Så satt vi der igjen. Rundt et dekket bord, med maskene på. De evige maskene som etter hvert hadde begynt å stivne fast i ansiktene deres. Alt føltes falsk og jeg lurte meg selv gang på gang. Denne gangen vil det bli annerledes, denne gangen må det bli annerledes. Jeg orker ikke flere skuffelser. Vi lo og pratet om det vi liker å kalle alt og ingenting. Om studier i utlandet, om planer, om jobb, om kjærligheten. Noen mer ærlige enn andre. Andre mer løgnaktige enn noen.

Først middag, så dessert. Desserten var det beste med hele middagen. Da visste jeg at det ikke var lenge til jeg kunne gå. Tok meg en røyk med de andre ryddet ut etter middagen. Sto ute i vinterkvelden, frøs ikke. Var kald fra før. Måtte være det. Kunne ikke vise følelser. Vi gjør ikke det hos oss. Vi har det bra og vi har det pokker så bra, selv om jeg hatet hele greia etter ti minutter. Ingen måtte vite det. Vi forteller ikke hvordan vi har det. Jeg vet ikke hvorfor, men folk elsker å ødlegge seg selv. Det er godt å se at det ikke bare er meg. Jeg tok de siste trekkene etter å ha avtalt et møte med en av de som ikke var til stede. Gikk stille inn, tok av meg skoene og trakk på meg masken igjen.

Jeg liker å innbille meg at vi er en stor lykkelig familie. Jeg vet vi ikke er det. Men det er koselig å tro på det. At vi kan sitte rundt bordet, nippe til glodvarm gløgg og spise grøt og vente i spenning på hvem som får mandelen dette året. Sånn som vi gjorde før. Før, da jeg faktisk trodde på at ting kunne forandres. Nå tror jeg ikke lenger. Jeg vet at forandringer ikke skjer så ofte. Kanskje fordi folk er redd for å slippe taket? Fordi folk er redd for å vise sitt sanne jeg. Men om vi lyver for venner og familie, lyver vi ikke for oss selv også da? Jo.

Du traff meg i det du sa, det er derfor jeg følte for å få det ut. Tankene. Det er derfor vi skriver, er det ikke? Jo. Vi slipper å treffe øynene til hverandre. Slipper å vise at vi egentlig lyver. Det er deilig å skrive fritt, med tårene rennende nedover kinnene. Jeg gråter ikke. For jeg nekter å la meg selv bli ødelagt av slike mennesker enda en gang. Men jeg kommer aldri vekk fra dere. Dere er familien min. Vennene mine. Og jeg er glad i dere likevel. Selv om jeg ikke alltid ønsker det.

Det er en trist verden vi lever i, og med alle løgnene vi spre om oss vil den ikke bli det vi ønsker. Jeg har prøvd, det er ikke mye mer jeg gidder å prøve. Jeg har prøvd før. Jeg fortsetter spillet for alles husfred, jeg bare slutter å delta så ofte. Beklager, men innerst inne er vi alle egoister.

Tenk om jeg hadde gjort det? Tenk om jeg hadde sagt ja og fem minutter etterpå hadde vi befunnet oss på samme sted og hatt rå sex? Tenk om det hadde vært fantastisk og tenk om det hadde vært skikkelig dritt? Nei, da takker jeg meg heller til samtalen med yndlingsbartenderen i natt. Ingenting er som å trekke for gardinene og sette seg godt til rette ved bardisken og på den andre siden sitter en god venn og du er egentlig litt full og det er ikke ha, for han har stått å servert hele kvelden og hele tiden holdt glasset mitt fult av øl og jeg har svinsa rundt. Vi har sunget til de gamle klassikerene og til svensktopperna. Vi har ledd og vi har mora oss med blotter-samtalen vår og den er veldig intern og vi har ledd av gassmasker og ingen skjønner noen ting. Vi har observert, kanskje han mer enn meg? Jeg har tenkt, men ikke spesielt mye og jeg har endelig funnet ut hva den jenta heter. Og jeg har skaffa meg nummeret til han søte. Vi skal ta en kaffe en dag også skal jeg låne Pelle og Proffen av han. Det tror jeg blir bra. Også skal vi drikke te og ikke kaffe, siden vi er temennesker Men det var kvelden. Nå er det natt og min kjære venn har telt opp kassa og jeg har trukket for gardinene og hjulpet med å tørke border, ringe taxi til overstadig berusede mennesker og satt opp stoler. Nå sitter vi på hver vår side av baren og foran oss står to halvlitere og vi skåler og snakker om alt og ingenting og vi diskuterer kjærligheten opp og ned i mente. Og at vi ikke skjønner oss på menneskeheten, men at vi heller ikke skjønner oss på oss selv. Og vi har ikke snakka så veldig på denne måten før, min venn og jeg. Men vi finner ut at vi synes det var veldig hyggelig og tiden flyr og røykpakka mi er snart tom og det står 6 tomme ølglass på benken når vi låser og går hjem og titter på klokka og den er seks om morgenen. Og begge sover godt, kanskje for første gang på lenge. I hver sin seng og dagen etter ble brukt til pizzaspising, film og to øl.

