Moralisme er noget Anette Vestergaard afskyer …. Det lader derimod til, at dobbeltmoralismen bedre falder i hendes smag.

Anette Vestergaard giver i interviewet med Per Michael Jespersen tilsyneladende udtryk for, at hun ved hvad der frigør kvinder.

”Først den dag, en kvinde tør ønske sig et massageapparat i fødselsdagsgave, er hun frigjort” udtaler Anette Vestergaard – og med dette vil jeg mene, at hun træder ved siden af … For hvad i alverden snakker hun dog om??

Tør man ønske sig et vibrerende stykke frækt legetøj … så bliver man frigjort… okay, men kan en kvinde ikke være frigjort før hun har udtrykt et åbent ønske om et massageapparat?

Kan kvinden ikke være frigjort, hvis hun ligger inde med et massageapparat og selv har købt apparatet?

Kan kvinden ikke være frigjort, hvis hun ikke føler trang til et massageapparat?

Vi skal holde op med at blande det politiske og det private sammen udtrykker Vestergaard, og hun mener, at folk skal have ”deres privatliv i fred. Og deres lyst!”

Og her er det, at dobbeltmoralismen træder ind … for hvordan kan Anette Vestergaard både mene, at kvinder skal have deres lyst og privatliv i fred … og så samtidig blamerer op med deres ønsker om massageapparater som de kan nyde og tilfredsstille deres seksuelle trang med??

Hvis Anette Vestergaard udtrykte sig anderledes ville det måske være muligt at følge hendes hensigter … men når hun konstaterer, at kvinder ikke kan være frigjorte før de har ytret ønske om hvilket stykke legetøj der kan tilfredsstille deres seksuelle lyster, så modsiger hun jo sig selv.

Hvis ingen udefra skal blande sig i andres sexliv, hvorfor så skrive en bog – hvor hun blander sig i kvindernes seksuelle tankegange??

Når det ifølge Vestergaard selv giver ubehagelige associationer når andre mener noget om hinanden i dette land …. Hvorfor mener hun så, at hendes medsøstre ikke kan blive frigjorte før der figurerer massageapparater på fødselsdagslisten…?

Ønskeliste:
Håndklæder
Gryde med træhåndtag
Et stk. vibrerende massageapparat
Sokker
Gavekort til bogklubben
Batterier til det vibrerende massageapparat

Ovenstående ønskeliste er højst sandsynlig ikke en liste der dukker op hos familiemedlemmerne når de fleste kvinder afleverer deres ønskeliste.
Hvad er der lige så frigørende ved at fortælle ens familiemedlemmer, at man ønsker et massageapparat?

Er det ikke i det hele taget mere frigørende at bruge apparatet end at udtrykke ønske om at få et sådant apparat??

After spending most of last week running around in Stockholm with my DSLR around my neck to find some interesting motives, my neck has tightened up to a tight hurting knot.  So now I’m spending my time editing last weeks shots.

Here are some shots from Gröna Lund, all edited like lomoghrapy, my new favourite techniuqe.

Hvordan blir jeg kvitt denne følelsen? Den er så lite konstruktiv. Likevel så utrolig sterk. Selvforakt. Å forakte seg selv.

Hvis jeg gir etter for disse lengslene jeg har. Disse fysiske lengslene. Så forakter jeg meg selv etterpå. Sterkt. Jeg plager meg selv med det. Og jeg plager andre med det. Som bidro til å skape følelsen. Jeg ønsker å plassere skylden jeg føler der. På den andre. He made me do it! Men det er jo ikke sant. Jeg lot det skje. Jeg gikk ikke aktivt inn for at det skulle skje. Men jeg lot det skje.

Og jeg blir ikke kvitt følelsen av forakt. Jeg tenker at jeg er en svak sjel. En man ikke kan stole på. En JEG ikke kan stole på. Jeg er en fare for meg selv. Jeg ødelegger ting som betyr mye for meg. Ting som betyr alt. Det er ikke første gangen. Og sikkert ikke siste.

