Twilight på hjernen. Jeg klarer dessverre ikke å tenke på noe annet. Lese, lese, lese. Jeg kunne lest inn i evigheten og ber til, hva man nå enn ber til, for at det kommer fler bøker, menmen.. Google har gitt jeg meg en side med quotes fra bøkene. Så nå skal jeg poste innlegg bare for morroskyld! Har jeg sagt at jeg også synger til musikken fra filmen? Sangene finner dere her, for de som har Spotify. Syng med meg!

Da kan kanskje noen gjette at første bok er borte. Bok nummer to er pløyd halvveis gjennom – kjenner jeg meg selv rett er bok tre like rundt hjørnet. Da må jeg nesten tenke på å få kjøpt meg nummer fire. At jeg skal leste bok nummer en en gang til har jeg allerede bestemt meg for. Jeg leste halvve på norsk og resten på engelsk. Engelsk er utrolig mye bedre.

Den beste lese-musikken blir da Bella’s Lullaby (Youtube/Spotify) Og så må alle høre denne.

Jeg elsker filmen. Jeg klarer ikke vente til neste. Decode. Paramore. Jeg har lest halve Twilight på norsk. Ble sur da jeg fant ut at de oversatte Twilight med Evighetens kyss. Ikke spørre hvorfor jeg ikke visste det før nå – ett år etter. Kremt. Er det virkelig lov å oversette så feil at det forvirrer leserne? Veldig fornøyd kjøpe jeg alle tre bøkene; Twilight, New moon og Eclipse. Men, heihei! Det er jo fire. Og tror du ikke Meyer holder på å skrive Twilight på nytt, fra Edward sitt perspektiv? Jeg blir rar jeg..

Jeg tror det hadde vært morsomt å filmet meg mens jeg leste. Smiler. Ler. Gråter. Og blir sur. Jeg elsker det!

Hittil har det faktisk vært en koselig søndag. Jeg sier “faktisk”, fordi søndager pleier å være leksedager GRANDE og absolutt alt annet enn koselig, men i dag startet jeg dagen med å stå opp litt tidlig, sette bolledeig, spise en god og lang frokost før Emilie dukket opp 15 min etter at hun hadde stått opp. Jeg må si det var et morsomt syn, men kan dessverre ikke dele det med dere lesere, for det har jeg blitt forbudt å gjøre. Tror kanskje det er det beste for alle uansett… HAHA

Boller klare for steking!

Masse ferdige boller

Boller & kakao m/ krem

Nam, nam, KAKAO

Som man ser på siste bildet har Stieg Larsson også vært en del av dagen i dag, som vanlig. Jeg leste den, og Emilie leste det nye Cosmopolitanbladet som kom på torsdag. Jeg elsker når jeg får det uten å ha ventet lengselsfullt i flere uker. Men det tyder på noe som jeg syns er litt negativt og som jeg faktisk har merket at skjer mer med meg i det siste.

Det er nemlig det at jeg er så stressa og har så mye å gjøre, og det eneste jeg fokuserer på er skole og jeg glemmer å glede meg til ting og plutselig så kommer de tingene jeg egentlig skulle ha hatt nedtelling til. Det er litt trist :-|

I bursdagen til Ingeborg i går, møtte jeg en som heter Emilie og i dag fant jeg ut at hun også har blogg! Her er det hun selv skrev i første blogginnlegg:

Siden 16/3 i år har jeg skrevet hva som gjør meg lykkelig hver dag. Ettersom vennene mine liker ideen, skal jeg fra nå av skrive både i den lille lykkeligboken og her på lykkelige.blogg.no.

Håper noen tar inspirasjon, og lager sin egen lykkeligbok! Det er noe av det lureste jeg har gjort noensinne tror jeg. Jeg har blitt kjempeflink til å se lysere på ting, og å ha et positivt fokus!

Bloggen hennes fokuserer seg dermed på det positive i hverdagen og det jeg har lest, har gjort meg ganske glad også

“En blogg om hverdagslykke, og de små tingene som er så viktige!” : http://lykkelige.blogg.no

Jeg var jo på minishoppingtur etter skolen på fredag og her er bilder av hva jeg kjøpte:

Reflekser

Neglelakker

Neglestatusen akkurat nå: stygg blek lilla

Nå må jeg tilbake til forberedelser til engelskfremføringen i morgen om “Legal and illegal immigrants in the US”, wiihoo!

