Sånt no’ ha’kke vi i by’n!

Jeg må nesten sakse denne godbiten i sin helhet, fra det lokale nettstedet Tysnesingen:

Til alle som skal ha kveldens meny før Benny Borg!

Litt praktisk info før kvelden. Planen var fleire borddekkninger utover kvelden, grunnet stor etterspørsel etter bord på fredagen bli me nødt til å samle alt til ein borddekkning. Den vil bli kl 18:30, såg ut til at det var då det passet best for dei me fekk tak i.  Me vil då dekke opp ute i Sjøhuset så me ete samlet der, etter maten sett me oss inn i restauranten og ser Benny Borg. (Det blir reserverte plasser for dei som har ete menyen før showet)

Så då sett me oss til bords kl 18:30 og trekk inn i lokalet til å få med oss Benny Borg kl 21:30

Hohoho! Her går vi åpenbart glipp av en stor begivenhet. Med mindre vi simpelthen skulle sikre oss to billetter. I alle fall om han akter å fremføre denne:

Yowza! Blir jeg nødt til å kjøpe cowboyhatt også nå, alt før sydvesten er bragt i hus? Giddy up, pardener!

Ett er i alle fall sikkert: Jeg må revidere inntrykket av slunkent kulturtilbud, for dette formelig oser en eim av den stora världen.

Det finnes ingen adapter i hele byen, sa jeg far ikke brukt min egen data (derfor ingen ae, oe, aa, og jeg orker ikke sitte a kopiere/lime inn). Uansett:

I dag var min andre dag pa skolen, og jeg sitter der og skriver notater som baare det. Jeg skjonner nesten ingenting, sa nar jeg kommer hjem ma jeg sitte med ordboka (les: bibelen min) og oversette ALT jeg skrev i lopet av dagen – og det er mye! Her har de nemlig ingen boker, sa vi sitter a skriver av alt lareren sier.

Skolen her er helt annerledes. Salamandere paa vegger og pa tavla (og i dusjen…) er helt normalt, saa jeg begynner (sa vidt) a venne meg til det.. Det er heller ikke dopapir eller sape pa doene, og papiret ma kastes i en soppelbotte. Man kan si jeg har hatt et liiiite kultursjokk… Menmen. Folkene er i alle fall utrolig hyggelige, og i kveld skal jeg og sju andre til en gutt som heter Fer(nando) og spise pizza!

mi familia

Ellers sa blir jeg mobbet pa skolen, haha. Jeg snakker sa darlig spansk som man kan fa det, og ser blank ut hele tiden. Jeg er som en 5-aaring som laerer seg aa snakke! I tillegg er det sykt varmt her, men ingen sitter aa soler seg haha, jeg tror de syntes jeg var litt rar da jeg sprang ut i bikini i gar…

Selv om jeg har ganske mye hjemlengsel, har jeg det fint. Familien min er den beste! Haper alt er bare bra der hjemme ogsa! Jeg er glad i dere og savner dere masse!

Husket jeg å nevne at stedets valglokale ved høstens stortingsvalg befinner seg i bedehuset?

Siden denne velgeren avgir stemme ved akershusvalget i år, må det lykkeligvis forhåndsstemmes – om noen av partiene mot formodning skulle fortjene min stemme, vel å merke.

Flere kultursjokk her

Du kjenner sikkert følelsen. Det er påske eller pinse, kanskje til og med julaften, og du hadde ingen anelse om at det var så tidlig butikken stengte.

Thank heaven for 7-Eleven, tenker du kanskje, eller så sender du en vennlig tanke til Sylvia Brustad, for buene hennes. Det er deg vel unt, men det er en luksus som ikke er blitt oss til del her ute. Her er det pinse, påske og jul hele året, nemlig – i merkantil forstand.

Da jeg dro for å kjøpe noe vi hadde glemt, ved 16.30-tiden i ettermiddag, var dette synet som møtte meg:

Jaja, tenker du sikkert, så blir det Deli de Luca igjen, da.

