Avslutar denna melankoliska veckan med Sting. Nästa vecka SOL

Endelig fandt jeg mig tid til at skrive lidt.
I disse dage spiller jeg forestillinger med Sceptor, og jeg ville ønske at jeg havde ord for at fortælle om det. Tiden flyver afsted. Jeg lever i en helt anden verden. Det er fantastisk og utroligt. Jeg nyder det med hver en celle i min krop.
Fredag – 1 forestilling. Idag – 2 forestillinger. Og i morgen de 2 sidste forestillinger. Det gør mig så trist, men jeg prøver virkelig at glæde mig over at der er hele to forestillinger tilbage endnu. Jeg har mødt rigtig mange meget dejlige mennesker, som jeg vil savne helt ufatteligt meget. Kilde, Lars, Morten, Thomas, Marie, Nynne, Manja, Bjarne må nævnes. Også alle de andre. Meget fantastiske mennesker, som jeg ville ønske, jeg kunne tilbringe mere tid med til hverdag.
Klokken 12 i formiddags kom jeg op til stedet hvor vi spiller. vi sad og spiste lidt morgenmad sammen og snakkede om dagen i forevejen. Jeg var træt ved tanken om, at jeg havde en lang dag foran mig. Fællessamling. Noter fra dagen i forevejen og lidt grin og fjas og et par “held og lykke”r. Så var det allerede tid til at tage tøj og make-up på for at komme igang med første forestilling. Kaos. Ingen spejle til folk. Ingen kan finde sit tøj. Folk hoster og hakker og én græder fordi hun er så fysisk smadret. Jesper og Maria så forestillingen og de syntes den var rigtig god. Det var dejligt at se dem, det er længe siden. Nå, efter første forestilling var der lige spisepause og en halv times tid, hvor vi kunne slappe lidt af. Og så var der ellers nedtælling til næste forestilling. Opfrisker make-uppen og tager det rigtige tøj på. Lars pjatter og Michael har igen helt røde øjne… wonder why. Aftenforestilling. Far og Lena kom og så det, og var begge meget imponerede. Og Mette og Buster var der. Åh Mette, jeg savner hende sådan, når jeg ser hende. Hun var med i Sceptor sidst jeg var med i 2006 (må det være?), og jeg har faktisk ikke set hende siden. Hvor var det skønt at se hende, men hold kæft hvor jeg savner hende. Det er dejligt, hun har det godt. Efter forestillingen snakkede vi en times tid allesammen. Jeg var meget træt og var i et lidt underligt humør over det hele. Jeg var træt, udkørt og lidt trist. Så jeg tog hjem, og her sidder jeg så. Mega mega mega træt og smadret efter en meget fantastisk dag. Jeg glæder mig til og frygter i morgen. Jeg glæder mig til min mor skal se stykket  morgen eftermiddag, for jeg er sikker på hun vil synes det er fantastisk. Og så glæder jeg mig for sindssygt til at se Heidi og Jesper, som kommer i morgen aften. De var også med i 2006 og jeg har ikke set dem siden. Det bliver så fedt at se dem!! Nu må jeg hellere sove. Og jeg vil krydse mine små fingre under dynen og håbe på at i morgen bliver en ligeså fed dag og at forestillinger vil gå over al forventning. Jeg er glad, træt, melankolsk, lykkelig, trist. Godnat.

Fortfarande höstmörker, hoppas att ingen funderar allt för länge på PS fråga…

Isåfall kan intyga att en stunds cigarrpuffande lättar upp.

Under ett utskjutande klippblock satt Miranda och Cider och tittade på varandra och på det regn som piskade marken framför dem och som hamrade sitt melankoliska budskap in i deras hjärnor tills deras blickar fastnade någonstans i fjärran och liksom försvann och fastnade på samma gång. Miranda frös egentligen något förskräckligt men darrade inte utan var bara vagt medveten om kylan, han reste inuti sig själv och framför hans förlorade ögon utspelade sig något som han inte hade sett förut, ett minne han inte visste att han hade. Brinnande skyar och hedar i rött och springande människor som flydde från något som han inte kunde se och hur han tvärt emot alla andra tagit skydd i någon slags lucka i marken. Hur luckan stängts och han därefter fallit handlöst av chocken av ett ofattbart vrål, ett ljud med en klang så skarp att köttet tycktes släppa i fästena från hans skelett, resonansen som ekade i valv efter valv inom honom. Hur han somnat. Dött. För att vakna först långt senare.

Höstmörker, som skandinav gräver jag ner mig i melankolie. Natural Blues med Moby…

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om livet. Livet i Oslo, livet i forelesningssaler og på bibliotek, inne i krampaktig stille lesesaler og med vaffelrøreflekker på t-skjorta som frivillig kaféarbeider. Livet i kollektivet, med oppvask som tårner seg opp og ned i kummen på kjøkkenet, vaskemaskiner som streiker oftere enn de virker, gamle utklipp fra oppslagsbøker på veggen, den litt rare lukta som møter meg hver gang jeg låser meg inn på gangen, den som lukter litt sånn røykaktig blanda med lukten av te og nyvaska klesvask, men som ofte bare lukter middag, eller om at jeg er den eneste på min side av blokka som har et rom utstyrt med utvendig gradestokk. Livet som går opp og ned. Men dette var vel et slags sammendrag allikevel.

En kan merke at noe er annerledes i osloatmosfæren. For noen dager siden kunne man la øynene hvile på hvite snøfnugg som dalte ned fra himmelen, bli salig i blikket og nesten høre lyden av skøyter med ullsokker i mot skøyteis. En kunne ta litt fart fra toppen av bakken ved Kiwi og skli ned, helt ned, til overraskede utrop fra spanske utvekslingsstudenter. Enda har jeg ikke merka noe til det berømte t-banekaoset som angivelig finner sted hvert år på begynnelsen av vinteren. Men det kommer vel. Snøen kommer vel sterkere tilbake. Snart vil det være fullt av mørke fotspor mot hvitfarga bakke når jeg ser ut og ned på veien og plenen. Snart skal jeg ha mine første eksamener på universitetet. Snart skifter kalenderen til desember, snart skal den premature julemarsipanen i butikkene komme til sin rett, snart er det advent, snart. Men først er det novemberregn og lesesaldager. Og allikevel er det mange små og store ting som holder meg flytende. Utfordringen er å se dem og å la meg selv fortjene å ligge under dyna i flere timer en søndagsmorgen lyttende til studentradioen, lenge nok til at jeg med rette kan kalles sjusover, uten å få dårlig samvittighet fordi jeg lar hodet og kroppen ta en pause.

Det var visst meg. Som knakk, altså. Eller fikk meg en knekk, er kanskje bedre å si? Jeg snubla, i hvert fall. Liten tue, men du verden hvilken fallhøyde.

For ikke så mange dagene siden ante jeg ingenting om retrovirus, WPI og mulige løsninger. Så smalt bomben, noen har funnet et (mulig) svar, og de samme noen påstår jeg kan bli frisk. Jeg ramla nesten sammen da jeg hørte det, tårene fossa og et eller annet inni meg hadde plutselig løsnet. I 10 år har jeg vært syk, og i nesten like mange år har jeg forsøkt å finne ut hva det er og gjøre noe med det. Så fikk jeg ME-diagnosen, og forsto at jeg heller måtte finne en måte å leve med en kronisk sykdom på, og innfinne meg med at det sannsynligvis ikke er mulig å bli helt frisk noen gang.

Hos NAV ble jeg fortalt at jeg helt sikkert kommer til å bli frisk igjen, spesielt neste år… for da går TU’en min ut. Nemlig. Selv foretrekker jeg å ha et rasjonelt forhold til dette og ikke prøve late som jeg tror alt skal bli bra igjen. Det gjør nemlig så inderlig vondt hver gang håpet raser i 120 km/t og knuses mot murveggen. Da er det bedre å oppgi håpet og heller skape seg en liten mening innenfor de rammene som finnes.

Forskningen fra WPI trampet inn i min lille verden og rev, for en stund, ned gjerdene. Min verden ble plutselig helt annerledes; vidåpen og kjempestor. Og da tårene fosset ut av meg med voldsomme krefter, så jeg det hele så klart for meg. Jeg hadde ikke gitt opp håpet, bare forsøkt å begrave det for å unngå flere skuffelser.

Nå har jeg blitt så inderlig utålmodig. Jeg vil ikke vente noen tiår til, jeg vil ha hjelp NÅ. Jeg vil at Norge skal øse ut milliarder til forskning som kan finne flere svar og forhåpentligvis en kur. Jeg. Vil. Bli. Frisk. NÅ!

Ettersom dagene gikk etter forskningsnyheten, så jeg at veien stadig er lang og at det nok er en del hindringer underveis. Det ble litt mye å takle. Med en aldri så liten influensa på toppen av denne følelsesmessige påkjenningen, rant det litt over for min del. Dessuten har media spydd ut en overdose av “vi har så mange uføretrygdede i dette landet at Norge snart går på dunken” i ulike varianter. Jeg er allerede skjør og sart, så alt sammen treffer meg rett i sjela. Jeg er visst bare en utgiftspost. Jeg gjør ingen nytte for meg, jeg er en belastning som egentlig ikke burde finnes. Norge trenger meg ikke. I’m part of the problem.

Jeg er jo ikke helt blåst, jeg kjenner da igjen tegnene på en begynnende depresjon, eller noe sånt. Men i Lothiane A/S er det ikke tid til å være deppa så lenge av gangen. Noen må jo holde hjulene i gang, maten må hentes i butikken og settes i kjøleskapet, før den tas fram og omdannes til næringsrike måltider for Tenåringen og meg selv. Noen må oppmuntre, svare på spørsmål, trøste og heie. I vårt bittelille samfunn er jeg stadig meningsfull – her er det jeg som gjør at det hele ikke stopper opp. Jeg er til nytte og noen trenger meg.

Det får bli min mening for en stund.

Jeg er så træt af de her aftener, hvor jeg bare sidder og glor og venter på at han skriver. Jeg bliver hver dag så overrasket over, hvor langt ind under huden han kom på mig på så kort tid. Jeg er træt af at tænke på ham og dagdrømme om ham. Det er noget sludder og noget vrøvl, og i virkeligheden er det måske fordi jeg ikke har noget bedre at tænke på. Hvor nederen dét så er, må I selv bedømme.

