I dag leste jeg ut andre del av Idioten. Jeg har det litt for travelt om dagen, og kan bare grovt risse opp hva som sjer der og hva jeg liker med det.

Jeg skrev i første del litt om hvordan romanen var komponert, og litt om Dostojevskijs skrivestil. Det er typisk for Dostojevskijs store romaner at det er svært mye som skjer på en gang, og svært mye som står på spill for mennsker svært utsatt for følelsesmessige påkjenninger. Først del av Idioten er reneste mesterverket i så måte, da handlingen der er presset sammen til bare en dag, fra toget fra Warszawa ruller inn til St. Petersburg med fyrsten og Rogosjin ombord, til den store, heidundrende festen som ender med at Rogosjin stikker av med Natasja Filipovna.

Andre del er ikke like imponerende. Her har det gått seks måneder siden første del utspilte seg. I mellomtiden har fyrsten vært i Moskva, det samme har Rogosjin, og med flere av de andre karakterene har det også skjedd ting, som nå må fortelles som tilbakeblikk. Tilbakeblikk var det også i første del, men der var tilbakeblikkene alltid nødvendige for å forklare hva som skulle skje der og da. Karakterenes bakgrunn måtte med, fordi vi måtte vite mer om hvorfor de oppførte seg som de gjorde. Tilbakeblikkene i andre del er mest for å forklare hva som har skjedd siden sist, og har mer preg av å være referat. Disse referatene tar opp ganske store deler av andre del.

Det er et par scener som blir spilt ut ordentlig.  Den første er med fyrsten og Rogosjin, der fyrsten går og besøker ham for å snakke ut med ham. Her får vi de meget berømte historiene om troen, og det vil sikkert forundre andre like mye som det forundret meg, at Dostojevskij mener disse historiene på alvor. Han mener at det er dette som er troen, morderen som korser seg og ber om tilgivelse før han dreper kameraten sin for å stjele klokken hans, han er innenfor troen. Bibelen har også historien om Gud som elsker den fortapte sønn som venner tilbake. Gud vil også tilgi denne morderen.

Jeg skal ikke skrive altfor bastant om dette, det er lenge siden jeg har lest om det. Denne gangen leser jeg bare boken.

Den andre scenen som blir spilt ut ordentlig er på godset ute hos Lebedev i Pavlosk, der fyrsten og huset tar i mot gjester. Her kommer det mest skruppelløse pakk som tenkes kan, og gjør krav på arven fra fyrst Mysjkin på et grunnlag som ikke ligner noen ting. Fyrsten er imidlertid innstilt på å gi fra seg deler av arven likevel, og det til tross for at det uærlige kravet blir fullstendig avslørt, og at banden også grovt har fornærmet både fyrsten og folk han står i takknemlighetsgjeld til, folk som betyr noe for ham. Alt er lagt opp slik at han skal være i sin fulle rett til å avvise kravet, selv en idiot vil jo ikke gå med på noe sånt. Men fyrsten går med på det, med begrunnelse av at han som blir brukt som påskudd for å få arven, han er uvitende i det hele, og fyrsten synes synd på ham.

Vi ser i del to noe som er hele romanens hovedtema. Den mest godtroende, ærlige, oppriktige menneske blir satt inn i et miljø der det bare finnes løgn, forstillelser, bedrag og bakvaskelser. Dostojevskij viser hvordan det da vil gå. Og konklusjonen på romanen er jo i så måte direkte sjokkerende, som også moralen i den er det. I del to er det fortsatt uklart hvordan det kommer til å gå, men temaet er fullt ut introdusert. Romanen er også halvveis.

I en travel periode for meg må jeg nesten avslutte det jeg har begynt, og plassere Tolstojs roman Anna Karenina i litteraturhistorien. Denne plasseringen henger tett sammen med hva jeg skrev om i forrige post om romanen, nemlit Tolstojs skrivestil. Dette er en roman som har alle kjennetrekk fra realismen.

Romanen Anna Karenina ofte blir sammenlignet med er Madame Bovary, av Gustav Flaubert. Denne romanen er det så lenge siden jeg har lest, at jeg husker den knapt. Men av hva jeg husker, er kjærligheten og lidenskapen mer en lek for madame Bovary, det er et liv hun velger, mens det for Anna Karenina er et liv hun er offer for. Hun velger aldri i forholdet til Vronskij, hun blir drevet til sine handlinger av den brennende lidenskapen. Slik skulle hun kanskje ha mer til felles med Wagners opera, Tristan og Isolde, enn med Madame Bovary. Likheten til madame Bovary er selvsagt at begge er tidlige realistiske romaner, de handler om kvinner fra borgerskapet, som bryter med borgerskapets lover.

Anna Karenina kan også sammenlignes med Nora i et dukkehjem. Igjen synes jeg sammenligningen kanskje mer har å gjøre med at begge handler om kvinner som bryter ut av ekteskapet, og begge verkene ligger nær hverandre i tid og i stil. Jeg tror ikke Anna Karenina og Nora ville forstått hverandre særlig godt. Anna Karenina uttaler ingen steder at hun ikke tror på ekteskapet, hun vil heller ikke gjøre opprør mot noe, hun vil bare være sammen med Vronskij fordi hun elsker ham så lidenskapelig. For Nora er opprøret hele hovedsaken, og det eneste som teller. Hun bryter ut av ekteskapet i et forsøk på å finne seg selv og oppnå selvstendighet. Dette er overhodet ikke noe mål for Anna Karenina.

De realistiske romanene forteller historier som ikke kan fortelles lenger. Det er borgerskapets romaner, som skal avsløre borgerskapets løgner. Romanene (og de andre verkene, som det omtalte dukkehjemmet) ble imidlertid snart tatt til seg av nettopp det samme borgerskapet det skulle kritisere, og ble på den måten etter hvert en del av løgnen. De tyske litteraturkritikerne i mellomkrigstiden med Adorno i spissen reagerte sterkt på dette, og mente at romanen med det var død. Det var bare de aller ypperste forfatterne som klarte å finne en løsning på dette problemet, slike som Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil, som jeg kjenner godt, James Joyce og Marcel Proust, som jeg kjenner dårlig, eller ikke i det hele tatt, og også en russer som Bulgakov må vi ta med. Hos disse er romanene aldri fortellinger i den forstand, det er alltid noe mer, aldri en forfatter som har gjennomskuet sannheten, og nå skal presentere den for leseren.

Tolstoj er etter min mening den aller største og aller mest allvitende fortelleren som finnes. Selv etter Nietszche hvor alt er blitt subjektivt, og sannheten er blitt polyfon, forledes man ved lesingen av Anna Karenina til å tro at Tolstoj sitter med fasiten til livet. Det han skriver er riktig.

Dostojevskijs romaner peker fremover. De sprenger rammene av tiden de er skreve i. Det gjør aldri romanene til Tolstoj. Hans romaner oppfyller dem. Så man kan si at Anna Karenina er høydepunktet av skildringen av en utropskapshistorie, og hvilke konsekvenser det får. Det kan ikke gjøres bedre enn dette, og vil aldri bli gjort bedre. Senere forfattere er nødt til å skrive subjektivt, mens Tolstoj kunne og gjorde det inntrykk av å skrive objektiv, og i denne objektive skildringen og skrivingen er det ingen som overgår ham.

I min lesning av russiske romaner på originalspråket har jeg lagt meg for vane å ta for meg de aller største. Det begynte med Brødrene Karamasov, fortsatte med Mesteren og Margarita, deretter leste jeg Forbrytelse og straff, så var det Anna Karenina, og nå er det altså Idioten. Alle har jeg selvfølgelig tidligere lest på norsk, og den norske oversettelsen er også nå god å ha å støtte seg til. Idioten er oversatt av Geir Kjetsaa, det er også han som har oversatt den versjonen av Brødrene Karamsov jeg for det meste støttet meg til (siste del leste jeg i en utgave oversatt av Olaf Broch, mener jeg å huske). Kjetsaa er som vanlig en stødig oversetter, men han har en uvane med å gjøre det lett for seg selv når han støter på problemer. Det dekker som regel noenlunde meningen, men det er slett ikke alltid det samme som Dostojevskij selv har skrevet.

Romanen Idioten blir til på 1860-tallet, den gang Dostojevskij selv er gjeldsslave og må flykte fra Russland for ikke å havne i gjeldsfengsel. Han legger seg for vane å få penger på forskudd fra forleggeren, og for å få disse forskuddene, sier han at han er kommet mye lenger med romanprosjektene sine enn han egentlig har. Dermed får han noen forferdelige tidsfrister å forholde seg til for å få ferdig romanene sine, og ved en anledning risikerte han å miste rettighetene til alle verkene han hadde skrevet og kom til å skrive, om han ikke fikk ble ferdig i tide. Romanen han da tenkte å skrive var Forbrytelse og straff, da han så det ble helt umulig, skiftet han til en kortere roman og skrev Spilleren i stedet. Så skrev han Forbrytelse og straff i stedet.

Også Idioten er skrevet stort sett like raskt som det tar å bevege pennen over papiret. Han var heldig og var gift med en herlig kvinne som kunne renskrive manuskriptene hans, hun er etter min mening den suverent viktigste konen i litteraturhistorien, uten henne hadde rett og slett ikke Dostojevskij fått ut bøkene sine. Hun stod også med ham en periode i livet der han slet skikkelig, både med epilepsien og med spillegalskapen, og altså med gjeldsbyrden og sin egenpålagte landsforvisning. Det er også i denne perioden Dostojevskij skriver noen av sine aller største romaner.

Dostojevskij er min ubestridte favorittfavorittforfatter, og jeg har lest alt av ham og mye om ham. Hva jeg skriver om Idioten er slett ikke alt suget av eget bryst. Min tolkning og lesning henter nok mest fra Bakhtin, men jeg kjenner ikke Bakhtin så godt at jeg kan kalle meg noen disippel. Jeg tror bare at han har påvirket også andre som skriver om Dostojevskij, inkludert oversetterne våre og deres tanker i forordene og etterordene.

Et herlig kjennetegn med Dostojevskij er at alt skal skje på en gang. Der Tolstoj skuer ut over det hele og har full kontroll på det hele fra start til mål, står fortelleren til Dostojevskij alltid midt i tingene, og vet ikke hva han skal fortelle først av alle opplysningene han har. Handlingen er uhyre intens, det står alltid svært mye på spill og det blir alltid avgjort i løpet av svært kort tid. Romanene hans er svært tykke, men handlingen strekker seg gjerne bare over et par dager. Karakterene er alltid sterkt utsatt for og sterkt mottaglige for påkjenninger og inntrykk, og blir kjørt gjennom de verst tenkelige situasjoner og utfordringer, akkurat det som ikke må skje, skjer hele tiden.