Jeg satt jo og skrev tolkningsoppgave i Norsk hele fredagskvelden og det er ikke spesielt morsomt, allikevel fløy tiden av gårde. Og i dag har alt gått i ett siden jeg sto opp. Det var kl halv elleve og da spiste jeg frokost og så dro jeg på Røa med mor for å kjøpe dunjakke + litt andre greier. Var hjemme kl ett og da trente jeg, kledde på meg, sminket meg og pakket veske på 1 time og et kvarter. Ganske stolt over det!

Etter det gikk (LES: løp!) jeg til Røabanen hvor jeg skulle stå i kiosken. Det var kjempekoselig og gøy som vanlig. I like it! Halv fem måtte jeg ta bussen til toget og på toget møtte jeg jentene fra klassen min. Vi skulle nemlig på bursdag til en annen i klassen og den feiret hun på hytta si i Asker.

Sandra & Paya

Bord nr. 1

Bord nr. 2

Bord nr. 3

Celine & Frida

Vi hadde MASSE MASSE MASSE morsomme leker og det var dritgøy og god mat og kaker og godteri Det var som om vi var små barn igjen, haha, vi var på en måte det da… Det er gøy med sånne gamle leker. Jeg tror egentlig aldri jeg har ledd så mye på en kveld, for ikke å si en uke. Den skoleuka her har det vært i overkant mye latter i timene på skolen også, *ler igjen*… Den morsomste leken var den vi lekte lengst og den heter Psykologen. Vet ikke om noen andre har lekt det før, men det er veldig vanskelig å forklare, men UTROLIG MORSOM

Lipgloss? Haha

Denne lipglossen over drev Zahra og tok på da vi satt på toget hjem og jeg trodde det var neglelakk! Æsj hvis det hadde vært det, haha, men det var selvfølgelig ikke det. Det var bare en lipgloss hun hadde fått med på toppen av en neglelakk. Ser ganske morsom ut da! ;-P

Nå skal jeg hoppe i seng med Stieg Larsson (hahaha, jeg vet det kan misforstås ja), dvs. jeg skal lese videre i Jenta som lekte med ilden og så skal jeg sove. I morgen skal jeg nemlig opp tidlig for å sette bolledeig til Emilie og min store bollebaking-og-kakaodrikkings-formiddag Blir kos! Natti!

Jeg leser for tida Blood Meridian av Cormac McCarthy. Kjenner et visst oppheng i den forfatteren komme. Det hele begynte med filmen No Country for Old Men, som Coenbrødrene så glimrende regisserte. Jeg likte historien så godt at jeg måtte finne en av hans (McCarthy) bøker sporenstreks. Så jeg kjøpte The Road og la den fra meg med en gang. Jeg prøvde to ganger, men kom ikke i gang med den. Jeg ble nødt til å bite tenna i hop og kaste meg hopestups i det.

Da jeg kom forbi begynnelsen og kom inn i språket hans ble det bare bedre og bedre, og nå, når boka er ferdiglest for lengst, rager den helt oppe i toppen av bøker jeg har lest.  Det er en saktegående fortelling, og han tar seg god tid til å beskrive stemning og hendelser slik de bør beskrives. Han sper på med detaljer uten å gjøre det kjedelig. Dödans bra bok.

Nå har jeg kommet meg et stykke ut i Blood Meridian og jeg kjenner godt igjen McCarthys særegne skrivestil, med lite informasjon i selve teksten, men mye mellom linjene. Boka er en spennende fortelling fra 1850-åra i grenseområdene mellom USA og Mexico, der vi følger The Kid på hans vei gjennom et liv fylt av vold, drikking, skalpering og generell faenskap. Her er en liten smakebit:

“He drained his glass and went out. There were boards laid across the mud and he followed the paling band of doorlight down toward the batboard jakes at the bottom of the lot. Another man was coming up from the jakes and they met halfway on the narrow planks. The man before him swayed slightly. His wet hatbrim fell to his shoulders save in the front where it was pinned back. He held a bottle loosely in one hand. You better get out of my way, he said.

The kid wasnt going to do that and he saw no use in discussing it. He kicked the man in the jaw. The man went down and got up again. He said: I’m going to kill you.”

Du må belage deg på å bruke litt tid for å fordøye en McCarthy-bok, hvis ikke så tror jeg du går glipp av den creepye stemningen som preger dem. Løp til nærmeste butikk/bibliotek og få tak i ei av bøkene hans, som f.eks.:

• The Road
• Blood Meridian
• No Country for old men
• All the pretty horses
• Suttree

Jeg garanterer deg en god leseopplevelse. Hiv teven på dynga og sett deg i en god og dyp stol med ei bok i fanget.

