Publisert: 22:30

Siden mandag har jeg spist 2-3 måltider hver dag, på tross av stemmer som mener at jeg bør holde meg unna all mat i fast form. Og jeg har sovet greit hele tiden (brukt sov-i-ro i ørene, og det har hjulpet akkurat nå, selvom jeg bruker en stund på å sovne og selvom jeg har begynt å få sår inni ørene), bortsett fra at jeg har klart å forskyve døgnrytmen min litt; så i stedet for å legge meg ca 21:30-22:00 så er jeg nå ikke i seng før litt over tolv. Men det er greit for jeg sover greit om natta bortsett fra at jeg har en del mareritt, men jeg har faktisk sovet hele natten og det er jo bra

Det var ellers veldig koselig på W i går, men så begynte folk å mase om noe jeg drev med (ikke vondt ment) og det ble for mye. Han som vet at jeg sliter så det på meg og spurte om vi ikke skulle gå og jeg sa “Ja jeg må jo rekke bussen!” og han nikket “Det må jeg og.”. Så gikk vi mot bussen og pratet og jeg begynte å gråte så fort vi kom ut i mørket, men tror ikke han så det, men han så at jeg var på gråten når vi satt inne.

Han fulgte meg hjem enda det er en halvtime å gå og enda det regnet, og sa at det ikke var noe problem. Han så vel at jeg ikke hadde det noe bra. Vi dro innom butikken på vei til meg og jeg kjøpte en boks med is som vi delte. Det var veldig koselig og vi pratet veldig mye. Og når han gikk fikk han en klem. Var skikkelig imponert over at han gjorde så mye for meg. Han er kjempe snill og han er et sånt menneske jeg ikke tror at det er noe vondt i egentlig. Var forresten samme personen som hentet tingen mine, som jeg glemte, etter jeg fikk panikkanfall på laboratoriet for en stund tilbake. Jeg tror at samtalen i går gjør at jeg stoler litt mer på ham, men det er fortsatt ting jeg ikke har lyst til å si fordi jeg er redd for at han skal forsvinne. Uansett satt jeg igjen med en ganske god følelse etter han gikk, noe som var veldig koselig nå etter at jeg ikke har hatt det så bra.

I går fikk jeg også vite at jeg hadde surret til når vi hadde eksamen og det viser seg at jeg hadde klart å surre meg fag også og at jeg har konsentrert meg om feil fag. Veldig frustrerende… Men jeg har da klart å få gjort noe med det faget i dag; løst nesten hele  eksamen fra i fjor (mangler bare to oppgaver som jeg ikke finner svar på), så jeg er ganske fornøyd.

Ellers har sansene mine “forvrengt” seg igjen, noe som her helt motbydelig. Sansene mine har riktignok ikke byttet plass, men jeg kjenner alle lukter fryktelig sterkt og alle like intenst. Det går, men det er helt motbydelig på for eksempel bussen hvor det kommer på folk og alle lukter forskjellig Svettelukt blandes med alskens parfymer og gjerne lukten av gammel alkohol osv, og jeg får bare lyst til å spy og det gjør bussturer ekstremt ubehagelig om dagen. Det samme gjelder når jeg sitter på forelesning eller med andre folk, jeg lukter faktisk folk før jeg ser dem om dagen. Skulle nesten tro jeg var et eller annet dyr, og det gjør meg redd fordi jeg er redd for at jeg skal bli til et dyr mens jeg er ute blant folk: At det skal vokse frem pels og at jeg skal få ører osv. Jeg vet jo vitenskapelig sett så er det ikke mulig at mennesker blir til andre dyr, men jeg blir likevel redd. Kjenner likevel at jeg er mer redd for å bryte sammen når jeg er sammen med folk. Men på tross av dette har dette vært en grei dag ettersom det var kos i går og ettersom jeg stort sett har vært helt tom og ikke følt noenting + at jeg har klart å gjøre noe faglig arbeid i dag.

