"Dø, din homo! Dø! Dø!"

Og der var katten ute av sekken: Francis Sejersted tar liv når han gir Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen. Vi gjengir her et fantombilde fra Dagbladet som viser den kaldblodige manndraperen akkurat idet den giftige fråde spyttes ut av hans  onde kjeft: “Nina Karin Monsen bør ha lov til å si det hun sier”. Fy faen. Det var dråpen. Hvilke ulvetider lever vi ikke i, når til og med det som en gang var dannede høyremenn synker ned til et slikt nivå. Menneskeliv betyr ingenting for dem lenger. Det er det samme for dem om vi lever eller dør.

Noen tanker etter gårsdagens debatt i Redaksjon En:

1. Viggo Johansen er og blir Norges dårligste programleder. Debatten går ingen steder. Hvis det kommer opp nye momenter så blir ikke disse fulgt opp. Han bare spør en ny person i panelet: Føler du deg krenket? Synes du Nina Karin Monsen uttaler seg krenkende? Mener du at hun trakasserer? Men hva med deg, føler du deg krenket av det hun sier? Magnhild Meltveit Kleppa ble stilt en variant av dette spørsmålet tre – 3 – ganger.

2. Francis Sejersted: Det er sikkert en myte at alle høyrefolk var sånn en gang i tiden. Men tenk, en gang var faktisk noen høyrefolk sånn! Det er helt utrolig, og ganske vemodig, å tenke på. Men nå slipper man ihvertfall å lure på om dette er et parti man kunne stemme på.

3. Retorikken fra homobevegelsens representant, Guro Sibeko: NKM bedriver “hatske angrep på små barn”, det er ikke noe bedre at NKM bruker det frie ord enn at nynazister gjør det, hun går til “fryktelig hatske angrep på homofile ungdommer”, for henne er det om å “påføre sine motstandere mest mulig smerte (Johansen bryter inn: Har du følt det sånn?) som om det var en annen boksekamp”. Dette er imidlertid ingen ting mot det hun siden er sitert på i Dagbladet:

[Sejersted] tar liv ved å gi Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen. (…) Å gi henne prisen er det samme som å si at det er greit å komme med krenkende uttalelser mot homofile. (…) Nå kommer homohets til å bli akseptert i skolegården. Sejersted bør huske på at selvmordstallene blant unge homofile er ekstremt høye. Det hjelper ikke at Monsen sier at homofile barn er handikappede. Noen dør av det.

4. Frank Rossavik er en av Norges beste journalister, og gjør en meget god figur når han slipper til. Siden han selv er homofil kan han si det som egentlig er opplagt: Når Kim Friele fikk prisen var homobevegelsen svak og de verdikonservative sterke, idag er det homobevegelsen som er sterk og har støtte fra hele det etablerte menings-Norge. Fritt Ord gjorde det rette både i 1978 og i 2009: de henter opp stemmer som ikke kommer frem. De homofile må legge offerrollen bak seg, vi trenger den ikke lenger. (Det kunne vært interessant å høre hva Guro Sibeko hadde å si til dette, men Johansen mener det er viktigere å få høre, for tredje gang, fra Magnhild Meltveit Kleppa: Oppfatter du NKM som homofob, som hatefull?)

5. Norges skjønneste kvinne, Magnhild Meltveit Kleppa, er den eneste av paneldeltagerne som snakker med autoritet når hun sier: Det er greit nok at det er mange velfungerende, voksne homofile, men det finnes også unger og ungdommer som strever med identiteten sin, det finnes foreldre som er usikre – og Nina Karin Monsen rammer disse. Tenk å lese på avisforsiden når du går forbi en kiosk: Du er ikke ønsket. Dette er relevante innvendinger, og de har tyngde fordi MMK sitter der med hele sin historie og sin bakgrunn. Hun har sikkert tapt stortingsplassen sin på denne saken. Hun snakker ikke på vegne av en forfulgt minoritet hun har konstruert i sitt eget hode, slik f.eks. Marie Simonsen gjør.

6. Stadig flere homoaktivister sier at problemet ikke er at prisen har gått til en motstander av ekteskapsloven (Sibeko sier sogar at det kanskje er “helt riktig”) – problemet er at den har gått til akkurat Nina Karin Monsen. Anne Holt skriver, i et ellers ganske morsomt innlegg, at Oslo biskop kunne vært en god kandidat: Han har stått klippefast på sitt syn, men ikke henfalt til uverdigheter og hets. Jeg har sett andre foreslå Øyvind Benestad. Heh. Jeg er en stor beundrer av Oslo biskop, men han er jo ikke først og fremst noen samfunnsdebattant. Og jeg personlig vil tusen ganger heller ha den sinte, autoritære Monsen enn den åleglatte Benestad; Monsen stiller seg  iallfall lagelig til for hugg. Men det er nå så; problemet med dette argumentet er selvsagt at det er usant. Det hadde ikke vært bedre. Man hadde blitt akkurat like sinte, og demonstrasjonen på Chr. Fr. plass hadde blitt akkurat like stor. Oslo biskop har tidligere ikke trengt å si et ord, bare følge det regelverket han er satt (av staten!) til å forvalte, og resultatet har vært nøyaktig like hysterisk. “Han oppfordrer til hatvold”, osv. osv.

7. Francis Sejersted blir så sjokkert av alle de vulgære overdrivelsene og den manglende viljen til å lytte til innholdet i hva NKM sier, at han ikke vet helt hva han skal si. “Jeg synes du overdriver nu”. Jo jo. “Dette er å tolke henne i verste mening”, sier han. For ham er dette faktisk et skjellsord! Svaret fra Sibeko er avslørende: “Jeg har ikke tolket henne”. Nei, hun har jo bare gjengitt det hun har sagt, objektivt og nøytralt. Sånn er det, når man prøver å diskutere med den aller kompakteste majoritet.

Zeromancer – Sinners International (album)

For hver uke som forsvinner inn i fortiden, kjenner jeg at jeg blir litt mer ateist. Eller humanist. Har ikke orientert meg om forskjellene mellom dem enda. Jeg vet tanken har ligget der lenge, jeg har bare ikke hatt så veldig lyst til å innrømme at det er slik. Det får liksom alt til å virke så himla meningsløst – ihvertfall i utgangspunktet. Men de siste månedene, så har jeg stadig kommet til den konklusjonen i tankespinn og samtaler. Og egentlig er det jo veldig greit å gå rundt og mene at en må klare seg sjøl, at alt er opp til en selv.

Og Beatles synger “And I get by with a little help from my friends”.

Kanskje rabalderet rundt blasfemiparagrafen og hijab har hatt sin påvirkningskraft. Jeg er hvertfall himla lei det, og jeg er hvertfall lei mennesker som gjør seg til eksperter på områder de ikke trår inn på i hverdagen. Med mine 5 studiepoeng i Etnografi om Midtøsten er jeg heller ingen ekspert når det kommer til hijab, men jeg vet at det ikke bare er snakk om religion. Det er kultur også. Siden staten skiller mellom religion og kultur (det heter da vitterlig Kultur- og Religionsdepartementet), kan jeg gjøre det også. Jeg vet også at ikke alle muslimer legger alle verdiene og etikken som har blitt vevd inn i det stakkars plagget de siste ukene.

Men det er lett å tro det, når menneskene som får dekning i media er representanter for de ekstreme meningene på begge sider: de som mener hijab er et religiøst symbol på linje med det kristne korset, og de som mener hijab er undertrykkelse på linje med å forby en kvinne å ta abort.  Det virker fornuftig, mener jeg, å ta en tur ut til boliglagene der muslimene våre bor – for å finne ut hvordan den gjennomsnittlige norske muslim ser på hijabens verdi. Sørg nå bare for et representativt utvalg: unge og gamle, første-, andre- og tredjegenerasjon, menn og kvinner, homofile og heterofile, rike og fattige,  et cetera. Det er ikke så jævlig vanskelig, det er veldig enkelt – man må bare gidde. Når vi vet hva vår gjennomsnittlige norske muslim mener og føler om hijaben, først da kan vi begynne å nærme oss en debatt med rot i virkeligheten.  Jeg stiller meg bak Cathrine Sandnes som 14.03.2009 skriver i Dagbladets papirutgave: “«Er det greit å gå med hijab». Ja, selvfølgelig. «Er det greit å bli tvunget til å gå med hijab». Nei, selvsagt ikke”.

For jeg klarer ikke relatere til måten de har snakket om religion i avisene i det siste. Det er så vagt, så ekstremt. Siv Jensen roper om snikislamisering og jeg tenker at hun må ha stjålet ordet fra Åpen Post og at ingen tar henne alvorlig. Men så kommer disse norske kristne og roper seg hjertens enig til de får sår hals. Ja,  dere får passe dere. Løp på skauen før islamistene kommer og tar dere. Jeg har enda tilgode å se en muslim be  i full offentlighet i Norge. Det er ikke muslimene som ringer på døren min og sender meg religiøs propaganda i posten. Har ikke sett en moské i Norge en gang, jeg. Ikke har jeg våknet opp med koranen på øverste hylle og burka i klesskapet heller. En sjelden gang ser jeg halalkjøtt i butikken – men det har aldri vært det eneste jeg kunne velge.

Jeg blir flau av å være kristen (i det minste på papiret) når jeg ser hvordan norske kristne oppfører seg, hvordan Norge som et av de få land med religion fortsatt nedfelt i grunnloven ter seg i omgangen med andre religioner.  Og jeg er ikke enig. Arbeiderpartiets Martin Kolberg vil ta opp kampen mot radikal islam – gidder dere ta opp kampen mot alle disse kristne, radikale sektene også? Hva med Vigrid, de har en ganske radikal mening om mennesker – om enn ikke religiøst fundert. Eller – kanskje det er å tråkke på ytringsfriheten å forby folk å mene og tro ekstreme ting. La oss krenke menneskerettighetene en gang til, dere! Så lenge disse ekstreme utøver sin tro eller mening slik at de selv ikke krenker menneskerettihetene, syns jeg de kan få holde på.

Jeg forholder meg mer til menneskerettighetene enn til barnetroen min. Andre religioner har heller aldri appelert til meg.  Men det betyr ikke at jeg ikke aksepterer religioner, at jeg mener at alle burde tro og mene etter mitt verdisystem. Hvis man skal få folk til å forandre mening, må man gjøre det innenfor deres verdisystem. Det er uholdbart å be en muslim endre syn på grunnlag av et kristent argument. Hvorfor skal han det, han tror jo ikke på det kristne verdisystemet? Men han kan forstå det, og akseptere det – og antakeligvis finne et argument i sitt muslimske verdisystem som er ganske likt det kristne. Slik jeg ser det, virker det som at menneskene i verden har et grunnleggende felles verdisystem. Vi klarer jo faktisk å snakke sammen, lage avtaler, samarbeide og diskutere på tvers av landegrenser.

Så selv om jeg vil bli ateist eller humanist en gang i fremtiden, betyr ikke det at jeg kommer til å slutte å forstå norske kristne. Eller muslimer, hinduister og buddhister for å ramse opp de tre andre verdensreligionene. Jeg er bare ikke enig på bakgrunn av de samme verdiene. Jeg har mine, du har dine. Kom la oss gå og plukke blomster og leve som likeverdige.  Eskil Skjeldal kan få hevde at humanister tror de “befinner seg på et høyere nivå enn de troende” – jeg har aldri møtt en humanist som har sagt det. Og så lenge Eskil ikke behandler humanister som dritt kan han få lov å mene det.