Første del av Idioten har kolossalt mye handling presset inn i de drøye sidene det tar å fortelle det som skjer. Men tidsrommet fortellingen foregår er ikke mer enn en dag, fra toget fra Warszawa ruller inn på stasjonen i Petersburg, med fyrsten og Rogozjin ombord, til Rogozjin samme kveld rapper med seg Nastasia Filipovna fra fødselsdagsselskapet hennes. Situasjonen er helt skjebnesvanger, for henne, for Rogozjin, for Ganja, for general Jepantsjin, for Totskij, og for mange, mange flere.

Å lese Idioten på ny er et meget behagelig gjensyn. Det er også sjelden Dostojevskij utmerker seg med slik herlig humor, som her, når han lar fyrsten varte opp med de mest uventede handlinger og utsagn midt i dette verst moralsk forkrøplede russiske samfunn man kan tenke seg. Og første del er bare en fjerdel av handlingen…

Jeg lider alltid litt over at jeg vanligvis skriver disse litteraturpostene en stund etter at jeg er ferdig med å lese verkene jeg skriver om. Nå som jeg holder på å skrive om Anna karenina av Lev Tolstoj, er jeg allerede i full gang med gjenlesningen av Idioten, av Fjodor Dostojevskij, og dermed full av nye inntrykk. Lev Tolstoj og Fjodor Dostojevskij er nemlig to helt forskjellige forfattere, med fellestrekk i at de begge er russere, og begge skrev sine største verker mot slutten av 1800-tallet. Det er mulig jeg senere skriver en direkte sammenligningspost mellom de to, for gjennom den ene kan man bedre forstå den andre, men foreløpig er det altså Tolstoj og hans Anna Karenina som skal være hovedsaken.

Lev Tolstoj var en uhyre produktiv forfatter som skrev mange typer tekster gjennom hele sitt lange liv, og hvor tekstene radikalt forandret seg etter som hans liv radikalt forandret seg. Men uansett hvilken holdning han ville formidle, og hva han ville skrive om, så utmerket han seg med en suveren kontroll over stoffet sitt. Han skriver alltid om ting han har førstehånds kjenneskap til, og førstehånds interesse av. Hans barndoms- og ungdomsbøker er langt på vei selvbiografier, ypperlig fortalt, og langt mer interessante og viktige enn bare å la samtid og ettertid få vite hvordan det var å vokse opp som adelig i Russland første halvdel av 1800-tallet. Hans Sevastopol-fortellinger skildrer krigen, og er blant de første fortellinger som skildrer en krig grufull som den egentlig er, og så godt som helt uten heroiserende og romantiserende trekk.

Men i Tolstojs produksjon er det ved siden av de store novellene og lengre fortellingene storverkene Anna Karenina og Krig og fred som rager. Hva han produserer etterpå, som den i overkant religiøse Oppstandelse kan ikke måle seg, og hans tidligere produksjon med ungdomsbøker og Sevastopol-fortellinger blir gjort små av formatet til de store romanene. De står for seg selv, også i verdenslitteraturen.

Det er også andre forfattere som har skrevet romaner over flere bind, og holdt kontroll på store persongallerier og et tett nettverk av relasjoner og handlinger. Det er også flere som har klart å gjøre en vanlig kjærlighetshistorie til verdenslitteratur.

Skal vi se… skrivingen fikk et avbrudd her, og jeg mistet med det noe av tråden og inspirasjonen. Men resten vil bli fylt ut med det første.

Lev Tolstoj er kjent for å operere med store persongallerier i romanene sine. I Krig og fred er det flere hundre personer som blir karakterisert og skildret, i Anna Karenina er det noe færre, men også der er det mange. Tolstoj har en suveren skrivestil, og går som en selvfølge ut og inn i alle sinn, og ser ut til å kjenne hver mennesketypes dypeste karaktertrekk og tanker.

Jeg har ikke tid til å lage postene særlig utførlige om dagen, så dette blir bare en grov oversikt.

Konstantin Levin

Selv om romanen heter Anna Karenina er Levin like så mye hovedperson sm Anna. Han er den i romanen som ligner mest Tolstoj selv, og han gjør det så mye, at det nesten kan leses biografisk.

Kitty

Dette er den unge, uskyldige kvinne som møter livets virkelighet da hun først avviser Levin, for så å oppdage at Vronskij ikke vil ha henne.  Siden lider hun så mye at hun blir syk av det, og må til behandling i utlandet.

Anna Karenina

Tolstoj gav ikke seg selv en liten oppgave med denne karakteren. Han ville gjøre henne vakker, intelligent, god og lidenskapelig, og samtidig troverdig. Hun må være slik at en praktkar som Vronskij blir hodestups forelsket i henne, og denne forelskelsen må bli gjengjeldt. Forelskelsen må også være slik at hodet sier nei, men hjertet ja, for forholdet med Vronskij fører henne innlysende inn i mange store problemer. Disse problemene må hun møte med åpne øyne, uten å virke lettsindig. Det må derfor også være slik at hun skal måtte ønske å forlate sin ektemann, Karenin, samtidig som han ikke må være så fæl at det ikke er troverdig at hun giftet seg med ham i første omgang. De har også et barn sammen, og også dette barnet elsker Karenina.

Aleksej Vronskij

Også her har Tolstoj en utfordring i å skildre Vronskijs kjærlighet til Anna Karenina. Vronskij gjør jo slipp på hele sin karriere for å følge henne.

Stepan Arkaditsj Oblonskij

I slekt med Anna. Han ligner litt på Vronskij og har hans lettsinn, men Vronskij virker til å være enda mer talentfull enn Oblonskij, mens Oblonskij mer er enkel og lettlivet og grei. Han er lett å like, men for ansvarlige veldig lett å mislike.

Dolly

Gift med Stepan Arkaditsj, og tilgir hans utroskap etter oppfordring fra Anna. Finner siden mening i livet gjennom oppdragelsen av barna, og hun koser seg når hun ser andre se barna hennes lykkelige.

Forhold

I romanen Anna Karenina er det vel så viktig med forholdet mellom personene, som med personene selv. Jeg tar med de viktigste.

Levin og Kitty

Dette er eventyrparet der historien fortsetter etter det er skrevet “og så levde de lykkelig alle sine dager”. Tolstoj viser at det slett ikke er så stor lykke alle dager, selv om forholdene ligger helt til rette for det. Men et sunt ektepar som dette har i det minste bedre forutsetninger til å klare seg, enn Anna Karenina og Vronskij. Gjennom hele romanen ligger det som en selvfølge at Levin og Kitty skal ha hverandre, det vil sørge for begges lykke.

Anna og Vronskij

Dette er det lidenskapelige kjæresteparet. Romanen viser at en slik kjærlighet er nødt til å gå til grunne. Menneskene brenner opp under lidenskapen.

Anna Karenina og Alexander Karenin

Det er et fornuftsekteskap fra ham, mens hun i følge romanen hele tiden har håpet på ekte følelser. Det skal stå som eksempel på mange russiske ekteskap, og også mange andre ekteskap fra 1800-tallet. Kvinnen måtte ta den som fridde til henne, og kunne ikke gi altfor mange avslag uten å risikere å ende opp som ugift. For Karenin er ekteskapet akkurat som de andre karrierestegene han har tatt. En flott kone som Anna gjør seg godt for omdømmet hans. Han elsker henne, men det er fordi man skal elske sin kone, han reflekterer aldri over dette og forsøker heller aldri å sette seg inn i hva nna føler.

Stepan Arkaditsj Oblonskij og Dolly

Dette er det første ekteparet vi blir introdusert for. Det skal stå som en slags kommentar til Anna og Vronskij, men med rollene byttet om. Her er det mannen Stepan som er utro, men Dolly tilgir ham, og ekteskapet kan fortsette. Er dette da et tidlig innlegg i kjønnsrolledebatten?

Jeg lovte forleden at jeg skulle bruke noen onsdager til å skrive om romanen Anna Karenina, av Lev Tolstoj. Løftet har ventet på sin oppfyllelse, første onsdag etter jeg hadde lest den ut var jeg på Krim, og hadde ikke tid til å skrive. Neste onsdag hadde jeg heller ikke tid, så jeg fant ut at jeg måtte flytte til fredagen i stedet (selv om jeg strengt tatt ikke har tid nå heller).

Jeg skal ganske kjapt ta for meg handlingen i romanen. Det er for dem som går og ruger på å lese romanen, for dem som leser den, og gjerne vil ha en oppsummering av hva det går i, og for dem har lest den, og ønsker å gjenoppfriske den eller å vite mer om den.

Den handler altså om de to parene, Vronskij og Anna Karenina, og Levin og Kitty. Levin er Tolstoj selv, nesten som en selvbiografi, og Kitty er noe av idealet for det å være en god, russisk kone. Dette er den gode, sunne og friske kjærligheten. Kjærligheten mellom Vronskij og Anna Karenina er av en annen karakter, det er lidenskapens kjærlighet, og romanen viser hvordan denne til slutt oppsluker Anna i alle ordets betydninger.

Romanen begynner med en av verdenslitteraturens mest berømte åpningslinjer (fritt oversatt av meg): “Alle lykkelige familier ligner på hverandre, mens hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte”. Så fortsetter første kapittel med presentasjonen av to karakterer og en familie som bare skal være bipersoner, det er Stepan Arkaditsj Oblonskij og hans kone Dolly. Oblonskij er utro mot Dolly med forskjellige kvinner ikke helt ulikt slik Anna Karenina senere er utro mot sin mann, Karenin, med Vronskij.

Romanen fortsetter sitt spill med å la først Kitty være forelsket i Vronskij, en forelskelse som blir gjengjeldt som en flørt, der unge Kitty ennå ikke er i stand til å vite forskjellen. Akkurat mens denne flørten pågår er det Levin frir til Kitty første gang, og får avslag, fordi hun føler hun elsker Vronskij høyere. Men Vronskij mener ikke alvor med henne, og overser henne nesten totalt, da også Anna Karenina kommer inn på scenen  (under et ball). Anna Karenina er venn av Kitty, og vil ikke ta Vronskij fra henne, men også hun er under krefter hun ikke råder over, og har i romanens univers ikke noe valg.