Se og lyt til den. Teksten passer utroligt perfekt. Det er en sørgelig sang, men sange som denne hjælpe mig virkelig til at komme videre. Bare tro at jeg dyrker at være trist, men det gør jeg ikke. Sange som denne hjælper mig virkelig til at lære en masse om mig selv. Find jeres melankoli frem, vær melankolsk uden at være ked af det. Det er dejligt, det udvikler, gør dig stærkere. Prøv at elske det ligesom jeg gør.
Goodbye my almost lover.

Ps 137:3

De som höll oss fångna
bad oss att sjunga,
de som släpat bort oss
bad om glada visor:
“Sjung för oss en sång från Sion!”

Denna dag, onsdagen den 14:e oktober, då riksdagen svalde FRA-betet med hull och hår, har inte varit en av de bästa. Jag vill men orkar inte skriva något. Istället har jag letat upp något tämligen tidlöst.

Några härliga bloggare jag får försöka trösta mig med är: Emma, Farmor Gun, Calandrella, Joshen, Mary, Mikael, Mark och Hyenan. Och många fler därtill.

SvD skriver, fler artiklar. DN skriver inte, utan toppar med mäklarbåg. Tack.

Da har jeg sneket meg inn under teppe. Og selv om store deler av det jeg poster på denne bloggen er elektroinka, og  elektroika er flott, men hver sjanger til sitt bruk. Når høsten sniker seg inn over dørstokken, og temperaturen i leiligheten begynner å synke, syner også energi nivået, og melanokilen sniker seg inn i en hver krik og krok..

Jeg har derfor plukket frem en spotifyliste med litt høstlåter på, den begynner så stille og forsiktig som bare en høstsamling kan, men tar seg opp etterhvert. Sjekk den ut her.

Om du ikke skulle ha Spotify eller liker det elektroniske soundet bedre kan du jo sjekke ut disse låtene.
Friendly Fires – I’m Good I’m Gone (Lykke Li Cover)
Nylon – When You Love Someone (Lifelike Remix)
Yacht – Psychic City (Classixx Remix)

Om du skulle være klar for fest bør du få med deg denne versjonen av Dizzee Rascal’s Bonker.. Yiihaa!

Jag kan se snön falla i sommaren.

Det är sommar, när jag tittar ut genom mitt fönster.

Solen står högt upp på himlen.

Gör så att träden sjunger, gör så att blommorna

dansar.

Utanför mitt fönster.

Sprider sig värmen.

Jag brukar ofta titta ut genom mitt fönster.

På något sätt är det vackert.

När jag ser ner från högsta våningen.

Kan jag känna.

Det brukar kallas melankoli.

Varje dag tittar jag ut genom fönstret

I hopp om att det skall spricka.

Så att solen kan gasa in i min

mörka lägenhet.

Med tråkiga tapeter.

Men bakom min näthinna

kan jag även se snön falla.

Även i juli.

Töar det framför mina ögon.
Vanjavit 2008

Og, hvis du har Spotify. Ellers får du ikke hørt den. Enjoy!

1. Elgar: Enigmavariasjoner: Nimrod
2. Bjørk: Violently happy
3. Sir Charles H H Parry:  Jerusalem
4. Debussy: Clair de lune
5. Darren Jessee?: Magic – university a capella version
6. Elgar: Sea pictures; Sea slumber song
7. Satie: Gymnopedie I
8. Joni Mitchell: For free
9. Debussy: Rèverie
10. Mendelssohn: Andante con moto i E dur
11. Ravel: Pavane pour une infante défunte
12. Crosby,Stills&Nash: Guinnevere
13. Satie: Gnossienne I
14. Simon&Garfunkel: For Emily, whenever I find her
15. Bach: Joh.pasjonen – koral: Petrus, Der nicht denkt zuruck
16. Beethoven: Sonate no. 30 i E dur, op.109, Vivace ma non troppo – Adagio expressivo
17. Jakko Mäntyjärvi: Double, double toil and trouble
18. Shubert: Du bist die Ruh
19. Purcell: The fairy queen, overtyre
20. Palestrina:. Ave Maria

http://open.spotify.com/user/bibitry/playlist/5FWjr9e9DHmAyLTMLbzFmt

Men på nuværende tidspunkt kan jeg ikke – jeg har forsøgt flere gange. Det har noget med… døden at gøre. Det handler om at være bange. At være så angst, at frygten lammer én, og man ikke kan trække vejret. Det handler om tungsind – om en dyb melankoli, der fascinerer og får én til at føle sig mere levende end nogensinde. Det handler om et mørke – måske et mørke i sig selv – så dybt og uendeligt, at man kvæles i det – forsvinder så langt ind i sig selv, at man farer vild og ikke kan finde ud igen – slippe ud.

Jeg kan nævne for dig, hvad det handler om, betegne det med en titel – men jeg kan ikke forklare det, beskrive det, sætte ord på det. Måske skulle jeg bare drikke mig rigtig fuld eller ryge mig skæv, og prøve igen. Jeg tror i virkeligheden, jeg skriver bedst sådan. Det er, som om rusen nedbryder en særlig mur i mit sind; et murværk, der afskærer mig fra mig selv, mit allerinderste selv; der forhindrer mig i at nå ind til mine dybeste tanker – de følelser og tanker, der er virkelig værd at skrive om. Det er først, når jeg når derind, jeg kan skrive rigtig godt. Jeg tror… jeg tror, at jeg lige nu, når jeg forsøger at få mine følelser ned på papir, tænker meget intellektuelt – alt for analyserende. Jeg betragter mig selv, og kan kun beskrive det udefra, på afstand – som en toneløs speaker, der står på sidelinjen og kommenterer en fodboldkamp. Jeg må… jeg bliver nødt til at… “slippe mig selv”, nej, ikke mig selv – men give slip på fornuften, og bevæge mig ind i mit sind, stå lige i midten af det og føle det i øjeblikket. Forstår du? I skrivende stund har jeg ingen idé om, hvordan jeg skal nå derind. Bryde derind. Noget af mig vil ikke. En del af mig tør ikke. En andel del har brug for det, men er bare ikke i stand til det.

Ja… Jeg faldt lige over dette digt. Det er rørende at læse – jeg havde næsten glemt det. Hvordan… hvordan kan sådan noget være muligt at glemme? Det er skrevet d. 8. september 2004. Jeg var 11.

Det var dig, der forårsagede min glæde
Og du, der frembragte mine smil
Du fyldte mig med denne lykke
Lykken det var, at du var min

Du fyldte mig med den varmeste kærlighed
Du skubbede mig til det yderste og gav mig initiativ
Altid med min hånd i din, sådan ledte du mig
Frem til den vej til det trygge liv

Du lærte mig kunsten at skrive om hemmelige verdener
Og universer, der ej fandtes, lærte jeg at tegne
Også du lærte mig at samle på glæden
Denne glæde, der skal gemmes og findes alle vegne

Sammen lærte vi de otteogtyve bogstaver
Og sammen lærte vi de uendelige tal
Du åbnede muligheder og serverede konsekvenser
Og lærte mig at træffe betydningsfulde valg

Du fyldte mig med stærke drømme
Og med en pottemagers snilde formede du mit talent
Du lærte mig til fulde at nyde og leve livet
Leve dét liv, som du selv har endt

Jeg husker det, som var det for 10 minutter siden
Min mors skælven og hendes klare tårer
Jeg husker min far så magtesløs på hospitalet
Og blodet, så koldt, der isnede i mine årer

Jeg kan ikke glemme timerne,
jeg kan ikke acceptere denne evige død
Som de sidste ord i verden vil jeg hviske i dit øre:
Jeg glemmer aldrig, hvad du for mig betød

- Dengang forstod jeg intet og knap
Hvorfor du nu var flyttet på hospitalet
Af en solbeskinnet sti havde vi fulgtes
Jeg kendte ikke til dødens dunkle veje
- Heksen i Tornerose så jeg miste siv liv
fordi hun var ond, men dét var du jo ikke
Jeg ventede på dig så længe, men kære farmor
Hvorfor kom du aldrig tilbage for at lege?

Et slør av halvlys henger over det melankolske fjordlandskapet som skjærer dypt inn i fjellene. Det er sent på året. Sollyset har vært fraværende i ukevis. Når lyset forsvinner tar det med seg noen av livets lysere sider. Livet kjennes tyngre. Det blir nesten en byrde for noen. Mangelen på lys gir næring til folk som er disponert for avsindighet og dystre stemninger. Mange strever for å holde mørkets krefter på avstand og ute av sinnet i disse trykkende månedene. Våkner til hver ny dag og tar seg gjennom den uten å se til side eller stoppe opp for å tenke. Lyseblå røyksøyler stiger i langsomme sirkler opp mot den grå himmelen fra pipene som varsler fra eldgammel tid. Oransjefargete papirjulestjerner lyser varmt i de vintermørke vinduene i noen av de gamle velholdte trehusene. De avslører at noen gjør forsøk på å leve bak stumme husvegger. Her finnes vesener som holder stand. Klamrer seg fast sammen med hunder og katter og kanarifugler. Egentlig er det husdyrene som på denne tiden utgjør den aktive befolkningen i bygda. Folk er her bare for å se etter dem. Det er merkelig at humanoide skapninger kan se mening i å tilbringe levedagene i en formørket bakevje hvor tilsynelatende ingenting hender. Men vi vet det godt, det aldri er slik. Der det finnes noen foregår det noe. Der mennesker lever utkjempes usynlige kamper og slag, samme hvor avsides man havner er man ved fronten. Å leve er å være ved fonten. Katten har kommet inn etter natten, han sover i stolen sin. Det er kjølig i huset. Jeg setter på kaffetrakteren, henter noen kubber ved i kjelleren, støvsuger gulvteppene i stuen. Sjekker mobiltelefonen for meldinger. Ingen. Jeg oppholder meg alene i det hvite trehuset i sentrum som folk før i tiden omtalte som Fagertunet. I dag sier man ‘Fargarhuset’. Navnet skyldes en forveksling. De som bodde her ble kalt ‘fargarane’. De drev med farging av tekstiler i kjelleretasjen. Da jeg flyttet inn sto store kobberkjeler og kar i underetasjen som man hadde brukt til koking og farging av klærne. Fargingen ble sammen med Fagertunet til ‘Fargarhuset’. Det er et stort og stille hus. For å gjøre tomheten som lett slår seg ned i veggene i slike hus mindre påtrengende, har jeg dekt dem til med bokhyller fulle av bøker. Bøker og tekster overalt, det finnes knapt en åpen veggflate.

