Lesetips: I siste utgave av det svenske magasinet Axess har Pär Sandin en artikkel om hvordan den greske dramatradisjonens far – Homer (som muligens var mer enn én person) – skapte den invidualiserte helteskikkelsen (uthevelsene i fet skrift er mine):

De homeriska eposen har också ett innehåll som skiljer dem från den grekiska mytologiska berättartraditionen i allmänhet. De mest iögonfallande detaljerna, spänning och äventyr, ”action” och krigsskildring som i Iliaden, ”fantasy” som i Odysséen, gudar, monster och övernaturliga väsen, allt det förekommer i riklig mängd i alla grekiska sagor. Det som istället skiljer Homeros från mängden och gör honom till den främste var människoskildringen. Det var vad man ville höra: Hur var dessa människor, dessa hjältar som levde före oss, beskaffade? Vad var det för individer?

Intresset för det individuella och det mänskliga är en nyckel till själva den forngrekiska kulturen. Sokrates spekulerar i sitt försvarstal inför atenarna, som ville avrätta honom för gudlöshet, om ett paradisiskt liv efter döden (som ett gott alternativ till ett annat gott: den eviga, drömlösa sömnen). Är det då ro och njutning som hägrar? Nej, det är att få träffa de härliga döda! Att få skaka Homeros hand, det var paradiset för Sokrates: de andra är paradiset. Så när det ibland påstås att individen är något som uppfanns i Västeuropa på 1800-talet, är det felaktigt: individen uppfanns av Homeros. Odysseus och Akilles är de mest individuella av alla individer, och Helena, Ajas, Hektor, Paris, Agamemnon och Nestor är inte typer som man senare i Aristoteles klassicistiska tradition ville litteraturteoretisera bort korten, utan individer.

“Med Homeros blev hjälten individ”

Språk utvikler seg stadig. Slik var det selvfølgelig også før. Men i følge Kristin Føsker Hagemann, som idag skal forsvare doktorgradsavhandlingen sin, tok det lang tid før latin og spansk fjernet seg så mye fra hverandre at man kan snakke om to ulike språk.

Latin og spansk var neppe to ulike språk før Karl den stores reformer nådde Spania i 1080, melder Forskning.no, som har intervjuet Hagemann.

Senere i middelalderen, etter Karl den stores inntreden, vet man med sikkerhet at latin og romanske språk levde side om side, påpeker Hagemann. Men slik var det altså neppe i førkarolinsk tid.

I likhet med iHistorie synes jeg det er artig med kart som komprimerer flere århundrer og årtusener ned til noen sekunder.

Klikk HER og ta en titt på når og hvordan noen av de viktigste verdensreligionene har oppstått, spredt seg/erobret territorium og ditto mistet territorium. (La kartet laste seg helt ferdig før du trykker på Play!)

Det mangler selvfølgelig flere religioner i denne oversikten. Både religioner som fremdeles finnes, men som er marginalisert – eksempelvis animistiske religioner. Eller religioner som en gang var langt mer utbredt enn de er idag – eksempelvis zarathustrisme. Og religioner som er utdødd – eksempelvis det gresk/romerske panteon eller mithradyrkelsen. Kartet tar heller ikke med taoisme, sikhene eller shinto. Skjønt, man forstår jo at det er en fordel å gjøre ting enkelt for seg innenfor rammene av 90 sekunder.

“‘Can a magician kill a man by magic?’ Lord Wellington asked Strange. Strange frowned. He seemed to dislike the question. ‘I suppose a magician might,’ he admitted, ‘but a gentleman never could.’”

Shock and awe: Nå skrives det om skjønnlitteratur her på bloggen! “Jonathan Strange & herr Norrell” er debutromanen til Susanna Clarke. Og årsaken til at du finner den omtalt på Nekropolis er at vi snakker om en roman i sjangeren alternativ historie.

Handlingen utspiller seg under Napoleonskrigene og tar utgangspunkt i premisset om at magi har spilt en sentral rolle i Englands historie. I romanens nåtid er det imidlertid lenge siden noen utøvende magiker har vært aktiv. Den engelske magien ser ut til å ha blitt ensbetydende med akademiske studier utført av noen få entusiaster. Men så kommer den eksentriske, sosialt inkompetente og ganske selvgode Gilbert Norrell på banen. Han har – gjennom årevis med studier – lært seg praktisk magi. Tittelens andre navn, Jonathan Strange, blir etter hvert herr Norrells lærling. Og Strange er av en ganske annen støpning. Det ender i rivalisering mellom de to.

Romanen er delvis bygd opp som faghistorisk bok om disse to, med et vell av fotnoter. Jeg synes dog ikke at alle fotnotene er like vittige/interessante.　

Noe av det beste med boka er derimot måten den forholder seg til magi på. Den problematiserer praktisk magi ved at den i episode etter episode understreker at magi verken er enkelt eller fritt for alvorlige konsekvenser. Det må man jo si; en fantasyroman som får leseren til å være glad for at magi ikke finnes, det må da være noe for seg selv?

All god dramatikk må by på kvalifisert motstand – helst på flere plan – og i motsetning til en del andre har Clarke tatt denne utfordringen på alvor.  

Jeg skrev en sak om fantasysjangerens problemer ifjor, angrepet fra en litt annen vinkel, som jeg mener fremdeles har all mulig gyldighet:

“Fantasiens begrensninger”

Sitat:

Appellen til fantasy er selvfølgelig at sjangeren byr på et univers hvor «alt kan skje». Her finner vi samtidig sjangerens hovedproblem. For der alt er mulig, kan det også bli dårlig med spenning. Paradoksalt nok kan grenseløse muligheter redusere både relevansen og det kreative potensialet til et drama. Dette skyldes at utfordringene og farene i et magisk univers alltid står i fare for å reduseres til skinnutfordringer og kvasifarer.

(…)

Dette er et slitasjeproblem for fantasysjangeren. Selv om man stadig ruster opp i magidivisjonen, får man ikke automatisk et medrivende drama av det. Konsekvensen kan snarere bli det motsatte. Publikum kan bli så overfôret på store tablåer fylt med fantastiske innslag at man slutter å la seg imponere. Og i stedet får øye på svakhetene i selve historien.

Men i tillegg til dramaturgisk latskap, sniker et annet – og langt større – problem seg med på lasset: Dersom publikum ikke er overbevist om at noe virkelig står på spill, vil ikke all dramatikk i hele verden gjøre inntrykk – uansett hvor spektakulært det måtte være servert. Fraværet av genuin motstand ribber historiene for muligheten av ekte tragedie.

Dette har dimensjoner utover den eventuelle underholdningsverdien. Opprinnelig var ikke drama og fortellinger ment som harmløs tidtrøyte. De var et medium for formidling av innsikter i hva tilværelsen hadde å tilby og hvilke utfordringer den rommet. I et sekularisert samfunn, hvor kildene til autoritativ kunnskap er svakere og mer omstridt, blir drama enda viktigere. At vårt sekulariserte samfunn på toppen av det hele er et informasjonssamfunn – hvor fortellingene er å finne overalt, døgnet rundt – forsterker dette poenget.

Derfor kan man spørre om vi er tjent med at magi får en prominent plass i kulturen? Er vi tjent med å dyrke en kultur hvor muligheten for tragedie og behovet for anstrengelser underkommuniseres?

Og det var nok derfor jeg likte “Jonathan Strange & herr Norrell”. Der står de uheldige konsekvensene av magi i kø. Utfordringene føles reelle. Mulighetene for tragedie blir ikke underkommunisert. Dermed har romanen også relevans til det virkelige livet.

Matthias Messmer rapporterer i Neue Zürcher Zeitung – via Sign and Sight (som langt flere bloggere bør begynne å lenke til, spør du meg.):

Peking is planning to tear down the historical centre of the 2000-year-old Uigur city of Kashgar on the silk route. “Kashgar would not only loses its unique architectural face, the century-old living and working spaces of the majority of the population would also be destroyed. Just like during the Cultural Revolution a piece of world history would be erased completely. According to the plans of the Chinese government, only 15 percent of the old houses would remain standing as a sort of open-air museum of theme park displaying Islamic culture to tourists from the world over and, of course, as testament to the tolerance of the Han Chinese, who make up the majority of the population.”

Starzmedia la nylig ut hele “Mein liebster feind” på YouTube. Dette er den tyske filmregissøren Werner Herzogs dokumentar om sitt eget mangeårige samarbeide med skuespilleren Klaus Kinski. (Herzog har lest inn kommentarer på engelsk, men noen av sekvensene er ikke oversatt eller tekstet. Dette gjelder blant annet åpningssekvensen med Kinski, der han tar av under en teateroppsetting. ) 

Herzog og Kinski, en av filmhistoriens galeste skuespillere, laget intet mindre enn 5 filmer sammen, i det som må være et av de mest masochistiske samarbeidsprosjektene noensinne.