Slik blir store deler av romanes mange hundre sider fylt opp av kvalene til de ulike figurene i de ulike livssituasjonene i de ulike familiene. Levin forsøker å finne mening i et liv uten Kitty, et liv uten familie. Han forsøker å dyrke jorden, og tjene samfunnets beste og finne noe å leve for, men uten familie blir nødvendigvis gårdslivet tomt og ensomt, og med familien blir det for tydelig for ham at han skulle hatt Kitty. Kitty blir syk av ulykke over at hun avslo frieriet til Levin, som for henne er ensbetydende med at hun avslo lykken da den kom. Hun reiser på helsekur til Sveits. Anna Karenina lever et forferdelig liv sammen med Karenin, det blir altfor tydelig at hun ikke elsker ham, og etter hvert kan hun ikke engang holde ham ut, selvrettferdig og kjølig som han er. Vronskij er den vi får se minst innenfra av disse, når vi gjør det, er også han oppslukt av Anna, og vil gjøre alt i hans makt for å være sammen med henne så ofte som mulig. Men ulikt de andre ser han ikke på praktiske problemer som noen hindring. Han er evnerik og bortskjemt, og vant med å få sin vilje igjennom.

Det er velkjent hvordan det ender til slutt, og jeg skal ikke gjenta det her. Første gang jeg leste boken var jeg dypt skeptisk til frieriet mellom Levin og Kitty og hvordan det foregikk, siden har jeg fått vite at dette ligner på frieriet Tolstoj gjorde selv. Skildringene av Levins lykke etterpå er noen av de herligste sidene jeg vet om i noen roman.

Slutten på romanen er naturligvis omdiskutert. Jeg hører til dem som mener den viser at Anna Karenina blir fortært av sin egen lidenskap. Det er farlig å elske så intenst som Anna gjør, og livsfarlig å gi seg hen til en så sterk kjærlighet. Jeg vil ikke si romanen gjør noen moralsk fordømmelse av Annas handlinger. Figurene som fordømmer henne moralsk i romanen blir alle sammen nokså latterliggjort. Leserens sympati ligger også hos Anna, mener jeg. Straffen mot Anna blir ikke gjort av samfunnet, men av livet selv.

For fullt ut å kunne stå for en slik konklusjon, burde jeg sikkert ha skrevet litt mer. Det kommer jeg kanskje også til å gjøre en gang. Jeg har også et par andre ting å si om romanen i senere poster, så vi får se hvordan det hele ender opp til slutt.

nne formen for elskov er i følge denne romanen – og i følge Tolstoj – farlig.

I dag leste jeg ut Anna Karenina for andre gang, og for første gang på russisk. Jeg begynte å lese den i april, og har siden da lest ett og to kapitler til dagen, til jeg i dag leste ut de tre siste innen september var slutt. Onsdager fremover vil jeg skrive om romanen, om min lesning av den og om forfatteren Lev Tolstoj. Første gang vil jeg skrive en lett post, om mitt forhold til romanen og hvordan den denne gangen ble lest.

Jeg blir ofte spurt om hva det kommer av at jeg er så glad i Russland, og når det hele begynte. Jeg blir som regel svar skyldig, for interessen har vært der lenge, og den veldige interessen skyldes litteraturen. Og jeg ble ikke veldig interessert i litteratur før jeg var ganske gammel. Først da jeg var omlag 23 år begynt jeg å lese bøker fullstendig frivillig, og ikke fordi jeg måtte eller følte dette var noe man skulle.

Da var det den russiske litteraturen som åpnet døren, åpnet verden, kan man si. Anna Karenina var den gang en av de første bøkene jeg leste, jeg var tidlig ute med den. Høsten 1997 ble den lest, den gang mine leseambisjoner var så begrensede, at jeg nøyde meg et storverk i halvåret. Det skulle bli mye mer enn det etter hvert.

Denne gangen er den tidlig ute når jeg nå har begynt å ta for meg den russiske litteraturen på russisk. Det begynte med Brødrene Karamasov, fulgte opp med Mesteren og Margarita, så var det Forbrytelse og straff, før altså Anna Karenina. Systemet var at jeg skulle lese en del hver av de fire første månedene fra april, det blir til juli, og så del 5 og 6 i august, 7 og 8 i september. De seks månedene der har mildt sagt vært blant de mest begivenhetsrike i mitt liv, det er ikke måte på hva som har skjedd i dem. Og hele tiden har altså Anna Karenina fulgt meg.

Hele tiden har jeg vært på etterskudd med Anna Karenina, kan man også formulere det. I april tok jeg ikke med meg romanen da jeg reiste ned til Olia for å besøke henne i påsken, det besøket som endte med at jeg fridde til henne. Jeg begynte å lese boken langt ute i måneden, og skiftet faktisk, fra Krig og fred, som jeg opprinnelig hadde planlagt å lese. Den kjærligheten, den kjærligheten.

Så kom mai, hvor jeg begynte å lide av blodtap uten å merke det. Jeg merket bare at jeg ble veldig sliten av fysiske anstrengelser, og at jeg alltid var så trøtt og måtte sove når jeg kom hjem fra jobb. Ved siden av alt det andre jeg hadde å gjøre, stavet jeg meg gjennom kapitlene, med originalen i den ene hånden, og Erik Egebergs utmerkede oversettelse i den andre. I slutten av mai reiste jeg i stort stress ned til Olia, for å ordne med alt det praktiske til bryllupet. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg Anna Karenina. Og jeg var begynt å komme faretruende langt ned i blodverdier.

Hjemme igjen var det den utrolige uken hvor jeg skrev stand up show og fremførte det, rett før jeg fylte ut selvangivelsen for selvstendig næringsdrivende for første gang (pga mitt lille, småkunstneriske enkeltmannsforetak), og deretter reiste til Trondheim og morsomt bryllup, der jeg var toastmaster. Anna Karenina var ikke med.

Og jeg ble lagt inn på sykehus straks etter jeg kom hjem fra Trondheim, straks etter jeg hadde vært hos legen. Jeg var der bare en liten helg, og kviknet raskt til, men det var mye styr med arbeidet, og bryllupet, og det ene med det andre. Når jeg ser det i ettertid, fatter jeg ikke at jeg fikk lest boken.

Men hver gang jeg kviknet til eller fikk noe tid for meg selv, satte jeg meg ned for å ta igjen det tapte. Kapitlene er bare på 3-5 sider, så det går egentlig ganske makelig, i hvert fall nå som jeg har fått lest noen russiske romaner med originalen i den ene hånden, og oversettelsen i den andre. Det går jo lettere med tiden.

Så reiste jeg altså ned til Kiev for å gifte meg i slutten av Kiev. Og nå hadde jeg romanen med. Jeg ba også mor ta med den gamle oversettelsen jeg har, utgitt på Ernst Mortensen forlag i 1950, og oversatt av Nic. Henriksen, som det står. Denne utgaven arvet jeg av min mormor, og den er i tre bind, i stedet for utgaven til Erik Egeberg, der alt er samlet i en tykk, tung bok. Jeg tenkte ett av de tre bindene var lettere å ha med meg på bryllupsreise til Krim.

Og det var det, og det hadde jeg, men oversettelsen var så ufullstendig at den egentlig forvirret meg når jeg brukte den som støtte. Mer og mer ble det til at jeg leste kapittelet først på russisk, så på norsk. Herfra har jeg veldig gode minner fra lesningen, på balkongen til Olias leilighet i Kiev, i sommersol og med god te eller til og med vin noen ganger. Da er det stas. Det samme i den uforglemmelige sommerleiligheten vi hadde i Alusjta på Krim, der jeg vanligvis fant litt tid til å lese om morgenen før Olia stod opp, eller mens hun laget frokost.

Vel hjemme i Norge i midten av august var jeg selvfølgelig langt på etterskudd, selv med de fire delene jeg skulle lese på fire måneder. Og i august skulle jeg lese dobbelt opp, to kapitler hver dag. Jeg bestemte meg også for å forlate den lette lesemåten med en bok i hver hånd, nå skulle jeg lese originalen, skrive ned gloser, og lære dem. Jeg skulle mer og mer fjerne meg fra å bruke den norske.

Med dette gikk det selvfølgelig mye langsommere å lese, men ordlæringen gikk desto bedre. Det er slik man må lese, om man virkelig har til hensikt å lære seg språket. Og slik leste jeg ut boken innen den tiden jeg hadde planlagt. Jeg har ikke fått slått opp alle ordene jeg ikke kunne ennå, langt derifra, og jeg har langt derifra lært alle ordene jeg har skrevet opp. Men boken er lest, og den har selvfølgelig ikke tapt seg i kvalitet fra første gang jeg leste den. De samme stedene gledet meg like mye som første gang, og jeg fant mange nye steder jeg hadde glemt, eller første gang ikke lagt merke til.Jeg har mange tanker om verket og om Tolstojs måte å skrive på, og det er disse jeg skal skrive om noen onsdager fremover, som jeg nevnte det i innledningen.

Neste roman – som jeg tar med meg til Kiev fredag – er for øvrig Krig og fred. Rett til det beste, er et godt motto å leve etter.

(Et lite PS – neste roman ble ikke Krig og fred, men Idioten, av Fjodor Dostojevskij).

Jeg har skrevet om hver av delene i romanen til Dostojevskij, her skal jeg ta for meg helheten. Jeg trenger også en slik post, som referansepost andre steder, for eksempel når jeg skal skrive om Anna Karenina av Tolstoj. Litteraturpostene tar alltid lenger tid å skrive en beregnet, så det er ikke alltid jeg får dem helt ferdige. Det får så være, de ligger nå der, og rett som det er kommer jeg på dem, og pusser dem opp lite grann.

Her er de andre delene:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Postene blir så som så, men den store roman til Fjodor Dostojevskij er uovertruffen. I går fullførte jeg sjette og siste del, der mye av oppmerksomheten litt overraskende går til Svidrigajlov.

Det er mange kapitler her.

Første kapittel har en opphetet samtale med vennen Razumkin, som er hos moren og søsteren, mens Raskolnikov nokså merkelig har forlatt dem. Det er det kommer frem at søsteren Dunja har fått et brev som har opprørt henne, og Raskolnikov gjetter det må være fra Svidrigajlov. Da han går ut døren, støter han plutselig på etterforskeren Porfirij i oppgangen. Dette er et grep Dostojevskij gjør ofte, en av karakterene tenker på en person, og møter så denne personen straks etter.

