I over en lengre tid, faktisk helt tilbake til våren i år, så har jeg elsket Raga Rockers. Jeg hører på dem mye, å digger tekstene dems. Mange ser dem på som harry. Harry eller ikke, de er kule!

Veldig geniale tekster som blir litt synge-med-ish. Tenk deg; Du sitter på bussen å vil helst synge eller nynne med teksten, men kan ikke pga det er folk rundt deg. Ganske trist egentlig.

Bare se på dem! Utrolig kule hele gjengen. Vokalisten sin stemme er kul, anderledes men likevel catchy. Jeg “fikk” dem i fra filmen Mannen Som Elsket Yngve. Både boken og filmen ble jeg straks fan av. Kleskoden dems inspirterte meg endel, ang jakkene og skjerfene, replikker og noen taleformer. Er ganske morsomt. Jeg er i fra Sandnes, å snakker jo nesten likt som dem i Stavanger, så da blir det enda morsomere!

Liker du dem? Hvorfor/hvorfor ikke?

jeg har sovet middag i en halvtime, og sitter nå og leser til morgendagens historie prøve samtidig som jeg ser “Juno” for åttehundrede gang. Det gikk plutselig opp for meg at det er begynt å komme litt gode teen-movies i det siste; “Juno”, “Nick & Norah´s infinite playlist”, “Charlie Bartlett”, “The boat that rocked” er noen eksempel. det er egentlig litt trist at den eneste gode norske teen-filmen jeg veit om er “Manne som elsket Yngve”, jeg har sett mange andre, men de suger jo ræv! “switch”, “vegas”… interesserer meg like mye som rosa neglelakk. nei, nå må jeg lese historie, det er to kapittel; den islamske verden og tidlig middelalder i europa, så blir det ikke liv nå, så veit ikke jeg…

<3

i´ve taken a half an hour nap, and am currently studying for my history test tomorrow while watching “juno” for the eight hundred time. i suddenly realized that there have become some new good teen-movies lately, not many, but some; “juno”, “nick and norah´s infinite playlist”, “charlie bartlett” and “the boat that rocked” are some movies i dig. yes, i just used the word dig, kill me now. it makes me so sad that even though the norwegian movie industry is becoming so much better, the teen-movies pretty much sucks. “switch”, “vegas”, “tommys inferno”, they suck! the only movie i like is “mannen som elsket Yngve” (the man who loved Yngve), and that is basically because i loved the book. and the music is great, and their band has hilarious names (Mathias Rust band and Fittesatan Anarkikomando). but non the less it is the only norwegian teenage movie i find worth seeing. of course there are many other norwegian movies worth seeing; “den som frykter ulven” (those who fear the wolf), “kill buljo”, “Max Manus”, “Uno” and basically anything with Aksel Hennie and Kristoffer Joner is totally worth watching, but those movies are either horror movies, thrillers, crime, comedies, splatters… it really is too bad… oh well, i should get back to reading about the islamic world and the early middleage in europe. well if it isn´t going to be a wild night tonight, well then i don´t know..

by the way the band of the day are ‘the shocking pinks’, i am not really sure about what i think of them yet, but i can´t stop listening to their song “Emily”, it fascinates me.. strangely enough… it is kind of funny because they make music that makes my friends just look at me funny and shake their heads… is it just me or is the song fascinating or what?!