HAHAHAHA!

Nehei… En liten Mix-kiosk da, kanskje?

HAHAHAHA!

Bensinstasjon?

HAHAHAHA!

Du kan jo tenke deg situasjonen. Det har vært en hektisk dag, og du er ikke videre lysten på å mekke middag. Who you gonna call? Peppes?

HAHAHAHA!

Dilly Domples?

HAHAHAHA!

Akk og akk…

Jeg forsikrer: Latteren for oven begynner å anta et tiltagende anstrøk av hysteri. Virkelig gal manns-latter, av det skumlere slaget.

Her forleden dristet jeg meg til å mene noe om fenomenet i lokalavisen. Kanskje jeg skulle legge igjen en lenke hertil borti der, så jeg virkelig får understreket alvoret?

Ja, så menn, det tror jeg sannelig.

Flere kultursjokk her

“Mamma, kan jeg få sånt cheerleader-tøy,” hørte jeg vesla spørre min kone i går. Jeg måtte nesten smile litt. Så det er litt igjen av bærumspiken ennå! Men på torsdag er det skolestart (de skal gjøre alt så annerledes her omkring), og da tar det nok ikke mange dagene før assimileringen går sin gang.

Jeg har blant annet hørt noen av de nye skolevenninnene banne som fullvoksne bryggesjauere, så man kan ikke fortenke meg i at jeg ser frem til den videre utviklingen med stor interesse. “Det vil ikkje jeg,” sa hun nettopp, i en eller annen sammenheng. Tvi og tvi, hvor skal det ende?

Det skal medgis at juryen fremdeles er ute i spørsmålet om hva som er verst: Cheerleading eller grovt sprog, men at vi snakker kulturforskjell, se det kan det umulig herske videre tvil om.

Hovedstad: Addis Abeba, men kalles Addis av lokalkjente. Vi kaller den Addis.

Fattig land. Veldig fattig. Populært veldedighet- og nødhjelpsmål på 80-tallet. Bob Geldof skrev ‘Do they know it’s christmas?’ etter å ha sett en reportasje fra sultkatastrofen i Etiopia.

Hovedstaden består av en betydelig mengde blikkskur.

Ishi er et ord det er nyttig å kunne. Man kan få det til å bety alt fra takk til hei til ok. Ofte kan man bare si Ishi og smile og nikke hvis man ikke vet hva man skal si.

Kristendom og Islam er de største religionene. Mytene sier at Dronningen av Saba kom herfra. Lucy kommer også herfra.

Etiopia ligger også 7 år etter vår tidsregning, siden de følger den Julianske kalenderen. I tillegg til tidsforskjellen ligger klokken der 6 timer etter vår, hvilket vil si at klokken 7 om morgenen (vestlig tid) er klokken ett lokalt.

Injera er populær mat.

Etiopia var aldri koloni, men var okkupert av Italia i fire år. Italienerne la igjen mye mat. Italiensk er nesten like populært som Injera.

Boken Nød av Are Kalvø handler om en lottomillionær med dårlig samvittighet som drar til Etiopia for å redde verden. Anbefales absolutt å leses. Link til utdrag kan du finne lenger ned i innlegget.

Etiopia er også et av reisemålene til Helene og Kristina. Vi reiser til Kenya umenneskelig tidlig søndag 23. august 2009, og tre uker senere reiser vi til Addis. Kultursjokk, here we come.

Fine linker:

http://www.landsider.no/land/etiopia/

http://www.arekalvo.no/indeks.asp?id=395

http://www.lottomillionaerarforafrika.no/lotto/

http://www.nomaden.no/main/index.php?option=com_content&task=view&id=52&Itemid=43

Jeg må vedgå at det fristet å tilføye et diskre “Jau…” etter “Kom tidlig og få med deg noko heilt fantastisk!!!”, men å etablere seg som tagger i en alder av syvogførr… Jeg vet ikke helt.