Andre kapittel har samtalen mellom Raskolnikov og Pofirij Petrovitsj, der sistnevnte som vanlig prøver å tåkelegge at han har noen mistanke, men avslører til slutt at han ikke har mistanke til noen annen, og at Raskolnikov bør tilstå.

Tredje kapittel er en samtale med Svidrigajlov på en kneipe. På ny er det slik at Raskolnikov virrer omkring uten egentlig mål eller mening, og ender opp et sted han aldri pleier å være, og der er Svidrigajlov. Denne forklarer ham at han flere ganger har forklart ham at han ofte oppholder seg der, og nettopp de tider han gjør det. Svidrigajlov fremstår på denne kneipen litt underlig, men Raskolnikov kan ikke la være å bli fascinert av ham. Senere skal vi få vite mer om hvorfor oppførselen til Svidrigajlov er som den er.

I fjerde kapittel fortsetter samtalen mellom Svidrigajlov og Raskolnikov. Svidrigajlov har avsløt han har en forlovet, en altfor ung liten jente, som foreldrene hennes har latt velge ham av pengenes skyld, og han nyter det. Så Raskolnikov trenger ikke frykte noe for søsteren Dunja. Raskolnikov er likevel skeptisk, og vil gjerne følge Svidrigajlov hvor hen han går, og høre hele historien til endes. Raskolnikov er overbevist om at Svidrigajlov skjuler noe. Svidrigajlov blir ikke kvitt ham.

I femte kapittel lykkes det endelig Svidrigajlov å få bort Raskolnikov. Det er nå blitt helt klart at Svidrigajlov vet at det er Raskolnikov som har drept pantelånersken, han har lyttet til samtalen Raskolnikov hadde med Sonja. Det lykkes endelig Svidrigajlov å få Raskolnikov bort, da han inviterer ham inn i en hestedrosje for å kjøre ut på noen av øyene i St. Petersburg. Det er altså en slags omvendt psykologi, når Svidrigajlov vil ha Raskolnikov bort, blir han, når han inviterer ham med, fatter han ikke lenge mistanke. Men mistanke skulle han hatt, for øyeblikket etter møter Svidrigajlov Dunja, Raskolnikovs søster. De to har hatt en avtale, og det er derfor Svidrigajlov har vært så underlig (senere vil det komme frem flere grunner), møtet med Dunja legger han veldig mye i, og det blir så avgjort kritisk. Kapittelet tar så en forferdelig vending, der Svidrigajlov tar med seg Dunja hjem til leiligheten sin, der det ikke er noen hjemme, og heller ikke blant naboene. Der viser han hvordan han har sittet ved døren og hørt på samtalen mellom Raskolnikov og Sonja, og han truer Dunja med at hun er den eneste som kan redde ham. Hun må ligge med ham, og hvis hun ikke gjør det frivillig, vil han ta henne med makt, der og da. Hun står altså i valget mellom å gi seg hen frivillig, og med det redde broren, eller bli tatt med makt uansett, og verken redde seg selv eller broren. Om hun gir seg frivillig, vil Svidrigajlov også støtte dem med penger. Det er en forferdelig scene som går over flere sider i romanen.

Jeg skriver ikke helt ut hvordan det går, men det viser seg at Svidrigajlov ikke er slik en gjennomført usling som han ser ut til å være. For da Dunja nekter, lar han henne allikevel gå. I sjette kapittel virrer han bare rundt, det har blitt sent og natt, og han går på kneiper og hoteller, og besøker også sin unge forlovede, som han gir en betydelig pengesum. På hotellet har han en betydningsfull drøm, flere, om et lite jentebarn han har funnet i korridoren, her går han gjennom sin straff og renselse. Den har imidlertid en annen form enn Raskolnikovs, og også en annen utgang. Det ender med at han skyter seg, og all den underlige oppførselen hans, får sin forklaring. I de siste kapitelene har Svidrigajlov, og ikke Raskolnikov, vært hovedpersonen.

I kapittel 7 overtar Raskolnikov igjen, først med et besøk til moren, der han under omfavnelse og gråt forbereder hva han har  gjøre. Moren er helt fortvilet og på god vei mot å bli sinnsforvirret, men det er også tegn som tyder på at hun dekker seg under snakket sitt, og forstår mer enn det synes som. Deretter er det avskjeden med Dunja, som nå vet at Rasklonikov er morderen.

I kapittel 8 (utgaven til Solum forlag fra 1993 har kapittel 7 en gang til, her) tar han oppgjøret med Sonja, og de siste foberedelsene. Den troende, gudfryktige Sonja, sier at Raskolnikov for å bli tilgitt å få soning, må bekjenne sin synd for alle mennesker og kysse jorden, og si “jeg er morder”. Raskolnikov gjør det bokstavlig senere, på markedsplassen på høytorvet, men han får seg ikke helt til å si “jeg er morder”, for alle tror han er full eller en galning, når han plutselig legger seg ned og kysser jorden. Det må da også se rart ut. Så skal han til politistasjonen og melde seg. Det går heller ikke som planlagt. Han møter en politioffiser, Ilja Petrovitsj, som ikke et øyeblikk forstår hvorfor Raskolnikov har kommet, og skravler i vei om alt mulig annet. Raskolnikov forlater faktisk politistasjonen igjen, men får da øye på Sonja, og snur og går tilbake. Denne gangen bekjenner han forbrytelsen øyeblikkelig. Siste setning i romanen (før epilogen) er: “Raskolnikov gjentok sin bekjennelse”.

Av forskjellige grunner har jeg ikke særlig tid til bloggskriving for øyeblikket, så fremgangen i disse postene er litt sporadisk. Her er i alle fall de andre delene av romanen.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

I dag fullførte jeg lesningen av femte del i Fjodor Dostojevskijs store roman “Forbrytelse og straff”. Det er den nest siste delen. Som vanlig blir det av det en post, og som vanlig gjenstår å se hvor mye jeg får skrevet på den.

Romanen nærmer seg nå slutten, det er etterpå bare et kapittel som gjenstår.

Femte del består av fem lange kapitler. Første kapittel handler om Pjotr Petrovitsj Luzjn, forloveden til Raskolnikovs søster, Dunja, og hans samtale med Andrej Semjonivitsj Lebezjatnikov, hans medlosjerende fritenker, og også en scene mellom Luzjin og Sonja. Alt foregår i leiligheten til Lebezjatnikov, der Luzjin altså også bor, og vi blir godt kjent med ham og får vite hvilken fullblods drittsekk han er. Andre kapittel er gravølet hos Katerina Ivanovna, hun som var gift med Marmeladov, drukkenbolten, som Raskolnikov snakker med på kneipen i kapittel 2, første del. Dette gravølet er finansiert av Raskolnikov, og Katerina Ivanovna slår det stort opp for å vise hvilken adelskvinne hun egentlig er, hun kommer fra et fornemt hjem, og hører ikke hjemme i den fornedrende situasjonen som hun befinner seg i. Men hennes forsøk på å få til et verdig gravøl går ikke noe bra, det er bare fattigfolk og drukkenbolter som kommer, og ingen fra de finere kretser hun også har invitert fra. Tredje kapittel er aldeles grusomt, da kommer Pjotr Petrovitsj inn, og anklager Sonja for å ha stjålet 100 rubler av ham. Det er en forferdelig scene, og for egen del må jeg si det var uutholdelig å lese den på russisk, og ikke komme raskt nok frem til hvordan det gikk. Jeg husket det ikke fra første gangs lesning. Det ender med full skandale, om enn ikke som man hadde ventet, og i fjerde del blir Raskolnikov med Sonja hjem, eller han besøker henne hjemme, like etter gravølet, og bekjenner for første gang at det er han som er morderen på pantelånersken og hennes stedatter. Det er et stort kapittel, et fantastisk kapittel, der Sonja står frem som en av de flotteste karakterene i verdenslitteraturen. Femte kapittel er rent tragisk, Katerina Ivanovna går fra forstanden etter fornedrelsene ved gravølet, og tar med ungene ut på gaten for å tjene til livets opphold ved å synge og danse. Det er grotesk.

Jeg kommer sikkert til å skrive litt mer om denne delen.

Her er for øvrig de andre delene:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

I dag fullførte jeg lesningen av fjerde del av Dostojevskijs store roman “Forbrytelse og straff”. Jeg har en del andre ting å ta meg av for tiden, så jeg får ikke skrevet ordentlige poster om den, og heller ikke satt postene ordentlig sammen. Med tiden vil det kanskje bli ordnet, med tiden kanskje ikke.

Fjerde del bringer en del nye motiv inn i romanen. Første kapittel er der Svidrigajlov møter Raskolnikov på rommet hans, og foreslår å forære Raskolnikovs søster Dunja (eg Avdotija Romanovna) 10 000 rubler, i tillegg til de 3000 hun skal arve etter Svidrigajlovs avdøde hustru, Maria Petrovna. Andre kapittel er der Dunjas forlovede, Luzjin, møter med familien Rasklonikov, pluss Rasumkhin, og avslører seg som den selvgode, forfengelige og egoistiske mann han er, og blir så til de grader avvist.  Tredje kapittel er der Raskolnikov like etter denne scenen, forlater moren og søsteren (og vennen Rasumkhin), med beskjeden om at han aldri vil komme tilbake. I fjerde kapittel besøker han Sonja hjemme, og får henne til å lese fra Bibelen om Lazarus, et meget sterkt kapittel, der den prostituerte Sonja blir tegnet som en av de mest hjertegode mennesker i hele romanen. Femte kapittel har den første ordentlige avhørsscenen, foreløpig har ikke Raskolnikovs skylfølelse og frykt for å bli avslørt som morderen ikke blitt ordentlig prøvd, nå møter han Porfirij Petrovitsj, den store avhørslederen, og vi får begynnelsen på den psykologiske maktkampen mellom de to. I sjette kapittel følger vi Raskolnikov hjem, etter at avhøret har fått en uventet ende, og det er også et lite besøk Raskolnikov mottar, der Raskolnikov får svar på en rekke av de spørsmålene han måtte ha, slik at han får betydelig mindre å bekymre seg over.

Rasklonikov skulle også ha gått i Marmeladovs begravelse, men det ble det ikke tid til.

Som det heller ikke ble tid for meg å skrive mer, foreløpig.