Det hele begynte rett etter krigen, i et utbombet Tyskland plaget av boligmangel. Den 13-årige Herzog og foreldrene hans fikk rom i et slags kollektiv hvor den unge skuespilleren Kinski også holdt hus – til alle leietakernes bunnløse fortvilelse. Kinski var kjent for sine irrasjonelle sider og ekstreme raseriutbrudd. Ved én anledning sperret han seg inne på badet – i et anfall som varte 48 timer. Da Kinski kom ut igjen hadde han smadret inventaret på badet (blant annet et badekar) så grundig at man kunne sile restene gjennom en tennisracket.

Da Herzog flere år senere hadde en regikarriere på gang, og jaktet på  kandidater til hovedrollen i sin neste film, om den besatte conquistadoren Aguirre, husket han Kinski. Kollegaer som hadde forsøkt å lage film med Kinski advarte ham på det sterkeste. Men Herzog tok sjansen. Og dro langt ut i den peruvianske jungelen med Kinski.

Det tok bare et par timer før Kinski slo seg vrang. Han raste mot alt og alle. Blant annet nektet han “å godta” slike ting mygg og regn i “sin jungel”. De beryktede raseriutbruddene kom tett som hagl. I tillegg gjorde Kinski innspillingen fysisk farlig for statister og andre. I en scene hugget han en statist over hodet med et sverd. Hadde det ikke vært for stålhjelmen ville mannen blitt livstruende skadet. I et anfall av rastløshet hentet Kinski et gevær og skjøt vilt rundt seg. Det ene skuddet traff hånden til en annen ulykkelig statist, som mistet en finger i episoden.

Herzog visste at Kinski hadde en tendens til å forlate innspillinger i protest. Kinski truet med å dra etter at Herzog hadde nektet å sparke en lydassistent skuespilleren hadde lagt for hat. Nå var det Herzog som bevæpnet seg med en rifle, og ga klar beskjed til Kinski om at han kom til å skyte ham dersom han forsøkte å stikke av. Herzog har senere innrømmet at han etter dette bestemte seg for å drepe Kinski når de kom tilbake til Tyskland. Planen var å tenne fyr på huset hans mens han sov. Men alt falt i fisk da bikkja til Kinski begynte å bjeffe. I ettertid kom det for øvrig fram at Kinski på samme tid hadde planlagt å drepe Herzog!

Nå skulle man jo tro at begge parter hadde fått nok av hverandre. Men neida!

Innspillingen av de to neste filmene, “Nosferatu” og “Wyzeck”, gikk relativt rolig for seg, sammenliknet med “Aguirre”. Men så, i 1982, var det duket for en ny tur ut i jungelen og en ny dose rabiat galskap.

Det nye prosjektet het “Fitzcarraldo”, og handlet om en noe eksentrisk millionær som vil bygge en opera ute i Amazonasjungelen. Selv om dette innebærer å taue en vaskeekte dampbåt over et vaskeekte fjell (noe de faktisk også gjorde under innspillingen). Gjett hvem Herzog ville ha i hovedrollen!

På plass ute i jungelen hadde Herzog rekruttert lokale indianere i statistroller, ledet an av høvdingen selv. Og så gjorde Kinski entré.

Han skremte vettet av indianerne med sine eksplosjoner av sinne og raseri. Faktum var at han oppførte seg langt verre denne gangen enn under innspillingen av Aguirre. Bedre ble det ikke av at han gjerne delte ut slag og spark både under og etter opptakene.

Da opptakene nærmet seg slutten ble Herzog en kveld oppsøkt av indianerhøvdingen, som tilbød seg å drepe “den hvite djevelen” for ham. Herzog takket høflig nei.

Herzog og Kinski rakk å samarbeide om ytterligere én film, “Cobra Verde”, før Kinski døde av hjerteattakk.

7. mai åpnet utstillingen “Traces and Spaces” på Henie Onstad Kunstsenter, hvor Jan Groth – som har rundet 70 – viser egne arbeider sammen med verker signert kunstnere som har inspirert ham.

Derfor passer det å poste et relativt omfattende intervju undertegnede gjorde med Groth tilbake i 2001 – for Magasinet 2001.

Dengang var han aktuell med en storstilt retrospektiv utstilling av egne arbeider gjennom 40 år på Museet for samtidskunst, samt en omfattende biografi ført i pennen av Karin Hellandsjø.

For mer om årets utstilling se HER og HER.

OBS! For ordens skyld: Fotografiske reproduksjoner yter ikke Groths arbeider rettferdighet. Filmrullen klarer nemlig ikke å fange opp teksturen og de finsiktede nyansene. Her trengs et finere sanseapparat; øyet.

……..

Berømmelse kan være en pussig ting. Man kan være verdensberømt innenfor sitt eget felt, men knapt kjent utenfor. Og noen ganger blir en nordmann i eksil tilslutt kjent i gamlelandet fordi han i mellomtiden har fått et navn ute i den store verden. Nå lurer sikkert flere av dere på hvem Jan Groth er. Enkelte vil kanskje gjette på at det kan dreie seg om navnebroren, den tidligere vokalisten i 70-talls bandet Aunt Mary. Men nei, det er ikke den Jan Groth. Derfor, la oss begynne med en lett tabloid presentasjon av kunstneren.

Han er den eneste nordmann som har hatt seperatutstilling i Guggenheim-museet i New York. Han har vært professor i 12 år ved byens anerkjente School of Visual Arts. Gjennom 40 år har han rendyrket sin særegne kunstneriske visjon, mens han har pendlet mellom USA, Danmark og Norge. Groth er mest kjent for sin tekstilkunst, særlig gobelinene, men har også laget skulpturer, tegninger og malerier. Og har du løst billett til en forestilling på hovedscenen ved Det Norske Teatret kan du ha sett det som gjerne kalles Groths hovedverk; sceneteppet.

-Jeg har aldri vært flink nok til å selge meg selv, så arbeidene mine står i dag som temmelig eksklusive. Jeg tror ikke jeg er berømt. Jeg er respektert, sier Jan Groth til 2001. –Ambisjonene ligger i verket, ikke i de sosiale omstendighetene. Jeg har ikke så stor kommersiell appell. Derimot har jeg kurator-appell. Og derfor har jeg fått stille ut i mange museer, noe som igjen har gjort cv’en min til ganske imponerende lesing.

-Nå som du og ditt virke er tema for både en retrospektiv utstilling og en biografi, blir du jo på sett og vis “oppsummert” denne høsten. Hvordan føles det?

-I dette tilfellet gir det en god følelse, fordi forfatteren, som også er kurator på utstillingen, har veldig grundig kjennskap til meg, svarer Groth. –Vi møttes i 1972, og har siden fulgtes ad.

Jeg har absolutt tillit til Karin Hellandsjø. Hun har vært veldig grundig, og så tar hun ikke av på noen som helst måte. Men det jeg er spesielt glad for med den boka, er at språket ikke er høytravende akademisk. Selv jeg skjønner det som står der. Det er en bok som åpner opp for verket.

-Den byr langt på vei på en tolkning av deg. Synes du det er rart å oppleve?

-Ja, det er rart på den måten at man tvinges til å se gjennom de øynene som har sett på deg. Det er et grep som viser meg en struktur på det som har vært. Men jeg glemmer jo. Jeg står ikke med gamle kataloger i hånden når jeg jobber. Det er viktig å ikke ha et altfor analytisk forhold til seg selv, mener Groth. -Jeg tror ikke på det flinke, for det fører oss bare til et visst punkt.

-Hva tror du på da?

-Det oppriktige. Og det flinke kan mange ganger dekke over det oppriktige.

-Du har jobbet i mange formater, men veldig ofte med store, til dels monumentale, arbeider. Hva er det ved det monumentale som appellerer til deg?

-Jeg prøver å gjøre noe som i og for seg er nesten umulig: Å la det intime og monumentale møtes. Det er nok egentlig kul umulig. Men jeg kan se at det er den utviklingen ting har tatt. Den storhet tilskueren eventuelt måtte føle, det store kan jo oppsluke deg, skal gjennom en ganske liten “trakt” inni oss, altså gjennom det intime. Og det igjen gir adgang til det stille, utdyper han.

I USA snakker folk alltid om det dramatiske, skandinaviske preget hos Groth. I Norge derimot har han fått merkelappen minimalist.

-Det er bare tull, slår Jan fast. –Med minimalisme kan du regne ut komponentene med kjølig presisjon, som kan være lyriske og fine de. Men jeg komprimerer, jeg skreller ikke så mye vekk. Jeg presser mer fram, så det blir trykk i streken og den skjelver.

-Det er dette du har kalt å være seismograf?

-Ja, det er mest i tegningene, for der blir det mest direkte. Jeg har en idé om at jeg arbeider innover. Hvis det i det hele tatt beveger seg må det jo være innover, fordi alt tilsynelatende er så gitt. Som amerikanerne sier; “Have you seen one, you’ve seen them all.” Og det er til en viss grad riktig, men heller ikke mer. For kommer man til nivået der man er mottakelig, ser man også variasjonene.

Av disse grunnene regner Groth seg som ekspresjonist. Kunstverket er resultatet av hans “seismografiske” aktivitet. Det er i seg selv han finner uttrykket, et uttrykk han mener det ble lettere å fange da han la malerpenselen på hylla til fordel for tegning og tekstil.

