Leserinnlegg publisert i Romsdals Budstikke 16. april 2009. Basert på tidligere innlegg på denne bloggen.

Trenger vi et teaterjazzhus i Molde? Svaret finner vi ved å se på hva som gjør Molde til det Molde er: Nemlig en av byene i landet med de absolutt beste levekårene, ifølge SSBs levekårsindeks for 2008. Molde ligger godt foran yndlingskonkurrentene Ålesund og Kristiansund. Levekårsundersøkelser sier først og fremst noe om tilstedeværelse, eller fravær, av levekårsproblemer. Av SSBs levekårsstatistikk kan man altså slå fast at Molde er av bykommunene i landet som lykkes best med å opprettholde gode levekår. Skyldes dette at Molde har et helt usedvanlig velfungerende velferdsapparat? Så vidt meg bekjent skiller ikke Molde seg ut på dette området.

Hva er det så som skiller Molde fra andre småbyer på tilsvarende størrelse, som Hamar, Kristiansund og Harstad? Svaret er at Molde har kulturinstitusjoner av en tyngde selv langt større byer misunner oss. Molde er faktisk blant svært få byer i landet overhodet som både huser en knutepunktfestival og et regionteater. Dette privilegiet er det viktig at vi hegner om og fortsetter å gjøre oss fortjent til!

Sentrale institusjoner som Teateret Vårt, Moldejazz, Bjørnsonfestivalen og Molde FK bidrar til å gjøre Molde til en mer kjent og mer attraktiv by å bo i enn folketallet tilsier. Denne attraktiviteten har bidratt til å trekke høyt utdannede, kravstore og høytskatteytende innbyggere til byen over lang tid. Det er ofte en direkte sammenheng mellom kulturrikdommen i en by og hvor ressurssterke innbyggerne er. Ressurssterke innbyggere er mindre avhengige av offentlig bistand, men krever til gjengjeld ofte et bredere kulturtilbud.

Virkeligheten i dag er at byer konkurrerer med hverandre om ressurssterke innbyggere, investeringer og næringsliv. En konsekvens av dette er at byer legger stadig mer vekt på tiltak som får oppmerksomhet og begeistrer. Et teaterjazzhus skaper begeistring, og trekker, i teorien, folk, investeringer og oppmerksomhet til byen. Hvor godt dette fungerer i praksis er en opphetet debatt i byutviklings- og planleggingslitteraturen. At byer som Bilbao, med sitt Guggenheim-musem, og Graz, med sitt Kunsthaus, har fått økt oppmerksomhet etter å ha satset på spektakulære kulturbygg er det imidlertid ikke tvil om.

Skal man vinne i konkurransen med andre byer, er det mye som tyder på at man bare må henge seg på dette kjøret. Til syvende og sist er det i hver enkelt innbyggers interesse at byen de bor i fremstår som attraktiv og har et positivt omdømme.

Motstanderne av et teaterjazzhus med bibliotek hevder at dette er bortkastet bruk av kommunale midler som heller burde vært brukt til velferdstiltak. Om dette er det å si at det naturligvis ikke er noen motsetning mellom kultur og velferd. Vi trenger begge deler! Det som betyr noe er hvordan kultur- og velferdstilbudet stiller seg i forhold til andre sammenlignbare byer. Mens både kultur og velferd er vanskelig å måle, så er det ikke tvil om hva slags type satsing som gir mest tilbake mediemessig.

Vår naboby Kristiansund har inntil nylig langt på vei vært skrekkeksempelet på hva Molde ikke ønsker å være. De har hatt landets dårligste bylevekår og har slitt med et frynsete omdømme. Dette synes nå å være i endring. Operafestukas vekst, framveksten av nye festivaler og fysiske utbedringer bidrar til å gjøre byen mer attraktiv. De siste årene har Kristiansund, med litt hjelp av sammenslåingen med Frei, lagt mange norske byer bak seg på levekårsrangeringene.

Et ja til teaterjazzhus på Gørvellplassen vil, foruten å sørge for kjærkommen opprusting av et svært sentralt plassert byrom, gi ny tyngde til kulturinstitusjoner som er svært viktige for Molde i konkurransen om tilflyttere og oppmerksomhet. Bykampen hardner til, men det er ingen grunn til at Molde skal gi fra seg initiativet i fylket!

Kunstverdenens aktører arbeider ikke sjelden under prekære økonomiske betingelser. I de senere årene er forholdet mellom arbeidsvilkårene i kunstlivet og arbeidslivet generelt blitt belyst fra ulike hold og på bakgrunn av en bredere politisk og økonomisk utvikling. >>>

Kommunelege Harald Lystad i Hemsedal frarådet fagansvarlig for psykisk helse i kommunen, Heidi Grøthe, å stille på folkemøte om levekårene til homofile.

– Som i kirken og politikken har vi ulike syn på homofili. Da er det uheldig at Grøthe stiller som fagperson på vegne av psykiatrien i kommunen, sier Lystad til Blikk Nett.

Etter et initiativ fra SV-politiker Tori Snerte skulle det 15. oktober arrangeres folkemøte i Hemsedal om levekårene til homofile i kommunen. Møtet har blitt flyttet til etter jul fordi mange instanser har vegret seg fra å stille. Fagansvarlig for psykisk helse, Heidi Grøthe, ble direkte frarådet å stille i panelet av sin egen kommunelege Harald Lystad med argumentet om at helsetjenesten i kommunen ikke har et enhetlig syn på homofili.

– Hadde hun stilt som privatperson hadde det vært noe annet. Men det blir feil om hun skal sitte i et panel og mene det ene og det andre ut fra den stillingen hun har. Jeg synes ikke psykiatrien egentlig har noe å gjøre der uansett. Psykiatri har med helse og sykdom å gjøre, jeg mener at homofili ikke er en sykdom, sier Harald Lystad.

Les resten på Blikk.no