Resten av romanen finner dere her:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

Lesningen av tredje del av Fjodor Dostojevskijs store roman Forbrytelse og straff ble avbrutt av at jeg reiste til Kiev, og at jeg hadde litt annet å gjøre da jeg kom hjem. Men nå er jeg i gang igjen, og fikk i dag og i går avsluttet med de to siste kapitlene i tredje del. Romanen er med det halvveis.

Det er en del løse poster rundt omkring hos meg nå, jeg skal se om jeg får ryddet opp i dem en dag. Jeg har også en del andre ting å skrive, og noe av dette må prioriteres.

De andre delene av romanen finner dere her:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

Denne uken leste jeg ut andre del av Fjodor Dostojevskijs store roman: Forbrytelse og straff. Første del finner dere her.

Under språkkurset i St. Petersburg i 2004 fikk vi en guidet tur med tema Forbrytelse og straff, og hvor romanen utspiller seg. Her står vi utenfor det som må være pantelånerskens dør, og får av vår utmerkede guide høre hvorfor det må være nettopp den døren, og hva som her skjedde.

Kapitlene

I annen del er mordet gjennomført, men avhørene ikke ordentlig kommet i gang. Raskolnikov ligger stort sett syk, mens særlig vennen Razumkhin forsøker å ta seg av ham. Det første er der Raskolnikov blir kalt inn til politstasjonen og får høre om vekselen vertinnen hans har solgt til hoffråden Tsjebarov, og som denne nå krever inn. Det andre er der han først gjemmer ransbyttet, og deretter for første gang besøker Razumkhin, men bare for straks å forlate ham igjen, enda Rasumkhin er mye mer imøtekommende enn Raskolnikov kunne drømt om. I tredje kapittel kommer Razumkhin på besøk til Raskolnikov, etter at Raskolnikov har ligget i feberørske i dagevis, i mellomtiden har Rasumkhin ordnet både det ene og det andre, og langt på vei fått Raskolnikov på fote igjen. Fjerde kapittel har den lange diskusjonen mellom Zosimov og Razumkhin, om mordet på pantelånersken, mens Raskolnikov ligger og pines og hører på. Femte kapittel har et flott besøk av Luzjin, som skal gifte seg med Raskolnikovs søster, og blir ganske så godt avkledd av Razumkhin og Raskolnikov. I sjette kapittel tar Raskolnikov ut på vandring, og møter Zamjatov på krystallpalasset, her kjøper Raskolnikov også aviser for å lese om mordet, og går i samtalen med Zamjatov svært langt i å antyde at han selv er morderen. På vei ut møter han Razumkhin og skjeller ham ut for å ville hjelpe ham, og han oppsøker også til slutt åstedet for mordet, pantelånerskens hus, der han igjen oppfører seg besynderlig og selv bidrar til å kaste mistanke på seg. Sjuende og siste kapittel i denne delen er det vidunderlige der drankeren Marmeladov blir overkjørt av en hestedrosje, og Raskolnikov bruker omtrent alle pengene sine (de han har fått av Razumkhin) for å hjelpe ham. Dette kapittelet har også scenen med Marmeladovs død og samholdet i familien hans, omfavnelsen datteren hans gir Raskolnikov som takk for hjelpen, og det at Raskolnikov likevel stikker oppom Razumkhins fest for å hilse litt på.

Her er de andre delene av romanen

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

Porten inn til pantelånersken, Anna Ivanovna, i Forbrytelse og straff.

Frem til jeg reiser til Kiev i vinterferien har jeg tenkt å investere enda litt mer tid på russisk enn vanlig. Jeg gjorde stor lykke med Brødrene Karamasov i høst, lest på russisk og norsk, og lykken ble ikke mindre av Mesteren og Margarita, også på russisk og norsk, og nå følger jeg opp med Forbrytelse og straff, på russisk, og på norsk. Det blir ett kapittel til dagen, og siden disse kapitlene er lange og inneholder lite dialog, går det lang tid med til dem. Det er det vel verdt.

Forbrytelse og straff var den første store, russiske roman jeg leste, og den første store roman jeg leste overhodet. Man kan trygt si den forandret mitt liv. Siden jeg leste den først gang har en betydelig del av livet mitt bestått i å lese bøker, litteratur har blitt en av mine største interesser, og russisk litterarur, kultur og språk har bergtatt meg helt.

Første del av romanen inneholder kapitlene der Raskolnikov gjør prøvebesøket til pantelånersken, der han møter drankeren Marmeladov på en kneipe, der han mottar brevet fra moren om søsteren som skal gifte seg i ulykken for ham, der han drømmer om den gamle hesten som ikke klarer å trekke det enorme lasset og blir pisket av alle til døde, der han overhører samtalen med ideen om å drepe den onde panelånersken og bruke pengene hennes til noe godt, der han gjør seg klar til å gå og går, og selve mordet. Det er 7 kapitler. Kapittelet om Marmeladov er at mine favorittkapitler i hele verdenslitteraturen, i årevis har jeg gått rundt med fullt av setninger i hodet derfra. Og jeg har i årevis tenkt på hva russerne gjør som får meg så grepet av denne Marmeladov, ingen andre forfattere enn russiske har jeg sett skape en figur. Og Marmeladov er kongen av dem alle.

Oversettelsen til Jan Brodal er ikke slik jeg synes en god oversettelse skal være. Han oversetter riktignok romanen, men han gjør det ikke med Dostojevskijs ord, og ikke med Dostojevskijs rekkefølge på ordene. Gang på gang ser man at når oversettelsen byr på en utfordring, tyr Brodal til en lettvint løsning, og legger til et nødvendig ord eller skriver helt om til noenelunde samme mening. Det er ikke godt nok, mener jeg, når det dreier seg om en av de største romanene i verdenslitteraturen. Man kan lese den engelske utgaven, om man ikke er russiskkyndig, og se forskjellene. Jeg leser med en gråblyant, og skriver ned de verste eksemplene på at oversettelsen ikke stemmer riktig overens med originalen, og med Forbrytelse og straff bremser det lesningen.

Men bevares, jeg blir fullstendig grepet av Brodals oversettelse også, man skal lese uhyggelig oppmerksomt for å bli plaget av problemene med den. De første 7 kapitlene i denne store romanen er 7 perler, de kan hver og en leses på ny og på ny, de er forbløffende eksempler på mesterskapet til verdenshistoriens største romanforfatter. Med Dostojevskij er det mulig å komme med en sånn setning, og slippe unna med den.

Her er de andre delene av romanen

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

Dette er femte og siste post om Mikhail Bulgakovs fantastiske roman: Mesteren og Margarita. Og det skal ikke handle om romanen, men om filmen. Rettere sagt, om TV-serien. Jeg fikk låne den av en kollega på jobben, den er russisk, består av to bokser med to DVD-er, der hver DVD har to og tre episoder på en liten time hver. Til sammen blir det 10 episoder, og rundt 9 timer. Filmene er på russisk, og har ingen teksting.

Jeg skal ikke påskryte meg at jeg forstår noe særlig når russerne snakker full speed sånn som her, men når jeg nettopp har lest boken og nøyaktig vet hva som skal skje i hver av scenene, så får jeg det med meg. Og man trenger heller ikke å forstå alt, for å skjønne at dette er bra saker.

Enn hadde noen av de norske TV-kanalene kjøpt inn en slik serie. Det hadde vært noe, da hadde det vært grunn til å ha TV.

Her er de andre postene om romanen

I. Mesteren og Margarita i Judea (om delen av romanen som foregår i det gamle Judea)

II. Mesteren og Margarita i Moskva (om den delen av romanen som foregår i Moskva)

III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (om romanen i litteraturhistorien, russisk- og burlesk litteraturhistorie)

IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (om romanen i samtiden, Stalin-tidens Sovjet)

V. Mesteren og Margarita – Filmen (Denne)

Det er alltid litt fristende når man sitter i trygge, gode Norge og leser litteratur skrevet under regimer vi protesterer mot, å lese denne protesten inn i denne litteraturen uten at den nødvendigvis trenger å stå der. Det er ikke noe som er eget for Norge. Når man lever i et samfunn med verdier man tror på, så tenker man nok litt at andre mennesker i andre samfunn egentlig også støtter disse verdiene. Vi i det frie vesten kan vanskelig tenke oss at ikke forfattere i ufrie regimer ikke skal kritisere ufriheten og undertrykkelsen. Saken er at de aller, aller fleste forfattere vi kjenner har skrevet under regimer vi ville oppfatte som rene diktatur, og av de største forfatterne er det rett og slett vanskelig å nevne noen i det hele tatt som har levd i et fritt og demokratisk samfunn. Det er regelen og ikke unntaket at det har vært problemer med sensuren, at man ikke har måttet kritisere regimet for mye, at man har måttet passe seg litt.

Når det er sagt, er Mikhail Bulgakov likevel i en særstilling. Han er født 1891 i Kiev, og døde 1840 i Moskva. Det er en kraftig underdrivelse at han var uheldig med valg av fødselsår og -sted. Han fikk revolusjonsforsøkene og opptøyene i 1904 og 1905, han var en ung mann i 20-årene gjennom første verdenskrig, og fikk borgerkrigen og hungersnøden da han rundet 30 år. Han hadde rukket å utdanne seg til lege, og hadde også tjent som krigslege både under første verdenskrig og borgerkrigen, i borgerkrigen for de hvite. Han hadde dermed lagt alt til rette for å komme på kant med det røde regimet som gikk seirende ut av krigene, og han økte problemene for seg selv ved å skrive noen merkelige bøker og historier som ikke akkurat kunne virke oppbyggende for den oppvoksende, kommunistiske slekt og det nye Sovjetmennesket. Regimet som fulgte Lenin – Stalins – er noe av det mest undertrykkende verden har sett, og i alle fall det mest totalitære i noe kulturelt utviklet land. De verste regimene – som Pol Pots Kambodsja og diverse skrekkregimer i Afrika – hadde ingen hoder som Bulgakovs til å kritisere det.

Jeg vil velge noen hovedmotiv for hvordan Bulgakov kanskje kritiserer den Sovjetiske stat.

Jeg vil velge noen hovedmotiv når jeg skal knytte romanen opp mot samtidens Sovjet. Det er for eksempel slående hvordan boken blir til, og parallellene det er mulig å trekke til hvordan Mesterens roman om Pontius Pilatus blir til i verket. Det er vanskelig å lese de hatske angrepene mesteren i romanen blir utsatt for fra litterære kritikere og andre, uten å tenke på den kritikken Bulgakov selv må ha kjent på kroppen. Mesteren blir gal av det, mens Bulgakov klarer å redde seg, og får også skrevet ferdig romanen.