Jeg hater denne siden ved meg selv. Jeg klarer ikke å godta den. Tilgi den. Tilgi meg selv. Skammen. Over at man lar begjæret styre. Der og da. Selv om man vet konsekvensene av sine valg. Vet at de kan bli store. For store. At man må betale dyrt. Etterpå. Prøver å finne unnskyldninger for seg selv. Går runde på runde. Leter etter svar.

Det var ikke bare begjær, da. Prøver meg med den. Det var også et savn etter nærhet. Det var så godt å kjenne varme hender stryke over ryggen. Men vet at det var hendene som vippet hodet bakover, før kysset. Tennene som bet i leppene. Hånden som  grep tak i håret bak i nakken. Sukk. Ordene. Løfter om mer. Ville ikke kjempe i mot. Ville bare nyte.

Det finnes ingen unnskyldninger. Det finnes ingen jeg kan legge skylden på. Kun meg selv.

Kjære Gud! Kan du ikke bære dette for meg?

Det er så tungt. Så ødeleggende. Og jeg vet det vil skje igjen. Før eller siden. Selv om det kan gå mange år til neste gang. Neste glipp. Et øyeblikks svakhet. Så BOM. Syv års ulykke. Tårer og tenners gnissel. Hvorfor stoppet du meg ikke? Hvorfor stoppet jeg ikke meg selv? Jeg vil ikke eie dette. Kan du ikke eie det for meg?

Det er så tungt å bære. Så jævla tungt…

~minisub~

Hvordan blir man egentlig en sub?

Er vi født slik, eller er det ting vi opplever i barndommen, som setter sine spor? Som siden styrer vårt tenningsmønster, og våre lyster i voksen alder?

Er det min sinte og forknytte far, som er årsaken til at jeg tiltrekkes av disse mørkemenn? Er det en oppvekst preget av en hustyrann, og en redd, liten pikes ønske om å blidgjøre sin far, som gjør at jeg i dag søker etter en Dom, til å styre deler av mitt liv?

Dragningen mot mørket har nok vært der i lang tid, siden jeg var svært ung. Jeg var aldri noen Goth-berte, eller det som er så populært i dag, Emo-kid. Jeg kuttet aldri meg selv, eller drev med annen form for selvskading. Ikke bevisst, i allefall. Men muligens ubevisst. Ved å oppsøke relasjoner, som burde vært forbeholdt voksne. Jeg lærte tidlig at man kunne kommunisere med menn på denne måten. For tidlig. Det var spennende. Men jeg fant aldri det jeg egentlig søkte. Som var bekreftelse, trygghet og kjærlighet.

I går kveld, mens jeg gikk tur i skogen, husket jeg plutselig på en hendelse fra ca. 15 år tilbake. Jeg var på Tusenfryd, sammen med noen barn jeg passet. Vi var i Viking-delen av parken. Jeg hadde aldri vært der før, og var ikke klar over at det var som å vandre rundt i et levende teater. Det kom noen menn forbi. De var kledd i trange benklær og kjortler. De hadde langt hår, og var noe enhver kvinne ville siklet over. Robin Hood vs Pirates of the Caribbean. You get my drift? De var rå, ubehøvlede villmenn! I det de passerte oss, ropte den ene noen ukvemsord til meg, noe sånt som «Unna vei, din frille!»

«Jeg gispet!»- og stirret måpende opp på ham! Han var vakker- med sorte, viltre krøller. Han møtte blikket mitt en kort stund, og han skjønte det selvfølgelig med en gang. Hvilken virkning disse ordene hadde på meg. Jeg var sjokkert, indignert, og med en lett stigende rødme i kinnene! Så fór de skrålende videre, villmennene. Og jeg hadde lyst til å løpe etter ham, for å spørre ham om hvordan han kunne tillate seg å kalle meg for noe slikt?!

