I superheltenes verden finnes det flere sterke, selvstendige og hyperseksualiserte kvinner. Den man oftest nevner først er Wonder Woman, en kvinne basert på feministiske prinsipper (faktisk!), men som iløpet av karrieren bytter ut ønsket om egenutvikling og selvstendighet mot å stå klar med en dry martini når mannen kommer hjem. Til tross for at kvinnelige superhelter er slagkraftige og selvstendige, fremstår de oftest, og naturlig nok, som karikaturer av rollen de spiller. Men er det ett sted superheltene har tvetydigheten i behold, er det hos Marvel, og spesielt blant mutantene vi kjenner som X-Men.

Det yngste medlemmet av Marvels X-Men, Kitty Pryde kan virke som en uventet krigerprinsesse. En ung jente som kan gå gjennom vegger. Kitty er seriens barnlige komikk, der vi ikke møter farer, der vi møter tenåringens hybris og følgende fall. Først den kjedeligste av alle superhelter, sky, uskyldig og håpløst forelsket i en stålmannen (Colossus, den enorme russeren som faktisk blir til stål). Og når Colossus faller for en utenomjordisk skjønnhet på en av de mange utflukter superheltene tar til verdensrommet, blir Kitty forlatt og rømmer superheltkollektivet.

Det interessante med frk Pryde er hvordan hun iløpet av sine første år som superhelt utvikler seg, og hvordan hun gjennom oppveksten som heltinne kjemper mot og for mennene i livet sitt. X-Men-leder Storm lever i stor grad et nesten karikert sterkt-kvinneliv, hvor lederegenskapene og styrken hennes gjør henne nærmest isolert i forhold til det annet kjønn, hvor hennes værrelaterte superkrefter og tidvis religiøse forhold til Moder Jord resulterer i surrogatmødring for Kitty, som igjen manifesterer hennes ikke-private forhold til mennene i livet. Kitty, derimot, har forhold til menn. Ikke bare hjerteknuseren Colossus, men også til alles favoritt-X-Mann Wolverine. Der vi i filmatiseringen av superheltsagaen så et nærmest familiært forhold mellom Wolverine og Rogue, plasseres Wolverines følelser i serien sterkere til hans forhold til Kitty, den unge uskyldsrene som forsøker å finne sin plass i verden. Kitty har også en ubrukelig biologisk far, Carmen Pryde, og la oss ikke glemme sjefen selv, Professor X – Charles Xavier. Iløpet av en av de beste X-Men mini-sagaene: Kitty Pryde And Wolverine, får hun en FEMTE farsfigur; Ogun.

Vi skal ikke gå i detalj på den nevnte sagaen der Kitty til slutt finner sin rolle, det sentrale her er at Kitty i møte med sin biologiske fars mørke side, sin elskers svik og en ny (og ond!) læremesters plan om å gjøre henne om i hans eget bilde, når en ny innsikt i selvet. Hun går ikke lenger bare gjennom vegger og på luft, og hun gjør mer enn å kjempe med sverd. Hun er større enn summen av delene. Når håret klippes av og hun må beskytte sin eneste reelle farsfigur, Wolverine, er hun ikke lenger Kitty Pryde eller Ariel eller Sprite, aliaser hun tidligere har forsøkt uten særlig hell. Hun er Shadowcat. Ingen tilfeldighet, for som hun roper til en av sine mange fedre: “I’m not a kitten anymore!” Kattungen er voksen. En voksen katt er et elegant rovdyr, og rovdyret trenger hverken en partner, en lærer, eller en venn som surrogatfar. Rovdyret er krigerprinsessen.

Den oppmerksomme leseren vet at jeg forsøker å finne bøker som min sønn på 9 år kan lese selv. Han elsker historier; lydbok, høytlesning , fortelling og film. Men å lese selv er vanskeligere. Det siste vi forsøkte oss på var Harry Potter. Han har hatt helt dilla på lydbøkene og vi ble enige om at han skulle forsøke å lese bok nummer fire selv.