Hurra for Goggen og Lennart, iallfall. Trubadurkongene frå Stavanger.

jeg ble sjuk. mandagskveld etter å fiksa og triksa for artister i to dager (i litt “ka som ikkje gikk galt”-stil, bare at alt selvfølgelig ordna seg, såklart ordner det seg), og det eneste som gjensto var at de ble ferdige å øve og kom seg ut fra scena og inn igjen til rett tid, så jeg pusta litt ut og spiste litt. vips, ondt i halsen. stadig ondere. nekta å godta det. fikk øl og skryt etter endt forestilling og endt dyst. dro på martin hagfors. var egentlig for sliten og begynnende sjuk, så hang mest i mellomlokalet, det mellom Nordic Hall der konserten var og Festspillklubben, og spiste sitron og snakka med folk. så kom disse artistene mine valsende inn. ei stund senere blei jeg svingt rundt på dansegolvet. jeg er veldig dårlig på å bli svingt rundt, foretrekker å kjøre solo, men ok. det var gøy! og jeg er en sucker for skryt og klapp på skuldra og glade tilbakemeldinger, så jeg drøyde litt. og drøyde litt til, før jeg dro hjem en gang mellom kvart over ett og halv to, til masse kvitløk på brødskiva.

likevel våkna jeg neste mårra og trodde jeg var ute av drift.

merkelig nok hjalp en dusj og litt tid og litt te, og en rolig dag på jobb. idag ble det derimot kanskje litt for mye frisk luft for halsen min, så jeg var hjemme før halv ti og tar livet med ro.

og ellers. vel, hva skal jeg si? Harstad viser seg fra sin, om ikke aller beste side, så rimelig gode i alle fall. stort sett fint vær, solskinn og glede. enda jeg ble satt litt fast da den ene Frikar’n spurte “men hva er en harstadvøring?” og jeg følte meg svar skyldig, for uansett hvor glad jeg er i denne byen og folk, så har jeg vanskelig for å dra fram positive ord om “harstadværingen”. det er som med menneskeheten; jeg liker enkeltindividene, men jeg er ikke så begeistra for det kollektive resultatet. folk  her har en lei tendens til å vente på at noe skal ramle ned i fanget deres, og så ignorere det når det først gjør det (for eksempel gratiskonserter på Havnepromenaden, fordi det er fem minutter for langt unna Torget), le litt av lokale som faktisk gjør noe (og jeg tror kanskje jeg var en sånn selv, i mine yngre dager. for hvordan kan noe kult komme fra, eller skje, i Harstad, liksom?), tenke “oljebyen i nord, oljebyen i nord” uten å innse at olja ikke er fremtida, heller bakstreversk. gamle takter, forgubbing. jeg tror “harstadværingen” mangler sjøltillit, sjøltro. entrepenørskap. det er sikkert ikke bare Harstad som lider under dette. vi er barn av byråkrati og (jeg nekter å si jantelov, nekter å skylde på den og derved gjøre meg selv til en klisjé) likhetsidealer. og det er bra at vi vil ha like rettigheter, men må vi være LIKE av den grunn? kan vi ikke verdsette hverandres forskjeller?

men jeg skal ikke følge det sporet videre. jeg vil si noe om sjøltillit istedet. idétørke. hva skal til for å gjøre nord attraktivt for (unge) folk? kultur. ting som skjer. entusiasme. andre unge folk. ikke bare barnehageplasser, jobb og natur. kultur, vi trenger kultur. hvorfor blir folk værende i storbyene? kulturtilbudet. konsertene, teatrene, kafeene, gatelivet, utelivet. vi blir i byene fordi vi ønsker sosialisering, fordi vi ønsker å finne de miljøene vi savnet hjemme, eller som rett og slett var for små. så for å gjøre det attraktivt å flytte tilbake, bli værende, så trengs det kultur. det trengs urbanisering. tetthet. vi er sosiale dyr, de aller fleste av oss ønsker mennesker rundt oss. vi får energi fra menneskevrimmelen, fra de andre, fra aktivitet og tempo.