Eg var fortapt, så fortapt
Alt var krangling og alt var motvind
Trodde aldri nogen skulle riva muren ner

Eg var fortapt, så fortapt
Du var ´kje min og eg var ingenting
Trodde aldri nogen skulle riva muren ner

Det stod ein mur der
Mellom lykken og meg
Så reiv du muren ner
Evig kjærlighet
Evig kjærlighet

Du tog imot meg.
Eg skal aldri svikta deg
Du tog imot meg
Skal aldri svikt deg
Aldri svikta deg
Aldri svikta deg

Du vet alt, alt som skjer
Du plukke meg opp når eg har ramla ner
Får meg trygt iland når eg har ramla i hardt ver

Eg var fortapt, så fortapt
Du var ´kje min og eg va ingenting
Trodde aldri någen skulle riva muren ner

For det stod ein mur der
Mellom lykken og meg
Så reiv du muren ner
Evig kjærlighet
Evig kjærlighet

Du tog imot meg
Eg skal aldri svikta deg
Du tog imot meg
Skal aldri svikta deg

Du tog imot meg
Skal aldri svikta deg
Du tog imot meg
Skal aldri svikta deg
Aldri svikta deg
Aldri svikta deg

Hoje o post é sobre três filmes que indiquei para o matthew.com.br, blog super bacana sobre coisas que a Maite e o Thiarles gostam! Os filmes:

O homem que amava Yngve (Mannen som elsket Yngve, 2008)…

… se passa em Stavanger, na Noruega, em 1989, e acompanha a vida de Jarle Klepp. Klepp possui uma ótima namorada, o melhor amigo de todos e toca na banda de punk rock mais agressiva da região. O que ele não esperava era a chegada do novo colega de classe, Yngve. É a partir deste momento que surgem em Klepp os primeiros questionamentos sobre sua vida e sobre as pessoas que o rodeiam. O filme é leve, com tons de humor e uma interessante passagem dos acontecimentos. Alguns aspectos podiam ter sido mais bem explorados, mas ainda assim é um ótimo filme sobre as relações e convivências sociais.

Candy (2006)…

… conta a história de um casal viciado em heroína, rumo a autodestruição. Dan (Heath Ledger) é um poeta, de vida boêmia, louco por heroína, que se apaixona por Candy (Abbie Cornish), uma bela estudante, que se entusiasma pela vida boêmia de Dan. O destino dos dois juntos se torna a busca pela droga. O relacionamento transita entre a paixão, o ódio e a heroína, o quê os leva a roubos e prostituição, deixando que tudo o que resta da vida deixe de ter importância. Candy salta entre momentos de pura paixão para perturbação total. Ao mesmo tempo em que serve de aviso, é também uma delicada história de amor.

E a Sua Mãe Também (Y tu mamá también, 2001)

Que tal uma viagem pelo México em busca de uma praia imaginária? E a sua mãe também (Y tu mamá también, 2001) é um road movie que conta a história de Tenoch (Diego Luna), Julio (Gael García Bernal) e Luisa (Maribel Verdú). Tenoch e Julio, dois adolescentes imaturos, para impressionar Luisa, bonita e mais velha, inventam que estão planejando uma viajem a uma praia secreta, a Boca del Cielo. Luisa, que está passando por momentos de crise, acaba aceitando o convite. Junto com o inicio da viagem, os personagens iniciam o autodescobrimento. Luisa seduz ambos os jovens. O filme se torna cada vez mais profundo alterando entre a amizade e o desejo sexual entre os três.

The Man Who Hated Women
is on the shelves just out new release wow
last year it was The Man Who Loved Yngve
everyone raved about just had to read
after the film came out
and before that the revival of The Man Who
Mistook His Wife for a Hat onstage all the rage

Maybe it’s the same man
Maybe there is just one man
mistook his wife for a hat so now
he hates women and loves Yngve who
by the way is a man too
so no, there isn’t one man there’s two:
Yngve
and the guy everyone writes about

Tittel: «Mannen som elsket Yngve»
Medvirkende: Diverse
Plateselskap: Oh no! records, 2008
Omfang: 2 compact discs (125 min)

Jo visst, jeg kunne godt ha skrevet om både filmen og boka og lydboka og forfatter Tore Renberg generelt for den saks skyld – men det kan jeg heller gjøre en annen gang.