Det gikk ikke. Det ble for mye, for stort og for avansert. Det er ikke så rart – det er en murstein av en bok. Han forsto selv at dette ikke kom til å gå. Så den ble vi fort enige om å legge vekk. Det får bli lydbok.

Det som er fint er at han på ingen måte mister motet. Han er klar for nye forsøk. Vi har plukket ut en del titler fra tipsene som er gitt oss i denne bloggen, så får vi se hvordan det går. Rapport følger!

Problem:

Du vil lese mer russisk litteratur, men har bare ikke tid eller overskudd til Anna Karenina, Brødrene Karamasov eller Doktor Zhivago. Forståelig! Men så går man rundt med en følelse av å gå glipp av noe – noe man selvsagt gjør, og påfølgende dårlig samvittighet.

Løsning:

Gogols strålende langnovelle ‘Kappen’. Den er underholdende og lettlest, samtidig som den tematisk ligger nært både ‘Mesteren og Margarita’ og Goethes ‘Faust’. I tillegg gir den et unikt St. Petersburg-portrett. Altså, flere fluer i samme smekk, og all grunn til komme i gang umiddelbart!

God lesning!

http://en.wikipedia.org/wiki/O_superman

For en tid tilbake prøvde jeg meg på et prosjekt jeg kalte 1000 og en bok – jeg gikk ganske fort lei, men nå har jeg funnet en liste over hundre bøker i en blogg jeg følger og kanskje kan dette være noe og sjekke ut. Ifølge BBC har de fleste kun lest seks av disse bøkene og da måtte jo jeg selvfølgelig i åndssnobberiets tegn sjekke hvor mange av dem jeg har lest: 

Clive Cussler er min forfatter. Bedre enn Kjell Hallbing. Ja, jeg ser at jeg er en enkel fyr. Leser lette helte-historier hvor man vet hvordan historien ender på forhånd. Sikkert dårlig skrevet. Jeg har lest Hemingway også. Bedre han. Men Clive slår alle. Når man skal ha spenning. Når man ikke skal telle punktum og søke etter dypere meningen. For den finnes ikke. Trenger ikke finnes heller.

Jeg stusser ofte på dette med bøker, hva er det som facinerer meg utover selve historien. Utålmodig sjel som jeg er, finnes det ikke aksept for at selve historien først kommer etter timer med lesning. Get to the point. Noen klarer det hver eneste gang, andre gjør det aldri.  Rene eventyrbøker er ofte det enkleste – kommer veldig an på hvor opplagt man er. Noen leser for å sove, andre leser for å lese, lære, oppleve, drømme seg bort. Å ha tid til å “drømme” seg inn ei god bok, er en luksusting. Å få til dette på dagen, er nesten umulig. På kvelden er man ofte sliten, og får neppe samme utbyttet av lesningen.

Skal man lese for å lære noe, har jeg ofte brukt tid på de store polfarerne(mye bilder og lite tekst), som krever lite og som er fantastiske storyer i en forsvunnen tid og en hinsides tilværelse. Skal jeg lese større ting, er det klart at jeg også har forsøkt meg på de 4(eller var det 5) store i Norge. Kielland er desidert verst. Hva som er best, er … ingen for meg. James Joyce, Ernest Hemingway, Sigurd Hoel, Ari Behn(for å nevne de store). Den eneste jeg ikke leser – etter å ha tynt meg gjennom “Sint som..” etter eller annet – er Behn. Niks mer.

Jeg trives nå best med Cussler da, og det store spenningsforfatterne. Er ikke så god på ren “påske” krim, mer om spionen som kom inn fra kulden og den typen bøker. Nylig lest om slaget ved Stalingrad. Mektig lesning. Mye stoff, men meget lærerikt.

Så akkurat idag – er det Clive Cussler med tøffing Dirk Pitt i spissen. God lesning

Hvor mange han har skrevet totalt, er vanskelig å få oversikt over. Det som imidlertid er sikkert, er at han er oversatt til mer enn 40 språk og utgitt i over 100 land. Da må nesten enhver kollega av ham, uansett nasjonalitet, bite i gresset. Hva er det så som gjør ham så populær som spenningsforfatter? At han skaper både ytre og indre driv, er selvsagt, men Cussler har en tilleggsdimensjon. Alle hans bøker har en dash av eventyret i seg; han skriver guttebøker for voksne. Så kan det anføres mot ham at persontegningene er lite å slå i bordet med, ei heller er han noen dialogenes mester. Allikevel. “Jakten på polarkoden” er blitt spennende lesning. 

