Samsung Blue Ocean - matcher gamle damer

Grønne mobiler, masser af miljø, spar på energien, på emballagen, mål dit sparede co2-udslip og din gode samvittighed. Jo jo, jeg er helt med.

Men hvorfor kommer denne her mobil kun i mormor-blå? Den der skarpe, blå farve – det er den, gamle damer går i. Og så med lidt kontrast af grønt og rødt, som Samsung Blue Earths knapper på fronten. Go granny! Du vil elske denne her.

(ps. kan vi andre få den i sort?)

Da hadde alt egentlig vært perfekt!

Heldigvis vet Zuzanna hvordan hun skal gjøre verden til et bedre sted:
http://www.dailymotion.com/video/xbb8vn_heh_fun
Ja, akkurat, piperenser.

Denne teksten ble først publisert i Bergensavisen 31. oktober 2009.
 
Husokkupanter pleide å sove på kalde gulv og drikke lunkent øl. Nå velter de seg plutselig i luksus, skriver Kaspar Synnevåg.
 
DE ER RIKMANNSBARN, jusstudenter og børsmeglere. De overnatter i boliger i 100-millionerkronersklassen i Vest-London. De betaler ikke en krone i husleie. Husokkupanter er ikke som før.
 
JEG HAR ALDRI BODD i et okkupert hus, men da jeg var i tenårene tilbrakte jeg i en periode mye tid i en okkupert eiendom i et kvartal bak Nygårdsgaten. Den nedslitte rønnen var tilholdssted for punkere og ravere, kommunister og anarkister. De fleste av dem for unge til å forstå hva som egentlig lå i begrepene de stemplet seg med, men store doser iver, entusiasme og cannabis parkerte slike trivielle problemer.
 
STEDET BLE BARE omtalt som ”Huset”, og var en slags parallell til Blitz i Oslo. Den okkuperte eiendommen var myteomspunnet blant oss som vokste opp i sentrum på 90-tallet, og det var med ikke rent lite andaktsfølelse jeg første gang satte mine ben der. Anledningen var en konsert med det legendariske pønkbandet Tarmer. Klientellet på Huset var omtrent slik du kan forestille deg, de hadde hanekammer og skinnjakker, fargerike frisyrer og piercinger både her og der. I helgene dro de til Askøy eller Oslo eller hvor det måtte være for å krangle med nynazister og politiet. Om høsten dro de til Voss for å plukke fleinsopp. Jeg vet ikke hvem som bor i huset i dag, men med de som holdt til der på 90-tallet gikk det som det måtte gå, i dag er de fleste av dem enten gått i hundene, eller høyt posisjonerte på Universitetet, i mediebransjen eller i kreativ sektor.
 
I LONDON HAR en ny generasjon husokkupanter klort seg fast. Men de nye husokkupantene er ikke som de gamle, de er velstående paragrafryttere på jakt etter en snarvei til et bedre liv. Tøffe tider i britisk finans har medført en bølge av utkastelser for Londons rikinger. Og når boliger i hundremillionerkroners-klassen blir stående tomme, ser smarte ungdommer sitt snitt. Under dekke av et regelverk laget for å beskytte fattige leietakere og politiske aktivister, rykker de ressurssterke okkupantene nå inn i noen av Londons mest kaksete kåker.
 
SIR ANDREW LLOYD WEBBER, Roman Abramovich og Baronesse Margareth Thatcher har alle fått nye naboer de siste par ukene. En gruppe okkupanter som kaller seg “Belgravia Squatters” har tatt seg inn i eiendommer som på grunn av finanskrisen har stått tomme, det peneste av hjemmene er en 19 roms villa i Highgate med en antatt markedsverdi på en halv milliard kroner. Der velter okkupantene seg i luksus, med egne bad, svømmebassenger, antikke møbler og innendørs kinosaler. En annen gruppe okkupanter har tatt over 53 tomme kontorer midt på Leicester Square. Ungdommene som ser sitt snitt kaller seg politiske aktivister, men er alle ressurssterke med bakgrunn fra britisk overklasse, de er arvinger som kjenner til eiendommene fra før, de jobber innen finans eller de studerer jus.
 
”HUSET” VAR KUMMERLIG, sengeplasser var det dårlig med, og elektrisiteten kom og gikk. Ølet var lunkent og sengen var et hardt gulv. Mens min generasjon var middelklasseungdom og akademikerbarn som okkuperte for å søke spenning og en mer primitivt tilværelse, er de engelske okkupantene overklasseban som tenker slik folk flest gjør i vårt tiår, de er opportunister på stadig leting etter et smutthull til egen berikelse.

Det er ikke ofte jeg skriver om politikk her på bloggen. Enda sjeldnere er det at jeg går ut med støtte til eller meninger om et politisk parti. Jeg vil ikke at dette skal være en politisk blogg, og jeg vil være godt fornøyd hvis jeg kunne få det til slik at det ble god spredning hvis man skulle gjette hva jeg stemmer ved å lese bloggen min. Slik vil jeg gjerne at det skal fortsette.

Likevel vil jeg nå i dag som VG (eller om det var Dabladet) har forsiden at AP taper 18 % gå ut med en klar og fin støtte til Arbeiderpartiet, midt nå som det stormer som verst rundt dem. Uansett hva man har ment om dem før, mener jeg at det akkurat nå er grunn til å støtte dem. Jeg skal forklare hvorfor. Og jeg tror ikke engang folk vil bli særlig provosert.

Det er to ting som har ført til at AP har tapt stemmer. Det ene er saken med sykelønn, den er beintøff for dem, siden de må legge seg ut med kjernevelgerne i LO, det andre er saken med biodiesel. Jeg tar den siste først, siden det er den som ser ut til å skapt aller størst storm.

Biodiesel

Jeg må ta forbehold om at jeg har oppfattet saken korrekt. Jeg har den bare fra media, og jeg har verken lest aviser mer oppmerksomt eller fulgt nøyere med på radioen og debattprogrammene der i det siste, det kan være noe jeg ikke har fått med meg, eller noe jeg har misforstått. Da må bedre opplyste opplyse meg i kommentarfeltet.

Slik jeg forstår det er avgiften på biodiesel ikke en avgift på biodiesel, men en veiavgift også de som kjører med biodiesel må betale. Er ikke det rimelig, da, at de som bruker veien skal betale for den? Industrien og miljøvernere har selvfølgelig slått seg sammen, og mener dette er helt uhørt, siden biodiesel er mer miljøvennlig enn vanlig diesel. Jeg er imidlertid litt skeptisk til en industri som er avhengig av statlig hjelp for å tjene penger. Det blir jo bare til at den statlige hjelpen går rett i lommene til eierne uansett. De som regnet med lettjente penger på å gamble med at staten ville gjøre det lønnsomt med diesel uansett om det ellers ikke skulle være effektivt, de har rett og slett tapt veddemålet. Norske skog er en av dem som hyler høyest, det er et selskap hvor valgene og vurderingene de har gjort i alle fall etter år 2000 ikke akkurat har vært vinnervalg.

Miljømessig er biodiesel slett ikke det vidundermiddel hele Norge nå for en liten stund ser ut til å mene at det er. Det hadde kanskje vært det om det fungerte som i drømmen, men det gjør det ennå langt i fra. Det er foreløpig lite mer enn en gimmick. Jeg leste et sted at det var 44 % CO2 i biodiesel, i forhold til i vanlig i diesel, om jeg husker tallet eller forholdet rett. Uansett er det på ingen måte CO2-nøytralt. Biler som kjører med biodiesel forurenser fortsatt, og det er etter min mening slett ikke så urimelig at de skal betale litt for det. I alle fall er det rimelig at de skal betale veiavgift.

Hva jeg hittil har skrevet er noe man kan være enig eller uenig i. Det er imidlertid mer med denne saken, og hva som er med den videre mener jeg ikke har kommet frem i det hele tatt. Denne biodieselavgiften – eller veiavgiften også de med biodiesel skal betale – er en del av statsbudsjettet. Det kom for flere uker siden. Det var ingen – ikke en eneste en – ingen – null – nada – som den gang klaget eller hadde den minste innvending på denne avgiften, enda en samlet opposisjon, en samlet presse og utallige interessegrupper og små og store organisasjoner finleste budsjettet så godt de kunne på jakt etter noe å kritisere. De fant ingenting. Budsjettet ble sett på som kjedelig, visjonsløst, det var et gjesp, det var ingenting å gripe fatt i.

Nå har de plutselig fått den saken de så sårt savnet. Og de har fått den servert akkurat som de drømte om, og akkurat som kommentatorene sa det ville kunne dukke opp saker regjeringen kunne krangle om internt, da de som har tatt til seg navnet de rødgrønne vant valget i høst. Regjeringen har klønet det skikkelig til for seg, da et budsjett de vitterlig har laget sammen, plutselig har blitt vanskelig å godta for to av samarbeidspartnerne. Man kan spørre seg hvor SV og SP var mens budsjettet ble utarbeidet? Kristin Halvorsen – som den gang var Finansminister – har sagt at hun ikke visste hva hun gjorde da hun gikk med på dette foreslaget. Det samme har for sikkerhets skyld miljøvernminister Erik Solheim sagt. Er ikke det litt hårreisende, da? Man kan kanskje si at man ikke helt skjønte konsekvensene når man legger frem sitt eget familiebudsjett, men når man er finansminister og legger frem nasjonalbudsjettet, da skulle det gjøre vondt verre når man sier man ikke visste hva man gjorde.

Slik jeg ser det har SP og SV skammelig toet sine hender i denne saken, og lagt alt ansvaret hos AP, slik at de må ta hele støyten.

Jeg synes heller ikke opposisjonen kommer særlig godt ut av dette. De griller AP for alt det er verdt, skjønt i alle fall jeg tenker i mitt stille sinn at både FRP og Høyre ikke ville ha noenting i mot å gå med på et slikt forslag om veiavgift for biler med biodiesel, om det var de selv som satt i regjering og det ikke var noen oppmerksomhet rundt saken. Disse partiene er riktignok mot avgifter generelt sett, men de er også stort sett i mot å forferdele bedrifter og produkter som ellers ikke er konkurransedyktige.

Sykelønn

Den andre saken er sykelønn. Det er en øm sak for Arbeiderpartiet som har så tette bånd til LO, og LO er en fagforening med plikt til å kjempe for arbeidstakernes sak. De kan jo ikke gå inn i forhandlinger med ønske om en dårligere avtale. Likevel er Norge blant de land i verden med aller flest av den arbeidsføre befolkningen på trygd, det vil si at i få andre land har de som jobber så mange som ikke jobber å betale for. Regnskapet er litt mer komplisert enn dette, men grovt sett stemmer det sånn noenlunde. Staten, samfunnet og fellesskapet tjener på å ha flest mulig i jobb, og taper på at mange står utenfor og må forsørges.

Når jeg skriver om dette, misunner jeg ikke politikerne. Det er svært vanskelig å formulere seg så man ikke virker støtende, man kan jo ikke godt skrive det som om de syke og uføre er en belastning for samfunnet. Det vil legge stein til byrden for dem som er oppriktig syke, og som ikke kan jobbe.

Men hvis man ikke kan bruke sånne formuleringer, kommer man heller ikke ordentlig inn i saken. Man har noen år snakket om at man må legge forholdene bedre til rette på arbeidsplassene, at det er arbeidsgivers ansvar å få arbeidstaker tilbake, men verken snakk eller tiltak har ført til at sykefraværet har gått ned. Tvert i mot har det økt, trass i alle gode tiltak som er iverksatt.

Jeg mener derfor kanskje snillheten har gått noe langt. Det må være lov å si at det finnes en del som utnytter systemet, når det er så godt. Jeg var for eksempel ute på en reise for noen år siden, der det var en mellomleder som også var med. Han kunne fortelle om en ansatt som hadde kommet til ham i en konflikt, og sagt om at han ikke fikk det som han ville i denne saken, så ville han sykemelde seg. Saken gikk ikke som han ville, og han sykemeldte seg.

Jeg er ikke så interessert i å betale sykelønnen til sånne folk. Jeg menrer ordningen er urimelig god, når staten skal ta absolutt all belastningen ved sykefravær. Ved at arbeidstaker og arbeidsgiver får ansvaret for noen små prosenter hver, så vil begge også få økt sin motivasjon til å å den syke tilbake i jobb. Og norske lønninger og norsk velstand er så god, at de aller, aller fleste har råd til å klare seg med noe mindre lønn en liten periode.

I Gudbrandsdølen Dagningen 23/11 2009 fant jeg denne artikkelen;

(Det tar litt tid før siden kommer opp. Du finner artikkelen på venstre side. Jeg har kopiert artikkelen under.)

«Syk i tre år– frisk på tre døgn»

Under denne tittelen hadde GD en interessant artikkel om ME-syke Mette Høvern fra Lillehammer og hennes behandling med såkalt «Lightning Process(LP)».

Kjempefint at hun er blitt frisk, det gleder meg og sikkert mange ME-syke, men historien høres for meg usannsynlig ut. Dette kan jeg si fordi jeg har hatt ME i åtte år, og mitt sykdomsforløp har vært av en litt annen karakter.

Flere diagnoser: Min ME-historie startet etter en vanlig høstinfluensa med feber og muskelsmerter oktober 2001. Jeg ble aldri ordentlig bra igjen, og årene gikk med mye ledd/muskelsmerter,  mage-/tarm-, øye-problemer og utmattelse. Immunsystemet endret seg også slik at binyrene begynte å produsere for lite kortison. Det endte med diagnosen «Polmyalgia revmatika».

Så i mai 2009 ble jeg i hui og hast lagt inn på Lillehammer sykehus med diagnosen hjerteinfarkt. Blodårene var blitt betente, trolig som følge av revmatismen som igjen trolig var en følge av ME.

Kan jeg bli bra igjen med LP? Neppe. Jeg tror ikke at personer som er blitt ME-syke av infeksjoner kan bli bra igjen av et LP-kurs av tre dagers varighet. Jeg tror diagnosen disse personer har fått ikke har vært riktig. Hadde jeg hatt troen på at jeg ville ha blitt bra igjen, hadde jeg selvsagt for lengst reist til London og gjennomført LP-kurset, selv om det koster 15.000 kroner.

Gjennombrudd i ME-forskningen? For vel én måned siden publiserte derimot amerikanske forskere at de trolig er et skritt nærmere løsningen på ME-gåten. Forskerne har nå påvist et helt nytt retrovirus – kalt XMRV – hos en stor andel ME-pasienter. Dette viruset kan angripe levende celler i immunsystemet og plante virus- DNA i cellenes arvestoff. Når cellene blir aktivert gjennom infeksjon, aktiveres også produksjon av nye virus som angriper nye immunceller. Dermed blir immunforsvaret gradvis brutt ned. Denne nye forskning gir, ifølge forskerne, en testbar hypotese for årsaken til ME, noe som kan være et svært viktig gjennombrudd i forståelsen av denne tilstanden, som fram til nå har vært svært så omdiskutert i medisinske miljøer.

Jeg ønsker all forskning lykke til og håper snart ME-gåten blir løst slik at det blir slutt på synsingen rundt ME. Personlig har jeg dårlig tid for jeg savner min friske kropp.

Terje A. Grini, Moelv

————————————————————-

Tusen takk til deg Terje A. Grini fra Moelven!

Jeg sitter her som en stressa dumpapp, hvorfor blogge da, sier du. Hvorfor ikke, sier jeg. Morgendagen består av to prøver, hvorav den ene går over fem timer. Våre “smarte” lærere har funnet ut at særemnet ikke er noe som skal leveres lenger, men noe som skal jobbes med i 3 måneder forså å avsluttes med en prøve. En prøve hvor du ikke får lov til å ha med noe annet enn tankene dine. Eller, utenom et ark hvor du kan scanne inn sider fra boka. Jeg kjenner jeg blir sur, vrang og grinete - bare for å sitere markedsførings læreren min – ved tanken på at vi ikke en gang får ha med bøkene. Så har vi jo flere ting som irriterer. Alle elever ved Frederik II videregående skole har fått utdelt en skolepc ved skolestart. Men tror du ikke vi må skrive den idiotiske prøven for hånd? Joda, selvfølgelig. Vi skal da skrive 10 ganger dårlige med en skrift som ser værre ut enn om to tre åringer hadde gått gale på tegnebordet.

Slå meg i hode med noe hardt og legg meg inn på veum!

Sko fra Topshop, elsker dem!

Det er helt sykt hvor mange av personene i min vennekrets som er utrolig pene og nydelige, men dessverre hadde jeg ikke tid til å redigere så mange bilder. I tillegg syns jeg jo at de fleste mennesker er naturlig fine, så mest sannsynlig er du også svært yndig selv om du ikke er her akkurat nå. 

Jeg skulle ønske:
- jeg hadde mer tid
- jeg kunne vært med venner hver dag
- jeg hadde mer penger og kunne kjøpt kulere gaver
- jeg kunne spille skikkelig på flere intrumenter 
- jeg kunne flere språk
- jeg gikk på en vidergående skole som heter St. Svithun
- jeg hadde sterkere ankler og kunne danse ballett igjen
- jeg fikk dra på flere konserter
- jeg bodde i en storby
- jeg kunne hjelpe til å skape fred akkurat nå
- jeg kunne hjulpet fattige personer
- jeg var flinkere på skolen
- jeg hadde lest mer bøker
- jeg hadde fått tid til å høre alle CD-ene jeg har lyst til å høre
- jeg var mer motivert til å arbeide med lekser
- jeg var fornøyd med det jeg har.

I dag har jeg vært på lærlingeforum i Lyngdal, der tema var rus.
Først var det en politimann som prata om diverse opplevelser i jobben og hvordan forskjellig narkotika ser ut.

I den andre og siste delen var det en far som fortalte om hvordan det var å ha en rusmisbruker til sønn.
Det var veldig sterke historier, alt fra hvordan lærere og offentlige støtteapparat ga blanke i både sønnen og resten i familen og hvordan det er å ha en rusmisbruker i familien.
Jeg satt med klump i halsen gjennom hele “foredraget”, var utrolig sterkt.

Etter denne dagen har jeg fått et helt annet syn på narkomane.
Jeg har alltid vært sterkt i mot slike stoffer og alltid visst at dette er syke mennesker.
Men at de blir sett på som avskum er ikke riktig.

Jeg blir så sint, så sint når jeg hører hvordan barnevern og andre har sveket denne familien.
Slike historier har jeg hørt før, men nå har den fått et ansikt.
Vi som er unge har et ansvar om å få et mer rettferdig Norge, vi er framtiden.

Bildet er lånt fra www.nnpf.no.

Jeg har ei venninne som heter Synnøve. Hun er svært koselig, og vi har hatt lyst til å være med hverandre mange ganger, men det har aldri passet. Sist gang vi var med hverandre, var for 2 1/2 år siden!

Men i dag kunne vi, begge to. Vi gjorde mange lekser og spilte gitar. På skolen har vi begynt å lære litt gitar, og det synes jeg er sinnsjukt gøy! Jeg kan spille mange sanger nå, og gleder meg til å spille enda flere.

Jeg har hørt en del på Porcupine Tree, et fantastisk band med mye variert musikk. Her er en stilig sang:

“Hei! Min klasse på Hinna skole har svært lyst til å dra på klassetur til Evje, men for å få det til, trenger vi penger. Derfor selger vi ekstra myke, god kvalitets doruller til en rimelig pris. Er du interressert? Det koster 350 kr for 42 ruller. Tusen takk.”

Dette har jeg gått rundt og sagt nøyaktig 57 ganger, og hvor mange har jeg klart å selge? Tre! Jeg er nødt til å selge mange flere, og setter stor pris på at du hjelper meg. Ta kontakt, vær så snill! Jeg begynner å bli lei av å gå rundt og snakke med et falskt smil om munnen, og bli møtt med en dørsmell og “nei”.

Jeg gledet med til dette:

Men den gang ei. Hvilke idioter finner det noe som helst givede å ødelegge en så koslig tradisjon? Low lifes, skaff dere en ny hobby!

Pepperkakemasakeren i Bergen

Ikke siden det smalt på Bryggen har det vært større katastrofeoverskrifter i Bergen. Pepperkakebyen er ødelagt! Slått i stykker! Vandalister! Korsfest! Sett dem i gapestokk! 100.000 i dusør. Fang dem dødsdrukken eller edru.Kommentarfeltene i avisene og Facebook er smekkfulle av illsinte bergensere. Men er det egentlig så ille?

Ja det er dumt at pepperkakene ble ødelagt og at mange barn og ildsjeler ble lei seg.  Men som i historien om Bakermester Harepus og reven så er det ikke så galt at det ikke er godt for noe. Tenke seg til. På kun noen timer har “hele” verden lagt merke til Bergen og pepperkakebyen. Saken har gått som varme pepperkaker i alle landets medier,TV2, og langt utover Norges grenser. Saken har til og med fått 30 sekunders dekning på BBC. Bedre markedsføring av en turistattraksjon skal man lete lenge etter. Lignende oppmerksomhet så verden maken til da turistrådet på østkysten av Australia fristet med verdens beste jobb. Nå har bergenske pepperkaker gjort det samme.

Ikke det at julehandlen som normalt foregår i London vil snu og man vil velge Bergen i stedet, men nå er byen satt på kartet og pepperkakebyen en gang for alle udødeliggjort. Når alle bergensere er ferdig med sine nye pepperkakebyggverk og på skånsom måte levert dem på Torgalmenningen, er tiden duket for tidenes åpning av verdens minste, men akkurat i dag mest betydningsfulle by.

Bergen Sentrum som eies blant annet av Bergen Kommune og Bergen Reiselivslag smiler nok kledelig beskjedent i skjegget over engasjementet som er skapt. Selskapet skal nemlig “arbeide med tiltak som skal bidra til at alle på Vestlandet skal få en enda mer attraktiv og levende by med et enda mer mangfoldig tilbud for store og små.”

Jobben er definitivt levert. Selv om pepperkakeoppskriften heller ikke denne gangen ble fulgt, har saken engasjert alle julehjerter både i og utenfor Bergen.

Det er bare å legge seg i soveposekø og vente på åpningen.

Se egen artikkel i BA – folk vil valfarte fra London.

Svein Roger Selle er konsulent og administrerende direktør i MK Bergen

Orkester i dag. Det var som vanlig utrolig kjekt, men veien bort var temmelig interessant og morsom; Line og jeg gikk sammen med vår dirigent som fortalte oss hundre bratsjvitser, som egentlig ikke var morsomme, men vi ble tvunget til å le for å være høflige. Vi lo også fordi de var veldig rare og uventet. Temmelig komiske, egentlig.

Jeg synes det er så gøy når Line og jeg forstår hverandre uten å bruke ord. Bare ved å se på hverandre, vet vi hva den andre føler. Vi kan kommunisere med hverandre lenge, uten å bruke ord. Vi kan le i en time, og til slutt glemme hva vi originalt lo av. Av og til kan vi tenke på noe trist som kunne ha skjedd med oss, og nesten gråte, for så å få latterkrampe av å tenke på hvor patetiske vi er som gråter av noe som aldri har skjedd, eller aldri kommer til å skje. Syns også det er trist vi bor langt borte fra hverandre.

Nå tenker jeg på om jeg er litt geek. For jeg har et par venner jeg bare har snakket med på internett. Jeg har kanskje møtt dem èn gang, i et sekund, men jeg har aldri vært med dem. Allikevel snakker jeg med dem veldig mye på PC-en. Kanskje det er litt teit også, ikke vet jeg. Håper bare jeg får vært med dem i virkeligheten også, snart.

Min bror har lagt seg tidlig, han skal ha eksamen i morgen. Jeg blogger og hører på Placebo, (en musikk begge oss to synes er helt grei) stakkars ham. Livet er urettferdig: han stresser fælt, mens jeg tar livet med en klype salt. Lykke til, bror min!

Blir sur av “Twilight-fans” som kaller seg fans uten å ha lest bøkene. Filmen er kun en liten del av hele konseptet. Jeg skal ikke si noe på at filmen er bra uten å ha lest boka. Selv opplevde jeg det da jeg så Twilight. Når man ser en film etter å ha lest boka kan man ikke la være å være kritisk. Slutten på filmen var helt bak mål. Møte med Voltaire vampyrene var litt mer voldsomt enn forventet. Og depresjonen til Bella kom ikke helt frem. Jeg kan trøste meg med at bøkene er helt fantastiske og at musikken ligger på lik linje! Favoritt sangene mine fra Twilight og New Moon finner dere her.

BT på nett skriver om bakefeber i byen etter at noen har rasert og ødelagt hele byens julestolthet. Som en utflytta “bergenser” vet jeg hvor viktig pepperkakebyen er, og senest ifjor var jeg meg stort og smått i min familie og hentet litt førjulssteming i pepperkakebyen. Et obligatorisk besøk for veldig mange bergensere. Og for meg noe av det som gjør Bergen til Bergen.

Pepperkakebyen en lørdag i desember 2008. En varm barnehånd i min, pepperkake i den andre hånden og store mengder entusiasme og juleglede. 

Den aller fineste ifølge den lille fotografen som fant sin favoritt i pepperkaken.

Og for å gjøre det godt igjen!!

 Ta et stykk pepperkakehus, snop og melis

en god venn

 og vips, et nytt bidrag til pepperkakebyen!!

Jeg kjenner at det provoserer meg veldig. – Jeg blir litt forbanna, sier Kristian Akervold. Gir det folk mening å sitte å skrive dette her, spør han overfor «God kveld Norge».

«Idol»-Vivian fikk stygge trusler på mobilen.

“Så får folk bare kalle meg for en surpomp og en dårlig taper,” legger Marcel Leliënho til.

Etter å ha blitt offer for grov hets, stengte i går Maren Haugli gjesteboken på sin egen hjemmeside.

I det siste har det vært flere artikler om netthets og på en måte er det fint. Fordi de viser – hinsides enhver tvil – hva som er mobbing, at det de holder på med er mobbing og hets i sin aller reneste form. Løgner, rykter, ønske om å ødelegge for et annet menneske. Det er kanskje ikke mobbing, vil noen si, men det er noe med at når flere “går sammen” og lager en mur, isolerer og preiker dritt om et annet menneske så er det jo langt fra hyggelig ihvertfall. Om man er flere, en gjeng så føler man ikke ansvaret selv. Det er godt kjent fra sosialpsykologien at en person føler mindre ansvar og har mindre skyldfølelse hvis det er flere som deltar i en negativ aktivitet som for eksempel mobbing. Dermed kan vanligvis hyggelige, men kanskje lettpåvirkelige mennesker iblant være med på mobbingen uten større betenkeligheter. Etter å ha slått opp på nettmobbing fant jeg flere artikler om folk som føler seg mobbet og uthengt på nettet. Og det er voksne mennesker.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=563310

Snart vil du få hjelp til å slette uønskede opplysninger om deg på internett.

http://www.ringblad.no/teknofil/article4366349.ece

Når det skjer alvorlige ting som blir skrevet om i media, er det alltid noen som blogger og ellers uttaler seg om saken på f.eks. forum/kommentarfelter i avisene.

Det rare er at folk som ikke kjenner dem det gjelder kan fastslå ting. Hva er det som skjer? Hvordan kan man mene at folk man ikke kjenner fortjener å få “bank” på bakgrunn av ting man tror man vet, men som man faktisk ikke vet noenting om?

Her er et eksempel (i siste bolk):  http://www.dagbladet.no/2009/05/26/nyheter/utenriks/kongo/drap/fengsel/6410864/

- Dette kan ramme oss alle, enten det skyldes et øyeblikks ubetenksomhet når du selv sitter foran skjermen, eller andres misbruk av Internett. Uansett må vi kunne hjelpe folk med å få krenkende personopplysninger slettet, sier fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/pressesenter/pressemeldinger/2009/hjelp-til-a-slette-krenkende-opplysninge.html?id=561445

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=543180

http://www.uib.no/rg/bbrg/nyheter/2009/02/new-paper-from-the-group

Jeg håper at de som leser her ser forskjellen på å kritisere personen og det å kritisere meningene til personen.

Det går an å være fundamentalt uengi med noen. Og hensikten er ikke å kritisere vedkommende som person, men man kan våge å utfordre meningene til vedkommende.

Når noen mobber andre, sier de ofte at vedkommende er ikke noe bedre selv. De har rett til “å ta igjen” De gjør nå det samme som vedkommende har gjort tidligere. Bortsett fra at de kanskje har misforstått og at vedkommende aldri gikk på person, men sak. Det å skjelle ut andre er ikke en beskyttelsverdig ting. Folk advares mot å tro at de kan publisere sjikanerende og grove påstander om folk på Facebook og andre nettsteder, og samtidig være helt anomym:

- Jeg tror en del lever i troen på at de ikke kan bli sporet. Vi ser jo at enhver elektronisk dings som kommuniserer har en logg, og det tror jeg en del ikke vet om. Loggen ligger forøvrig også i den andre enden av kommunikasjonen. Du legger igjen spor over alt, sier Helmers.