-Jeg trengte kontroll. Strekningen fra hodet, ut gjennom armen, via en kjepp med børste og så ut i noen våte greier ble for lang. Jeg må ha nærkontakt, og det får jeg i tegningen, vevningen og skulpturen, forklarer han.

Konsekvens er stikkordet for Groths kunstneriske uttrykk. Det gjelder også “fargeskalaen” han benytter. Spekteret består av svart og hvitt, som jo strengt tatt ikke er farger i normal forstand. Riktignok dukker det opp små nyanser av brunt fra tid til annen, men vokabularet ble definert for lenge siden. Hvorfor ble det slik?

-Det skyldes nok at jeg ville komprimere, presse sammen, tydeliggjøre. Og det ble enklere ved at jeg holdt meg til to farger, mener Groth. -Da jeg malte gikk det stort sett i jordfarger. Så begynte jeg med svart, siden det tilførte maleriet mer preg av objekt. For å få en større spenning måtte jeg se hvor mye jeg kunne komprimere inn i lite. Og ved at jeg gjorde det hele mer linjært fikk jeg jo enda mer inn i lite.

-Du har alltid befunnet deg mellom to stoler, i den forstand at du bruker tekstilmediet på en malerisk måte. Har det vært et vanskelig sted å oppholde seg?

-I begynnelsen var det nok det. Det var klare forskjeller i hvilken status det ga. Mine nederlag var mer celebre enn andres seirer, sier Jan. -Det er mange fordommer mot tekstilkunst. Men jeg synes det er urettferdig at tekstil skal forbindes med alt det dårlige. Folk slutter ikke å male fordi det lages dårlige malerier, gjør de vel?, spør han retorisk.

New York ble åstedet for den definitive anerkjennelsen av arbeidene hans. Dit kom han i 1972, et drøyt tiår etter at han hadde begynt å finsikte sitt kunstneriske uttrykk.

-Hvor tror du at du hadde vært uten New York og Betty Parson?

-Det vet jeg ikke. Jeg hadde kanskje ikke kommet fram til en sånn konsekvens. Jeg ville iallfall vært uten en masse stimuli, og uten den grad av anledning til å artikulere meg klart. Da jeg kom dit var det som om noe i meg kom hjem. Det var liksom plass til meg også. I Danmark og Norge var jeg til en viss grad ikke helt regnet med blant kunstnerne, fordi jeg benyttet meg av “feil” formspråk. Men så kom jeg til et sted hvor det ikke var feil, hvor det var plass til min “dialekt” også, forteller Groth.

-Jeg ble jo oppdaget av Betty Parson, den store galleristen. Hun hadde vært først ute med utstillinger av Robert Rauschenberg, Jackson Pollock og hele kongerekken av kunstnerne. Det tok veldig fart allerede etter bare noen få utstillinger, og både Guggenheim, Metropolitan og Museum of Modern Art kom og kjøpte arbeidene mine.

Per i dag går Groths viktigste pendelrute mellom New York og gården på Dagali som han arvet etter foreldrene. “Verdens minste våningshus og verdens største telefonregning”, som kunstneren selv beskriver det. Kontrasten i bildene hans viser seg altså i livet hans også. Samtidig fyller New York og Dagali det samme behovet, kan han fortelle: -Jeg liker meg enten helt ute på landet, eller i riktig store byer. Du kan forsvinne i begge sammenhenger, og du blir et totalt produkt av den situasjonen du er i.

-Jeg er nok fremdeles veldig avhengig av naturopplevelser, jeg merker jo hvor jeg søker hen, sier Groth og tenker nettopp på Dagali.

-Har du stilt ut på Dagali, da?

-Nei, jeg tror Dagali ville betakke seg. Det er fornuftige folk som bor der, ler Groth.

Som nevnt er det sceneteppet i Det Norske Teatret som er Groths mest kjente arbeid her tillands. Men han ble fryktelig usikker da arkitekten ringte og spurte om han kunne ta jobben.

-De spurte om jeg kunne jobbe stort. “Å jada”, svarte jeg. “Men det er fryktelig stort skjønner du”, sa de. “Hvor stort da?” “En 220 kvadratmeter.” Og da ble det for en gangs skyld stille på Jan Groth, forteller han lattermildt.

Etter en søvnløs natt kom Groth tilslutt på hvordan problemet skulle løses. 6 dyktige broderingsdamer og en erfaren seilmaker bidro til å realisere prosjektet etter kunstnerens tegninger. Det tok et halvt år å sy teppet, men tilslutt kunne de 12 delene settes sammen til et 22 meter langt og 10 meter høyt landemerke i norsk teater. Og et landemerke i hans egen kunstneriske karriere.

-Er du enig med dem som kaller dette for ditt hovedverk?

-Jeg vet ikke. Det er jo ikke gjort med min normale teknikk. Men det er iallfall det største verket jeg har lagd, og det betyr mye for meg. Jeg er jo opptatt av rom, og der er det rom altså! En hel teatersal. Hvis noen mener at jeg udiskutabelt har løst oppgaven, så er det kanskje mitt hovedverk. Men på den annen side er hovedverket noe man liker å tenke at man jobber fram imot. Det ligger liksom noen arbeider inn i fremtiden. Kanskje om 10 år? Du vet jo aldri hvordan ditt neste bilde blir. Men at sceneteppet er vesentlig i min produksjon, det kan man absolutt si.

-Du trenger åpenbart noen store formater rundt deg, både i ditt kunstneriske virke og i privatlivet?

-Ja, jeg gjør vel det. Så gjelder det å finne det intime i det. Ikke nødvendigvis det enkle i kaos, for jeg håper jo at jeg trekker noe av kaos med inn i den streken som skal bære det. Men jeg har nok ikke noe imot at elementene rundt meg er store, innrømmer Jan Groth.

FAKTABOKS

Jan Groth

-Født 13. november 1938 i Stavanger.

-Vokste opp i Stavanger, Fredrikstad og Sandefjord.

-Flyttet til København som 17-åring, hvor han ble tegne- og malelærling.

-1960 dro han på studietur til Amsterdam, hvor han treffer sin fremtidige kone og samarbeidspartner Benedikte Herlufsdatter. Hun introduserer ham for gobelinteknikken.

-Groth legger penselen på hyllen i 1964, for å konsentrere seg om tekstil og tegning.

-I mai 1972 får han stilt ut sine arbeider i Betty Parsons galleri i New York. Utstillingen vekker stor interesse.

-1982 takker Groth ja til stillingen som lærer ved School of Visual Arts i New York. Han blir værende ved skolen i 12 år.

-1984 begynner Groth på arbeidet med sceneteppet til Det Norske Teatret.

-Sommeren 1986 åpner Guggenheim-museet dørene for en seperatutstilling med Groths arbeider. Mer enn 100 000 besøkende er innom.

-I 1988 begynner han for alvor å utforske skulpturens muligheter.

-De såkalte “Alfabet-tegningene” kommer inn i hans kunstnergjerning fra og med 1994.

At lite er nytt under solen - eller foran kameralinsene – kan du lese og se mer om/av i Dagbladet Magasinet på nett:

“Fanget Ibsen med skjult kamera”

Jeg må ærlig innrømme at jeg sliter med et streif av skepsis til dette her, men hva noterer man ikke på en historisk blogg? (Kommentarfeltet til saken er for øvrig fullt av skeptikere, så man er ikke alene.)

Så hva er det?

Jo, språkforsker Mark Pagel ved University of Reading har ledet et prosjekt som tar sikte på å kartlegge hvilke ord som har forandret seg minst siden steinalderen. Ifølge Pagel ville du kunne gjort deg relativt forstått med ord som “jeg”, “du” og tallordene “to”, “tre” og “fem” dersom du satte tidsmaskinen på 10 000 år f.Kr. eller deromkring.

The Times har tatt en prat med mannen:

Dr Pagel has tracked how words have changed by comparing languages from the Indo-European family, which includes most of the past and present languages of Europe, the Middle East and the Indian sub-continent. All are derived from the same root and have many linguistic similarities.

(…)

As the original Indo-European language is thought to date back no more than 9,000 years, Dr Pagel believes that some of the longest-lived words have an even more venerable history. “I can say with confidence that there are sounds or words that predate Indo-European,” he said. “If you look at ‘thou’, ‘I’ and ‘who’, we can now tell they are probably at least 15,000 to 20,000 years old. The sounds used then for these meanings were probably very similar to those used today.”

Noen ord er altså seige og utholdende. De endrer seg lite i tidens løp. De er fundamentale. Men Pagel & co har også teorier om hvilke ord som sannsynligvis vil dø ut eller endre seg radikalt.

En kjapp liten liste over vinnerne og tapere i den språklige evolusjonen ser slik ut, ifølge forskerne:

The oldest words, resistant to evolution

I, Who, We, Thou, Two, Three and Five

Words that are evolving rapidly, and likely to disappear

Dirty, squeeze, bad, because, guts, push (verb), smell (verb), stab, stick (noun), turn (verb), wipe

“A handy little guide to small talk in the Stone Age” 

Om spioner, snigmord, fordækt maskespil, udklædninger og ophøjede positioner i middelalderen.