Skal til DPS igjen i morgen forresten og har tenkt til å prøve å si litt om hvor vanskelig jeg har det om dagen; håper bare at hun ikke avbryter meg å får meg til å spore av som vanlig eller henger seg opp i det at “du klarer deg jo så bra”. Må prøve å si ifra hvis hun gjør det, men det er vanskelig…

Uansett: Tror jeg avslutter nå og legger til at jeg har klart å slette koden til egget mitt og derfor byttet ut med ett nytt. Kom derimot på etterpå at jeg bare kunne bla tilbake i arkivet og finne koden igjen, men fant ut at det nye “egget” eller hva det nå er passet bedre ettersom det er oransje. Men hvis noen har lyst på det rosa egget (heter Daggo) må du bare si ifra så skal du få koden av meg slik at du kan putte det på din egen hjemmeside/blogg (må nesten bli førstemann til mølle prinsippet her, ettersom det på en måte er mest rettferdig).

Håper ellers at alle har det bra, at dere får en fin dag i morgen og sover godt i natt!

Jeg hadde et mareritt, et mareritt som forfulgte meg i våken tilstand. Bildene rullet på innsiden av hodet, som traileren til en katastrofefilm. Bilder av at en dag ville alt ende i forferdelse. Jeg stålsatte meg, krympet meg. Bar dem med meg på skolen, bildene og marerittet, som trofaste følgesvenner. Scenarioet rullet fantasikrevende gjennom skoledagen og hele veien hjem. Scenarioet om at en dag når jeg nærmet meg huset vårt, så ville verdenen vår ligge helt og fullstendig i grus. Stuevinduet ut mot gaten ville lyse mot meg som et åpent, svart sår. Splintret, ødelagt. Truende og illevarslende med et budskap om at på innsiden befant helvete seg.

Dette var et scenario jeg aldri våget fordøye fullt ut, for da var jeg overbevist om at jeg kom til å miste forstanden. At hodet ikke lenger kunne tåle verden rundt. Med sammenbitte tenner maktet jeg ikke slippe til bilder av blodig og forfyllet ødeleggelse, men så dem som gjennom en tett tåke, distansert. Men de var der, lot meg ikke slippe helt unna.

Det var bilder av mamma liggende i en pøl av blod og glass, mens pappa virre rundt som et forferdet og rasende dyr uforstående til egne handlinger. Rasjonelt sett forsøkte jeg fortelle meg selv at jeg overhodet ikke hadde noen forutsetning for å vite hva som ventet rundt neste barndomssving. Allikevel kvernet tankene kontinuerlig: Hvis allikevel, og den dagen når…

Hva skulle jeg gjøre da? For jeg hadde jo ingen back-up plan.

Bildene ble aldri virkelighet i den grad jeg fryktet dem og stålsatte meg mot dem. Men i min verden var de virkelig nok. Hver dag.

Publisert: 21:10

Natt til i går sovnet jeg faktisk ganske fort og det samme med natt til i dag. Det er helt utrolig og jeg har prøvd å finne ut hva det er jeg har gjort som har gjort at jeg er sovnet. Og dette er de tingene jeg kan huske at jeg har gjort:

• Drukket camillete noen timer før jeg har lagt meg
• Ligget og fantasert om hva jeg syntes at jeg burde drømme om, for å prøve å ikke tenke på at jeg må sove
• Ligget å holdt rundt bamsen min hele natten
• Ikke sovnet eller “hvilt” liggende rett ut på senga i løpet av dagen

Men selv om jeg har sovnet har jeg lagt meg alt for sent som har gjort at jeg fortsatt har vært trøtt på dagen, men likevel føler jeg at jeg kanskje har knekt en liten søvnkode. Eller så har jeg bare vært veldig heldig, men sitter nå å drikker camillete nå så da er det jo bare å prøve videre Uansett har det vært godt å få sove gjennom hele natta uten medisiner, selv om søvnen har vært litt slitsom med diverse drømmer. Så har egentlig ikke hatt så mye energi, så jeg har tenkt til å prøve å legg meg nå snart, altså en gang mellom 21:00 og 21:30.

