I flere år har det vært to studentorganisasjoner. Årsaken er jo at det siden 1995 har det vært to typer høyere utdanningsinstitusjoner. Høyskoler og universiteter. (Vel – egentlig har vi jo hatt vitenskaplige høyskoler også…).

Så skjedde det noe. Kvalitetsreformen. Bahelor og master. Dette hadde vel egentlig vært situasjonen helt siden vi fikk et felles lovverk for de to typene institusjonene, men nå var liksom de to typene institusjoner virkelig smeltet sammen. Med en bachelor fra Høyskolen i Sogndal kan man komme inn på en Mastergrad ved Universitetet i Tromsø.

Man forsøkte å slå sammen de to studentorganisasjonene for noen år siden, men da falt det hele sammen. Det gjorde det ikke i kveld. NSU sa ja til sammenslåing forrige helg. StL sa ja i kveld.

Det er helt naturlig at man kun har én studentorganisasjon i Norge. For det første bør studentorganisasjonen være tilpasset sektoren. For det andre er det vitterlig klokt å stå sammen istedet for å bedrive barnslig konkurranse om å komme på trykk i papiravisene. For det tredje er det alltid best å konsentrere seg om politikk.

Organisasjonen har store utfordringer. Ved universitetene er det ofte politiske valg. Noen i StL er redd for akkurat det. Spør du meg er det absolutt ingen grunn til det. Valg bør alltid være politisk. Man må jo tross alt mene noe når man går inn i et politisk verv. Samtidig er det vel mange universitetsfolk som er redd for at profesjonstilnærmingen står i kontrast til den akademiske dannelse (bla, bla). Dette er selvfølgelig bare tull. Profesjonsutdanning finnes det ved unviersitetene, og dessuten har jo faktisk Idrettshøyskolen, KHiO vært med i NSU, og det har vel ikke vært noe problem?

Det er riktig og viktig med kun én studentorganisasjon. Gratulerer så meget!

Og takk til JazzyHal for godt arbeid med livestreaming. Følg med på #Stllm.

«Vet du hva A betyr, lille Nøff?»

«Nei, Tussi, det vet jeg ikke.»

«Det betyr Lærdom, det betyr Skolegang, det betyr alt det du og Brumm ikke har. Det er det A betyr.»

A.A. Milne, Huset på Bjørnehjørnet, Gyldendal 1993

Dette er åpningen på første kapittel i Stortingsmelding nummer 27 -Gjør din plikt – Krev din rett – Kvalitetsreform av høyere utdanning

En underlig åpning!!!!

Enda underligere er åpningen i kapittel 5:

5 Studentene skal lykkes
Jeg måtte bli med bort til formannen ved kateteret. Der blei saken raskt og nådeløst avgjort. Jeg hadde ikke meldt meg opp til eksamen. Det var bare å beklage. Kim Karlsen måtte gi seg etter fire minutter. Alle stirra på meg. Jeg gadd ikke hente blyantene mine. Jeg gikk på Fredrikke og kjøpte en øl.

Lars Saabye Christensen, Beatles, Cappelen 1984

Hvorfor åpne et kapittel om å lykkes med et sitat der studenten mislykkes?

Jeg fant frem til kvalitetsreformdokumentet for å se om det var noe å hente der til semesteroppgaven. Det var det ikke…

Statistikken er på forhånd imod os, når vi sætter gang i et forandringsprojekt. Op imod 2/3 af alle større forandringsprojekter, der forsøges gennemført, slår rent faktisk fejl.

Med disse nedslående fakta i baghovedet er det ikke så sært, at den danske regering og de nye regioner og kommuner ikke har kunnet fremvise ret mange succeshistorier med kvalitetsreformen og kommunalreformen.

Og det forklarer også meget fint, hvorfor TV2 direktør-afhopperen, Per Mikael “1000-projekt” Jensen, ikke har formået at få alle sine nye projekter – såsom det næsten kuldsejlede TV2 Radio – sikkert i søen …

Der er for det første grænser for, hvor mange projekter, man kan sætte i gang på en gang. Og for det andet, så skal man altså også være i stand til at lede forandringerne på en kompetent måde, hvor man får alle mennesker – og minimum den kritiske masse – med én.

Rick Maurer, der er ekspert i change management, peger på at der typisk kan spores modstand på tre niveauer, når vi forsøger at sætte gang i nye tiltag i en organisation:

• Niveau 1: Medarbejderne forstår ikke, hvad det er der skal ske
• Niveau 2: Medarbejderne bryder sig ikke om det, der skal ske
• Niveau 3: Medarbejderne bryder sig ikke om dig/dem, der står bag forandringsprojektet

Du kan læse mere om, hvad det er der blokerer for forandring samt forslag til, hvordan du overvinder denne modstand i Rick Maurer´s korte artikel: Resistance to Change – Why it Matters and What to Do About It

Og vil du mere til bunds i teorierne og metoderne, så tag et kig på Rick´s bog: Beyond the Wall of Resistance

Nej, nej, nej … det gør den ikke ….

Men det er desværre den holdning regeringen og mange af de politiske ledere i de nye kommuner og regioner har – og som de praktiserer via den såkaldte kvalitetsreform og det målings-vanvid, der er mantraet i reformen.

Og det er så igen årsagen til, at vi nu med hastige skridt er godt i gang med at underminere al sund fornuft – og dermed grundlaget for den velfærd, sociale ansvarlighed og sammenhængskraft, der ellers hidtil har kendetegnet det danske samfund.

Lyt til “Krause på tværs” på P1, hvor professor Peter Dahler-Larsen fra Syddansk Universitet (forfatter til bogen “Kvalitetens beskaffenhed”) taler med Niels Krause-Kjær om de (store) problemer, der følger med, når stort set alt i den offentlige sektor i dag skal måles i “hoved og røv” … og gerne op til flere gange, på kryds og tværs og så lige måles én gang til …

Professor Olga Dysthe gav et innblikk i hva kvalitetsreformen har lært oss om pedagogiske endringer i høyere utdanning og hvilke dilemmaer og utfordringer vi står overfor i framtida.

Eksempler:

• Pedagogiske endringer som studentene oppfatter som positivt for læringsutbytte betyr ofte mer arbeid for lærerne.
• Mål med KR: øke studentaktivitet. Funn viser at studenter ved Høgskolene studerer mindre, mens ved Universitetene er det som før. Lite tyder på at studentene får eller tar mer ansvar.
• Økt krav til evidensbasert undervisning. Konsekvens: vanskelig å dokumentere læringsutbytte – hvordan måle kvaliteten?
• Overbelastning: obligatoriske skriveoppgaver i alle emner, overfladisk læring?
• Nedprioritering av ikke-obligatorisk arbeid
• Mindre lesing

Du kan se hele presentasjonen her.

Hva har dette å si for bibliotekets rolle: