Jeg ble litt inspirert av disse fotogåtene enkelte andre bloggere poster fra tid til annen, så jeg måtte bare poste en selv:

Nei, jeg tror ikke noen kommer til å ha problemer med å gjette hva dette er. Men hvor mange små blå smurfer er det på dette bildet? Og hva inni granskauen driver de med?

For ekstrapoeng kan man også gjette hva de tenker på.

Som typiske småunger er de ikke særlig samarbeidsvillige når man vil ta et bilde av dem, men jeg knep da iallefall en mens den var i fokus.
Disse småkrypene er mye blåere enn ungene til Smurf var på samme alder, men jeg vet ikke om det betyr at de kommer til å få bedre farge som voksne. Hvis de i det hele tatt vokser opp da. Det er nemlig litt fristende å invitere den store svarte englefisken min over til krepsetanken for lunsj…

Jeg lærer visst aldri. Etter alt strevet med de små blå smurflingene jeg hadde i fjor, lot jeg kreps av forskjellig kjønn være sammen i samme akvariet.

Dumme meg.

Nå har jeg dusinvis av splitternye små blå krepser som virker svært ivrige etter å gjenta hele sirkusrutinen. Og jeg har bare ikke hjerte til å la fiskene mine ha dem til lunsj.

Hvis noen av mine lesere ønsker seg en liten blå kreps kan de bare stikke innom om en måneds tid og hente en eller ti.
Eller alle femti.

I England kaller de andre juledag for “Boxing Day”. Da jeg var svært ung trodde jeg dette hadde noe med sporten boksing å gjøre, men det er altså feil. Andre juledag var tradisjonelt den dagen da overklassen bokset opp hva som var igjen av julemat og julegodter og tok det til fattigfolk. Det var sikkert vel ment, men i Norge var det da iallefal tradisjon at storbondene sendte julemat til husmennene sine før jul. Det virker litt mer genrøst, synes jeg.

Men, hvis man har et behov kan man ikke være så altfor nøye på det, og på Boxing Day bokset jeg opp seks smurflinger og tok dem til den fiskebutikken som ikke allerede har en overflod av dem. Så fikk jeg noen småting jeg trenger i bytte, og dro hjem for å gjøre rent i akvariene mine.

Nå har jeg bare seks smurflinger igjen, så det blir plass til dem i to akvarier. I ett har jeg tre som har fått hard medfart i slåsskamper i det siste. De kan nå komme seg så de kan leveres til den andre fiskebutikken om en måned eller så.
I det andre akvariet har jeg Leopard Smurf, Mini Smurf, og Mikro Smurf. De er de minste av de små blå, og det er mulig jeg kommer til å beholde dem.

Men det beste av alt er at krepseungene ikke har bruk for min 14-gallons Bio-Cube mere. Så nå skal jeg sette opp et mini-korallrev i stuen. Ettersom jeg byttet til meg alt jeg trenger for smurflinger, er det eneste som gjenstår faktisk koraller. Og fisker, reker, snegler, og hva man enn putter i et saltvannsakvarium.
Det må bare skje meget sakte, sånn at vannkvaliteten holder seg stabil, og sånn at bankkontoen min ikke oppdager hva jeg driver med. Den kommer nemlig til å blø stygt på nyttåret, for nå tror jeg virkelig jeg trenger ny datamaskin…

Fredag i forrige uke tok jeg fem krepseunger til en fiskebutikk. Etterpå var jeg litt lettet for nå hadde jeg blitt kvitt de store og aggressive så kanskje skulle det bli litt fred og ro å få for de gjenværende.

I dag tok jeg seks krepseunger til den andre fiskebutikken. Etterpå var jeg litt letter for nå hadde jeg blitt kvitt de store og aggressive så kanskje de gjenværende kan få litt fred og ro og nok plass. Det trengs, for i det siste har de hatt det så trangt at det har blitt mange slåsskamper og jeg har flere skadde krepser som trenger litt tid uten plagsomme store søsken.