Selve Woland og hans lakeiers opptreden kan også minne om opptredenen til Stalin og hans hemmelige politi. Nå vil jeg på ingen måte hevde at Woland er Stalin, den parallellen går ikke opp, men hvordan han og lakeiene har kontroll over hele samfunnet og alt som skjer i det, det har likheter. Særlig artig synes jeg det er når han som eier restauranten ved Varieteteateret kommer og klager over at publikum har betalt med penger som har blitt til verdiløst avispapir, og Woland spør om han er fattig. – Ja, nikker han, hvorpå Korovjev brøler pengesummen han har stående i banken, og under forskjellige planker hjemme, en sum som på ingen måte er liten. Sånn, i avhøret, å oppleve at motparten vet alt om deg, sånn må det ha vært for hundretusenvis i forskjellige avhørsrom overalt i det veldige Sovjetrussiske riket.

Vi får også noen mer konkrete og jordnære eksempler på hvordan det må ha vært på den tiden. Vi ser den veldige kampen om leiligheter. For eksempel er nok onkelens tanker da Berlioz dør, at han nå skal få byttet til seg leiligheten hans i Moskva, den er nok representativt for tanker mange må ha tenkt en tid da leiligheter var noe man fikk tildelt, og ikke var noe man valgte.

Vi har også en sammenheng som Erik Egeberg peker på i etterordet i utgaven fra Document forlagt, 1995. Det romerske riket i Judea var fullt av angivere og hemmelig politi, det samme var Moskva og Sovjetunionen rundt 1930. Bulgakov gjør mange enkle, men effektfulle grep, for å vise sammenhengen mellom de to periodene. Mest slående er det når uværet herjer over de to byene, Jerusalem og Moskva.

Det finnes flere artige sammenhenger mellom romanen og samtidens Moskva, men det er ikke det som gjør romanen stor.

Det er også skrevet andre poster om denne romanen:

I. Mesteren og Margarita i Judea (om delen av romanen som foregår i det gamle Judea)

II. Mesteren og Margarita i Moskva (om den delen av romanen som foregår i Moskva)

III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (om romanen i litteraturhistorien, russisk- og burlesk litteraturhistorie)

IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (Denne)

V. Mesteren og Margarita – filmen (om TV-serien som ble laget i Russland i 2005)

De vil sannsynligvis bli noe utvidet etter hvert.

Jeg fortsetter min gjennomgang av den fantastiske romanen Mesteren og Margarita, av Mikhail Bulgakov. Fredag skrev jeg om handlingen i romanen lagt til Judea, i går skrev  jeg om handlingen lagt til Moskva. I dag skal jeg skrive om romanen i en litteraturhistorisk sammenheng. Erik Egeberg gjør det utmerket i etterordet i den norske utgaven, alle som leser den vil få med seg det. Det er også fullt opp med engelske nettsider som skriver i det vide og det brede om dette og om annet som omhandler  romanen, enkle nettsøk vil finne frem til dem. Jeg vil skrive om den litteraturhistoriske sammenhengen som betyr noe for meg.

Da er det klart at det er Bulgakov og det russiske, og spesielt kanskje Bulgakov og det ukrainske, siden Bulgakov er født i Kiev, og en annen av de største burleske humoristene er født i Poltava. Selv om det er noen russiske forfattere som prøvde å ta etter ukraineren Nikolaj Gogol (deriblant en størrelse som Fjodor Dostojevskij, som mest blir morsom fordi han prøver så sterkt uten å greie det helt, i satiriske fortellinger som En pinlig historie og Krokodillen), uten at noen greier det helt. Anton Tsjekhov kan også skrive morsomt, men aldri satirisk, aldri burlesk. Vi må opp igjen til vår tid for å finne noe lignende (bedre opplyste må opplyse meg om jeg tar feil!), da har vi til gjengjeld to, Andrej Pelevin fra Russland, og Andrej Kurkov fra Ukraina. Derimot vil jeg vende blikket litt ut i verden, spesielt ved å holde meg til mellomkrigstiden, der en annen favoritt av meg også kunne skrive riktig vanvittig som om galskapens logikk ikke stod tilbake for virkelighetens. Han heter Franz Kafka. Til sist vil jeg se på hvordan Bulgakov bruker Djevelen i litteraturen, hvor jeg vil gå litt mer overfladisk til verks, da jeg ikke kjenner så godt andre verk enn Dr. Faustus av Thomas Mann.

Bulgakov og Gogol

Og da vil jeg begynne med at Mikhail Bulgakov er født i Ukraina, i Kiev, og med det har et fellesskap med den andre store satirikeren og absurdisten i russisk litteratur, Nikolaj Gogol. De er begge ukrainere som skrev på russisk. Det er klart Bulgakov kjente Gogols verker ut og inn. De har begge en burlesk skrivestil, begge liker å ha fortellere som ikke nøler med å legge til litt og kommentere litt, og de ser begge ut til å skrive ut i fra et enormt overskudd.

Ordet absurd er et ord man skal være litt forsiktig med i litterære sammenhenger. Det er ikke godt å vite hvordan det ordet blir forstått. Men la oss nå ta ordet alvorlig, og se hvordan Nikolaj Gogol og Mikhail Bulgakov skriver absurd. De har begge fellestrekk med at det ikke egentlig er noen grenser for hva som kan foregå i verkene deres. For Gogol velger jeg å holde de tidlige verkene unna, de er ikke skrevet med den humoren han senere har, og der har det asburde om det finnes et annet uttrykk. I det som på norsk kalles St. Petersburgnovellene hender det i den mest absurde av dem at en nokså høyerestående person mister nesen, og må reise rundt i byen og lete etter den. Det er helt konkret, og ment helt virkelig. Han reiser rundt i byen for å lete etter nesen, og finner den av og til også, men han får liksom aldri tak i den. Et sentralt moment er hvordan hovedpersonen og alle rundt ham forholder seg til det absurde. Og her er Gogol og Bulgakov like, det er alltid veldig menneskelig og aldri som om det er snakk om noe mystisk eller farlig eller noe slikt, det er ofte naturlig reaksjoner som ‘å nei, det er pinlig å gå rundt uten nese”, og “hva kommer nå de andre til å si”.

Karakterene i Mesteren og Margarita oppfører seg også veldig dagligdags i forhold til det vanvittige som egentlig skjer i romanen. Den eneste som blir litt ordentlig oppspilt er Ivan Hjemløs, men han blir effektivt plassert på galehus.

Både Bulgakov og Gogol bruker det absurde for å utlevere hvordan vi oppfører oss, hvordan vi er opptatt av hva andre tenker om oss, og at vi er villige til å finne oss i det meste, så lenge det ikke blir noe snakk om det, og vi ikke taper ansikt.

Men skillet er også stort. Selv om Gogol skrev i tsartiden, som kunne være ille nok, så skrev Bulgakov under Josef Stalin, en periode som krever noe større alvor. Og hvordan romanen passer til samtidens Sovjet skal jeg skrive om i morgen.

Bulgakov og den nye russiske litteraturen

Jeg skal her konsentrere meg om to forfattere og to bøker: Victor Pelevin med Omon Ra, og Andrej Kurkov med Døden og pingvinen. Med begge disse bøkene tenkte jeg at disse tar arven videre direkte fra Gogol og Bulgakov, spesielt gjelder dette for Pelevin.

Pelevins lille roman handler om en gjeng russiske kosmonauter som skal ut og utforske månens bakside. Løgnene og vanviddet er nå helt utilslørt, propagandaen på skolen overgår alle høyder, der amerikanerne blir kritisert for å sette menneskeliv i fare, noe aldri sovjetrusserne ville finne på å gjøre. De bemanner rakettene med roboter, som riktignok er mennesker, og alle er parat til å gi livet og kommer til å gjøre det.

Kurkovs roman har jeg skrevet om før. Det har også en smått absurd handling, med skribenten som drømmer om å skrive store noveller og fortellinger, og ender opp med å skrive nekrologer i en avis. Smått absurd blir det når nekrologene skal skrives på forhånd, og denne pingvinen han skaffer seg blir en viktig deltaker i romanen.

Ingen av disse to er av et format som kommer opp mot Gogols og Bulgakovs. De lider også litt under at de ikke har like viktige historier å skrive.

Bulgakov og absurd litteraur utenfor Russland

Den absurde litteraturen er noe som ligger for meg og mitt temperament.

Franz Kafka skriver i Forvandlingen om Gregor som våkner og er forvandlet til et ekkelt kryp. Det fascinerende med Kafka i denne novellen, og i alle andre tekstene hans, er at karakterene i fortellingene alltid uten videre akspeterer premissene i det som skjer med dem. De godtar alltid det absurde som den nye regelen. Således er det ikke det forferdelige i å bli forvandlet til et ekkelt kryp som mest av alt gjør Gregor fortvilet, det er det at han nå ikke vil rekke jobben.

Sånn er det i Mesteren og Margarita også. I møte med de absurde opptrinnene holder karakterne på det rasjonelle tenkesettet, noe som ofte gir en komisk og virkningsfull kontrast.

Det absurde blir brukt som et virkemiddel for å få frem noe karakteristisk i menneskets tenkemåte og oppførsel. For Gregor i Forvandlingen kan det være den overdrevne respekten og lydigheten overfor arbeidsgiveren, tjenerånden og underdanigheten som ikke engang lar seg rokke av at han er blitt forvandlet til et insekt. I Mesteren og Margarita kan det for eksempel være at man midt mens djevelen går omkring i Moskva, fortsatt bekymrer seg for å tape ansikt, man henger seg opp i noen småsedler, man tviholder på det man er innlært (enn si indoktrinert).

Bulgakov og Kafka var samtidige, men skrev etter hva jeg vet uavhengig av hverandre. Men det er likevel likheter i skrivemåten og i bruken av det absurde.