Clive Cussler er født i Illinois, USA i 1931. Romanene hans har alle tilknytning til havet, og det er ingen tilfeldighet, for han er selv dykker.

Han har skrevet en rekke spenningsromaner med helten og eventyreren Dirk Pitt i hovedrollen. Se etter disse tre,  så har du noen timer med gode bøker !

Dagens aviser er unnagjort og det slår meg at jeg må heve standarden på de avisene jeg velger å lese. Vg, Dagbladet, Drammens Tidende og Aftenposten – noen i papir og noen på nett. Blir mye det samme. Helge-ileggene til VG og Dagbladet pleier å være interessante, men de krever tid. Idag er de jo reine reisebilaget, ikke like aktuelt om du ikke skal til Lofoten med det samme. Litt om fotballspillere, biler og trender.

Det kan ikke være lett å vite hva som trigger nordmenn i en langhelg som denne. Dårlig vær gjør noe med humøret, man får ikke brukt like mye energi som man burde. Dagene er lange og sløve. Lesestoff er viktig. Lesestoff som gjør at man automatisk setter på “ro-knappen” og velger å bruke tid på å lese. Man kunne jo lest ei bok. Stakkars redaksjoner og journalister, som må være aktuelle og interessante så ofte.

Jeg har ofte lurt på hva det er som gjør at jeg leser aviser. Hvilke deler av dem leser jeg grundigst ? Ikke sikkert det er sporten, skjønner du. Trenger ikke det. Sliter egentlig mest med ledere og stykker med mye bokstaver . Nei, ikke egentlig. Men jeg sliter med kronikker – de krever for mye tid og energi. Jeg er ikke alltid like fokusert på tyngre emner. Ikke glødende opptatt og samfunnsengasjert 24 timer i døgnet. Noen ganger trenger du bare å sløse tid. Kose seg ved å lese noe som er interessant og morsomt, men ikke nødvendigvis lærerikt.

Om jeg skulle summere alt det jeg var svært interessert i, og gjennomgått noen aviser iløpet av ei uke, ville jeg nok bli skuffet. Litt av greia må være å øke sitt interessefelt, faktisk ved å lære noe nytt. Er det mulig å kategorisere det folk er interessert i – noe på hverdager, noe på helg ? Det er nettopp det jeg tror gjøres. Det er mye helgerelatert stoff i avisene. Singel, ut på byen, sjekketips og sminke. Er jeg glødende opptatt av det tro ? Endelig helg, pappa til en 5 åring, hardtarbeidende foreldre i 40 årene ? Neppe det hotteste vi veit om. Men hva er vi så interessert i ? Det er mye og nettopp derfor er det vanskelig å være avisredaktør og journalist.

Jeg har ikke svaret på hva som gjør at jeg kommer til å lese en avis. Jeg er dog sikker på at jeg kan se noen faresignaler i min avislesning. Kjappe greie avisoverskrifter, med lite tekst, allerhelst nytt og revolusjonerende “prate”-nyheter er mest spennende. Men det er egentlig ikke det. Hvorfor leser jeg nettavisene ? Er det fordi det er lettere med pc ? Nei ! Men det kan være fordi det går fortere, og nyhetene er flere. Jeg kan skumme over mye mer som foregår i verden ved å bruke nettet, enn ved å sitte med papiravisen. Dessverre. Fordi jeg synes papirutgavene er det som gjør avislesning til den tradisjonen det er . Lørdag og aviser og kaffe – har gjort det i mange år. Koselig er det. Ikke like sexy med nettet – ikke egentlig.