I går var jeg på en liten fest noe som var veldig gøy, selv om jeg helst egentlig bare slappe av. Men når jeg først ble med var det bare gøy og jeg har ikke ledd så masse på lenge Klokken 24:00 dro folk til byen og da gikk jeg å la meg. Eneste ubehagelige som skjedde i løpet av festen var at jeg fikk i meg en liten slurk alkohol fordi jeg skulle smake på noe. Jeg ble skikkelig kvalm, ikke fordi jeg ble full, men fordi jeg føler at alkoholen går inn å dreper hjernecellene mine. Med andre ord er det vel ganske lett å skjønne at jeg ikke drikker. Denne tvangstanken heller hva jeg skal kalle det syntes egentlig de på DPS at er kjempe fin etter det jeg har skjønt, ettersom mange med mine symptomer ofte bruker alkohol for å selvmedisinere seg og for å blande dem med medisiner. Selv savner jeg ikke akkurat å drikke så det gjør meg ingen ting, men det hadde vært greit å smake på noe uten å føle at man må kaste opp. Klarte jo å drikke ting før uten å føle meg kvalm, så virker egentlig som dette er noen nye greier. Men det er helt greit, jeg har ikke tenkt til å begynne å drikke uansett.

Ellers har jeg klart å få til veldig mye i dag selv om jeg har gått litt rundt i tåka i dag:

1. Klippe klørne på kaninen
2. Sende epost til dyrlegen
3. Sende inn meldekortet til NAV (som jeg nesten hadde glemt :S)
4. Betale regninger
5. Ryddet i papirene mine
6. Laget papirsortering (her jeg bor er det nesten ikke kildesortering; bare papir container og en annen for alt annet søppel)
7. Jobbet med studier (jeg ble riktignok ikke ferdig, men men)
8. Vaske opp
9. Lage middag

De to siste tingene må jeg gjør jeg jo hver dag, men jeg har jo faktisk gjort det i dag også så da må det med, men det ser jo mye bedre ut med 9 punkter enn med 7 :p

Enda en ting jeg vil nevne er at jeg har fått det over meg at jeg har lyst til å lese de to bøkene; 23-salen av Ingvar Ambjørnsen og I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng. Jeg har også lyst til å lese De gales hus av Karin Fossum, men jeg har lyst til å lese de to andre først. 23-salen er viktigst føler jeg, føler at det er noen som vil at jeg skal lese den, fordi det er noe viktig som står i den som jeg må vite. Tenkte å kjøpe begge to fra Bokkilden.no i dag, men I morgen var jeg alltid en løve var vist midlertidig utsolgt, men det gjør ingen ting fordi jeg tror de har den i bokhandelen i nærheten her jeg bor. Stemmene sier at jeg ikke må finne på å handle i bokhandelen ettersom folk med en gang vil skjønne at jeg sliter da, men det er bare tull fordi det er jo mange som leser den boka uten å ha noen problemer i det hele tatt. Så nå sitter jeg bare å vurderer å kjøpe 23-salen fra Bokkilden, men føler at det blir litt vanskelig nå som det bare er en bok, jeg egentlig ikke hvorfor, men det er nå en gang slik at ting som er lette for andre nødvendigvis ikke er like lett for meg. Så vi får se hva det blir til…

Jaja, nå er klokka litt over ni så da får jeg vel tenke på å legge meg

Snikoppfeiting?