Hadde det vært i dag, ville spørsmålet mitt ikke vært hvordan han kunne finne på å si det. Men hvordan han kunne vite det. At jeg var en frille. En skamløs liten tøs. For det skulle ta meg mange år å forstå det selv.

Jeg tenker ofte klarest, når jeg går slik alene, i skog og mark. Kun med hunden som selskap. Jeg kom på en annen episode- fra ungdomsskole tiden. Jeg hadde foto som valgfag, og læreren var en dødskul fyr, som i tillegg drev med hundekjøring. Jeg beundret ham enormt! Når jeg møtte ham i korridorene på skolen, brukte han å stoppe opp, se lenge på meg- før han utbrøt: «Syyyking!» Blikket mitt vek da, og rødmen brant i kinnene. Jeg var så stolt! Og følte meg som verdens kuleste jente!

Det var ikke mobbing fra hans side. Han gjorde det bare med de som likte det. Som meg. Det å få bekreftelse, og bli sett- av noen man ser opp til og beundrer, er utrolig viktig som barn/ungdom. Det gjorde underverker for mitt selvbilde, og jeg er ham evig takknemlig for det.

Men jeg forstår nå at tegnene var der tidlig. Jeg skulle ønske at noen hadde sett det, forstått hva det var, og forklart meg at det ikke var unormalt eller perverst. Og at man kunne utforske det på en trygg og fornuftig måte. Da kunne jeg vært spart for mye sorg. Men da hadde jeg selvfølgelig ikke vært den jeg er i dag. Og jeg liker faktisk meg selv! Mer og mer, ettersom årene går.

Jeg er kreativ, morsom, ganske sprø og talentfull. Og full av ville idéer- som jeg har lyst til å gjennomføre. Jeg kan være ganske tøff også. En gang klatret jeg opp under en bro, for å hente ned en sluk, som hadde satt seg fast. Bare for å bevise for min far at jeg kunne klare det.

Jeg er vakker, på en måte som ikke alle ser.

Hemmeligheten ligger i en indre kraft som jeg bærer på. Det er en kombinasjon av eventyrlyst, spenningssøken, overmot og ren seksuell energi. Min bestefar brukte å si at jeg hadde evnen til å forhekse menn. Jeg har aldri helt skjønt greia selv. Men menn har alltid sett det. De har gjerne nese for slikt. De har elsket meg, foraktet meg og noen har sågar hatet meg, en stund. Men de har alle begjært meg. Selv har jeg stått der som et undrende spørsmålstegn.

Hvorfor?

Ikke er jeg spesiellt pen, jeg er lita og tykkfallen. Jeg har til og med et litt etnisk utseende. Joda…jeg er litt søt, særlig når jeg smiler. Og er nesten vakker, når jeg ler. Jeg har en hjertelig og smittende latter. Øynene mine er vakre og de rommer mye. For de som ser nøye etter, rommer de alt. Ofte mer enn jeg ønsker å vise. Mange ganger har jeg ønsket å gjemme det bort. Det kan være slitsomt påtrengende å være så enormt sexy.

Så i perioder pakker jeg det inn i stygge klær, tunge kilo og bortvendte øyne. For å slippe uønsket seksuell oppmerksomhet.

Men jeg begynner å bli klar nå. Klar til å møte underverdenen. Jeg krabber ut av kokongen. Blafrer forsiktig med vingene, for å være sikker på at de er tørre nok. Fargene er skinnende og vakre i mørket. Om dagen fungerer de som perfekt kamoflasje. De er ikke ment for alle å se. Jeg løfter vingene og svever stille ut i natten…

~minisub~

]]> http://hudvardformen.wordpress.com/2009/06/18/recension-biotherm-homme-high-recharge/ Thu, 18 Jun 2009 10:43:22 +0000 holyaxel http://hudvardformen.wordpress.com/2009/06/18/recension-biotherm-homme-high-recharge/ http://hudvardformen.wordpress.com/2009/06/18/produktrecension-dermalogica-daily-microfoliant/ Thu, 18 Jun 2009 08:43:45 +0000 holyaxel http://hudvardformen.wordpress.com/2009/06/18/produktrecension-dermalogica-daily-microfoliant/ http://larsja.wordpress.com/2008/11/29/hellere-klamydia-end-kondom/ Sat, 29 Nov 2008 12:35:30 +0000 Lars Jakobsen http://larsja.wordpress.com/2008/11/29/hellere-klamydia-end-kondom/

Selv om vi måske er blevet seksuelle frisindet, er det stadig et tabu at købe kondomer:

Kondomer, nej tak. Sådan lyder meldingen nu hos 41 procent af danske unge med et aktivt sexliv. Og en tredjedel af dem, der altid dyrker ubeskyttet sex, får så røde ører af at købe kondomer, at de hellere tager chancen uden, når de har sex med en ny partner. Det skriver Urban

Jeg tror lang de fleste af os har prøvet at stå lidt genert og skulle købe “sådan nogle”, og tage en pakken hurtig, lægge dem på båndet ved kassen og kikke den anden vej, betale og så komme ud. Undskyld mig, men det er en del af det sjove..

Det er knap så sjov, at give sin partner eller selv få den ene eller anden kønssygdom, fordi genertheden har overmandet en. Gummi kan være noget drisk, men meste når man roder med det i ophidset tilstand..

Der er altid apoteket, det må ikke værer være at købe kondom der, end det må være for pigen/kvinden at hente  p-piller. Og når man har købt kondomer nogle gange, bliver det som at købe alt andet..

“… on and on the beat goes…” Mist – wie hieß noch mal das Lied? Ich komme nicht drauf und jemanden vorsingen muss auch nicht sein. Aber keine Sorge, Hilfe ist schon unterwegs mit Lyster. Einfach die bekannten Textfetzen eingeben und dann die Ergebnisse durchsehen!

Jeg er ikke sann, jeg er en freak. I tillegg er jeg i overkant sta. Og jeg er ute av stand til å leve destruktivt. Jeg er såkalt snusfornuftig.

Jeg regner med at en eller flere av denne postens lesere mot slutten enten vil himle med øynene, riste på hodet eller nekte å tro at jeg har noe særlig til liv å snakke om. Det synes jeg er helt greit. Jeg kan nemlig finne på å gjøre det samme tilbake.

Jeg har ikke alltid vært en streiting altså. Det synes jeg er viktig å påpeke, at jeg har vært på begge sider av den smale linje. Dessuten hender det jo at jeg stikker over til den andre siden; ”kom over til den andre siden, her har vi muffins!”. Slike ting som nybakte muffins eller en fyllekule med gode venner forekommer i mitt liv også. Det er bare ikke så ofte.

Før vi går videre, så kan jeg like godt bekjenne mitt i overkant streite liv, og det viktigste først; jeg er a-menneske. Jeg blir usigelig trøtt allerede klokken ti om kvelden, og det er veldig få aktiviteter som prioriteres foran det å skli døsig og fornøyd ned mellom laknene for litt kvalitetssøvn. Dette medfører ikke overraskende at jeg våkner tidlig og opplagt omtrent hver morgen, klar som et egg for dagens aktiviteter.

Jeg røyker ikke, men jeg drikker en kopp kaffe før frokost, samtidig som jeg leser e-post og nettaviser. Denne timen er gull.

Jeg spiser veldig sunt. Fet mat gjør meg uvel. Hamburgere frister aldri, jeg har samme forholdet til fast-food som barn har til grønnsaker og fisk. Jeg er en snobb. En matsnobb. Jeg liker ikke prefabrikkert mat, det smaker ikke særlig godt for en som har velutviklede smaksløker. Jeg kan smake tilsetningsstoffene nemlig, og det er uæh. I tillegg synes jeg det er lekende enkelt å lage maten min selv. Jeg har sågar bedrevet litt catering, og har lært mange triks av en kokk som hadde læretiden sin på Bagatelle. Som hans assistent var det jeg som lagde rødvinssausen og creme bruleen. Og jeg kjøper aldri annet enn kvalitetstomater. Heller færre ingredienser, og høyere kvalitet på de få, hvis jeg handler på budsjett.