Så hvordan skal man få sånne som meg til å fortsette å lese papiraviser ? Jeg har ikke svaret. Og det er ikke sikkert at vi trenger det heller. Det kan hende det blir som med musikkindustrien. At du kjøper et abonnement på all verdens nyheter til 198,- pr. måned. Så kan du lese til krampa tar deg. Også får det blir opp til den enkelte avis å vise kreativitet og kvalitet god nok, til at vi skal velge dem i pakken.

Det store spørsmålene for avisene er vel hvordan de skal opprettholde salget, gjerne øke det også – i fremtiden. Jeg tror det kan bli vanskelig å være et like stort avis-land som Norge om 2-3 år. Får vi da betal-aviser på nettet ? Abonnere på Vg på nettet ? Dette er jo generasjonsavhengig. Min gamle mor kan nesten ikke leve ut VG og kryssord på lørdagen. Kan jeg leve uten daglig avislesning på nettet ? Tja, jeg kan nok det. Men det er ikke mye man får lært og lest, om det heller ikke fantes aviser på nettet. Om det ikke fantes aviser i det hele tatt. Radio da ? Tv ? Blir vi sittende for “idiot”-boksen istedefor å lese ?

Jeg håper ikke det egentlig. Håper jeg ikke må tilbringe tiden foran TV for å holde meg oppdatert på nyhetene.

Dette var egentlig bare noen tanker. Ikke nyhets-oppdateringer i det hele tatt.

Vampyrer går tydelig alle i næringa, ikke bare faktiske folk (og dyr). Ungdommelig melodrama innbyr kanskje til leserglede? Men det ser, etter bildet å dømme, ut til at vi er ferdige med bok 1 og 2 (kremt) og skal begynne på 3 og 4 nå (kremt igjen). Den noe uerfarne mannen bak disken innrømmet at han hadde inntrykket av at Stephanie Meyers bøker var alt han solgte for tiden. I kassen ved siden av stod en fortvilet mor som måtte ha Evighetens Kyss med riktig coverart. Skuespillere på omslaget er tydelig ikke kredibelt hos ungdommen. Right on. Boka er alltid best. Og såfremt man har det riktige omslaget kan man jo slå i bordet med at man leste bøkene før filmen kom. Det har jeg ingen planer om å hevde. Egentlig er jeg bare interessert i én ting. Er du på Team Edward eller Team Jacob?

Jeg har kommet over to tidsskrift eller journaler tilgjengelig på nett:

http://www.radical-musicology.org.uk/index.htm

og

http://www.echo.ucla.edu/PermanentPages/about-echo.html

som begge gir meg masse interessant å lese på.

For en ny student på musikkvitenskap er “On the Radical in Musicology” av Ian Biddle fra Newcastle University, herlig å lese: Musikkvitenskap vil alltid ha en politisk dimensjon, og at det er viktig at diskursens “common sense” om hva som kan og ikke kan undersøkes, nettopp bør undersøkes.

Ellers skriver Dale Chapman om Paranoia og teknologi i Drum and Bass, som førte meg tilbake til Photek, Roni Size og Ed Rush.

-

Jeg var på mannskorøvelse i går. Homososialt identitetsprosjekt for alle penga! Jeg skal arrangere litt, så dette blir gøy!

Nå har jeg to undervisningsfrieuker. Det blir deilig.

Da jeg våknet opp i dag tidlig var jeg overveldet av hat. Jeg hater fortsatt. Jeg har et naturlig talent for hating. Har lenge trodd hating var min special skill, men for noen år siden ble jeg brutalt konfrontert med min utilstrekkelighet på feltet. Ivan Brunetti kan virkelig det med hat. Han er depressiv og full av selvmedlidenhet, og han utleverer seg selv nådeløst i sine tegneserier. En livsfarlig, men underholdende kombinasjon.

Jeg har lett gjennom hele internett, men finner ingen av de virkelig kjipe og depressive stripene. De finner du heldigvis i Schizo og i samlingen Misery Loves Comedy. Forordet i boka er forresten skrevet av Brunettis terapeut. Keep on hating in the free world. Hating is not a crime.