Telefonen ringer. Lyden skjærer gjennom rommet som skriket fra en rovfugl, brått og uventet. Jeg kvepper til, som om jeg blir overrasket av noen som usett har kommet inn i rommet; jeg hører med en gang at ringelyden er annerledes enn ellers. Det er den eldre søsteren til min venn og kollega Fernando som ringer. Esther heter hun. Hun er andpusten. Jeg forstår at hun må ha løpt.

- Fernando er gått bort, han er død, sier hun som om hun forsøker å si noe mer eller noe annet. Hun gjentar det av en eller annen grunn en gang til: - Han er gått bort, sier hun en gang til, som et støt, et anfall kommer det fra henne; – Fernando er død. Og en gang til:  -Han er borte, for godt!

Jeg lurer på hva i all verden dama holder på med, men demper meg ned. Jeg spør rolig og med en nesten kunstig behersket stemme: – Hva det er som foregår der inne?

Gråtkvalt og med en skjelvende stemme fortsetter hun: – Jeg har nettopp nå, 10 minutter før halv elleve, funnet broren min liggende på rygg i den våte grusen utenfor huset, under det ruvende mørke tuntreet. Han er død. Livløs. Helt stiv og blå. Jeg har ringt polititet. Han må ha ligget der ute ganske lenge, kanskje hele den lange kjølige desembernatten. Jeg skulle ga gått opp til han i går kveld, men det orket jeg ikke. Det var så mye styr. Jeg føler meg skyldig, det er min skyld at han nå er død. Det trengte ikke å bli så gale. Jeg kunne ha passet bedre på i går kveld, da hadde det ikke skjedd. jeg visste at jeg burde stikke opp til han, men jeg lot være.  Broren min hadde vært levende i dag på julaften om jeg hadde tenkt meg litt om. Det er helt forferdelig å tenke på.

Så blir det stilt. Ikke en lyd i telefonen. Jeg skjønner at det at  Fernando ligger rett ut og død på selveste julaften går særlig inn på søsteren. Det finnes 365 dager i året som er en bedre dag for slike triste hendelser; julaften er ingen god dag å dø på. Alle folk befinner seg til enhver tid midt oppe i noe i denne verden som opptar dem helt inn til kjernen. Det er alltid et eller annet som står på spill.

Jeg svarer henne ikke først. Lar være å si noe. Jeg er like stille som hun er i øyeblikket som følger idet hun åpenbart føler at hun har fått frem budskapet sitt. Hun har sagt det så mange ganger at hun til sist kjenner at hun har fått sagt det hun ville si. Jeg er allikevel ikke helt sikker på det. En kort stund går, jeg tenker meg fort om; kjenner etter hva slags tilstand legemet og sjelen befinner seg i, venter et lite øyeblikk før jeg mumler rustent inn i røret: – Jeg kommer innover med en gang.

Underlig nok gjorde jeg slike ting også før jeg begynte å bli dårlig. Kjente etter over hele meg, det gjør jeg alltid nå for tiden når det er noe jeg må gjøre. Jeg har sluttet å stole på at kroppen fungerer godt nok. Jeg fortsetter for å trøste henne, roe henne ned: – Jeg er der inne om en time eller så.

- Jeg kan kjøre fortere enn vanlig denne gangen, tenker jeg i mitt stille sinn. Sannheten er at jeg trenger mer tid en jeg sier på kjøreturen innover til småbruket der Fernando har levd de siste årene. Omtrent en halvtime mer. Jeg sier ikke mer; legger på og får på meg ytterjakken. Deretter trekker jeg på meg den gamle sortbrune strikketoppluen som en kjær venninne strikket til meg for mer enn 30 år siden, og kommer meg raskt avgårde i bilen. Slike toppluer og lignende ting kan ha en merkverdig sentral rolle i folks bevissthet og følelser til de en dag ligger verdiløse på et loppemarked eller en bruktbutikk. Venninnen som strikket den kjære luen min har jeg hverken sett eller hørt et ord fra på 33 år. Jeg vet ikke engang om hun er i live. Luen er like god for det.

To uniformerte politifolk har akkurat ankommet til småbruket idet jeg bremser inn på tunet. Ved siden av den hvitmalte politibilen med blålys på taket står to andre biler; den ene en sort og dyster begravelsesbil. Politifolkene snakker stille, nesten hviskende, med søsteren og hennes mann. De står like ved den døde mannskroppen som har falt sammen under den enorme og mørke sølvedelgranen. Stakkers Fernando ligger tungt på ryggen i den våte grusen, ansiktet hans ser nærmest tregult ut, med noe gråhvite partier, den litt for trange gråblå genseren har glidd opp slik at den oppblåste blåhvite hårete magen hans er bar opptil brystet. Han er heller dårlig kledd, både buksen og genseren er fulle av flekker og huller. Den ene av tøflene hans er falt av et stykke unna. Noen urene tær stikker ut av store hull i den fillete skitne sokken.To dystre mannspersoner, jeg antar det er helsepersonell og lege, har plassert en sort plastsekk med glidelås like ved siden av Fernandos kropp. De ser ut som de er beredte til å legge han inn i likposen så fort det lar seg gjøre.

Jeg stiller meg uten et ord ved siden av søsteren; kjenner at føttene mine ikke helt finner seg til rette der jeg står, jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal foreta meg i den uvante situasjonen. Det er ikke hver dag det ligger døde kjentfolk spredt utover plenen. Jeg ser i øyekroken at ‘Mann’, Fernandos lurvete og elskete skogskatt, langsomt og usikkert lister seg opp fjøstrappen, tydelig i villrede om hva som foregår. Han går antagelig dårligere tider i møte nå når Fernando er borte. Fernando påsto at de fleste folk i småbygdene her omkring er direkte slurvete i katteholdet; han mente at de skulle ikke får lov å holde katt når de behandlet dyrene så skjødesløst. Et kort øyeblikk tenker jeg på Olav H. Hauges velkjente lille dikt om at katten er den varaste i tunet. Når folk her i bygda skal vise til noe Hauge har skrevet, så er det akkurat dette kattediktet de trekker frem. det er antagelig det eneste haugediktet de har fått med seg. Jeg slår disse tankene vekk; forter meg til å rette tankene mine mot noe annet, mot det som skjer her og nå rett foran øynene mine.

Den ene politimannen, som har rykte på seg for at han kan ta seg tilrette overfor folk og særlig ungdommer under utøvelsen av jobben sin – for mange år siden var han den beste 400 meterløperen som fylket hadde hatt på lange tider – jeg hører at han spør Esther om noe. Hun tenker seg litt om før hun svarer, det er som hun først vil vurdere om det hun sier passer seg. Så forteller hun:

-Min bror hadde fått tak i en ny ladning med drikkevarer for noen dager siden. Jeg så en fremmed rånete kjøredoning oppe ved huset en sen kveld, med to-tre velkjente ungdommer fra nabobygden. De hadde ord på seg for å drive med omkjøring av hjemmelagde produkter til ungkarer og andre. Fernando hadde drukket tett de siste dagene. Hele den siste uken, antagelig, sier hun.

Jeg visste godt at det ikke bare var snakk om den vanlige hvitvinen som han hadde for vane å fortære store mengder av, ofte sammen med Sobril som han fikk av bekjente som skaffet det til han reseptfritt under ferieopphold i sørspania. Han kom i en velsignet nesten religiøs tilstand når han kombinerte inntak av hvitvin med beroligende medikamenter. Jeg kjente godt til at hjemmebrent var altfor kraftige saker for Fernando, han gikk i dørken etter noen få slurker av stoffet. Han var faktisk bekymret for leveren sin ved flere anledninger når han kjente seg uvel de siste månedene.

Faktum er at Fernando lenge har hatt et trist liv. Fernando ga opp psykologjobben for mer enn et år siden. Det ble for mye trøbbel med medarbeidere. Etterpå ble han slått ned av tomheten, som han sa; han følte seg ganske utenfor og fortapt. Han klaget over plagsom nattangst og trakk seg mer og mer tilbake fra kolleger og kjente og fra familien. Han stelte dårligere og dårligere med seg selv og huset og drakk stadig mer. Det lille småbruket han hadde arvet fra bestefaren var i og for seg velstelt. Gjennom mange år hadde han med stor kjærlighet lagt ned mye arbeid i å vedlikeholde og pusse opp de gamle bygningene som nå var restaurerte og nymalte. Poenget for Fernando var at det skulle være slik det alltid hadde vært. Selve bolighuset var et underlig musealt sted som han forsøkte å holde nøyaktig slik det var i årene like etter krigen. Stue og kjøkken og bad og soverom, alle rommene var innredet nøyaktig slik de hadde vært mens han vokste opp. Fernando sa at han aldri hadde befunnet seg vel i det moderne, den beste tiden hans var årene etter krigen og utover på 60-tallet. Jeg er ikke sikker på om det kan kalles nostalgi; nei når jeg tenker meg skikkelig om er det helt sikkert feilaktig, sa han. Han trivdes rett og slett bedre sammen med ting og inventar fra sine egne barneår; det var bare det og ikke noe annet. Som nostalgi. Det må gå an å gjøre så enkelt som å trives med gamle ting uten at man setter en slags ideologistempel på det. Fernando var ingen nostalgiker, han var den han var og trivdes med det han trivdes med. Han kunne vel ikke for at tiden gikk i fra han, at verden hele tiden i rasende tempo introduserte nye ting lenge før han var ferdig med de han hadde lært seg å like og trives med eller hadde slitt dem ned eller brukt dem opp. Han befant seg på et vis enda i overgangen mellom 50- og 60 årene; etterpå slo verden klikk for han. Han fulgte med på seilasen, men i sitt indre og i sine nærmeste omgivelser gikk tiden altfor fort for han slik at han ble akterutseilt og etterlatt i en tidligere epoke. Det er ikke til å bli forundret over at han hadde lagt seg til et høyt konsum av vin; det var hans kompensasjon for en følelse av å være blitt igen i en annen tid, og samtidig et forsøk på å bedrive terapi for den livstrettheten som han mange ganger følte ved alltid å befinne seg på etterskudd av alt det nye og moderne som foregikk og dukket opp rundt han.

