Er i stor pengemangel, så sælger ud af mit skab. Det gælder både sko, tøj, smykker og accesories!

Flade sko. 200 kr.

I dag hadde bryterklubben (?) loppemarked i byen. Minibankene ville plutselig ikke virke, men heldigvis hadde jeg en hel 200-lapp i lommeboka! Ikke dårlig til meg å være. Jeg fant en skikkelig kul barnestol som Anna skal få sitte i når hun kommer, to bøker (Are Kalvø og en hobbybok) og en dukke til barnehagen.

Fant en skikkelig kul-stygg lampe også, men den var så bulkete, så jeg gadd ikke.

Skal legge ut bilder av stolen når vi får den inn fra bilen. Kanskje maler vi den, da blir den enda finere

Ole Stian har malt ferdig rommet i dag forresten, og jeg har skrudd sammen sofaen, så nå er det nesten klart. Deilig å bli ferdig med ting. Alt tar så utrolig lang tid om dagen..

Uansett, skal ta bilder i morgen, så får dere se!

Det sædvanlige skrammel på loppemarkeder er byttet ud med luksus, på Øksnehallens årlige Super De Luxe Loppemarked. Men ånden er den samme, så der kan pruttes om priserne på alt fra lamper til møbler og tøj. Der er både nyt, gammelt, nostalgi, retro og kitsch til salg på de mere end 200 stande, hvor antikvariater, genbrugsbutikker, second-hand butikker og private personer sælger ud af alt det bedste.

Luksuriøst designertøj fra: Rikkemai, Malene Birger, Rabens Saloner, Susanne Rützou, Malou Sander, Grith Gerner, Flying A m.fl.
Der er nye og restaurerede pelse, re-designs – delikat vintage fra Von Qualen og MorfarsMoustache samt skønne smykker fra Jane König og Sperling Collection.

I boligtilbehør og møbler findes alt fra franske loppefund, antikke servanter og svensk almue til skønne tekstiler med tryk, stewardesse-vogne og flybokse samt designermøbler og lamper fra Verner Panton, Arne Jacobsen m.fl..

Igen i år vil der på Super de Luxe Loppemarkedet være en lounge, der specielt henvender sig til mændene med lækre flydere og bordfodbold, man kan hygge sig med, når man trænger til en loppepause.

Både fredag, lørdag og søndag er der DJ´s i loungen, bl.a. Ian Bang og Mr C, som spiller lækker lounge lydtapet og easy listening.

Åbningstider
Fredag kl. 17-21
Lørdag kl. 11-18
Søndag kl 11-18

Éntre
Voksne 50 kr
Børn under 12 år er gratis ifølge med voksne.

Ses vi? , ja det tror jeg nok.. Jeg skal i hvert fald se hvad der gemmer sig af godter!!

(Tekst og billeder fra dgi-byen.dk)

Sondre Lerche!??

I framtiden vil denne bloggen bli fylt til randen av bilder av vintageskatter. Det finnes en rekke grunner til dette – jeg har lyst til å ta bilder som ikke fokuserer på teknikk, men mer på følelsen i objektet jeg tar bilder av – og tenker at dette er en god mulighet til å utfordre mine perfeksjonistiske tendenser. I tillegg har jeg planer om å dikte opp små historier til hver skatt, for det har jeg rett og slett veldig lyst til. Og sist men ikke minst tenker jeg at hvis jeg er veldig, veldig heldig så vil prosjektet inspirere en sjel eller to til å få lyst til å begynne å shoppe secondhand/vintage (for det er jo den mest omtenksomme, men også den desidert gøyeste måten å shoppe på).

Den røde beautybaggen

Den røde beautybaggen (om tilhørte piken som nesten alltid hadde en blomst i håret) har reist over Atlanteren 21 ganger. Den har vibrert i takt med gamle, rustne flymotorer og blitt plassert under setet når flyet ristet i turbulens. Inni seg har den hatt hårsløyfer av ren silke, rød neglelakk, rød leppestift, Chanel no. 5, lyserøde kjærligheter på pinne med jordbærsmak, rouge, kullsort eyeliner og alltid det ferskeste Vouge. Noen ganger har den også fått bære på Virgina Woolf-bøker, eller diktsamlinger fra Oscar Wilde. Og en gang fikk den oppbevare et diamantsmykke pakket inn i avispapir, men det ble aldri med tilbake igjen over havet.

Jeg traff den på et loppemarked i Bergen, hvor den hadde gjemt seg i et hjørne sammen med en nøttebrun beautybag. Den ble med meg hjem for skarve 15 kroner – og nå står den på soverommet mitt og venter på å få fly over Atlanteren for 22. gang.

Jeg er SÅ trøtt. Man blir IKKE mer uthvilt av nattavvenning, i tilfelle noen trodde det.

I morgen er det loppemarked, så er det helg. Lat søndag. Jeg gleder meg allerede.

Nå venter jeg bare på at Ole Stian skal varme opp dyna før jeg legger meg..

Mens jeg venter kan jeg kanskje fortelle at vi har hatt Indiadag i barnehagen i dag. Ungene fikk maten servert på gulvet, og spiste med fingrene.

Også har vi kjøpt oss babycall

Også har både jeg og Ole Stian fått gode varme ullsokker av mamma

Mmm

Nå tror jeg det er klart!

God natt alle sammen

*Loppemarked på menighetshuset klokka elleve i morgen*

Ny inntektsrekord ble det enda jeg følte det var få mennesker som var innom – men det var kanskje ikke så få alikevel. Eller så la de som var der igjen enormt med penger hver Hjalp til litt med finbordet idag – vasket og satte ut ting de skulle selge da de bare var 2 der idag – pleier å være 3 – i en periode så fikk jeg knapt satt fra meg ting før de ble solgt. Sånt er gøy De to alene solgte for over 10.000 kroner.

Han journalisten ringte senere på ettermiddagen som lovet for å få summen og kunne fortelle at ett av de to andre store korpsene og hadde satt rekord, men han sa ikke hvor mye de hadde fått inn… Det får jeg kanskje lese i avisen imorgen, blir spennende å se hva han har klart å lire av seg der – og spesielt bildet da…..

Kom meg i dusjen når jeg kom hjem – det er jo ikke akkurat rent på et loppemarked, flere som sa de gikk og småklødde så gudene må vite hva som befinner seg i kassene vi tømmer. Kanskje noen ekte lopper og Da jeg var ferdig kom resten av familien ramlende inn døra og, eldstemann fra speidertur og bøssebæring, mens mannen og frøkna hadde vært i stallen. Flere som trengte en dusj da ja.

Etter mat har det kun vært avslapping, har til og med klart å sende inn en jobbsøknad… Jeg må bare finne noe annet snart. Fotball på TV og nå kommer det nachos på bordet – rester etter gårdagens tacomiddag. Veldig sulten er jeg ikke men litt skal jeg alltids få ned før det er sovetid og opplading til ny jobbeuke.

Når jeg vasker opp, har jeg en liten venn som vasker opp med meg. Den seiler rundt og sørger for at skummet kommer inn i alle kriker og kroker. Av og til blir den litt for ivrig og tipper rundt, men da er heldigvis jeg der og snur den igjen.

Og på lørdag var jeg med Linda og hennes elskverdige familie på loppemarked i Stokke. Der fant jeg en liten løve som gjerne ville være med hjem, en finfin asjett med blå dekor, et supert vaffeljern (som trenger å innvies ganske så snart) og en stor utgave av boksene som mormor har i mange små varianter.

Nå hører jeg på Magical Mystery Tour, skal snart ta en oppvask med vennen min og strikke sokker til Guro. Alt i alt er jeg ganske glad i det nye hybellivet mitt som ikke innebærer overtidsjobbing, men heller middager med jobben og besøk av ymse slag

Dagens loppemarked gikk veldig bra – jeg var skeptisk da det var mindre folk enn vanlig på starten men det tok seg opp og var jevnt med mennesker hele dagen. Det er 2 andre store loppemarkeder i området denne helgen og så det er nok endel som vandrer rundt på disse tre. Men det ble mye penger alikevel så de som var der la igjen mye penger alle mann. Det er en fyr som alltid løper inn som jeg ikke så der i det hele tatt når jeg tenker meg om… Med sekk og handlekurv – sånn de har i matbutikker. Mye spesielle folk ja

Intervjuet av lokalavisen ble jeg og – tatt bilde av og greier. Skal bli ringt etter imorgen kveld og for å informere om hvor mye vi har fått inn og sånn at han fikk det med i reportasjen. Spennende å se om han skriver noe av det som ble sagt nå da eller om han bare finner på noe for å få det til å passe. Når han tok bilde så måtte vi holde ett speil og han styret og ordnet veldig. Bildeteksten drev han og tenkte ut i hodet sitt sa han mens han tok bildet – dere får se på mandag hva jeg kom frem til fikk vi beskjed om

Handlet litt har jeg gjort og – litt hestebrevpapir som frøkna fikk i tillegg til en settekasse hun skal få til alle disse hestefigurene sine. Fant endel stempler og som jeg rasket med meg, noen pocketbøker og. Leter etter Aurorabøker men de er jaggu ikke lette å finne for tiden.

Nå er jeg hjemme og skal slappe av resten av kvelden, eldstemann er på speidertur i skogen ett sted og de andre er i hockeyhallen og håper å se Lørenskog slå Sparta. Måtte innom ishallen og hente husnøkkel da for det hadde jo ikke jeg tatt med meg når jeg dro idag morges. Kan jo ikke huske på alt heller. Hjemme har de hatt besøk av fetter Henrik idag og har kjørt bilbane i hele stua – så jeg fant meg en ledig krok i sofaen og hoppet oppi der og her tror jeg at jeg skal bli…

Høstens vakreste eventyr er i gang – i hele kveld har jeg vært på skolen og jobbet og gjort istand til helgens og høstens loppemarked for korpset. Det er egentlig ganske morsomt å være med og jobbe – se all den driten folk leverer. Mye fint og brukbart og heldigvis – det er ikke alle som bruker oss som søppelfylling. Men om de tror at vi selger en brukt bh eller undertøy så får de tro igjen

Jeg skal være på plass imorgen tidlig 8.30 så egentlig er det bare å gå å legge seg nå som middagen er fortært. Det ble kyllingfilet fra Fjordland på meg og biffsnadder fra Fjordland på mannen.