For en fantastisk flott staycation det har vært – og ennå er det ikke slutt! Det er med sommere som årets at man virkelig får utbytte av å ha hus der andre har hytte, et steinkast fra fjorden (et steinkast med min brukne venstrearm, ikke et eiendomsmeglersteinkast). Late dager, dog med innlagte løpsøkter (300 meters bakkeintervallene går i snitt 10 sekunder raskere enn på begynnelsen av sommeren). Eneste “jobben” er å lese (se nedenfor) det en har lyst til.

Nå er det på tide å venne seg til tanken på at man faktisk må følge en timeplan igjen om en stund. Et par uker skulle vel holde som tilvenningsperiode. Til den hører også å sette ned noen tanker på tastaturet, ikke bare lese andres. For selv om det har vært stille her på bloggen har jeg ikke tatt helt fri verken fra bloggeuniverset eller andre deler av web’en. Kanskje kommer det noen innlegg ut av det før “alvoret” begynner nærmere midten av måneden.

Jeg har registrert i det siste at flere bloggere i edublogsfæren har mistet litt av motivasjonen, eller har gitt seg helt. Halvannen måneds bloggepause har vært god oppladning for å fortsette å skrible litt her.

Men nå må det slappes av litt igjen – det er tross alt ferie.

_________________________________

Lest så langt i sommer:

Litt inspirasjon siden jeg skal undervise i eldre historie i år for første gang på lenge:
Jared Diamond: Collapse. How Societies Choose to Fail or Survive. Jeg har stor sans for slike forsøk på å trekke lange linjer og se hva historien kan lære oss.
David Levering Lewis: God’ Crucible. Islam and the Making of Europe 570-1215. Interessant tema i disse “clash of civilizations”-tider, men en perspektivrik tilnærming som fullstendig parkerer enhver tilbøyelighet til eurosentrisme.
Thomas Cahill: Sailing the Wine-Dark Sea. Why the Greeks Matter. Beveger seg fra detaljerte drøftinger av sider ved antikkens Hellas via ofte overraskende veier til kommentarer om vår egen tid.

En helt annen type historie:
Barack Obama: Dreams from My Father. A Story of Race and Inheritance. Yess! Det er en mann med en slik bakgrunn og et slikt verdensbilde vi trenger som president i USA nå!

Litt skjønnlitteratur:
Steve Tolz: A Fraction of the Whole. Sommerens store leseskuffelse. Kjøpte den på grunnlag av nettanmeldelser; slet meg gjennom alle 700 sidene i håp om at han skulle klare å trekke dette sammen til noe meningsfylt til slutt, men følte meg skikkelig snytt. Hvis den har noe poeng bak de barnslige handlingspåfunnene og de urealistiske personskildringene, har det gått meg hus forbi.
Michael Chabon: The Amazing Adventures of Kavalier and Clay. Litt påvirket av tegneserieuniverset som hovedpersonene skaper, men likevel med et budskap som griper – om mot og feighet, om å flykte, fra fare og fra seg selv. Kapitlet om Joes enmannsfelttog i Antarktis under 2. verdenskrig er belønning nok for å lese boken.
Markus Zusak: The Book Thief. Bare så vidt begynt på den – bokens fortellerstemme er – Døden.

Ble fascinert av det jeg leste om lesning og hjerneaktivitet tidligere i sommer:
Maggie Jackson: Distracted. The Erosion of Attention and the Comin Dark Age. Synes dette blir vel alarmistisk, men det er et poeng at vi som jobber med læring bør kunne mer om måten hjernen behandler informasjon på, hva som befordrer læring og hva som ikke gjør det.
John Medina: Brain Rules. 12 Rules for Surviving and Thriving at Work, Home and School er nettopp en popularisering av denne viten. Mye nytt og – kanskje – nyttig for meg, selv om det lille som direkte handler om hvordan skoler bør organiseres er fullstendig ubrukelig. Greit å få påpekt igjen at multitasking er en myte – i beste fall kan vi noenlunde raskt omstille oss til å gjøre ting i sekvens, men med store tap av effektivitet.
Daniel Pink: A Whole New Mind. Why Right-Brainers Will Rule the Future var en bok jeg leste tidlig på sommeren, egentlig for å utfordre meg selv på ting som jeg ikke kan. Jeg kjenner få som er mer “left-brained” enn meg selv … Litt sånn pop psychology også, men jeg er faktisk litt opptatt av hvordan skolearbeidet kan inkludere mer kreativitet (ikke minst inspirert av Sir Ken Robinsons herlige foredrag).
Clay Shirky: Here Comes Everybody. The Power of Organizing without Organizations var jeg også ferdig med allerede før ferien startet, men den er blitt diskutert utover sommeren og aktualisert av Will Richardsons intervju med forfatteren om hva trendene han beskriver kan bety for skolen.