vi trenger roen, det grønne og det blå, men vi trenger tetthet også. liv. når klokka blir fem dør Harstad sentrum. enda det er sommer og sol og ingen grunn til å dra hjem som man alltid gjør. jeg skjønner det ikke, jeg. hva det er som ikke fungerer. hva sentrum trenger for å bli levedyktig. jeg føler at for hver gang jeg kommer tilbake har  byen dødd litt mer. enda en butikk har lagt ned, enda en dør har blitt stengt. å kjøre inn til sentrum er å se ting-som-har-vært. fler og fler spøkelser. mindre og mindre liv.

hvordan skal jeg få lyst til å flytte tilbake hit da?  hvordan skal jeg få trua på at man kan få til ting her når det jeg ser er en døende by?

jeg vil at byen skal leve. men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å puste liv i den, eller om jeg kan gjøre noe. folk som bor her må da for guds skyld ØNSKE å ha en levende by, men istedet virker det som folk generelt er mer opptatt av å passe sine egne saker: komme hjem til hus og hjem og bli der. vente på at redningen skal komme. et oljefelt, et nytt kontor, ei bru: det som skal løse Alle Problemer og Redde Oss Alle.

bare at når alt kommer til alt må vi redde oss sjøl, må vi virkelig ville blir reddet.

og jeg vet ikke om jeg tror denne byen virkelig vil reddes. og det gjør meg trist.

jeg vet ikke hva som skjedde

jeg rota det skikkelig til

singapore, alt jeg skulle gjøre, det forsvant i en tunghet som omfavnet kroppen min og gjorde hver eneste bevegelse til et krafttak. jeg følte meg nummen, amibvalent, misfornøyd og jeg skjønte det ikke engang før jeg våkna opp. jeg så ingen ende på alle essayene jeg måtte skrive, jeg kom ingen vei, jeg kjøpte dårlig mat for å snacke tristheten bort mens jeg så en film, pc-en kræsja, jeg gråt hver kveld i fire dager. så begynte jeg å le. ikke bare le fordi noe var morsomt, men le fordi jeg var glad, fordi jeg hadde energi, fordi jeg følte meg lett igjen. som om hele jeg, det som er meg, sjela mi, hjernen min hadde vært nummen på den måten beinet ditt blir når du sitter på det eller handa di når du sover på den. og når alt kollapsa og jeg kræsja og pc-en kræsja og jeg begynte å føle igjen, så gjorde det vondt på den måten det gjør vondt når nervene i beinet eller arma våkner opp etter å ha sovet.

jeg tror det alltid gjør litt vondt å våkne. noen ganger tenker jeg at det er det beste beviset på at døden ikke er en slutt, men en begynnelse. en følelse av at livet består av en rekke oppvåkninger, smertefulle prosesser du må gjennom for å bli et helt menneske. jeg hadde en sånn en her, i singapore. jeg skulle bare ønske det hadde gått litt fortere. jeg våkna opp og innså hvor mye tid jeg hadde kasta bort, og det gjorde det enda verre. fem måneder går fort. jeg har snart bare én igjen. og jeg er ikke klar til å dra.

Det går en bølge av sjokkerte utrop gjennom salen, latter bunnet i vel så mye det sjokkerende på skjermen som det morsomme ved scenen. Rundt meg kan jeg se folk måpe, andre tør såvidt å se på skjermen og dekker ansiktet halvveis med hendene. “Gross!”, sier Sonia lattermildt ved sia av meg, mens jeg kjenner et lite kultursjokk bre seg gjennom meg. Det var som å befinne seg i Norge for … say, ti år sia? Som om jeg hadde gjort en reise ikke bare fra et sted til et anna, men fra ei tid til ei anna, bakover. Den sjokkerte, vantro latteren som brøt ut ga meg et øyeblikk en følelse av å se noe litt ulovlig, noe på kanten, men så innså jeg at det eneste på skjermen var to menn som klina.