No Country for Old Men

Jeg har i et lettsindig øyeblikk sagt at jeg skal ta en tur til Osterøy og presentere noen barne- og ungdomsbøker for skolebibliotekarene der. Så nå har jeg kastet meg over lesingen! Jeg har tidligere lest mengder av barne- og ungdomsbøker, men de siste årene har det blitt heller lite av dette. Nå prøver jeg å finne bøker fra “ikke så lang tid tilbake” og bøker som jeg synes det er OK å snakke om. Den første delen er grei, forfattere skriver jo så det kviner etter! Den andre delen er mye vanskeligere! Nå holder jeg på med Den usynlege kona og andre forunderlege folk av Terje Jonassen, utgitt på Samlaget fra 2008. Jeg har sjekket et par blogger og begge er begeistret for boka. Er det jeg som ikke har snøring på hva unger synes er morsomt? Boka handler om ekteparet Adrian og Brynhild, Adrian er en tøffelhelt og kona Brynhild styrer på. Den første fortellingen handler om da Brynhild blir usynlig, da jeg leste den tenkte jeg at dette er jo morsomt, egentlig, det var bare synd at hun ble synlig igjen uten noen spesiell grunn! Jaja, neste fortelling – da blir huset innvadert av spøkelser, men her er Adrian situasjonens mester og klarer å lure spøkelsene vekk fra huset deres igjen, riktignok med hjelp av en DVD-spiller og Kaptein Sabeltann. Nå er jeg midt i fortellingen om da Adrian har gått seg bort og trer inn i fortiden, men mens jeg leser dette begynner jeg å bla for å se hvor mange sider det er igjen av fortellingen. Dette er et meget dårlig tegn, da har jeg begynt å kjede meg… jeg har faktisk også lest slutten for å se hvordan det går, når dette skjer har jeg omtrent bestemt meg for å legge boka fra meg… Men, nei denne gangen skal jeg holde ut, tror jeg.

Da var det andre boller å lese Atle Hansen sin siste bok Den svarte oksen. Den er skummel og har en så intens spenning at jeg er glad det var dagslys og lenge til kveld og tussmørke. Nå håper jeg at det skal dukke opp noen flere slike supre leseopplevelser i min ferd mot et passe utvalg til ostringene.

I dag leste jeg ut Anna Karenina for andre gang, og for første gang på russisk. Jeg begynte å lese den i april, og har siden da lest ett og to kapitler til dagen, til jeg i dag leste ut de tre siste innen september var slutt. Onsdager fremover vil jeg skrive om romanen, om min lesning av den og om forfatteren Lev Tolstoj. Første gang vil jeg skrive en lett post, om mitt forhold til romanen og hvordan den denne gangen ble lest.

Jeg blir ofte spurt om hva det kommer av at jeg er så glad i Russland, og når det hele begynte. Jeg blir som regel svar skyldig, for interessen har vært der lenge, og den veldige interessen skyldes litteraturen. Og jeg ble ikke veldig interessert i litteratur før jeg var ganske gammel. Først da jeg var omlag 23 år begynt jeg å lese bøker fullstendig frivillig, og ikke fordi jeg måtte eller følte dette var noe man skulle.

Da var det den russiske litteraturen som åpnet døren, åpnet verden, kan man si. Anna Karenina var den gang en av de første bøkene jeg leste, jeg var tidlig ute med den. Høsten 1997 ble den lest, den gang mine leseambisjoner var så begrensede, at jeg nøyde meg et storverk i halvåret. Det skulle bli mye mer enn det etter hvert.

Denne gangen er den tidlig ute når jeg nå har begynt å ta for meg den russiske litteraturen på russisk. Det begynte med Brødrene Karamasov, fulgte opp med Mesteren og Margarita, så var det Forbrytelse og straff, før altså Anna Karenina. Systemet var at jeg skulle lese en del hver av de fire første månedene fra april, det blir til juli, og så del 5 og 6 i august, 7 og 8 i september. De seks månedene der har mildt sagt vært blant de mest begivenhetsrike i mitt liv, det er ikke måte på hva som har skjedd i dem. Og hele tiden har altså Anna Karenina fulgt meg.

Hele tiden har jeg vært på etterskudd med Anna Karenina, kan man også formulere det. I april tok jeg ikke med meg romanen da jeg reiste ned til Olia for å besøke henne i påsken, det besøket som endte med at jeg fridde til henne. Jeg begynte å lese boken langt ute i måneden, og skiftet faktisk, fra Krig og fred, som jeg opprinnelig hadde planlagt å lese. Den kjærligheten, den kjærligheten.

Så kom mai, hvor jeg begynte å lide av blodtap uten å merke det. Jeg merket bare at jeg ble veldig sliten av fysiske anstrengelser, og at jeg alltid var så trøtt og måtte sove når jeg kom hjem fra jobb. Ved siden av alt det andre jeg hadde å gjøre, stavet jeg meg gjennom kapitlene, med originalen i den ene hånden, og Erik Egebergs utmerkede oversettelse i den andre. I slutten av mai reiste jeg i stort stress ned til Olia, for å ordne med alt det praktiske til bryllupet. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg Anna Karenina. Og jeg var begynt å komme faretruende langt ned i blodverdier.

Hjemme igjen var det den utrolige uken hvor jeg skrev stand up show og fremførte det, rett før jeg fylte ut selvangivelsen for selvstendig næringsdrivende for første gang (pga mitt lille, småkunstneriske enkeltmannsforetak), og deretter reiste til Trondheim og morsomt bryllup, der jeg var toastmaster. Anna Karenina var ikke med.

Og jeg ble lagt inn på sykehus straks etter jeg kom hjem fra Trondheim, straks etter jeg hadde vært hos legen. Jeg var der bare en liten helg, og kviknet raskt til, men det var mye styr med arbeidet, og bryllupet, og det ene med det andre. Når jeg ser det i ettertid, fatter jeg ikke at jeg fikk lest boken.

Men hver gang jeg kviknet til eller fikk noe tid for meg selv, satte jeg meg ned for å ta igjen det tapte. Kapitlene er bare på 3-5 sider, så det går egentlig ganske makelig, i hvert fall nå som jeg har fått lest noen russiske romaner med originalen i den ene hånden, og oversettelsen i den andre. Det går jo lettere med tiden.

Så reiste jeg altså ned til Kiev for å gifte meg i slutten av Kiev. Og nå hadde jeg romanen med. Jeg ba også mor ta med den gamle oversettelsen jeg har, utgitt på Ernst Mortensen forlag i 1950, og oversatt av Nic. Henriksen, som det står. Denne utgaven arvet jeg av min mormor, og den er i tre bind, i stedet for utgaven til Erik Egeberg, der alt er samlet i en tykk, tung bok. Jeg tenkte ett av de tre bindene var lettere å ha med meg på bryllupsreise til Krim.

Og det var det, og det hadde jeg, men oversettelsen var så ufullstendig at den egentlig forvirret meg når jeg brukte den som støtte. Mer og mer ble det til at jeg leste kapittelet først på russisk, så på norsk. Herfra har jeg veldig gode minner fra lesningen, på balkongen til Olias leilighet i Kiev, i sommersol og med god te eller til og med vin noen ganger. Da er det stas. Det samme i den uforglemmelige sommerleiligheten vi hadde i Alusjta på Krim, der jeg vanligvis fant litt tid til å lese om morgenen før Olia stod opp, eller mens hun laget frokost.

Vel hjemme i Norge i midten av august var jeg selvfølgelig langt på etterskudd, selv med de fire delene jeg skulle lese på fire måneder. Og i august skulle jeg lese dobbelt opp, to kapitler hver dag. Jeg bestemte meg også for å forlate den lette lesemåten med en bok i hver hånd, nå skulle jeg lese originalen, skrive ned gloser, og lære dem. Jeg skulle mer og mer fjerne meg fra å bruke den norske.

Med dette gikk det selvfølgelig mye langsommere å lese, men ordlæringen gikk desto bedre. Det er slik man må lese, om man virkelig har til hensikt å lære seg språket. Og slik leste jeg ut boken innen den tiden jeg hadde planlagt. Jeg har ikke fått slått opp alle ordene jeg ikke kunne ennå, langt derifra, og jeg har langt derifra lært alle ordene jeg har skrevet opp. Men boken er lest, og den har selvfølgelig ikke tapt seg i kvalitet fra første gang jeg leste den. De samme stedene gledet meg like mye som første gang, og jeg fant mange nye steder jeg hadde glemt, eller første gang ikke lagt merke til.Jeg har mange tanker om verket og om Tolstojs måte å skrive på, og det er disse jeg skal skrive om noen onsdager fremover, som jeg nevnte det i innledningen.

Neste roman – som jeg tar med meg til Kiev fredag – er for øvrig Krig og fred. Rett til det beste, er et godt motto å leve etter.