Nok en lesverdig artikkel i ett av mine favorittidsskrifter, The Atlantic, denne måneden: “Is Google Making Us Stupid?” Nei, det er ikke en av de vanlige tiradene om det fæle nettet som ødelegger alt som er godt og høyverdig i vår sivilisasjon. Men artikkelen tar et langt historisk sveip over hva ny teknologi gjør, ikke bare med hva vi tenker, men hvordan vi tenker.

Forfatteren Guy Billout Nicholas Carr tar utgangspunkt i sin egen og bekjentes endringer i den subjektive opplevelsen av det å lese. De innrømmer at det blir vanskeligere og vanskeligere å sette seg ned for å fordype seg i en lang tekst. Der de tidligere ikke hadde problemer med å tilbringe timer i den verden som de konstruerte i sine hoder når de satt og leste en tekst, blir de nå rastløse etter et par-tre sider. Selv bloggposter på mer enn tre avsnitt kan være vanskelige å komme gjennom uten å ta en liten avstikker via linker hit og dit. En lege som intervjues i artikkelen omtaler sin egen tankeprosess som mer stakkato enn før, og sier at han i dag ikke ville vært i stand til å sette seg ned for å lese Krig og Fred.

En studie som omtales og som handler om hvordan brukere av et forskningsbibliotek forholdt seg til det digitale materialet de fant, sier at det ikke egentlig var lesning så mye som “power-browsing” som fant sted: man skumleser “horisontalt” for å finne akkurat de informasjonsbitene man vil ha istedet for å fordype seg “vertikalt.” Psykologen Maryanne Wolf beskriver den typen lesning som følger av utstrakt bruk av nettet som motivert av “efficiency” og “immediacy“; vi vil finne ting fort og effektivt akkurat når vi trenger det.

Det fins kanskje ikke nok empiri til å fastslå at nye måter å jobbe med informasjon på påvirker hjernens virkemåte. Men artikkelen påpeker det som er den nye konsensusen blant forskere: hjernen er ikke “ferdig utviklet” på et bestemt stadium, den kan tvertimot formes gjennom hele livet. Og at den kan formes gjennom de redskapene vi brukes for å hjelpe tanken, har vært en ide siden Platon advarte mot farene ved å bruke skriftlige nedtegnelser istedet for den muntlige dialogen. Artikkelen nevner også et interessant eksempel fra litt nyere tid, nemlig hvordan Nietzsches tenkning ble påvirket av skrivemaskinen. Da han var i ferd med å miste synet, lærte han seg å skrive med touch-metoden slik at han kunne sitte med lukkede øyne og bare hamre ordene ut på papiret. De som kjente ham, mente ifølge Nietzsche-eksperten Friedrich Kittler at tekstene endret karakter fra argumenter til aforismer, fra retorikk til telegramstil.

Så hvordan påvirker Internet vår tenkning? En metafor Billout bruker, er at nettet i sin allminnelighet og Googles søkealgoritmer i særdeleshet er vår tids svar på Fredric Winslow Taylors scientific management for industrisamfunnet: stoppeklokkene som målte arbeidsoperasjonene langs samlebåndet videreføres av Google-sjefen Eriks Schmidts ønske om å skape en søkemotor som er like smart som – eller smartere – enn mennesket. Drømmen er kunstig intelligens – der skillet mellom menneske og robot blir mer og mer utvisket. Vi får øyeblikkelig tilgang til all verdens informasjon.

