Stangen er satt opp i den nye hybelen. De første par gangene med dansing siden før sommeren har virkelig etterlatt meg med ekstrem gangsperr og blåmerker, MEN jeg har kommet meg på riktig spor gangske raskt! Jeg merker også til avhengigheten andre dansere snakker om; har jo lyst til å trene hele tiden!

Stangen har blitt brukt tre ganger siden den ble satt opp, og uten å ha gått på kurs blir det mye prøving og feiling, og det er jammen lett å gi opp… det er MYE vanskeligere enn det ser ut som! Men om jeg må si det selv… det har gått ganske bra, altså! Takler flere spins, som Sunwheel, The cradle, de mer basic som attitude, The chair, Fireman spin etc. Har endelig også klart å sitte på stangen over lengre tid uten å holde fast! Hehehe det var stort for meg altså. OG… *Trommevirvel* INVERTION! Hurra. Tok mye mot og vilje, men det gikk til slutt! Kanskje blir det skrytevideo etterhvert? Ikke at jeg kan noen invertiontriks enda da….

Bloggen kommer til å bli mer aktiv fra nå av – litt mer orden på liv og hverdag nå etter flytting og starten av utdanningen.

I <3 POLE DANCING!

Forrige torsdag la jeg merke til en facebook gruppe, som var lagd av en kar – Icon – som er på sin egen reise mot suksess og mestring. Målet hans er å bli verdens beste lifecoach, og for å klare dette trenger han tusenvis av coaching timer for å få erfaring og utvikle seg videre. I denne facebook gruppa tilbyr Icon gratis coaching.

Jeg leste igjennom gruppa og ble interessert med en gang, så jeg kontakta denne Icon og vi fastsatte en dato. 3 dager senere satt vi der, på skype, og pratet sammen. Vi kom fram til at et av mine største problemer innen salg er at jeg er altfor drevet av følelsene mine og at jeg blir for lett påvirket av eksterne faktorer. Dette er to viktige ting som ikke bare påvirker hvor godt jeg gjør det i salg, men også hvor godt jeg lever som menneske, og det er derfor viktig å fikse disse to problemene så raskt som mulig!

Det som har skjedd nå er at jeg merker fra minutt til minutt at jeg blir mindre og mindre kontrollert av eksterne faktorer. Det er ikke det andre sier eller gjør som betyr noe, det er hva jeg sier og gjør som er viktig! Dette er gull folkens! Dette fører også til at jeg styrer mitt eget humør mer og mer hele tia! Tilslutt så skal det ikke være noe forskjell på humøret mitt på en vanlig dag og på en dag jeg er nypult.

Mine lekser til neste coaching samtale med Icon er som følger. Bli fullstendig klar over hvordan jeg oppfører meg, prater, gestikulerer og tenker når jeg er humørmessig “in the zone” .  Klare å kontrollere humøret slik at jeg kan være in the zone når jeg vil.

Jeg skal lese en bok som heter Mastery som er skrevet av George Leonard. Denne boka har jeg nå kjøpt og jeg skal starte å lese de ikveld.

Ved siden av det så skal jeg bruke i mellom 15 minutter til en halvtime hver dag på å forbedre meg innen salg. Dette høres kanskje ikke mye ut, men det er nettopp de bitte små dråpene med informasjon som kan gjøre de store forskjellene.

Skjekk ut bloggen til Icon.

Vilje er snart ett og ethalvt år. Hun er nysgjerrig på alt, ganske uredd – og hun har sett mamsens elektriske rullestol mye. Men hun har aldri måttet holde seg nær den og forholde seg til at den har en fart og en retning. At den har noe med henne å gjøre.

I går var moren hennes på rullestoltur med matmamsen.
I dag var det Vilje’s tur til å lære å bli leiet fra rullestolen.
Himmelen var full av trekkfugl. Dagen var solfylt.

Alt lå perfekt an til en treningsøkt.

Matmamsen var spent og matpapsen fulgte like spent med gjennom kameraet.
Pippo og Carmen var med som moralske støttespillere.

Først lot jeg rullestolen stå stille og avslått mens jeg leide Vilje rundt den. Vilje er et esel (tror hun). Så noen ganger må matmamsen legge på press. Det vil si at jeg står stille med stramt tau til Vilje gir etter for min vilje. Jeg prøver ikke å tvinge henne direkte på rullestolen. Hun kan vike til høyre og gå på hva hun føler er trygg avstand. Men hun må bevege seg når jeg ber henne.

Vi er tålmodige, Vilje og jeg, og kan stå lenge.

Så begynte jeg å plassere rullestolen mellom meg og Vilje. Såsnart Vilje viste at hun turde å snuse på stolen og stå stille, begynte jeg å kjøre den forsiktig att og fram mellom oss ved hjelp av joysticken. Jeg passet godt på å ikke kjøre den så mye at hun følte hun måtte rygge. Straks hun lente seg forsiktig bakover stoppet jeg og beveget stolen i motsatt retning eller lot den stå stille til hun lente seg forover og var helt rolig igjen.

Det tok ikke mer enn ti minutters tid av dette før jeg kunne sette meg i stolen og kjøre att og frem med meg sittende oppi. Vilje sto rolig og så på. Da hun var helt avslappet prøvde jeg forsiktig å kjøre så langt at det ble drag i leietauet. Og vips – så fulgte hun etter!

Til å begynne med beveget vi oss bare rundt oss selv. Men så tok vi en lengre runde på beitet. Vilje var nå så interessert at hun tuslet etter. Noen ganger lot hun som om hun var esel igjen. Men jeg stoppet bare tålmodig og sto på samme måten med press som jeg gjorde uten rullestol. Og så kom hun.

Humre – og så kjørte jeg ut i søla og satte fast rullestolen…. Jeg tenkte at nå blir det verre. Sluring av dekk – og søle som sprutet. Men Vilje tok det helt med ro. Jeg måtte ut av stolen og rygge den mot henne, men det tok hun på strak mule. Hun flyttet seg bare så mye som det var praktisk – og så jumpet vi i “salen” igjen og kjørte videre.

Er dere ikke imponert over henne?

Men det er mye å passe på for matmams for at dette skal være trygt. Et eksempel dukket opp ganske raskt. Vilje ble så avslappet at hun tuslet bak med hodet ned – og så fikk vi leietauet inn i hjulet. På en hjul-tørning var tauet stramt og dro hodet hennes mot hjulet. Og rullestolen er overraskende sterk. Men siden jeg fulgte med, fikk jeg stoppet straks. Jeg passet på å ikke “varsle” henne om at hun satt fast, reiste meg rolig, gikk bak til henne og utløste nødlåsen under haken hennes. Så løsnet jeg leietauet, festet henne igjen og så kjørte vi videre

*danse rundt omkring*

Jeg er så hoppende glad! Med slik fremgang er det ikke lenge før Vilje også kan bli med på tur utenfor beitet. Jeg vil først se hva hun gjør hvis hun blir redd/provosert. Om hun da gir meg tid til å reagere, eller om hun prøver å springe forbi evt bukker/sparker. Jeg er jo så heldig at jeg kan bevege meg opp og ned av rullestolen, så vi har en stor fordel der når vi påtreffer utfordringer. Det er viktig at verken hest, matmams eller rullestol blir skadet.

På meg ser det imidlertid ut til at jeg får en slags autoritet i stolen som var ganske overraskende. Og spennende. Noe å tenke på for en matmams. Hva gjør at det er slik og så?

PS til slutt. Jeg vet at vi ser ganske så trinne og fine ut. Vilje har begynt å få vinterpels, så hun ser noen kilo tyngre ut enn hun er. Men utover det kjenner jeg godt til faremomentene med en fet (hrm) hest. Det er derfor det er så viktig at jeg klarer å mestre dette. Så får hvertfall hestene trenet .

Det er mye ett år siden for tiden. I en liten periode har det føltes som om hver dag har vært forbundet med noe som skjedde for et år siden, og selv om det ikke har tatt en stor plass i tankene mine har det vært der i bakgrunnen, det som skjedde for et år siden.

Et år siden jeg forlot leiligheten og Bergen, så stresset at jeg hyperventilerte fordi jeg ikke hadde krefter til å bli ferdig med flytting og vasking.

Et år siden jeg var på briefing i København og samme kveld hadde feber som jeg trodde skyldtes stress.

Et år siden jeg gikk av flyet i Kampala og kjente lukten av varm, fuktig jord.

Et år siden jeg første gang hadde høy feber og var så trøtt at jeg gang på gang sovnet i den mest ukomfortable stolen, siden leiligheten ikke hadde sofa.

Et år siden første dag i det jeg trodde skulle bli min nye spennende jobb, uten å klare å konsentrere meg om det jeg skulle sette meg inn i.

Et år siden jeg var så dårlig at jeg gikk til lege.

Et år siden jeg ble innlagt på sykehus og ble behandlet for malaria, som jeg jo ikke hadde.

Et år siden jeg første gang traff den nye sjefen min på rommet mitt på sykehuset, jeg var udusjet, utmattet, kledd i Flyktningehjelpens t-skjorte med en geit på og med tannkosten i munnen.

Et år siden jeg hadde så vondt i halsen at jeg prøvde å sove sittende. Et år siden jeg ble fortalt at jeg burde reise hjem.

Et år siden jeg så Sex and the City-filmen for tredje gang på flyet hjem.

Og et år siden jeg trodde jeg skulle være syk i en måned.

Tiden går fortere enn man skulle tro når jeg gjør så lite som jeg gjør. De dagene for ett år siden, da det skjedde så mye at jeg husker hver enkelt dag, virker ikke så langt unna. Samtidig er de veldig fjerne. Nå kan jeg ikke helt forestille meg hvordan livet ville vært hvis jeg ikke ble rammet av sykdom og revet ut av det jeg trodde skulle være mitt liv. Nå kan jeg ikke helt forestille meg hvem jeg ville vært.