La meg denne gangen heller hylle det som kanskje er tidenes beste og mest gjennomførte norske soundtrack! På denne dobbeltplaten grasseres det i vei med hits fra den delen av åttitallet som ikke handlet om pastell og skulderputer så spisse at folk pådro seg øyeskader (sant!). Her det new wave, her på berget gjerne eller ugjerne refert til som «nyveiv», og punk som utgjør plattformen.

Som soundtrack er dette en salig blanding av hits og rimelig obskure ting – alt med en blodrød tråd i bunn som gjør det helhetlig og dokumentarisk. Ingen respekt å spore heller, her ramler Iggy Pop om kull med Jokke & Valentinerne, Violet Femmes går en runde med Stavangerenseblet - og alt er stort sett ufattelig bra, inkludert de få låtene som ble laget spesielt for filmen.

Vi får også servert en rekke norske klassikere som Blaupunkts uforglemmelige tolkning av «Jeg vil være ung» og The Cuts «In Dieser Stadt». For ikke å snakke om Skjønn Forenings «Jeg ser dobbelt», en av åttitallets beste låter overhodet. Gamle glemte skatter om igjen – mer sånn altså!

Konklusjon:  Med bortimot førti låter fordelt på to plater utgjør dette en representativ og topptung stjerneforening av romantisk, svartmalt, innrøkt rockemusikk fra de isbelagte åttitallet. Det er innblikk i en periode i norsk rock som definitivt var mer enn a-Ha og The Monroes og som dermed er med på å gi et misforstått tiår sårt tiltrengt oppreising. Hurra! Nå er det bare å vente på den ultimate nittitallsfilmen der hovedpersonen går på trynet på So What til tonene av Bevers «Animals In Motion».

Sjekk utlånsstatus og reserver denne platen på drammensbiblioteket.no

Hør det fiktive bandet Matias Rust Band fremføre signaturlåten «Fittesatan Anarkikommando» her:

11:51
Mens jeg her, uten Internett på toget til Asker mens Vapen och Ammunition av Kent kommer fra de hvite iPod-ørepluggene mine, mens Jarle Klepp sliter med sin guy crush på Yngve Lima, skriver jeg blogg. Jepp, for én gangs skyld stiller jeg forberedt når jeg blogger. Det hadde kanskje vært enda stiligere om jeg hadde skrevet dette for hånd, men jeg må nok skuffe dere, jeg skrev dette på PC, bare for å kopiere det til deres øynes glede når jeg setter meg ned hjemme.

Strekningen Bergen-Asker er fantastisk vakker. Jeg har aldri vært den største nasjonalisten, jeg vet, men det skal mye til for å slå Norges landskap. De majestetiske fjellene, de mange tusen små fossene som har frosset til is på vei ned mot avgrunnen vi lever i, skogene, nei, vi lever i et vakkert land, dere!

Jeg liker tog. Sammen med gåturer om natten, er de som skapt for å rense hodet. Bare sitte og stirre ut av vinduet med komfortabel musikk i ørene, lese en bok, skrive skriverier eller spille et spill, tog er uovertrufne. De færreste merker noe til det, da man som oftest bare tar lokaltog, men sekstimers togturer som den jeg tar nå, er himmel.

13:10
Snødekte vinterlandskap. Jarle Klepp prøver å være tre steder på én gang. Tillbaka til Samtiden av Kent. Prepubertale, svenske småjenter i setene foran stirrer på meg. Halvsmelta snø på vinduet. Jeg er fornøyd. Om fire timer kjøper jeg en bok av kjæresten min. Jeg har drukket to Battery, har to igjen. Urinen presser seg nok en gang frem fra blæra mi, men jeg klarer meg en liten stund til. Jeg sitter på toget som står stille på en rød stasjon i midten av ingensteds oppe i de vakre fjellene vi tenker altfor lite på. Vannet mellom meg og fjellene er solid, men ingen ser ut til å bry seg.