Kanskje debatten rundt norsk islam, og norske kristnes reaksjoner har fått meg til å innse enda en gang at jeg ikke deler verdisett med sistnevnte.  Jeg syns det er galt med hijab i politiet hvis det er et religiøst symbol fordi politiet skal være en nøytral makt. Nettopp derfor vil jeg heller ikke se politiet løpe rundt med bibelen under armen.  Norske kristne ser ut til å mene at hijab i politiet er galt fordi det truer eller undergraver den norske kristendommen (det er slik jeg tolker det, det kristne verdisettet vet jeg jo lite om). Jeg forstår at de føler og mener det, men jeg er ikke enig.

Man kan ikke være enige med alle om alt. Man kan ikke unngå å tråkke noen på tærne. Man kan heller ikke unngå å bli tråkket på tærne – toleranse overfor andre mennesker er noe alle livssyn inneholder. Jeg syns det virker som om mange går barbeinte rundt i Norge (og resten av verden) – det skal så lite til før vi roper om krenkelse og blir skikkelig sinte på hverandre. Jeg tror, at hvis vi hadde fått på oss et par sko, kunne vi snakket sammen mye bedre. Vi hadde vært i stand til å skille mellom viktige og uviktige krenkelser. Du skal tåle å bli krenket. Det forklarer Kathrine Asp veldig fint  i sitt morgenkåseri på P2 05.03.2009.  Jeg stiller meg bak henne også.

Jeg tror på menneskene, og på toleranse.  Kom igjen, tråkk meg litt på tærne så jeg får testet ut de nye ikke-religiøse skoene mine

Karakteristikkene har vært mange på Regjeringens og SP’s behandling av og på selve forslaget til endringer i lovverket rundt blasfemi og krenkelser.

Feilen de gjorde er etter mitt syn at de uten grundig nok gjennomgang, diskusjon og analayse på bakrommet dro hele saken uferdig frem i offentligheten. Det skal ikke mye fintfølelse til for å skjønne at det i Norge er svært stor motstand mot en slik endring av lovverket. Folket vil ha bort blasfemiparagrafen, der har Regjeringen full støtte og kommer til å gjennomføre. Men innføringen av en ny lov var en feilvurdering. Dette burde SP og Regjeringen skjønt, og dermed sluppet balubaen.

Jeg synes imidlertid at Regjeringen har oppnådd en meget viktig ting i denne saken: vi har fått en grundig og kraftig debatt i alle fora, det er viktig og jeg er ikke i tvil om at det har vært nyttig for ikke bare Regjeringen men også alle andre partier på Stortinget. Lær!

Nå er det slik at demokrati eller ei; man skal ikke alltid lytte til mainstram i media- og bloggverdenen. Enkelte lover og regler kan folk være svært mye i mot, men regelverket må være der.

I denne saken burde Regjeringen fulgt sin egen politikk og ikke la SP få viljen. Det er klart at SP trengte å få vise en sak de har “vunnet” i, at de kunne klare å ”tvinge AP i kne“. Men hvorfor i all verden ble det en sak som selv SP’ere ikke kjenner seg igjen i?

Hva skjedde med bøndene, SP?

Dagbladet skriver at Bruce Jeffrey Pardo, mannen som utkledd som julenisse skjøt og drepte ni personer på julaften

også hadde planer om å drepe moren sin.
Han skal også hatt planer om å ta livet av advokaten ekskona brukte under skilsmisseoppgjøret. Da han skulle skille seg fra ekskona møtte moren hans i retten og tok ekskonas side,

og dette opplevde han tydeligvis som en enorm krenkelse.

Are Holen skriver i artikkelen  Indignasjon under lupen, hva er en krenkelse? i Dyade nr 4 2008 følgende:

I denne artikkelen beveger vi oss over på psykologiens krenkelser. Det handler om når selvfølelsen rammes gjennom utsagn, blikk, handlinger eller hendelser, f eks det å bli utelukket fra en relasjon eller det å bli behandlet uten respekt.