For tiden leser jeg en del i Livslyst, der Anbjørg Sætre Håtun skriver om sine erfaringer med alvorlig sykdom og påfølgende utmattelse, men også om det å mestre motgang generelt. Det er mye gjenkjennelse hos meg når jeg leser hennes ord. Noen tanker har også jeg tenkt helt ut, andre har jeg ikke klart å kjenne helt og fullt på ennå. Hun tar utgangspunkt i egen opplevelse av sykdom, men løfter det opp til generelle tanker om det å møte motgang i livet og hvordan man kan mestre det. Jeg er ikke spesielt glad i bøker om livsmestring, fordi det for meg av og til blir for religiøst, for overdrevet, om noe som kan være ganske individuelt. Derfor hadde jeg heller ikke tenkt å lese Anbjørgs bok, men kjøpte den litt på impuls for noen dager siden og ble veldig positivt overrasket. Den er lavmælt og enkel, men handler likevel om de store tingene. Hun viser til en del forskjellig litteratur som er relevant og tankevekkende. Teksten er lett å lese, selv for en med konsentrasjonsproblemer, og de nydelige illustrasjonene til Bjørg Thorhallsdottir gir et deilig rom å hvile tankene i, mellom lesingen. Jeg tror dette er en bok som kan gi styrke og være til hjelp både i motgang og medgang.

Det har gått ett år, og jeg tror kanskje jeg ikke helt ville skjønt Anbjørgs bok helt uten dette året. For enkelte ting må man kjenne på kroppen, erfare og kjempe med selv. Men å lese at andre har de samme tankene og følelsene gjennom sykdom gir styrke. Anbjørg skriver mot slutten av boken:

Det har på ingen måte vært noen enkel oppgave – det å bli alvorlig syk. Men det å kjenne at jeg mestrer livet i motgang, har gitt og gir meg stadig en god følelse.

På gode dager klarer jeg nå å kjenne et snev av den følelsen, at jeg noen ganger føler at jeg er sterkere enn da jeg var på det sterkeste og friskeste. På de dårlige dagene skal jeg ta frem Anbjørgs bok og hente styrke derfra. Uansett om det skulle bli ett år til. Eller flere.

Då har vi skulejente! Overgangen frå barnehage til skule har gått veldig bra. Vi hadde førebudd oss litt, og det hjalp nok.

Skulen vart kontakta i vår, der vi fortalte om at jenta vår har diabetes (og cøliaki), og kva dette innebar. Eg trur ikkje at dei heilt forsto kor mykje jobb det er med henne, men det forventa vi i grunn ikkje heller. Sånn sett var det ein “blek men fattet” lærarstab som ved dei første skuledagane forsto at jenta måtte målast ganske ofte, og at det var dei som skulle vurdere kor mykje insulin ho skulle ha i forhold til kva ho nettopp hadde ete; og det også i forhold til kva blodsukkeret var før maten…

Her har vi henne første skuledagen, på veg opp bakken.

Eg var med dei i tre dagar på skulen, og også den vesle timen vi har for henne på SFO. Heldigvis har eg ein grei jobb som ga velferdspermisjon på grunn av dette. Eg hadde også ein presentasjon for alle lærarane på skulen etter skuletid, der eg fortalte ganske mykje om kva diabetes er, og om korleis vi har valgt å leve med sjukdommen. Overgangen frå barnehagen er stor. Læraryrket er jammen travelt! 19 elevar i klassen, og alle har noko å fortelle, alle treng hjelp til eitkvart. I barnehagen var det lettare å observere ungane og sjå til at alt var i orden. Det er det ikkje på skulen. Ei anna utfordring er at læraren stort sett er aleine med alle ungane, og har ingen å diskutere med. Eg veit at i barnehagen hadde dei tilsette stor nytte av å kunne diskutere med kvarandre og søke råd.

Men likevel har det gått veldig fint. Vi har ei bok der alle mål blir ført, kva ho et og kor mykje insulin blir gitt til kva klokkeslett. Oss foreldre skriv inn frokosten, og læraren fører på ut over dagen. Ho følger tabellen som eg har blogga om tidlegare, og til nå har vi ikkje hatt dei store svingningane. Ho har vore nede i svak føling før lunsj, utan symptom, og opp i noko over 10. Ingen store problem med andre ord, og lærarane verkar å vere fornøgde med “oppskrifta”. Det heile har gått betre enn forventa, så vi håpar at dette berre vil halde fram. Til nå har ikkje skulen ringt ein einaste gong, sjølv om vi har sagt at dei sjølvsagt må ta kontakt om dei lurer på noko. Det ser ut til å fungere!