Hvordan skal Norge stoppe mobbingen på nettet?

Fast internett-ID?

Hun tror ikke at problemet med nettsjikanering løses best ved å innføre en fast IP-adresse for hver innbygger, selv om dette diskuteres som et alternativ. Helmers gjør det klart at politiet klarer å finne deg, selv når du tror du er helt anonym.

- Det er svært mulig å finne folk som tråkker over grensene. Politiet finner frem til deg, om de har behov for det. Hvis man derimot har en fast IP-adresse, vil hvem som helst ha mulighet til å spore deg, og det vil ha et større overvåkningspotensiale enn nytteverdi, avslutter Helmers.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi noe godt svar på hva som fungerer, dette er en debatt jeg veldig gjerne har lyst til å få igang her.

Det er godt mulig at det å totalt ignorere mobbere, enten de gjør det på den ene eller den andre måten, de facto virker.

Men så har vi denne faktoren som har med tid å gjøre, og det er store muligheter for at et vanlig menneske, som har normale følelser, vil komme til å bukke under for mobbing som i mange tilfeller har pågått daglig over mange år. Jeg er tilbøyelig til å mene at ALT som skjer daglig over mange år, vil komme til å påvirke et menneske både på godt og på vondt.

Det krever i aller høyeste grad STYRKE å bli mobbet! Det å stå i en sånn situasjon uten utsikter for at  det noensinne tar slutt, er psykologisk tortur på sitt aller verste. Mennesker er så forskjellige. Reaksjonene like forskjellige. Vi hanskes med vanskelige situasjoner på så mange forskjellige vis. Om man til slutt sprekker totalt og bukker under for presset, vil en mobber selvfølgelig stå på avstand og tenke at: “Ikke rart denne personen blir mobbet. H*n ber jo om det selv med en sånn oppførsel.

Dette er ting jeg har sett – og sikkert alle andre også – helt fra barnehagen og frem til nå. Flokkmentaliteten. Tryggheten man finner i et fellesskap der det man deler, er å pine og plage andre mennesker, selv om fellesskapet i de fleste tilfeller handler om lite annet.

Et særlig sårt minne jeg har fra jeg gikk i småskolen, var en jente på 8 år som lå på bakken mens det sto en flokk rundt henne og skrek: “Mere blod, Mere blod”, og hun ble slått og sparket i skolegården. Det endte med at jenta tisset på seg.

Hvilket selvfølgelig resulterte i at hun ble ytterligere mobbet, fordi alle så at hun var helt våt. Enden på visa, ble at hun måtte skifte skole og få veldig lang reisevei hver dag.

For noen år siden, hadde vi et klassetreff og “Irene” var også der. Hun var et utrolig fint menneske. Et hverdagsmenneske, men med en imponerende kunnskap og forståelse for andre rundt seg. Hun hadde fått to barn, og så ut til å ha det veldig bra i tilværelsen. Det aller mest oppsiktsvekkende med den “nye Irene”, var at hun har blitt til et menneske man kan sette seg ned å ha veldig dype samtaler med, og hun viste en emosjonell og sjelelig forståelse som var helt fantastisk.

Siden hen, har hun blitt en person som man kan snakke med om alt, og forvente forståelse og klokskap fra. Dette til tross for at det godt kunne være hennes tidligere mobbere hun “plukket opp fra gjørma” og fikk tilbake på sporet igjen. Et hverdagsmenneske, som kun i kraft av seg selv og sine tidlige, vonde og såre opplevelser, hadde enorme gaver å gi til andre.

Hun er en veldig smart kvinne – eller skal jeg heller si “vis”? Mobbingen av Irene tok aldri slutt før hun måtte bytte skole. Heldigvis at det ble gjort noen grep før hun totalt knakk sammen og mistet troen på livet og menneskene.

Tvert imot, har hun utviklet seg til å bli det aller mest empatiske mennesket jeg har møtt.

Jeg kan si lite om hva det er som kjennetegner en mobber fra en som ikke mobber. Jeg kan bare dele av mine egne erfaringer og observasjoner. En av mine observasjoner, er at noen få av de som har opplevd ekstrem mobbing fra tidlig alder faktisk kan utvikle seg til å gå fra å være den stygge andungen til å bli til en svane som det Irene ble.

Dessverre, har jeg også sett det motsatte. At andre som har blitt mobbet, har utviklet en egen og enestående evne og vilje til å “ta igjen”. Erfaringene de har med seg, er at de må aller først plukke seg ut en spesiell person og så få med seg “de andre” for å føle seg trygg. Usikkerheten har nærmest blitt et liv / død spørsmål, og mobbingen tar helt nye og langt mer utspekulerte veier når de emosjonelle sårene ikke har grodd. Da hjelper det lite eller ingenting hvor mange bøker man leser, eller hvor mye man lærer seg og da er det ikke lenger snakk om sår som kan gro. Det er de emosjonelle temaene som må gripes fatt i, som om de får anledning til å videreutvikle seg opp igjennom hele voksenlivet, har blitt til emosjonelle mønstre som man absolutt NEKTER å gripe fatt i, da dette er den eneste måten de kan skaffe seg trygghet på.

Profesjonell hjelp kan hjelpe, men det hjelper også lite, om man fortsatt innerst inne – til og med ubevisst – går rundt i verden og bærer på en emosjonell forestilling om at man skal hevne gammel urett.

Noen sår, får derfor aldri grodd.

Der Irene ble til en svane – ser jeg også veldig mange som blir til kråker og skjærer.

Nå – som de fleste har anledning til å bruke både SMS, mail og også fora til å spre gørra si, så har det hele tatt helt av. Tenker på hvordan Irene fra barneskolen hadde hatt det idag, om hun ikke engang kunne fått fred i sitt eget hjem.

Forskning som er gjort på temaet, kan fortelle om at de som mobber nekter å innse at det er det de gjør, og at undersøkelsen ble vanskeliggjort på grunn av denne evinnelige fornektelsen.

Det er farlig både for en selv og andre å ikke kjenne seg selv. Fornektelse er nå en ting. Men når mobberne blir de samme som søker anerkjennelse hos andre ved å presentere seg som svært empatiske individer, da har de emosjonelle mønstrene blitt så innarbeidet over så lang tid, at det skal nybrottsarbeid til for å endre på dem.

Sinnet har mange måter å rasjonalisere vekk sannheten på. Særlig de sannhetene som ikke er tiltalende. Jo mer man mobber, jo mer jobb må man legge ned i å rasjonalisere og bortforklare, legge skylda på den som blir mobbet, og presentere seg selv i rent solskinn. Mange ganger, ser man disse som personer som påberoper seg å være mer empatiske enn noen andre. I disse tilfellene – sjekk både 10, 50 og 100 ganger før du går på den!

I mange tilfeller, kommer slike påstander som et resultat av at man må kompensere for manglende empati. En høyt utviklet (empatimessig) person, ville aldri greid å trekke andre mennesker gjennom søla uansett hvor god / dårlig grunn det måtte være, da empatien ville kommet i veien for slik oppførsel, og en svært empatisk person, ville til og med hatt svære problemer med å svare med samme mynt – uansett hvor betimelig det måtte være.

De senere årene, ettersom elektronikken er tilgjengelig for alle, vil dette problemet bare eksplodere, og det MÅ gjøres noen grep. Man får ikke fred noe sted. Ikke hjemme. Ikke borte, og ihvertfall ikke på skole eller jobb. Jeg regner med at det må gå med liv her i Norge også, som det har gjort andre steder, før problemet engang kommer opp på dagsordnen, dessverre. Jo lenger dette får gå upåaktet hen, jo større vil virkningene bli for den går utover, og jo mer ytringsfrihet blir misbrukt til å ødelegge andre mennesker, jo større grep må tas.

Rett og slett for å redde liv. Historien jeg fortalte om Irene, blir som rene feriehjemmet å regne satt opp imot det mange opplever idag.

Tilbake til det å ignorere: Det kan nok virke i enkelte tilfeller. Men i andre tilfeller, vil det ikke hjelpe, men heller gjøre det hele verre. Og det har overhodet ingen hensikt å gå inn i noen form for dialog all den tid det ikke finnes spor av gjensidig respekt. Det vil i de aller fleste tilfellene resultere i shit-slinging, munnhuggeri og evinnelig krangel.

Jeg har også opplevd at innlegg jeg har skrevet har blitt gjengitt i andre fora. Det til tross for at det finnes en Lov om Opphavsrettigheter. Dette til tross: Innlegg jeg har skrevet blir fremdeles postet andre steder av folk som overhodet ikke kjenner meg.

Jeg har ikke til hensikt å gå dit og skrive for å forsvare meg. Hva har jeg å forsvare i første omgang? Løgner som andre lager om meg? Aldri i livet om jeg gidder bry meg!

Det sagt: Når det blir snakk om mobbing og hets, og det samtidig skrikes opp om “ytringsfrihet”, må man spørre seg om hva ordet “ytringsfrihet” betyr i enkeltes vokabular, og om de forstår hva “ytringsfrihet” er. Vi har faktisk ikke full ytringsfrihet i Norge. I den loven vi har, legges det føringer for hva man både kan si og skrive om  andre. Ytringsfriheten blir som du nevner her brukt som en beskyttelse for de som mobber og hetser og dessuten misbrukt som argument for at andre skal kunne uttale seg skriftlig og muntlig om andre mennesker uten noen som helst hensyntagen til denne personens integritet. I lovene våre, har vi klare føringer som ligger på oss alle, og de er heller ikke vaknskelig å forholde seg til. Det er ikke noe i disse lovene som er uklart eller ullent, men det stopper ikke hetsere fra å skrike opp om ytringsfrihet når de føler sin trang til å hetse andre truet. Ytringsfriheten er også nedfelt i Menneskerettighetene, men intensjonen var aldri å tillate hets og mobbing. Noen burde faktisk ikke engang kunne ta et så stort og verdifullt ord som “ytringsfrihet” i sin munn, vel vitende om at det faktisk finnes mange rundt omkring på denne planeten som blir både forfulgt og drept for å kunne ytre seg fritt.

Anonymiteten bak en skjerm bidrar til økt netthets, samt at man ikke har mulighet til å finne ut av hvem det er som hetser en, da man ikke umiddelbart kan få opplyst hvem det er som sitter bak en bestemt IP-adresse og skjuler seg og utfolder seg fritt. Og gjerne erstatter sine virkelige liv med et liv i den virtuelle verden. Noen ganger vet vi hvem som sitter bak et nick og hetser.

Jeg tror ikke man hadde turt å gjøre det samme I DEN VIRKELIGE VERDEN, men på nettet har man skaffet seg et alter-ego som gjør at man kan spy ut eksakt hva man vil – kun med den hensikt å ødelegge andres selvbilde, liv generelt, profesjonelle liv og ellers andre menneskers hverdag, mens man selv sitter trygt bak en skjerm og ser på mens andres liv ødelegges og fryder seg over resultatene. Dette er ikke en naturlig splittelse. Det er en splittelse som kun kan bli mulig der lovene ikke blir håndhevet. Vi lever i en ny virkelighet der slikt er mulig Nye problemer, krever nye løsninger.

Fantastiske Thomas Moen har satt sammen de fleste bildene som ble sendt inn til han. Her er videoen. Jeg er med ved 8.03.

“Mitt budskap til verden” – prosjektet. Thomas Moen står bak dette prosjektet.

Nå er jeg forferdelig lei av alle hatgruppene som finnes på Facebook. Når jeg logget meg på, fikk jeg tre forespørsler om å bli med i “We that hate Miley Cyrus”-gruppen. Selv om jeg ikke er spesielt glad i hennes musikk og tv-serier, ser jeg ingen grunn til å hate henne. Jeg er mer enn 100% sikker på at ingen som er med i gruppen kjenner henne personlig. I tillegg er det fælt å bli trakkasert på Facebook. Ville du likt at det fantes over 50 grupper som het “We that hate (f.eks.) Liv”? Selv om “Liv” hadde vært en slem person, er det utrolig unødvendig.

Start heller grupper med: “We that love humans”. Jeg er generelt glad i de fleste mennesker, og bruker aldri det ekstremt sterke ordet “hat” om andre mennesker. Prøv det du også, da vil du begynne å legge merke til alle de positive sidene med kjenningene dine!

Et stort smil lyser opp mørket.

Jeg er dødtræt af at udføre min demokratiske pligt. Dødtræt af at stå i kø i tusind år i gamle, lugtende gymnastiksale, få meterlange stemmesedler og vente på de snøvlehoveder, der bruger evigheder i stemmeboksen.

Jeg fatter ikke, at vi endnu ikke stemmer elektronisk. Vi har et cpr-system, der virker, vi har digital signatur, Den Fælles Pin-kode, e-Boks og meget mere, og vi kommunikerer i ét væk med kommunen, staten og ikke mindst Skat elektronisk. HVORFOR stemmer vi stadig på papirsedler ved personligt fremmøde?

Bananrepublik er det, jeg tænker.

“– Det här är det mest spännande sedan hivviruset upptäcktes. Det är någonting som vi kommer att få höra väldigt mycket om de närmaste åren,” säger Jonas Blomberg, professor i klinisk virologi vid Uppsala universitet.

http://norran.se/nyheter/inrikes/article347996.ece

Rutt har også lagt ut en link til en kronikk om ME i Dagbladet 16.11 09  av Ola Didrik Saugstad som stod i Dagblad i dag.

Link til en side med oppdateringer og oversikt over hvor man kan ta tester for XMRV; http://www.xmrvtesting.co.uk/index.html

Det er fritt fram for farlige kvakksalvere i Norge, mener mange kritikere. Feltet er helt ute av kontroll, mener Gunn Hild Lem, enken etter Steinar Lem.

TV 2 har i en serie reportasjer fortalt hvordan et stort antall alternative behandlere lover å kurere alvorlige sykdommer. Også andre medier har laget en rekke lignende saker, i flere tilfeller er pasienter blitt alvorlig skadet.

I oktober viste TV 2 at stadig flere alternative behandlere bruker såkalte zappere som de hevder kan kurere alle sykdommer. Zapperne skal angivelig ta knekken på alt fra kreft til hiv til MS ved hjelp av små elektriske støt.

LES OGSÅ: Her er boksen som skal zappe bort kreft og aids

– Slike påstander er dundrende ulovlige, sier forbrukerombud Bjørn Erik Thon til TV 2 Nyhetene. TV 2 har også fortalt om teoriene til den tyske kvakksalveren Ryke Geerd Hamer. Hamer er dømt til fengselsstraff i flere land, for ulovlig behandling. Fem norske pasienter døde etter at de fulgte hans metode som går ut på å tenke seg frisk fra kreft.

– Et samfunnsproblem

Regjeringsadvokat Ingrid Skog Hauge er også krystallklar på at Hamers virksomhet ikke er forenlig med god medisinsk praksis.

Olav Mella, avdelingsdirektør for kreftavdelingen ved Haukeland sykehus i Bergen, er bekymret.

– Vi har sett pasienter, kreftpasienter, som har avsluttet aktiv behandling og begitt seg inn på alternativ udokumentert behandling, og hvor pasientene har fått forverring av sykdommen og faktisk også dødd. Sånn sett er dette et samfunnsproblem, sier han til TV 2.

Stopper ikke virksomheten

Flere pårørende forteller til TV 2 at kreftsyke i deres familier ble rådet til å avslutte behandling fordi de heller kunne tenke seg friske. Dersom slik rådgivning får preg av behandling, er det klart ulovlig.

– Et veldig sinne

Noen unnskyldning får ikke de pårørende.

Enken etter Steinar Lem, Gunn Hild Lem er sint på de tilbyderne av alternativ behandling som krever penger for tomme løfter. Foto: TV 2

– Det er ikke tvil om at mange av tilbyderne av alternativ behandling har sett at kreftsyke er en gruppe som stiller lite krav, og som har et veldig stort ønske om å håpe, og derfor er villige til nesten hva som helst. Og det er ganske kynisk. Jeg synes ikke alle kan skjæres over en kam. Noen har et ekte engasjement og en tro på å hjelpe syke mennesker. Men overfor de som ikke sjekker noen gang om det de lover holder mål og ikke setter seg inn i hvordan det går med pasientene sine. Og som bare lover og lover. Og særlig de som ganske bromfritt tar penger for falske løfter, de syns jeg jo burde straffes. Det må være kriminelt. Jeg føler et veldig sinne, avslutter Gunn Hild Lem.

Jeg har skrevet om dette før i bloggen min HER og HER

Sikkert flere steder også, men husker ikke i farta. Søk på helse. Nå har jeg jo også skrevet ganske mye om LP her på bloggen min, som også går inn under alternative “behandlings” metoder. Så søker dere på LP finner dere mange innlegg om det,

-eller dere kan lese på denne siden.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-norge-har-et-kvakksalverproblem-3009919.html

http://www.tv2nyhetene.no/tabloid/er-mrtha-louise-en-kvakksalver-3001643.html

http://www.tv2nyhetene.no/magasinet/-det-er-mord-2684725.html

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/helse/kreftsyk-advarer-mot-healere-2680893.html

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/kvakksalver-saksoeker-staten-2679239.html