Den tette drikkingen i det siste var derfor ikke uvanlig for broren min, sier søsteren om igjen. Hun har en lei uvane med å gjenta nesten alt hun sier, denne Esther. I går hadde Fernando romstert inne i huset hele dagen, så full og voldsom at han ikke var til å snakke med lenger. Det kunne se ut som om han en eller gang i løpet av natten har gått ut av huset. Han må ha ligget ute i den rå og kalde desembernatten i ganske mange timer. Beruset som han var har han åpenbart snublet og falt i det ujevne terrenget ved tuntreet, og falt stygt. En av politifolkene sier at det ser ut som at Fernando har pådratt seg en bruddskade i den ene skulderen, antagelig fra et fall mot noe hardt, muligens steintrappen like bortenfor. De er enige om at han har frosset ihjel i løpet av natten da han ikke kom seg opp etter fallet, full som han var. Politifolkene har åpenbart fått alle de svarene de ønsker seg; de har i allefall ikke flere spørsmål. De snakker en liten stund i telefonen med en eller annen før de gir beskjed til de utålmodige folkene med plastsekken. Fernandos kropp blir deretter lagt i sekken, glidelåsen trekkes ubarmhjertig opp med en skjærende lyd. Søsterens mann og jeg tar tak i to av hjørnene sammen med de helsefolkene og en dresskledde begravelsesbyråfyr for å bære han bort til begravelsesbilen.Det kommer en vemmelig svakt søktaktig lukt av den døde kroppen. Buksen er våt i skrittet. Begravelsesbilen kjører deretter langsomt nedover den grusete lille gardsveien før den forsvinner for godt med Fernando. Like etterpå, mens jeg snakker med Esther og mannen hennes på kjøkkenet inne i Fernandos hus, dukker uten forvarsel Fernandos  yngste bror opp. Nathan som han heter, har kommet langveis fra. Jeg lurer først på hva han har å gjøre her, han har jo ikke snakket eller hatt kontakt med Fernando på år og dag. Allikevel er han svært oppkavet og gråtkvalt på en merkelig uekte måte.

Jeg skal komme tilbake til Nathan senere, det kan ha en viss relevans for den historien jeg forsøker å berette.

Fernando skulle begraves en dag i romjulen. Snøen har lagt seg allerede. Dagene kom og gikk, de var alle gråhvite og stille. Det har gått mange slike dager siden han lyktes å fryse ihjel ute på gårdsplassen under den store mørke granen. Jeg tilbringer mye tid her inne for å støtte søsteren i forberedelsene til begravelsen. Denne julen ble tung å komme gjennom; en taus sorg fylte rommet rundt henne. Det er vanskelig å snakke om det som har skjedd med broren. Hun føler seg så skyldig i hans brå død at hun ikke greier å samle seg for å få gjort ting unna. Blir gående og surre. Jeg prøver å nå frem til henne med at det hun anklager seg for ikke stemmer. Vi går lange turer sammen for å samtale om de vonde tingene. At Fernandos død ikke kan lastes andre:

- Kjære Esther, sier jeg og tenker meg nøye om før jeg fortsatte. Akkurat disse ordene vet jeg at jeg måtte velge med stor omhu; – Du er godt klar over at Fernando innrettet seg slik han selv fant det for godt både når det gjaldt livet sitt og døden. Ingen, og jeg mener ingen, kunne fått han til å gjøre noe annet enn det han gjorde. Det som hendte var kanskje en slags ulykke. Men det er å undervurdere han å si at det bare var en ulykke. Han visste vel at det kunne ende med døden. Det er godt mulig at han ville det slik. På en måte hadde han fått nok. Mer enn nok. Han så ikke fram til noe lenger. Han ønsket seg ingenting annet enn fred. Det kan være farlig for folk.

Hun ser en stund på meg med sine nesten sorte øyne. Den vanligvis livlige mimikken i ansiktet hennes er slått av. Den myke munnen med de vakre smilende bevegelsene er som en fele uten strenger. Først sier hun ingenting. Ser rett framfor seg som om det å se på ingenting gir beskyttelse mot noe hun trenger beskyttelse mot. Hun sukker stille:

- Ja. Jeg vet jo at det er slik det er. Men jeg holder ikke ut denne skrekkelige sorgen over at han er borte for godt, at han ikke kan bringes tilbake samme hva jeg gjør, at det er ingenting jeg kan gjøre med at han er borte. Det ligger over meg, tynger meg, trykker meg ned mot jorden. Det er det som gjør at tankene mine hele tiden peker meg ut som skyldig i at han døde. Selv om du har rett, så hadde han jo ikke trengt å dø. Folk kan lengte etter fred, det trenger ikke å bety at de må dø. Jeg vet det. Du vet det. Det er mulig at det finnes noen som har det slik at det eneste som gjenstår er døden. Der ingen kan gjøre noe fra eller til. Men slik var det ikke med Fernando. Han behøvde ikke dø. Jeg kunne bare ha tatt en titt innom han om kvelden. Da hadde han ikke frosset i hjel. Han hadde i alle fall levd en dag til.

Hun sier det hun skal uten å gjenta seg selv slik som hun pleier. Jeg har ikke mer å si. Hun er utmerket godt i stand til å hjelpe seg selv. Det vil ta litt tid. Senere snakket vi mange ganger om broren. Aldri mer om omstendighetene rundt hans død. Det ble med disse få ordene, som var tilstrekkelig til å sette tingene på riktig plass.

Så kommer dagen for Fernandos begravelse. Alle dager bringer med seg det de skal komme med. Et syltynt slør av nysnø har løpet av natten drysset ned over Utvik. Noen små minusgrader gjør at det ligger et glatt isdekke overalt. Grytidlig om morgenen kjører jeg på jobb til Førde for å tilbringe en kort formiddag på kontoret på sykehuset. Det er en lang bilreise sittende dørgende stille i bilen. Nesten 9 mil en vei. Like langt tilbake selv om det ofte føles lenger. Etter 4 arbeidsår som psykolog har man tilbrakt et år som sjåfør i bilen. Livets taksameter går hele tiden enten man er psykolog eller sjåfør. Tygger og sluker i seg timer og dager og måneder, uavhengig av hva man bestiller.

Jeg kommer meg avsted til kontoret også denne spesielle dagen. Man kan alltids bla litt frem og tilbake i papirer på slike metajobber. Føret er såpeglatt. Lenger oppe i høyden har snøen falt rikelig. Jeg kommer meg på hengende håret opp og over det vinterberyktete Utvikfjellet som er bare 600 m. høyt. Etter noen tilsynelatende travle timer med mine kjære papirer har jeg såvidt det er tid nok til å greie turen innover for å rekke begravelsesseremonien for Fernando kl. 13. 00.

Det høytidelige arrangementet blir gjennomført i regi av den lokale avdelingen til Humanetisk forbund i et forsamlinglokale eller et kapell som ligger like ved en vakker snødekket kirkegård. Det er en fin dag for begravelser; stille, fargeløs og kald. Slike dager da det virker som tiden går litt saktere enn ellers. Det er en lettelse å slippe prestens trettende verbale velde og kirkens velde av harde trebenker. Fernando meldte seg ut av statskirken slik han hadde meldt seg ut av mange andre ting. Han ville ikke at kirkelige seremonier skulle ødelegge begravelsen med det sedvanlige røret av oppspinn og dårlige løgnhistorier. Han ønsket seg en sannferdig seremoni; magien i livet ligger i å oppdage og holde fast ved det som er virkelig og sant. Ikke det å dikte opp alle slags forfalskninger; verden er så full av mysterier at det er overflødig å forfalske den.

- Når jeg har sagt alle mine ord og endelig er død, da kan man spare seg alle de forfalskningene og kamuflasjene som man må påføre seg i levende live. – Lever man med åpne øyne og ører er livet selv et mysterium, det er magisk; det var et av hans mange stående uttrykk.

Jeg holder en avskjedstale helt i hans egen ånd. Tar for meg de viktigste tingene og hendelsene i livet hans, også det som var negativt og ufordelaktig. Som folk hadde reagert på. Jeg omtaler disse tingene på en forsiktig måte. Sannferdighet er som kjent ikke noe man kaster omkring seg og mot folk som harde prosjektiler. Jeg forsøker å fortelle hvem Fernando var og hva som gjorde han slik. Hvorfor han valgte en skjebnesvanger kurs. Hvorfor han ikke kunne velge annerledes enn han gjorde. Hvorfor ingen av oss kan velge annerledes enn vi gjør selv om psykologer og politikere og moralister av alle avskygninger iherdig forsøker å få oss til å tro noe annet. Hvorfor det er i sin skjønneste orden at det er slik. Familien, naboer og venner og noen av de gode kollegene er tilstede. De er ikke mange. Fernando unngikk for det meste folk de siste årene. Noen av kollegene turde ikke komme fordi han tydelig hadde gitt utrykk for at dette var det siste stedet han ville treffe dem. Selv etter døden var han ikke til å spøke med. Han ville ikke at slike folk skulle få anledning til å spre sin onde skygge over mer enn de allerede hadde greidd. I alle fall ikke over stemningen i hans egen begravelse. Hans yngste sønn Arlo og en musiserende venn som kaller seg Bosse fremfører noen av Fernandos egne hjemmelagde hymner og sanger, samt hans favorittsalme ‘Leid milde ljos’ som alle synger. Det snufses. Tårer flyter. Det kjennes nesten som om vi er i live. Til slutt leser den gode Bosse som har evner til slikt to utvalgte dikt skrevet av Fernandos favorittlyriker Knut Holte som også er fra fødebyen Harstad. Diktsamlingen lå etter at Fernando døde på et bord ved sengen hans, oppslått på et dikt med tittelen ‘Fallet’ og en liten lapp stakk ut ved et annet som heter ‘Kur mot galskap’. Jeg husker enda noen få av ordene som Bosse med sin messende stemme leser fra ‘Fallet’:

- “Først mistar han skjorta,

så festet for foten,

veivar med armane -

flyg stilt

som ein stein utan venger

femti lengder

til bakken”.

Det er stille som inne i dypet av en underjordisk hule mens Bosse med lav hviskende leser diktene. Det er såvidt man oppfatter ordene han puster ut i det lyse rommet. Jeg ser meg forundret omkring, på alle de tårevåte ansiktene. Plutselig observerer jeg noe besynderlig som går for seg utenfor det smale vinduet høyt oppe på den ene veggen bak Fernandos kiste. Utenfor vinduet, i den isklare blå desemberluften som forgylles av den bleke ettermiddagssolen ser jeg en enorm havørn sveve langsom, rundt og rundt i stigende sirkler, like over kapellet. Som en gullfugl glir den svære rovfuglen gjennom sollyset. Det skinnende gulhvite nebbet skjærer gjennom luften som en omvendt arabisk dolk. Sakte sirkler den store fuglen seg oppover og oppover på den blå himmelen, lenger og lenger vekk, en stund ser den tydelig ut som et lite kors før den med ett blir borte på vinterhimmelen.

Alt er sagt. Folk har sagt det de har å si. Det blir mange ord. I slike humane begravelser kan man høre mange nye og interessante ting om de som blir borte for oss. Vi bærer høytidelig kisten hans frem til graven som ligger oppkastet og åpen. Hvit nysnø skjuler den sorte jorden. Fernando senkes ned i den mørke graven som ligger i utkanten av den gamle kirkegården. Vi synger nok en gang ‘Leid milde ljos’ mellom gravstener og kalligrafiske bjørketrær. Fernando fikk aldri nok av denne salmen. Dersom det hender at de døde synger, da nynner han fortsatt denne salmen der han måtte befinne seg. Deretter blir han som andre døde langsomt glemt og borte fra det livet vi alle forsøker å kravle oss gjennom.

En natt på senvinteren, det er lenge etterpå, våkner jeg i det stille, kalde huset. Jeg er alene. Det er i totiden. Månen bader natten utenfor vinduet i et blålig lys. Det er blitt mars. Fremdeles er det vinterlig, det merkes godt i det mangelfullt isolerte tømmerhuset. En stund ligger jeg våken oppe på loftsrommet. Glaner i taket, vet ikke riktig hva jeg skal foreta meg. Jeg har aldri likt å våkne midt på natten. Det er lett å få ødelagt søvnen fullstendig. Jeg kjenner noe som minner om uro i kroppen, og samtidig er det noe annet. Til å begynne med er jeg ikke sikker på hva det er. Men så merker jeg det tydeligere. En følelse av nærvær. Det er noen eller noe på soverommet. Jeg er ikke alene. Jeg ligger en stund og kjenner rolig etter. Undrer meg over hva det kan være som plager meg på denne måten. Det går noen langsomme minutter. Det hender ikke mer. Følelsen av nærvær er der fortsatt, kanskje litt svakere. Eller jeg har bare vent meg litt til den. Jeg legger meg over på siden for å forsøke å sove. Neste dag er en vanlig jobbdag, med en lang biltur til kontoret i Sogndal. Jeg må sove litt, ellers går det ikke. Noen minutter tikker avgårde, men jeg sovner ikke. Plutselig merker jeg noe annet. Jeg kjenner en kald pust tett inn i nakken min og ved det høyre øret mitt. Jeg stivner av skrekk. Noe rusher gjennom kroppen min, fra hodet og ut i armene og ned i føttene, fyller den opp med et slags prikkende eller stikkende stoff. Enda jeg ikke trenger det, jeg vet hva jeg kjenner, så kjenner jeg allikevel ordentlig etter en gang til, for å føle meg sikker på at jeg ikke innbiller meg ting. Den kalde pusten fortsetter, nå tettere mot øret mitt.

-Er det noen her?

Jeg stønner ordene ut i det tomme rommet. Så bestemmer jeg meg, løfter hodet opp fra sengen og ser meg omkring. Jeg ser ingen. Ingenting. De beige brune veggene og det hvite taket og de hjemmelagde soveromsmøblene med vakre bondefargete utsmykninger. Som alltid. Selvsagt; det er ingen andre enn meg i huset. Jeg er i villrede. Deretter blir jeg bare liggende uten en eneste bevegelse i sengen mens tankene jager gjennom hodet mitt. Jeg trekker dynen tett rundt meg, som en sommerfugllarve forsøker jeg å innkapsle meg i det myke flanellstoffet. Det nytter ikke. Ingenting nytter lenger. Jeg er utlevert til noe som jeg ikke forstår. Jeg kjenner at jeg er fullstendig lammet, skrekkslagen.

- Hva i faen er dette?

Jeg roper min fortvilelse ut i luften nærmest for å hjelpe fornuften min til å holde det gående litt til, for å mote mitt fornuftige jeg opp en gang til. Jeg er på grensen nå. På grensen til ren desperasjon. Noen minutter går, tror jeg. Det kan like gjerne være en time, jeg aner ikke lenger. Jeg venter, håper i det lengste at det skal gå over. Forsvinne av seg selv. Det er jo bare en inbildning. Men det fortsetter. Jeg kjenner pusten såvidt det er. Hele tiden. Ingen tvil. Det kan ikke være en inbildning.

- Hvor lenge skal dette forsette? Hva er det som foregår? Skal jeg stå opp, riste det av meg? Gå ned og sette på kaffen?

Jeg blir liggende. Jeg tør ikke lenger reise meg opp av sengen. Det er for sent. Anledningen har gått forbi. Jeg må bli liggende. Håper fortsatt at det skal gå over eller at jeg skal sovne bort fra det hele. Så merker jeg at noe annet er i ferd med å skje. Jeg kjenner at jeg begynner å skjelve og fryse over hele kroppen. Jeg har ingen kontroll lenger, er ute av styring. Så hører jeg en lav bestemt stemme. Jeg vet det med det samme. Det er Fernandos stemme jeg hører. Først kremter han såvidt, renser halsen. Så hvisker han lavt og intenst inn i det høyre øret mitt:

- Du trenger ikke være redd. Jeg er ikke her for å gjøre deg noe. Men jeg er her.

Jeg kjenner et kort øyeblikk at pusten fortsetter. Så er det slutt. Ingen pust mer. Ingen stemme. Alt er som før. Normalt. Først løfter jeg meg opp, ser meg lettet omkring før jeg legger meg tilbake i sengen. Det er over.

Jeg blir liggende å gruble på hendelsen utover natten før jeg utmattet sovner inn på morgenkvisten. En eneste tanke festner seg i hodet mitt. En tydelig, helt krystallklar, en enkel tanke. Den setter seg fast. Jeg kjenner ingen tvil. Alt er helt åpenbart.

- Fernando er i huset!

Jeg tygger lenge frem og tilbake på tanken. Fornuften min vet at det er det reneste sprøyt. Jeg er psykolog. Jeg vet godt hvor lett det er å bli lurt av sine egne fantasier. Dette er tull. Men samtidig vet jeg at det er slik det er. Jeg kjenner ikke noen som helst tvil om akkurat dette. Det er et faktum. Det er tilfelle. Fernando er død. Fernando er begravet. Fernando er allikevel i huset mitt. Jeg vet det nå. Han bor hos meg. Han bor her. En død mann har flyttet inn. Vi bor i samme hus.

Etterpå kjente jeg at huset mitt ble et annet hus. Vi blir knyttet til husene våre. Vi lever oss dypt inn i husene. Noen ganger lever vi lenge i husene. Jeg vet ikke hvorledes det går til. Med tiden blir hus en slags levende vesener. Eldre hus har mer liv i seg enn nye hus. I årenes løp har jeg flyttet inn i og ut av mange hus. Huset i Utvik er noe for seg selv. Allerede første gangen jeg sto i huset dukket det opp en spesiell følelse. Jeg fikk fatt i nøkkelen hos noen naboer. Jeg låste opp den utslitte ytterdøren og gikk inn i den mørke falleferdige gangen. Her stoppet jeg et øyeblikk. Ble i tvil om det var lurt å leie huset. Egentlig har jeg ingen peiling på boliger. En svak eim av mugg gjorde meg betenkt. Så gikk jeg videre, inn i kjøkkenet og den første stuen med gulmalte tømmervegger. Da merket jeg dette andre. En spesiell stemning, at dette huset eide en egen atmosfære. Jeg følte meg sikker i min sak. Samme ettermiddagen ringte jeg og ga beskjed om at jeg kom til å leie huset. Siden har jeg bodd her. Etter noen år kjøpte jeg huset. Det er mulig at det dannes spesielle fenomener i gamle hus. Eller kanskje i oss når vi bor i slike hus. Gjennom årtier har de tatt hånd om folk, gitt husly og beskyttelse til mange slags menneskeliv. Hus er til for å beskytte, de holder hånden over oss i en hard verden. I sjelen omdanner huset seg til en mor eller en far, eller begge deler i ett. Inne i oss blir vi husets barn. Jeg har alltid følt at dette gamle trehuset i Utvik er det vennligste og mildeste huset jeg har bodd i. Det er en far og en mor for meg, i en slags opphøyd betydning. Det har sitt eget vesen, det vet hva det vil. Jeg er dets lydige beboer. Det er som om huset skjønner hvorledes man tar hånd om folk og får dem til å bo på en riktig måte. Jeg tror at alle som kommer inn i huset umiddelbart kjenner den trygge stemningen jeg har kjent i mer enn 15 år. Vegger, tak, gulv og dører er alle som tekster, som sider i en bok. Der kan jeg lese sporene etter mennesker som har bebodd huset i tiår etter tiår. Spor nedfelt gjennom dager og netter. Tegn satt på varme sommerdager og iskalde vinterdager. Hus bærer i seg fortellinger om liv som er levd mellom vegger og under tak. Den siste mannen som levde i huset før jeg overtok falt død om i spiskammeret bak kjøkkenet. Han ble liggende en tid før han ble funnet. Han tilbrakte et langt liv i huset. Sporene etter han var overalt. Sporene som han la igjen var på samme tid enda eldre spor som han hadde tatt vare på og omgjort til sine. Han tok vare på alt, kvittet seg ikke med noe, samme hvor lite og ubetydelige det var. Ikke en skjev rusten spiker var så verdiløs at han turde å kaste den. Det at folk har hatt sine siste åndedrag i huset bare forsterker husets vesen, dets evne til å gi husly. Jeg vet ikke hvor mange vesener og mennesker som har bodd og dødd i dette huset. Jeg aner at det kan ha vært mange. Før i tiden var det å visne og dø noe folk gjorde hjemme. Hus er dokumenter. Å bo i et hus er en måte å eksistere på; vi befinner oss ikke bare ute i og utlevert til denne store risikofyllte verden – å være menneske er å bo på et bestemt sted, i en bestemt bolig i verden. Uten hus å være i er det vanskelig å være menneske. Jeg regner med at du også nølende har sneket deg forbi nakne forkomne skikkelser og skjebner som ligger eller sitter på gaten i Oslo eller Bergen eller Trondheim. Med tiggerkopp stående foran seg. For å få noen slanter, sant nok. Men først og fremst ber de om å få være delaktige i menneskelivet, de tigger om å få være mennesker, de ber om en smule menneskelighet. Dette er noe av det mest umenneskelige som man kan oppleve. Ikke for den som passerer og kikker på, som kaster et raskt blikk til siden for å unngå å bli hengende fast. Det er umenneskelig for den som opplever det selv. Ikke det å bo på gaten, men det å være uten hus, husløs og hjemløs. Ute i det åpne, utsatt, uteligger. Husløse mennesker er nettopp dette, uteliggere. Vi er ikke utegangere slik som dyr og villsauer. Det er når man skal hvile, når natten overtar; der er når mørket kommer at vi kjenner oss hjemløs.