Men informasjon er ikke det samme som kunnskap. Forfatteren Richard Foreman har en flott beskrivelse av hva vi står i fare for å miste:

I come from a tradition of Western culture, in which the ideal (my ideal) was the complex, dense and “cathedral-like” structure of the highly educated and articulate personality—a man or woman who carried inside themselves a personally constructed and unique version of the entire heritage of the West. [But now] I see within us all (myself included) the replacement of complex inner density with a new kind of self—evolving under the pressure of information overload and the technology of the “instantly available.”

Dette er det artikkelforfatteren omtaler som det nye “pannekakemennesket” – vidt i utstrekningen av hva vi kan innhente informasjon om, men pannekaketynne i vår indre, egenkonstruerte forståelse av kulturarven.

Billout Carr er fullstendig klar over at han kan tas til inntekt for maskinknusere som har et langt mer negativt syn på teknologi enn han selv har – han oppfordrer til å være skeptiske til hans skepsis … Men dette er tanker som kan være relevante for å forstå elevene våre og deres forhold til tekster.

Det er også noe som fikk meg til å tenke på mitt eget forhold til lesning. Etter at jeg var ferdig med artikkelen gikk jeg rett på Amazon for å bestille bøker til sommeren. Tykke bøker.

“Sjekk den siste kolleksjonen til Martin Margiela”
“Chlöes siste skokolleksjon er banebrytende”
“Jeg leste The Face i ‘99″
“Da jeg gikk ut ikveld hadde jeg på meg: Cheap Monday jeans, customized Keds (av venninna mi Lina, som er ung og håpefull motedesigner), oversized secondhand T-shirt med ironisk trykk, en herrejakke (evt. en damejakke i tilfelle jeg er mann) og denne vesken jeg kjøpte på Topshop sist jeg var i London/Sthlm.”

Morgenbladet har i dag ein artikkel som handlar om den form for lesing som stimulerer til tenkning; Den som har øyne: hør. Artikkelen begynner med ein interessant observasjon frå 300-talet, knytt til to av dei største kyrkjefedrane. Det blir sitert frå Bekjennelser der Augustin fortel om det inntrykket det gjorde å oppleva at Ambrosius, biskopen i Milano, var stille mens han las! Her er eit utdrag av artikkelen:

Augustin skriver i sine Bekjennelser om kirkefaderen Ambrosius som leste på høyst uvanlig vis: Øynene hans skannet siden og hjertet søkte ut meningen, men stemmen var taus og tungen lå stille. «Enhver kunne fritt nærme seg ham, og siden gjester sjelden ble annonsert, var det ofte slik at når vi kom for å besøke ham fant vi ham lesende på denne måten i taushet, for han leste aldri høyt.»

Bokstaver er tegn for lyder som er tegn for ting vi tenker, oppfunnet for at vi kan samtale med dem som ikke er til stede. Slik anså Augustin det. Men at denne samtalen med de fraværende skulle kunne foregå i taushet, med hvilende tunge og stemmebåndene i ro, det syntes Augustin var bemerkelsesverdig: Ambrosius hensunket i stillelesning, uforstyrrelig fortryllet av en konversasjon som foregikk i hans eget utvidede indre, og som de besøkende ikke fikk del i.

Framhaldet av Kari Løvaas sin artikkel er relativt krevjande å lesa. I kontrast til omgrepet oppmerksomhetsøkonomi endar ho opp med å framheva den kontemplative lesinga. Morgenbladet oppsummerer sjølv hennar synspunkt (her):

Kari Løvaas formulerer her et forsvar for den meditative lesningen, og minner om at oppmerksomhet betyr to ting: Dels å dominere scenen; dels den kontemplative hengivelse som boklesningen har gjort til sin særskilte kunst.

Det er noe paradoksalt at man i mars – mannemåned over alle mannemåneder har kvinnedagen, om det ikke er en slags måte å balansere romernes innflytelse over oss. Men siden det altså plutselig har blitt mars, og jeg velger å feire kvinnen (insert brølelyd), har jeg en sånn passe middelmådig plan. Litt (nesten?) hver dag. Så blir man vant til det litt etterhvert, ikkesant?