Klart, jeg befinner meg i landet som fikk omtale i Norge for å vise Brokeback Mountain usensurert, på kino, for et par år sia. Klart, jeg befinner meg ikke i liberale Norge, i et post-Fucking-Åmål samfunn. Klart, jeg vet at Norge antageligvis er et av de beste landene for homofile, et av seks land i verden som har åpnet for homofile ekteskap; jeg vet at Norge er liberalt, Europa er (stort sett) liberalt og at jeg tilhører denne liberale sfæren mer enn noen annen politisk sfære. Det er ikke første gang jeg har merket dét.

[Flashback: Vi, gruppa mi i Japanese Postwar Film (eller "flim", som singaporeanere ofte sier) & Anime, sitter ute på en benk mens en intenst irriterende alarm går like i nærheten. Vi diskuterer mulige løsninger på Japans ungdomsproblemer, og kommunikasjonssvikten som bidrar til økninga i "teenage crime and school bullying", da Eva (som egentlig ikke heter Eva) fra Kina i fullt alvor forteller om hvordan Japan kan forandre loven for å få bukt med kriminaliteten blant landets mindreårige. Man kan jo nemlig ikke bli dømt til døden for noe som helst om man er under atten. Og hun sa det som det var en helt naturlig tanke, at selvfølgelig burde Japan bare innføre dødsstraff for alvorlige forbrytelser utført av mindreårige, at jeg først ikke registrerte va hun sa. Så gjenkjente hjernen min betydningen bak ordene og utstøtte en høylytt protest. Olivia, som egentlig heter Chaochao og kommer fra Kina, flirte, og forklarte mitt utbrudd med at "i Europa er det ikke vanlig å ha dødsstraff for noe". Damn right it's not!]

Jeg visste alt dette, men likevel kunne jeg ikke unngå å føle meg annerledes resten av tida filmen varte. Det gjorde den forøvrig ikke så lenge, så følelsen av å være annerledes, ikke en del av gjengen lzm, varte vel ut forelesninga. Den har strengt tatt ikke gitt seg helt ennå.

du vet du ikke lenger befinner deg i sosialdemokratiske velferdsnorge når du får en mail med denne beskjeden:

2) Help Tasty Aunty

If you have been wondering how come Supper at Tasty Corner has not been made available, that is because Tasty Aunty has been hospitalized for a very serious illness.

Her illness warrants high medical bills. As such, we hope fellow Rafflesians will show your support once more again by donating generously.

The Donation Tin is placed at the Kitchen Counter.

Thank you for your generosity,

“Du må skrive mer”. Jeg er faktisk helt enig. Jeg har ikke vært helt ærlig med dere, de innleggene under her er fra når jeg har gjort noe spesielt eller lignende. Jeg ser ikke grunn til å skrive hvis jeg ikke har noe interessant å si, da er det bedre å la være.  MEN, jeg har gjort noe dumt. Jeg har latt være å skrive når jeg ikke har hatt det bra.

Selvom bloggen min er for de som vil lese om hvordan jeg har det osv, vil jeg også forberede eventuelle utvekslingstudenter på året de har foran seg. Jeg innrømmer at det er langt i fra fryd og gammen, og det er ikke helt det jeg forestilte meg, men jeg vet også at det er en del av selve opplevelsen. Det er langt i fra lett, det er en helt annen verden enn det jeg er vant til. Jeg har brøtet sammen på skolen, bare for å nevne noe. Allikevel prøver jeg å si til meg at dette er min livs sjanse. Dette er min sjanse til å oppleve noe jeg har drømt om så ufattelig lenge.