Der var påska over, så og si. Påska har som alltid vært overfylt av alkohol, som så mange ganger før.

Det er mandag, men fortsatt helligdag,slik at jeg fortsatt har mulighet til å komme meg. Tre dager med alkohol kan fort bli litt mye. I dag skal dagen brukes til å komme til seg selv igjen. Rekonvalesens. Så skal jeg ordne noen papirer, slappe av og kanskje være litt asosial.

Plutselig dukket du opp fra dypet. Som lyn fra klar himmel var du i tankene mine. Men du var ikke der, ikke egentlig. Bare stemmen din, som egentlig ikke var din, men en annen sin. Så lik, så ufattelig lik. Alt. Samme tonefall, samme dialekt, samme alt. Samtidig skjedde alt rundt meg, men et lite øyeblikk forsvant alt.

Så her sitter jeg i sofaen. Ute er det vinter igjen, mens jeg fyrer som bare fader, ullsokkene er på, gobuksa også. Teen erklar til å drikkes, akkurat passe varm. Musikken er på, det eneste som mangler nå er natten og stearinslys.

Skjærtorsdag er som den alltid er her i Østfold. Fyll og atter fyll. Slang meg med en vennegjeng til Strømstad. Turen tar en god stundt, men det betyr tid til å drikke øl. Stakkars kompisen min som var sjåfør. Men det var så gøy. Vel fremme i Strømstad møtte vi noen folk, havna på en sånn fin båt, gratis alkohol og i det hele tatt. Ble jo fullstedig drita, utover kvelden er det standar å dra hjemover med en tur innom Halden. Ikke det helt store siden det var et helvets vær.

Smaken på alkohol har fått oss alle til å nyte litt i dag også. Så her sitter jeg og en kompis mens vi venter på at alle andre i gjengen skal komme hit. Ølen står på bordet, vinflaskene står pent å venter på oss og shotteglasse står klare til å bli brukt. Dette blir tidenes kveld, har jeg på følelse av

God påske!

Ting ordner seg alltid til slutt, sier de. Det gjør jo det. Håper jeg.

Det ble ikke noe snakking i går. Det ble bare utrolig, forferdig sært og litt jævelig. Til tross for at den gode tonen vår var der innimellom. Jeg driter i alle fylle-historiene dine og du trenger lissom ikke skryte ovenfor meg. Jeg driter i hvem du har pult, hvor stort antallet er og hvordan det var. Du er ikke såå stor som du skal ha det til.

Uff.. Nå hørtes jeg skikkelig sinna ut, noe som overhode ikke var meningen. Jeg ble bare oppgitt over meg selv. Og litt deg. Men jeg gjør meg ferdig med det nå. Uskyldig moro. Greit å ha testa det, greit å ha prøvd, angrer fortsatt men ja. For det er nå jeg skulle kunne ringt deg og spurt om råd, men siden det er oss to det omhandler, kan jeg ikke det. Men var det sært? Ja. Jeg vil bare ha et svar, men for å få et svar, må jeg spørre deg først.

Kvelden endte bra likevel tiltross for den katastrofale starten. Endte som vanlig på pub med noen venner og ble sittende å shotte tyrker. Lønningsdag er en fin ting! Øl, øl og mere øl… Nananananaaa nana nanaaa! Nashspill ble det også, så kom gående hjem rundt ti til morgenen. Det var da jeg skulle ønske jeg hadde solbriller, til tross for at det ikke var sol. Så var det inn på butikken, kjøpe seg en grandiosa med speltbunn, bare på grunn av den hersens reklamen. Den jeg hater og som du forhåpentligvis og ganske sikkert hater like mye. Hjem, spise, sooooove! Sov ganske lenge, så får nå sitter jeg å spiser pizzarester før jeg skal hoppe i dusjen å hive meg på et vors.

En god helg ønskes alle der ute

Fineste kvelden på lenge.. Eller iallefall før det begynte å svirre masse spørsmål om deg rundt i lufta. Skulle egentlig bare ta noen slag biljard med en kompis jeg ikke har hengt med på en stund, så skulle møte han der han jobber, når han var ferdig i kveld. Endte med å ta en halvliter, før vi dro videre. Tok en pils på neste pub, satt å snakket om USA turen kompisen kin nettopp hadde kommet hjem ifra. Plutselig sto han med de vakreste øynene der og titter på meg, så han hang seg med og vi dro til bar nummer tre for de slagene biljard som var planlagt. En pils og et tapt slag biljard seinere endte med at kompisen min klarte å smiske til seg gratis shotts mens jeg og de vakreste øynene spilte. (Jeg vant forresten). Så vi tok shotten, gutta som kom godt overens ble stående å spille, mens jeg tok et røyk ute i den overraskende ukalde luften utenfor. Det var da det gikk opp for meg. Jeg har nesten ikke tenkt på deg siden i går. Det hjalp så vanvittig mye å snakke om det. Hva jeg føler. Og at du visste så godt hvordan det var å føle slik. Og hvor heldig jeg er i kveld, som hadde det så bra uten deg og hvordan disse to gutta muntret meg opp på hver sin måte. Og at det var første onsdagen på lenge, hvor jeg var på byen og drakk og kjente alkoholen. Og at det var første onsdagen med alkohol og uten deg. Etter mer pils og et par runder til med biljard, hvor jeg tapte til tusen, dro vi på neste sted. Karaoke. Ikke noe for oss, så tilbake til pub nummer två. Shot igjen. En som virkelig brenner. Og jeg fikk overtalt de vakreste øya til å bli litt til. Til tross for at han var edru og jeg hadde masse alkohol strømende gjennom årene mine. Kvelden endte med en god samtale. Kvelden blir alltid bra med deg! Hvordan gjør du det? Tell me your secret.

Slike mennesker er en sjelden ting. Slike folk som på en eller annen måte gjør at ingenting annet i verden betyr noe og at verden stopper opp. Tusen hjertelig takk

Mandag natt.. Eller blir det tirsdag natt? Det er iallefall natt til tirsdag. Samme kan det være. Tven står på, med lyden av, for å lyse opp rommet mitt. Ipoden står i ørene, for å ikke vekke naboene. Røyken i venstrehånda, beste-buksa på, kald gjenglemt te i koppen og en halvtom (eller halvfull) rødvinsflakse står på bordet. Glasset er tomt. Å drikke rødvin av kjøkkenglass er ikke det samme, men jeg har ikke orket å vaske opp etter helgas fyll. Egentlig burde jeg vaske opp. Det er en fin måte å avreagere på.

Damien Rice er så fantastisk! Jeg elsker den mannen! De flotte, flotte sangene og gitarspillet.

Jeg sitter med en sånn rar følelse for tiden. Jeg vet ikke helt. Eller vet jeg, men er livredd for å innrømme noe som helst for meg selv. Og gutten med de peneste øynene har fortsatt de peneste øynene. Uansett hva som skjer.

Så her sitter jeg.. Jeg har brukt lengre tid med dette innlegget enn noe annet. Hoppet frem og tilbake. Sittet å sunge på Delicate, snakket overfladisk på msn med folk, tatt tre røyk og har bare et glass rødvin igjen. Det er på tide å kose puta. Klokka er for mye. Så får vi heller se hva som skjer. Ser deg til uka.

Jeg så frem til denne kvelden. Leiligheten var ryddet, jeg var nydusjet. Filmen var leid. Den vi hade plukket ut sammen, etter mye fjasing. Potetgullet ble tømt over i en bolle, telysen tent og taklyset slått av. Favorittcden min sto på repeat.

*klikk* Melding!

Fra deg. Jeg smilte for meg selv der jeg sto å gredde det nesten tørre håret.

“Hei søta. Du… Jeg beklager, men det har oppstått en situasjon. Jeg kan ikke komme. Igjen, beklager”

Smilet mitt forsvant, og ble borte resten av kvelden.

En situasjon, du lissom… Jeg vet ikke hva jeg skal tro jeg..

Jeg endte med å knaske i meg hele bollen med potetgull, så Bridget Jones. Fikk tårer i øynene og åpnet rødvinen som var perfekt temperert. Til og med hun fant den rette… Røyka en pakke røyk og la meg tidlig. Småfull, innrøyka og ensom.

Denne dagen er ikke den beste jeg har opplevd, for å si det sånn.

Hvorfor nekter noen mennesker å innse skyld? Jeg hadde rett og nå må jeg begynne å lytte mer til magefølelsen og den lille personen som sitter på skulderen min og sier ting. Jeg burde aldri vært på rett sted til feil tid. Jeg burde ha spist og jeg burde drukket mindre alkohol. Jenter er kjent for å grine i fylla. Jeg gråter aldri foran mennesker. Jeg gjør ikke det. Jeg har ikke engang grått i en begravelse! Selv ikke til noen som sto meg så altfor nært. Uansett hvor mye jeg enn prøvde. Det funka ikke. Beklager det.

Jeg gråter for meg selv. En sjelden gang. Og da må jeg som regel tvinge meg til det. Ved å tenke på triste ting, høre trist musikk og rett og slett ha det ganske så ikke bra.

I går gråt jeg foran noen av de som betyr mest for meg. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, jeg vet bare at jeg ga faen akkurat der og da. Ting har gått for langt og det er så mye som skulle vært gjort om. Nesten så jeg ikke aner hvor jeg skal starte. Jeg skal prøve på nytt. Jeg skal ikke gjøre det igjen. Det er bare det at jeg har opplevd så enorme mengder søppel før. Derfor er det vanskelig å slutte. Unnskyld at jeg har såra. Ting er gjort og de kan ikke gjøres om, men jeg beklager. Kan dere tilgi?

Hva får meg til å ikke få dårlig samvittighet når det gjelder de nærmeste, men lar det disse komplett idiotiske menneske gjør, gå inn på meg som faen. Det var derfor jeg slo. Og det var så enormt befriende. Jeg ville slått igjen. Uten tvil. Jeg har mer på deg, men jeg føler meg for god til å gå rundt å slenge mer dritt, selv om jeg vet du kommer til å gjøre det. Jeg skal iallefall prøve så godt jeg kan. Prøv å stol på meg i det minste. Jeg prøver på nytt.

Du er så mye mer tilstede når du er så langt vekk, men på en annen måte befinner du deg på en annen planet.

En kald øl på puben med den beste atmosfæren. Mørkt. Jeg liker det mørkt. Muskken seiler sin egen sjø. Den eneste som snakker til meg er bartenderen, når jeg skal ha en ny øl. Løfter hånden stille. Viser et tegn.

- En til.

Det er deilig å forsvinne fra verden. Det er deilig å bare være. Det er deilig at at andre lufter hunden. Det er ikke alltid gøy å gå tur. Plukke opp dens fornøde og hilse på andre hundeeierer. For de som har hund er på en måte ett. De er et lag, en gruppe. Den vil jeg ikke være en del av. Ikke i dag.

Jeg lyver. Jeg har ingen hund. Derfor avskyr jeg å lufte den. Det er derfor jeg angrer på at jeg sa ja til å passe den, når de dro. Hvorfor lot dere meg sitte alene med den? Jeg kan ingenting om hunder.
Men jeg kan alt om å sitte alene på en bar, med en kald pils i hånden og følelsen av at alle andre gir fullstendig faen. Jeg kan alt om å føle meg som den jævligste personen og hvordan jeg tror alle andre sier en ting, men mener noe helt annet.

Det er derfor jeg har de vakreste vennene. De som unner meg å slippe å møte mennesker jeg ikke ønsker å være med. Om bare for en kveld. De som man kan prate med i en evighet uten at tid betyr noe. De som ikke aner hvor mye de betyr. De som ikke skjønner hvor mye de betyr. Og at jeg elsker dem. Kanskje er du en av dem.

Jeg skjuler sannheten, altfor ofte, i et skjerf pakket rundt halsen.

Du føler ingenting, sier du?
Vel, jeg føler for mye.
Lyst til å dele?

Jeg kjeder meg. Det er fredagskveld. Jeg har ingenting å gjøre. Musikken fungerer ikke. Mennesker fungerer ikke. Alkohol fungerer ikke. Ikke en dritt. Jeg er sliten etter en anstrengende uke. Det tar på å väre med mennesker hele tiden. Heeele tiden. Derfor er det deilig å krype under et ullpledd, med en kopp kakao og bare väre. Den egentlige ä-tasten fungerer ikke. Derfor skriver jeg med ä. Det er ikke min dag i dag. Jeg tryna nesten ut av senga. Jeg sølte ut en flaske med vann, utover noen viktige bøker. Jeg fikk vondt i øret og maten smakte bare halvveis godt, fordi jeg krydra den for mye og den ble altfor våt. Jeg vil ha venner. Eller ikke alle. Bare noen. Jeg trenger rosende ord og smil som er medfølende. Savner…

Å sitte på puben med tre gode venner, drikke øl og diskutere alt og ingenting er tingen. La alle de fulle menneskene rave rundt og danse forferdelig mens vi sitter å ler av dem og etter nok et par halvlitere rocker vi dansegulvet til uansett hva som blir spilt. Natten er ennå ung og du flørter kanskje litt ved bardisken når du skal kjøpe neste øl. En ukjent, ung mann smiler og møter blikket ditt.

“Vil du ha en øl?”

Og du nikker, venter og møter hånda hans for å hilse.

“Henrik” “…”

Du får halvliteren, takker smiler og går tilbake til vennene dine. De sitter allerede å løser verdensproblemer. Du slår deg ned på den ledige stolen og får ikke helt med deg hva som blir sagt, fordi du er full og musikken er høy. Men du vet at disse menneskene er noe du må ta vare på. For det er dem som betyr noe, i en allerede fucked up verden.