Fernando døde. En natt hørte jeg hans hviskende stemme. Etterpå ble huset mitt i Utvik ble et annet hus. En annen tilværelse, en ulik verden. Det ble annerledes å bo her etter den nattlige hendelsen med Fernando. Sett med vanlige og normale øyne var alt som før. Betraktet utenfra var alt ved det gamle. Ingen som la turen innom Utvik for å besøke meg la merke til at noe var inntruffet. Det er jo ikke slike ting som nøkterne folk konstaterer når de møter hverandre på gaten. Det er ikke som å si at Bruland eller Fløtre har reparert taket eller pusset opp på badet. Jeg tror at huset mitt kunne ha vært stappet med døde uten at det hadde blitt oppdaget. Det er ikke slike ting man vet noe om, det er ikke sakkunnskap som man har om ting. Enten opplever man det eller så finnes det ikke. Ingenting i mellom. De fleste mennesker legger ikke merke til noe særlig, de går omkring i sin egen verden. Folk kom og gikk, ingen oppdaget noe som helst. Jeg trengte ikke se meg om, jeg befant meg i et hus som var blitt et annet hus. Jeg forsøkte å leve med disse forandringene. Det var i og for seg ikke særlig vanskelig. Fernando selv var det lite bry med. Det eneste stedet han lot høre fra seg, var på soverommet, om natten. Med noen få ord, som han hvisket inn i det høyre øret mitt. Jeg visste med en gang når han var tilstede, jeg merket pusten hans. Alltid på samme måten, slik han gjorde den første natten. Helt likt. Det var ikke bestandig at jeg oppfattet ordene han sa, men jeg følte at det ikke spilte noen stor rolle. Han ville bare gi seg til kjenne. Bekrefte at han befant seg i huset. Ellers gjorde han ikke noe ut av at han nå bodde i det samme huset som jeg. Men når døde flytter inn er det ikke lenger normalt, ting er ikke som før. En merker det på mange små ting, på mange nye fornemmelser,en ny stemning legger seg over omgivelsene. Jeg sanset med kroppen og inne i meg at det var noe eller noen i huset. At jeg aldri mer var alene. Selvsagt var jeg alene, jeg bodde jo alene i huset. Men jeg var allikevel ikke lenger alene på den måten jeg var alene før. Jeg var alene, og hadde selskap på samme tid. Av og til syntes jeg at jeg så noe som passerte forbi meg, på kjøkkenet eller mens jeg satt ved datamaskinen. Like bak meg, en slags skyggelignende figur. Jeg så det aldri ordentlig. Jeg tror ikke at jeg hadde kunnet fotografere det, om jeg hadde forsøkt. Det var egentlig ikke det vi tenker på med å se med øynene at jeg gjorde. Det var mer en slags indre synsfornemmelse, en annen måte å se på. Nesten hver eneste dag så jeg på denne måten disse andre tingene; de gikk forbi meg, gled unna, passerte meg, jeg kjent at de var like bak meg, nede ved føttene mine når jeg satt, en svak berøring av hånden eller skuldreren eller kinnet mitt. Ikke egentlig berøring, men noe som kunne minne om berøring, som lignet på berøring. Jeg rykket til når de kom innpå meg uventet. Jeg følte ingen frykt. Redselen min var blitt borte. Det hele foregikk i en underlig nøytral stemning. Ingenting virket truende. Jeg forsto hva Fernando mente da han hvisket at han ikke skulle gjøre meg noe. Det var ingen fare forbundet med disse skyggeeksistensene som sirklet rundt meg uten at jeg hadde den ringeste anelse om hva de bedrev. De bare befant seg der. Jeg godtok det. Hva skulle jeg ellers gjøre. Jeg vente meg sakte til å ha døde eksistenser omkring meg. Jeg vet ikke om det er noe merkverdig. Barn lager seg ofte ledsagerskikkelser i innbildningen som de kan ha et intenst og livaktig forhold til. Sønnen min hadde en slik venn som han kalte ‘Alstadi’. Alstadi bodde på en støyl i fjellet overfor Breimsvatnet som vi kunne se over til hjemmefra . Folk la gjerne søndagsturene sine til støylen der Alstadi ifølge min sønn bodde. I tidligere tider hadde folk en annerledes nært forhold til sine døde enn vi har i dag. De rådførte seg med dem, snakket med dem som om de fremdeles hadde en slags liv i verden et sted. Det fantes på en måte en slags sfære ved siden av det vanlige livet som de døde oppholdt seg i. Jeg brukte slike forklaringer på å gjøre samboerforholdet mitt lettere å godta.

Som sagt, jeg vente meg til det. Det er mulig at slike ting gjør skade på folk, det vet jeg ikke. Men jeg følte ikke noe direkte ubehag ved det. Nei, jeg kan ikke si det på den måten, det er faktisk ikke helt riktig. Jeg kjente en slags dysterhet, det lå en dyster stemning over meg og tilværelsen min. Jeg følte kanskje først og fremst at det ikke var rett. Fornuften min som alltid vil ha et ord meg i laget sa meg at man skal ikke bo i et hus sammen med døde folk. Det er ikke slik vår verden er innrettet. Kommunale instanser godtar ikke at det befinner seg døde eksistenser i en bolig. Man hører på sin fornuft, det er kriteriet for at man ikke er fullstendig på viddene. Min fornuft var klar på dette punktet. Det går ikke an å bo i et hus med døde, det er riv ruskende galt. Ingenting å gå på her. Men jeg vente meg allikevel til det for en tid, selv om jeg synte at det ikke var som det skulle være. Jeg sa til folk jeg kjenner godt at det er rart å bo alene i et tomt hus som er fullt av døde folk, for det føltes som om det var mange eksistenser i huset. Ikke bare Fernando. Men jeg ‘visste’ at det var bare han som bodde i huset, alle de andre tingene hørte til hans eksistens. Folk jeg snakket med bare ristet på hodet, trakk på skuldrene; hva skulle de si ? Jeg aner ikke hva de tenkte. Ingen sa noe til meg om at de syntes det var underlig. Ingen påsto at jeg var ute å kjøre, det er mulig de gjorde det bak ryggen min. Jeg vet ikke om de trodde på det jeg fortalte. Kanskje tenkte de at det var et forsøk på å virke interessant, en forsøk på å lage et underholdende oppspinn fra min side. Jeg syntes selvsagt at det var uvirkelig med døde i huset, men det var aldri noe oppspinn. Det var absolutt virkelig.

Noen måneder gikk på dette viset. Det var for så vidt i orden, det hele. Men etterhvert ble det klart for meg at slik kunne det ikke fortsette. Jeg måtte foreta meg noe med situasjonen. Hva i all verden gjør man for å få døde folk til å flytte ut av huset? Man kan jo ikke bare si opp kontrakten, eller rett og slett kaste dem på dør. Jeg tenkte meg om, lenge. Det hadde ingen hast med å finne et svar. Men ettersom tiden gikk, klarnet det langsomt for meg. Med ett forsto jeg hva jeg måtte gjøre, hva som skulle til. Det er kanskje merkelig å si det, men jeg tror at vi alle har en slags kunnskap om dette inne i oss et sted, en slags dypere kompetanse på slike spørsmål. Når vi tar oss tid til å tenke oss om forstår vi hvorledes vi kan ordne opp i slike ting. Det er egentlig ganske enkelt; vi er ikke helt borte vekk når det gjelder å forstå de dødes behov. Dette gikk opp for meg, og da visste jeg hva jeg skulle gjøre.