Dere der hjemme fortjener å vite hvordan jeg virkelig har det. Jeg skal bli bedre på å fortelle om oppturer og nedturer, og jeg vil til slutt si at ting begynner å bli bedre nå. Når man er såpass langt i fra hjemme og trygge omstendigheter, så skjønner man hvor mye man faktisk tar for gitt. Det er noe jeg har satt pris på å få merket allerede.

Jeg skal finne hjulene, onkel.

Tupiza, Bolivia
Nine Inch Nails – The Hand That Feeds

……Update ?

Chile:
05. april var vaar siste dag i Santiago, og vi dro som sagt til den digre parken i Santiago. Med en stor statue av jomfru Maria paa toppen og en haug av tilhoerende souvenirer. Vi tok en bane opp som er slik som Floeyenbanen i Bergen, er det kabelbane det heter? Fantastisk utsikt og nydelig vaer. Vi fant oss en superfin restaurant aa spise paa – egentlig skulle vi smake paa vin men bestemte oss for aa spise der da vi ikke fant noen som skjoente at vi ville smake vin. Det var litt over budsjett, men siden vi ikke hadde spist ordentlig paa 3 dager unnet vi oss det. Lillepus klarte aa bestille en dessert som var dyrere enn lunsjen.
For aa komme ned igjen tok vi taubane,slik som er paa Ulriken i Bergen. Artig men noe creepy xP

Valparasio er paa UNESCOs World Heritage List. Artig, veldig bratt by full av smaa kabelbaner som tar deg opp til ulike smaa fjellknatter. Husene er alle fargerike og smaa,og man forventer nesten at noen skal falle nedover fjellsidene mens man er der. Vi kom dit paa natten 6.april, brukte den 7. paa aa tusle rundt i solen og kose oss, foer vi tok en nattbuss til Mendoza.

Mendoza, tilbake i Argentina. Det er ikke saa kult aa ankomme et sted i 5-6 tiden paa morgenen. Vi hadde reservert hostell, men siden check-out ikke var foer 10.00 og det var fullt, maatte vi vente til halv-elve foer vi fikk en seng aa sove i. Troett. Foerste dagen gikk til aa sove, finne sentrum og planlegge sykkel&vintur Ogsaa moette vi vaare foerste nordmenn! Og de var fra Hamar og Ingeberg og hun fra Hamar hadde Lillepus gaatt paa skole med og Ymse hadde moett henne gjennom en venn! Hvor saert er ikke det ? De dro neste dag, saa vi fikk bare hilst. Utrolig rart aa snakke norsk med noen andre enn hverandre.
9. april tok vi buss ut til lille Maipu som er omringet av vingaarder, leide oss sykler og brukte 6 timer paa aa besoeke 2 vingaarder og et likoer&sjokolademakeri. Syklene var….akkurat brukbare og det var ikke saa kos aa bli ropt etter hvert 15. sekund av argentinske menn og guttemenn. ‘Chicas!! Que hermosa!! Sexy!!!’ *kysselyder* Charming. Det blir aldri en argentiner paa hverken Lillepus eller Ymse. MEN, sett bort fra dette var det herlig Vi smakte paa 5 viner, en sjokoladelikoer og absinth. Sykkelturen tilbake gikk mye raskere av en eller annen grunn Herlig dag, vi manglet baguett, flagrende kjoler og franske menn – men klarte oss fint uten.
10. april var fiks&ordne dag. Og veldig kjip dag, for mens vi satt paa en internettcafé og slet med harddiskene vaare (de er for nye for mange datamaskiner), stjal noen Ymse sin mobil. Som laa ved siden av henne. Saa…det er ingen vits i aa sende meg noen meldinger, jeg har ingen numre, Evie – unnskyld men den charmsen er det noen andre som har naa, og det samme med firkloeveren jeg fikk av Ingeborg&Harald. =/ Ogsaa blir det ikke mere musikk fra listen i bloggen paa meg foer jeg kommer hjem-med mindre Lillepus har noe av det paa sin iPod eller mobil. Artig. Har reiseforsikring,da. Men veldig kjipt aa miste noe man kjoepte spesielt for denne turen (min andre hadde ikke fungert her nede).
11. april reiste vi ut til vingaarden til Familia Zuccardi. De er veldig godt kjent i verden, og deres Santa Julia Malbec er en bestselger. Du faar kjoept den paa polet. Enjoy. Vi havnet i en gruppe med amerikanere fra Florida, pensjonister paa vintur som ikke forstaar at de ikke hoerer noe fordi deres egen stemme overdoever guidens. Etter turen skulle de ha lunsj, vi fikk smake paa tre viner i ro og mak. Samme kveld tok vi nattbuss til Tucuman, og klarte aa faa en buss videre til Cafayate.

12. april ankom vi Cafayate etter en ekstremt svingete tur opp fjellet. Byen ligger paa 1600 meter over havet og er vindistrikt nummer 2 i Argentina. Her lages hvitvin av druen Torrontes – veldig god. Foerste dag forsoekte vi aa gaa oss bort i byen uten hell – den var akkurat passe stor. Vi fant isbutikken som solgte is laget paa torrontes- og cabernetvin og tok en tidlig kveld. Den 13. dro vi nemlig paa villmarkstur. Etter aa ha brukt en hel dag paa buss er det utrolig deilig aa bevege paa seg. Vi klatret, hoppet og gikk oppover langs/over en elv og etter litt over 2 timer med ofte feil stivalg fordi den riktige ikke var merket og det alltid var rundt 3 aa velge mellom, kom vi til fossefallet paa 10 meter. Nydelig, nydelig. Vannet var selvfoelgelig iskaldt, men vi badet til vi mistet foelelsen i taerne. Da varmet vi oss litt i solen, foer vi tok andre og siste dukkert foer vi noet vaar medbrakte lunsj og drakk te fra termoskoppene vaare <3 Ymse plumpa i elva skikkelig paa vei ned igjen. Og vi saa ut som emonisser paa beina og armene naar vi kom ned – hele veien var det hoeye skarpe siv som skjaerte deg opp hvis du satte dem i spenn ved aa traakke paa dem. Men absolutt verdt det <3
14.04 dro vi paa sightseeingtur i minibuss til de knall roede canyonene i naerheten. Masse steder som har faatt navn fordi de likner paa menneskelige ting. Men de er blitt formet naturlig av vann og vaer. Kjempefin tur, med sol og to danske piker som vi hang rundt med.
15.04 hoppet vi paa en buss for aa see Quilmesruinene. De eldste i Argentina, etter Quilmesindianerne. De holdt ut mot spanjolene i 150 aar, men ble selvfoelgelig tatt til fange og gjort til slaver, eller drept, eller de doede av nye sykdommer. Slik som alle andre indianerstammer. Ruinene er godt bevart, og det bodde rundt 5 millioner der. Naar vi saa stoerrelsen paa stedet kunne vi ikke tro det, for det var saa ‘lite’. Men de bodde jo oppaa hverandre. Sol igjen, vi gikk stien opp til ett av stedene som hadde vaert utkikspost og lunsjet med ruinene som utsikt.
Cafayate og omraadet rundt var totalt forskjellig fra vi var vant til. Her var kaktuser og oerken overalt, og lamaer ! <3 Og vi saa masse pinnedyr paa Canyonturen vaar. Og plutselig er vi blitt en minoritet. Ellers hvor vi har reist har det ikke vaert noen stor forskjell i utseende mellom oss og innbyggerne – men her ser man tydelige indianertrekk hos de fleste. Mye moerkere i huden. Sorte i haaret alle sammen. Og korte. Paa bussen fra Mendoza til Tucuman var vi de eneste som var lyse i huden. Kultursjokk.