Bulgakov og andre forfattere som skriver om djevelen

Dette er ikke et spesialområde for meg. Jeg skal skrive mer om det siden, og nøyer meg foreløpig med å skive at Bulgakovs Woland på ingen måte fremstår som spesielt ond, selv om han betegnes som ondskapens fyrste og andre dystre benevnelser. Epigrafen er hentet fra Goethes Faust, der det står “jeg vil det onde, men gjør bare det gode”. Bulgakovs Woland ser verken ut til å ville verken det gode eller onde, og står egentlig nokså uten motiv for det han gjør. I den grad han har en motivasjon for handlingene sine blir de ikke gitt til leseren. Man kan kanskje si at han straffer de forfengelige og de som tenker stygt, men hvorfor han gjør det og hvilke gleder det gir ham blir ikke forklart. Hans motivasjoner står utenfor menneskets, slik det blir fremstilt i romanen, eller slik jeg tolker det.

Jeg skal skrive mer om dette og annet om jeg en gang får tid.

Her er de andre postene i serien om Mesteren og Margarita

I. Mesteren og Margarita i Judea (om delen av romanen som foregår i det gamle Judea)

II. Mesteren og Margarita i Moskva (om den delen av romanen som foregår i Moskva)

III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (Denne)

IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (om romanen i samtiden, Stalin-tidens Sovjet)

V. Mesteren og Margarita – filmen (om TV-serien som ble laget i Russland i 2005)

Romanen Mesteren og Margarita begynner med at redaktør i et seriøst litterært tidsskrift og formann i litteraturforeningen “Massolit”, Mikhail Aleksandrovitsj Berlioz, og lyrikeren Ivan Nikolajevitsj Ponyrov, som skriver under pseudonymet “Hjemløs” møtes ved patrarkdammene i Moskva. De får etter hvert selskap av en mystisk utlending, som kommer forbi og overhører samtalen, og interesserer seg for den, fordi den handler om Jesus Kristus som Ivan Nikoajevitsj har skrevet et dikt om, men som Berlioz kritiserer fordi Ivan har skrevet det som om Jesus faktisk ble født og finnes, men det gjør han jo ikke og Berlioz kan sitere mange navn og skrifter for å vise at han har rett. Utlendingen synes dette er litt pussig, for at Jesus har eksistert er jo et faktum, og Berlioz og Ivan synes utlendingen er forferdelig pussig, for han snakker utmerket russisk, men hvor han har lært det fra og hvorfor han har i Moskva å gjøre er helt uklart. Til slutt gjør utlendingen, som for øvrig heter Woland, et merkelig nummer, ved å spørre Ivan hvilket merke han røyker, og på det listige svaret “vårt merke”, trekker opp et sigarettetui nettopp med det navnet på, risset inn gullskrift. På spørsmål om hvor han skal bo, svarer Woland, som for øvrig kaller seg professor i sort magi, at han skal bo i leiligheten til Berlioz. For Berlioz kommer til å dø, han vil få hodet skåret av, og det er allerede helt klart fordi

Annusjka allerede har kjøpt solsikkeolje, ja, ikke bare kjøpt den, men også sølt den ut. Så noe møte blir det ikke.

Deretter forteller Woland historien om hvordan Pontius Pilatus forhører Jesusja Ga-Nostri på den fjortende dag i vårmåneden Nisan, og da historien er fortalt, går Berlioz fra parken, sklir på noe solsikkeolje og får hodet skåret av. Det har skjedd akkurat som professoren forutså.

Dermed begynner en burlesk fortelling som overgår det meste som er skrevet i verdenslitteraturen. I gårsdagens post gjorde jeg rede for hvordan delene som omhandler Pontius Pilatus er skrevet. I dag er det hendelsene i Moskva jeg skal skrive om. De er rake motsetninger. Skildringen av Pontius Pilatus er strengt realistisk, med en nøytral og pålitelig forteller som holder seg strengt til saken, og skriver uten ironi,  humor, sarkasme eller andre underholdende virkemidler. Skildringen av det som skjer i Moskva er absurd, med en svært så skiftende og upålitelig forteller som tøyser og tuller og kommenterer, og som har et sant overskudd av alle slags underholdende virkemidler, og spesielt ironi, humor og sarkasme.

Romanen er bemerkelsverdig for i delen med Moskva er det svært lang tid som leser å finne ut av romanens indre lover og regler, hva som egentlig har lov til å skje og ikke skje. Den bæres bare av de mange artige opptrinnene og mesterskapet de er skildret i, det er ustyrtelig morsomt, men hva det er for noe, er neimen ikke lett å skjønne. Man er langt over hundre sider i romanen før man blir introdusert med romanens egentlige hovedpersoner, Mesteren ser ikke ut til å gjøre stort og Margarita kommer ikke ordentlig med før i del to, og om man ikke vet på forhånd eller klarer å gjette seg til at Woland er djevelen selv, så har man liten mulighet til å orientere seg.

Men selv når alt dette er på plass er det vanskelig å skjønne hva som egentlig er poenget med romanen og alle opptrinene, hva som er meningen med romanen, og hva man skal tenke om den. Woland og de to hjelperne hans, katten Begemot, eller Behemot, som det kanskje skal skrives, og den underlige Korovjev, de ser ut til å være i stand til å utføre hva som helst, og er aldri truet og ser heller ikke ut til å ha noe motiv med det de gjør. Når man tenker seg om, ser man imidlertid at de som får unngjelde gjerne har oppført seg dårlig. Berlioz har uttalt seg skråsikkert om at Jesus ikke finnes, noe han ikke vet noe om, Stopja Lichodejev har turet og drukket når han på kostelig vis blir sendt til Jalta, de mannlige publikummerne på Varieteteateret i Moskva blir grådige når penger daler ned fra taket, de kvinnelige blir like grådige når de kan bytte inn sine gamle klær i det nyeste nye fra Paris, de blir alle straffet, særlig finurlig kvinnene. Og slik kan man ta de ene etter de andre, de er korrupte, grådige, mistroiske, sleipe og løgnaktige, men de fleste får bare et kort møte med våre venner, djevlene, og forsvinner så ut av romanen for hundrevis av sider. Vi får ikke bli særlig kjent med noen av dem, vi får ikke tenke “der fikk de sin straff!” eller sett at “der lærte de jammen noe”, både straffen og opptrinnene er mest av alt morsomme, og ser egentlig meningsløse ut.

Den eneste som til å begynne med har noe handlingsdrivende motiv i romanen, er lyrikeren Ivan Hjemløs, som etter at han har sett vennen Mikhail Berlioz bli overkjørt av trikken som utlendingen hadde forutsagt, blir svært oppskaket, og gjør alt han kan for å fange både utlendingen og de to hjelperne hans som plutselig dukker opp. Jakten ender ikke særlig godt, men den er ustyrtelig komisk, der han underveis tar seg en svømmetur i Moskva-elven og ender opp i undertøyet, med et stearinlys i hånden og et ikon om halsen, og vill i blikket inn på en litterær festaften, før han til slutt ender på galehus. Der er også noen kostelige scener om hvordan han forsøker å overbevise pleiepersonalet om at han slett ikke er gal, mens det derimot går omkring en svært farlig mann i Moskva, en mann som hadde vært til stede da Pontius Pilatus forhørte Kristus, og sa at oljen var sølt akkurat der Belioz skled! 

Her er de andre postene om romanen

I. Mesteren og Margarita i Judea (om delen av romanen som foregår i det gamle Judea)

II. Mesteren og Margarita i Moskva (Denne)

III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (om romanen i litteraturhistorien, russisk- og burlesk litteraturhistorie)

IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (om romanen i samtiden, Stalin-tidens Sovjet)

V. Mesteren og Margarita – filmen (om TV-serien som ble laget i Russland i 2005)

I dag fullførte jeg lesningen av en fantastisk roman. Det er en fantastisk roman som kan gi en rikere forståelse av ordet “fantastisk”, den er fantastisk på alle sett og vis, sjelden har en så komplisert roman så godt latt seg beskrive i et så enkelt ord. Fantastisk.

Jeg vil velge en litt uvanlig tilnærming til denne romanen, som jeg har lest halvannen gang tidligere, først en gang ordentlig, og så en gang til i hastverk for å diskutere den i en liten lesering vi hadde her i Bergen for en stund siden. Denne gangen leste jeg den meget nøye, med den russiske originalen i den ene hånden, og den utmerkede oversettelsen til Erik Egeberg i den andre. Det har vært ett kapittel til dagen, og det har vært noen gledens timer sammen med den. Den kan anbefales på ny og på ny, opptrinnene er fornøyelige, og hva det egentlig er med den er like forunderlig hver gang. Jeg skal som sagt velge en litt uvanlig tilnærming.

Jeg skal fokusere på den delen av romanen foregår i Judea den 14′de dag i vårmåneden Nisan, omlag i år 30, eller så, der en viss Pontius Pilatus spiller den udiskutable hovedrollen, og Jesusja Ga-Nostri, Levi Matteus og Jude fra Kariot er redusert til biroller. Det er historiske hendelser, den mest kjente historien i verden, og Bulgakov skriver den som om han dikter den på ny. Og han gjør det med en realisme som om han selv var til stede og så hva som skjedde. Og ikke bare så, men hørte, luktet, følte og sanset, i tillegg til å ha full tilgang til hovedpersonen Pontius Pilatus’ tanker.

Det er en kunst å skrive skjønnlitterært om historiske hendelser. Man skal ikke ha studert mye historie for å skjønne at hva man kan si om historiske overleveringer, er at det i alle fall ikke forteller historien slik den egentlig var. Og dess lenger bakover man går i tid, jo større blir forskjellen mellom fortellingen og historien. Med korsfestelsen av Jesus Kristus har vi også problemet at fortellingene om hendelsene ble skrevet ned noe sånt som 30 år etter at de var skjedd. Det blir som å skrive nå det som skjedde i 1979, om om man gjør det aldri så samvittighetsfullt, vil det være vanskelig å få det akkurat som det var. En annen fin måte å se disse problemene på, er å lese om en begivenhet man selv har vært til stede på, det er jo sjelden beskrevet slik man selv opplevde det.

For de som var til stede ved korsfestelsen av Jesus var det langt fra noe spørsmål om hvilken verdenshistorisk betydning dette skulle få. Ja, alt dette kan jeg nå skrive såpass klart, nettopp fordi forfattere av format Mikhail Bulgakov har vist det for oss. I forhøret mellom Pontius Pilatus og Jesusja Ga-Nostri – tenk å være til stede på det! – så er hovedproblemet til Pontius Pilatus kjedsomheten i Jersjalaim, den voldsomme heten og ikke minst en fryktelig migrene. Han har ikke det minste lyst til å forhøre denne merkelige mannen, som går rundt og sier at alle folk er gode, og som kanskje kan bli en trussel mot det romerske overherredømmet. Kan tro. Og Pontius Pilatus ser naturligvis også dette, det er helt hipp som happ om denne Jesusja Ga-Nostri blir korsfestet eller ikke, så mange ganger under det lange forhøret får vi et innblikk i tankene hans, der han tenker han bare skal dømme eller frikjenne ham, og komme seg inn og hvile.