(Et lite PS – neste roman ble ikke Krig og fred, men Idioten, av Fjodor Dostojevskij).

I anledning Hamsun-året leser jeg altså Hamsun. Tenkte å begynne på beynnelsen, og det betydde å hoppe over bind 1 av mine samlede romaner fra 1936. Det er nemlig Sult og Mysterier og jeg har så mye annet ulest. Så da er vi i gang med Redaktør Lynge.

Han hadde jeg ikke hørt om før, men Wikipedia hjalp meg, og jeg siterer:

… ble utgitt i 1893. Den var den første av Hamsuns romaner som måtte bestilles i nytt opplag, og det allerede etter én uke. Med Redaktør Lynge går Hamsun bort fra den psykologiske romanen han gjorde seg bemerket med i Sult og Mysterier, og tar i stedet for seg politiske emner.

Hovedpersonen i boken, redaktør Lynge i avisen Gazetten, er en åpenbar karikatur av Olaf Thommessen, som var redaktør i Verdens Gang da boken ble skrevet.

I det eksemplaret Hamsun sendte til sin venn i Bergen, Køhler Olsen, skrev han som dedikasjon: «Dette Arbejde er fra de Dage da jeg mente mig kaldet til at tryte andre.» (Verbet tryte betyr visstnok «å gjøre slutt på».)

Jeg vil vel ikke akkurat si at dette er en klassiker. Dessuten sliter jeg litt med å lese rettskrivingen, lenge siden jeg har forholdt meg til substantiver med store forbokstaver og lange snirklete setninger, merker jeg. (Jeg tror jeg leser for mye krim.)

Det poetiske språket jeg liker så godt hos Hamsun kommer vel heller ikke helt til sin rett her. Men jeg ser tydelig at det er han, det er ingen andre som så euforisk kan beskrive menneskers innbilte genialitet.

Fortellinger om henne er tittelen på ei nettutstilling om litteratur laga av KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning og Foreningen !les: http://bit.ly/Ldypd 

Formålet med tiltaket er å vise fram ulike forfattarskap, stimulere lesinga hos ungdom og gjere utgjevingar kjent. Nettutstillinga inneheld boktips, quiz og anna om litteratur.

Robert Haugen

Sjekk ut denne måten å formidle bøker på. Sida  http://bit.ly/Ldypd må vere fin å bruke i ungdomsskulen og i vidaregåande. Den er også fin å demonstrere på Seniorsurfen.

Fortellinger om henne tek  for seg litterære kvinneskikkelsar, og har som mål å skape leselyst og fortelje noregshistorie blant anna. Bruk den!

Anne Sagen

I vår bestemte biblioteksjefene i Nordhordland at vi skulle lese nynorsk voksen skjønnlitteratur fra 2008 eventuelt også fra 2009 (dvs. det som var utgitt på våren). Vi fordelte noveller, antologier og romaner mellom oss og mitt lodd ble da en antologi Markér som ulest og romanen Frædg av Lars Ove Seljestad. Det var interessant å lese antologien med tekster av folk som er i begynnelsen av tjueåra. Mest observasjoner fra dagliglivet, relasjoner mellom mennesker, så vendt mot oss og vi, deg og meg. Gjenkjennelig for meg – og det er jo betryggende. De snakker ikke et språk som er fremmed, men burde de ikke det? Burde ikke unge mennesker snakke et ungt språk, et språk som provoserer meg – om ting som jeg ergrer meg over? Men nei, de snakker om det samme som meg, skriver om du og jeg, aksept og frykten for å bli utstøtt. – og jeg som hadde forventet å bli støtt, provosert, er bare forundra. Er det slik å være i tjueåra nå, så vendt mot sitt eget, så snilt, så fredelig?

Da er det andre boller å lese Frægd med sønn, far og bestefar i hovedrollene. Epletrær og griseslakt som ingredienser og selvsagt en uendelig påpeking av hva som gjør en gutt til mann ( stikke ut øye på bestevennen sin og slakte gris). Jeg må innrømme at jeg ikke har kommet så langt i boka ennå, og at jeg sliter med motivasjonen til å lese alt. Idag fant jeg en mulig løsning: hvis jeg leser boka som en samfunnskritisk komedie – så kommer jeg nok igjennom resten og! Det er sikkert urettferdig mot forfatterens intensjoner, men når forfatteren har sendt boka ut i verden, så må man regne med slike anslag. Det er strevsomt å lese det andre har pålagt deg, og særlig når man har en frist… og ikke er det eksamen engang!