Jeg kom på hva det var jeg lå og tenkte på her om dagen. Det var rett 0g slett dette med matlyst, vekt og utseende. Det er merkelig med det, nemlig… I sommer var jeg i Tromsø, og dagene bestod stort sett av jobb. Jobb, jobb, jobb, ingen trening (sett bort fra litt turer) og ganske mye mat. Brødskive til frokost, brødskiver på jobb, italiensk salat, rødbetsalat, ost, store middagsporsjoner og sjokolade, sjokolade og mer sjokolade. Jessda.

Mens jeg var der oppe levde jeg mer eller mindre uten helfigurspeil. I leiligheten var det nemlig bare mulig å få et glimt av seg selv om man trikset litt med de små speilene som var, så de gangene jeg så meg selv fra topp til tå var de gangene jeg surret meg inn i en klesbutikk. Ikke kjempeofte, med andre ord.

Det jeg oppdaget da jeg kom hjem var at jeg hadde endret fasong. Tallet på vekta var litt mindre blitt, målebåndet viste det samme, men noe hadde altså skjedd. Jeg hadde tydeligvis blitt snikslanket, og det på sjokolade og majonesholdige salater. Hum!

Her hjemme har det motsatte skjedd. Jeg har blitt snik-oppfeitet. Om jeg har gått inn for det? Nope. Om jeg har merket det underveis? Nehei. Om jeg ble overrasket? Ja!

Vi har spist snop. Kanskje litt for mye. Vi har spist godt, og tydeligvis kanskje for mye der og? Vi har trent, og i det hele tatt har jeg følt meg veldig flink, men plutselig en dag stod jeg altså på badet og måpet. Hva. Har. Skjedd.

Vekta vet jeg ikke hva viser. Målebåndet viser fortsatt det samme. Buksene viser noe helt annet. Mystisk!

Godt jeg oppdaget det før jeg plutselig våknet rund som en tønne.

Jaja, livet bry på mange overraskelser. 20-årene er tydeligvis tiden for å sloss mot eplefasongen!

Godt man har fornuften i behold og treningslyst.

***

Drømmeland…

Natt til i dag har vært preget av en ting, og en ting alene. Mareritt. Fysj!

Våknet svett og redd, og da det første jeg kunne registrere var at 1) Jeg hadde forsovet meg, og 2) ryggen var foortsatt vond trodde jeg det her skulle bli en ordentlig kjip dag. Heldigvis snudde det hele ganske så fort!

Sola skinner fra blå himmel, og kaffebønnene har fortsatt en slags magisk kraft. Life is good!

I dag står det (selvfølgelig) lesing på planen, men også litt kokkelering! Jeg har nemlig lovet å lage ostekake til en barnedåp vi skal i i morgen

***

Sånn ellers eg jeg ganske så nysgjerrig. Kjæresten har nemlig vært på hemmelig handel!

Jeg forventet at han skulle komme trippende inn døra med masse ny elektronikk under armen (i hvertfall en playstation 3 eller noe lignende), men den gang ei. Jeg har ikke bursdag før om en drøy måned, og må tydeligvis grave frem den tålmodige siden av meg…

Spennende!

***

Sist, men ikke minst: LYKKE TIL I NORDISK I DAG, KRISTINE

- se live (webcam)sending på www.treningsforum.no

]]> http://waggliest.wordpress.com/2009/09/29/crestfallen/ Tue, 29 Sep 2009 17:25:21 +0000 Cecilie http://waggliest.wordpress.com/2009/09/29/crestfallen/

Jeg har ikke spist kjøtt siden 15.september. Det har gått overraskende greit. Da jeg snakket med Emilie fortalte hun om et kjøttmareritt hun hadde hatt, noe jeg på den tiden ikke hadde opplevd enda. Men gjett om det kom! Ca. 4 dager senere drømte jeg at en svær wienerpølse jagde meg rundt. Det var en svært fryktingytende wienerpølse også, faktisk. Den hadde bein og et sett med svære tenner.