Jenta sjølv har eit avslappa forhold til det heile. Den 2. dagen på skulen spurte eg henne om det var greit at eg fortalde dei andre ungane om diabetes. Det syns ho var fint, og ville vere med fram til kateteret der eg sto. Så då viste vi fram insulinpumpa og fortalde om kva den var til, og vi målte blodsukkeret slik at alle fekk sjå korleis den fungerte. Det var mange spørsmål etterpå, bl.a. om kvifor ein fekk diabetes, og også fortellingar om besteforeldre og andre slektningar som også måtte måle seg i fingeren. I løpet av sommaren har den vesle diabetikeren vår på 5 år også lært seg å måle blodsukkeret sjølv, samt å operere insulinpumpa, så lenge ho får vite kor stor dose ho skal gi. Dette var praktisk nå når ho begynte på skulen. Eg fekk inntrykk av at lærarane syns det var ein lettelse å sleppe å vere den som måtte gjere noko med utstyret, men ha eit litt meir distansert forhold til det.

Så nå håpar vi at denne gode starten berre vil halde fram.

På Twitter har @gjona (Guôrún Jóna), som forøvrig er en svært dyktig tegner, startet en konkurranse for alle som blogger. En tegnekonkurranse, intet mindre! For slike som meg er denne typen utfordringer ikke bare bare, så er det sagt…

I hele min yrkeskarriere som lærer har jeg vært beryktet/berømt for mine kunstneriske krumspring av noen strekmennesker. Jeg har det rett og slett ikke i meg, dette med å tegne. Det jeg derimot er god på, er å kaste meg ut i det allikevel. Motivasjon og mestringsfølelse er viktig, ergo må jo jeg gå foran som et “godt” eksempel… Lite tvil om at elevene føler fallhøyden er minimal når de ser undertegnedes usedvanlige strekkunst.

Mitt bidrag er et slags selvportrett. Et portrett over mine strekmennesker som stadig skaper stor undring hos elever, da det ikke alltid er like lett å vite hva det er jeg forsøker illustrere når jeg slår meg løs med kritt og kreativitet. Er ikke sikkert du ser at jeg har forsøkt meg på en elefant nede i høyre hjørne på tavlen, med den skal liksom være en liten morsomhet med parallell til elefanten jeg har på ankelen ( og som forøvrig er en smule mer for seg gjort enn det jeg klarer prestere).

Så her er det da, mitt bidrag!

Nå er ho snart 6 år, og vil ut! Ut etter barnehagen, ut for å møte dei andre ungane i blokkene rundt her, ut når jenta i nabolaget ringer på og spør “Ska’ eg vere me deg?”.

Som diabetesmamma skal ein ha litt is i magen. Dersom ein har lyst til å seie nei må ein spørre seg om dette er fordi ho har diabetes, eller om det er ein annan grunn. Er det diabetes som er grunnen, så er det egentlig ingen grunn.

Eg las ein gong eit intervju med ei mor til ein gut på 12-13 som  hadde diabetes. Han var veldig glad i dataspel, så ho sa ho lot han spele så mykje som mulig, slik at han ikkje gjekk ut. Det var best at han alltid var inne. Eg vil ikkje at sjukdommen skal ta slik kontroll på våre liv, og ikkje minst kontroll over henne. Eg vil tilrettelegge slik at ho skal kunne gjere som andre barn.

Sjølvsagt må ein sørge for at ein minimerer sjangsen for at noko skal skje.  Å måle før ein går ut er sjølvsagt. I dag var ho i 10, og eg lot henne springe ut med dette litt høge målet. Eg gir sjølvsagt ikkje insulin når ho skal ut på eiga hand og springe rundt. Det er fint med ein liten buffer i slike situasjonar. Dersom  ho har eit mål på 4-5 får ho eit eple i handa med beskjed om å knaske i seg litt; dette går greit. Eg har også fleire gonger utstyrt henne med min mobiltelefon og beskjed om å komme heim når den ringer. Det har fungert  bra.  Som for alle andre barn er der også reglar for kor ho kan gå, og stort sett held ho seg nedafor blokka vi bur i, og eg kan sjå henne store deler av tida. Og som andre barn har ho formaningar om kva ein ikkje kan gjere; bli med andre heim, bli med andre voksne, ikkje la seg lokke av at dei har søte kattungar i bilen eller snop på kjøkkenet.

Eg har enda ikkje kjøpt eit smykke som seier at ho har diabetes,, men eg har eit armband til henne som eg kjøpte på SO jewlery hos Etsy; her kan ein be om kva tekst som helst. Det vanlige er berre navnet. Eg tenker som så at om ho besvimer der ute ein stad så vil folk kikke på armbandet, etter navn, og få den viktige informasjon om at ho har diabetes. Sjølvsagt burde vi også skaffe noko med navn og nummer, men eg stoler på at folk i det minste greier å få henne til lege om noko skulle skje.

Her er bilde av henne i dag:

Her er heile grunnprinsippet for vår behandling av jenta vår sin diabetes. Ein liten tabell i lommeformat som i dei aller, aller fleste tilfelle gir god indikasjon på kva som er riktig insulindose til ei kvar tid. Tabellen blir brukt av oss alle; meg, mannen min og alle dei tilsette i barnehagen som gir henne insulin (dei er vel 4-5 stk). Barnehagen ringer oss ikkje for å vite dosen; dei berre følger tabellen.

Æra for tabellen skal mannen min ha. Han gjekk gjennom våre eigne og barnehagen sine blodsukkermål over nokre veker og brukte dette som grunnlag. Den er basert på observasjonar over kva ho åt, kva ho fekk i insulin, og kva neste blodsukker var på (altså, om dosen som blei gitt var riktig eller gal). Sidan første tabell vart laga for nokre år sidan har vi justert den to gonger. Meir har det ikkje vore trong for; det verkar som at når ein først har funne doseringa så held den ei god stund.

Det aller beste med denne tabellen er at den gir frihet; det blir ikkje slik at det er eit menneske som kjenner den hemmelige trylleformelen til å halde jenta i balanse. Tabellen kan brukast av alle, med litt opplæring i kor mykje karbohydrat det er i ulike typar mat.

Merk altså at tabellen har fleire ulike kolonner som går frå “ingen” til “masse”. Her dreier det seg om karbohydrat. Og nei, det dreier seg ikkje om sukker eller mengden av mat (som ein lege på sjukehuset trudde). Det dreier seg om karbohydrat  og mengden karbohydrat. Nesten all mat får blodsukkeret til å stige, og potet med smør krev meir insulin enn 2-3 ruter med melkesjokolade.

Tabellen fungerer slik: Vi måler jenta før ho skal ete. Deretter ser vi kor mykje ho et og vurderer om dette er “ingen” karbohydrat (ei stor skål med jordbær), om det er “moderat” (eit knekkebrød med pålegg)  eller “masse” (pommes frites). Så går ein i tabellen og finn blodsukkermål før matinntak og les av dosen i riktig rad / kolonne. Det beste med det heile er at det stort sett fungerer! Barnehagen er også svært fornøgd; dei har ei medisinering å forholde seg til som er gitt av oss, og dei syns tabellen er lett å bruke og ser at ho stort sett held seg på det nivået ho skal ligge.

Merk også at kolonnen for “ingen” blir brukt i tilfeller der ho blir målt til å vere for høg og utan at ho skal ete. For å senke henne ned til eit greit nivå kan ein gi ingen-dosen.

Med lita skrift nederst på tabellen står formelen for nattdosen. Når ho søv treng ho mindre dose insulin. I alle fall vår jente. Min nerdete mann har komme fram til ein formel som verkar svært godt. Det hender vi gir ørlite mindre dersom ho åt litt lite til kveldsmat, eller har vore svært aktiv den dagen.

Døme: i dag før middag var ho i 6,7. Ho åt ein god del kylling (lite karbohydrat), litt quinoa (lite karbohydrat), og ein klatt med potetstappe og spinat (her er ein del karbohydrat). Eg vurderte dette til moderat med karbohydrat og las av i tabellen. Ho fekk med andre ord 1 enhet med insulin. Deretter blei ho ikkje målt før nå nylig, etter at ho har sovna. Målet var då 6,2 og ho er godt klar for natta. Truleg vil ho i timane framover nå stige litt, før blodsukkeret senkar seg igjen rundt 04 og utover. Ho vaknar nok rundt 6 ein stad, og oss vaksne kan sove godt

»Den som lar tiden gli ut av hånden,
lar livet sitt gli ut av hånden;
den som holder tiden sin i hånden,
holder livet sitt i hånden.«
Alan Lakein

Suksess i jobben og tilstrekkelig tid til et fullverdig privatliv?

Svaret på tempotrenden i vår tid er en harmonisk tids-balanse mellom speed og downsizing, yrkesmessige krav og private ønsker. Tidsstyringen i fremtiden betyr Life-Leadership®: Selvstyring og aktiv utforming av livet. Her er det imidlertid ikke nok med enten kjøp av en tidsplanlegger eller en elektronisk organisator(PD A) eller den ærlige hensikt å ta seg mer tid til familie og fritid. Det går mye mer om å finne sin egen rytme, sitt eget tempo. Lær bevisst å oppleve og nyt tiden. Senk farten i hverdagen din. Den som minsker tempoet, blir ikke langsommere, men arbeider mer effektivt (å gjøre de rette tingene)og effisient (gjøre tingene riktig)og lever bedre og mer tilfreds. Gjør ting som ligger hjertet ditt nærmest. Ta deg tid til deg selv, til de menneskene som betyr noe for deg, dine ønsker og lengsler. 

Fra boken “Balance your life” av Lothar J.Seiwert

Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Det var Snuppa sin uttalelse i dag, når eg spurte kva som var kjekkast med bursdagsfeiring (vi var å veg til bursdag). Det var altså den gode maten som kom først (deretter å sjå på presangane som blei åpna – spennande). Men det at den gode maten kom som nummer ein seier til meg at vi har nå fått til noko da. At jenta med diabetes og cøliaki først og fremst gler seg til barnebursdag på grunn av den gode maten fortel meg at all jobben har gitt resultat

Og bursdagen gjekk heilt fint den; med pølse utan brød, dyppa i ketchup (og veninna ved sida avbestilte sitt brød og ba om ketchup på tallerken ho også). Deretter Almondy daimkake som bursdagsbarnets foreldre hadde kjøpt inn til cøliaki-barnet (og andre som ville ha), masse popcorn, og til sist godtepose som vanlig.

Eg målte blodsukker to gonger i løpet av dei to timane bursdagen foregjekk, ga gode dosar insulin, og ho kom heim med eit blodsukker på 4,5. Eg har nå målt på nytt etter at ho har sovna, og det har stege til 13, på grunn av den store sukkermengden og at bolusdosane eg ga tidligare har slutta å verke. Då ga eg henne nokre forsikte insulin-dytt på pumpa for å senke henne litt nedover. Eg trur blodsukkeret skal holde seg fint i natt. Det hjalp at eg fekk i henne litt mat før vi gjekk til feiringa; eit salatblad og nokre bitar lasagne. I selskapet åt ho to pølser før sukkeret blei servert. Slikt hjelper litt.

I morgon er det førskuledag for jenta, og det blir spennande! Vi har tidlegare i vinter vore i kontakt med rektor, slik at dei er godt informert om at det kjem ei jente med diabetes i klassen. Før sommarferien skal vi ha eit møte mellom oss, rektor, kontaktlærar, helsesøster og avdelingsleiar i barnehagen ho har vore i sidan ho var 1 år. Det trur eg blir bra! Det er litt som ein stafettpinne dette her; nå går den frå barnehagen til skulen, og dei har masse erfaring og kunnskap å formidle. La meg få legge til at vi har hatt ein kjempebra barnehage med fantastiske tilsette. Gull verdt!

I vår familie har vi hatt en egen måte å si “lykke til”. Du vet sånn som “skitt fiske”, “break a leg” og alt det der. Man sier det motsatte av hva som er bra – for dermed å gi dem lykke på veien.

Faren min var flyger så vår lykkeønsking kom fra flygeryrket. – “Fly lavt og sakte, da!” sa vi når han dro på jobb.

Da jeg var liten trodde jeg at det måtte være trygt å fly slik. Da ble det kort å falle og kanskje ikke så vondt når man traff bakken…. Men pappa forklarte at det aller verste man kan gjøre hvis man vil holde seg på vingene, var å fly lavt og sakte. Fart og høyde gir deg det beste utganspunktet for å lykkes. Riktig fart og høyde, selvfølgelig. Men ikke lavt og sakte.

I dag morges fløy syv traner over gården vår. De kretset rundt og rundt, for å skaffe høyde og fart. Jeg fikk lyst til å ønske dem lykke på ferden med å rope: -”Fly lavt og sakte”. Samtidig fikk det meg til å tenke på noe annet. Nemlig AAA – den eneste “behandlingen” jeg har funnet at fungerer for meg når det gjelder ME.

AAA er det samme som aktivitetsavpasning x 3. Aktivitetsavpasning, aktivitetsavpasning, aktivitetsavpasning. Teorien bak aktivitetsavpasning er at man skal bruke 70% av energien sin til enhver tid. Verken mer eller mindre.

I 2007 en gang skrev jeg dette :

Igår hørte jeg om en pus som ble påkjørt. Og en eier som ble så lei seg så lei seg.

Idag lå jeg på sofaen og hvilte litt. Og rundt meg snorket og pustet det i alle disse firbente vennene mine. Og Syl, pusen som vokste opp på magen min da jeg var sengeliggende, satt i vinduet. Og så snudde han seg og sååå på meg. Katteblikket som sier: “Du og jeg, mamsen… du og jeg”

Og så fikk jeg panikk for at noe skal skje med dem. For at ikke livet vårt sammen skal vare mye mye lenger. Tenk om de blir truffet av bil, om det detter takstein i hode på dem, om det kommer en hund, en gaupe, en idiot… om de blir syk… tenk om…. Alle disse bekymrede tankene som er så lett å få når man er sliten.

Og så slår det meg der jeg ser inn i katteblikket. Tenk om de tenker det samme? Tenk om mamsen blir syk, blir skadet, blir borte…. Og så tenker jeg på alle de gangene MIN mamsen har uttrykt nettopp dette på alle slags forskjellige vis. Og kjæresten og papsen, søstra mi, venninna mi …

Og da blir AAA så selvfølgelig. LP, akupunktur, spesialiser – alt det der kan jeg prøve når som helst hvis jeg vil. Men AAA skal jeg gjøre NÅ!!

For ansvaret for at jeg ikke blir truffet av bil, av takstein, blir spist av en hund en gaupe eller en idiot – ansvaret for at jeg ikke skal bli sykere – DET LIGGER HOS MEG.

DERFOR skal jeg bli flink til AAA. For å møte katteblikket og si – jada vennen. Det skal gå bra. Ikke bekymre deg for det du.