En annen ting som som plutelig svever gjennom hodet: Er det et tema å skrive om epler i år? I Frægd leser vi om Torstein epler og forsyne meg har ikke Øyvind Torseter skrevet en bok som heter Gravenstein (kommer i midten av september)!! Hvem vet kanskje kommer vi nå inn i en strøm av romaner og fortellinger som behandler frukt og grønt i et skjønnlitterært perspektiv?

Her har ukene rast av sted uten at det har blitt skrevet et eneste bloggord… Ille sak, men kanskje blir det bedre når sommeren går mot ferieslutt for gemalen og “alle” ting man gjorde før juli hekter seg på igjen? Ferien var herrrlig, noen dager hos opphavet, tre uker i Spania og noen dager på Sørlandet – og så var det plutselig over. Jeg har lest Murakami: Kafka på stranden, det var sommerens høydare! Lysten til å lese flere av hans bøker ble ikke mindre av denne opplevelsen, surrealistisk fortelling, men nydelig! En annen kjekk leseropplevelse var Jane Austen: Mansfield Park i Penguin Classic utgaven. Jada, jeg tok meg tid og leste forord, introduksjonen og etterordet, strålende artikler om romanen, persongalleriet og boka satt inn i sin samtid – meget glupe forskere og interessant! Det ble jo lest andre bøker og, men de var ren underholdning og ingenting å huske på etter noen dager. Nå skal det snart leses nynorsk for å ha noe å presentere for mine kolleger, det gjelder å ta seg selv i nakken (prøvde det på jobben idag, men det ble ikke noe kraft i grepet – prøv selv!) – mentalt nakkegrep er kanskje bedre? Altså, i morgen får jeg lese litt nynorsk, trur eg…

I sommer har jeg lest bøker som har rørt meg,

bøker som jeg har vært enig med

og uenig med.

Jeg har lest historie,

og bøker jeg har lest før.

Jeg har lest bøker som falt i smak,

og bøker jeg måtte bruke lang tid på å fullføre.

De fleste har jeg lest fordi jeg ville, en fordi jeg må…

Den sistnevnte har jeg ikke fullført vel og merke, og i tillegg til disse har jeg lest to bøker av serien Sagaen om Isfolket (oh yeah, skal begynne i bok 40).

Har nettopp lest ferdig Stormfulle høyder og det var ganske så fasinerende, men midt i lesingen er det noen forstyrrende elementer som dukker opp i hodet mitt, for eksempel  Kate Bush som kviner den derre låta. Da var det ikke så enkelt å koble fra og nyte teksten. Andre forstyrrelser er tanken på de skrivende damer på denne tiden. Søstrene Brontë og deres liv, var det slik vi leser om eller er det en regisert utgave? Vi kan vel ikke komme på innsiden av livet slik det var, og forestillingene mine er ganske sikkert overromantisert. Hver gang det har vært et program om disse søstrene på TV har jeg sittet klistra og sett på, men hvilket inntrykk gir 50 minutter av et liv? Jo, de dramatiske høydepunkt selvsagt, men hva med det daglige liv? Vi hører at de leser og skriver, leser opp for hverandre og skriver videre. Men hva så? En annen verden, en verden med mindre forstyrrelser kanskje? Jeg bare prøver å forstille meg et så stille liv, nei, det går nok ikke, ikke denne gangen heller.

Med bakgrunn i erfaringer fra BOKTRAS driver ABM-utvikling og Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger nå utviklingsprosjektet Lesefrø. Målet med prosjektet er å legge til rette for språkstimulering i utvalgte barnehager gjennom å tilby litteratur og leseaktiviteter. I Lesefrø møter alle barna litteratur og leseaktiviteter, men prosjektet har et spesielt fokus på aktiviteter som kan gavne minoritetsspråklige barn. Samarbeid mellom hjem, barnehage og bibliotek er også viktige elementer. Det opprettes egne barnehagebibliotek med mulighet for bokutlån direkte fra barnehagene. 

Liv Beathe Bråthe, rådgiver ved ABM-utvikling, vil orientere om den satsingen som gjøres nasjonalt for å drive språkstimulering og leseaktiviteter i barnehager. Øvre Slettheia barnehage i Kristiansand er en av de barnehagene som er valgt ut til å delta i prosjekt Lesefrø, og styrer Inger M. Hangeland og Åse Indrebø vil dele nyttige erfaringer som de har fra praksisfeltet på dette området. Velkommen til å høre mer om dette på Trollkrittet!