Jeg kom til Egypt! Nesten alt det jeg trodde var Egypt i forveien ble mer eller mindre avkreftet av mitt opphold i Egypt. Det var duket for en studietur uten like. Fordi grunnen til turen min var studierelatert – selv om det endt med å bli en ferie, noe som de som var i Norge og som var «innestengt» i en eller annen lesesal misunnet oss for.

Finnes det noe mer spennende å studere enn andre kulturer, mennesker og nasjoner? Man kan si seg uenig med meg, men jeg vil si nei.

Det første stedet vi kom til var turistbyen Hurghada som skulle være vår base for resten av oppholdet. Ja, jeg vet det er utrolig kjedelig med å befinne seg eller være omgitt av turister når man først er i et fremmed sted, men jeg var personlig overveldet av ha satt mine bein i Afrika etter nesten 17 år, at jeg ikke gadd å beskjeftige meg slikt. Så lenge jeg fikk sett pyramidene og fikk høre de fem daglige bønneropene fordi jeg befant meg i en muslimsk nasjon så var det greit for min del. Fordi da fikk jeg bekreftet at jeg var ikke i Moskva eller Helsinki eller Malmø, men i Egypt. Grunnen til at jeg nevner de byene er fordi mesteparten av turistene i byen var sannsynligvis fra de stedene (ut ifra de språkene de snakket).

Hurghada er en by som ligger ved kysten av Rødehavet. Det er en forholdsvis ny turistby og er prismessig og utseendemessig ulikt den mer kjente turistbyen Sharm El Sheikh som de fleste av oss har hørt om. Eller det som popper opp i huet vårt når vi hører det stedsnavnet er det tragiske terrorangrepet som skjedde for noen par år siden? Noe av det som er gledelig med Egypt er at de siste årene med unntak av visse tilfeller så har det vært relativt trygt å være turist eller utlending i landet. Det er ikke sånn som tilstandene var i 90-tallet når Gamma`a al-Islamiya herjet, men nok om dette her. Dette innlegget handler ikke om min dype aversjon til ekstremisme eller brorskapet for den saks skyld, men om mitt møte med Egypt, og først fremst Kairo.

Hurghada var som sagt et ypperlig sted for turister som liker å få seg en «tan» (noe undertegnede som de fleste har fått med seg ikke trenger – hehe) eller snorkle. Men som tidligere nevnt så var dette bare en base for oss. Før jeg snakker om Hurghada – om menneskene jeg møtte, de innpåslitne selgerne – de hyggelige selgerne og de arrogante turistene så vil jeg skrive om Kairo.

Vi kom til Egypt på en torsdag og lørdagen den samme uken så dro vi til Afrikas største by – Al-Qariha som går også under navnet Masri for egyptere eller Kairo for den gjengse nordmannen. Jeg kunne sannsynligvis uten å fremstå som en skrytepave skrevet en avhandling om alle de impulsene og det jeg så i Kairo, men jeg lar være å gjøre det først og fremst for å ikke kjede leseren, men også fordi jeg har ikke noe interesse av å gjøre dette på det nåværende tidspunktet. Som de fleste som har vært i byen har observert – så var det dis over hele byen – det vil si en tåkelignende greia som følge av forurensing i byen. Og ja Kairo er veldig forurenset by, noe som ikke er overraskende når det bor rundt 16 millioner (ifølge Amal Wahab, journalist fra Klassekampen som vi møttet hevdet at det var rundt 18 millioner). Hvis det er så mange mennesker så vil det også ikke overraskende nok være mange biler i byen. Jeg satt igjen og funderte over hvor fort det ville vært noen reelle resultater i klimaforhandlingene hvis man befant seg i Kairo under klimatoppmøtet og ikke i København?

Da ville man vært omgitt av de ødeleggelsene som vi mennesker har gjort. For øvrig så må jeg nevne at jeg tok med meg to bøker på reisen som reiselitteratur – selv om jeg «syndet» og heller burde lese pensumlitteratur så lot jeg pensumlitteraturen ligge hjemme. En av disse bøkene som jeg har tenkt å lese ferdig under ferien er en bok skrevet av den amerikanske journalisten Alan Weisman – som heter på norsk «Verden uten oss» – det er en bok om hva som ville skjedde med jorda hvis ikke et eneste menneske eksisterte – hvis menneskeheten forsvant idag – akkurat der og da. Det handler om klimautfordringer og bygninger som ville forfalt. Om t-banesystemer (den New York) som ville blitt oversvømt av vann på under 36 timer som følge av det ville ikke eksisterte noen mennesker som kunne stoppet det.

Det handler om det at C02-nivået i jorda ville innen tusen år kommet tilbake til det nivået det var før menneskeheten eksistert. Interessant bok, som jeg så langt anbefaler. Den andre boken - Gebelawis barn var for å «hedre» (jeg vet dette høres en smule idiotisk ut) Egypts store sønn Naguib Mahfouz – en litterær gigant og kontroversiell individ. Og fordi jeg har aldri lest noe av det han har skrevet – så jeg gikk like godt for den mest kontroversielle boka hans som til og med ble oppfattet av en del hårsåre religiøse individer for å være blasfemisk (noe jeg fortsatt ikke har skjønt – og jeg har lest ¾ av boka). Den resterende fjerdedelen får jeg ikke lest fordi jeg glemte boka på flyet. Når forfatteren ble til og med skutt som følge av denne boka og hans forfatterskap som helhet av en eller annen rabiat ekstremist så ble min nysgjerrighet enda mer pirret og da måtte jeg bare lese den. Nå er det sannsynligvis en eller annen svenske som vil få en skikkelig leseropplevelse når han finner boka i setelomma. Som en (meget unødvendig) kuriositet så kan jeg nevne at Naguib Mahfouz var en av de første muslimer som tok avstand fra dødsdommen på Salman Rushdie – selv om han var uenig med det Salman Rushdie sto for – så var dødsdommen barbarisk, ifølge han.

Noe av det som jeg fant både fascinerende og samtidig skremmende var trafikken i Kairo. Det var tilfeller når jeg tok taxi – som var i flere tilfeller en Lada (det var for øvrig første gang jeg satt på en Lada!) fra tidlig 80-tallet – til og med før jeg ble født, at jeg følte at jeg ville til og med ikke unnet en slik tur min verste fiende – ikke det at jeg har noen «verst» fiende – men dette er bare hypotetisk sett. Fordi hvis det er noe som kan være risikosport i Kairo så er det trafikken. Selv om man vil føle seg trygg fordi det går så sakte inni byen så må man ikke la seg lure av farten. Den ene gangen så så jeg at en drosjesjåfør nesten påkjørte et lite barn som ble leiet av sin mor. Ja, bilen var i «trillefart», men likeså. Reaksjonen til mora var forklarende i seg selv. Jeg er kanskje ikke stødig i arabisk eller noe slikt, men jeg vil si ut ifra kroppspråket og de få frasene og ordene jeg fikk med meg så var mora innmari sint. Med et lite dunk på panseret i drosjen og en del ord som vi alle burde unngå å si (selv om vi er i en vanskelig situasjon) så gikk mora og det lille barnet videre. Hva med drosjen? Jo, sjåføreren fortsatt med den velkjente tutingen og kjørte avgårde. Hvis du vil komme fram i Kairo med bil så er det bare å trene med lydhornet. Fordi ved siden av pedalene og rattet så er dette lydhornet «viktig». Jeg kan tenke meg at under kjøreopplæringen så står tutingen sentralt i «pensumet» for unge egyptere? Hihihi..

Hvis man er i Kairo så er det en selvfølge at man må dra til Giza og få med seg pyramidene. Dette sto også i vår aktivitetsplan. Vi dro for å se pyramidene og selv om jeg ble mektig imponert over det at det var mennesker som bygde disse eksemplariske byggverkene, så satt jeg også igjen med det inntrykket at Kheops-pyramiden var mye mindre enn det jeg trodde det var når jeg så det på bilde eller TV? Men dette var ikke så viktig. Jeg må også nevne at vi dro til det egyptiske museet før vi dro for å se på pyramidene – noe av det jeg la merke til på vei dit var at det var fullt av politifolk i sentrumsområdet (ved Khan-el-Khalil – tror jeg det heter) – vi tenkte at dette hadde noe sammenheng med at presidenten eller førstedamen skulle på et eller annet. Kanskje det var besøk av en utenlandsk statsleder? Det var i alle fall et stort antall av politifolk i området.

Når vi var ved pyramidene så så jeg en side ved en del egyptere som jeg vil hevde er uheldig og beklagelig i seg selv. Når man går opp til Kheops-pyramiden så var det mange høylydte og aggressive egyptere ved området – mange av disse var der for å selge eller lure naive turister med å si at de ville gi dem en «gave». En gave i dette tilfelle er følgende. Du får noe og for å gi det tilbake så må du betale en viss sum. Men det mest patetiske var også de som hadde med seg kameler som man kunne ri på. Noen av disse (ikke de som var oppå ved platået) var uhederlig og hvis du aksepterte bare å sitte på deres kamel ville ikke de la deg gå av før du betalte penger. Noe annet jeg la merke til også var og dette var noe jeg bemerket meg i Kairo og Hurghada også. Var en rar lyd som en del egyptiske gutter og menn laget. De fleste av oss husker at vi hadde en tråd tidligere i år om den rapporten som omhandlet det at mange egyptiske jenter/kvinner opplever seksuell trakassering?

Denne klikkelyden var hvis du spør meg og de fleste rasjonelle mennesker en form av seksuell trakassering og et forsøk på å gi jenter/kvinner uønsket oppmerksomhet. Det var også noe som var beklagelig. Man kan ikke være sint over andres handlinger – men som en muslimsk mann så blir man særdeles skuffet over hvor lite enkelte besitter med grunnleggende islamsk etikette (adaab). Noe av det jeg spurte de fire politimenn som satt inni en Jeep utenfor pyramiden, som for øvrig lurte på om jeg var fra Aswan (sørlige delen i Egypt) som mange andre egyptere jeg møtte – inntil jeg på en humoristisk måte sa at jeg var bare en «altfor» mørk fyr fra Sumal (Somalia på arabisk) Det jeg spurte dem var følgende: Hvor har enkeltes adaab blitt av? Nå vil enkelte hevde at dette er naivt sagt av en vestliginspirert muslimsk turist, men jeg kunne ikke dy meg. Fordi saken er slik at til og med enkelte av disse politimennene som er for øvrig turistpolitiet (man har tre politistyrker der, hvis ikke mer og den ene er ment for turister) kom med disse klikkelydene som ut ifra deres egen overbevisning var «uskyldige».

Men nok om klikkelyden. Dette begynner å bli langt så jeg må nok avslutte snart.

Etter å ha først vært på Mohammed Ali moskeen, så til det egyptiske museet, så til pyramidene, for så å ha spist en flott lunsj på en resturant som flere av oss var skeptiske ovenfor som følge av at det til dels befant seg i et av de mindre pene strøkene i Kairo (den vestlige skeptisismen slår til igjen!) så var det tid for å dra til en butikk hvor vi fikk demonstrert hvordan man lager papyrus og man fikk mulighet til å kjøpe tegninger på papyrus. Mohammed Ali-moskeen og fortet til min «nickbror» Saladin Citadel var fantastisk å se og man blir som en som har interesse for denne perioden i historien fullt med en form av ydmykhet.