I forgårs så jeg en merkelig film, Dark Corners. Kan ikke si jeg skjønte så mye av den, men den handlet om ei ung dame med mareritt. Det hun drømte skjedde, bare litt annerledes, med annerledes folk liksom. Til slutt går drømmen og virkeligheten inn i hverandre.
Merkelig, merkelig film. Noen andre som har sett filmen, som har lyst til å forklare?

Man ønsker jo at drømmer skal gå i oppfyllelse av og til, men det er som regel ikke slike drømmer vi har når vi sover.
Av og til går jo de også i oppfyllelse da, håper ikke mine gjør det. Jeg drømmer så ufattelig mye teit, rart og skummelt.

Min verste drøm må være denne:
“ Broren min hadde besøk av noen venner nede i kjelleren på rommet sitt, tror det var TV-stua vår i drømmen, jeg skulle i hvert fall ned å hente noe. Jeg stopper opp å snakker litt broren min, vi ler, så det må ha vært noe morsomt.
Han står med en pistol i hånda og sikter den plutselig mot meg. Det er jo bare en softgun, tenker jeg og ler.
Så hører jeg skuddet. Kula kommer mot meg sakte, som i slow motion.
Den treffer meg midt i magen med en voldsom smerte, og jeg faller bakover.
Broren min står over meg og smiler, øynene mine glir langsomt igjen.“

Du kan tro jeg var paranoid når jeg våkna.
Det er ikke morsomt å bli drept av sin egen bror skal jeg si deg.

Har du hatt noen rare, skumle eller fine drømmer?

Jeg har ikke kommet så langt at jeg er redd for livet mitt enda, men nå begynner jeg å bli litt redd….

De er over alt! Uansett om jeg er våken eller ikke så ser jeg dem….

Det er grusomt og jeg blir kjempe redd…

FÅ DET TIL Å HOLDE OPP!!!!

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger…. jeg orker snart ikke mer….

Det eneste som klarer å roe meg litt ned er kaninen min…. Jeg kan ikke dø nå, jeg må passe på ham… Skulle ønske jeg kunne ta ham med over alt….

Resten av vinteren kommer veien til Liane og hjem til å være mitt største mareritt nå som det er så glatt. Jeg har piggfrie dekk og klager ikke på dem. Jeg bare syns det er forferdelig glatt i dem store lange bratte bakkene du finner på den strekningen. Hjertet sitter meget godt i halsen om du skulle lure. Sånn bortsett fra glatte veier, gleder jeg meg enormt til SNØ’N kommer. Snø <3 Elsk! Det er jo ikke noe problem å kjøre på snø’n, det er jo morsomt. Men kjempe glatte veibaner er ikke morsomt. Det er skummelt.
Og glatte veibaner fører til at jeg må ha nye dekk, som koster en del. Pappa syns det var dyrt, så da syns sikkert jeg det er rimlig dyrt også. Jeg vet ikke hvor mye sånt koster, siden jeg ikke har tenkt på det før.

Har du noen mareritt du vil dele med meg?? Jeg mener, nå som vi er godt i gang…

Ciao – Charl8e

I dag morges våknet jeg en halv time før “Bie på deg” egentlig skulle begynt å ringe på mobilen min. Kroppen min var dekket av svette og jeg skalv. Jeg kunne fremdeles se for meg den øde plassen og bilene som raste av sted oppover veien, men mens jeg tenkte tilbake begynte allerede flere biter av marerittet å forsvinne.

Det var mørkt og jeg nærmet meg togskinnene. Lyset blinket rødt og jeg måtte stoppe opp, og la toget passere meg, før jeg kunne gå over. I stedet for Tine fabrikkene som pleier å være rett forut var det nå kun skog, så langt jeg kunne se. Jeg hørte lyden av sykkelhjul som treffer bakken, og snudde meg for å se hvem som kom mot meg. Først sto jeg der av nysgjerrighet, men etterhvert som sykkelen nærmet seg og jeg kunne skimte menneskefigurer sto jeg fast. Jeg var paralysert og hadde ingen mulighet til å komme meg bort. Et stikk av redsel fór gjennom kroppen min og jeg skjønte at figurene, som jeg nå så var to eldre gutter, ikke var noen jeg ville møte på.

Guttene kom nærmere og jeg kunne ved hjelp av et gatelys se den ene guttens ansikt, glisende. (det var den samme gutten som har rykte på seg for å ha voldtatt flere jenter på skolen min). Febrilsk kikket jeg rundt meg, men synet rakk bare akkurat frem til at jeg kunne se at togskinnene jeg nettopp hadde passert var blitt byttet ut med en mørk skog. Guttene fremfor meg satt opp farten og jeg følte at jeg skulle dø. Rett før de kastet seg mot meg kunne jeg igjen bevege føttene mine og jeg løp så raskt jeg kunne innover skogen. Grener pisket meg i ansiktet, spindelvev festet seg til armene mine og føttene mine ble raskt dyvåte. Bak meg hørte jeg trampende føtter nærme seg, og tårene presset seg på og gjorde det enda vanskeligere å se noe som helst. Etter å ha løpt en stund til kom jeg ut av skogen, og inn på en stor parkeringsplass med et lite fåtall biler på. Jeg spurtet bort og gjemte meg bak en bil uten at de så meg.

Minnet blankt.

Jeg krabbet under en bil og nå var guttens sykkel blitt til en stor motorsykkel som de kjørte rundt med på parkeringsplassen, mens de ropte navnet mitt. Raskt fingret jeg frem mobilen og slo nummeret til mamma, men med en gang hun tok telefonen kikket en av guttenes ansikt under bilen og stirret meg rett i øynene med et glis om munnen, men øynene hadde ikke noe farge og var helt hvite. Jeg skrek og prøvde å vri meg vekk fra bilen, kom meg opp på beina og løp alt jeg klarte, men de to guttene var nå blitt til fem menn som omringet meg og jeg endte opp krøket sammen i baksetet av en bil.

Minnet blankt.

Plutselig kjørte mamma inn på parkeringsplassen og jeg lå på bakken ved siden av bilen med en stor pose i hånda. Jeg løp bort til bilen vår, slang meg inn og låste døra. Så fort vi begynte å kjøre hørte jeg pistolskudd treffe bilruta vår, men av en eller annen merkelig grunn hadde vi skuddsikkert glass. Tre-fire biler begynte å råkjøre bak oss mens vi føk oppover bakkene i Gausdal. Posen jeg holdt i hånden åpnet jeg, og der fant jeg et avkuttet menneskebein, fylt med kokain og forsto med en gang hva mennene i de sorte bilene var ute etter.

Etter å ha kjørt oppover bakkene med de skumle bilene rett i hælene endte vi opp på parkeringsplassen igjen, men nå var det en masse mennesker som ble holdt som gisler der, og jeg forsto virkelig ingen verdens ting. En mann hadde klatret opp i et tre, mens resten var bundet fast til det samme treet. Da vi kom lenger inn på parkeringsplassen kjørte mamma over en av mennene, og plutselig var de borte. Alle sammen. Og alt var mørkt.

Minnet blankt.

Jeg har ikke hatt mareritt på evigheter, og selvom jeg kanskje ikke klarte å få frem hvor skummelt det var med denne gjenfortelling (det er vanskelig å skrive ned drømmer. det er så mye som forsvinner i løpet av dagen), men det føltes så ekte, og da jeg våknet satt bildene fast i hodet mitt som om det skulle vært ekte minner, og føttene mine kjentes kalde ut. Det var akkurat som om jeg skulle opplevd alt selv, så virkelig var det. Jeg husker sjeldent hva jeg drømmer, men denne drømmen er jeg sikker på at jeg kommer til å huske i evigheter. Når jeg lukker øynene ser jeg fremdeles for meg den store parkeringsplassen med skogen rundt.