Men det er visst ingen som ser den…

Våknet med et hode som ikke helt henger med idag og denne elefanten som står og tramper oppå der må da snart være sliten og klar for en pause… Dro på jobb så får vi se hvordan det går utover dagen – det er jo loppemarkedhelg og ikke tid til å ikke orke å være med. Begynner kl.17 i ettermiddag og holder på til søndag ettermiddag – slitsomt men moro. I gangen hjemme står det masse som skal leveres i ettermiddag, vi kom oss opp på loftet igår og dro ned masse skrot og andre ting. Det er ihvertfall en start

Men dette regnet som øser ned – det vil jeg ikke ha, ser det er spådd sol hele helgen og loppemarked gjør seg bedre i sol enn i regn, det er ihvertfall sikkert.

Jeg la meg litt over kl.22 igår og sovnet ikke så lenge etterpå – tror jeg trengte det for jeg tror jeg har sovet godt gjennom natten og det er en stund siden nå. Stod opp litt over kl.6 for å legge glasur på kaka mellomste skal ha med seg på skolen idag, startet tørketrommelen for den hadde jeg ikke klart å lukke døra på i går kveld da jeg stilte inn tiden så den hadde selvfølgelig ikke startet. Om noen klarte å tømme den før de gikk avgårde til skole og jobb gjenstår å se når jeg kommer hjem… Krøp så tilbake i seng og lå der og varmet tærne i 5 minutter før mannen var ferdig på badet og jeg burde stå opp på ordentlig.

I ettermiddag begynner ukas konferansetimer – mellomste kl.15 idag, de to andre på torsdag. Blir kort dag på jobben ihvertfall – kjenner jeg har ca. 0 i motivasjon her for tiden, jeg må bare finne meg noe annet snart. Vet jo ikke om det blir forlenget her heller – de kommer vel og spør snart om det skulle være sånn. Blir her jo til jeg finner noe annet men jeg håper ikke det tar så lang tid…

Men ute skinner sola og det er et fantastisk høstvær – håper bare det holder seg over helgen for da er det loppemarked i korpset og det finnes knapt noe værre enn loppemarked i regnvær…..

Jeg kræsjet på sofaen hos Ingvar i natt, så føler meg ikke så sltfor fresh skal jeg innrømme… Klesvalget i dag sto mellom gårsdagens kontorklær eller store varme kosedressen, gjett hva jeg valgte lzm=P turen gikk til loppemarked på Snarøya skole med Erlend og Invar og så dukket søster og Joakim opp og. Føltes som det var lenge siden jeg hadde vært der, men er vel sånn halvannen uke bare…  Var veldig veldig veldig koselig å se lille frøken Papaya igjen, jeg fikk en stor klem som varte i evigheter.. Jeg savner barna mine </3

Nå har jeg kommet meg hjem og dumpet ned foran macen. Egentlig SKIKKELIG sulten, men Rolf var alene hjemme i går, så han har spist opp alt vi hadde i huset =P så da sitter jeg her med en halvdoven fanta og spiser ostepop med gaffel…  (Rolf liker ikke ostepop, derfor finnes den ennå) Får vel samle mot til meg og gå i dusjen og så kle på meg og komme meg på Rema og finne oe mat… bah!

Ingen søndag uden et loppemarked, når jeg er sammen med min bror og svigerinde. Noget så afsindig lokalt som det årlige Sct. Georgsgilde-loppemarked i Glumsø stod for skud i dag. Der var køkkenudstyr i de helt rette retro-farver og mest beundringsværdigt var den hækler, der havde begået overtræk til en flok kantinestole. Meget imponerende på sin egen facon…

Men cirka samtidig med at brødmaskinen og vægten var moderne havde standholderne forlagt deres respekt og menneskesyn.

Mens jeg blev falbudt varer til priser jeg ikke engang gang gad tinge om fordi overskuddet gik til et godt formål, så måtte dem der ikke så lige så midt-sjællandske ud som mig, finde sig i lidt af hvert.

Et stort fad, en turkis vase, tre lysestager, en skål, et decilitermål og 2 broderier til kreativ opklipning blev mine for 63,- på samme tid som en Tyrkisk familiefar fik læst og påskrevet om ‘at han da bare kunne lade være med at købe noget hvis han ikke gad betale’ og en anden højt råbte ‘har nogen fået penge for dén her fra ham dér’ mens han svingede med en 30 år gammel grøn badevægt fra 1963 og pegede på en ung, mørk fyr.

Den stakkels familiefar prøvede såmænd bare at foreslå at 20,- måske var i overkanten for en 7 cm høj messingmorter, der havde 4 søskende magen til på hylden…..

Jeg græmmes over forskelsbehandling. Det er uværdigt og efterlader mig med en trist smag i munden. Først da jeg kom ud gik det op for mig, hvad der egentlig var foregået omkring mig. Men jeg var ikke hurtig i dag. Havde jeg været det havde jeg højlydt tilbydt at købe begge ting. Jeg kunne nok have fået dem for en 10′er.

De var jo alligevel ved at lukke og skulle jo bare af med det, som manden der solgte mig mine ting, sagde…… inden han handlede med den Tyrkiske far.

Jeg trodsede det dårlige vejr i dag og tog en tur på loppemarked. Selvom der var forholdsvis få mennesker i forhold til hvad der plejer fandt jeg alligevel nogle gode ting. Så det blev til tre armbånd, et ur, en grå trøje, og en sort blonde skjorte.

 (de tre armbånd og uret)

I dag kom vi oss avgårde til byen kjempetidlig, og rakk loppemarkedet på Kramstua nesten i det de åpnet! Det fant jeg meg sko, og kåpe til Anna og masse annet fint. Blant annet en del dongeribukser som skal få nytt liv (bilder kommer senere)
Så tok vi turen innom Det hvite hus hvor vi fant tidenes kuleste grønne sofa! Etter å ha mast (og sutret) en god stund *kjøpte* vi den!!

Da den kom i hus måtte til og med Ole Stian innrømme at den var ganske behagelig

(skikkelig bilde kommer også senere)

Jeg er SÅ fornøyd! Nå har vi ommøblert hele stua bare for å få plass

I efterårsmånederne oktober og november afholdes der i København og i Herning store indendørs loppemarkeder af bedre kvalitet med både private og professionelle sælgere.

Loppemarkederne i København foregår i KB-hallen den 10-11. oktober og den 21-22. november 2009 samt i BellaCentret den 7-8. november 2009. I Herning er der stumpemarked i Herning Messecenter den 31. oktober 2009. Find flere informationer her:

http://www.loppekompagniet.dk/kb-hallen/

http://www.forumcopenhagen.dk/Kalender/ca40/eventid/20036

http://www.stumpemarked-herning.dk/

Forf: EN

Andre indlæg: → klik på Kategorier og Arkiver til højre → eller på Ældre indlæg nederst

Et slør av halvlys henger over det melankolske fjordlandskapet som skjærer dypt inn i fjellene. Det er sent på året. Sollyset har vært fraværende i ukevis. Når lyset forsvinner tar det med seg noen av livets lysere sider. Livet kjennes tyngre. Det blir nesten en byrde for noen. Mangelen på lys gir næring til folk som er disponert for avsindighet og dystre stemninger. Mange strever for å holde mørkets krefter på avstand og ute av sinnet i disse trykkende månedene. Våkner til hver ny dag og tar seg gjennom den uten å se til side eller stoppe opp for å tenke. Lyseblå røyksøyler stiger i langsomme sirkler opp mot den grå himmelen fra pipene som varsler fra eldgammel tid. Oransjefargete papirjulestjerner lyser varmt i de vintermørke vinduene i noen av de gamle velholdte trehusene. De avslører at noen gjør forsøk på å leve bak stumme husvegger. Her finnes vesener som holder stand. Klamrer seg fast sammen med hunder og katter og kanarifugler. Egentlig er det husdyrene som på denne tiden utgjør den aktive befolkningen i bygda. Folk er her bare for å se etter dem. Det er merkelig at humanoide skapninger kan se mening i å tilbringe levedagene i en formørket bakevje hvor tilsynelatende ingenting hender. Men vi vet det godt, det aldri er slik. Der det finnes noen foregår det noe. Der mennesker lever utkjempes usynlige kamper og slag, samme hvor avsides man havner er man ved fronten. Å leve er å være ved fonten. Katten har kommet inn etter natten, han sover i stolen sin. Det er kjølig i huset. Jeg setter på kaffetrakteren, henter noen kubber ved i kjelleren, støvsuger gulvteppene i stuen. Sjekker mobiltelefonen for meldinger. Ingen. Jeg oppholder meg alene i det hvite trehuset i sentrum som folk før i tiden omtalte som Fagertunet. I dag sier man ‘Fargarhuset’. Navnet skyldes en forveksling. De som bodde her ble kalt ‘fargarane’. De drev med farging av tekstiler i kjelleretasjen. Da jeg flyttet inn sto store kobberkjeler og kar i underetasjen som man hadde brukt til koking og farging av klærne. Fargingen ble sammen med Fagertunet til ‘Fargarhuset’. Det er et stort og stille hus. For å gjøre tomheten som lett slår seg ned i veggene i slike hus mindre påtrengende, har jeg dekt dem til med bokhyller fulle av bøker. Bøker og tekster overalt, det finnes knapt en åpen veggflate.

Telefonen ringer. Lyden skjærer gjennom rommet som skriket fra en rovfugl, brått og uventet. Jeg kvepper til, som om jeg blir overrasket av noen som usett har kommet inn i rommet; jeg hører med en gang at ringelyden er annerledes enn ellers. Det er den eldre søsteren til min venn og kollega Fernando som ringer. Esther heter hun. Hun er andpusten. Jeg forstår at hun må ha løpt.

- Fernando er gått bort, han er død, sier hun som om hun forsøker å si noe mer eller noe annet. Hun gjentar det av en eller annen grunn en gang til: - Han er gått bort, sier hun en gang til, som et støt, et anfall kommer det fra henne; – Fernando er død. Og en gang til:  -Han er borte, for godt!

Jeg lurer på hva i all verden dama holder på med, men demper meg ned. Jeg spør rolig og med en nesten kunstig behersket stemme: – Hva det er som foregår der inne?

Gråtkvalt og med en skjelvende stemme fortsetter hun: – Jeg har nettopp nå, 10 minutter før halv elleve, funnet broren min liggende på rygg i den våte grusen utenfor huset, under det ruvende mørke tuntreet. Han er død. Livløs. Helt stiv og blå. Jeg har ringt polititet. Han må ha ligget der ute ganske lenge, kanskje hele den lange kjølige desembernatten. Jeg skulle ga gått opp til han i går kveld, men det orket jeg ikke. Det var så mye styr. Jeg føler meg skyldig, det er min skyld at han nå er død. Det trengte ikke å bli så gale. Jeg kunne ha passet bedre på i går kveld, da hadde det ikke skjedd. jeg visste at jeg burde stikke opp til han, men jeg lot være.  Broren min hadde vært levende i dag på julaften om jeg hadde tenkt meg litt om. Det er helt forferdelig å tenke på.

Så blir det stilt. Ikke en lyd i telefonen. Jeg skjønner at det at  Fernando ligger rett ut og død på selveste julaften går særlig inn på søsteren. Det finnes 365 dager i året som er en bedre dag for slike triste hendelser; julaften er ingen god dag å dø på. Alle folk befinner seg til enhver tid midt oppe i noe i denne verden som opptar dem helt inn til kjernen. Det er alltid et eller annet som står på spill.

Jeg svarer henne ikke først. Lar være å si noe. Jeg er like stille som hun er i øyeblikket som følger idet hun åpenbart føler at hun har fått frem budskapet sitt. Hun har sagt det så mange ganger at hun til sist kjenner at hun har fått sagt det hun ville si. Jeg er allikevel ikke helt sikker på det. En kort stund går, jeg tenker meg fort om; kjenner etter hva slags tilstand legemet og sjelen befinner seg i, venter et lite øyeblikk før jeg mumler rustent inn i røret: – Jeg kommer innover med en gang.

Underlig nok gjorde jeg slike ting også før jeg begynte å bli dårlig. Kjente etter over hele meg, det gjør jeg alltid nå for tiden når det er noe jeg må gjøre. Jeg har sluttet å stole på at kroppen fungerer godt nok. Jeg fortsetter for å trøste henne, roe henne ned: – Jeg er der inne om en time eller så.

- Jeg kan kjøre fortere enn vanlig denne gangen, tenker jeg i mitt stille sinn. Sannheten er at jeg trenger mer tid en jeg sier på kjøreturen innover til småbruket der Fernando har levd de siste årene. Omtrent en halvtime mer. Jeg sier ikke mer; legger på og får på meg ytterjakken. Deretter trekker jeg på meg den gamle sortbrune strikketoppluen som en kjær venninne strikket til meg for mer enn 30 år siden, og kommer meg raskt avgårde i bilen. Slike toppluer og lignende ting kan ha en merkverdig sentral rolle i folks bevissthet og følelser til de en dag ligger verdiløse på et loppemarked eller en bruktbutikk. Venninnen som strikket den kjære luen min har jeg hverken sett eller hørt et ord fra på 33 år. Jeg vet ikke engang om hun er i live. Luen er like god for det.

To uniformerte politifolk har akkurat ankommet til småbruket idet jeg bremser inn på tunet. Ved siden av den hvitmalte politibilen med blålys på taket står to andre biler; den ene en sort og dyster begravelsesbil. Politifolkene snakker stille, nesten hviskende, med søsteren og hennes mann. De står like ved den døde mannskroppen som har falt sammen under den enorme og mørke sølvedelgranen. Stakkers Fernando ligger tungt på ryggen i den våte grusen, ansiktet hans ser nærmest tregult ut, med noe gråhvite partier, den litt for trange gråblå genseren har glidd opp slik at den oppblåste blåhvite hårete magen hans er bar opptil brystet. Han er heller dårlig kledd, både buksen og genseren er fulle av flekker og huller. Den ene av tøflene hans er falt av et stykke unna. Noen urene tær stikker ut av store hull i den fillete skitne sokken.To dystre mannspersoner, jeg antar det er helsepersonell og lege, har plassert en sort plastsekk med glidelås like ved siden av Fernandos kropp. De ser ut som de er beredte til å legge han inn i likposen så fort det lar seg gjøre.

Jeg stiller meg uten et ord ved siden av søsteren; kjenner at føttene mine ikke helt finner seg til rette der jeg står, jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal foreta meg i den uvante situasjonen. Det er ikke hver dag det ligger døde kjentfolk spredt utover plenen. Jeg ser i øyekroken at ‘Mann’, Fernandos lurvete og elskete skogskatt, langsomt og usikkert lister seg opp fjøstrappen, tydelig i villrede om hva som foregår. Han går antagelig dårligere tider i møte nå når Fernando er borte. Fernando påsto at de fleste folk i småbygdene her omkring er direkte slurvete i katteholdet; han mente at de skulle ikke får lov å holde katt når de behandlet dyrene så skjødesløst. Et kort øyeblikk tenker jeg på Olav H. Hauges velkjente lille dikt om at katten er den varaste i tunet. Når folk her i bygda skal vise til noe Hauge har skrevet, så er det akkurat dette kattediktet de trekker frem. det er antagelig det eneste haugediktet de har fått med seg. Jeg slår disse tankene vekk; forter meg til å rette tankene mine mot noe annet, mot det som skjer her og nå rett foran øynene mine.

Den ene politimannen, som har rykte på seg for at han kan ta seg tilrette overfor folk og særlig ungdommer under utøvelsen av jobben sin – for mange år siden var han den beste 400 meterløperen som fylket hadde hatt på lange tider – jeg hører at han spør Esther om noe. Hun tenker seg litt om før hun svarer, det er som hun først vil vurdere om det hun sier passer seg. Så forteller hun:

-Min bror hadde fått tak i en ny ladning med drikkevarer for noen dager siden. Jeg så en fremmed rånete kjøredoning oppe ved huset en sen kveld, med to-tre velkjente ungdommer fra nabobygden. De hadde ord på seg for å drive med omkjøring av hjemmelagde produkter til ungkarer og andre. Fernando hadde drukket tett de siste dagene. Hele den siste uken, antagelig, sier hun.

Jeg visste godt at det ikke bare var snakk om den vanlige hvitvinen som han hadde for vane å fortære store mengder av, ofte sammen med Sobril som han fikk av bekjente som skaffet det til han reseptfritt under ferieopphold i sørspania. Han kom i en velsignet nesten religiøs tilstand når han kombinerte inntak av hvitvin med beroligende medikamenter. Jeg kjente godt til at hjemmebrent var altfor kraftige saker for Fernando, han gikk i dørken etter noen få slurker av stoffet. Han var faktisk bekymret for leveren sin ved flere anledninger når han kjente seg uvel de siste månedene.

Faktum er at Fernando lenge har hatt et trist liv. Fernando ga opp psykologjobben for mer enn et år siden. Det ble for mye trøbbel med medarbeidere. Etterpå ble han slått ned av tomheten, som han sa; han følte seg ganske utenfor og fortapt. Han klaget over plagsom nattangst og trakk seg mer og mer tilbake fra kolleger og kjente og fra familien. Han stelte dårligere og dårligere med seg selv og huset og drakk stadig mer. Det lille småbruket han hadde arvet fra bestefaren var i og for seg velstelt. Gjennom mange år hadde han med stor kjærlighet lagt ned mye arbeid i å vedlikeholde og pusse opp de gamle bygningene som nå var restaurerte og nymalte. Poenget for Fernando var at det skulle være slik det alltid hadde vært. Selve bolighuset var et underlig musealt sted som han forsøkte å holde nøyaktig slik det var i årene like etter krigen. Stue og kjøkken og bad og soverom, alle rommene var innredet nøyaktig slik de hadde vært mens han vokste opp. Fernando sa at han aldri hadde befunnet seg vel i det moderne, den beste tiden hans var årene etter krigen og utover på 60-tallet. Jeg er ikke sikker på om det kan kalles nostalgi; nei når jeg tenker meg skikkelig om er det helt sikkert feilaktig, sa han. Han trivdes rett og slett bedre sammen med ting og inventar fra sine egne barneår; det var bare det og ikke noe annet. Som nostalgi. Det må gå an å gjøre så enkelt som å trives med gamle ting uten at man setter en slags ideologistempel på det. Fernando var ingen nostalgiker, han var den han var og trivdes med det han trivdes med. Han kunne vel ikke for at tiden gikk i fra han, at verden hele tiden i rasende tempo introduserte nye ting lenge før han var ferdig med de han hadde lært seg å like og trives med eller hadde slitt dem ned eller brukt dem opp. Han befant seg på et vis enda i overgangen mellom 50- og 60 årene; etterpå slo verden klikk for han. Han fulgte med på seilasen, men i sitt indre og i sine nærmeste omgivelser gikk tiden altfor fort for han slik at han ble akterutseilt og etterlatt i en tidligere epoke. Det er ikke til å bli forundret over at han hadde lagt seg til et høyt konsum av vin; det var hans kompensasjon for en følelse av å være blitt igen i en annen tid, og samtidig et forsøk på å bedrive terapi for den livstrettheten som han mange ganger følte ved alltid å befinne seg på etterskudd av alt det nye og moderne som foregikk og dukket opp rundt han.

Den tette drikkingen i det siste var derfor ikke uvanlig for broren min, sier søsteren om igjen. Hun har en lei uvane med å gjenta nesten alt hun sier, denne Esther. I går hadde Fernando romstert inne i huset hele dagen, så full og voldsom at han ikke var til å snakke med lenger. Det kunne se ut som om han en eller gang i løpet av natten har gått ut av huset. Han må ha ligget ute i den rå og kalde desembernatten i ganske mange timer. Beruset som han var har han åpenbart snublet og falt i det ujevne terrenget ved tuntreet, og falt stygt. En av politifolkene sier at det ser ut som at Fernando har pådratt seg en bruddskade i den ene skulderen, antagelig fra et fall mot noe hardt, muligens steintrappen like bortenfor. De er enige om at han har frosset ihjel i løpet av natten da han ikke kom seg opp etter fallet, full som han var. Politifolkene har åpenbart fått alle de svarene de ønsker seg; de har i allefall ikke flere spørsmål. De snakker en liten stund i telefonen med en eller annen før de gir beskjed til de utålmodige folkene med plastsekken. Fernandos kropp blir deretter lagt i sekken, glidelåsen trekkes ubarmhjertig opp med en skjærende lyd. Søsterens mann og jeg tar tak i to av hjørnene sammen med de helsefolkene og en dresskledde begravelsesbyråfyr for å bære han bort til begravelsesbilen.Det kommer en vemmelig svakt søktaktig lukt av den døde kroppen. Buksen er våt i skrittet. Begravelsesbilen kjører deretter langsomt nedover den grusete lille gardsveien før den forsvinner for godt med Fernando. Like etterpå, mens jeg snakker med Esther og mannen hennes på kjøkkenet inne i Fernandos hus, dukker uten forvarsel Fernandos  yngste bror opp. Nathan som han heter, har kommet langveis fra. Jeg lurer først på hva han har å gjøre her, han har jo ikke snakket eller hatt kontakt med Fernando på år og dag. Allikevel er han svært oppkavet og gråtkvalt på en merkelig uekte måte.

Jeg skal komme tilbake til Nathan senere, det kan ha en viss relevans for den historien jeg forsøker å berette.

Fernando skulle begraves en dag i romjulen. Snøen har lagt seg allerede. Dagene kom og gikk, de var alle gråhvite og stille. Det har gått mange slike dager siden han lyktes å fryse ihjel ute på gårdsplassen under den store mørke granen. Jeg tilbringer mye tid her inne for å støtte søsteren i forberedelsene til begravelsen. Denne julen ble tung å komme gjennom; en taus sorg fylte rommet rundt henne. Det er vanskelig å snakke om det som har skjedd med broren. Hun føler seg så skyldig i hans brå død at hun ikke greier å samle seg for å få gjort ting unna. Blir gående og surre. Jeg prøver å nå frem til henne med at det hun anklager seg for ikke stemmer. Vi går lange turer sammen for å samtale om de vonde tingene. At Fernandos død ikke kan lastes andre:

- Kjære Esther, sier jeg og tenker meg nøye om før jeg fortsatte. Akkurat disse ordene vet jeg at jeg måtte velge med stor omhu; – Du er godt klar over at Fernando innrettet seg slik han selv fant det for godt både når det gjaldt livet sitt og døden. Ingen, og jeg mener ingen, kunne fått han til å gjøre noe annet enn det han gjorde. Det som hendte var kanskje en slags ulykke. Men det er å undervurdere han å si at det bare var en ulykke. Han visste vel at det kunne ende med døden. Det er godt mulig at han ville det slik. På en måte hadde han fått nok. Mer enn nok. Han så ikke fram til noe lenger. Han ønsket seg ingenting annet enn fred. Det kan være farlig for folk.

Hun ser en stund på meg med sine nesten sorte øyne. Den vanligvis livlige mimikken i ansiktet hennes er slått av. Den myke munnen med de vakre smilende bevegelsene er som en fele uten strenger. Først sier hun ingenting. Ser rett framfor seg som om det å se på ingenting gir beskyttelse mot noe hun trenger beskyttelse mot. Hun sukker stille:

- Ja. Jeg vet jo at det er slik det er. Men jeg holder ikke ut denne skrekkelige sorgen over at han er borte for godt, at han ikke kan bringes tilbake samme hva jeg gjør, at det er ingenting jeg kan gjøre med at han er borte. Det ligger over meg, tynger meg, trykker meg ned mot jorden. Det er det som gjør at tankene mine hele tiden peker meg ut som skyldig i at han døde. Selv om du har rett, så hadde han jo ikke trengt å dø. Folk kan lengte etter fred, det trenger ikke å bety at de må dø. Jeg vet det. Du vet det. Det er mulig at det finnes noen som har det slik at det eneste som gjenstår er døden. Der ingen kan gjøre noe fra eller til. Men slik var det ikke med Fernando. Han behøvde ikke dø. Jeg kunne bare ha tatt en titt innom han om kvelden. Da hadde han ikke frosset i hjel. Han hadde i alle fall levd en dag til.

Hun sier det hun skal uten å gjenta seg selv slik som hun pleier. Jeg har ikke mer å si. Hun er utmerket godt i stand til å hjelpe seg selv. Det vil ta litt tid. Senere snakket vi mange ganger om broren. Aldri mer om omstendighetene rundt hans død. Det ble med disse få ordene, som var tilstrekkelig til å sette tingene på riktig plass.

Så kommer dagen for Fernandos begravelse. Alle dager bringer med seg det de skal komme med. Et syltynt slør av nysnø har løpet av natten drysset ned over Utvik. Noen små minusgrader gjør at det ligger et glatt isdekke overalt. Grytidlig om morgenen kjører jeg på jobb til Førde for å tilbringe en kort formiddag på kontoret på sykehuset. Det er en lang bilreise sittende dørgende stille i bilen. Nesten 9 mil en vei. Like langt tilbake selv om det ofte føles lenger. Etter 4 arbeidsår som psykolog har man tilbrakt et år som sjåfør i bilen. Livets taksameter går hele tiden enten man er psykolog eller sjåfør. Tygger og sluker i seg timer og dager og måneder, uavhengig av hva man bestiller.

Jeg kommer meg avsted til kontoret også denne spesielle dagen. Man kan alltids bla litt frem og tilbake i papirer på slike metajobber. Føret er såpeglatt. Lenger oppe i høyden har snøen falt rikelig. Jeg kommer meg på hengende håret opp og over det vinterberyktete Utvikfjellet som er bare 600 m. høyt. Etter noen tilsynelatende travle timer med mine kjære papirer har jeg såvidt det er tid nok til å greie turen innover for å rekke begravelsesseremonien for Fernando kl. 13. 00.

Det høytidelige arrangementet blir gjennomført i regi av den lokale avdelingen til Humanetisk forbund i et forsamlinglokale eller et kapell som ligger like ved en vakker snødekket kirkegård. Det er en fin dag for begravelser; stille, fargeløs og kald. Slike dager da det virker som tiden går litt saktere enn ellers. Det er en lettelse å slippe prestens trettende verbale velde og kirkens velde av harde trebenker. Fernando meldte seg ut av statskirken slik han hadde meldt seg ut av mange andre ting. Han ville ikke at kirkelige seremonier skulle ødelegge begravelsen med det sedvanlige røret av oppspinn og dårlige løgnhistorier. Han ønsket seg en sannferdig seremoni; magien i livet ligger i å oppdage og holde fast ved det som er virkelig og sant. Ikke det å dikte opp alle slags forfalskninger; verden er så full av mysterier at det er overflødig å forfalske den.

- Når jeg har sagt alle mine ord og endelig er død, da kan man spare seg alle de forfalskningene og kamuflasjene som man må påføre seg i levende live. – Lever man med åpne øyne og ører er livet selv et mysterium, det er magisk; det var et av hans mange stående uttrykk.

Jeg holder en avskjedstale helt i hans egen ånd. Tar for meg de viktigste tingene og hendelsene i livet hans, også det som var negativt og ufordelaktig. Som folk hadde reagert på. Jeg omtaler disse tingene på en forsiktig måte. Sannferdighet er som kjent ikke noe man kaster omkring seg og mot folk som harde prosjektiler. Jeg forsøker å fortelle hvem Fernando var og hva som gjorde han slik. Hvorfor han valgte en skjebnesvanger kurs. Hvorfor han ikke kunne velge annerledes enn han gjorde. Hvorfor ingen av oss kan velge annerledes enn vi gjør selv om psykologer og politikere og moralister av alle avskygninger iherdig forsøker å få oss til å tro noe annet. Hvorfor det er i sin skjønneste orden at det er slik. Familien, naboer og venner og noen av de gode kollegene er tilstede. De er ikke mange. Fernando unngikk for det meste folk de siste årene. Noen av kollegene turde ikke komme fordi han tydelig hadde gitt utrykk for at dette var det siste stedet han ville treffe dem. Selv etter døden var han ikke til å spøke med. Han ville ikke at slike folk skulle få anledning til å spre sin onde skygge over mer enn de allerede hadde greidd. I alle fall ikke over stemningen i hans egen begravelse. Hans yngste sønn Arlo og en musiserende venn som kaller seg Bosse fremfører noen av Fernandos egne hjemmelagde hymner og sanger, samt hans favorittsalme ‘Leid milde ljos’ som alle synger. Det snufses. Tårer flyter. Det kjennes nesten som om vi er i live. Til slutt leser den gode Bosse som har evner til slikt to utvalgte dikt skrevet av Fernandos favorittlyriker Knut Holte som også er fra fødebyen Harstad. Diktsamlingen lå etter at Fernando døde på et bord ved sengen hans, oppslått på et dikt med tittelen ‘Fallet’ og en liten lapp stakk ut ved et annet som heter ‘Kur mot galskap’. Jeg husker enda noen få av ordene som Bosse med sin messende stemme leser fra ‘Fallet’:

- “Først mistar han skjorta,

så festet for foten,

veivar med armane -

flyg stilt

som ein stein utan venger

femti lengder

til bakken”.

Det er stille som inne i dypet av en underjordisk hule mens Bosse med lav hviskende leser diktene. Det er såvidt man oppfatter ordene han puster ut i det lyse rommet. Jeg ser meg forundret omkring, på alle de tårevåte ansiktene. Plutselig observerer jeg noe besynderlig som går for seg utenfor det smale vinduet høyt oppe på den ene veggen bak Fernandos kiste. Utenfor vinduet, i den isklare blå desemberluften som forgylles av den bleke ettermiddagssolen ser jeg en enorm havørn sveve langsom, rundt og rundt i stigende sirkler, like over kapellet. Som en gullfugl glir den svære rovfuglen gjennom sollyset. Det skinnende gulhvite nebbet skjærer gjennom luften som en omvendt arabisk dolk. Sakte sirkler den store fuglen seg oppover og oppover på den blå himmelen, lenger og lenger vekk, en stund ser den tydelig ut som et lite kors før den med ett blir borte på vinterhimmelen.

Alt er sagt. Folk har sagt det de har å si. Det blir mange ord. I slike humane begravelser kan man høre mange nye og interessante ting om de som blir borte for oss. Vi bærer høytidelig kisten hans frem til graven som ligger oppkastet og åpen. Hvit nysnø skjuler den sorte jorden. Fernando senkes ned i den mørke graven som ligger i utkanten av den gamle kirkegården. Vi synger nok en gang ‘Leid milde ljos’ mellom gravstener og kalligrafiske bjørketrær. Fernando fikk aldri nok av denne salmen. Dersom det hender at de døde synger, da nynner han fortsatt denne salmen der han måtte befinne seg. Deretter blir han som andre døde langsomt glemt og borte fra det livet vi alle forsøker å kravle oss gjennom.