Neste dag i Kairo så møtte vi på en av de mest oppegående og veltalende politikere jeg noensinne har møtt på. Vi møttet Wasat-partiet (dette er i realiteten et parti som ikke er godkjent) partileder Abou Elela Mady som fortalte oss om de politiske, sosiale og økonomiske utfordringene som fantes i landet. Wasat-partiet kan sammenlignes med det norske KrF – det er bare en muslimsk versjon vil en del hevde. Selv om man kan stille seg uenig med han på et ideologisk grunnlag – så var hans tanker og ideer og det hans parti sto for noe interessant. Han var en eks-medlem av Brorskapet og meldt seg ut av Brorskapet for lenge siden.

Vi tok også selvfølgelig en tur til Kairo Universitet som med sine nesten 200000 studenter er en prestisjefylt utdanningsinstitusjon i Egypt. Der møttet vi en professor i statsvitenskap og to førsteamauensiser som begge hadde utdanning fra utlandet (den ene var Tyskland og den andre fra USA). Vi fikk et kort og uformelt foredrag av professoren – som var for øvrig bare for å nevne det en eldre kvinne med hijab. Etter det så ble det en samtale med alle tre. Det handlet mest om kvinnerettigheter i Egypt, religiøs fundamentalisme, myndighetene og veksten av det moderne Egypt.

Oppholdet i turistbyen Hurghada forløp bra. Det som var skuffende var at som følge av et eller annet kluss mellom myndighetene og lokale turistselskaper, så ble ikke noe av den planlagte ekskursjonen vår til Luxor og Kongenes dal. Så da endte studieturen med å bli reine ferien. Egypterne i Hurghada var påvirket av deres omgivelser – de var omgitt av turister og mange av dem jobbet innenfor turistnæringen, og deres levebrød var å selge ting til turistene. En del av dem var aggressive i sin væremåte, men mange av dem var hyggelige også. Jeg kom i prat og ble kjent med mange, jeg og en annen i klassen ga til og med et vennlig råd til en selger som lurte på hvorfor ikke så mange turister gikk på gaten når samtlige hoteller i området var fullbooket nesten? Han tenkte riktig når han sa at grunnen var fordi mange av turistene ble etterhvert lei av de innpåslitne selgerne som skulle på død og liv selge noe. Han lurte på hva butikkselgere i Norge gjorde og da forklarte vi han at de fleste kommer med et vennlig «hei» eller «hello» og spør deg om du trenger hjelp. Vi anbefalte han å forsøke dette her fordi neste gang turistene går forbi hans butikk så vil de huske på han ene som bare sa «hei» og som ikke plagte dem så mye som alle de andre de gikk forbi. Etter en uke så var det tilbake til det kalde nord og eksamenavvikling og juleferie.

Egypt er som jeg har tidligere nevnt et sted jeg sannsynligvis vil dra tilbake til. Det er et land med en ekstraordinær historie og kultur. Et land med et stolt folk og en sjarm som vekker din lyst etter å lære om andre folk og kulturer. Hvis noen spør meg hva det minst hyggelige inntrykket jeg sitter igjen med etter denne turen, så ville jeg svart uten å ha nølt, som jeg tidligere har fortalt andre – at det var fattigdommen og slumområdene i Kairo, som jeg kunne se fra bussvinduet. Som en som har afrikansk opprinnelse så satt jeg også igjen med følgende spørsmål: «Hvis menneskene er så vanskeligstilt i Nord av Afrika, i et land som er i en del øyners bedre enn de fleste steder i tredje verden, tenk deg hvordan det ser ut i slumområdene sørover i Afrika da?»

Jeg fortrenger ikke på grunn av mangel av empati eller solidaritet, men jeg fortrenger til tider med å forestille meg hvordan det ser slik ut. Særlig siden jeg så en reportasje på en somalisk nyhetskanal i sommer fra Mogadishu, hvor menneskene som ble intervjuet ba/spurte om noe så enkelt (og livsnødvendig og banalt for oss) som rent vann. Men det er ingenting som overrasker meg lengre disse dager. Det var tilfeller når den somaliske borgerkrigen var på sitt verste at mennesker til og med spiste gress. Dette her blir for mange av oss som lever i overflod og velstand i de lunefulle omgivelsene i Vesten noe som er vanskelig å forestille seg, men dette er realiteten for mange mennesker på kloden.

Det er tragisk. Akkurat når det ikke finnes mer mat i verden, så sulter 1 milliard mennesker, Mange vil spør seg selv hvordan dette er mulig? Det finnes mange forklaringer på dette her, men det finnes en løsning på problemet. De sosiale skillene som vi tror eksisterer i vår del av verden er ingenting sammenlignet med de som eksisterer i denne delen av verden (Egypt og Afrika generelt). Men nå avsporte jeg litt for mye. Men dette var mitt innlegg om mitt første opphold i Egypt.

Jeg er i mot dødsstraff, og jeg er i mot tortur. Jeg er ikke litt i mot dødsstraff, eller litt i mot tortur, jeg er helt og holdent mot dødsstraff og tortur. Derfor kan ikke Krekar sendes ut av landet. Norge har forpliktet seg til å ikke sende mennesker til stede hvor det er sannsynlig at de vil bli utsatt for tortur eller dødsstraff. Det er jeg glad for.

Mulla Krekar er en underlig type, som jeg ikke har spesielt sansen for, men jeg mener prinsipielt at alle mennesker skal ha de samme rettighetene, også de jeg ikke liker. Jeg er jo ikke bare litt i mot dødsstraff. Prisen for et sivilisert samfunn, er om vi beholder vår verdighet og siviliserte oppførsel i møte med det usmakelige.

Siv Jensen tar til orde for internering. Trenger vi det? Fyren sitter blakk i en leilighet på Tøyen og PST har ham helt sikkert under oppsikt.. Dessuten er internering et annet ord for å fengsle folk uten lov og dom. Det er ikke rett.

Den språkbruken stammer fra en tid i europeisk historie vi ikke trenger å gjenta.

av Christian Bull, leder i Spire

Asbjørn Eide går i dag ut i Dagavisen med et viktig bidrag til biodieseldebatten som ruller for fult i norske medier. Bak APs maktdemonstrasjon ligger det ikke kun motivasjoner om klingende mynt i kassa, men også et solidaritetsperspektiv. Agrodrivstoffproduksjon har de siste årene bidratt til at småbønder og urfolk har mista tilgangen til sine produktive ressurser, og bidratt til økte matvarepriser.

http://www.dagsavisen.no/meninger/article453799.ece

Da er jeg tilbake i Norge etter noen fantastiske dager i Georgia med Unge Høyres søsterparti; Young Rights. Jeg har vært heldig å blitt kjent med et utrolig gjestfritt folk og en spennende kultur, men etter nesten et halvt døgn på enten fly eller flyplass føltes det utrolig deilig å sette bena innenfor dørterskelen hjemme igjen.

Etter noen dager uten internett har jeg et akutt behov for å blogge, og da passer det jo fint med noen refleksjoner og beretninger fra den siste uken:

Innreise
Tirsdag 10. november drar Camilla Strandskog, Stefan Heggelund, Fredrik Punsvik og jeg fra Gardermoen, med endelig destinasjon; Georgia for øyet. Camilla er eneste i gruppen som har vært i Georgia før. Vi synes det er svært morsomt å spøke om hvorvidt de har strøm i Georgia, osv… mens Camilla er litt oppgitt og informerer oss om at det er elektrisitet der, og at vi ikke skal bo i huler.

Allerede på flyplassen aner vi en tendens til en litt primitiv form for humor. Dette skyldes nok delvis et flertall av mannlige turdeltakere, men det faktum at de fleste av oss har en fasinasjon for ganske vulgær humor er også en nokså medvirkende faktor. Da vi flyr videre fra London, Heathrow, og oppdager at det ikke er mulig å spore en eneste norsk person, blir ikke humoren mer elegant. Vestlige turister er mildt sagt mangelvare i Georgia. Sjansen for å treffe en annen norsk person er omtrent like stor som å vinne i Lotto 3 ganger på rad (dersom eventuelle mattenerder leser bloggen min informerer jeg om at her ikke er utført sannsynlighetsberegninger).

Det er merkelig hvor befriende det er å kunne si akkurat hva du vil. Det norske samtaleinnholdet blir raskt rimelig primitivt, og terskelen for å le av dårlige vitser blir ganske lav. Nettopp derfor er det kanskje også litt sunt at vi er tilbake i Norge nå. Dannelse er jo tross alt et viktig prinsipp for et konservativt parti.

Flyturen går greit. Stefan har flyskrekk, men får til gjengjeld meget god service fra alle flyvertinnene. Etter mange timer, og mellomlanding i Armenia ankommer vi flyplassen i Tblisi ca kl 03.00 – georgisk tid. Noe av det første som møter oss er en ung oversosial mann som spør hvilket ærend vi har i Georgia. Vårt søsterparti, Young Rights, er i opposisjon til den sittende regjeringen. Vi vet også at menneskerettigheter og ytringsfrihet ikke er Georgias fremste merkevare, så vi svarer ikke stort mer enn: business. Mannen svarer kjapt: «this is ex-soviet country – get out while you can». Vi ler, men kikker samtidig litt undrende rundt og lurer på om ikke transporten vår snart er der før vi treffer flere gærninger.

Etter at vi har tatt feil av vekslingskursen, tatt ut alt for mange penger, og satt oss ned en liten stund kommer transporten. Det blir starten på det som visstnok var en vanvittig biltur fra Tblisi opp til Bakuriani i kaukasus-fjellene, der vi skal holde til de neste dagene. Stefan er ganske anspent når vi kommer frem, og forteller skremt om en litt annen kjørekultur enn vi er vant til i Norge. Selv var jeg altfor trøtt til å bry meg og sov mesteparten av veien. Om Stefans frykt var begrunnet eller ubegrunnet får altså de andre vurdere.

Hotellet vi skal sove på er et ski resort som brukes en del om vinteren, men da vi ankommer er vi de eneste på hele hotellet. Det er et hyggelig sted. Jeg er overlykkelig over at det er internett på rommet (den skulle imidlertid bli midlertidig) slik at jeg kan oppdatere bloggen de neste dagene. Men aller først er det tid for å sove litt. Klokken er 06.00 og etter frokost venter det 30-40 Georgiere som skal skoleres i demokratiteori, tale og debatt, og organisasjonsbygging de neste dagene.

Første møte
Young Rights er ungdomsorganisasjonen til det konservative partiet: New Rights, i Georgia. Jeg visste ikke så mye om New Rights på forhånd, men det var selvfølgelig en glede å oppdage at partiet er godt plantet i liberal konservativ tradisjon. Verdiene de kjemper for er: Freedom of individual, Limited government, Rule of law, Right to property, Free enterprise, Equal opportunities, Self-Help, Traditional values and family. I tillegg til demokratiske rettigheter og konservative verdier, kjemper ungdomsorganisasjonen for en samling av sentrum-høyre ungdom i Georgia. Vi skal forhåpentligvis hjelpe dem med å bygge en sterkere organisasjon.

Hvis du trodde norske politikere er glad i å skravle, så burde du reise til Georgia. De snakker i munnen på hverandre hele tiden, og er svært så livlige. I tillegg snakker svært få engelsk. Det er stort sett bare Irina og Rezi (tidligere og nåværende leder av Young Rights) – som også var med å organisere opplegget – og et par til som snakker nok engelsk til å kunne kommunisere fritt blandt gruppen vi skal skolere de neste dagene. Det er litt uvant i starten. Selv har jeg aldri holdt foredrag med noen som oversetter for meg før, men jeg blir fort vant til å kommunisere gjennom tolk og med mye gestikulering.

Vi starter opplegget med å sette noen regler for dagene. Irina og Rezi har allerede laget et poengsystem, der gruppene får poeng fra 1 – 6 for ulike faktorer. Disiplin er en poenggivende faktor. Å komme for sent gir 10 minuspoeng. (Jeg lurer på om Sunniva har gitt dem noen tips.) Ti minuspoeng er riktignok ikke SÅ strengt som det først kan virke som. I Georgia står man nemlig ikke opp 9 om morgenen på seminar. Den første regelen vi setter er at alle må være på plass til, hold dere fast, klokken 11 om «morgenen». Georgiere er rimelig glad i å feste, og noe særlig tidligere enn klokken 11 var det visstnok ikke mulig å starte.

Camilla åpner det politiske programmet med et foredrag om demokrati-teori. I første lengre pause blir vi kjørt ned til «sentrum» i Bakuriani. Der stikker jeg innom en liten lokal butikk for å kjøpe undertøy, siden jeg ikke hadde rukket å vaske det jeg har hjemme før turen. Jeg betaler litt under 100 kr. til sammen for 6 par sokker og 6 boksere. Prisnivået reflekterer velstanden i området. En gjennomsnittslønn i Georgia er ca $2-300 i måneden, i Bakuriani er det nok en del mindre. Overalt er det tomme brakker, og forfalne bygninger. Sovjetunionen har satt sine spor.

Den politiske situasjonen er også en helt annen verden enn den vi er vant til. I Unge Høyre bekymrer vi oss over at staten har vokst seg for stor, at skattene er for høye, at det sivile samfunn og enkeltmennesket ikke ilegges nok ansvar og at skolen vår ikke gir elevene den nødvendige kunnskapen for å kunne måle seg med andre rike vestlige land. Dette er ikke noe forsøk på å bagatallisere de problemstillingene vi har i Norge. Det er selvfølgelig et meget stort problem at 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, at 230.000 mennesker i Norge går på uføretrygd, at vi har nesten 700.000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, og at trygdeutgiftene våre bare fortsetter å skyte i været, osv… men det kan ikke sammenlignes med de problemene man sliter med i Georgia. Jeg tenker at vi har godt av å bli minnet på hvor heldige vi tross alt er.

Bakgrunn og politisk situasjon
Georgia er et gammelt kristent kongedømme, fra 327, (se Wikipedia). Landet kom under tsar-Russlands kontroll den 12. september 1801. Etter den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917 erklærte Georgia seg som et selvstendig land etter forsøket med Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk. Landet var selvstendig en kort periode frem til 1921 da det ble invadert av Den røde armé. Landet ble da innlemmet i Sovjetunionen og var en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (TFSSR) sammen med Armenia og Aserbajdsjan I 1936 ble landet omdannet til Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk innenfor Sovjetunionen.

Georgia ble selvstendige i 1991, og har vært det siden, men de sliter fortsatt med manglende demokratiske rettigheter, politisk maktkonsentrasjonen og korrupsjon, hvilket hindrer nødvendig utvikling. President Mikheil Saakasjvili styrer landet med det vi ikke kan kalle annet enn en autoritært styreform:

- Valgene fikses
- Mediene er partiske
- Rettsystemet er partisk
- Ytringsfriheten er svært begrenset, og du kan risikere å havne i fengsel eller bli banket opp dersom du blir for plagsom i din politiske motstand mot Saakasjvilis regjering.

Ungdommene i Young Rights kjemper for demokrati.
Deres fremste kampsaker er f.eks:

- Et uavhengig rettsystem
- Menneskerettigheter
- Ytringsfrihet
- Demokrati
- Uavhengige medier

Det er alltid grenser for hvor lenge et autoritært styresett vil evne å holde på makten, men demokrati må læres og det er nettopp derfor slike demokratiutviklingsprosjekter er så utrolig viktig. Demokrati kan ikke innføres over natten. Det krever en langvarig mentalitetsendring. Når du hele livet har blitt vant til å bli kontrollert, må du også venne deg til å takle frihet. Georgia er riktignok ikke noe diktatur, men den politiske situasjonen er fortsatt langt unna et fungerende demokrati. Jeg har liten tro på at Saakasjvili vil kunne fortsette i det uendelige. Konflikten med Russland, i forbindelse med inntoget i Sør-Ossetia, har svekket tilliten til Saakasjvili betraktelig. Det kan ta tid, men en dag vil Saakasjvili måtte gå og hans parti miste makten. Da er det viktig at et nytt styresett har en såpass innebygget demokratisk mentalitet, at det ikke utvikler seg et nytt autoritært styre.

Mye av skoleringstiden går derfor med til demokrati-teori. Vi forteller om hvilke grunnleggende faktorer et demokrati består av og ulike måter å organisere et demokratisk samfunn på. Vi deler av våre erfaringer fra Norge som ungdomspolitisk parti og hvordan Unge Høyre oppnår politisk innflytelse innen de demokratiske rammene i vårt samfunn. Mange av ideene er nye. Det er litt absurd å tenke på at rettigheter vi har tatt helt forgitt siden vi kunne gå, fortsatt er såpass fjerne her, men det er jo også nettopp fordi vi nærmest har fått disse tankene inn med morsmelken at de er såpass selvfølgelige for oss.

I Norge har vi elevråd fra barneskolen av. Som 11-12 åring og elevrådsleder i 6. og 7. klasse husker jeg godt at jeg satt på møter sammen med lærere, foreldre og rektor og var med på å bestemme hvordan ulike forhold på skolen skulle være. Vi har barn og unges kommunestyre, ungdommens fylkesting, studentparlamentet, osv… Helt fra barndommen av, og i alle ledd i samfunnet – lærer vi hvordan bestemmelser som angår en gruppe mennesker kan taes i fellesskap.

I Georgia har de også lovlige politiske grupperinger på skolene, men ikke annet enn de som er direkte opprettet/kontrollert av regjeringen får vi høre. Ungdommene vi er sammen med har mer enn nok med å forestille seg å kunne diskutere politikk fritt på skoler og universiteter. Elevdemokratiet vi er kjent med i Norge er fortsatt ganske vanskelig å forstå.

Oppholdet
Andre dagen har vi tale -og debattskolering. Stefan får stående applaus fra georgierne for sitt eksempel på et norsk skoledebattinnlegg, til tross for at forsamlingen ikke kan ha skjønt spesielt mye av innholdet. Det er kanskje like greit. Når du kjemper for ytringsfrihet og menneskerettigheter er det kanskje litt vanskelig å anse valgfritt sidemål som noen vital sak for samfunnsutviklingen.

Georgiere er bråkete, de snakker i munnen på hverandre og har ikke en veldig disiplinert møtekultur, men vi blir alle grepet av en enorm gjestfrihet som jeg knapt har sett maken til noe annet sted. De har en utrolig vilje til å lære, et enormt konkurranseinnstinkt og er veldig opptatt av å få tilbakemeldinger fra oss på alt de gjør. Vi kårer beste åpningsinnlegg, og som hedmarking må jeg bare akseptere at premien vi gir ut er en Oslo Unge Høyre-genser.

Stemningen er på topp. Ungdommene fra Georgia er åpne og inkluderende mennesker og stolte av sin kultur. Det er umulig å ikke bli glad i disse menneskene.

Sosialt er det også et møte med en helt annen kultur. Alle synger og danser som om de skulle gjort det hele livet. De er særlig glad i vise frem sin georgiske folkedans, og vil gjerne at vi skal prøve. De går aldri lei våre forsøk på å etterligne dansen deres, selv om jeg (jeg kan snakke for meg selv) antakelig ser enda dummere ut enn jeg føler at jeg gjør når jeg forsøker å etterligne de ganske kompliserte beinbevegelsene i georgisk folkedans. Georgierne er uansett bare overlykkelige over at vi ønsker å lære av deres kultur.

Drikkekulturen er heller ikke noe for sarte mager. Etter at det politiske opplegget er ferdig for dagen er det fest, hver dag. Det er umulig å stoppe georgiere fra å ha det gøy. Jeg tenker at Sunniva tross alt har hatt en ganske takknemlig jobb med å holde styr på Unge Høyre-folk på diverse landsmøter og konferanser. For denne gjengen er fest tilsynelatende like selvfølgelig som demokrati er for oss. Våre venner ser også ut til å ha en evigvarende tilførsel av georgisk vin, som de gladelig deler ut til oss. Det er bare å venne seg til å drikke litt saktere, for et tomt glass i Georgia er nermest å regne som synd. I tillegg er det viktig å skåle. Enkelte drikker nesten ikke uten å utbringe en skål, og det ville selvfølgelig være en fornermelse å ikke skåle med. De skåler for alt mulig, men først og fremst til ære for oss. For kvinner, og spesielt Camilla naturligvis, for vennskap mellom våre nasjoner, for vennskap mellom oss, for vennskap mellom våre kulturer, osv… Vennskap er en sentral faktor. En god skål må også gjerne repeteres på ulike måter, og mange ganger.

Georgiere er ikke bare gjestfrie, men de er også utrolig stolte og gavmilde. Det er aldri snakk om at vi skal spandere noe på dem, selv om prisene i baren er lommerusk for oss. En øl koster f.eks. ca 6 kroner. Vi er deres gjester, og det er deres oppgave å by på det de har. Det eneste de krever er at vi tar imot det de tilbyr. Det er rett og slett uhøflig å takke nei. Det må nok være utrolig slitsomt å reise til Georgia som avholdsmann, men ingen av oss sliter med det problemet. De er også veldig stolte av sine mattradisjoner, og det er et absolutt must å smake.

Siste dagen i Bakuriani holder Fredrik og jeg en presentasjon om Unge Høyre, hvordan vi jobber, hvordan organisasjonen vår fungerer, og hvordan vi forsøker å oppnå innflytelse. De synes «Nok er Nok» plakatene der AP, SV og SP kastes i søppeldunken er interessante og lurer på om det er lovlig å henge opp slike plakater i Norge. De synes også det er ganske spennende at ungdomspartier i Norge faktisk har lov til å fronte andre meninger enn sitt moderparti, helt uten problemer.

Det politiske innholdet denne dagen avsluttes med individuelle presentasjoner fra medlemmene i Young Rights. Alle har måttet jobbe med en individuell oppgave i løpet av seminaret. Oppgaven er prinsipiell og ideologisk, og handler om hvordan hver enkelt ville organisert samfunnet i Georgia dersom de kunne startet med blanke ark. Flere av presentasjonene er meget gode og ideologisk bevisste. De tar for seg maktfordelingsprinsippet, hvordan begrense presidentens makt, forholdet mellom presidenten og parlamentet og viktigheten av et objektivt rettsvesen, for å nevne noe. Vi avslutter dagen med en kåring av de to beste presentasjonene. Vinnerne får hver sin «Nok er Nok t-skjorte», før vi går på rommet og forbereder oss mentalt på enda en kveld med mye vin, taler, sang og dans.

Hjemreise
Etter en georgisk festmiddag med så mange skåler at jeg ikke kunne telt dem med både fingre og tær – det skåles for kjærligheten, for kvinner, for barn, for venner, for vennskap mellom våre land, for religion, for de døde, for de levende – setter vi kursen for Tblisi der vi skal tilbringe 2 netter før vi vender hjem igjen. Ca kl. 01.30 om natten kjører vi ned fra Bakuriani og Kaukasus-fjellene. Vi er omgitt av tåke, og sjåføren kan nesten ikke se veien forann seg. Denne gangen er det ikke bare vi som synes det er litt skummelt. Også denne kvelden er jeg rimelig trøtt da vi reiser, og etter de første humpete kilometerne klarer jeg å sovne i baksetet. Da jeg våkner igjen er vi ute på motorveien med retning Tblisi og dramatikken er over.

Vi parkerer bilen i bakgården på hotellet der vi skal sove. Hotellet består av huset til en gammel hyggelig dame. Hun snakker hverken georgisk eller engelsk – bare russisk, men klarer å gjøre seg forstått med gestikulering og kroppsspråk. Det er en ganske sjarmerende leilighet, og overalt henger det malerier. Etter det vi forstår er de malt av datteren hennes som er kunstner og bor i utlandet. Vi finner raskt sengen når vi kommer frem. Jeg går på badet, pusser tennene og legger meg. Da jeg våkner igjen har døren på mystisk vis gått i vranglås. Den er nemlig umulig å åpne (selv etter å ha demontert dørhåndtaket).

Resten av dagen går med til sightseing i Tblisi. Byen er en blanding av butikker, forfalne bygninger, fattige strøk og flotte velbevarte middelalderbygninger. Det er særlig mange gamle vakre katedraler. Den mest kjente av dem skal visstnok være utformet av en ung arkitekt som fikk armen sin kappet av etter at prosjektet var ferdig slik at han aldri skulle kunne bygge noe så vakkert igjen. Etter omvisning drar vi videre til et lokalt georgisk spisested, hvor vi får servert en georgisk bønnesuppe, diverse lokalt tilbehør og en rett som består av kokte melboller fylt med krydret kjøtt og kraft. Det er spennende med ny mat, men vi begynner å lengte etter noe mer gjenkjennelig på tallerkenen. Dagen avsluttes derfor med middag på steakhouse, noe Stefans urolige mage satte stor pris på.

Vi er klare for en siste natt i huset til den hyggelige russiske damen. I løpet av kvelden er vi så uheldige å knuse et kjøkkenglass. Vi tilbyr damen penger for glasset, men hun ville ikke høre snakk om å få et øre mer enn glasset koster, til tross for at vi vet at hun sliter økonomisk. Fredrik insisterer likevel på å legge igjen litt ekstra penger.

Vi kommer oss avgårde og resten av hjemturen består egentlig av det samme som turen til, i omvendt rekkefølge, for å gjøre en historie kort.

I ettertid
Turen har vært veldig inspirerende. Verdien av å oppleve nye kulturer, og kommunisere med mennesker med annen bakgrunn og andre erfaringer er helt unik – særlig for et parti som er opptatt av mangfold, og internasjonal politikk. I Unge Høyre vet vi, som konservative, at det ikke er mulig å designe et nytt samfunn fra skrivebordet. Likeledes tror jeg det er umulig å løse store utfordringer i internasjonal politikk, uten å oppleve kulturen og få en forståelse av hva det dreier seg om selv

Jeg har på kort tid blitt utrolig glad i Georgia, og menneskene i Young Rights.
Jeg har hatt en fantastisk tur. Jeg er ganske sliten og glad for å være tilbake i Norge igjen, men jeg håper virkelig at jeg får muligheten til å reise tilbake om ikke så altfor lenge.
Elitekurspremien kunne ikke vært bedre!

Hun har fått jobben som prostituert til å se glamorøs ut. Hun har fått bokutgivelse og et tv-drama med Billie Piper basert på bloggen sin, men hun kunne altså ikke gå til sin egen bok-launch fordi hun egentlig ikke følte hun kunne si hvem hun var.

Jeg snakker altså om Belle de Jour, som siden 2003 har blogget om livet som prostituert. Og nå, i 2009, med en eks-kjæreste på hogget, har hun valgt å stå frem.  Slik lærer vi det egentlige navnet til Belle, at kvinnen bak henne begynte med prostitusjon for å finansiere doktorgraden sin.  (Fra bloggen hennes lærer vi forresten at, jo, man betaler skatt på inntekten som prostituert – i tilfelle du lurte).

Belle de Jour blogget stort sett med en lett hånd og lystig penn, og angrer ikke på månedene tilbrakt som sexarbeider. Her ligger gjerne noe av problemet; for når doktor Magnanti (Belle de Jour) står frem som kvinnen som har glamorisert dette yrket skaper det et par spørsmål om hvordan man skal forholde seg til en slik industri.

En ting er at Dr. Magnanti selv ikke ble utsatt for særlige farlige situasjoner og at hun selv valgte dette yrket midlertidig – men det er likevel vanskelig å ikke ta med i betraktningen skyggesidene, som bl.a viser at

• En prositutert kvinne har 40% større sjanse for å dø i ung alder, og blir lettere utsatt for vold og overgrep
• 89% av prostituerte intervjuet i en undersøkelse publisert i  the Journal of Trauma Practice, vil ut av situasjonen de er i, og 2 tredjedeler utviklet PTSD.
• 60% av prostituerte i Nederland (der prostitusjon er lovlig) har rapportert fysiske overgrep
• 2 tredjedeler av prostituerte begynner som prostituert før de er 16 år.

… antallet mennesker som havner i denne situasjonen gjennom trafficking,  tør jeg ikke gjette på, men ca 1,2 millioner barn er smuglet over landegrenser hvert år med stor risiko for å ende opp som barneprostituert.

Vel. Jeg sier selvsagt ikke at Dr Magnanti er å klandre for dette.  Og det er bra at noen stiller opp for kvinner som selv har valgt prostitusjon uten at det henger sammen med annet en frivillig salg av tjenester – men poenget mitt er egentlig at situasjonen til de fleste prostituerte i verden er såpass mørk at man bør være litt forsiktig med glamorisering av den, særlig når man har lagt fra seg internett-aliaset sitt og dermed kan blir litt mer tredimensjonal og mindre fiktiv i sin fremtreden.

Jeg kjenner noen som jobber for et krisesenter for prostituerte, og naturlig nok kommer det få solskinnshistorier derfra.Og jeg synes at det er viktig å få frem det når problemene er såpass store.

Jeg kom borti denne animasjon av FNs Menneskerettighetserklæring. Oppfordringen på slutten er veldig interessant. Human Rights Action Center som står bak animasjonen er av den formening at alle nasjoner burde ha menneskerettighetserklæringen på sine pass. Dette høres i grunn et godt forslag. Noe som kan også bli en realitet. Jo flere mennesker som er klar over sine rettigheter som et menneske, jo mindre menneskerettighetsbrudd vil det kanskje være.

Saken er slik at denne erklæringen og de 30 artiklene som står der overskrider alle tenkelige barriere som finnes mellom mennesker om det er betinget på nasjonalitet, etnisitet, livssyn, kjønn eller rase for den saks skyld er irrelevant. Fordi denne erklæringen setter mennesket i sentrum og er enkeltindividet fremste forkjemper mot alle tenkelige overgrep og urett som stater, ideologier og religioner kan begå mot enkeltindividet.

Hva mener du? Burde disse rettighetene stå oppført i det norske passet?

Siele Rotich Baliach ble internert under kummerlige forhold i 20 måneder. Men han elsker fortsatt USA. Nå starter han med blanke ark i New York.

Rundt 400.000 papirløse immigranter sitter bak lås og slå i USA, noe private selskaper tjener store penger på. Kenyanske Siele Rotich Baliach satt fengslet i 20 måneder og opplevde vold, plassmangel og dårlig mat. Han hadde bodd 21 år i USA.

Dagsavisen 11.11 2009.

Fra Liberty Island utenfor New York City hilser frihetsgudinnen immigranter velkommen til USA med ordene «Give me your tired, your poor, your huddled masses yearning to breathe free» – gi meg dine slitne, dine fattige, dine kuede folkemasser som lengter etter å puste fritt. Men i dag lever over elleve millioner mennesker ulovlig og uten papirer i USA. Og hvert år blir rundt 400.000 av dem arrestert.

Som kenyanske Siele Rotich Baliach, blir de aller fleste satt bak lås og slå mens saken deres blir behandlet. 70 prosent av immigrantene blir satt i fengsler og sentre drevet av private selskaper. Siele Rotich Baliach forteller Dagsvisen om en hverdag med vold, plassmangel og dårlig mat.

– Vi ble behandlet som hunder, og satt sammen med voldsforbrytere. Men vi er ikke kriminelle, sier Siele Rotich Baliach til Dagsavisen.

VANT FRAM

Baliach hadde bodd i USA 21 år da immigrasjonsmyndighetene stoppet ham på et tog på vei til New York. Han sier han og familien forfølges av et korrupt kenyansk regime, og at det er for farlig å dra tilbake. 39 år gamle Baliach visste at han brøt amerikansk lov, men var ikke forberedt på behandlingen han skulle få av immigrasjonsmyndighetene.

– Jeg eide et plateselskap og levde et godt liv. Plutselig satt jeg i fengsel, uten noen kontakt med omverdenen. Jeg trodde aldri jeg skulle se himmelen igjen, sier Baliach.

I løpet av 20 måneder var han innom seks forskjellige fengsler. De fleste drives av private selskaper, som med jevne mellomrom får krass kritikk fra menneskerettighetsgrupper som Amnesty International og Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS). Siele Baliach er sjokkert over måten de private selskapene operer på.

– Vi ble sendt fra fengsel til fengsel uten forvarsel og uten advokat. De som jobber der tjener minstelønn, og har ikke kompetanse. Og de tjener på å holde oss innesperret så lenge som mulig, sier Baliach.

PRIVAT PROFITT

I hundrevis av fengsler og sentre over hele USA sitter rundt 400.000 immigranter og venter på at saken deres behandles. Noen er hele familier som er pågrepet uten papirer, andre er lovlige immigranter som har begått lovbrudd og skal sendes ut. Nesten 70 prosent av dem blir passet på av private selskaper.

Et av verdens største sikkerhetsselskaper, GEO Group, driver varetektsfengselet der Siele Rotich Balach satt i 18 måneder. GEO Group driver 50 slike sentre i USA, og ett på USAs Guantanamo-base på Cuba. Selskapet la nylig fram gode tall, til tross for finanskrise og tomme lommebøker i resten av landet.

Og direktør Goerge Zoley forventer gode år for selskapet framover. – Vi er godt posisjonert til å dra fordel av den store etterspørselen, sa han nylig etter å ha lagt fram et forventet årsoverskudd på 1,14 milliarder dollar i 2009. For immigranter vil aldri slutte å komme til USA. Etterspørselen vil alltid være der.

SAKSØKER

Siele Rotich er rasende på selskapet han sier behandler mennesker som dyr.

– Det var som en konsentrasjonsleir. Ingen visste hva som skulle skje med oss, vi var stuet sammen som kveg, og ble banket opp helt uten grunn, sier han.

Nå saksøker han selskapet GEO group for misbruk og vold. I en e-post til Dagsavisen svarer kommunikasjonssjef Pedro Paez at selskapet aldri svarer på anklager mot dem. Kritikere anklager selskapene for å holde på immigrantene lenger enn nødvendig fordi de tjener penger på dem. Ifølge detentionwatch.com, tjener private selskaper 99 dollar per immigrant per døgn.

Nylig varslet Obama en slutt på praksisen med å sende immigranter i fengsel sammen med kriminelle.

– Vi arvet et dårlig system fra den tidligere administrasjonen, sier talsmann for Det hvite hus, Matthew Chandler, til New York Times.

Obama-administrasjonen sier de vil prøve å unngå sette ikke-kriminelle i fengsel, og at de ser på andre muligheter for å endre dagens omstridte system.

STARTER PÅ NYTT

Siele Rotich Baliach håper endringene kommer fort. Selv fant han flere juridiske feil i saken sin, og slapp ut 20 måneder etter at han ble arrestert i New York.

– Jeg sto på gata i Texas, nesten helt ved Mexico-grensen, uten så mye som en dollar i lomma. Men jeg var fri, sier Baliach.

Han kom seg tilbake til New York, er fortsatt patriotisk, og elsker USA.

– Dette er det beste landet i verden. At jeg er en fri mann nå, viser at systemet fungerer på et vis, men man må kjempe hardt. Måten de behandler immigranter på er ikke USA verdig. Dette landet ble bygd av innvandrere, sier Baliach.

Akkurat no : Monsters – Hurrican bells/ Oves engasjerte naturfagtime

(what can I say? M to the edia) Tema for bildene var menneskerettigheitane og menneskehandel:
sjekk ut Involveyourself.com 

Dagbladet opplyser om at en del grupper i samfunnet i Israel blir diskriminert bevisst av myndighetene i landet. Kristne, muslimer og kvinner blir utsatt for systematisk diskriminering. De av oss som har kjennskap til denne konflikten fra før av, vet at dette kommer ikke som en overraskelse. Det som er interessant er at Dagbladets referanse er det amerikanske utenriksdepartementet som fremla en rapport for noen par uker siden. Rapporten handler om religionsfriheten (og menneskerettigheter) i Israel. Den grad av religionsfrihet som finnes i landet og hvilke utfordringer som religiøse minoriteter møter på.

“Muslimer, kristne, konverterte jøder og medlemmer av andre religiøse minoriteter i Israel, nektes de samme rettighetene som jøder, heter det i den årlige rapporten om religionsfrihet i verden.”

I rapporten så kommer det for eksempel fram at den påståtte religionsfriheten som skal stå sterkt i det som ansees for å være Midtøsten eneste “demokrati” ifølge enkelte, gjør ikke det i realiteten. Det blir nevnt flere eksempler hvor myndighetene bevisst diskriminerer ikke bare 20 % av befolkningen i Israel som er ikke-jøder, men også sekulære jøder og kvinner.

I den israelske avisen Haaretz kan vi lese følgende respons til innholdet i rapporten:

“Despite boasting religious freedom and protection of all holy sites, Israel falls short in tolerance toward minorities, equal treatment of ethnic groups, openness toward various streams within society, and respect for holy and other sites.”

Spørsmålet man sitter igjen med er følgende. Vil det i det hele tatt være noe reaksjoner til disse menneskerettighetsbruddene som Israel begår mot sin egen befolkning? Vil det være noe form av oppfølgning av rapporten? Det er for lite å håpe om at det vil bli det. På lik linje med en hel haug andre regimer i Midtøsten som bryter hele tiden bevisst menneskerettigheter så vil ikke det innholdet som står i rapporten få noe som helst reaksjon (fra de som står bak det – dvs USA). Det ser ut som menneskerettigheter er nedprioritert for USA når det er snakk om å kritisere allierte eller ens “kamerater” i Midtøsten (som for eksempel Saudi Arabia)

En ung Nicolas Sarkozy er med på å rive ned Berlinmuren. I dag er han som Frankrikes president med på å feire 20-års jubileumet.

I dag er det 20 år siden Berlinmuren mellom de frie demokratiene i Vest-Europa og de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa ble revet. De undertrykte innbyggerne slet seg fri fra overvåkning, planøkonomi og fattigdom. Friheten var kommet til Europa.

I dag er de aller fleste landene i Øst-Europa liberale demokratier med en velfungerende markedsøkonomi som, til tross for det siste årets finanskrise, har bidradd til en eventyrlig økonomisk vekst i snart to tiår. Innbyggerne i Riga, Krakow, Budapest osv. kan i dag nyte grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og privat eiendomsrett.

Det var likevel ikke en selvfølge at murens fall skulle bidra til en slik suksesshistorie. Under EU-debatten i 1994 var norsk nei-side bekymret for hvordan de nye landene skulle bli utnyttet av ”rikmannsklubben” EU. Ikke siden Neville Chamberlains ”peace in our time” fra 1938 har noen i etterpåklokskapens lys tatt så grunnleggende feil om europeisk politikk.

På 1990-tallet startet EU prosessen sammen med flere øst-europeiske land for at de skulle få demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og økonomisk frihet, som dermed ville gjøre dem klar for medlemskap i det store europeiske fredsprosjektet, EU. I 2004 ble EU utvidet med 10 nye medlemsland. I 2007 ble også Romania og Bulgaria medlemmer. Østutvidelsene viser at EU hele tiden har bevart grunntanken om fred i Europa som grunnpilar for samarbeidet.

Verdens rikeste land, Norge, har imidlertid valgt å holde seg utenfor samarbeidet. Der 27 europeiske land samarbeider for å vise solidaritet med hverandre, sikre fred, demokrati, menneskerettigheter og velstand, har Norge valgt å holde seg utenfor. EØS-avtalen sikrer fri markedstilgang, og sammen med den norske oljesmurte økonomien har Norge råd til å stå utenfor samarbeidet om å finne felles løsninger på felles problemer. Norge er en del av Europa, og det er på tide at vi også blir en del av den europeisk politiske arena hvor stadig mer beslutninger fattes og hvor medlemslandene hver dag viser solidaritet i praksis.

For meg handler EU-spørsmålet om den overordnete europeiske idéen. Idéen om individets ukrenkelighet kombinert med den sunne patriotismen, i motsetning til den selvgode og egoistiske nasjonalismen samt andre kollektivistiske ideologier, som i århundre har bidradd til å gjøre det europeiske kontinent til et slakterhus. For mer er det vanskelig å ikke være enig med den kjente britiske spaltisten, Roger Cohen som skriver: ” Samlingen av 500 millioner europeere i 27 land er en seier for forsoning over hevnen, for rasjonalitet over emosjonene, for handel over tanks, for byråkrati over blod. Ingen større gave er blitt skjenket til et kontinent som mistet ti-talls millioner av mennesker mellom 1914 og 1945.”

I forbindelse med FN-dagen i slutten av oktober var jeg invitert som foredragsholder på konferansen ”Klima og menneskerettigheter”, som ble arrangert av Bergen kommune. Temaet for mitt innlegg var det nye risikolandskapet vi står overfor som følge av endret klima, og hva dette betyr for oss som forsikringsselskap.

Verden forventer både flere og større værrelaterte katastrofer i årene fremover. Dette får også konsekvenser for forsikringsbransjen i form av skadehåndtering, risikovurderinger og premiefastsettelse. Når vi snakker om forsikring som samfunnsgode synes jeg imidlertid det er et tankekors at de som gjerne rammes hardest av naturkatastrofer, ikke er dekket gjennom noen forsikringsordning. Dette er dessverre en økende trend.

Vi ser nemlig at forskjellene mellom reelle tap og tap som er forsikret blir større og større. Et par eksempler understreker dette paradokset:

• 210.000 mennesker omkom i den store tsunamien i Asia julen 2004. Kun 1/10 av de økonomiske tapene var forsikret. 
• Problemstillingen gjelder imidlertid ikke bare i utviklingsland. Da orkanen Katrina rammet delstaten Louisiana i USA sommeren 2005 omkom drøyt 1.300 mennesker. Halvparten av de økonomiske verdiene som gikk tapt var ikke forsikret.

Jeg synes det er viktig å ha i bakhodet når vi snakker om forsikring som samfunns- og velferdsgode og hvilke utfordringer vi står overfor, at mange dessverre står utenfor denne ordningen. Det er et stort tankekors – og en åpenbar trussel på mange nivåer. Samtidig ligger det også betydelige muligheter i dette, ikke minst for den rollen den internasjonale forsikringsbransjen kan spille som pådriver i kampen mot klimaendringer og for klimatilpasning.

1. november ble årets Raftopris overrakt den 40 år gamle journalisten og menneskerettighetsaktivisten Malahat Nasibova fra Nakitsjevan (en selvstyrt republikk i Aserbajdsjan, dog uten landverts forbindelse med moderrepublikken).

Siden den første Raftoprisen ble delt ut i 1987, har stiftelsen flere ganger kommet Nobelkomitéen i forkjøpet med sine tildelinger, blant annet gjaldt dette både Shirin Ebadi fra Iran (Raftoprisen i 2001, Nobels fredspris i 2003 ), José Ramos-Horta fra Øst-Timor (Raftoprisen i 1993, Nobels fredspris i 1996) og Aung San Suu Kyi fra Burma (Raftoprisen i 1990, Nobels fredspris i 1991).

Jeg er imponert over det viktige arbeidet menneskene i Raftostiftelsen gjør, og jeg er stolt over at vi i TrygVesta har vært støttespiller for stiftelsen helt siden den ble etablert for over 20 år siden.

I TrygVesta bruker vi gjerne slagordet ”Det handler om å være trygg”.  Men tryggheten vi kanskje tar for gitt her i Norge og Norden, er slett ikke like selvfølgelig mange andre steder i verden. Da er det godt det finnes initiativ som Raftostiftelsen, som løfter frem modige mennesker som gjør en forskjell.

Jeg er en sosialdemokrat fordi jeg tror på felleskapsløsninger
Jeg er en sosialdemokrat fordi jeg tror på velferdsstaten
Jeg er en sosialdemokrat fordi jeg har solidaritet ovenfor alle mennesker som lider og som er trengende som følge av krig, menneskerettighetsbrudd, fattigdom, hungersnød eller andre årsaker.

Hva er sosialdemokrati? Sosialdemokrati er den gylne middelveien mellom kapitalisme og sosialisme. Men dette er bare en forklaring på det økonomiske systemet som sosialdemokrati også står for. Det vil si blandingsøkonomien (mixed economy) som er rådende i de nordiske nasjoner og i flere steder rundt om i vår klode. Sosialdemokrati er den politiske middelveien for de som ønsker å tro på kollektivet, samtidig som individets autonomi blir ivaretatt. Fordi det er jo slik at et samfunn er jo ikke sterkere enn sine svakeste? Men siden jeg er “definisjonsrytter” og liker teskje så vil jeg komme med definisjonen av ordet:

“Sosialdemokrati er en ideologisk retning innenfor den sosialistiske tradisjon som bryter med tankene til Karl Marx om revolusjon og proletariatets diktatur. Sosialdemokrater godtar de parlamentariske spillereglene og arbeider for en gradvis demokratisering av beslutningsprosesser og sosiale reformer i samfunnet. Sentralt i sosialdemokratenes samfunnsmodell står blandingsøkonomi, sosial utjevning og en aktiv velferdsstat.”

For noen par dager siden så opplevde jeg noe som jeg har sett før, men som jeg aldri tidligere har reflektert over. Mens jeg satt og ventet på toget som jeg skulle ta til Oslo på Drammen jernbanestasjon, så la jeg merke til noe som fremprovoserte en dyp uro hos meg. Jeg så en eldre herremann i sin beste alder (i 50-årene) som gikk rundt og rotet i søppeldunkene etter flasker som han kunne pante. Nå vet jeg ingenting om denne mannens økonomisk situasjon eller om det er grådighet som er hans drivkraft og som har blottet han for sjenanse eller ei. Jeg har ikke heller tatt meg bryet med å følge den sosial-pornografiske moten som er “in” disse dager som kommer i form av offentlige skattelister. Men det er vel ikke til å se bort ifra at denne mannen var i realiteten fattig? Hva ellers fikk han til å gjøre det han gjorde? Manglet han en tier til 20-pakningen eller? Jeg tviler sterkt på det.

Noe annet jeg bemerket meg også var hvordan nesten alle mennesker som satt der med unntak en kvinne som satt meg nær lot seg ikke bry om den eldre mannens beskjeftigelser. Med andre ord det er likegyldighet som er rådende i vårt samfunn mye mer enn før vil mange si. Det var den rumenske forfatteren Elie Weisel som sa følgende – “Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet”. Hvor ligger likegyldigheten i dette tilfelle? Ikke at man ikke løper til mannen og gir han penger, men at man ikke engang hever ens øynebryner eller ikke engang tenker på hva som foregår rundt ens selv. Den mannen er et av flere eksempler på fattigdommen som finnes i Norge.

Nå vil enkelte kanskje lure på hvorfor i granskauen jeg mener at han var fattig? Er ikke Norge den beste nasjonen å bo i? Betyr ikke dette at det eksisterer ingen fattigdom i Norge da? Noe slikt høres naivt i de flestes ører, men det finnes mennesker som tror på slikt. Ja, Norge er verdens beste nasjon å bo i, men for en liten gruppe i samfunnet vårt så er tilværelsen utsigelig og problematisk. Det finnes flere titusen barn som lever i fattigdom i Norge, selv om Norge ble rangert for å være den beste nasjonen å leve ifølge FN (for 8 gang siden 2001) i år også. Hvordan kan dette være mulig? Det er mulig fordi disse menneskene som lever i fattigdom blir ikke hørt. De har ingen former av talsrør i vårt demokrati. Marcus Thrane som sees på som den første norske sosialisten sa det treffende i sin artikkel “Om demokratiet”

“Et demokrati, hvori den fattig negtes indflydelse, er visselig den meest beklagelsesværdige og meest demoraliserende regjeringsform.”

Nå blir selvfølgelig ikke fattige nektet innflytelse i Norge, men deres nød og problemer blir ikke satt på dagsorden som det (egentlig) burde. Det burde være mye mer fokus på fattigdomsproblematikken i Norge. Er det ikke på tide å gi disse menneskene verdighet og at de blir sett og hørt?

PS: Jeg tror på sosialdemokratiet fordi jeg tror på den goden som eksistere i sosialdemokratiet og fordi jeg fortrenger ikke disse problemene.

Ivan Caperchi, Maria Antonietta Cannizzaro og Elena Lullo patruljerer en gate i Roma når en dame kommer. ¿ Det var slike mennesker som dere som drepte min far under krigen. Fascister, roper hun og løper videre.

Fascistdiktatoren Mussolinis svartskjorter skapte frykt i den italienske befolkningen i mellomkrigstiden. Nå har brunskjorter begynt å patruljere gatene – med Berlusconis velsignelse.

Aftenposten 31.10 2009.

Seydovic (41) traver frem og tilbake over stuegulvet. Klarer ikke å slappe av. Datteren Paula (11) skulle ha vært hjemme for et par timer siden, og det er allerede blitt mørkt.

–Hun kommer sikkert snart, beroliger kona Sultiama (40).

–Hva om hun er blitt slått ned eller er blitt stoppet av borgervernet, sier Seydovic.

Den lille familien bor i et lite plankeskur i en romleir (sigøynerleir) i utkanten av den italienske hovedstaden. Forrige måned ble en nabojente stukket ned av en gjeng nynazister. De siste månedene har det vært en rekke slike angrep i Italia.

Fascisthilsen

På den andre siden av Roma, i den rike bydelen Parioli, gjør Maria Antonietta Cannizzaro fascisthilsen.

–Vi må forsvare Roma mot sigøynere og ulovlige innvandrere. Flertallet av dem er voldtektsforbrytere og tyver, freser hun.

Cannizzaro er president for det høyreekstreme partiet MSI. Partiet har opprettet et eget borgervern som det kaller Nasjonalgarden. De har nå 2500 medlemmer som patruljerer gatene i mange italienske byer.

–Det kryr med utlendinger som voldtar og stjeler; Romas gater er ikke lenger sikre, og det vil vi gjøre noe med, sier partimedlemmet Ivan Caperchi.

–Særlig er sigøynerne ille; det er et tyvaktig folk, legger partikollega Elena Lullo til.

De tre borgervernsaktivistene gjør en ny fascisthilsen før de begynner å patruljere.

Kontroversielt

Italia har nå legalisert borgervern, noe som har vært svært kontroversielt. Vedtaket er blitt kritisert av kirken, menneskerettighetsorganisasjoner og politiet.

Politiet mener at borgervernet skaper forvirring om hvem som er ansvarlig for lov og orden i samfunnet, og at de ikke er trent til å takle vanskelige situasjoner. Kritikere fremholder også at mange som blir med i borgervernet, er «rasistiske bøller» som trakasserer innvandrere.

Særlig uniformene de bruker har skapt furore. Flere sammenligner dem med de fascistiske svartskjortene som terroriserte diktatoren Mussolinis motstanderne på 1930-tallet. Det nye borgervernet har fått navnet «ronde», mens svartskjortene var kjent som «ronde nere» eller «camicie nere».

Uniformen består av svart bukse, brun skjorte, svart slips. I likhet med Mussolini og fascistene bruker de romerske symboler: den romerske ørnen – som anses som et fascistisk symbol – og påskriften SPQR – senatus populusque romanum – Senatet og Romas folk, et slagord fra Romerriket.

–Vi bruker romerske symboler som et tegn på makt og sikkerhet, sier Cannizzaro.

Påtalemyndigheten i Milano har begynt å etterforske gruppen fordi fascistiske og nazistiske symboler er forbudt i Italia. Det har ikke stoppet dem fra å patruljere gatene i den omstridte uniformen.

Forsvarer

Statsminister Silvio Berlusconi er en varm forsvarer av borgervernet, og lovendringen er drevet frem av innenriksminister Roberto Maroni fra det innvandrerskeptiske partiet Lega Nord.

I flere år har partiet organisert borgervern i norditalienske byer i områder der det bor mange innvandrere. Innenriksministeren fremholder at disse patruljene hjelper politiet med å gjøre jobben sin, og at de har instruks om å ringe politiet hvis det skjer noe.

–Borgervernet er et nødvendig svar på italienernes bekymring for egen sikkerhet, jobber og identitet, sier Maroni – som viser til at utlendinger er overrepresentert i fengslene og kriminalitetsstatistikken.

September 2009

Forrige måned tok senegaleseren Makhtar (40) en kopp kaffe på en liten kafé i Tor Bella Monaca, et arbeiderklassestrøk i utkanten av Roma. 40-åringen drev en salgsbod på et marked, og hver måned sendte han mesteparten av pengene han tjente, til kona og de tre barna i hjemlandet.

Da han kom ut fra kafeen, sto det en ungdomsgjeng der.

–Har du en sigarett, spurte en ung mann.

–Nei, svarte Makhtar.

Da hoppet gjengen på ham; de la ham i bakken, og sparket og slo ham. Makhtar forsøkte å gjøre motstand, men til slutt lå han urørlig i en blodpøl, forteller vitner og venner som Aftenposten har snakket med. Makhtar døde senere av skadene. I en lokalavis sto det bare en liten notis.

–Hver dag blir innvandrere angrepet, trakassert og slått ned av rasistiske gjenger. Jevnlig blir folk drept, forteller Sanghare Souleymane, nasjonal koordinator i organisasjonen Anolf. Organisasjonen har 112 kontorer over hele Italia og bistår innvandrere med blant annet juridisk hjelp.

Souleymane kom fra Senegal for 20 år siden. Den gangen trengte han ikke visum for å reise til Italia.

–Folk var åpne og hyggelige, og de var ikke redde for innvandrere. De siste årene har det snudd helt rundt. Hvis du har annen hudfarge, blir du automatisk sett på som kriminell av mange mennesker.

Han forteller at intoleransen og rasismen har økt i takt med finanskrisen og den stigende arbeidsledigheten.

–Ofte er det unge italienere uten jobb og utdannelse som går til angrep, og ofrene er som regel vellykkede innvandrere. Etter at Giovanna Reggiani ble drept, har det i perioder vært hysteriske tilstander.

Brutalt drap

For to år siden ble den italienske kvinnen Giovanna Reggiani drept i Roma. 47-åringen som var gift med en marineoffiser, var på vei hjem om kvelden da hun ble angrepet av en rumener. Han stjal de få pengene hun hadde, forsøkte å voldta henne og mishandlet henne så kraftig at hun knapt var til å kjenne igjen. Hun døde senere av skadene.

Drapet fikk kraftige reaksjoner i Italia, og mediene rapporterte om «sigøynerudyret». Ulike borgerverngrupper tok hevn. Fire rumenere som tigde i sentrum av Roma, ble brutalt slått og stukket ned. Over hele Italia ble hjemmene til innvandrere stukket i fyr.

For noen uker siden ble en papirløs inder banket opp og satt fyr på i utkanten av Roma, og i Milano ble en afrikaner drept med en jernstang av en butikkeier som hevdet at han hadde stjålet en pakke kjeks.

I Napoli gikk det rykter om at en kvinne av romfolket hadde stjålet et spedbarn. En borgervernsgjeng gikk da til aksjon og angrep en romleir. De satte fyr på campingvognene, banket opp og jaget menneskene som bodde der. Da innenriksminister Maroni fikk høre om hendelsen, ristet han oppgitt på hodet:

–Slikt skjer når sigøynere stjeler barn.

Lettelse

I romleiren i utkanten av Roma puster Seydovic lettet ut når datteren Paula kommer hjem. Moren løper og omfavner datteren.

–Vi har vært så redde for deg, sier Sultiama mens tårene triller nedover kinnet hennes.

–Hver eneste uke er det noen romfolk som blir angrepet av rasister. Derfor er vi så redde for henne, forklarer Seydovic.

Familien bor i én av de eldste romleirene i Roma. Her bor folk i plankeskur og falleferdige campingvogner. Over alt er det søppel og møbler ligger slengt. Småbarn løper rundt, mens unge jenter bærer spedbarn på armen.

Seydovic ønsker bare å leve i fred med familien sin, men han sier at det er blitt vanskeligere de siste par årene.

–Vi får skylden for all kriminalitet. Selv om det var en rumener som sto bak drapet på den kvinnen for to år siden, ga italienerne romfolket skylden. De blander alltid sammen romfolk og rumenere, sier han.

Nasjonal krise

I fjor erklærte statsminister Berlusconi at «illegale innvandrere og sigøynere gjennomfører så mye kriminalitet» at landet har havnet i en nasjonal krise. Statsministeren fikk derfor utplassert tusenvis av soldater i gatene for å bekjempe illegal innvandring, og han snakker nå om å mangedoble antallet.

Myndighetene har også begynt å ta fingeravtrykkene av samtlige av de 150000 menneskene av romfolket som bor i Italia. Barn ble senere utelatt på grunn av heftig kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner.