16.04 reiste vi til Salta og ankom paa ettermiddagen. Ymse var igjen ikke helt i form, med en tilsynelatende evigvarende kvalme. Dagen etter ble derfor tilbragt med soving og tusling rundt i Salta sentrum. Og videre planlegging av turen.
Dagen etter derimot, 18.04, dro vi paa rafting! =D Naer Salta ligger en elv av klasse III, perfekt for nybegynnere. Vi dro klokken 08.00, og satte utfor elven rundt 11-12 etter full oppkledning og opplaering. ARTIG! HERLIG! og veldig vatt. Damen vi bestilte av sa ‘bring extra clothes – you MAY get wet’. Vi var gjennomvaate n_n Og vi hadde med skift Etter rafting var det grilling, med for mye av alt. Ymse ble skikkelig lei seg naar hun innsaa at hun ikke klarte aa faa i seg mere argentinsk biff. Etterpaa doeste vi i solen, lo av bildene fotografen hadde tatt av oss, og toerket klaer – foer vi dro tilbake til Salta.
Vi skulle videre til La Quiaca, grensebyen til Bolivia, samme natt. For aa faa tiden til aa gaa gikk vi paa kino og tok den som skulle til aa starte. ‘The child from another world’ – soet. Barneoppdragelse er vanskelig, forstaar vi.

Aa krysse grensen til Bolivia.
Kunne man ikke gjoere med buss. Vi ankom derfor grensebyen La Quiaca klokken 7 om morgenen etter aa haa fryst oss gjennom en natt paa bussen. Og det var like kaldt ute, saa det var paa med votter og jakke, foer vi og en polakk hoppet inn i en taxi til grenseposten. Hvor vi sto i koe for aa bli stemplet ut av Argentina. Saa tuslet vi over en bru og saa paa menneskene som snek seg over grensa 100 meter bortenfor, foer vi igjen sto i koe for aa immigrere til Bolivia. Kaos. Kaldt. Stress. Sekk. Ting. Skjemaer. Stempel som ikke fungerer. Sulten. Sliten. Troett. Forvirret. Masse inkadamer i skjoert, fargerike sjal og bowlerhatter overalt. Putt paa kultursjokk. Puh. Vi fant veien til busstasjonen, fant buss til Tupiza, hvor vi er naa. Ymse fant medialunas (croissanter) til frokost – og vi satte oss inn paa bussen for aa bli mer kultursjokkert. Klokken er bare 0800 paa morgenen og vi har sovet 5 timer. Bussen er full, men tar paa flere som henger rundt i midtgangen. En gutt gaar rundt og synger og ber om penger, en annen kommer paa for aa selge mat. En mann finner utseendet vaart utrolig komisk og smiler masse hver gang han ser paa oss.
Vi husket aa gaa av i Tupiza. Sekkene vaare var ogsaa med, og vi fant veien inn til sentrum ved aa se hvor den stoerste flokken av mennesker gikk. Gateskilt eksisterer ikke i denne lille byen som er 2950 meter over havet. Vi titter NED paa dere. Vi er hoeyere enn Norge er. Og man kjenner det paa luften. De klarer aa bruke 15  minutter paa aa lage deg en kopp te. Her tar man ting med knusende ro, og vi gikk rundt paa marked i gaar og var de eneste utlendingene. Vi har kjoept oss teppe til videre bussturer. Maten her er skikkelig god, den er hjemmelaget fra bunnen av. Naar vi kom fikk vi vite klokken 11 at stedet hvor vi kunne ta ut penger stengte 12. De har ikke minibanker her. Vi rakk det akkurat, og maatte det, for i dag er det soendag og slike ting er stengt. I morgen er det den 21. april og vi skal paa ridetur foer vi tar toget til Uyuni.

Reiseplansiden rekker jeg ikke oppdatere naa, men her er en rask skisse: Uyuni – saltoerken – Potosi – Sucre – La Paz – Copacabana – Lake Titicaca – Puno i Peru – Arequipa – Cuzco eller Cuzco – Arequipa.

Vi er igjen 6 timer bak dere,og naa er det spisetid