Glad og fornøyd dro jeg hjem, ryddet opp og laget middag. Mens jeg ventet på at middagen skulle bli ferdig, tok jeg en titt i akvariet der jeg har de tre mest alvorlig skadde krepsene. En av dem hadde sett ut som om den kanskje kom til å få en infeksjon, så jeg var litt bekymret for den.

Heldigvis så den skadde krepsen mye friskere ut, og satt rolig i et hjørne og spiste. Det var jo lovende, og jeg la også merke til at en av de andre satt i et annet hjørne og spiste. Utmerket!
Så la jeg merke til en mye større kreps som satt på en stein like bak de to. Dette fikk meg til å sperre opp øynene, for de krepsene jeg hadde plassert i det akvariet var jo ganske nøyaktig like store, alle tre! Og denne hadde to kraftige klør, og de jeg puttet der manglet alle de store klørne sine. Det var jo derfor jeg plasserte dem sammen!

Så la jeg merke til et tomt skall som lå bak den store. Skallet var merkbart mindre enn krepsen, og hadde bare en liten klo. Vanligvis vokser ikke de store klørne ut igjen så raskt, men selvsagt, når jeg har et akvarium uten noen store bøller, så vokser en fram helt spontant.

Jeg vet ikke helt om jeg nå burde skrive noe meningsfullt om hvor like krepser og mennesker er, eller om jeg bare skal trøste meg med at manageren i fiskebutikken sa han kunne ta inn flere neste uke…

Det har vært heller stille om de små blå i det siste, noe som muligens kan skyldes at de ikke er så små og søte mere. De fleste krepseungene har faktisk dratt hjemmefra nå, enten til venner og bekjente eller til en eller annen fiskebutikk. Jeg håper de alle har det bra.

Men noen er da igjen her hos meg også. Og noen av disse er fremdeles ganske små. Dette er en av dem, og jeg kaller ham/henne Leopard Smurf på grunn av det tydelig flekkete mønsteret på skallet. Det er tydeligvis permanent ettersom det ikke forandrer seg ved skallskifte. Blå akvariekrepser er alltid litt flekkete, men jeg har ikke sett et så tydelig mønster før.

Jeg har faktisk tenkt på å beholde Leopard Smurf, og kanskje en eller to til av de minste smurfeungene. Og så skal jeg avle fram en rase av leopardmønstrete miniatyrkrepser.

Vel, kanskje jeg kommer til å overleve denne gangen også. Utrolig hvor tøff jeg er!
Og det kan trengs, for jeg har jo fremdeles Smurf og omtrent 30 av ungene hennes. Det hender riktignok at jeg innbiller meg at Smurf ikke skaper noen problemer, men det er selvsagt bare tull. Smurf graver.

Det vil si, mesteparten av tiden graver hun ikke så mye, men når det begynner å bli tid for å skifte skall igjen, da graver hun seg ned.
Fordi hun egentlig liker å gjemme seg under tre mye bedre enn under steiner, skaffet jeg henne nettop to stykker trerot. Da jeg la den ene oppå den andre i akvariet formet de en fin hule, syntes jeg. Det syntes Smurf også og flyttet øyeblikkelig inn.
Men etter etpar uker bestemte hun seg for at hulen hennes ikke var dyp nok, så hun begynte å flytte på litt grus. Jeg har ganske finkornet grus i akvariet av hensyn til plantene mine. Dette gjør det også enklere for en liten kreps å grave.
Først flytttet hun bare litt grus unna det mørkeste hjørnet i hulen sin. Ikke noe problem med det; det var knapt merkbart. Men så fikk hun blod på tann og bestemte seg for å grave virkelig dypt.