Jeg trener. Jeg har trent hele mitt liv, og jeg elsker å bruke kroppen min på en sånn måte at jeg kjenner at jeg har en. Dessuten er endorfinrushet mitt foretrukne drug. I perioder kan jeg bli litt lei, så da tar jeg en pause, eller jeg skrur ned frekvensen. Den dagen det ikke er morsomt lengre, slutter jeg bare. Trikset er å holde det på et nivå man trives med. Jeg planlegger tross alt ikke å bestige Mount Everest eller gå alene på treski over Grønland.

Jeg drikker omtrent ikke alkohol. Sist jeg drakk, var 2. juledag. Da var jeg på den årlige ribberocken i hjembyen min, Moss. Kjempeartig, siden jeg alltid treffer en skokk kjentfolk jeg aldri ser ellers. Men altså, grunnen til at jeg drikker så sjelden, er fordi jeg har et veldig beskjedent behov for å ruse meg, i tillegg til at jeg synes de aller fleste alkoholdrikker smaker skjit. Til og med Strawberry daiquiris har sin begrensede sjarm. Og la oss innrømme det, folk blir markant dummere i fylla. Meg selv inkludert.

Siden jeg ikke er så glad i fet mat, så spiser jeg sikkert noe annet usunt, tenker du. Sjokolade og godteri, kaker og muffins! Jepp, søtsaker er mine svakheter. Men jeg spiser ikke mye av dette heller jeg. Raffinert sukker gjør meg slapp og umotivert, så jeg holder meg unna det, stort sett. Og søthungeren forsvinner når det raffinerte sukkeret ikke lenger fyller opp karbohydratlagrene. Jeg elsker søte appelsiner og fersk ananas, og anser det som luksusmat, selv om det ikke utgjør de store summene i matbudsjettet mitt. Er jeg en helsefreak? Vil ikke si det. Jeg spiser uanstendige mengder hvitt kjøtt og fisk. Så noen vegetarianer blir jeg aldri. Jeg aner faktisk ikke om mine matvaner er helseriktige eller ikke, men det er de som passer meg og min kropp.

Har jeg overhode noen svakheter? Noen laster å bekjenne? Klart det! Men de markedsfører jeg selvsagt ikke. OK da. Det hender jeg ser på tv. Ikke ofte riktignok, men det hender. Og jeg lar meg like ofte friste til å se American Idol og Frustrerte Fruer, som Brennpunkt eller Redaksjon EN. Jeg har nok like mange laster og lyster som alle andre.  Summen av laster er konstant, og stadig økende, også for meg. Mine er bare ikke de samme som for folk flest kanskje?

Og en annen ting: Jeg befinner meg vekselvis mellom ytterpunktene asosial, og utpreget sosial. Jeg har aldri hatt sosialangst eller problemer med å få meg nye venner. Jeg har heller aldri vært redd for å være alene eller kjedet meg i mitt eget selskap. Faktisk så har jeg like stort behov for alenetid, som jeg har behov for folk.

Nå hender det faktisk at en og annen sjel blir provosert av livsstilen min. Jeg er for lite selvdestruktiv eller noe. Til dem vil jeg si: like lite som du makter å se for deg at du skal leve et liv uten røyk, fet mat, sene netter, sene morgener, alkohol og mengder med tv, like lite ønsker jeg å leve MED røyk, fet mat, sene netter, sene morgener, alkohol og mengder med tv. Min livsstil er høyst frivillig. Minst like frivillig som din. Og jeg nyter min. Nyter du din?

I rest my case 

Åh! Glemte en siste svakhet jeg har. Jeg har kronisk reisefeber. Alle de pengene jeg ikke bruker på fyll, røyk og ferdigmat, bruker jeg på reiser. Til helgen reiser jeg hit: