I dag ble det konstatert at enda to liv ble tatt av den skrekkelige svineinfluensaen. Og merk dere mine ord. Svineinfluensaen tok disse livene, som om den var et monster som livnærte seg på stakkars mennesker. Og på en måte er jo ikke det helt feil.

Men alt i alt har ikke dette monsteret vært like så sulten som tidligere pandemier. Den største vi alle kjenner til var svartedauen som ankom Norge i 1349. Da ble Norges befolkning plutselig halvert på grunn av den grusomme sykdommen. Til sammenligning er 13 personer i Norge døde som følge av svineinfluensaen.

Det er naturligvis alvorlig nok. I vår tid og ikke minst vår kulturelle verden, skulle en tro at vi var beskyttet mot alle sykdommer. Det er derfor mediene blåser dette problemet opp – nettopp fordi det kom så uventet på oss alle. I flere måneder har temaet fått herje rundt i avisene, men først nå har alvoret inntruffet.

«1.000.000 i risikosonen» er overskriften på VGs nettutgave i dag. Det er ikke kun de gamle svineinfluensaen er sultne på. Den vil også ha tilsynelatende friske folk på min egen alder. De to som nettopp mistet sine liv var i 20- og 30-årene. Det skaper frykt og det skremmer ikke bare meg, men hele befolkningen. «Flere og flere ønsker å vaksinere seg,» kan vi lese i dagens aviser.

Mediene kaster rundt seg med påstander og skremselspropaganda om at nesten ¼ av hele Norges befolkning står i fare. Kan det være riktig? Vil vi miste én million mennesker av vår lille befolkning? Realiteten er nok litt annerledes. Mediene overdriver. Det finnes ingen sikre tall på hvor mange som er smittet med svineinfluensa, men man antar at i hvert fall 9 av 10 som har influensa er smittet med den svinete versjonen. Og slik det fremstås i mediene, har cirka 100 000 nordmenn svineinfluensa. Av disse er 13 personer døde. Det setter det hele i perspektiv.

Pressen fokuserer altfor lite på det faktum at de aller fleste som får svineinfluensa, opplever monsteret som et helt vanlig influensavirus. Spørsmålet er om regjeringen faktisk ville ha kjøpt opp 9 millioner vaksiner til 4,5 millioner mennesker, hvis mediene ikke hadde fremstilt svineinfluensaen som et skrekkelig monster.

Huset på Rosseland begynner å ta form. Går alt etter planen flytter vi inn i april.

Jeg og samlivet jeg befinner meg i tilhører livsstadiet “etableringsfasen”. Tilfeldigvis på samme tid opplever verden økonomiske nedganstider. Ja, så alvorlig er det denne gangen at mediene har bestemt det er en krise – en finanskrise. 

Midt mellom daglige trussler om renteøkninger, dystopiske spådommer fra “økonomieksperter” og røde børsmeldinger, diskuterer samboeren og jeg om vi skal ha 20×20 eller 30×30 fliser på badet i huset vi bygger.

Finanskrisen er et faktum – i USA. I Norge derimot, har ”krisen” ikke riktig satt seg – bortsett fra enkelte nervøse rykkninger på Oslo Børs. Sentralbanksjef Svein Gjedrem har vært tryggheten selv, og fremstått forholdvis trøstende og beroliggende på det norske folk.

Foreløpig får det med andre ord greit. Medienes svartmalte fremtidutsikter for oss i “etableringsfasen” er, ikke overraskende, sterkt overdrevet. Mens huset reiser seg på Rosseland lar jeg tabloidene forbli ulest. Jeg skal etter beste evne heller glede meg over at jeg befinner meg midt i en av livest mest spennende faser. Jeg tror det blir hvite 20×20.