I mens gikk tiden. Jeg fikk større og større problemer med å tåle situasjonen i huset. Ubehaget jeg følte ble verre. Jeg var til tider helt utenfor. Fikk vansker med å konsentrere meg på jobben. Medarbeiderne og andre merket ganske sikkert at noe plaget meg, selv om jeg ikke sa det slik som det var. Det fungerer dårlig å bo i et hus sammen med døde folk. Det hjelper lite at de gjør lite av seg, det har ingenting å si om de er stille og fredelige. Det er ikke det det handler om. Jeg opplevde på kropp og sjel at levende og døde passer dårlig til å bo tett sammen. Før eller senere blir en nødt til å gjøre noe for å få døde ut av huset. Jo før jo heller. Jo lenger de blir boende, jo verre blir det. Jeg var til slutt heldig. Jeg oppdaget en mulig løsning på problemet hos den døde selv. Et av papirene som jeg fant etter Fernando er et brev til en bekjent som er psykiater østpå et sted. Han vet åpenbart at hun i det stille, ved siden av psykiaterstillingen, driver med healing og andre mer alternative tilnærminger. Og at dette gjør at hun befinner seg på tynn is. De har kjent hverandre lenge, helt siden tiden på gymnaset. Muligens var de kjærester den gangen, noe av det Fernando skriver tyder på det. Begge har i alle fall gledet seg over Rachmaninovs B-moll konsert siden ungdomstiden. Med korte og noen lengre avbrudd har de holdt kontakten hele tiden etterpå. Det fremgår i brevet at psykiateren har trøbbel med fylkeshelsesjefen og helsetilsynet. En av pasientene hennes har klaget på hennes behandlingspraksis. Hun har benyttet seg av noe som minner om healing i jobben som psykiater, og dermed gjort seg sårbar for alvorlige klager fra misnøyde pasienter. Fernando anbefaler sin gamle venninne å beklage det hele uten et eneste forbehold så langt som råd er, slik at hun kan redde bevillingen og lisens. Sammen med brevet finner jeg et avisutklipp som omhandler klagesaken. Jeg gjengir innholdet i utklippet her:

Helsetilsynet advarer psykiater
Den kvinnelige psykiateren fjernbehandlet pasienter med hjelp av pendulum og tankeoverføringer. Nå får hun kraftig refs. Ifølge Staten helsetilsyn foreligger det nemlig ingen vitenskapelig dokumentasjon på effekten av den alternative behandlingsmetoden. I stedet betegnes psykiaterens fremgangsmåte som “trosutøvelse” på linje med healing og forbønn. Helsetilsynet mener metodene kan være skremmende for psykisk syke pasienter og egnet til å påføre dem en betydelig belastning. Nå er psykiateren tildelt en advarsel.

Vanskelig å kommentere: Til NRK sier psykiateren at det er vanskelig å kommentere avgjørelsen før hun har studert vedtaket fra Helsetilsynet grundigere. Hun ønsker ikke å fremstå som feig ved ikke å snakke med media om saken, men sier hun også må ta hensyn til de involverte pasientene.
Tilsynssaken mot psykiateren fra Oppland ble opprettet høsten 2005 på bakgrunn av klager fra pasienter som reagerte på den uvanlige behandlingen de gjennomgikk.

Fjernbehandlet pasienter: Blant annet skal psykiateren ha hatt flere behandlingstimer uten at pasienten selv var til stede. I sin skriftlige forklaring til Helsetilsynet forsvarer hun denne fremgangsmåten og mener at slik avstandsbehandlingen har effekt. Psykiateren hevder hun benytter seg av en metode som heter “Spiritual Response Therapy” (SRT) og at det er en variant av hypnoterapeutisk behandlingsmetode. Innen SRT er man, ifølge psykiateren, ikke avhengig av fysisk nærhet mellom pasient og terapeut. Som eksempel på dette oppgir psykiateren til Helsetilsynet at hun har våknet om natten og følt at en pasient var i krise, og forsøkt å hjelpe vedkommende ved å kommunisere i tankene. Helsetilsynet konkluderer med at psykiateren har brudt helsepersonelloven og har derfor gitt henne en administrativ advarsel. I vedtaket gjøres psykiateren oppmerksom på at autorisasjon, lisens og spesialgodkjenning kan kalles tilbake dersom hun til tross for advarselen unnlater å rette seg etter de lovbestemte kravene.
Statens helsetilsyn har også informert Rikstrygdeverket om at psykiateren trolig kan ha fått offentlig refusjon for timer der hun har drevet behandling av pasienter som ikke var til stede.
(Statens helsetilsyn)

Som dere ser er dette ekte saker. En som vet hva hun holder på med. Det kan naturligvis høres lugubert ut for kolleger og pasienter som ønsker vanlig behandling fra en psykiater. Men for meg og mine behov er det midt i blinken. Jeg trenger assistanse. Jeg behøver noen som forstår seg på slike ting. I mitt tilfelle er det healeren som er mest interessant. Det skader ikke å ha en psykiater med på lasset. Jeg har i alle fall ingen nytte av ordinære psykiatriske kunnskaper og ferdigheter. Tvert imot; da jeg nevnte denne saken med en død mann i huset mitt for sjefen min så han på meg som om han ikke hadde hørt hva jeg sa. Jeg sa derfor ikke mere. Healerpsykiateren er håpet mitt. Telefonnummeret hennes finnes i brevet. Jeg vet med en gang hva jeg må gjøre. En sen høstkveld ringer jeg psykiateren og healeren. Klokken er allerede 22. Jeg er lite lysten på en ny natt med kald pusting i nakken. Den avdøde Fernando har hvisket inn i øret mitt om nettene i over et halvt år nå. Jeg orker ikke mer. Jeg har fått nok av å bo i et hus med selskap av skyggevesener. De siste dagene har jeg til og med begynt å se den for lengst døde katten min som ble påkjørt og drept i fjor av en råkjørende hjemmehjelp fra Stryn kommune rett utenfor husveggen. Hun kjørte bare videre etterpå, lot som hun ikke hadde merket at hun kjørte på katten. Jeg sanser at det er noe som beveger seg forbi meg i stuen, og ser plutselig Kattie M., som katten het, liste seg forbi meg på tur inn til sofaen. Det samme skjer flere dager etter hverandre. Da vet jeg sikkert at jeg har fått nok. Jeg sørget nok etter tapet av katten, men det betyr ikke at den også kan gå omkring beina mine i død tilstand. Jeg må ringe. Jeg ringer.

Jeg hører at telefonen kimer i andre enden. Så er det noen som tar telefonen.

- God kveld, sier en kvinnestemme i røret.

- God kveld, svarer jeg fort. Jeg forstår med en gang at det er rette personen. Jeg spør allikevel, som for å vinne litt tid før jeg begynner å spørre henne om det jeg har i sinne; – Snakker jeg med Hedda Kvamsø ? – Ja, svarer hun. Det er meg. Hva gjelder det?

Jeg nøler litt før jeg svarer. Jeg er ikke vant til å be om hjelp for å få gjort noe med døde personer og katter. Det er vanskelig å ordlegge seg. Jeg forklarer henne:

- Jeg trenger råd eller hjelp i en sak. Noe som jeg synes er ubehagelig. Du kjente Fernando, som er en venn av meg. Var, rettere sagt. Jeg har fått telefonnummeret ditt hos han. Nå har jeg et litt uvanlig problem som jeg forstår du ikke er ukjent med. Det har seg slik at en død person har flyttet inn hos meg. Og jeg har begynt å se en død katt i det siste. Den døde bor i huset mitt. Han har bodd her mange måneder. Jeg aner ikke hvorfor, og vet ikke hva jeg kan gjøre med det. Er det noe du kan gjøre for å hjelpe meg ?

Hun er stille en stund, så spør hun istedenfor å svare: – Kjenner du den døde ?

- Ja. Det slår meg at hun antagelig allerede vet hvem den døde er før jeg har sagt det til henne. – Det er Fernando. han som du kjenner.

Hun ber meg fortelle mer om det som foregår. Jeg forteller de tingene jeg allerede har skrevet om her. Idet jeg er ferdig, svarer hun bestemt:

- Ja, jeg kan hjelpe deg. Slike ting går det an å gjøre noe med. Katten skal du ikke bry deg med. Den er bare der fordi det er andre døde i huset. Den vil forsvinne samtidig med disse. Men jeg trenger noen dager for å få ordnet dette. Bare ha tålmodighet noen dager, så kommer du til å merke forandringer. Jeg ringer deg om noen dager når jeg har gjort de tingene jeg må gjøre.

- Javel, sier jeg og lurer litt på hva dette betyr. Jeg har fått med meg at hun driver med fjernbehandling. En slags behandling eller intervensjon basert på tankeoverføring. Det er vel det hun skal gjøre de neste dagene mens jeg venter på telefonen fra henne. Allerede dagen etter samtalen med henne kjente jeg at noe var i ferd med å forandre seg i huset. Det ble liksom roligere, tomt på en ordentlig måte. Det var ingenting her utover meg og normale huslyder, hva nå det måtte være. Det føltes slik. Etterpå har jeg ikke merket noe til den døde, heller ikke til katten. Jeg har begynt å sove igjen.

Det går bare tre dager før hun ringer. Jeg vet med en gang at det er hun som ringer:

- Det er Hedda Kvamsø. Jeg lovde å ringe. Hvordan har det gått?

- Underlig nok, det har ordnet seg. Ingenting ubehagelig forgår lenger. Huset er normalt igjen. Jeg merker ikke lenger at det er noen her, som ikke skal være her. Hva har skjedd?

- Det er ikke så lett å forklare. Jeg skal forsøke. Jeg oppdaget det som er vanlig i slike saker. At den døde som befant seg hos deg var det som kalles en jordbunden sjel, en som ikke kom seg avgårde dit døde skal. Ofte skyldes dette bestemte grunner. Som gjør at han måtte bli igjen etter at han døde. Det hender f.eks. ofte ved selvmord og lignende selvforskyldte dødsfall. Jeg fikk etter noe tid kontakt med han og derved kunne jeg hjelpe han til å komme seg videre. Det gikk fint, allerede et par dager etter at vi snakket sammen var han avgårde og alt var i orden igjen. Og da merket du sikkert at huset var normalt igjen. Jeg er ganske trygg på at dette er over nå. For godt.

- Jeg kan bare takke deg. Jeg er glad for å slippe plagene mere. Hvordledes skal vi ordne opp, med betaling og sånt?

- Det kan du glemme. Du vet, jeg kjente Fernando. Det er en slags vennetjeneste og det tar jeg ikke betalt for. Men dersom du er klar til å høre på meg, så er det noe annet viktig jeg må fortelle deg?

- Ja, hva er det?

- Kjære deg, du må for all del ikke misforstå dette. Den døde du oppdaget er ute av huset. Men jeg er nødt til å si deg at jeg har oppdaget noe annet. Det er andre i huset ditt. Du har ikke fred ennå. Jeg er ikke sikker på hvem, og hvor mange. Men du er fortsatt ikke alene i huset. Det vil ikke gå over av seg selv.

Jeg reagerer umiddelbart og kraftig på det hun sier. Først med vantro og en slags fryktreaksjon; jeg fryser på et øyeblikk over hele meg. Det er ren og skjær redsel. Så tenker jeg meg om en gang til, og nesten før jeg får tenkt meg ferdig kommer en annen reaksjon.

- Hva i helvete er det du sier? Jeg brøler jeg inn i telefonrøret. Jeg har aldri hørt maken til sprøyt, til vrøvl og frekk innblanding i andre folk sitt liv.

- Kunne du ikke bare holde kjeft om dette andre! Hva er det du vil oppnå med å komme med dette vrøvlet? Jeg har jo aldri bedt om hjelp med mere enn den ene saken. Dette andre har jeg jo aldri merket noe til! Hvor har du det fra? Hva er det du holder på med?

Jeg snakker ikke lenger til henne. Jeg brøler, av opphisselse og fortvilelse. Jeg har sagt det jeg har på hjertet. Alt. Jeg vil ikke mer og smeller på røret. Nok er nok. Jeg hører aldri mere fra henne. Hun hører aldri mer fra meg. Huset er tomt. hele tiden. Ikke en eneste gang har jeg merket noe til at det finnes mer av den slags selskap her. Fernando har dratt sin vei, eller hvordan man skal omtale det som har skjedd. Jeg er alene i huset igjen.

Som om det er noe å trakte etter.

işte gidiyorum…
“ne olduysa bu yalnız gecelerde oldu”
işte gidiyorum…

belki de kaleme aldığım son satırlar bunlar. sen şu an neredesin ve kim bilir kiminlesin diye sormadan gidiyorum. sormuyorum ve bir daha sormayacağım. sessiz sedasız birkaç satır karalayacağım ve gideceğim. biliyor musun; gitmek senin kadar güzelmiş yeni anladım…

şu anda hep her zaman, her damlasına aşık olduğum yağmur yağıyor. sensiz, damlaların cama vuruşunun bile tadı yok. tamam itiraf ediyorum; sensiz istanbul’un bile tadı yok. o boğazın kokusunu, dalgaların kayaları dövüşünü, soğuğunu, sıcağını, her an değişen havasını sevişim aşktan mıydı ki?

yağmur yağıyor ve ben, sensiz bu güzellik bana haram diye bağırıyorum avazım çıktığınca. gecenin en sessiz ve en bana ait olan saatleri. düşünüyorum da bu saatlerde nefes almaya başlamıştım ilkin. biz zoru başarmıştık seninle, bir araya gelmesi belki de olanaksız şiirleri, şarkıları ve hatta suskunlukları buluşturmuştuk birlikte. güneş üstümüze doğuyordu. biz kuş seslerini keyifle dinliyorduk…

aşkı aramıyordum ki ben. sen ve ben, biz birbirimizi aramıyorduk ki. ama bulduk birbirimizi. bulduktan sonra başladı kendimizi aramalarımız. yok olmayı düşünen ben, senin için binlerce yıl yaşamayı göze almıştım. seni kalemin ucunda, sayfaların ortasında bulmuştum. ama sen..

sen yaşamın içindeydin. sana güzel sözler söylemek istedim hep. kelimeleri süsleyip süsleyip sunmak istedim sana. ama tek kelime çıktı hep dilimden. “gelincik”… bildiğim en güzel şeydi, sense hayatta tanıdığım en güzel şeydin…

“bunları anı olsun diye yaşamadık.” ateşe de yağmura da, uçmak istediğimiz için uçtuk. öleceğimizi bilerek değil, öleceğimizi düşünmeden, istediğimiz için uçtuk. ben ateştim, sense deli bir yağmur…

neyse biliyorum ki senin sonun yok ama artık ben gidiyorum. çünkü her sorunun karşılığı, hayat böyle diyerek de verilebiliyor. çünkü… çünkü ben aşığım hala.

işte gidiyorum… bir kaçış değil bu, yalanı yaşamaktansa bize bırakılan son şansı kullanıyorum belki de. kim bilir?…

Året var 1987, jeg gikk første året på videregående og hadde foto som valgfag. Det var en fin ting, ettersom mitt eget kamera var gått istykker og selveste Patrick Swayze skulle komme til byen. Fotolærer lånte meg et kamera, gikk kjapt gjennom hvordan det virket og jeg dro til byen for å hilse på min store helt.

En stund før hadde jeg sett Filmen over alle filmer, og trolig den jeg har sett flest ganger i mitt liv; Dirty dancing. Det var så mye med den filmen som gjorde at jeg elsket den. Patrick selv, så klart, i rollen som flotte Johnny Castle, men også dansingen, musikken, romantikken, det å stå opp mot urettferdighet og forskjellsbehandling… og til slutt: happy ending!

Aller første gang jeg så Patrick, var i tv-serien Nord og sør, en miniserie om borgerkrigen i USA og vennskapet mellom to menn som er på hver sin side av krigen. Jeg falt pladask for den kjekke sørstatsmannen.

På Tanum var det kø. Lang kø. Langt der framme, inne i butikken, satt Patrick sammen med kona si, Lisa Niemi. Vi var mange som ville hilse på ham, men for å få lov måtte vi kjøpe LP’en med musikken fra filmen. Jeg husker jeg leste i et intervju etterpå at Patrick reagerte på dette og ønsket han kunne tatt med alle sammen utenfor og skrevet autografer uten at de behøvde kjøpe noe som helst. Det spilte ingen rolle, jeg er glad jeg kjøpte LP-platen. Den er et fint minne.

Køen beveget seg langsomt framover. Jeg kom stadig nærmere helten min og begynte å fikle med det lånte kameraet for å ta et bilde av ham. Jeg syntes ikke så mye om at kona hans var der, ville jo helst beholde de rosa ungpikedrømmene mine og der passet kona hans dårlig inn.

Plutselig var jeg framme. Jeg fikk levert den nyinnkjøpte platen så Patrick kunne signere og selv gikk jeg et skritt unna for å ta bilde. Jeg trykket på knappen. Ingenting skjedde. Jeg trykket igjen, stresset og med begynnende panikk. Ingenting.

Slukøret måtte jeg forlate helten min, uten bilde, men med den signerte platen under armen.

Det begynner å bli en god del år siden dette skjedde. Heldigvis gikk forelskelsen over og senere filmer jeg så med Patrick gjorde ikke helt samme inntrykk, selv om Ghost var fin. Men Dirty Dancing er en film jeg kan ta fram med jevne mellomrom og kose meg med. Det må være den filmen som minner meg aller mest om ungdomstida mi og har dermed fått en helt spesiell plass.

På valgnatten leste jeg plutselig at Patrick Swayze var død, bare 57 år gammel. Det er trist å tenke på at han ikke fikk leve lenger, men kreft i bukspyttkjertelen er ikke akkurat en diagnose å kimse av. Så – i kveld tar jeg nok en gang fram ‘Dirty dancing’ fra videohylla og mimrer litt fra en svunnen tid. Når han kommer med den berømte replikken, sier jeg den sammen med ham; “Nobody puts Baby in a corner.“

Dantel oyaları gibi işlersin yalnızlığı içinde…zaman geçer,geçer geceler alışırsın karanlığa sessizliğe…sevmediğin ne varsa sevmeye başlamışsındır artık…bitiremediğin,yarım kalan bütün işler kuytulardan çıkar gelir önüne,aksi bu ya hemen yapıverirsin senelerdir el sürmediğin işleri…onlarda biter..yine can sıkıntısı yoğurur benliğini…yine yarım kalmışlıklar…sıkıldıkça sokağa atarsın kendini sokaklar dar gelir yürümek istersin sonsuza kadar ve biter o da sonunda her şey gibi…evin yolunu unutsam keşke dersin…kaldırımda kıvrılıp kalmış vücutlara imrenirsin,keşke onlar gibi olabilsem dersin bir an ama olamazsın,cesaretin yoktur çünkü o kadar yalnızlığa…selam almaz olursun bir zaman sonra…bakkala manava uğramaz olursun…televizyonun üstündeki bir parmak toz mutlu eder seni ,dökülmemiş küllükler,evin içindeki nemli ağır koku,dağınık çamaşırlar,iç içe geçmiş kirli ve temizler…
Ve en güzel motiflerini çıkarırsın sonunda yalnızlığın…en eşsizlerini…en yalnızlarını…yatağının kenarına kıvırır koyarsın belki bir gün lazım olur umuduyla..yatarsın,uykuya dalarsın saatler sonra,derin siyah uykuya…uyanamazsın…

Derya Dilsiz

yeni günce.. drymu..

,etnikbarzo..

är en ny dag. En dag när jag ska ta barnen på utflykt. De barn som inte är mina. Det är både jobbigt och….kanske… jag får se.

Bara en sak ångrar jag: att jag så många gånger tog emot människors kritik utan att ge svar på tal.

DET önskar jag någon sagt till mig när jag var en ung tjej: du kan du får och du får alltid säga som du känner. Låt ingen säga emot dig på det.

Jag ångrar alla gångerna jag faktiskt lyssnade på exakt vad som inte dög med mig. Utan att ge igen. Inget annat.

Och jag ska somna med det samma som de senaste två decennierna, med vetskapen om att det finns bara jag. Ingen familj, ingen tillhörighet, ingen livslinje nedåt i generationerna. Oavsett om det sovit någon vid min sida har jag somnat med detta. Och min ensamhet i detta. Det är skönt att gråta; det lättar. Och min sorg har blivit som en kär vän, så välbekant att jag nån gång undrar om jag gör mig hinder för att jag är rädd att släppa just den. Men den kommer nog alltid finnas där, oavsett vad -minnet av åren jag somnade med den känslan. De har varit så många. Jag undrar om det blir så för alltid.

Så kanske det blir. Kanske klarar jag det inte om jag inte börjar jobba flera jobb igen. Då kommer jag inte orka något utöver. Det vet jag.

Och jag kan inte sova. Vilken nyhet..