Å holde seg levende

er en masochistisk handling

Jeg er redd for livet

derfor gleder jeg meg

til videre utfordringer

These are similar socks

but they’re not the same,

men med litt

velvilje

har de samme mønster

i alle fall

siden kom ikke ordene

De tok plutselig ferie med gule kofferter

-Lisa Charlotte Baudouin Lie

fra samlingen Forbausende få katastrofer (2000)

Kjære…

Dette er en kjærlighetshistorie. Bruk litt tid på å venne deg til tanken før vi går videre. Da blir det enklere for alle. Det går fortere for meg å sette deg inn i situasjonen, og du kan slutte å tenke på andre ting, som du tenkte på før du begynte å lese.

Slik innleder Lisa Charlotte Baudouin Lie sin roman Armløs slår tilbake. Denne fantastiske boka kom ut i 2005 på Forlaget Oktober. Den var mitt første møte med Lie og jeg ble øyeblikkelig forført inn i hennes underlig drømmeunivers.

Historien i Armløs slår tilbake fortelles av Vanja, en ung og mildt sagt forstyrret kvinne. Hun møter Becca, blir stormende forelsket og starter et turbulent forhold blant annet basert på mye søvn, sex og dreping av naboens kjæledyr. Begge hovedpersonene har nok personlighetsforstyrrelser til å fylle en hel psykiatrisk avdeling. Derfor antar Vanjas fortelling en absurd og surrealistisk form. Vanjas prosjekt er å oppløse skillet mellom våkenhet og drøm. For henne er begge deler like virkelig. Sammen med Becca ønsker å hun å forme en psykose, en alternativ virkelighet. De lukker seg inne i Vanjas leilighet som blir deres univers, styrt av deres drømmer og tvangstanker.

Vi kan leke sammen. Vi kan drømme. Vi kan utvide mellomrommet i vår lille familie med mange flere tause deltagere. Nå kan vi for alvor begynne å innbille oss at vi ikke er de eneste som lider under interessen for tvangsutvidelse av den uelastiske horisonten, nye strukturer i dagene. Selv virkeligheten går over til slutt.

Kan ikke vente på at samfunnet skal tilpasse seg. Personlig virkelighet er virkelig nok. Og i hvertfall om du kan overbevise nok til å integrere andre. da blir for alvor en bærekraftig, delt psykose. Forsøk på fulltid.

Armløs slår tilbake er en mørk bok. Sex, blod, kroppsfunksjoner, selvmord og redsel for ensomhet er sentrale elementer. Men til tross for mørket er den også svært, svært morsom. Delvis fordi den er så absurd og delvis på grunn av forfatterens lek med språket.

Lisa Charlotte Baudouin Lie debuterte som poet i 2000 med diktsamlingen Forbausende få katastrofer som jeg har omtalt tidligere. I Armløs slår tilbake har hun bevart det poetiske språket. Mange av avsnittene i boken kan leses som frittstående dikt. Språket er flytende og suggererende, malende og absurd. Til tross for det groteske innholdet gjør denne fantasirike leken med språket boka til en nytelse å lese.

Og Becca, partneren min, hadde en forkjærlighet for å fly ut av vinduet i øverste etasje, viste det seg, men hun kom ikke på tv. Joggeskoen ble funnet en halv meter unna. Røde, surklende. Hun var ikke viktig nok. Sønderslått, eller sprø nok. Der tok de feil. Øynene ble hengende igjen lenge etter, fastfrosset i hud og revnende asfalt. Og edderkoppene i håretkravlet inn og ut som i en sjø, i en hvit måne på asfalten.

Hva handler så romanen om? Kanskje er det redselen for verden eller livet generelt. Hovedpersonene er livredde for å være ensomme. Men enda større er redselen for å bli sittende fast i det etablerte. De gjør ingenting for å prøve å skape seg en trygg og stabil tilværelse. Når Vanja føler at ting går den veien velger hun heller å bryte opp fra alt. På et vis kan karakterene se ut som om de bevisst oppsøker smerten, fordi den er bedre enn en nummen tilfredshet. I Armløs slår tilbake er det lov til å søke det stygge, det groteske og det vonde. Som Vanja sier: ”Stygge mennesker er mer tiltrekkende enn pene.” Boka gjør opprør mot alt vi blir fortalt er viktig og riktig. Her er det ikke jakten på lykken som er målet for mennesket, men jakten på å føle så mye som mulig. Hva det enn måtte være.