Jeg skal ta vare på meg – og stole på at du tar vare på deg (med litt hjelp fra meg. For jeg er jo tross alt mamsen din )

Når man har ME er det slik at kroppen ikke produserer den energien man trenger. Man bruker opp energi mye raskere enn om man er frisk, og den bygger seg ikke opp igjen like fort som når man er frisk. Når energi er brukt opp, så er den det på en slik måte at man får alvorlige symptomer. Man kan også få tilleggssykdommer, fordi kroppen ikke klarer å forsvare seg eller vedlikeholde seg på grunn av mangel på energi.

Aktivitetsavpasning skal hjelpe til med å regulere energibalansen, ved at man ikke bruker opp for mye energi, alltid har et bittelite lager i nødstilfelle (hvis du f.eks. får en infeksjon) og ikke kommer så i underskudd at kroppen får problemer med å bygge opp energilageret igjen. Gjør man en god jobb får man mindre symptomer, selv om man ikke blir frisk.

Det er også viktig å ikke bruke for lite energi. Kroppen vår har godt av å røre seg og bruke seg. Hvis man er for mye i ro vil man også kunne pådra seg tilleggssykdommer. Derfor heter det 70% hverken mer eller mindre.

Den daglige utfordringen vår er at vi alltid må revurdere og rekalkulerer hva som er grunnlaget vi skal regne 70% ut fra. ME er nemlig en sykdom med svingende forløp. Hver dag våkner man med en ny saldo, som kan være en helt annen enn i går. Derfor ser du oss kanskje noen dager ute i verden, i relativt normal aktivitet. Andre ganger ser du oss ikke fordi vi våknet med så lav saldo at 70% av den ikke holdt til mer enn å stå opp og smile den dagen.

Atter andre ganger ser du oss ikke fordi vi har gjort en feil med gårdsdagens budsjett, og våknet opp med kreditorer som henger over sengen. Våre kreditorer er symptomer. Og kreditorene er akkurat som luksusfellens kreditorer. De har elendige renter. Hvis du bruker kredittkortetsjelden og betaler tilbake med en gang, så fungerer det forsåvidt. Men hvis du roter deg for langt inn i det, med litt kreditt her og litt kreditt der – så blir det nesten umulig å komme ut av det.

Men alt det der var egentlig en digresjon.

Poenget mitt er at da jeg sto ute på gårdplassen og la hodet bakover for å se på de flotte tranene som bygget opp høyde og fart i dag, så kjente jeg plutselig igjen prinsippet bak aktivitetsavpasning. Fuglene utøver på en måte dette hver dag. Sannsynligvis med en bedre saldo enn hva vi har, men med like stor mulighet for kræsj. De passer på å fly optimalt i forholdt til energibruk og i forhold til å ha nok rom å manøvrere i.

Hvis man flyr lavt å sakte, tror man kanskje at man er trygg fordi det ikke er langt til bakken og man ikke treffer den så hardt når man faller, som jeg trodde da jeg var liten. Men det er rett og slett ikke en god måte å holde seg i luften på. For aldri er man så nær et kræsj som når man ikke har luft nok under vingene. Man har ikke noe luftrom å manøvrere i. Fuglen har ikke plass nok til å styrtdykke hvis det kommer en rovfugl. Og vi har kanskje ikke buffer nok til klare en uforutsett hendelse. Når vi bruker opp til de 70 prosentene gir vi etter min mening nemlig kroppen hjelp. Hjelp til å bruke litt muskler, litt balanse, pumpe med denne blodpumpa, treffe på litt smittestoff som ikke er så farlig men som holder kroppen våken. Og ikke minst – vi gir oss selv litt psykisk buffer. Noen gleder, noe å tenke på, litt sosialisering.

Man må bygge opp litt luft under vingene

Fremdeles må vi kalkulere og vurdere hva som er nok luft under vingene, dag for dag. Inntil man skjønner mer av ME og finner en bedre behandling er dette det som fungerer best for meg. Ikke for mye aktivitet, men nok aktivitet.

–

En liten oppfordring til slutt
Til de som gjerne liker å kritisere litt. Når dere ser oss ute med hva dere synes er “litt for mye luft under vingene”, så skal dere vite at dette er livsviktig for oss. Vi gjør hva vi kan for å ikke kræsje, og for å ha nok luftrom til å manøvrere så vi klarer å beholde så god helse som mulig.

Og til dere som savner oss. Vi savner dere også. Vær der når vi har dager da vi kan fly littegrann. De dagene kommer, og vi gleder oss til å se dere

Det er fryktelig lenge sidan sist. Jenta hugsar ikkje korleis det var å få insulinsprøyte i magen og låret, dvs. insulinpenn. I dag måtte vi bruke den igjen, og det gjekk ho litt motstrebande med på, men det gjekk heilt fint.