–På samme måte som nazistene merket jødene med davidsstjerner, blir vi fra romfolket nå valgt ut. Og det nye borgervernet er bare ute etter å trakassere oss, sier Seydovic.

Sikkerhetslover.

I kampen mot kriminalitet og ulovlig innvandring, har Italia nå innført flere sikkerhetslover.

Ulovlig innvandring er blitt gjort til en forbrytelse som kan straffes med bøter på opptil 85000 kroner. Folk som leier ut bolig til papirløse, eller gir dem jobb, kan få fengselsstraff i inntil tre år.

Leger, lærere og offentlig ansatte har fått påbud om å melde fra til politiet hvis de oppdager folk uten oppholdstillatelse, og for å føde på et sykehus må man legge frem dokumenter som viser at man har lov til å oppholde seg i landet. Barn av papirløse får ikke lov til å gå på skole eller tilgang til helsehjelp.

–Selv ikke fascismen gikk så langt, het det i et opprop fra ledende akademikere forrige måned. De sammenlignet tiltakene med den fascistiske diktatoren Mussolinis raselover som forbød jøder å jobbe og gå på skole.

Noe av det mest kontroversielle i de nye sikkerhetslovene, er legaliseringen av borgervern, kjent i Italia som ronde.

Spiller på frykt

Gemma Arpaia fra organisasjonen ISCOS som jobber med innvandrere, mener at politikerne bevisst spiller på befolkningens frykt for innvandrere for å kapre velgere.

–Dette borgervernet skaper mer problemer enn det løser. Mange av dem som blir med, er voldelige, og vi frykter en økning i voldelige episoder på grunn av dem.

Hun får støtte fra advokat Angiolo Marroni som jobber med rettighetene til innvandrere for myndighetene i Lazio-regionen.

–Å gi vanlige mennesker politioppgaver, er farlig, Det undergraver demokratiet vårt. Og det er en skam å se at de går rundt i denne fascistiske uniformen.

Ikke fascistisk

Cannizzaro fra Nasjonalgarden benekter at borgervernsgruppen er fascistisk, men hun legger ikke skjul på sin beundring for Italias tidligere diktator.

–Mussolini var en stor mann, men vi er ikke nostalgiske når det gjelder fascismen. Likevel anerkjenner vi de fremskrittene som ble gjort under fascismen, fremholder hun.

Når de patruljerer i gatene, kommer flere bort og klapper dem på skuldrene og kommer med rosende tilrop. Andre skjeller dem ut. Plutselig kommer en dame løpende opp ved siden og begynner å rope høyt.

–Dere er avskyelige! Det var akkurat slike mennesker som dere som drepte min far under krigen. Fascister, skriker hun og løper videre.

Skeptisk

Seydovic i romleiren utenfor Roma er skeptisk til de nye borgervernet.

–Myndighetene sier at disse borgerverngruppene skal gjøre gatene sikrere, men vi er blitt redde for å la barna våre gå ut om kvelden. Folkene i disse patruljene er rasister, og de angriper mennesker som oss, sier han.

Rundt plankeskuret der familien bor, ligger det store stabler med skrapmetall. Seydovic livnærer seg ved å selge det.

–I årevis har jeg forsøkt å få en jobb, og jeg tar hva som helst. Men hvem vil ansette en mann av romfolket. Italienerne ser på oss som kriminelle tyver.

“Det er ubegripelig at Norge valgte å avstå fra å stemme for resolusjonen om Goldstone-rapporten i FNs menneskerettighetsråd, sier advokat Kjell Brygfjeld.”

Jeg vet ikke hvor mange her som har fått med seg det, men etter krigen i Gaza tidligere i år så ble det skrevet en omfattende rapport som tok for seg begge parter (Israel og Hamas) handlinger under krigen. Kommisjonen som skrev rapporten ble ledet av den sør-afrikanske dommeren Richard Goldstone.

En resolusjon som kom fram i FNs menneskerettsråd for noen par dager siden ble vedtatt selv om den fikk motbør fra en rekke sentrale nasjoner. Her er link til hele artikkelen.

“Den såkalte Goldstone-rapporten, rapporten fra FNs granskingskommisjon om Gazakrigen, ble behandlet i FNs menneskerettsråd 16. oktober. Resolusjonen som ble vedtatt fikk støtte fra 25 land, mens seks land stemte mot, fem avsto fra å stemme, og elleve land, deriblant Norge, stemte avholdende.”

Det er urovekkende selv om UD prøver å bortforklare dette med å si at nå som den er vedtatt så vil Norge følge resolusjonen. Dette skulle jo bare mangle. Det døde nærmere 1400 sivile palestinere i krigen. Israel var den angripende parten. Dette er bevist. Det var Israel som brøt våpenhvilen. Hamas var en part av krigen og har fått kritikk i rapporten, men man må være sannferdig og si det som er.

Jeg sier meg selvfølgelig enig på at alle ofre er likeverdige – dette er en selvfølge, men dette er en veldig dårlig forklaring på hvorfor Norge ikke stemte for akkurat den resolusjonen.

Den eneste grunnen til at Norge ikke stemte for resolusjonen er fordi den lille nasjonen Norge ble fulgt med argusøyner fra samtlige av de mer innflytelsesrike vestlige nasjonene som var i bresjen mot resolusjonen. Med andre ord det som skjedde var et knefall. All annen forklaring som UD greier å lire av seg er bare vikarierende motiver.

Det at Norge var en av de statene som ikke vil ta hensyn til resolusjonen og som ikke stemte for eller mot, men lot være å stemme er meget skuffende. Norge stilte seg rett og slett i sidelinja i en så viktig avgjørelse. Dette handler ikke om at resolusjonen er kanskje partisk (noe den ikke er hvis man ser på de som stemmer imot og for), men hva som skjedde. Israel begikk ørten krigsforbrytelser under de få ukene som krigen begikk. Israels krigsmaskineri ble sendt inn i et område som er til og med mindre enn Oslo (arealmessig) og som har over 1.4 millioner mennesker hvor nesten samtlige med unntak av de rundt 15000-20000 Hamas-militante er å regnes som sivile.

Jonas Gahr Støre og UD burde komme fram og forklare seg for befolkningen i Norge. Det er bemerkelsesverdig at Norge ikke engang kan stemme for en resolusjon som åpner for at det som står i Goldstone-rapporten blir gransket og åpner for at ICC (Den internasjonale domstolen) kan rettsforfølge de israelske myndighetspersoner og offisere som er skyldig i grove krigsforbrytelser på lik linje med sentrale personer i Hamas.

Dette var særdeles skuffende og meget uheldig, ifølge meg. Av ideologiske årsaker så er jeg også skuffet over at en regjering som jeg har stemt for ikke greier å være humanitær nok til å erkjenne andres lidelser. Dette er en skikkelig blemme og en fornærmelse for alle krigens ofre.

Når Norge trengtes mest, så snudde Norge til ryggen.

Hvis denne rapporten ikke blir tatt seriøst, så er dette enda et godt eksempel på at FN er infisert av bandittstater/regimer som kommer fra både Vest og Øst. Noe annet som er også kritikkverdig er at en del vestlige nasjoner besitter med alt for mye makt i FN. Men dette blir en digresjon.

Etter en måned med henrettelsesstopp i Iran, grunnet fatemåneden Ramadan, trer omsider bødlene løkka rundt halsen på dødsdømte. Prestestyret fortsetter trolig også praksisen med henrettelser av mindreårige.

I dag ble fem dødsdømte hengt i Iran. Landet henrettet i fjor 350 fanger, og er med det det landet i verden som henretter flest forbrytere – etter Kina.

Ifølge den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen Iran Human Rights, som norsk-iraneren Mahmood Amiry-Moghaddam er talsperson for, sitter om lag 130 dødsdømte mindreårige på dødscelle i Iran. Dette til tross for at presteregimet har ratifisert FNs barnevernskommisjons lov om full bukt av denne praksisen.

Personer som begikk forbrytelser da de var under 18 år, henrettes årlig i Iran.  I forbindelse med dagens henrettelser av fem personer skulle også Safar Angootis dødsdom effektureres  – men ble utsatt i en måned etter sterkt internasjonalt press.  Trolig er det ikke nok. Regimet har tidligere ved lignende anledninger, når det blåser som mest rundt praksisen, utsatt henrettelsene – for deretter effekturere dødsdommen i stillhet i det øyeblikk verdenssamfunnet ikke er like oppmerksom. Da gjerne uten å en gang informere foresatte.

En tilgivelse fra ofrenes familie er ofte den eneste utveien for dødsdømte iranere. Men å bli tilgitt koster som regel penger. En overførsel av blodpenger fra den dødsdømtes familie til ofrenes familie, kan redde en person fra å bli henrettet. Problemet er bare at mange fattige iranske familier ikke har økonomiske ressurser til å utbetale beløper, som for dem ofte er en betydelig sum.

16-åring hengt
Iran har lang tradisjon ved å henrette mindreårige.  Et av de mest grufulle eksemplene på praksisen spenner seg tilbake til august 2004, og til en 16 år gammel jente i en landsby , nord for hovedstaden Teheran.

Atefeh var en vanlig jente, som jenter flest. Men hun var munnrapp, flørtete og litt rampete. Da hun var stilt for retten i den lokale domstolen hadde hun likevel ikke gjort noe som ifølge Iransk lov skal kunne lede til dødsstraff.  Men dommer Rezai likte henne åpenbart ikke.  Mye tyder på at Atefeh ble utsatt for overgrep i fengselet, og at dommer Rezai trolig var innblandet. Da hun under rettsaken ble spurt om å svare for sin dårlige moral, svarte hun sporenstreks tilbake:

– Hvis du virkelig vil ha svar om dårlig moral, så vet du vel hvem du skal spørre.

Rezai ble rasende og dømte henne til døden.

Normalt tar det en stund fra en dødsdom blir gitt, og til den kan gjennomføres. Den domfelte skal kunne benytte seg av retten til å anke dommen. Men etter domfellelsen av Atefeh, kjørte Rezai umiddelbart til Teheran der han fikk underskrevet de nødvendige papirene for å kunne gjennomføre henrettelsen. Hun ble hengt på torget i landsbyen på en formiddag framfor en rekke skuelystne, og det var Rezai som personlig festet løkka rundt halsen hennes. Foreldrene ble ikke informert før i etterkant av henrettelsen.

Det hører med historien at dommer Rezai i ettertid ble forfremmet for sin særdeles effektive håndtering av saken.

Presses til innrømmelse
Historiene er mange fra Iran. Det er lite, eller ingen, tvil om at landet har henrettet uskyldige barn. I mange tilfeller har barn blitt presset til å innrømme drap de ikke har gjort, fordi de er barn, og derfor ikke vil bli straffet med dødsdom på linje med voksne.  Likevel har domstoler over hele Iran dømt mange av disse barna, og gjennomført henrettelsene – i noen tilfeller før barna i det hele tatt har rukket å fylle 18. Iran er ved siden av Saudi-Arabia det eneste landet i verden som henretter mindreårige.  Dette til tross for et betydelig internasjonalt press for å avvikle praksisen.

Problemet er bare at regimet også er presset innenfra, til å fortsette.

Her møter USAs eks-president Jimmy Carter og Hamas-leder Ismail Haniyeh fem barn i Samouni-familien.

Familien Samouni forteller om angrepet i Gaza som drepte 29 slektninger.

Aftenposten 18.10 2009.