Denne romanen er et deilig dypdykk ned i de mørkere regionene i menneskesinnet. Herlig fritt for moral og pekefingre. Man ler og grøsser om hverandre i skrekkblandet fryd. Noen ganger er det rensende å kunne kjenne seg litt skitten…

For en tid tilbake skrev jeg om min opplevelse av Lisa Charlotte Baudouin Lies forestilling Skogssunderholdning. Lie er en av mine store helter og jeg elsker alt denne dronningen av absurdisme og popkulturell forvrengning gjør. Derfor har jeg nå lyst til å trekke fram diktsamlingen hennes, ettersom jeg har en mistanke om at få kjenner til dette lille unikumet.

Forbausende få katastrofer er Lies litterære debut fra året 2000. Denne høyst originale og vitale diktsamlingen har i seg mange av de surrealistiske og burleske elementene som går igjen i Lies scenekunst og i romanen Armløs slår tilbake, som hun ga ut i 2005.

Forbausende få katastrofer er en åpen diktsamling. Det er ingen høy terskel du må over for å komme inn i disse diktene. Årsaken er at selv om mange av diktene virker meningsløse ved første gjennomlesing, så får man samtidig følelsen av at det ikke gjør noe. Alle de rare bildene og absurde begrepskombinasjonene gjør at diktene er umiddelbart morsomme og interessante. De appellerer til fantasien hos leseren, ikke det analyserende intellektet. Den lekende og uhøytidelige tonen i diktene gjør at man kan nærme seg disse diktene på en avslappet måte, uten den ærbødige avstanden man ofte kan føle ovenfor lyrikken.

De overraskende og fantasifulle bildene gir boka et søkende preg. Det er også mye sårbarhet å lese mellom linjene. De rare motivene skaper undring hos leseren, men gir kanskje like mye uttrykk for undring hos dikteren. Er ikke verden et rart sted? Merkelighet og underlighet gjennomtrenger hele samlingen. Gjennom finurlige metaforer og similer skaper Lie et helt unikt billedspråk. Resultatet er dikt som ofte ikke skildrer et bestemt motiv, men heller maler surrealistiske bilder av hva som finnes i hodet til det lyriske jeget, for eksempel ”Tennene sklir rundt i hodet på jakt etter en hysterisk morsom framtid”.

Diktene er fylt av hverdagslige ting og situasjoner. Satt sammen på nye uventede måter får de et nytt liv og framstår som fremmede og mystiske. Flere av diktene er minner fra barndommen, der barnets naive blikk og livlige fantasi formidler både humor og sårhet. Enkelte dikt kommer i form av kjærlighetsdikt. På en var måte skildres både lykkelig og ulykkelig lesbisk kjærlighet. Gjennom hele samlingen fyker det lyriske jeget fra aggresjon til underdanighet, fra skråsikker selvsikkerhet til stille undring.

Forbausende få katastrofer er en diktsamling som pulserer, den er levende. Full av absurd og burlesk humor har den en stor underholdningsverdi. Ikke minst er disse fantasifulle diktene sterkere og mer meningsfylte for hver gang man leser dem.

HÅRGELE

Kokosnøtter forsvinner i et hav av slim

paradiset er laget av grønn gelé og de som

tror svømmer i den alt- og ikke-eksisterende guds hårgelé

fete fingre i spaghettifarga hår

gud kikker ned mellom hver cocktail men er for full til å se at

geléen drypper i varmen og lager skitne striper av tro på veggen

de spreller og tørker ut i varmen men smiler

jeg kan smile hvis jeg har lyst

jeg har ikke tid til å henge på veggen

og tro at jeg ikke trenger synde

fordi noen allerede har gjort det

for meg