Oplæg ved Steffen Harpsøe, cand.mag., arkivar ved Rigsarkivet

Den dag i dag risikerer vi at udsættes for taskenspillere og tricktyve der udgiver sig for at være en anden end den de er. Dette er ikke nogen ny problemstilling. Alle dage har folk udnyttet sociale konventioner og folks tillid til særlige magtsymboler, til at opnå ting de eller ikke kunne eller ikke var berettiget til. Gennem forklædning og skuespil forsøgte ”uærlige personager” også i middelalderen også at opnå fordel, økonomisk gevinst, fordele ved krigslist eller ligefrem muligheden for at begå mord. I dette foredrag skal vi kigge på nogle af de mindre kendte historier der sætter kolorit på middelalderen, men samtidig fortæller os lidt om tidens sociale konventioner og samfundsorden.

Foredraget afholdes mandag den 2. marts 2009, kl. 17.05, i lokale 15.1.61 på gamle KUA. Gratis adgang.

Videre læsning:

• CROUCH, DAVID.: ”The Image og Aristocracy in Britain 1000-1300.” London & New York 1992
• WAGNER, ANTHONY RICHARD.: “Heralds and Heraldry in the Middle ages.” Oxford 1956
• VERWOHLT, ERNST.: ”Kongelige danske herolder” i Heraldisk Tidsskrift Bind 3, nr. 25, 1972
• HARARI, YOUVAL NOAH.: ”Special Operations in the Age of Chivalry, 1100-1550.” Boydel 2007

Tips til helgelesning:

Weekendavisen har fått med seg at futurismen – dersom den virkelig hadde hatt framtiden foran seg – kunne ha sett tilbake på 100-års jubileum nå. Istedet er den – ironier over alle ironier – blitt historie.

Futuristene hatet pasta, dyrket krigen og elsket fart. Les mer i Fartens skønhed.

Noe helt annet:

Samfunnet vårt er pubertalisert. Ingen vil ha ansvar. Ingen vil være voksne. Ikke på fullt alvor. Det er altfor ubehagelig og umorsomt. Cary Grant kunne ikke blitt filmstjerne idag. Mens guttemannen Hugh Grant derimot er blitt det.

Men rutiner, ansvar og framtidstenkning (i betydningen planlegging, ikke futurisme) er helt avgjørende for samfunnets utvikling.

Mer om dette sosiokulturelle skiftet i Mænd, der hader voksne.

v/ Kasper H. Andersen, stud.mag.

Bemærk, at dette arrangement består af rundvisning og oplæg på Nationalmuseet, og det begynder kl. 16.00.

Dette cirkelarrangement er en ekskursion til Nationalmuseet. Vi mødes tirsdag den 17/3 kl. 16.00 i Nationalmuseets forhal. Her vil undertegnede byde velkommen og stå for en rundvisning til nogle selektive highlights i Nationalmuseets middelaldersamling. Herefter går vi backstage, hvor museumsinspektør Poul Grinder-Hansen vil fortælle yderligere om arbejdet på museet og fremvise enkelte genstande. Endelig vil redaktør Ebbe Nyborg fortælle om sit arbejde på Danmarks Kirker og om selve værket.

Vel mødt

Studentermedhjælper enheden for Middelalder & Renæssance

Kasper H. Andersen

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sin tid en kort bok kalt “Kunsten å alltid ha rett”, hvor han viser hvordan man kan vinne en diskusjon man egentlig har tapt. I dette syrlige lille skriftet går han systematisk igjennom 38 snedige og/eller simple knep folk bruker for å lykkes med dette.

Hovedbudskapet er at målet er å lure publikum over på din side. Man trenger ikke ha rett, bare gi inntrykk av å ha det. Og man trenger definitivt ikke overbevise motdebattanten. Når alt kommer til alt er det jo den som får folket med seg som har vunnet. Om han/hun vinner diskusjonen uten faktisk å ha rett er uvesentlig. Schopenhauer skrev etter sigende boka basert på mangfoldige negative erfaringer med verbalt smarte og opportunistisk anlagte motdebattanter i sin egen samtid.

Det som gjør dette til noe mer enn artig lesning av det kuriøse slaget, er selvfølgelig at de knepene Schopenhauer omtaler er i bruk den dag i dag. Mye brukt. Selvsagt av politikere, men først og fremst i media. I omtrent annenhver kommentarartikkel, petit, replikk et cetera du leser, forekommer noen av Schopenhauers “råd”. For ikke å snakke om i muntlige debatter og kommentarer i radio og TV. Og de ser ikke ut til å ha mistet sin effekt. Store deler av publikum lar seg fremdeles manipulere. Folk er nå folk og forblir folk, ser det ut til.

Blant rådene/knepene finner du gamle velprøvde strategier som:
Nr. 8: Gjør motstanderen din sint.
Nr. 18: Avbryt, avled diskusjonen.
Nr. 20: Trekk dine egne konklusjoner.
Nr. 30: Appellér til autoritet fremfor fornuft.

Men også hakket mer snedige teknikker som:
Nr. 1: Forlengelse. Trekk motstanderens synspunkter utover deres naturlige grenser.
Nr. 12: Bruk metaforer som stiller ditt synspunkt i godt lys.
Nr. 19: Generaliser, før du argumenterer mot generaliseringer.
Nr. 33: Påstå at “det fungerer i teorien, men ikke i praksis.”

Alle som ønsker å styre klar av skamløs manipulasjon i dagens mediesamfunn bør ta en titt på hva Schopenhauer har skrevet. Boka er lettlest. Og morsom.

Best av alt – den er tilgjengelig online: http://coolhaus.de/art-of-controversy/

Så nå er det bare å studere, notere og diskutere. Lykke til! 

PS! Det fantes forløpere til denne formen for utspekulert retorikk. I det gamle Hellas hadde man de såkalte sofistene, som blant annet Sokrates stilte seg skeptisk til.

PPS! Nettsiden butterfliesandwheels.com har laget sin egen moderniserte liste, ironisk titulert The Woolly-Thinker’s Guide to Rhetoric. “How to argue like a sheep. Vanquish your enemies with the help of our guide.”

Her støter vi blant annet på “råd” som:

Go Ahead, Contradict Yourself:

Don’t be afraid to make two mutually incompatible statements in one sentence. For instance, if you are a bishop, declare that the Church is not afraid of critical examination, but at the same time guards the ‘truths’ of its faith very jealously. If anyone asks how you can do both of those, exactly, just look vague and perhaps hum a little sacred music.

Play the theory card:

Talk about ‘theory’ a lot. Use the word ‘theory’ in every sentence. Say ‘theory’ with a special tone of hushed reverence. Ask people if they’re well up on ‘theory’. Everyone will be very impressed and very intimidated.

Translate:

If your opponent talks of evidence, you talk of proof. If your opponent mentions probability, you turn that into certainty.

If your opponent disagrees with your facts, say your opponent is offended. If your opponent claims to know something about the topic under discussion, call your opponent an elitist.

Fra tid til annen støter man på en holding, som åpenbart er relativt utbredt, hvor det implisitt gis uttrykk for en tro på at kunstnere, intellektuelle, forfattere og andre kulturarbeidere skal være mindre opportunistiske enn andre. Tankegangen er tuftet på den romantiske myten om geniet, som modig og trassig står imot kritikk, press og trusler. Selvfølgelig finnes det eksempler på denne typen kulturarbeider, men motet og prinsippfastheten er ikke forbeholdt dem. Det finnes modige og prinsippfaste folk overalt.

Forskjellen er bare at dette imaget er blitt en del av kulturlivets (ideelle) selvforståelse, og at mange utenfor ser ut til å godta myten. Jeg tror dette skyldes det enkle faktum at kulturarbeidere jobber med kommunikasjon – de kan grepene og knepene – og dermed fremstår som troverdige i retorikken. Hvis man skal være stygg (og for noens del beint fram urimelig) kan man kalle dem forførere. Eller sofister.

En bakside ved denne egenskapen er nemlig at de samme menneskene er i god stand til å skjønnmale, bortforklare og abstrahere sine egne dårlige sider og svake øyeblikk. Legg så gjerne til at det er kulturarbeiderne som dokumenterer samtiden, noe som vil prege framtidens forståelse av den. Det er ofte her kampen om historiefortolkningen står, når dokumenterte fakta og rådende holdninger begnner å kollidere.

Derfor hender det også at maskene faller etter noen år.

Frederic Spotts bok “The Shameful Peace” tar for seg den utbredte kollaboratørviljen i det okkuperte Frankrike under 2. verdenskrig. Blant kulturarbeiderne.

Mark Falcoff har anmeldt boka for The Wall Street Journal: (alle uthevelser i fete typer er mine)

Hitler, far from trying to eradicate French national culture, chose to nourish it as a distraction from his other demands. During the years of occupation the German authorities positively encouraged literature, theater and the arts — as long as Jews, Freemasons or (after June 1941) communists were excluded. The country was also subjected to an inundation of high German culture. German orchestras, musicians, artists and writers were constantly on furlough in the French capital. The German Institute in Paris became the center of cultural and social activities. And, it must be said, there was considerable traffic in the opposite direction, with French musicians, writers and artists making the pilgrimage to Berlin or other German cities.