FN-representanten Richard Goldstone besøkte i sommer Gaza som en del av granskningen etter Israels krigføring i vinter. I dag forteller den israelske avisen Haaretz historien om et spesielt møte diplomaten hadde, med en av de familiene som ble hardest rammet av israelske raketter. Storfamilien Samouni mistet 29 medlemmer under offensiven fra nabostaten Israel i desember og januar.Les også: FN: Grove krigsforbrytelser under Gazakrigen

Måtte forlate huset

Familien ble den 4. januar beordret til å forlate huset sitt i Gaza City, fordi den israelske hæren skulle bruke det som base. De søkte tilflukt hos et familiemedlem rett over gaten.

Derfor følte de seg relativt trygge.

I tillegg hadde flere av de voksne mennene jobbet i Israel frem til 90-tallet, og de følte at de ville kunne kommunisere på hebraisk hvis de kom i nærkontakt med soldatene. Men om morgenen mandag 5. januar skjer katastrofen: Israelske granater knuser flere av husene. I ett av dem mister 21 medlemmer av familien livet. - Min eneste datter, Azza på to og et halvt år, ble skadet i det første angrepet på huset. Hun klarte å si: “pappa, det gjør vondt”. Så – i det neste angrepet – døde hun, forteller Salah Samouni til Haaretz. - Alt var bare støv og jeg kunne ikke se noen ting. Jeg trodde jeg var død. Jeg kom meg opp og så at jeg var blodig. Moren min satt på en stol i gangen, og jeg beveget hodet hennes litt. Da så jeg at den høyre siden av hodet hennes var borte, sier han.

FN-gransker Richard Goldstone.

Begikk krigsforbrytelser

Goldstones rundtur i Gaza munnet ut i en fyldig rapport, der det blir dokumentert at Israel begikk krigsforbrytelser, og muligens også forbrytelser mot menneskeheten. Opp mot 1.400 palestinere ble drept under krigen. På israelsk side var tallet 13 – ti soldater og tre sivile. Også palestinerne får kritikk: de palestinske rakettangrepene mot israelske sivile i områdene like utenfor Gazastripen, kan trolig klassifiseres som krigsforbrytelser, konkluderer FNs menneskerettsråd. Richard Goldstone mener Israel må etterforske mulige krigsforbrytelser begått av egne soldater, men det avviste landet blankt da rapporten kom i midten av september. Les også: FN i Gaza: – Vitnesbyrdene var forferdelige å høre på

En jente i Samouni-familien foran huset som ble jevnet med jorden.

- Hvorfor gjorde de dette?

Tilbake i Gaza City minnes de overlevende i Samouni-familien hvordan 5. januar snudde opp-ned på livene deres. De som var ved bevissthet, reddet seg ut. De trodde alle som de etterlot i huset, var døde.
Men inne i et stort rom i huset, lå det fortsatt ni personer som var i live – enkelte av dem lå bevisstløse under de døde kroppene til andre i familien. Dagen før angrepet ble ni år gamle Amal vitne til at faren ble skutt og drept av israelske soldater. I angrepet 5. januar var hun en av dem som overlevde inne i huset, men hun lever med store smerter på grunn av bombefragmenter i hodet som legene ikke tør å fjerne. Salah Samouni ba FN-gransker Richard Goldstone om å finne ut én ting: - Jeg spurte ham: Hvorfor gjorde den israelske hæren dette mot oss? Hvorfor tok de oss ut av huset en etter en, og verifiserte at vi var sivile, og så bombet oss, drepte oss? I dag, ti måneder etter angrepet, venter familien fortsatt på at rapporten skal få konsekvenser for Israel. - Vi føler at vi er i eksil, selv om vi er i vårt eget land. Vi misunner dem som døde. De har fått fred.

I dag lever familien Samouni i telt.

I valgkampen drog Atle Simonsen et velkjent triks; han tok opp en femtilapp, og med en snurten mine spurte han om ikke en eikor jentes liv var verdt mer enn den.  Det han egentlig ville frem til, er at minimumsstraffen for falskmyntneri er tre år mens minimumsstraffen for voldtekt er to. Den debatten kan vi ta en annen gang. I denne sammenheng kan overskriften kanskje virke merkelig, men mellom de nevnte ytterpunktene går det en viktig skillelinje:

Nemlig når en forbrytelse blir så alvorlig at det blir vanskelig for den straffedømte å komme tilbake til samfunnet etter sont dom.

Når man har sont sin straff og gjort opp for seg, skal man nemlig tilbake til samfunnet. Da er det også i samfunnets interesse at en reintegrering går så godt og raskt som mulig, slik at man unngår tilbakefall og ytterligere kostnader. Da kan man ikke sperre folk inne i lange tider uten å forberede dem på livet som kommer. Eller for å si det på en annen måte: Det er en grunn til at man har tiltak som permisjon fra soning og opplæring i fengsel.

Men når det kommer til mindre forbrytelser, så ser jeg ikke noen grunn til at vi ikke kan hente litt inspirasjon fra Amerikas tøffeste sheriff, Joe Arpaio. Da vil også småforbryterne snart skjønne at forbrytelser ikke lønner seg.

Hva er verre enn å krenke dyrs mest fundamentale rettigheter? Å gjøre det under dekke av å forsvare deres rettigheter. Å få det til å virke som om skading av dyr ikke utgjør rettighetsbrudd. Det utvanner og svekker rettighetsbegrepet, det utvanner og svekker dyrs status generelt. Slike forsøk forventer vi fra politikere og næringer som forsvarer dyrebruk, men noen ganger kommer lignende utspill fra dyrevernlobbyen. Intensjonen kan være god, men det kan ha en like undergravende effekt.

Det er en prinsipiell motsetning mellom å forsvare dyrs rettigheter og å konsumere dem. Det er like logisk som at det å forsvare kvinners rettigheter er uforenelig med å tillate menns voldtekt av dem. Rettighetsbesittere er ingen legitim gjenstand for konsum. Rettigheter er imaginære skjold rundt individene, usynlige “ingen adgang” skilt. De verner individets egenverdi, autonomi og ukrenkelighet. Ut over det har ikke forsvar for dyrs (inkludert menneskers) rettigheter noe med å “være glad i dem”, “være snille med dem” eller “skåne dem for unødvendig lidelse”. Det er kun et krav om respekt for å få være i fred.

Dyrerettigheter har heller ingen ting med politiske forslag som innføring av dyrepoliti eller opprettelse av et eget dyrevernsdepartement. Så lenge disse ikke innbærer en avskaffing av den lovlige dyreutnyttingen, og det gjør de vanligvis ikke. Likevel ser vi ofte de sakene bli forsvart med argumenter om at dyr har rettigheter. Innpakningen svarer ikke til innholdet.

Et konkret eksempel på en tilsvarende misbruk av rettighetskonseptet ser vi når det gjelder kvinners status i  Afghanistan. Krigen ble forsvart med at Taliban var et ondt regime og kvinnenes situasjon ble bruk som eksemple. Etter en ny lov vedtatt i mars uttalte senator Humaira Namati i det afghanske parlament at den var verre enn lovgivningen under Taliban. Den nye loven gjør kvinner i stor grad til menns eiendom. Den forbyr dem å gå ut, ta utdanning, søke jobber, og gå til lege uten ektemannens tillatelse. Den forbyr dem også å nekte ektefellen sex. Det er enkelte unntak i nødstilfeller, som hvis kvinnen er syk eller i fare.

Tross dette blir vi forsikret fra offisielt hold om at menneskerettigheter respekteres og avholdes i den afghanske stat. Det som står på papiret og det som skjer i virkeligheten er to forskjellige ting. Leder av Hazara partiet, Ustad Mohammad Akbari, påstår at loven faktisk beskytter kvinner og sier følgende: “Menn og kvinner har like rettigheter under Islam, men det er forskjeller i måten menn og kvinner er skapt på. Menn er sterkere og kvinner er litt svakere . . . “

Å påstå at dette handler om menneskerettigheter, likestilling, og respekt for kvinner er bare frekt. Når ektemenn eier og kontrollerer sine koner er det åpenbart ikke likestilling og det er rettighetsbrudd slik vi forstår menneskerettigheter. På samme måte representerer eierskap, dominans og kontroll over ikkemenneskelige dyr motsatsen til dyrerettigheter. Derfor er strikt vegetarianisme – veganisme – utgangspunktet eller idealet for alle som virkelig forsvarer dyrs rettigheter og ikke bare sier det.

Folkerepublikken Kina fyller 60 år.

Blendende skyskrapere i toppmoderne byer som Shanghai og Beijing i et gigantisk land med spektakulær natur, og en gammel høykulturell vugge. Kina kan omtales på så mange måter. Nasjonen har opplevd smerte. Mye smerte. Omverdenens sympati i konflikten i Tibet, er først og fremst rettet mot tibetanerne og deres krav om selvstyre. Men ikke bare konflikten i Tibet har vært preget av brutal vold og mengder blod.

Siden Mao Zedong opprettet Folkerepublikken Kina den 1. oktober 1949 opplevde nasjonen mye smerte frem til kommunistdiktatorens død i 1949. Mao gjorde sitt ytterste for å bryte ned kulturen, i et land som kan påberope seg tittelen som den eldste nåeksisterende sivilisasjon. I tillegg brøt han ned økonomien og regjerte et voldsregime som drepte millioner av kinesere.

Mao døde i 1976, og i dag utviser mange Kinesere sin støtte til diktatoren som også ble kjent for sine mange velferdstiltak. Noen mener Mao er grunnen til at Kina er hva det har blitt i dag – og en generell oppfatning er at Mao gjorde 70 prosent rett og 30 prosent feil.

Lang vei
Dagens Kina er fortsatt å regne som et kommuniststyre. Men det er også en politisk, økonomisk og teknologisk stormakt – og det eneste landet i verden som, siden Sovjetunionens fall i 1991, nevnes som en potensiell supermakt, ved siden av USA.

Landet har imidlertid en lang vei å gå på den politiske fronten, og veien til demokrati er lang. Kina er det landet i verden som henretter flest domfelte. Desidert flest, skal man tro internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. I 2007 ble over 400 fanger rapportert henrettet. Men tallet er trolig mye høyere. Sannsynligvis ble så mange som 8000 mennesker egentlig henrettet dette året.

Ytringsfriheten har også et stykke å gå i ettpartistaten. Det er forbudt å uttale seg negativt om myndighetene. Det er ingen tvil om at mange politiske aktivister prøvde å komme til orde under sommer-ol i Beijing i fjor, men de ble effektivt kuet av myndighetene.

Kina passerte i januar 2005 hele 1,3 milliarder innbyggere, og er det mest folkerike landet etterfulgt av India.

Ps: Det finnes en rekke myter om Kina. Som for eksempel at hvis alle kinesere hopper samtidig vil jorden falle ut av bane, og at Den Kinesiske Mur kan sees fra Månen. Disse er ikke sanne.

Den palestinske aktivisten Mohammad Othman ble nylig arrestert av israelsk politi. Mohammad Othman er en samvittighetsfange.

Grunnen til at Othman er blitt arrestert er at han har ytra motstand mot israels politikk overfor hans egen landsby Jayyous, som ligger på den okkuperte Vestbredden.

Lenker: http://frontlinjer.no/?p=4464 

http://roedt.no/nyheter/2009/09/sett-mohammad-othman-fri/ 

http://stopthewall.org/latestnews/2075.shtml 

http://www.rivmuren.blogspot.com/