Vi kjenner naturligvis til hvordan det går. Bulgakov avviker ikke fra kildene, som jo er det nye testamentet, Jesus blir dømt, men ikke for helt det samme som i evangeliene, og mengden velger etterpå å frikjenne Barabas, heller enn Jesus. I Bulgakovs roman er dette helt opplagt, siden Barabas er en opprørshelt, mens Jesusja bare er en nokså ukjent pratmaker som attpåtil snakker i mot de lærde. For Pilatus ville det på alle måter være bedre å henrette Barabas, siden han kan være farlig, men det er nå en gang folket som bestemmer, og de velger Barabas.

Innimellom alle disse delene fra Judea foregår den andre delen av romanen i datidens Moskva. Kapitlene fra Judea kommer midt inni. Og midt inni er det et langt kapittel om hvordan Jesusja ikke bærer korset til skalleberget, men blir kjørt dit, og på ny er den fryktelige varmen hovedsaken. Levi Matteus, skriveren, blir her en hovedperson. Han er fortvilet over at han ikke klarer å frigi Jesus ved å drepe ham, vi får til og med se hvordan han lykkes i å stjele en kniv fra en brødbod, men han rekker ikke å ta igjen opptoget med de tre dømte. Og på skalleberget får ingen utenforstående lov til å komme. Om selve korsfestelsen er Bulgakov ganske riktig mest opptatt av heten og insektene, og nevner ikke engang nagler, det er ikke dem som dreper, hvis de i det hele tatt ble brukt. Og den romerske soldaten stikker spydet i Jesus ikke for å kontrollere om han er død, men for endelig å drepe ham. Det følger et voldsomt og nesten overnaturlig tordenvær med regn og storm, og i dette er det Matteus skjærer den korsfestede ned og fjerner ham.

Men det er altså verken Jesusja Ga-Nostri eller Levi Matteus som er hovedpersonene her, det er Pontius Pilatus. Og han finner ikke ro etter det som har skjedd. Den døde som mente alle mennesker var gode kommer til ham i drømme, og forsikrer ham der om at ingen henrettelse har skjedd, det kan ikke være tale om noe slikt. Hele uroen til Pontius Pilatus er i det hele tatt ganske mystisk, og det er denne som – på like mystisk vis – knytter disse hendelsene fra antikken, sammen med noen riktig fantastiske hendelser i samtidens Moskva. Og om dem og resten av romanen, skal jeg skrive i morgen og de neste par dager.

Her er listen over postene:

I. Mesteren og Margarita i Judea (Denne)

II. Mesteren og Margarita i Moskva (om den delen av romanen som foregår i Moskva)

III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (om romanen i litteraturhistorien, russisk- og burlesk litteraturhistorie)

IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (om romanen i samtiden, Stalin-tidens Sovjet)

V. Mesteren og Margarita – filmen (om TV-serien som ble laget i Russland i 2005)

I dag hentet jeg frem min russiske bok på størrelse med et leksikon, 1039 sider, samlingen tekster av den ukrainsk-russiske forfatteren Nikolaj Gogol, og startet på side 1. Det vil si, jeg startet på side 13, for det tok litt tid med omtaler og forord og tittelblader før selve verket begynte. Og jeg kom til side 15, for det var en uhyre vanskelig tekst, men dette er det første alvorlige verket jeg leser uten støtte av en norsk oversettelse. Og nå er få ting mer sikkert, enn at jeg kommer til å lese dette verket til ende.

All denne lesingen gjør riktignok at bloggen ikke kan oppdateres ordentlig, men det kan jeg love dere, det vil bli gjort. Gogol forlater jeg ikke halvveis. Han er kanskje ikke den største russiske forfatteren, han er vel knapt min favoritt, det er det Dostojevskij som er, men han er den som kanskje ligger nærmest til mitt temperament, og som jeg mest føler det er magi for meg å lese. Det er også den første russiske forfatteren jeg leste samtlige verker av, riktignok bare på norsk, men dog, det var starten, det var begynnelsen. Og fortsettelsen ser ut til å være helt uten ende.

Der er den utlest. Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij, på russisk. Jeg leste den første gang som siste bok av alle jeg leste av Dostojevskij. Etter å ha lest “Forbrytelse og straff”, kjøpte jeg de samlede verker, og startet på bind 1 med “Fattige folk”, og leste meg fremover. En bok i måneden, 29 måneder. De tre siste var de tre bindene av Brødrene Karamasov.

Så herlig da, at noe så sjelden som å lese Brødrene Karamasov som siste bok av Dostojevskij, selve hovedverket, så var dette den første ordentlige boken jeg leste på russisk. Det er inngangsport.

Det begynte som en innskytelse. Jeg stod ved litteraturhuset i Oslo, skulle i bryllup til Marte og Hernan, og tenkte jeg måtte kjøpe meg en bok å lese over den transsibirske jernbanen. Så tenkte jeg at jeg måtte gjøre det skikkelig, gå rett til toppen. Jeg kjøpte Karamasov-brødrene i Pocket-utgave, på norsk, og kjøpte den russiske utgaven da jeg kom til Moskva. Så begynte jeg. I dag sluttet jeg.

Det er vidunderlig.

Det siste skuespillet jeg leser av Anton Tsjekhov på russisk er også det jeg har sett flest oppsetninger av. Jeg har sett “Kirsebærhagen” på Teatergarasjen (det det het “Haven var helt hvit”, og var så dårlig at jeg vil ikke skrive mer om det), på DNS og to ganger på Teaterhøyskolen. Den ene gangen der, så var det en produksjon der to stykker av Tsjekhov var satt sammen. Det er et stykke som passer godt i norske forhold. Det er enkle karaktere å følge med i, og en enkel konflikt å forstå. Det er den nye tid mot den gamle. Kapitalisten – eller kjøpmannen, som rollelisten sier – Lopakhin vil kjøpe den gamle, ærverdige, men forgjeldede, Kirsebærhaven, familiegodset, og stykke den opp i små enheter, og selge dem som sommerhus. Eller datsjaer, som er det russiske ordet, og som man godt kan bruke på norsk også. Familien er glad i godset sitt, som også er barndomshjemmet deres, men de er ute av stand til å tjene penger på det, og da kan de heller ikke holde det. Om godset blir solgt – som det jo blir – så forandres livene til alle som på forskjellige måter er tilknyttet til det. Og hele stykket handler egentlig hvordan de manøvrerer rundt, og venter på det unngåelige.

Som med Tre søstre insisterer Tsjekhov på at han med Kirsebærhagen har skrevet en komedie. Og som med Tre søstre, er teaterfolk, publikum og lesere uenige med ham. Stykket har riktignok komiske opptrinn, men grunntonen er sørgelig og utfallet er tragisk. Her er ingen lykkelig slutt for noen av karakterene, utenom for dem som i løpet av stykket ikke har publikums sympati, slik som nevnte Lopakhin og snylteren Jasja.

Gangen i stykket

Tsjekhovs stykker er gjerne skrevet etter malen: “Familie kommer på besøk på godset – Familien blir der en stund – Familien reiser”. Hvis man skifter ut “Familie” med “tilreisende”, og “godset” med “leilighet”, så skulle det stemme med alle de fire store stykkene hans. Og det stemmer aller best med Kirsebærhaven, det siste han skrev.

Stykket begynner med at familien til godseierske Ranevskaja kommer tilbake til familiegodset etter et langt opphold i Paris. Godset er imidlertid ikke hva det var, og selv om det gamle barndomshjemmet vekker varme minner, er det forfallent og uten inntekter.  I siste akt er oppbruddet, når familien reiser etter at godset er solgt.

Karakterene

Tsjekhov gjør det så enkelt at det ser ut som han bare kan samle en gjeng karakterer, og sende dem inn i et gods, og så blir det et teaterstykke av det. Han skrev stykkene sine over kort tid, og bare fire av dem, men det ser ut som han kunne skrevet langt flere, om han bare hadde villet. Slik har verden gått glipp av noe, jeg kjenner ingen som har forsøkt og lyktes i å kopiere Tsjekhovs stil. Han er alene om å klare det, og han gjorde det med tilsynelatende enkelthet fire ganger. Jeg skulle like å vite hvordan det forgikk i hodet på Tsjekhov, når han tenkte på hvilke karakterer han skulle ha med i et stykke, og hva slags som ikke ville passe inn.

I Kirsebærhaven er det som i de øvrige stykkene til Tsjekhov ingen tydelig hovedrolle (knapt Onkel Vanja kan kalles en hovedrolle). Godseieren er Ljubov Andrejevna Ranevskaja, som er lettsindig og ødsel, og skjønner til siste stund ikke alvoret i situasjonen, at hun kommer til å miste godset sitt.

Oversettelsen til Kjell Helgheim

Som jeg også skriver i de andre omtalene mine av Tsjekhovs stykker og Helgheims oversettelser, så er Kjell Helgheim en større kapasitet enn jeg, både når det kommer til russisk og når det kommer til teater. Han er professor i Teatervitenskap, har oversettelser innen sitt fagfelt, og han har gjennomført deler av utdannelsen i byen som den gang het Leningrad på 1970-tallet.

Dette er nok en oversettelse Kjell Helgheim har reist en del rundt og diskutert med teaterensemblene som har satt opp stykket. Det er i alle fall gjort en del kompromiss på originalteksten, og ved flere tilfeller har det vært viktigere å la teksten flytte lett og greit for et norsk teaterpublikum, enn å oversette det Tsjekhov egentlig lar karakterene sine si. Teaterfolk vil kanskje mene at dette er en selvfølge, men jeg mener at man kanskje ikke skal undervurdere publikum for mye, og at det ikke trenger være problematisk om en replikk får dem til å stusse litt.

Andre skuespill kan dere lese om her:

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Jeg har tidligere behandlet romanen “Forbrytelse og straff” av den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, i alle fall sånn noenlunde, men jeg har glemt å få med meg epilogen. Posten er blitt flyttet på, inntil den fant sin endelige plass her.

De andre delene av boken finner dere her:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Det er også laget en oppsamlingsdel for romanen som helhet.