Susan Faludi feiret trolig 15 års-jubileet til boka Backlash med brask og bram(barm?) i 2006. I forordet til nyutgaven ser Faludi på utviklingen siden 1991. Det er stusselige greier, igrunnen. Men jeg syns dette var spesielt poengtert, spesielt nå som jeg forsøker febrilsk å få plass til skoeskene mine: 

”We live in a time when the very fundaments of feminism have been recast in commercial terms – and rolled at our feet like three golden apples. The feminist ethic of economic independence has become the golden apple of buying power – a “power” that for most women yields little more than credit-card debt, an overstocked closet, and a hunger that never gets sated because it’s a hunger for something beyond the material. The feminist ethic of self-determination has turned into the golden apple of “self-improvement” – an empowerment dedicated mostly to one’s physical appearance, self-esteem, and the fool’s errand of reclaiming one’s youth. And the feminist ethic of public agency has shape-shifted into the golden apple of publicity – the pursuit of popularity that hinges not on how much one changes the world, but on how marvellously one fits into its harness.”

For en stund tilbake havnet jeg i samtale med to venner om tegneserier. Jeg var veldig oppspilt, da jeg endelig hadde fått kjøpt inn Essential X-Men #8, som jeg hadde vært på jakt etter et år (det bør vel nevnes at jeg ikke følger godt nok med på utgivelseskalenderen til Marvel, og trolig kunne kommet over praktboka noe tidligere hadde jeg holdt bedre oppsyn med serieverdenen. Det tar jeg på min egen kappe.) De fleste jeg kjenner har ikke et spesielt nært forhold til mutantene jeg anser som venner og forbilder (hallo, liksom, jeg er da hypp på å redde verden av og til, jeg også!), noe jeg selvsagt synes er trist, da jeg ofte savner oppegående mennesker å diskutere superhelter med. Uansett, i samtale med disse vennene fikk jeg et utilslørt gledesbrøl, som kjapt ble etterfulgt med ”ja, jeg leser jo ikke denslags nå, men da jeg var kid syns jeg det var fett.” Tredjeparten i samtalen var helt tydelig mest opptatt av Watchmen (også en veldig fin bok), noe jeg ikke følte tilføyde noe tiltrengt til samtalen. Å sammenligne X-Men og Watchmen er lite fruktbart, det eneste fellestrekket er superkrefter og (spesielt i X-Men) noe banal samfunnskritikk, og det sier, underlig nok, veldig lite.

Jeg har akkurat lest meg gjennom #238, der Madelyne Pryor blir reddet ut av det fordervede slavesamfunnet Genosha (visstnok en øy i det indiske hav), og sitter som vanlig igjen med en fin følelse. Her sitter man, voksen og halvstudert, og leser X-Men på t-banen. Det er kanskje ikke så rart folk kikker rart på en til tider.

Ps. På samme handlerunde rasket jeg med meg Essential Dazzler. Det er kanskje umodent og lite intellektuelt for noen, men i disse diskodager, hva er vel riktigere enn å hente tilbake den eneste diskosuperhelten?

Kineserne kan se hvor mye klokken er ved å lese i kattenes øyne.

[...] Når jeg lener meg over den vakre Féline, [...] ser jeg alltid på bunnen av hennes vidunderlige øyne, helt klart, hvor mye klokken er: Jeg ser tiden, alltid den samme, en omfattende tid, høytidelig, vidstrakt som rommet, den er hverken oppdelt i minutter eller sekunder – en tid som ikke beveger seg, som ikke angis på klokker, og som allikevel er lett som et sukk, rask som et øyekast.

[...] -Ja, jeg ser tiden, hva klokken er; klokken er Evighet!

- Charles Baudelaire, Prosadikt

Great speed in reading is a dubious achievement; it is of value only if what you have to read is not really worth reading.

- Mortimer J. Adler, How to Read a Book

De som lærte å kjenne den nærmere opplevde gleder og forbauselser. Dens orientalisme, som virker sparsom i dag, fortryllet syttenhundretallets skråtyggende menn som skrev tragedier i fem akter.

– Jorge Luis Borges, Oversettelsene av Tusen og en natt