The most obvious minions of Berlin were fascist or protofascist intellectuals who had been at war with French democracy long before the armistice. Their number included Pierre Drieu La Rochelle, Paul Morand, Louis-Fernand Céline and, most notably, the novelist and journalist Robert Brasillach. Here there could be no surprises. Other writers, however, had not been fascist proponents in the 1930s and simply went with the flow. As novelist Jean Giono put it with great economy of words: “I prefer being a living German to a dead Frenchman.”

(…)

…many cultural figures preferred to live well rather than poorly. The list here is far longer — a virtual “Who’s Who” of the French artistic world — and includes pianists Alfred Cortot and Lucienne Delforge, publisher Robert Denoël, playwright Sacha Guitry, singers Maurice Chevalier and Edith Piaf, the comedian Fernandel, the opera singer Germaine Lubin, the film star Arletty. Even as iconoclastic a figure as Jean Cocteau found it easy to adjust to the new order of things. His record of the times, Mr. Spotts writes, “gives the impression that the Germans he knew were visiting tourists rather than officers of an invading army.”

De første 2 årene av okkupasjonen var det dessuten et annet overraskende trekk som gjorde seg gjeldende:

Pablo Picasso, who in spite of his known Spanish Republican identity, was left alone by the Germans. In fact, there seems to have been no censorship of painting at all in occupied France — Nazi collectors bought up valuable modernist works along with the academic examples officially preferred in Germany. Even more paradoxical: Censorship was lightest in the Vichy-controlled part of the country. Cultural life there continued pretty much as before the war. This happy circumstance came to an end after the Allied invasion of North Africa in late 1942, which caused the Wehrmacht to extend its control to the whole of the country.

Den eneste intelletuelle kollaboratøren som ble stilt for retten og dømt til døden etter krigen var Robert Brasillach. Drieu La Rochelle begikk selvmord. Mens Denoël ble skutt ned på åpen gate. Andre, som Cortot, Céline og Morand, holdt en lavest mulig profil utenfor Frankrike inntil de verste bølgene hadde lagt seg.

Weekendavisen har en artikkel om røykingens historie i denne ukas utgave. Vi snakker her om røyk i bred forstand, ikke bare tobakk (skjønt mest det).

Ægypterne, babylonerne og hinduerne ofrede røgelse til deres guder, og de gamle kinesere brændte moxa (tørrede lægeurter) for at uddrive dæmoner og bevare det gode helbred. Herodot beskriver blandt andet, hvordan de gamle skythere tog nogle hampefrø og kastede dem ind på de varme sten i deres telte, hvilket afgav en intens røg, som skytherne nød så meget, at de skrålede af fornøjelse. Oraklet i Delfi havde heller ikke været noget orakel, havde det ikke været for de underlige dampe, der stod op af jorden, og således var både røgen, fornøjelsen og den hallucinerende virkning gamle kendinge.

Det nye var tobaksplanten og selve rygningen, et så underligt fænomen at det tog næsten 200 år at finde ord for det.

(…)

Både aztekere og mayaer har kendt og benyttet planten, der var vidt udbredt i Amerika og blev dyrket så langt nordpå som i det nuværende Canada i form af Nicotiana rustica. Den er blevet røget, spist, sniffet, tygget og indgnedet i huden som medicin og fornøjelse, og shamanerne brugte den til religiøse formål. Den var kendt for at klare tankerne og sprede velvære – ryg først, tal bagefter! – men bagsiden af medaljen, afhængigheden og frådseriet, var også kendt, og tobakken blev opfattet som et gode, man skulle have respekt for og være forsigtig i sin omgang med.

(…)

Tobakken var i udgangspunktet en billig vare, der kunne ryges uden megen anden forberedelse end at tørre og rulle eller hakke bladene. Men transporten fra Den nye Verden gjorde den stadig i anden halvdel af 1500-tallet til en dyr og sjælden vare. Det var en luksusvare, kendetegnet ved i princippet at være overflødig og ikke nødvendig for overlevelsen, og så var den eksotisk for europæerne både fordi den skulle ryges, og fordi den kom fra Den nye Verden.

(…)

Rygningen havde den sideeffekt, at folk ikke følte sult og kunne arbejde både hårdere og længere, hvorfor eliten har kunnet øjne fordelene ved også at lade folket ryge. Omvendt blev det i begyndelsen diskuteret om tobakken var et gode, fordi den fik folk til at slappe af, eller et onde, fordi den gjorde dem dovne.

Omkring år 1600 røg høj som lav, rig som fattig, mand som kvinde i London. Selvom rygningen på den måde stimulerede den sociale interaktion, var der dog grænser. For at markere statusforskellen begyndte forskellige folk at ryge forskellige slags tobak med forskellige piber. Jævne folk røg lerpiber, mens fine folk røg fint udskårne piber, eventuelt af sølv.

Men akk:

Som med drikkeriet var der for mange negative sidegevinster ved rygningen: den gjorde respektfulde arbejdere til individer, interesseret i deres egen nydelse.

I England rasede kong James I mod rygning allerede i 1604 fordi han anså rygning for at være en barbarisk handling, overtaget fra de vilde indianere og skyld i meget af Englands fald fra de tidligere glorværdige tinder. Hans bog Counterblaste to Tobacco, der var fuld af både lærde formuleringer, skarpe indvendinger og direkte frådende, svært forståelige passager, gjorde ham ikke just mere populær hos det rygende folk. Den osmanniske sultan Murad IV (1632-40) var ikke sen til at forbyde rygning for dets trussel mod såvel moral som helbred. I Kina forbød den sidste kejser i Ming-dynastiet rygning, og i 1634 forbød patriarkatet i Moskva rygning og tobakssalg (et forbud Peter den Store hurtigt fik omstødt i sine bestræbelser på at tvangs-vestificere Rusland et lille århundrede senere). I 1642 bandlyste pave Urban VII rygning – men senere fik kirken tobaks-monopol, og så var det i stedet distributionen af ikke-rygning litteratur, der blev forbudt.

Folk sluttet likevel ikke å røyke, uansett hvor iherdige forsøkene var på å forby eller forbanne (u)vanen. En god trøst for myndighetene var at de kunne skattelegge tobakken.

I begyndelsen af 1800-tallet kom en ny mode til: cigaren. Også det var en old-school måde at ryge på, kun ny for europæerne. Navnet kom fra maya-indianernes ord for rygning: sik’ar. Oplevelsen var en helt anden end med en pibe, fordi cigaren opløste sig selv, mens man røg. Kun røgen blev tilbage, og selv den bølgede hurtigt væk, i hvert fald hvis man var udendørs. Cigaren blev et statussymbol for de rige og de privilegerede og er stadig den dag i dag et symbol på kapitalismen i karikaturtegninger.

I sidste halvdel af 1800-tallet blev cigaretten også udbredt. Igen var der tale om en videreudvikling af en indiansk skik, nu blot med papir viklet om i stedet for palme- eller majsblade. Cigaretter blev hurtigt et massefænomen og havde ikke samme klasse som cigaren, selvom der var en aura af noget eksotisk over de tyrkiske cigaretter i begyndelsen.

Det tok for øvrig lang tid før de helseskadelige virkningene ble allment kjent. Ikke minst fordi de vitenskapelige funnene ikke ble viderformidlet av pressen (som gjerne tok inn tobakksreklame):

…det var først så sent som 1857, at der begyndte at komme noget viden bag formodningerne og postulaterne om det sundhedsskadelige ved tobakken. Da kunne det engelske lægevidenskabelige tidsskrift The Lancet nemlig rapportere om forskning, der viste, at tobak sløver folks åndsevner, skader åndedrætssystemet, struben, luftrør og bronkier, får folk til at hoste og har en negativ virkning på hjertets evne til at cirkulere blod. Men nyheden nåede slet ikke ud over snævre lægekredse, da ingen andre aviser eller tidsskrifter bragte så meget som et referat…

Idag er situasjonen en annen, iallfall her til lands. Det er talende at samme uke som denne artikkelen står på trykk i Weekendavisen, så figurerer røykerne som gruppe på Morgenbladet liste over Norges minst mektige. De inntar 7. plassen, og avisa har følgende begrunnelse:

Begrunnelsen for røykernes kandidatur antas å ligge i deres massive statusfall de siste ti-tolv årene. Røykerne har vært gjennom en lang klassereise: Fra sofistikerte makthavere med høy status, til sykelig utgruppe henvist til små, gapestokkaktige rom på flyplasser, der de står, skjelvne, med sine gule fingre og tilfredsstiller nikotinbehovet sitt mellom hostekulene. Uorganiserte, i avmakt, ser de lovene stramme seg til rundt dem.  

Men det gjenstår å se om røykingens historie ender her.

Man skal ikke snakke stygt om den avdøde. Spesielt ikke i begravelsen. Men man kan godt snakke ærlig og rettferdig om ham eller henne. Ikke minst etter begravelsen, dersom ingen andre gjør det.

Dramatikeren Harold Pinter døde nylig. Og Johann Hari advarer mot det han oppfatter som pynting av mannens ettermæle: Harold Pinter does not deserve the post-mortem white-washing he is about to receive

Jeg synes Hari oppsummerer betenkelighetene sine godt i dette avsnittet:

The tragedy of Pinter’s politics is that he took a desirable political value – hatred of war, or distrust for his own government – and absolutizes it. It is good to hate war, but to take this so far that you will not resist Hitler and Stalin is absurd. It is good to oppose the crimes of your own government – but to take this so far that you end up serving on the Committee to Defend Slobodan Milosevic is bizarre.