En natt på senvinteren, det er lenge etterpå, våkner jeg i det stille, kalde huset. Jeg er alene. Det er i totiden. Månen bader natten utenfor vinduet i et blålig lys. Det er blitt mars. Fremdeles er det vinterlig, det merkes godt i det mangelfullt isolerte tømmerhuset. En stund ligger jeg våken oppe på loftsrommet. Glaner i taket, vet ikke riktig hva jeg skal foreta meg. Jeg har aldri likt å våkne midt på natten. Det er lett å få ødelagt søvnen fullstendig. Jeg kjenner noe som minner om uro i kroppen, og samtidig er det noe annet. Til å begynne med er jeg ikke sikker på hva det er. Men så merker jeg det tydeligere. En følelse av nærvær. Det er noen eller noe på soverommet. Jeg er ikke alene. Jeg ligger en stund og kjenner rolig etter. Undrer meg over hva det kan være som plager meg på denne måten. Det går noen langsomme minutter. Det hender ikke mer. Følelsen av nærvær er der fortsatt, kanskje litt svakere. Eller jeg har bare vent meg litt til den. Jeg legger meg over på siden for å forsøke å sove. Neste dag er en vanlig jobbdag, med en lang biltur til kontoret i Sogndal. Jeg må sove litt, ellers går det ikke. Noen minutter tikker avgårde, men jeg sovner ikke. Plutselig merker jeg noe annet. Jeg kjenner en kald pust tett inn i nakken min og ved det høyre øret mitt. Jeg stivner av skrekk. Noe rusher gjennom kroppen min, fra hodet og ut i armene og ned i føttene, fyller den opp med et slags prikkende eller stikkende stoff. Enda jeg ikke trenger det, jeg vet hva jeg kjenner, så kjenner jeg allikevel ordentlig etter en gang til, for å føle meg sikker på at jeg ikke innbiller meg ting. Den kalde pusten fortsetter, nå tettere mot øret mitt.

-Er det noen her?

Jeg stønner ordene ut i det tomme rommet. Så bestemmer jeg meg, løfter hodet opp fra sengen og ser meg omkring. Jeg ser ingen. Ingenting. De beige brune veggene og det hvite taket og de hjemmelagde soveromsmøblene med vakre bondefargete utsmykninger. Som alltid. Selvsagt; det er ingen andre enn meg i huset. Jeg er i villrede. Deretter blir jeg bare liggende uten en eneste bevegelse i sengen mens tankene jager gjennom hodet mitt. Jeg trekker dynen tett rundt meg, som en sommerfugllarve forsøker jeg å innkapsle meg i det myke flanellstoffet. Det nytter ikke. Ingenting nytter lenger. Jeg er utlevert til noe som jeg ikke forstår. Jeg kjenner at jeg er fullstendig lammet, skrekkslagen.

- Hva i faen er dette?

Jeg roper min fortvilelse ut i luften nærmest for å hjelpe fornuften min til å holde det gående litt til, for å mote mitt fornuftige jeg opp en gang til. Jeg er på grensen nå. På grensen til ren desperasjon. Noen minutter går, tror jeg. Det kan like gjerne være en time, jeg aner ikke lenger. Jeg venter, håper i det lengste at det skal gå over. Forsvinne av seg selv. Det er jo bare en inbildning. Men det fortsetter. Jeg kjenner pusten såvidt det er. Hele tiden. Ingen tvil. Det kan ikke være en inbildning.

- Hvor lenge skal dette forsette? Hva er det som foregår? Skal jeg stå opp, riste det av meg? Gå ned og sette på kaffen?

Jeg blir liggende. Jeg tør ikke lenger reise meg opp av sengen. Det er for sent. Anledningen har gått forbi. Jeg må bli liggende. Håper fortsatt at det skal gå over eller at jeg skal sovne bort fra det hele. Så merker jeg at noe annet er i ferd med å skje. Jeg kjenner at jeg begynner å skjelve og fryse over hele kroppen. Jeg har ingen kontroll lenger, er ute av styring. Så hører jeg en lav bestemt stemme. Jeg vet det med det samme. Det er Fernandos stemme jeg hører. Først kremter han såvidt, renser halsen. Så hvisker han lavt og intenst inn i det høyre øret mitt:

- Du trenger ikke være redd. Jeg er ikke her for å gjøre deg noe. Men jeg er her.

Jeg kjenner et kort øyeblikk at pusten fortsetter. Så er det slutt. Ingen pust mer. Ingen stemme. Alt er som før. Normalt. Først løfter jeg meg opp, ser meg lettet omkring før jeg legger meg tilbake i sengen. Det er over.

Jeg blir liggende å gruble på hendelsen utover natten før jeg utmattet sovner inn på morgenkvisten. En eneste tanke festner seg i hodet mitt. En tydelig, helt krystallklar, en enkel tanke. Den setter seg fast. Jeg kjenner ingen tvil. Alt er helt åpenbart.

- Fernando er i huset!

Jeg tygger lenge frem og tilbake på tanken. Fornuften min vet at det er det reneste sprøyt. Jeg er psykolog. Jeg vet godt hvor lett det er å bli lurt av sine egne fantasier. Dette er tull. Men samtidig vet jeg at det er slik det er. Jeg kjenner ikke noen som helst tvil om akkurat dette. Det er et faktum. Det er tilfelle. Fernando er død. Fernando er begravet. Fernando er allikevel i huset mitt. Jeg vet det nå. Han bor hos meg. Han bor her. En død mann har flyttet inn. Vi bor i samme hus.

Etterpå kjente jeg at huset mitt ble et annet hus. Vi blir knyttet til husene våre. Vi lever oss dypt inn i husene. Noen ganger lever vi lenge i husene. Jeg vet ikke hvorledes det går til. Med tiden blir hus en slags levende vesener. Eldre hus har mer liv i seg enn nye hus. I årenes løp har jeg flyttet inn i og ut av mange hus. Huset i Utvik er noe for seg selv. Allerede første gangen jeg sto i huset dukket det opp en spesiell følelse. Jeg fikk fatt i nøkkelen hos noen naboer. Jeg låste opp den utslitte ytterdøren og gikk inn i den mørke falleferdige gangen. Her stoppet jeg et øyeblikk. Ble i tvil om det var lurt å leie huset. Egentlig har jeg ingen peiling på boliger. En svak eim av mugg gjorde meg betenkt. Så gikk jeg videre, inn i kjøkkenet og den første stuen med gulmalte tømmervegger. Da merket jeg dette andre. En spesiell stemning, at dette huset eide en egen atmosfære. Jeg følte meg sikker i min sak. Samme ettermiddagen ringte jeg og ga beskjed om at jeg kom til å leie huset. Siden har jeg bodd her. Etter noen år kjøpte jeg huset. Det er mulig at det dannes spesielle fenomener i gamle hus. Eller kanskje i oss når vi bor i slike hus. Gjennom årtier har de tatt hånd om folk, gitt husly og beskyttelse til mange slags menneskeliv. Hus er til for å beskytte, de holder hånden over oss i en hard verden. I sjelen omdanner huset seg til en mor eller en far, eller begge deler i ett. Inne i oss blir vi husets barn. Jeg har alltid følt at dette gamle trehuset i Utvik er det vennligste og mildeste huset jeg har bodd i. Det er en far og en mor for meg, i en slags opphøyd betydning. Det har sitt eget vesen, det vet hva det vil. Jeg er dets lydige beboer. Det er som om huset skjønner hvorledes man tar hånd om folk og får dem til å bo på en riktig måte. Jeg tror at alle som kommer inn i huset umiddelbart kjenner den trygge stemningen jeg har kjent i mer enn 15 år. Vegger, tak, gulv og dører er alle som tekster, som sider i en bok. Der kan jeg lese sporene etter mennesker som har bebodd huset i tiår etter tiår. Spor nedfelt gjennom dager og netter. Tegn satt på varme sommerdager og iskalde vinterdager. Hus bærer i seg fortellinger om liv som er levd mellom vegger og under tak. Den siste mannen som levde i huset før jeg overtok falt død om i spiskammeret bak kjøkkenet. Han ble liggende en tid før han ble funnet. Han tilbrakte et langt liv i huset. Sporene etter han var overalt. Sporene som han la igjen var på samme tid enda eldre spor som han hadde tatt vare på og omgjort til sine. Han tok vare på alt, kvittet seg ikke med noe, samme hvor lite og ubetydelige det var. Ikke en skjev rusten spiker var så verdiløs at han turde å kaste den. Det at folk har hatt sine siste åndedrag i huset bare forsterker husets vesen, dets evne til å gi husly. Jeg vet ikke hvor mange vesener og mennesker som har bodd og dødd i dette huset. Jeg aner at det kan ha vært mange. Før i tiden var det å visne og dø noe folk gjorde hjemme. Hus er dokumenter. Å bo i et hus er en måte å eksistere på; vi befinner oss ikke bare ute i og utlevert til denne store risikofyllte verden – å være menneske er å bo på et bestemt sted, i en bestemt bolig i verden. Uten hus å være i er det vanskelig å være menneske. Jeg regner med at du også nølende har sneket deg forbi nakne forkomne skikkelser og skjebner som ligger eller sitter på gaten i Oslo eller Bergen eller Trondheim. Med tiggerkopp stående foran seg. For å få noen slanter, sant nok. Men først og fremst ber de om å få være delaktige i menneskelivet, de tigger om å få være mennesker, de ber om en smule menneskelighet. Dette er noe av det mest umenneskelige som man kan oppleve. Ikke for den som passerer og kikker på, som kaster et raskt blikk til siden for å unngå å bli hengende fast. Det er umenneskelig for den som opplever det selv. Ikke det å bo på gaten, men det å være uten hus, husløs og hjemløs. Ute i det åpne, utsatt, uteligger. Husløse mennesker er nettopp dette, uteliggere. Vi er ikke utegangere slik som dyr og villsauer. Det er når man skal hvile, når natten overtar; der er når mørket kommer at vi kjenner oss hjemløs.