14:47
Skoger, høye fjell og halvveis isdekte elver. Svenskefjortisene finner det utrolig festlig å ta bilder av hverandre med mobilkameraer, spille høy fjortistechno med forvrengte stemmer og å le høyt. Jarle Klepp har vist seg som et svakere menneske for sin far. Soundtracket fra The Dark Knight, verdens beste film. Den tredje Battery-boksen er unnagjort, og jeg er sur. Jeg savner kjæresten min. Litt over to timer igjen, og det er altfor lenge til. Jeg vil være i Asker nå, ikke halvveis ute av ingensteds. Når jeg er fremme, har jeg lyst på en klem. Svenskefaen-banden glor fortsatt.

15:51
Sivilisasjonen nærmer seg sakte, men sikkert, og Vapen och Ammunition er nok en gang i ørene mine. Jarle Klepp er nettopp ferdig med århundrets fyllekule, og svenskefaen er fortsatt nettopp det: faen. Jeg vil fortsatt ha klem, men jeg er ikke lenger like sur – forelskelsen er sterkere. Jeg er forelsket i Bea, jeg er forelsket i Yngve. Renberg er bare for bra.

16:18
Nå er jeg lei. Toget dro nettopp fra Vikersund, og det er akkurat så nærme at jeg er rastløs. JEG VIL AV TOGET NÅ. A Weekend in the City av Bloc Party. Svenskefaen.
Jeg. Savner. Bea.

Blogginnlegg slutt.

End notes: Nå har jeg kjøpt bok av kjæresten min og sitter hjemme i stua i Asker. Glad, men sulten.

Jeg elsker det når et band eller en artist lager en så perfekt sang at jeg, i deler av den, må stoppe med det jeg gjør, bare for å nyte ordene og melodien sammen. Det finnes veldig mange slike sanger, og det er som regel kun deler av denne sangen, setninger, som gjør dette med meg, men å spole fram til denne delen kommer ikke på tale, for selv om sangen er på 10 minutter, og den fine delen kommer 7 minutter inn, må jeg vente. Delen blir ikke like fin om jeg ikke hører alt sammen.

Den siste sangen jeg har oppdaget som har denne effekten på meg er DumDum Boys – En Vill En, og følelsen jeg hadde når jeg gikk ute i dag, mens månen lyste mot meg, og Prepple sang “en helt ny feeling for meg“. Akkurat i de sekundene kunne ikke livet bli bedre. Og det er denne følelsen som gjør at jeg elsker musikk så mye som jeg gjør. Det faktum at noe så enkelt som å slenge en setning med en melodi gjør at jeg får frysninger.

En annen sang er oprofessionell av Kent. Sangen varer i nærmere fem minutter, og er ikke spessielt oustanding. Men så, etter to minutter og 38 sekunder syngr Jocke “vi är på väg til Isola” og det er like nydelig hver gang. Mens vi er inne på Kent vil jeg også nevne Noll. En fantastisk sang som bare blir enda mer fantastisk når Jocke bryter ut i “Om jag förlorar dig, så förlorar jag synen. Om jag förlorar dig, så har jag ingenting kvar, förlåt mig, men du är alt jag har” (beklager dårlig svensk her, men jeg pleier som regel å kopiere teksten fra Kent.nu, noe jeg ikke orka å gjøre nå). Poenget er at når han kommer til den delen får jeg frysninger, og hva en jeg måtte gjøre da, om det er å skrive, snakke, lese, så må jeg slutte bare for å konsentrere meg fullt og helt om akkurat det.