En krenkelse skaper behov for hevn og opreisning. Mange klarer å håndtere dette behovet på en adekvat måte, men noen gjør ikke det, og hos noen kan det føre til ekstreme handlinger

Og i det mest ekstreme tilfellet blir altså dette behovet så sterkt at den eneste måten å få oppreisning på blir å drepe de som man opplever å ha blitt krenket av, slik som i dette tilfellet.

Opp i en berg-og-dal-bane, fryd over å bli løftet ut av en sur hverdag og grå selvforakt. Nedover når skuffelsen suger ut livsmot og drar ned i dypet. Eller forundring når man er svimlende fortumlet på en emosjonell karusell med verden der ute, som glir fjernt forbi bak hvite hester. Alt er mulig når man er oppblåst av jubel, sødme og sukkerspinn. For en stakket stund.

Skriver psykolog Turid Berg-Nielsen i siste nummer av Dyade (nr 4/08) “KLAGER; KRAV OG KRENKELSER”. Ingenting er så deilig som forelskelsen . Hva med en kjærlighetsferie. All tvil er feid av banen. Psykolog Berg-Nielsen sier videre:

 Men man er sjelden så sårbar som i hengivelse til en annen. Forelskelsen drar gjerne med seg et etterslep – av skuffelse. Og der ligger kimen til anklage, avvisning eller likegyldighet. Og brudd.

Gledesdreper? Dyade vil gjerne stimulere til refleksjon. Dette nummeret retter søkelyset mot vår tids indignasjon, offerposisjon og narsissisme. Og vår skjøre selvfølelse. Som vi fort blir opptatt av å beskytte med nebb og klør. Hvis vi ikke også tåler  den andres frustasjon – er skuffelsen og anklagene ikke langt unna. Selvrefleksjon er et godt redskap. Være villig til å se seg selv med den andres øyne – fatte at det i noen tilfeller kan være en grunn for den andres skuffelse. Vi ønsker selvfølgelig Guro og Svein Are lykke til! Fallhøyden er ikke liten når forelskelsen i tillegg er eksponert for hele landet. Hva med å lese Dyade eller prøve Acem -meditasjon?

Neste papirutgave av Dyade er på trappene. Jeg tror temaet vil vekke interesse:

Dette nummer av Dyade retter søkelys mot narsissistiske krenkelser, de tilhørende personlighetstrekk og deres relasjoner til samtiden. Det er særlig innen en gruppe alvorlige personlighetsforstyrrelser at sterke narsissistiske krenkelser oppstår. Hvorfor tar vi opp et slikt emne?

Vi våger å påstå at vårt samfunn ureflektert har videreført mye av den narsissistiske kultur som Christopher Lasch beskrev i sin bok Culture of Narcissism i 1979. Etter vår oppfatning forsvarer samtiden den krenkedes rett i for stor grad og unnslipper dermed et selvoppgjør med personlige og kollektive livsverdier.

Man gir fritt spillerom for og støtte til krenkede personers subjektivitet; på alvorlige måter kan det belaste barn og omgivelser. På samme måte har man vansker med å gå imot fundamentalistiske strømninger innen kultur, politikk, religion.

På Dyadebloggen skal vi i tiden fremover bringe flere utdrag og forsøke å rette fokus på konkrete manifestasjoner av denne problemstillingen i samtiden. Følg med på Dyadebloggen – ditt lysglimt inn i samtidens psykologiske mørke …

Her finner du backloggen.

Litteraturkritiker Sindre Hovdenakk smeller til mot feilsitering av bokanmeldelser over to sider i dagens Aftenposten. Han konkluderer med et krav til kulturlivet:

For det første at det er særdeles svak bevissthet og tidvis dårlige holdninger når det gjelder bruk av norske kritikerens åndsverk. For det andre at kritikerne har grunn til å kreve en kraftig skjerpelse fra kulturlivets kommersielle aktører. For å hjelpe dem litt på vei, har Kritikerlaget formulert følgende krav til god sitatskikk i annonser, bokomslag og lignende:

Alle sitater skal bestå av en eller flere, hele hovedsetninger. Det vil si at sitater av typen “. . . en god bok” skal unngås. Anmelderen fulle navn skal alltid oppgis. Det gjelder også ved sitat av terninger. At sitatene i tillegg skal være sannferdige er det kanskje ikke grunn til å spesifisere. Skjønt man kan jo lure.

Eksemplene han viser er stygge, så her får forlagene skjerpe seg.

MEN – og det er et stort men – de som synder mest er nok litteraturkritikerne selv. Dessverre har ikke Hovdenakk særlig grunn til å klatre opp på høymoral-hingsten på vegne av sin egen stand.

I all vennskapelighet har jeg laget en liten pass-på-liste til norske kritikere og deres redaktører:

1. Pass på at du anmelder den boken du har fått, ikke den boken du gjerne skulle ha lest. Jeg har opplevd flere ganger at en bok havner hos en anmelder som ikke har forutsetning for å like det hun leser fordi det er en sjanger hun ikke har noe forhold til, med påfølgende begredelig resultat.
2. Les boken. Det går fort i svingene under bokhøsten. Lønnen er lav og kravene høye. Jeg kan peke på flere eksempler på at anmelderen ikke har lest ut boken de har anmeldt. For å si det med Hovdenakk: “At boken må være lest, trenger man ikke å spesifisere. Skjønt man kan jo lure”.
3. Anmeld boken, ikke forfatteren. Du skal forholde deg til et litterært verk, ikke til et menneske. Det styggeste jeg har opplevd, er anmeldensen av romanen “104” i Morgenbladet. Anmeldelsens konklusjon handlet om meg som person, ikke om boka jeg har skrevet. Her kan man virkelig snakke om “respekt for åndsverk”. Etter å ha brukt tre år på å skrive en bok som blir møtt med den typen lesning, får man virkelig lyst til å skrive sinte leserbrev. Merk deg hvor få forfattere som faktisk gidder å ta til motmæle mot håpløse, useriøse, halvleste, usaklige, ufaglige anmeldelser. Skal kritikerstanden få mer respekt på andre siden av banen, burde de kanskje få flere kontante tilbakemeldinger når de går over streken.
4. Forhold deg til et forfatterskap. De fleste som utgir bok har gjort det før. Det skader ikke å kjenne forfatterskapet man setter seg ned for å lese. Jeg får i blant inntrykk av at anmeldere ikke en gang har giddet å google forfatteren de er i ferd med å kvesse pennen mot. Dersom du skal felle en dom over et bok noen har jobbet lenge med, kan du i det minste forsøke å bekjempe de groveste tilfellene av din egen historieløshet (hvorvidt alle bøker skal lese opp mot en forfatters samlede utgivelser er en annen debatt).
5. Oppfør deg som folk. Gang på gang ser jeg anmeldere score billige poenger på en forfatters åndsverk. Det er som om kritikeren glemmer at hun er et menneske idet hun har fått en bok mellom fingrene. Et hårreisende eksempel fra en annen bransje er Gaute Brochmanns anmeldelse i Natt og Dag av Erik Poppes deUsynlige. Den konkluderer med ” I programmet til Haugesund står Poppe omtalt som en ener. Det er bare nesten sant. Han er et null.” Jeg regner med at Brochmann ikke er medlem av Kritikerlaget. Men hadde han vært det, kunne Hovdenakk gjerne fortalt ham litt om hva det vil si å delta i norsk offentlighet.

Det finnes heldigvis anstendige unntak, men stort sett er en kritiker en parasitt på andre menneskers åndsverk. Etter ti år som forfatter smiler jeg derfor litt fortvilt når en kritiker roper om beskyttelse av verket sitt. Listen er fin og riktig den, Hovdenakk. Men er det ikke en annen og viktigere debatt å ta – den om din egen yrkesgruppes anstendighet?