Fernando døde. En natt hørte jeg hans hviskende stemme. Etterpå ble huset mitt i Utvik ble et annet hus. En annen tilværelse, en ulik verden. Det ble annerledes å bo her etter den nattlige hendelsen med Fernando. Sett med vanlige og normale øyne var alt som før. Betraktet utenfra var alt ved det gamle. Ingen som la turen innom Utvik for å besøke meg la merke til at noe var inntruffet. Det er jo ikke slike ting som nøkterne folk konstaterer når de møter hverandre på gaten. Det er ikke som å si at Bruland eller Fløtre har reparert taket eller pusset opp på badet. Jeg tror at huset mitt kunne ha vært stappet med døde uten at det hadde blitt oppdaget. Det er ikke slike ting man vet noe om, det er ikke sakkunnskap som man har om ting. Enten opplever man det eller så finnes det ikke. Ingenting i mellom. De fleste mennesker legger ikke merke til noe særlig, de går omkring i sin egen verden. Folk kom og gikk, ingen oppdaget noe som helst. Jeg trengte ikke se meg om, jeg befant meg i et hus som var blitt et annet hus. Jeg forsøkte å leve med disse forandringene. Det var i og for seg ikke særlig vanskelig. Fernando selv var det lite bry med. Det eneste stedet han lot høre fra seg, var på soverommet, om natten. Med noen få ord, som han hvisket inn i det høyre øret mitt. Jeg visste med en gang når han var tilstede, jeg merket pusten hans. Alltid på samme måten, slik han gjorde den første natten. Helt likt. Det var ikke bestandig at jeg oppfattet ordene han sa, men jeg følte at det ikke spilte noen stor rolle. Han ville bare gi seg til kjenne. Bekrefte at han befant seg i huset. Ellers gjorde han ikke noe ut av at han nå bodde i det samme huset som jeg. Men når døde flytter inn er det ikke lenger normalt, ting er ikke som før. En merker det på mange små ting, på mange nye fornemmelser,en ny stemning legger seg over omgivelsene. Jeg sanset med kroppen og inne i meg at det var noe eller noen i huset. At jeg aldri mer var alene. Selvsagt var jeg alene, jeg bodde jo alene i huset. Men jeg var allikevel ikke lenger alene på den måten jeg var alene før. Jeg var alene, og hadde selskap på samme tid. Av og til syntes jeg at jeg så noe som passerte forbi meg, på kjøkkenet eller mens jeg satt ved datamaskinen. Like bak meg, en slags skyggelignende figur. Jeg så det aldri ordentlig. Jeg tror ikke at jeg hadde kunnet fotografere det, om jeg hadde forsøkt. Det var egentlig ikke det vi tenker på med å se med øynene at jeg gjorde. Det var mer en slags indre synsfornemmelse, en annen måte å se på. Nesten hver eneste dag så jeg på denne måten disse andre tingene; de gikk forbi meg, gled unna, passerte meg, jeg kjent at de var like bak meg, nede ved føttene mine når jeg satt, en svak berøring av hånden eller skuldreren eller kinnet mitt. Ikke egentlig berøring, men noe som kunne minne om berøring, som lignet på berøring. Jeg rykket til når de kom innpå meg uventet. Jeg følte ingen frykt. Redselen min var blitt borte. Det hele foregikk i en underlig nøytral stemning. Ingenting virket truende. Jeg forsto hva Fernando mente da han hvisket at han ikke skulle gjøre meg noe. Det var ingen fare forbundet med disse skyggeeksistensene som sirklet rundt meg uten at jeg hadde den ringeste anelse om hva de bedrev. De bare befant seg der. Jeg godtok det. Hva skulle jeg ellers gjøre. Jeg vente meg sakte til å ha døde eksistenser omkring meg. Jeg vet ikke om det er noe merkverdig. Barn lager seg ofte ledsagerskikkelser i innbildningen som de kan ha et intenst og livaktig forhold til. Sønnen min hadde en slik venn som han kalte ‘Alstadi’. Alstadi bodde på en støyl i fjellet overfor Breimsvatnet som vi kunne se over til hjemmefra . Folk la gjerne søndagsturene sine til støylen der Alstadi ifølge min sønn bodde. I tidligere tider hadde folk en annerledes nært forhold til sine døde enn vi har i dag. De rådførte seg med dem, snakket med dem som om de fremdeles hadde en slags liv i verden et sted. Det fantes på en måte en slags sfære ved siden av det vanlige livet som de døde oppholdt seg i. Jeg brukte slike forklaringer på å gjøre samboerforholdet mitt lettere å godta.

Som sagt, jeg vente meg til det. Det er mulig at slike ting gjør skade på folk, det vet jeg ikke. Men jeg følte ikke noe direkte ubehag ved det. Nei, jeg kan ikke si det på den måten, det er faktisk ikke helt riktig. Jeg kjente en slags dysterhet, det lå en dyster stemning over meg og tilværelsen min. Jeg følte kanskje først og fremst at det ikke var rett. Fornuften min som alltid vil ha et ord meg i laget sa meg at man skal ikke bo i et hus sammen med døde folk. Det er ikke slik vår verden er innrettet. Kommunale instanser godtar ikke at det befinner seg døde eksistenser i en bolig. Man hører på sin fornuft, det er kriteriet for at man ikke er fullstendig på viddene. Min fornuft var klar på dette punktet. Det går ikke an å bo i et hus med døde, det er riv ruskende galt. Ingenting å gå på her. Men jeg vente meg allikevel til det for en tid, selv om jeg synte at det ikke var som det skulle være. Jeg sa til folk jeg kjenner godt at det er rart å bo alene i et tomt hus som er fullt av døde folk, for det føltes som om det var mange eksistenser i huset. Ikke bare Fernando. Men jeg ‘visste’ at det var bare han som bodde i huset, alle de andre tingene hørte til hans eksistens. Folk jeg snakket med bare ristet på hodet, trakk på skuldrene; hva skulle de si ? Jeg aner ikke hva de tenkte. Ingen sa noe til meg om at de syntes det var underlig. Ingen påsto at jeg var ute å kjøre, det er mulig de gjorde det bak ryggen min. Jeg vet ikke om de trodde på det jeg fortalte. Kanskje tenkte de at det var et forsøk på å virke interessant, en forsøk på å lage et underholdende oppspinn fra min side. Jeg syntes selvsagt at det var uvirkelig med døde i huset, men det var aldri noe oppspinn. Det var absolutt virkelig.

Noen måneder gikk på dette viset. Det var for så vidt i orden, det hele. Men etterhvert ble det klart for meg at slik kunne det ikke fortsette. Jeg måtte foreta meg noe med situasjonen. Hva i all verden gjør man for å få døde folk til å flytte ut av huset? Man kan jo ikke bare si opp kontrakten, eller rett og slett kaste dem på dør. Jeg tenkte meg om, lenge. Det hadde ingen hast med å finne et svar. Men ettersom tiden gikk, klarnet det langsomt for meg. Med ett forsto jeg hva jeg måtte gjøre, hva som skulle til. Det er kanskje merkelig å si det, men jeg tror at vi alle har en slags kunnskap om dette inne i oss et sted, en slags dypere kompetanse på slike spørsmål. Når vi tar oss tid til å tenke oss om forstår vi hvorledes vi kan ordne opp i slike ting. Det er egentlig ganske enkelt; vi er ikke helt borte vekk når det gjelder å forstå de dødes behov. Dette gikk opp for meg, og da visste jeg hva jeg skulle gjøre.

I mens gikk tiden. Jeg fikk større og større problemer med å tåle situasjonen i huset. Ubehaget jeg følte ble verre. Jeg var til tider helt utenfor. Fikk vansker med å konsentrere meg på jobben. Medarbeiderne og andre merket ganske sikkert at noe plaget meg, selv om jeg ikke sa det slik som det var. Det fungerer dårlig å bo i et hus sammen med døde folk. Det hjelper lite at de gjør lite av seg, det har ingenting å si om de er stille og fredelige. Det er ikke det det handler om. Jeg opplevde på kropp og sjel at levende og døde passer dårlig til å bo tett sammen. Før eller senere blir en nødt til å gjøre noe for å få døde ut av huset. Jo før jo heller. Jo lenger de blir boende, jo verre blir det. Jeg var til slutt heldig. Jeg oppdaget en mulig løsning på problemet hos den døde selv. Et av papirene som jeg fant etter Fernando er et brev til en bekjent som er psykiater østpå et sted. Han vet åpenbart at hun i det stille, ved siden av psykiaterstillingen, driver med healing og andre mer alternative tilnærminger. Og at dette gjør at hun befinner seg på tynn is. De har kjent hverandre lenge, helt siden tiden på gymnaset. Muligens var de kjærester den gangen, noe av det Fernando skriver tyder på det. Begge har i alle fall gledet seg over Rachmaninovs B-moll konsert siden ungdomstiden. Med korte og noen lengre avbrudd har de holdt kontakten hele tiden etterpå. Det fremgår i brevet at psykiateren har trøbbel med fylkeshelsesjefen og helsetilsynet. En av pasientene hennes har klaget på hennes behandlingspraksis. Hun har benyttet seg av noe som minner om healing i jobben som psykiater, og dermed gjort seg sårbar for alvorlige klager fra misnøyde pasienter. Fernando anbefaler sin gamle venninne å beklage det hele uten et eneste forbehold så langt som råd er, slik at hun kan redde bevillingen og lisens. Sammen med brevet finner jeg et avisutklipp som omhandler klagesaken. Jeg gjengir innholdet i utklippet her:

Helsetilsynet advarer psykiater
Den kvinnelige psykiateren fjernbehandlet pasienter med hjelp av pendulum og tankeoverføringer. Nå får hun kraftig refs. Ifølge Staten helsetilsyn foreligger det nemlig ingen vitenskapelig dokumentasjon på effekten av den alternative behandlingsmetoden. I stedet betegnes psykiaterens fremgangsmåte som “trosutøvelse” på linje med healing og forbønn. Helsetilsynet mener metodene kan være skremmende for psykisk syke pasienter og egnet til å påføre dem en betydelig belastning. Nå er psykiateren tildelt en advarsel.

Vanskelig å kommentere: Til NRK sier psykiateren at det er vanskelig å kommentere avgjørelsen før hun har studert vedtaket fra Helsetilsynet grundigere. Hun ønsker ikke å fremstå som feig ved ikke å snakke med media om saken, men sier hun også må ta hensyn til de involverte pasientene.
Tilsynssaken mot psykiateren fra Oppland ble opprettet høsten 2005 på bakgrunn av klager fra pasienter som reagerte på den uvanlige behandlingen de gjennomgikk.