(Siden Bjørn Are spør så pent og genuint interessert, resirkulerer jeg følgende. Selv om dette også er litt på siden av hva Nekropolis egentlig skal handle om.)

Høsten 2002 var jeg i Sveits på reportasjetur. Alpelandet gir jo gjerne assosiasjoner i retning velstriglete mennesker og tog som går pinlig nøyaktig. Og det stemmer. Men jeg brukte også noe av tiden i selskap med et par sveitsere som absolutt fortjener betegnelsen eksentrisk.

H. R. Giger, eller Hans Ruedi Giger som er hans hele og fulle navn, er mest kjent som mannen som skapte monsteret i filmen Alien. Men han kan også se tilbake på en lang karriere som kunstner og designer. Alltid med motiver som kretser rundt død, pine og forråtnelse. Gjerne i kombinasjon med teknologi og erotikk. Denne grossisten i marerittvisjoner er blitt kalt “det 20. århundres Breugel”.

Etter en lengre ordveksling mellom undertegnede og Gigers agent fikk vi i stand en intervjuavtale. Og vel framme i Zürich dro fotografen og jeg til oppgitt adresse. Da taxien stoppet var jeg overbevist om at vi hadde kjørt feil. Boligen så mest av alt ut som et kondemnert hus, som kanskje var overtatt av narkomane. Store mengder skrot lå stablet opp langs veggene, og hagen var en veritabel jungel. Men så fikk jeg øye på overvåkingskameraet. Giger har vært innblandet i flere skyteepisoder, og ved én anledning brøt en bevæpnet, sinnsforvirret mann seg inn i huset hans. Slikt setter forståelig nok spor. Og motiverer montering av kameraer på utsiden av huset.

Vi ringte på, og døren åpnet seg. Et stk. barbeint marerittkunstner inviterte oss inn.

Og med det, over til noen smakebiter fra reportasjen – i presens:

-Det er her ute jeg jobber nå for tiden, sier Hans Ruedi Giger og peker.

Vi er på omvisning i hagen hans. Det dreier seg om et tøylesløst grøntareal som neppe kan ha sett snurten av en hagesaks de siste 15 årene. Men tog har det sett. Giger har nemlig spøkelsestogdilla, og har bygget seg en enkeltsporet jernbane i hjemmet. Den går gjennom hagen, med start og stopp inne i huset. Underveis passerer banen et assortert utvalg av Gigers fantasifigurer, som ligger på lur overalt i både hage og hus. Noen togtur blir det imidlertid ikke på oss idag.

-Toget sporer så lett av når det har regnet, forklarer han unnskyldende.

Ergo foregår omvisning til fots. Giger viser oss hagens sentralpunkt, hvor han har bygd en diger fontene omkranset av hans egen tolkning av zodiakfigurene. Han skrur på vannet, og det skummer noe voldsomt.

-Det er på grunn av algene, sier han. –Jeg har vært plaget med alger i fontenen, derfor har jeg
måttet putte oppi en væske som lager veldig mye skum. Men fontenen er finere når den ikke skummer sånn.

Vi følger ham hakk i hæl, for ikke å miste ham av syne. Så tett er buskaset. Inni det grønne sitter kjente og ukjente fabeldyr. Eller metalliske kvinnefigurer på over 2 meter. Et like stort Alienmonster ligger og slapper av på et bord. Opplevelsen kan best sammenliknes med å vandre omkring i en temperert urskog, tett befolket med bisarre skapninger som iaktar deg på kloss hold.

Så slår vi oss ned innendørs, i H. R. Gigers alt annet enn ordinære hjem. Hovedpersonen inntar beskjedent en pinnestol. Han insisterer på at jeg skal ta plass i “tronstolen”, en svart Harkonnenstol (et design utviklet til David Lynch-filmen Dune) med en krone av 3 hodeskaller. Høstmørket har begynt å gjøre seg gjeldende utendørs, og her sitter vi i skumringen, hjemme hos mannen som har gjort det marerittaktige og morbide til sitt varemerke. Mer passende kan det vel ikke bli.

Allerede som gutt laget Hans Ruedi sitt eget spøkelsestog i en skummel korridor. Hit inviterte han jevngamle jenter, som mot betaling lot seg utsette for Gigers tidligste forsøk på å skape skremmende visjoner.

Faren var farmasøyt, noe som gjorde at sønnen tidlig stiftet bekjentskap med livets eklere sider. Enten det dreide seg om blodigler brukt til årelating eller levninger av døde mennesker.

-Da jeg var omtrent 5 år gammel, kom far en dag hjem med et menneskekranium. Den tok jeg, for dét var noe for seg selv, forteller han. (Hodeskallen står for øvrig plassert i bokhyllen, ved siden av Oscar-statuetten han vant for designarbeidet på Alien.) -Min interesse for bein begynte tidlig, legger han til.

Apotekersønnen fra Chur valgte å utdanne seg til interiørarkitekt og industridesigner. Men allerede under studiene ble det åpenbart for alle at unge herr Giger ikke var som alle andre. Han utviklet sin egen, bisarre stil: “Biomekanikk”, kalte han den. Her ble biologiske, organiske elementer fusjonert med mekanikk og teknologi. Noen vil kanskje få assosiajoner til cyborger; halvt menneske, halvt maskin. Men i Gigers verker dukket det alltid opp et mareritt eller to også, gjerne med et sensuelt eller erotisk fortegn.

-Jeg skapte det jeg ikke kunne finne noe annet sted, kommenterer han. –Men jeg har alltid vært svært inspirert av blant annet jugendstilen. Jeg liker elegante former.

Etter å ha fullført eksamen i 1965, fikk han jobb som designer av kontormøbler. Dog uten å få utløp for sine originale ideer. Derfor var det naturlig at den unge originalen, så fort han kunne, ble fri kunstner istedet. Det store spranget fant sted i 1968. Takket være sine airbrushmalerier ble han et mye omtalt, men kontroversielt, tilskudd til den sveitsiske kunstscenen. Verkene hans gjorde folk usikre.

Som da han ble stoppet av nederlandske tollere. De ville ikke la ham passere før de fikk bekreftet at maleriene hans ikke var fotografier. De var nemlig så intenst detaljrike at de fikk et semifotografisk preg. Og med denne mannens morbide motivvalg tatt i betraktning, er det kanskje ikke så rart tollerne mente de burde undersøke saken nærmere? Men som Giger selv sier:

-Hvor i all verden var det de trodde jeg hadde vært med kameraet mitt? I Helvete?

De siste 10-15 årene har Giger latt airbrushen ligge. Han har i stedet konsentrert seg om skulpturer. Og han har vendt tilbake til utgangspunktet; design og interiørarkitektur. Denne gangen uten kreative begrensninger.

-Hvorfor sluttet du å male?

-Det er så mye jobb med maleriene. Og arbeidet gir deg stiv rygg. Dessuten gikk jeg lei. Jeg hadde holdt på med airbrushen i 20 år. Nå ser jeg flere muligheter ved å jobbe tredimensjonalt. Du kommer nærmere virkeligheten på den måten. Og ulik lyssetting åpner opp for variasjon av hvordan en gjenstand presenteres.

-Hva med møblene? Er de laget for en spesiell lyssetting?

-Mine møbler er laget for mørke lokaler, svarer Giger.

Selvfølgelig.

For tiden er han opptatt med å utvide muséet sitt i Gruyères, Sveits, med en egen bar. Her vil det bli mulig å plassere legemet i diverse stolmodeller, blant annet noen nye, betongstøpte Harkonnenstoler. Baren er Gigers siste store designprosjekt, og er ment å bli prototypen for alle eventuelle Gigerbarer rundt om i verden.

-Jeg har alltid likt stemningen i en kirke, så jeg håper baren i Gruyères vil få noe av den samme sakrale atmosfæren, sier han.

Utfordringen har vært å smelte Gigers særpregede arkitektoniske ideer inn i den eksisterende slottsarkitekturen, som er 400 år gammel. Selve barrommet vil bli dominert av betong og fiberglass, og målsettingen er å la en steinaktig gråtone dominere fargemessig. Rommet er 7 ganger 10 meter, og 4 meter under taket. Taket vil for øvrig bli dominert av en hvelving som minner om en gigantisk ryggsøyle. Gulvet skal dekkes med mønstrete plater i betong.

-Hvorfor vil du bruke så tungt materiale?

-Jeg vil gjøre den troverdig. Det er derfor, svarer han snusfornufig. –Og denne baren er den som vil bli mest “meg”.

Når baren åpner, vil den romme 70 glade gjester, og være den perfekte “Gigeromgivelse”, håper opphavsmannen.

Dette er for øvrig kulminasjonen av en designprosess som egentlig begynte allerede i 1987, med ideen om den aller første Gigerbaren, i Tokyo.

-Gigerbaren i Tokyo ble faktisk laget mot min vilje, forteller han.