I dag var jeg sammen med Christine. Vi skulle møtes sju, så jeg dro til byen i sjutida. Når jeg så kom dit, rundt kvart over sju, hadde jeg fått melding fra Christine om at hun kom til å bli litt sein. Ikke noe problem, tenkte jeg, jeg kunne jo bare se litt på bøker og musikk mens jeg venta. Vel, når jeg kom nedover fikk jeg raskt melding fra Christine igjen. Batteriet på bilen hadde gått, og de måtte få strøm fra noen. Derfor, klokka ti på åtte kom hun og møtte meg, og vi dro ned til Min plass. Der slappa vi av, snakka og spiste pommes frites og drakk Cola (light) Blærgh.  Vel, så dro vi på taket og spiste taket-is(med kokos) NAM! Og prøvde å finne ut hvilke nordmenn som var kjekk.  Vi kom vel i grunn fram til at den eneste vi var enige om var kjekkas er han som spiller Helge i mannen som elsket yngve. Jeg kom selvfølgelig med mange forslag. Han som spiller Jarle, Kristoffer Joner, Aksel Hennie, men Christine var rett og slett ikke enig med meg. Menmen, ikke alle kan vel ha like bra smak i mannfolk som meg.

Jeg liker å bruke penger. Spessielt når jeg er ferdig med shoppinga, og innser at jeg er en cd, 4 filmer og bøker rikere. Enda bedre er følelsen av å ha kjøpt så mye, og kun brukt 550 kr. Det jeg har med meg hjem etter byrunden er:

• Filmene Beyond Borders, Closer, A Knight’s Tale og Gangs Of New York
• Bøkene Can You Keep a Secret? og P.S. I love you
• Kaizers Orchestra – Maskineri

Mest fornøyd er jeg vel med innkjøpet av A Knight’s Tale. Jeg lurer på om grunnen til at jeg plutselig, etter mange års leting, fant den er fordi hoverolleinnhaveren pluselig døde. Og for dere som ikke vet det, så er det Heath Ledger som spiller i den. Fantastisk film, med fantastisk søt mann.

In other news så så jeg Mannen som Elsket Yngve i går. Den var bra, men det var små ting ved den som plaga meg litt, og så snart jeg kommer over det kan jeg nok like den mye mer. Hvis vi ser bort i fra det kan jeg jo nevne at mannfolkene i den filmen var fantastiske. Hallo, for en gjeng kjekkaser, vel, hvis man ikke regner med Kristoffer Joners rolle, som kanskje er den eneste rollen jeg har sett han i der jeg ikke har syntes han var kjekk, og oljeungen i blå boblejakke. Nå skal det sies at hans opptreden i filmen fikk meg til å le høyt, samtlige ganger gjennom filmen.

Ellers har jeg, takket være One Tree Hill, gjenoppdaget The Go! Team. Digg med bra musikk! Så, til dere som synes jeg har fet musikksmak(alle) så skal jeg slenge inn en link:

Forresten, vær kul! Hør Huddle Formation.

Helt til slutt vil jeg nevne at skoleoppgaven, som jeg har masa om de siste dagene, ble ferdig 3 minutter før innleveringsfristen. Så alt ordna seg til slutt!

I går turte jeg endelig å gå på kino og se Mannen som elsket Yngve. Fordi jeg er så glad i boka er dette noe jeg har utsatt en stund i redsel for å bli fryktelig skuffet, provosert, føle trang til å tygge opp stolsete foran meg osv. Men i følge min onkel som er psykiater er det sunt å konfrontere frykten sin, så i går kveld satt jeg altså i kinosalen.

Jeg tror det var en ganske bra film. Det er faktisk litt vanskelig for meg å bedømme for selv om jeg intenst prøvde å fokusere på det som skjedde på lerretet så begynte jeg automatisk å sammenligne scenene med handlingen i boka. Dette var veldig forstyrrende særlig fordi jeg virkelig hadde lyst til å vurdere denne filmen som et selvstendig verk og ikke noe som skal leve opp til min visjon av boka.

Det jeg synes fungerte aller best var scenene som var morsomme. Dette gjelder særlig der Helge , Jarles bestekompis spiller en sentral rolle. Helge, spilt av Arthur Berning, reddet hele filmen for meg, han er rett og slett utrolig morsom og med noen fantastiske ansiktsuttrykk. Scenene der Jarle og Helge skal kjøpe hasj, når Jarle klipper håret og når de skal ha konsert lo jeg høyt av. Det er de følsomme scenene som er filmens problem. Dette gjelder særlig scenene som skal fortelle at Jarle blir betatt av Yngve og der hvor alt går til helvete for Jarle etter den store festen. Fordelen en bok har er at den over flere siden kan skildre hvilke tanker som farer gjennom hodet til karakterne uten at det går så mye tid på historiens plan. Ettersom denne filmen ikke hadde voice over, er filmens eneste måte å vise Jarles forelskelse og fortvilelse på å filme mye nærbilder av Jarles ansikt på en dvelende måte. Og beklager, det fungerer bare ikke for meg. Når Jarle sitter i klasserommet eller står i dusjen og glaner på Yngve med måpende munn og glassaktig blikk så ser han bare litt uintelligent ut. Det er ikke gripende eller rørende, det virker bare litt rart.

En annen ting jeg tenkte på er Kathrine, Jarles kjæreste. Skuespiller Ida Elise Broch gjorde en bra jobb. Jeg likte utstrålingen og spillestilen hennes. Problemet var at nesten alle replikkene hennes hørtes litt stive og oppstyltede ut. Er usikker på om det har noe med måten hun snakker på eller om det rett og slett er fordi hun snakket østlandsk mens alle andre snakket stavangersk? Jeg tror dette er et handikap alle skuespillere fra østlandet sliter med. Man har jo i årevis klaget over at norske skuespillere høres ut som om det er riksmålseksamen på Teaterhøgskolen. Jeg synes dette har blitt bedre med åra, men fortsatt høres skuespillere med dialekt mer “naturlige” ut. Aner vi årsaken til at Bjørn Sundquist har spilt i 90 prosent av alle norske filmer her? Høres det bare bedre ut med dialekt pga noe som ligner “engelskeffekten”, dvs. alle de suppete sangtekstene og replikkene som hadde hørtes helt fjerne ut på norsk høres alltid kule ut på engelsk. Er jeg bare en av disse østlandssnobbene som “synes det er sååå sjarmerende med dialekt altså” (Oslo-folk snakker som alle vet ikke dialekt, de snakker norsk). Kanskje jeg bare har en ting for stavanger-dialekt? (Jeg har nok det. Vurderte faktisk seriøst (nesten seriøst iallefall) å flytte til Stavanger etter å sett Mongoland).

Når jeg først er i gang med å rante om Mannen som elsket Yngve og stavanger-dialekt så må jeg si at den beste “forfatter leser fra boka si”- kvelden jeg har vært på var på Cafe Replikken i Trondheim da Tore Renberg leste høyt fra scenen der Jarle og Helge slentrer rundt på Jæren og blir venner. Det er den scenen som åpner filmen. I filmen er den ok, i boka er den morsom, når Tore Renberg leser dette høyt er den sinnsykt morsom. Jeg lo så jeg fikk vondt og elsket boka enda mer.

Tore Renbergs bok “Mannen som elsket Yngve” ble en bestselger da den kom ut i 2003. Nå er den filmatisert, og får premiere på norske kinoer 15. februar 2008.

Historien er lagt til 1989. Her møter vi 17 år gamle Jarle Klepp som går i andre klasse på videregående skole i Stavanger. Jarle har røde meninger, palestinaskjerf og dater den peneste damen på skolen, Katrine.

Jarle og bestekompisen Helge spiller sammen i rockebandet “Mathias Rust-band”. Alt er bare fryd og rock’n roll helt til Yngve Lima begynner som ny elev i klassen.

Jarle blir bergtatt av den nye gutten. Og som mange har erfart, kan forelskelse minne om en sinnsykdom. I tur og orden svikter Jarle sine nærmeste venner og familie, alt for å få være sammen med Ynge så mye som mulig.

Les resten på Gaysir.no