Fjernbehandlet pasienter: Blant annet skal psykiateren ha hatt flere behandlingstimer uten at pasienten selv var til stede. I sin skriftlige forklaring til Helsetilsynet forsvarer hun denne fremgangsmåten og mener at slik avstandsbehandlingen har effekt. Psykiateren hevder hun benytter seg av en metode som heter “Spiritual Response Therapy” (SRT) og at det er en variant av hypnoterapeutisk behandlingsmetode. Innen SRT er man, ifølge psykiateren, ikke avhengig av fysisk nærhet mellom pasient og terapeut. Som eksempel på dette oppgir psykiateren til Helsetilsynet at hun har våknet om natten og følt at en pasient var i krise, og forsøkt å hjelpe vedkommende ved å kommunisere i tankene. Helsetilsynet konkluderer med at psykiateren har brudt helsepersonelloven og har derfor gitt henne en administrativ advarsel. I vedtaket gjøres psykiateren oppmerksom på at autorisasjon, lisens og spesialgodkjenning kan kalles tilbake dersom hun til tross for advarselen unnlater å rette seg etter de lovbestemte kravene.
Statens helsetilsyn har også informert Rikstrygdeverket om at psykiateren trolig kan ha fått offentlig refusjon for timer der hun har drevet behandling av pasienter som ikke var til stede.
(Statens helsetilsyn)

Som dere ser er dette ekte saker. En som vet hva hun holder på med. Det kan naturligvis høres lugubert ut for kolleger og pasienter som ønsker vanlig behandling fra en psykiater. Men for meg og mine behov er det midt i blinken. Jeg trenger assistanse. Jeg behøver noen som forstår seg på slike ting. I mitt tilfelle er det healeren som er mest interessant. Det skader ikke å ha en psykiater med på lasset. Jeg har i alle fall ingen nytte av ordinære psykiatriske kunnskaper og ferdigheter. Tvert imot; da jeg nevnte denne saken med en død mann i huset mitt for sjefen min så han på meg som om han ikke hadde hørt hva jeg sa. Jeg sa derfor ikke mere. Healerpsykiateren er håpet mitt. Telefonnummeret hennes finnes i brevet. Jeg vet med en gang hva jeg må gjøre. En sen høstkveld ringer jeg psykiateren og healeren. Klokken er allerede 22. Jeg er lite lysten på en ny natt med kald pusting i nakken. Den avdøde Fernando har hvisket inn i øret mitt om nettene i over et halvt år nå. Jeg orker ikke mer. Jeg har fått nok av å bo i et hus med selskap av skyggevesener. De siste dagene har jeg til og med begynt å se den for lengst døde katten min som ble påkjørt og drept i fjor av en råkjørende hjemmehjelp fra Stryn kommune rett utenfor husveggen. Hun kjørte bare videre etterpå, lot som hun ikke hadde merket at hun kjørte på katten. Jeg sanser at det er noe som beveger seg forbi meg i stuen, og ser plutselig Kattie M., som katten het, liste seg forbi meg på tur inn til sofaen. Det samme skjer flere dager etter hverandre. Da vet jeg sikkert at jeg har fått nok. Jeg sørget nok etter tapet av katten, men det betyr ikke at den også kan gå omkring beina mine i død tilstand. Jeg må ringe. Jeg ringer.

Jeg hører at telefonen kimer i andre enden. Så er det noen som tar telefonen.

- God kveld, sier en kvinnestemme i røret.

- God kveld, svarer jeg fort. Jeg forstår med en gang at det er rette personen. Jeg spør allikevel, som for å vinne litt tid før jeg begynner å spørre henne om det jeg har i sinne; – Snakker jeg med Hedda Kvamsø ? – Ja, svarer hun. Det er meg. Hva gjelder det?

Jeg nøler litt før jeg svarer. Jeg er ikke vant til å be om hjelp for å få gjort noe med døde personer og katter. Det er vanskelig å ordlegge seg. Jeg forklarer henne:

- Jeg trenger råd eller hjelp i en sak. Noe som jeg synes er ubehagelig. Du kjente Fernando, som er en venn av meg. Var, rettere sagt. Jeg har fått telefonnummeret ditt hos han. Nå har jeg et litt uvanlig problem som jeg forstår du ikke er ukjent med. Det har seg slik at en død person har flyttet inn hos meg. Og jeg har begynt å se en død katt i det siste. Den døde bor i huset mitt. Han har bodd her mange måneder. Jeg aner ikke hvorfor, og vet ikke hva jeg kan gjøre med det. Er det noe du kan gjøre for å hjelpe meg ?

Hun er stille en stund, så spør hun istedenfor å svare: – Kjenner du den døde ?

- Ja. Det slår meg at hun antagelig allerede vet hvem den døde er før jeg har sagt det til henne. – Det er Fernando. han som du kjenner.

Hun ber meg fortelle mer om det som foregår. Jeg forteller de tingene jeg allerede har skrevet om her. Idet jeg er ferdig, svarer hun bestemt:

- Ja, jeg kan hjelpe deg. Slike ting går det an å gjøre noe med. Katten skal du ikke bry deg med. Den er bare der fordi det er andre døde i huset. Den vil forsvinne samtidig med disse. Men jeg trenger noen dager for å få ordnet dette. Bare ha tålmodighet noen dager, så kommer du til å merke forandringer. Jeg ringer deg om noen dager når jeg har gjort de tingene jeg må gjøre.

- Javel, sier jeg og lurer litt på hva dette betyr. Jeg har fått med meg at hun driver med fjernbehandling. En slags behandling eller intervensjon basert på tankeoverføring. Det er vel det hun skal gjøre de neste dagene mens jeg venter på telefonen fra henne. Allerede dagen etter samtalen med henne kjente jeg at noe var i ferd med å forandre seg i huset. Det ble liksom roligere, tomt på en ordentlig måte. Det var ingenting her utover meg og normale huslyder, hva nå det måtte være. Det føltes slik. Etterpå har jeg ikke merket noe til den døde, heller ikke til katten. Jeg har begynt å sove igjen.

Det går bare tre dager før hun ringer. Jeg vet med en gang at det er hun som ringer:

- Det er Hedda Kvamsø. Jeg lovde å ringe. Hvordan har det gått?

- Underlig nok, det har ordnet seg. Ingenting ubehagelig forgår lenger. Huset er normalt igjen. Jeg merker ikke lenger at det er noen her, som ikke skal være her. Hva har skjedd?

- Det er ikke så lett å forklare. Jeg skal forsøke. Jeg oppdaget det som er vanlig i slike saker. At den døde som befant seg hos deg var det som kalles en jordbunden sjel, en som ikke kom seg avgårde dit døde skal. Ofte skyldes dette bestemte grunner. Som gjør at han måtte bli igjen etter at han døde. Det hender f.eks. ofte ved selvmord og lignende selvforskyldte dødsfall. Jeg fikk etter noe tid kontakt med han og derved kunne jeg hjelpe han til å komme seg videre. Det gikk fint, allerede et par dager etter at vi snakket sammen var han avgårde og alt var i orden igjen. Og da merket du sikkert at huset var normalt igjen. Jeg er ganske trygg på at dette er over nå. For godt.

- Jeg kan bare takke deg. Jeg er glad for å slippe plagene mere. Hvordledes skal vi ordne opp, med betaling og sånt?

- Det kan du glemme. Du vet, jeg kjente Fernando. Det er en slags vennetjeneste og det tar jeg ikke betalt for. Men dersom du er klar til å høre på meg, så er det noe annet viktig jeg må fortelle deg?

- Ja, hva er det?

- Kjære deg, du må for all del ikke misforstå dette. Den døde du oppdaget er ute av huset. Men jeg er nødt til å si deg at jeg har oppdaget noe annet. Det er andre i huset ditt. Du har ikke fred ennå. Jeg er ikke sikker på hvem, og hvor mange. Men du er fortsatt ikke alene i huset. Det vil ikke gå over av seg selv.

Jeg reagerer umiddelbart og kraftig på det hun sier. Først med vantro og en slags fryktreaksjon; jeg fryser på et øyeblikk over hele meg. Det er ren og skjær redsel. Så tenker jeg meg om en gang til, og nesten før jeg får tenkt meg ferdig kommer en annen reaksjon.

- Hva i helvete er det du sier? Jeg brøler jeg inn i telefonrøret. Jeg har aldri hørt maken til sprøyt, til vrøvl og frekk innblanding i andre folk sitt liv.

- Kunne du ikke bare holde kjeft om dette andre! Hva er det du vil oppnå med å komme med dette vrøvlet? Jeg har jo aldri bedt om hjelp med mere enn den ene saken. Dette andre har jeg jo aldri merket noe til! Hvor har du det fra? Hva er det du holder på med?

Jeg snakker ikke lenger til henne. Jeg brøler, av opphisselse og fortvilelse. Jeg har sagt det jeg har på hjertet. Alt. Jeg vil ikke mer og smeller på røret. Nok er nok. Jeg hører aldri mere fra henne. Hun hører aldri mer fra meg. Huset er tomt. hele tiden. Ikke en eneste gang har jeg merket noe til at det finnes mer av den slags selskap her. Fernando har dratt sin vei, eller hvordan man skal omtale det som har skjedd. Jeg er alene i huset igjen.

Som om det er noe å trakte etter.

En skrivemaskine som jeg fandt på et loppemarked og fik gratis. Jeg havde længe ledt efter en, og den virkede ikke da jeg fik den, men fik den smurt og skiftet blæk og fjernet rust og så var den så god som ny. Perfekt til at skrive breve og andre ting, med et personligt præg

Så er det vidst ved at være tid igen, til at opdatere min blog. Ved godt jeg forsømmer den lidt, og selvom at jeg oplever en masse gode ting, jamen så er det ikke alt jeg synes bør berettes om her. Anyways, her kommer en update siden sidste gang.

d. 29/8-09 stod jeg i loppebod i Hedehusene, det var en kanon dag, selvom at vejret ikke lovede alt for godt, så blev det alligevel en dejlig dag. De lovede en del regn, blæst og gråvejr generelt. Men altså, vi fik kun ÉN stor byge, ellers slap vi fint. Jeg havde plastic med, så jeg slap fint med at kun måtte kassere 6 bøger, da jeg kom hjem igen, resten blev reddet af plastic’en. Det var alt i alt en dejlig dag, og jeg eeeelsker jo at være kræmmer, og rydde ud i mine gamle ting og sager, og så sælge det 2 gange om året, så det er jo bare skøøøøønt

d. 2/9-09 var jeg med 5 andre fra Sindnet.dk på en Café inde i Saxogade, det var en rigtig hyggelig eftermiddag, det må jeg sige. Sjovt at møde nogle nye mennesker, som man tit chatter med inde på siden. Først spiste vi sammen på café’en, og senere tog to af de andre hjem, og så gik vi 4 andre videre over på et værtshus, og spillede noget terning, og drak lidt. Alt i alt en dejlig dag

d. 5/9-09 var jeg til fødselsdag hos min onkel og min fætter’s kæreste, de holdt det sammen, og det var dejligt at se familien igen. Rigtig god føsda, med ALT for megen spisen kage, og boller, puha, jeg var mæt da jeg kom hjem i hvert fald *Deeeeejligt*

d. 8/9-09 – var jeg en tur med Laura i dyrehaven, nøøøj hvor var det en god dag, lang med god, og træt for fødderne!!! Vi tog toget op til Klampenborg, og gik en tur i dyrehaven, Laura var rigtig god til at føre os det “rette” sted hen, og dog….. hun havde set et spisested nede i venstre hjørne af kortet, og vi kiggede begge tit på kortet, og synes begge at vi skulle derned, “problemet” var bare, at der ikke var noget spisested, det var vidst lukket, ligesom det spisested 1½ km, længere nede i skoven, og så måtte vi trave de sidste 1½ km, for at få noget “dyrt” mad at spise, men på det tidspunkt var vi SÅ trætte, at vi bare væltede om i stolene, og bestilte noget mad Dernest måtte vi ta en bus mod Nørreport (45 min.’s bustur), fordi vi ikke må ta’ toget i vores begrænsninger ved at ha pensionist tog kort. Derinde i København, gik vi så ned ad strøget, målrettet mod Fona2000 – det var en hyggelig tur, men mine fødder havde 3 vabler, og var meget ømme….. Men jeg klarede den, og kom heltskinnet hjem til Roskilde også…. TUSIND TAK for en kanon hyggelig eftermiddag Laura

D. 10/9-09 – var jeg i DPC (Distriktscenteret), og snakke med min kontaktperson dernede, vi er ved at få styr på hvad vi skal tale om i vores samtaler, og hvordan det skal foregå. Jeg føler lidt indtil videre, at jeg kun har fået snakket om løst og fast, ala jeg kunne gøre med en veninde også, jeg trænger til noget terapi, og det vil vi så starte på nu. Og f.eks. snakke om specifikke emner, fra gang til gang.

Bla. skal vi næste gang snakke om, hvordan og hvorledes, med hvis jeg gerne vil fordybe mig i mine gamle journaler, og dagbøger, for at indse, hvor godt jeg egentlig har det nu. Jeg tænker tit tilbage på at jeg HAR været meget syg, men jeg tænker aldrig på HVOR godt jeg har fået det sidenhen. Jeg har jo for nyligt fået bekræftet af min psykiater, at jeg har en diagnose der hedder Skizofreni, men altså, ja, jeg tvivlede jo, fordi at jeg har det så godt, som jeg har det nu og her.

Det bliver en hård rejse at finde tilbage i mit liv, og læse hvordan jeg har haft det tidl. og sådan! Men altså – det bliver hårdt, men også godt når jeg får terapi imens. Jeg håber jeg kan klare det, og det ikke bliver for hårdt for mig.

Jeg kan nemlig også mærke at jeg har det svært og er blevet mere følsom for tiden. F.eks. alt det med min morfar’s død i sommers, det har berørt mig meget synes jeg. F.eks. var der bare en der i sin blog havde skrevet et Youtube.com indlæg, med sangen “Du er min øjesten”, og den er bare SÅ rørende, OG en af mine morfar’s yndlingssange. Jeg er ret sikker på at det var den sang, vi sang til min morfars begravelse, hjemme i hans hus, efter begravelsen, og puha, da jeg så hørte den igen, via Youtube, så trillede tårene bare. Jeg saaaaaaavner ham rigtigt meget, og hvad kan man stille op ved det, andet end at være trist, og mindes ham på en god måde?

Måske er det fordi jeg er trappet ned i “Efexor” som jeg er anti-depressivt, det hjalp jo på, at jeg sådan lidt fik dæmpet for de følelser som kom tæt på mig. Men egentligt, vil jeg ikke tilbage på Efexor, fordi jeg føler at det er langt bedre, at man kan FØLE end at man IKKE kan føle….. Jeg må ha levet lidt i en oste-klokke tidl. pga. medicinen. Og det har jeg ikke lyst til igen, men det er stadig svært når man kan tude over de mindste ting, som f.eks. programmet “Sporløs” eller noget, der bare rør én i hverdagen.

Nå jeg vrøvler vidst derud af igen igen, jeg vil smutte for idag. Hygge derude i cyberspace.

Høsten er kommet enten vi vil det eller ikke. Det har gått en vandrememe rundt en lang stund og jeg har blitt tagget både her og der. (Jeg har rett og slett mistet oversikt over hvor!). Det skal skrives 10 ting som man kan glede seg over ved høsten. En perfekt ting å gjøre synes jeg, siden høsten på en måte er ambivalent, og jeg hvertfall innimellom kjenner på at jeg gruer meg til høsten, mørketid og vintern. Derfor tror jeg det er desto viktigere å fokusere på det som er positivt med denne tiden. Og backe en selv opp, skape en positiv forventning. Og når jeg ser listen under så gleder jeg meg faktisk!

1: Topp med høsten er at det faktisk er en egen årstid. Vi har 4 flotte årstider i Norge, totalt forskjellige, noe jeg har begynt å sette mer og mer pris på.  Jeg tror vi trenger den variasjonen. Jeg elsker sommern, men høstens fargespill og varme lys over naturen kan virkelig  ta pusten fra meg. Ofte får man sommerns siste, varme kyss i nakken som gjør at den forlenges, og man går smilende rundt med kamera lett tilgjengelig rundt halsen  for å knipse et nydelig blad i irrødt eller gult. Små ting som fyller på energitanken slik at den kan vare til langt utti januar. At høsten er slutten på noe fint og faktisk betyr at naturen dør, ignorerer jeg totalt, og lever hvert år i troen på at det skal vare evig.

2: Høst er for meg en ny start. Høst er min nyttårsaften. Jeg har alltid følt det slik. Høsten er tiden hvor et nytt skoleår/jobbår begynner. En tid jeg alltid har grublet og reflektert mye. Jeg har også alltid hatt behov for å skrive ned noen mål, ønsker og visjoner for året som kommer, enten det handler om behandlinger jeg vil ta, ting jeg skal gjøre, eller generelt, hvilke ting jeg ønsker å se tilbake på neste høst. Høsten har for meg alltid vært full av forventing, spenning, kribling i magen i fh til det uvisse året som ligger foran en. Faktisk selv om jeg ikke jobber så ser jeg for meg høsten og året som et tomt papir som etterhvert blir fylt med de fineste malerier. Jeg skal male dagene fine! Jeg blir optimistisk og tenker at dette skal bli et bra år. Og sist med ikke minst; høsten gjør meg noe mer melankolsk og kunsterisk, og det fører meg inn på neste punkt:

3: Jeg gleder meg til innevær, mørke kvelder, kreative prosjekter, og ikke minst planleggingsfasen av disse som gjerne er like gøy. Jeg driver for tiden og lager endel produkter jeg skal forsøke å selge på en utstilling første oktober. Det føles deilig å ha ett bittelite mål, eller bare det å ha litt press på seg til å utrette noe konkret i løpet av en dag. Symaskinen skal kjøres varm denne høsten. Produktene skal ha innslag av gammelt, nytt, røft og søtt. Jeg skal også pusse opp gamle møbler.   

4: Det er ikke til å komme unna: Høst er stearinlys, og jeg elsker dem. Jeg kryper under pleddet og bare ser på flammene rundt i rommet.

5: Jeg digger høsten fordi jeg elsker å sanke. Det er tydelig at dette er en egenskap som er innebygd i oss, fordi jeg føler stor tilfredstillelsee med å finne noe eget som jeg tilbereder  og tar i hus før vintern. Jeg elsker å ligge i høstsola i lynga og plukke røde og blå bær. Her er dagens tyttebærsyltetøy med et snev av blått i seg. Ja, siden det er valgtid og sånn. Eplene rett fra treet smaker også ufattelig godt, for ikke å snakke om hjemmelaget eplekake.

6: Sopp. Say no more. Eller forresten, må si noe mer. Kan det friste med kantarellstueing? Fantastisk!

7: Rødvin. På mørke kvelder er det mer “lov” å kose seg med et glass rødvin, og det skal jeg jammen gjøre. Sommerens øl-ing er forbi, nå tar vinen over.

8: Jeg blir like glad hver gang jeg finner en reklameavis i postkassen med tilbud på lammekjøtt. Jeg elsker nemlig får-i-kål, og kanskje er du den heldige som blir invitert på middag i år? Får-i-kål lages nemlig for å deles.. Det smaker himmelsk, et snev barndom og er virkelig langsom mat både å spise og tilberede. Med andre ord passende til høstkvelder.. 

9: Jeg får en merkelig lystfølelse og tilfredstillelse med å pakke meg inn i strikkede plagg i det etterhvert kaldere været. (Tilsvarende deilig som det er å kaste klærne på våren). Det er alltid spennende, nye farger i motebildet som man kan følge med på. Kjøpe et skjerf, en topp, så lite som skal til for å føle seg som ny. Det er alltid en god følelse å få på seg støvletter igjen. Man føler seg straks mer pyntet og feminin. Det faktum at menn ikke lenger går i trange t-skjorter hvor musklene i armene spiller i hver bevegelse de tar, er en bakdel med den ellers så fargerike høsten.  (bilde lånt herfra)

10: Loppemarkedene florerer på høsten og jeg digger det. (Samtidig som jeg irriterer meg over at jeg ikke har spisse nok albuer, jeg er for snill for loppis og retunerer nesten alltid tomhendt. Men jeg er under stadig opplæring). Jeg leter etter gamle og slitte meierikasser, tallerkenhylle, juksesølv og et bord jeg skal fikse i shabby chic stil. Alt annet jeg kommer over er bonus. Jeg håper også at når høsten er omme så sitter jeg i min egen leilighet, min første kjøpeleilighet.

* * *

Jeg har virkelig mye å glede meg til. Mye å være takknemlig for. Og jeg har bestemt meg, jeg skal forsøke å være så tilstede som jeg klarer i små og store oppleveser. Jeg skal bruke denne høsten til å samle minner og inspirasjon til å komme igjennom den kalde vintern. Kanskje blir denne høsten min egen månelanding, eller kanskje jeg bare lander trygt på jorda, finner meg selv, enda litt mer. Hvem vet..

HØST 

Når høsten kommer

og melankolien har satt seg

spiller djevelens orkester opp til dans.

En forrykende arie,

så vakker, så brutal

som om ingenting har skjedd

river stormen bort

de siste farger.

  - J.E. Vold

På menighetshuset Dørene åpner klokka elleve

her e nogen av skattane eg fant på loppemarked i helgå:

4 finglass med jordbær på. 10 kr.

serveringsfat. 5 kr.

søt figur, som mamma hadde lik av på vaskerommet når eg va liten. 2 kr.

fin skål. 30 kr

juleskål. 5 kr

kjempesøt kakeboks. 5 kr.

kjempe søt barnetalerken. 5 kr.

kompinasjons tallerken. 10 kr.

fine ting?:D andre som like loppemarked?

Jeg har haft travlt med vores slutspurt udsalg og alle de nye varer der kommer hjem, så har ikke fået blogget de sidste par dage. -Sorry!

Her er min fangst fra Saxogade loppemarked. En bog om 60′er film. Jeg er ikke den store filmkender så har og har ikke set bare halvdelen af filmene. Men der er nogle super fine billeder i og det var derfor jeg købte den (-for en tier.)