–Mens jeg var i byen, ble jeg bedt om å komme med et ønske. Helt spontant svarte jeg at jeg drømte om en Gigerbar.

Og enda mer spontant ble realiseringen iverksatt. Til tross for at de ytterst spesifike japanske bygnings- og brannforskriftene holdt på å drive Giger til vanvidd, kunne verdens første Gigerbar åpne dørene i 1988, men da hadde han selv forlatt prosjektet. Baren ble forsåvidt en suksess (selv om bare bruddstykker av originalideen ble realisert), men på uventet vis. Gigerbaren viste seg nemlig å bli et yndet tilholdssted for yakuzaen, den japanske mafiaen, og etter at baren ble åsted for et drap forsvant gjestene. Giger aner ikke, men tror den japanske baren sannsynligvis ikke lenger eksisterer.

I 1992 åpnet den andre, og fremdeles eksisterende, Gigerbaren, i Chur. Denne gangen fikk han beholde mye mer av kontrollen med interiørdesign og arkitektur. Ved denne anledningen utviklet han konsepter for alt fra speil, vegglamper og kleshengere, til selve bardisken, inngangsdøren og bord. Det hele tok 2 år. Denne baren domineres av svart polyester.

Likevel, det er baren i Gruyères som kommer til å bli den mest spektakulære og gjennomførte, blir vi lovet. Denne gangen skal det ikke spares på eller kompromisses om noe. (For ordens skyld; dette var i 2002. Baren er ferdig nå.)

Film har selvfølgelig også spilt en stor rolle i Gigers karriere. Han har levert monsterdesign til både Alien, Poltergeist og Species, for å nevne noe. Men det er så godt som umulig å få ham til å si noe om Alien. Årsaken er at den i utgangspunktet sky og ordknappe sveitseren er blitt utsatt for et evigvarende stormløp fra verdenspressen siden premieren i 1979. Allerede første året utviklet Giger det han omtaler som “Alien Interrogation Allergy”, eller “allergi mot Alien-avhør”.

Det eneste vi får ut av ham er: -Jeg likte den første filmen.

Og følgende kommentar:

-Jeg fikk en Oscar, men det var negativt for mitt virke som kunstner. Jeg ble gjort til kjendis. Og alltid senere, når jeg holdt utstilling, dukket pressen opp med alle disse Alien-spørsmålene, sukker han.

Når vi forsøker å komme med et oppfølgingsspørsmål, blir han helt stum. Giger går rett og slett til intervjustreik. Vi tar signalet. Allergien brer seg.

Giger-museet, som holder til i slottet St. Germain i Gruyères, byr på en storstilt utstilling av sveitserens malerier, skulpturer, filmdesign og møbler. I tillegg arrangeres det stadig tilleggutstillinger med hans egne favorittkunstnere.

Den påbegynte Gigerbaren ligger vis-a-vis inngangspartiet til slottet. Giger har også andre utbyggingsplaner for muséet: Han vil – selvfølgelig – lage en jernbane, som skal gå gjennom deler av muséet. På den måten skal publikum få oppleve kunsten som en serie tablåer, i beste spøkelsestog-tradisjon.

EPILOG:

Det kommer ikke fram i intervjuet, men boligen til Giger var kolossalt rotete også innendørs. Mye fordi han oppbevarte malerier, bøker osv. i digre stabler opp etter samtlige vegger. Men også fordi han åpenbart ikke likte å rydde. Blant annet sto gamle middagstallerkner ensomme og forlatt rundt omkring.

På et tidspunkt i samtalen stoppet han opp på grunn av noen lyder: -Det er rottene, sukket han.

Undertegnede forsøkte å følge opp diplomatisk: -Er det et stort problem med rotter i Zürich?

Hvorpå mannen svarer kontant: -Nei. Bare hos meg.

Giger forklarte at katten hans hadde dødd, og at rottene derfor ikke lenger ble holdt i sjakk. Skjønt, mitt inntrykk var at han nok ville trengt en tropp med elitekatter for å holde orden i kaoset.

Han var ganske sliten da vi var der. Med jevne mellomrom sukket han og ga uttrykk for nettopp det. Men seansen var hyggelig. Og vi fikk med oss signerte bøker. Så det var en fin tur.

Hvis man kommer til Rind Kirke, seks-syv km. syd for Herning, og går ind på kirkegården, vil man opdage en gravsten, der står sådan lidt for sig selv, i et indhak i hækken.

Det er stenen over ‘den sidste kjæltring’, Kjælle Kasper, der døde i 1923.
Ham ser man, som den sidste af de omstrejfende folk, der havde befolket Jyllands øde heder så langt, minderne rækker tilbage.
Hvad det var for folk, var uklart – som nævnt andensteds.
De fleste har nok været almindelige ‘udstødte’, folk der har forbrudt sig mod loven eller normerne i de små samfund, men der har nok også været rester af et fremmedt folk, måske Roma’er …
Det er interessant at Roma’er – Zigeunere – åbenbart osse har været kendt fra andre egne i Danmark – helt op i 40′erne og 50′erne – noget der faktisk er kommet bag på mig.

Historien om Kjælle-Kasper kan læses på en blog jeg lige har fundet, hvor der er mange andre beretninger om gammel tid derudefra ..

http://blog-dyn.tv2.dk/j.pedersen88/entry269815.html

Også Sølle Søren er omtalt på een af siderne.
 Jeg kan faktisk huske, min far snakkede om ham.
Jeg vil prøve om jeg kan finde mere om de to personer.

Den mørke middelalder, det sorte Afrika

Oplæg v/ Anders Lundt Hansen, cand. mag.

Fattige agrarsamfund præget af store sociale forskelle og konkurrence mellem kristendom og traditionalle religioner. Parallellerne mellem nutidens tropiske Afrika og Europas middelalder er åbenlyse, men hvor dybt stikker de?

Oplægget analyserer ligheder og forskelle mellem middelalderen og Afrika, for at se hvad middelalderstudier og udviklingsstudier kan lære af hinanden.

Anders Lundt Hansen er cand. mag. i Historie og Formidling og p.t. udviklingsarbejder for Mellemfolkeligt Samvirke i det nordoestlige Zambia.

Blog: www.easyblog.dk/realafrica

Bemærk, Middelaldercirklen er flyttet til lokale 16.1.114.

Foredraget afholdes mandag den 15. december 2008, kl. 17.05, i lokale 16.1.114 på gamle KUA. Gratis adgang.

Dette er den andre posten om fremmedord fra 1851. Den første finner du her, og tar for seg ord som var definert annerledes i 1851 enn idag.

Heretter vil jeg trekke fram en del ord jeg rett og slett bare synes er snedige, morsomme, interessante osv. Kanskje noen av dem sågar burde relanseres? Og for å få litt struktur på dette, tar vi det alfabetisk. Ergo begynner vi med bokstaven A:

Abacist: regnemester

Abderit: et enfoldigt menneske, eg. beboer af staden Abdera. (M.a.o. en parallell til molbo.)

Abroner: svinaktige mænd; vellystinger.

Abrutere: gjøre til et fæ; gjøre dum.

Abstrudere: holde hemmelig.

Accludere: vedlegge.

Adonist: urtesamler.

Æquivok: tvetydig. (Ord på Æ ble faktisk oppført under A i 1851.)

Æstimabel: agtværdig.

Aërobat: luftvandrer; grubler.

Affabel: omgjengelig; blid.

Agil: behændig; flink.

Agrionier: samling af gaader.

Amathi: uvidenhed.

Amönitet: ynde; bedagelighed.

Amotion: fravendelse.

Amphibolisk: tvetydig.

Amplectere: omfavne; gribe; antage.

Anakrise: foreløbig undersøgelse af en stridssag.

Analekter: samlinger; udvalgte stykker af skrifter.

Androphag: menneskeæder; kannibal.

Animalier: dyriske legemer; kjødspiser.

Arith(mo)manti: spaaen af tal.

Arquebusade: børseskud; henrettelse ved skud.

Arripere: tage fat; forstaa.

Asserere: paastaa; forsikre.

Assumere: antage.

Attent: opmærksom.

Attrapere: spille et pus; fange; træffe.

Autochiri: selvmord.

Avernalsk: underjordisk; helvedes.

—————————-

B:

Balbutere: stamme; tale utydeligt; vaase.

Bedlamit: daarekistelem. (Eller psykiatrisk pasient, som vi ville sagt idag.)

Bellikös: krigersk. (Er fremdeles i bruk, men jeg tar det med likevel. Et godt ord!)

Blessere: saare; støde; fornærme.

Blumist: blomsterdyrker.

Bottelere: binde i bundter.

Brio: munterhed; fyrighed.

Buvabel: drikkelig.

—————————-

C:

Cajolere: smigre for; kjæle for.

Calembourist: ordspilfræmmer.

Caliginös: mørk.

Callös: hornagtig; ufølsom.

Calmere: stille; berolige; formilde.

Capere: fatte; begribe.

Captiös: listig; underfundig.

Caute: forsigtig; varsom; taus. (Interessant med tanke på at uttalen sannsynligvis var “kåt”.)

Cavade: naragtig gebærde; dum streg.

Commorere: opholde sig paa et sted.

Componaster: maadelig tonesetter; maadelig komponist.

Consvadere: raade; søge at overtale.

Contentiös: trættekjær.

Contravenere: handle imod; overtræde.

Contribuabel: skattepligtig.

Convolere: gifte sig igjen.

Coquelicot: hanekamrød. (Uttales “kok-li-ko”, og dét gjør jo ordet ganske artig!)

Cotisation: fordeling af et bidrag.

Cotoyere: seile langs kysten; gaa ved ens side.

Cottabismus: dryppebad. (Snakker vi sparedusj her?)

Crispatur: krusning; kruset sukkerbagværk.

Crispinade: gave paa andres bekostning. (Etter Crispinus, som stjal et lærstykke, laget sko av det og ga skoene bort i gave.)

Cruditet: raahed; noget ufordøieligt i maven.

Culpabel: skyldig.

—————————-

D:

Dædalisk: kunstig. (Etter grekeren Daedalus.)

Dandin: et fjantet menneske.

Debankere: sprenge banken i hasardspil.

Deferent: angiver; anklager.

Depilere: borttage haar; plukke; gjøre en fattig.

Despect: foragt; vanærende behandling.

Desultorisk: fraspringende; som ikke bliver ved sagen.

Diffession: benægtelse.

Dispathi: ulighed i sindelag, følelser og handlemaade.

Dispendiös: bekostelig; pengespildende.

Droleri: pudserlighed; spøgefuld streg; løier.

Dyskolist: særling – spesielt i læremeninger.

Bildearkivet til det legendariske reportasjemagasinet LIFE er nå gjort tilgjengelig via Google. Som de selv skriver:

Search millions of photographs from the LIFE photo archive, stretching from the 1750s to today. Most were never published and are now available for the first time through the joint work of LIFE and Google.

Klikk HER for å starte ferden gjennom materialet. Det eldste bildematerialet er selvfølgelig ikke fotografier, men raderinger og lignende.

Søker du på “norwegian” finner du blant annet dette bildet av Edvard Grieg.

I utgangspunktet skal denne bloggen ta for seg folk som er døde. Den heter ikke Nekropolis for ingenting. Men når en av mine kjæreste veivisere innen musikk tas av lufta gjør jeg et unntak. Til tross for at det har blitt lite radiolytting på meg de siste årene gjør det meg trist å lese at NRK P3 ikke lenger har plass til “Harald Are Lund” på sendeskjemaet. Det vil si: Programlederen Harald Are Lund vil fortsatt være der, men bare på mandager. Mens programmet “Harald Are Lund” avvikles.

Bakgrunnen for det hele er at P3 skal trekke til seg unge lyttere. Ergo mener P3-ledelsen at folk i aldersgruppen 15-30 er lite nysgjerrige på alternativ musikk. Det er mulig de har rett. I såfall er dette dobbelt trist.

I 1999 intervjuet jeg denne særs kunnskapsrike musikkformidleren (han regner seg ikke som journalist) for gratisavisen Filter. Det er fremdeles noenlunde lesverdig:

Hvem er denne fyren? Jo, Harald Are Lund har jobbet i NRK siden 1968, i Musikkredaksjonen fra 1979, og er nest eldst i PETRE. Geir Hovig er 2 år eldre. På torsdager har han programlederansvaret for Roxrevyen, og på søndager sprer han jazzens glade budskap utover det ganske land i programmet Jazzågitt. Tidligere, på 80-tallet, var han eksponent for sær og merkelig musikk i programmet Radioskopet. Harald Are Lund har gjort det til noe av en livsoppgave å drive påkrevd musikkmisjonering i Norge. Stikkord som Alternativt, Ukommersielt og Nyskapende har alltid vært naturlig å ta i sin munn når man skulle beskrive programpostene hans.

Da Harald var 16 år gammel, fikk han anledning til å rigge trommene under den eneste Coltranekonserten som noengang har funnet sted i Norge. Årsaken var at trommisen til Coltrane var mer interessert i å flørte med en lokal serveringsdame enn å lempe slagverk.

-Men det var stort for meg vet du, sier Harald, som har blitt portrettert av Captain Beefheart 2 ganger og overnattet på sofaen hjemme hos forfatteren Phillip K. Dick.

-Han har en helt fantastisk fargesans, utbryter Harald angående psykobluesrockeren Beefhearts bildekunstneriske evner.

17 år gammel intervjuet han jazzlegenden Charles Mingus, og han har sett medlemmene i kultbandet The Residents uten de karakteristiske øyeeplene tredd ned over skallen.

-De ser ut som deg og meg; helt normale, opplyser Harald. -Ja, kanskje ikke som meg da. Jeg har jo denne barten. Men de ser ut som deg, legger han spontant til.

Nå har det ikke alltid vært like enkelt å få det norske folk med seg på alternativ musikk. -Det var en gang tilbake på 70-tallet jeg spilte Kraftwerks “Ich bin der Robot”. Dagen etter ble jeg spurt av en kvinnelig kollega hva det var for noe jeg hadde spilt. Hun hadde nemlig fått en telefon fra en venninne, som bodde på Vestlandet og jobbet som lærer. Denne venninnen hadde blitt vettskremt av det hun hadde hørt på radioen.

-Nordmenn var jo vant til at man spilte singler, med artister som var kjent. Og så kom jeg og spilte LP-kutt av grupper folk aldri hadde hørt om. Det ble ikke sett på med skepsis, men med hat!

-Virkelig?

-Ja, i starten fikk jeg hatbrev. Men så snudde det. Det begynte å strømme inn brev fra folk som følte seg berørt av denne musikken, lange brev.

-Miles Davis sa på 80-tallet at jazzen var død, men nå på 90-tallet har den jo fått noe av et comeback. Hva tenker du om det?

-Jazzen har aldri vært helt borte, men det er riktig at den har vært omgitt av mindre interesse. Høydepunktet var vel på slutten av 70-tallet… Det som har skjedd nå, er at mange DJ’er er begynt å sample kutt fra avantgarden på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet. Så looper de et komp, og lar en – må jeg vel si – mindreverdig solist slippe til oppå det. Jeg mener ikke noe negativt med “mindreverdig”, men sammenliknet med Coltrane og de andre store gutta…

-Hvis du skal nevne noen navn idag, hvilke vil du trekke fram da?

-Oi! Det er så mange… Cinematic Orchestra er bra, Squarepusher, Red Snapper… På Chicagoscenen skjer det mye spennende, eksempelvis Isotope 217 og The Sort of Quartet, som er en kvintett. He, he. La meg heller trekke fram noen norske band som interessante: Epikurs Euphorie for eksempel, Stuntbike og bergensbandet Monopot.

-Idag skifter trendene raskere enn før. Tidligere kunne en trend vare i 3 år, men nå er den over etter 3 måneder. Jeg er litt bekymret for jazzen i så måte… Og så er det litt merkelig å se alle disse folka som kler seg i klær med 50-talls snitt. De er jo som sakset ut av epoken. Det kan være en fare for at det hele er en imagegreie.

-En annen pussig ting er at musikk vi syntes var litt underlødig når vi var unge, slik som bossa og cocktailmusikk, nå slippes ut på samleskive etter samleskive. Og det blir samplet. Det ligger kanskje ikke så stor kulturell verdi i det, men det er jo veldig typisk vår tid: Alt kommer opp igjen!

Harald Are Lund har heller ingen tro på at DJ’ene kommer til å fortrenge den gode gamle bandkonstellasjonen for godt:

-Så lenge folk vil spille med hverandre, vil du aldri bli kvitt jazz- eller rockeband. Akkurat nå er det liksom bare DJ’en i sin ensomme genialitet som er verdt noe, men folk vil alltid ha lyst til å spille. Det vil alltid være noen som blir fascinert av et instrument.

-Er du redd for å miste feelingen med musikken?

-Nei, ikke for å miste feelingen. Du utvikler et profesjonelt forhold til det. Det trenger ikke være bra, men interessant. Derimot er jeg engstelig for å miste gleden over musikken. Jeg er kanskje litt gææern? Det er noe jeg tenker på fra tid til annen. Men hvis du brenner for dette her, så klarer du ikke å la være, sier Harald Are Lund.

-Jeg klarer ikke la være å være nysgjerrig. Når man hører igjennom 100-150 plater i uka, slik jeg gjør, hender det selvfølgelig at du går lei innimellom. Men så dukker det alltid opp noe som vekker til live gløden igjen, sier han.

-Er historien rettferdig? Vi kjenner jo til noen store navn, men hvem vet hvem som er glemt?

-Du vet, i vårt århundre har jo flere gamle mestere blitt gjenoppdaget. Bach, for eksempel, var mer eller mindre glemt i begynnelsen av dette århundret. Et annet eksempel er Hildegard von Bingen, som nesten ingen hadde hørt om for bare 20 år siden. Nå er jo hennes musikk hot.

-Det som er sært og utilgjengelig idag, vil om 2,3 eller 10 år bli en del av det mainstreamkulturelt normale.

PS! Når det gjelder omleggingsplanene i P3 er det kanskje håp i hengende snøre. Jeg noterte meg iallfall dette: “P3-sjefen hører på deg”