Når man graver et hull i løs grus under vann blir det etter hvert til at grusen rundt hullet raser ned. Smurf vet det, så når hun graver et hull begynner hun med å dytte bort grusen fra et stort område rundt der hun vil ha hullet. Dette gjør hun ved å holde de store klørne foran seg og dytte som en liten bulldozer. Størrelsen tatt i betraktning er hun veldig sterk.
Etter at hun har ryddet området begynner hun å grave. Dette gjør hun ved å gripe tak i en passe mengde grus mellom klørne og brystet, hvis kreps har bryst, da! Så bærer hun det så langt unne hullet at det ikke medfører noen rasfare. Det er nesten som når mennesker bærer ting i armene, bortsett fra at vi har ikke åtte ben å gå på. Og Smurf mister ikke så mye som et gruskorn på veien. Det er nesten utrolig.

Jeg har lært at det er hensiktsløst å krangle med Smurf om gravingen hennes, så jeg lar henne bare holde på. I det minste forhindrer det at hun gjør noe verre ugagn.
Jeg har måttet plant om noen planter og flytte på en stein, og det ser unektelig litt pussig ut med et stort hull under to stykker trerot i en ende av akvariet, men det får være. Har jeg nevnt at Smurf er utrolig bortskjemt?

Om smurflingene kan jeg bare nevne at den største av dem, Anti-Smurf, nå er like stor som Smurf. Hun skiftet skall etpar dager siden, og da vokste hun minst en cm i lengde og en halv i bredden. Men hun er fremdeles like pinglete.
Jaja, kanskje neste gang?

The aliens have landed

Originally uploaded by SuperMarina

De små smurfene har nå okkupert leiligheten min i to måneder, hvis jeg ikke regner med tiden jeg holdt Smurf isolert mens jeg ventet på at de skulle klekkes ut. I løpet av denne tiden har de utviklet seg fra søte små knøtt som var fornøyd med å utforske en verden som besto av en eneste 40-liters akvarium, til noen blå uhyrer som vil herske over hele verden.
De har oppdaget at det går an å klatre over kanten på akvariet, så nå må de stenges inne ved hjelp av cling-wrap og gaffa-teip, og steiner på lokket. Så langt har det holdt dem på plass, men noen av dem drepte en medfange av søskenene sine tidligere i dag.

Og de har utviklet distinkte personligheter. Dette er Bølle-Smurf. Han kunne ikke la være å plage de andre smurfene, og ville alltid sloss. Det vil si, han ville gjerne sloss til det så ut som om han kunne tape. Da løp han sin vei og gjemte seg under en stein.
Bølle-Smurf har dratt til fiskebutikken nå.

Jeg hadde en teori om at det burde være en Mini-Smurf blant de mange små; en aggressiv liten smurf med særdeles fin farge og forvokst selvsikkerhet. Der tok jeg visst feil, men jeg har en Anti-Smurf. Hun er den største og mest pysete av alle de små krepsene, og er i tillegg svært lys blå. Anti-Smurf er så pysete og sjenert at jeg måtte isolere henne fordi hun ikke torde forsvare seg mot de andre krepsene, som var omtrent halvparten så stor som henne.

Men hvis noen tror at Anti-Smurf er den dummeste, kan jeg selvsagt nevne at det var en Smurfetosk i akvariet mitt også. Han (jeg tror det var en hann, men jeg er ikke sikker) var den som alltid ville sloss men ikke hadde vett til å løpe og gjemme seg hvis det ikke gikk så bra. Og da han nettopp hadde skiftet skall og plutselig var en størrelse større enn dagen før måtte han selvsagt ta fordel av dette og yppe seg overfor noen av søskenene sine. Har jeg nevnt at det tar litt tid for skallet å hardne etter at krepser skifter skall? Alle krepser vet det, bortsett fra Smurfetosken.
Vi kan vel si at han døde av uvitenhet.

I dag dro de fem største smurfeungene hjemmefra. De er fremdeles litt for små, men ettersom de begynte å få det ganske trangt her hjemme og det tilsynelatende er mangel på blå krepser på markedet for tiden ble det til at de endte opp i fiskebutikken i litt ung alder.

De dro til samme fiskebutikken Smurf kom fra. Egentlig var det bare fire som skulle dra, men den femte insisterte. Den hoppet ut av akvariet, og da jeg plukket den opp fra gulvet og prøvde å putte den tilbake, hoppet den ut av hånden min og ned i bøtten der jeg hadde de fire andre. Så den fikk også være med.

Vel fremme ble de behørig beundret for den utrolig fine blåfargen sin før de fikk plass i et utstillingsakvarium der fargen så enda bedre ut. Først satt de bare der og så betuttet ut, så begynte de å undersøke det nye hjemmet sitt, sannsynligvis for å finne ut hva slags trøbbel de kan stelle istand der.
Og så fikk jeg betaling for dem. Ikke mye, men det var et historisk øyeblikk likevel. Første gang jeg har tjent noe på en hobby.

Og det er flere der de kommer fra. Jeg trodde at nå som jeg har blitt kvitt de store slosskjempene så skal det bli fred å få en stund. Så feil kan man altså ta.
Da jeg kom hjem var det masseslagsmål i gang i både det akvariet jeg hadde tatt de fem fra og det som sto ved siden.
Jaja, det er vel sånn krepser velger etterfølgerne til de store bøllefrøene, og det er sikkert best at jeg lar dem drive på. Lenge leve demokratiet!

Så, nå er altså de søte små blitt 7 uker gamle, og de er slett ikke små mere. Denne krabaten her er omtrent 4 cm lang, 5 og en halv hvis han strekker ut klørne foran seg. Han er visst den største så langt, hvis jeg ikke teller hunnen jeg måtte ta ut av tanken og isolere i en bøtte i går. Hun gjorde et tappert forsøk på å kverke en av brødrene sine.
Ligner vel på moren sin, går jeg ut fra!

Det er altså ikke krepsebarnehage jeg trenger nå, men krepse-ungdomsklubber. Eller krepsepsykologer og krepsearrester. De har utviklet seg veldig fort, må jeg si.

I dag skulle jeg egentlig ta kontakt med manageren i fiskebutikken for å finne ut når jeg kan levere disse små uhyrene. De er egentlig fremdeles litt små, men det er visst mangel på blå krepser akkurat nå og de vil gjerne ha noen i butikken.
Og smurfeungene er iallefall pene og blå nå. Jeg har nemlig funnet hemmeligheten til fin farge, og den er ikke genetisk. Alt jeg måtte gjøre var å skifte ut de gamle lysstoffrørene med den sorten jeg bruker for akvarieplantene mine, og krepsene ble blåere for hver dag som gikk. Jeg vet selvsagt ikke hvor godt fargen holder seg, men i det minste ser de bra ut nå.
Og de er jo ganske imponerende, når man tenker tilbake 6.5 uker:

A growing problem

Originally uploaded by SuperMarina

Etter tre uker eller deromkring greide jeg endelig å ta et bilde av en av disse småttingene igjen. Ikke at de er så små at det gjør noe akkurat; de fleste er over 1cm nå. Joda, jeg vet hvor lite imponerende det høres ut, men når det er omtrent to tusen av dem er det ganske mye.

Egentlig er det vel bare 50 eller så, men det virker som om det er flere. De er hyperaktive og svært flinke til å sloss, så hvis jeg ikke gir dem nok plass kommer de til å drepe hverandre. Akkurat nå har jeg to akvarier full av dem, pluss noen i en bøtte. Hvis jeg skal ha håp om at alle overlever må det vel mere til.
Men jeg kan ikke akkurat se muligheten av 10 eller flere små akvarier rundt om i leiligheten, så en del av de søte små kommer nok til å stryke med. Trist, men jeg har ikke plass til alle.
Når de blir store nok kan jeg selge de overlevende til en dyrebutikk her i omegn. Jeg kjenner manageren i fiskeavdelingen, og han sier de kan betale opptil $12 stykket. Så kanskje blir det til at småkrypene betaler for seg selv tilslutt, men det er jo usannsynlig at de kan ta 50 av dem.
Likevel, for et øyeblikk hadde jeg en drøm om å betale for ferien min (i september en gang) med smurflinger…

Iallefall påstår Aftenposten at nå er krepsesesongen i full gang. Det kan jeg saktens være enig i. Iallefall er sesongen heller krepsepreget hjemme hos meg.

Men bare for informasjon: Smurflingene er fremdeles under 1 cm, alle som en. Smurf nekter å la seg måle men hun er iallefall under 9.5 cm.

Bare så dere vet det, altså.

Så er det fredag og jeg har fri. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Smurf er tilbake i det store akvariet mitt hvor hun gjemmer seg under en trerot og knasker på reker eller hva det nå er. Jeg vil egentlig ikke vite. Smurflingene løper rundt i det lille akvariet og utforsker den store vide verden. Tror de. Det er vel like bra at de er uvitende om den store, stygge virkeligheten.
Jeg burde gjøre rent i de akvariene, men etter alt styret denne uken tror jeg fiskene heller vi være i fred, og det er ikke så lett å gjøre rent i et akvarium der dyrene man vil beholde er litt mindre enn møkkapartiklene man vil bli kvitt. Før eller senere blir jeg nok nødt, men så små som de er skitner de ikke til så mye.

Selvsagt er enkelte av oss litt større og skitner til litt mer. For å være helt ærlig burde jeg nok bruke litt tid på å rydde og vaske i leiligheten min.
Men det gidder jeg ikke. Hølet har vegg-til-vegg teppe og derfor er det umulig å få det skikkelig rent, så hvorfor bry seg i det hele tatt? Jeg kan selvsagt støvsuge, men det blir det jo ikke rent av. Og det er ikke en dårlig idé å rydde litt, men det blir likevel ikke rent. Hvis jeg glemmer å ta ut søpla en dag sånn at det lukter, kan jeg senere ta ut søpla og i det minste være kvitt den, men det lukter fortsatt fordi møkkateppet holder på stanken. Så må jeg til å avstinke teppet, men det tar en liten evighet og holder bare en ukes tid til jeg søler noe på det eller luftfuktigheten blir litt høy eller jeg glemmer av søpla igjen. Eller lager mat med sterk lukt.
Og jeg kan ikke fjerne hesligheten for jeg leier jo bare dette hølet.

Så hva jeg burde gjøre i dag er å ringe opp en eiendomsmegler i Cedar Rapids (det er jo tross alt der jeg jobber) og spørre om han/hun/det har noen bra to- eller treroms selveierleiligheter på lager. Og så ta en runde og se på hva som er tilgjengelig og tenke alvorlig på å kjøpe egen leilighet så jeg ikke behøver å ha kremhvite vegger og illeluktende veg-til-vegg tepper mer. Det ville vært en så stor lettelse at jeg kan knapt beskrive det.

Og ikke tro at jeg bare vil se på leiligheter med skikkelige gulv! Å neida! Egentlig vil jeg helst kjøpe en med tepper. Så kan jeg ha fornøyelsen av å rive dem ut og hive dem i søpla, hvor de hører hjemme. Jeg hater nemlig tepper så mye at jeg har lyst til å ødelegge dem.
Joda. Så har jeg brukt en hel post og nesten femten minutter på å fortelle at jeg er lat og giddalaus, ikke særlig renslig, hater vegg-til-vegg tepper, og har en sadistisk side og ikke noe liv.
Det burde komme godt med hvis jeg skal kjøpe leilighet.

Så, her er krepsebabyene. Iallefall en av de mange. Det formelig kryr av dem, ser det ut til, men å få dem til å stå stille og være synlige så jeg kan ta bilder av dem er jo ikke så enkelt.

Denne krabaten er omtrent en halv cm lang uten de lange antennene foran, og veier omtrent ingenting. Jeg tok bildet med den digitale macroen på min lille Canon PowerShot SD600, fra etpar cm unna. Steinen den står på er omtrent 2 cm lang, rund og litt flat som en stein fra fjæra. Krepsebabyene veier så lite at de kan gå opp den loddrette siden på enkelte steiner. Det ser rent ut som noe fra en sci-fi film!

Hvis man ser etter riktig nøye kan man kanskje se litt blå farge her og der, men de utvikler ikke skikkelig farge før de har skiftet skall en gang eller to. Etter etpar måneder kommer de til å se ut som miniatyrutgaver av Smurf. Familielikheten er jo allerede slående!

Når Smurf har gjort en særdeles grundig jobb med å grave opp planter i akvariet mitt eller greid å fange en fisk til middag, hender det jeg blir litt irritert på henne. For å si det mildt.
Og da hender det at jeg forteller henne at hvis jeg hadde to dusin til, da ville jeg hatt nok til middag. To dusin kreps til, mener jeg. De er ganske små.
Smurf er litt som en katt; hun hører ikke på meg.

Men nå har hun faktisk gjort noe med situasjonen. Det vil si, hun har sørget for at jeg har to dusin, eller noe deromkring, krepser til. Det er likevel slett ikke nok til middag, og det blir ikke aktuelt uansett.
Smurf fikk nemlig unger natt til mandag.

De er så små at det er vanskelig å se dem, og selv om en sto helt stille på en liten stein like ved glasset i dag tidlig var det umulig å ta et brukbart bilde av den. En dag gamle krepser er nemlig bare omtrent 3mm lange, stort sett fargeløse og litt gjennomsiktige.

Men tro meg; de er helt utrolig søte!

Syntes bare det var på tide å introdusere Smurf, den blå krepsen min. Jeg har hatt henne i nesten et år nå, og kan forvente at hun lever i et eller kanskje tilogmed to år til.
Smurf og jeg møttes for første gang i en dyrebutikk. Jeg kan ikke huske hva jeg var der for, men det var umulig å ikke legge merke til Smurf. Hun var den minste av de blå krepsene de hadde der, men definitivt den mest aktive, og hun jaget de andre rundt og rundt i akvariet. Og så tenkte jeg på den late brune krepsen jeg hadde i akvariet hjemme, og at han kunne ha godt av selskap.

Det viste seg å ikke være tilfelle. Den late brune overlevde ikke natten med Smurf i akvariet. Til tross for at han var omtrent dobbelt så stor, hadde hun drept ham nesten uten slosskamp.
Sånn går det iblant når man har aggressive kjæledyr, og Smurf er en av de mest aggressive jeg har hatt. Små fisker kan ikke føle seg trygge rundt henne, og større fisker har iblant mistet en bit av finnene sine. Iblant spiser hun reker som om de var bamsemums.

Akkurat nå holder Smurf på å grave seg ned under alle steinene jeg har i akvariet. Ettersom de ligger løst oppå grusen medfører det en god del problemer, som steiner som faller over og iblant nesten faller i hodet på den lille blå gravemaskinen. Når det skjer spretter hun bare ut av veien, og så begynner hun å grave videre i en annen del av akvariet.

Så på grunn av Smurf holder jeg meg hjemme denne helga, og jeg skal flytte alle steinene så de hviler trygt på bunnen av akvariet og ikke faller overende hvis noen graver litt rundt dem.

Eller kanskje jeg skal få tak i et passende lite akvarium og noen kilo sand og sette opp en sandkasse der Smurf kan grave alt hun vil? Kanskje hun ville like en liten bøtte og spade også?

Nevnte jeg at Smurf er en veldig bortskjemt liten kreps? Hun får absolutt alt hun ber om!