Tingen var at barnehagen var i Akvariet i Bergen. Og ved eit tur til toalettet greide ho å rive brønnen på pumpa av. Eg tippar ho var tissetrengt, og røska buksene ned Brønnen er altså der sjølve nåla er, som går inn under huden. Denne skiftar vi 2 gonger i veka.

Ho hadde ikkje insulinpennar med (som ein egentlig skal ha med seg som backup uansett kor ein går). Dei tilsette i barnehagen har aldri gitt henne insulin med penn, så dei kunne uansett ikkje ha hjulpe henne. Dei ringde naturlig nok oss, dvs meg, som befant meg i ei myr, på jobb, langt utanfor byen Da var det jo veldig greit at mannen min har jobb ikkje langt frå Akvariet, så eg ringde han og han henta jentungen. Dei tok drosje heim. Då var blodsukkeret komme opp i 23, og ho fekk då velge om ho ville ta 2 enheter med penn, eller sette ny brønn utan Emla-krem (den må helst verke ein time, det var det ikkje tid til). Da valgte ho penn, trur det var litt at ho var nysgjerrig på korleis det var.

Eg fomla litt med å sette den saman; har heilt gløymt ut korleis det var. Det var greit å få repetert det!

Så lågt kan blodsukkeret bli på Snuppa, utan at vi merker det noko særlig. Det skjedde i går, før middag. Ho sa ho var litt sliten og ganske sulten. Då veit vi at vi skal måle!  Eg blir litt paff når eg ser sånne låge resultat i display’et; ho fungerer veldig likevel. Eg spurte om ho kjende seg rar, men neida, ho merka ingenting; var berre ganske sulten!

Det er litt dumt at ho reagerer såpass lite på låge mål; vi har dermed ganske liten “buffer” til ho besvimer. Eg ga henne tre teskeier honning, og gjorde middagen ferdig. Sidan mor hadde eksperimentert med creme fraiche og spinat på pastaen, ville ho kun ha pølser, tomat og agurk til middag. Det blei dermed litt lite karbohydrat og ho fekk dermed ikkje insulin for middagen. Ho steig berre til 5 av dette.

Eit par skeier froskostblanding med melk til kveldsmat. Heller ingen insulin for dette, og var i 15 etter at ho hadde sove nokre timar. Då ga eg litt insulin for å senke henne ned på eit bra nivå. Og natta gjekk fint.

Eg håpar på at ho vil merke tegn på føling etter som ho blir eldre!

I morgon reiser vi på påskeferie til mine foreldre, og derfor prøver vi å tømme kjøleskapet. I dag blir det ein slags indisk kylling. Kyllingbitar marinert i tandooi frå Santa Maria, steikt på spidd i ovn, og tilbehør frå Findus: Potet, blomkål og kikerter i curry. Denne blandinga frå Findus kan eg anbefale! Smaken er nok litt voksen, men ungane kan jo få eit alternativ med potet eller ris. Eg trur eg at eg skal steikte nokre kokte poteter frå i går saman med blomkålbukettar og babygulerøtter. Sjekk elles denne pop-up’en frå Findus: eg har verkeleg likt den nye Grønn Deli – serien dei har komme med nå. Frosne grønsaker i pose skal ein ikkje forakte!

Lenge sidan sist; har vore ein del borte med jobben!

Det eg først og fremst kan rapportere er at vi for første gong har opplevd at pumpa ikkje har gitt tilførsel. Det starta på dagen i barnehagen ved at pumpa med ujevne mellomrom ga frå seg eit hyl, utan at det kom opp meldingar som dei i barnehagen fanga opp i alle fall. Ho fekk ein episode med blodsukker over 20, og dei blei naturlig nok bekymra for om det var noko gale med pumpa. Meir insulin blei gitt, og blodsukkeret gjekk greit ned igjen.  Det kom eit lite signal på ettermiddagen også, heime, men vi såg ingen feilmeldingar. Vi rekna med at ho kunne ha komme borti ein knapp; det hender når ho lener seg bak mot ein stol og pumpa på ryggen kjem i klem. Jenta la seg som normalt, og eg gjekk inn for å måle henne eit par timar seinare. Då var det voldsom hyling fra pumpa! Og endelig sto det melding i display’et: Tilførsel blokkert, sjekk blodsukker! Jenta sov, men hadde tissa på seg på grunn av høgt blodsukker. Målet var i 25. Så vi måtte dra av henne ein våt pyamas, vaske og satte nytt slangesett (medan ho fortsatt sov). Vi rakk ikkje bruke Emla-krem denne gongen, men det kom berre eit lite pip frå henne når nåla smalt inn, og ho sov vidare

Så da veit vi det; ikkje stol på pumpa når ho hyler utan ein tilsynelatande grunn.

Eg kan forresten tipse om Emla-krem. Å bruke denne kremen for å bedøve huden før ein skiftar slange blei eg tipsa om av Jannhild. Ho har også ei jente med diabetes og cøliaki Emla-krem får du kjøpt reseptfritt, og hos lege kan ein få resept på større pakningar (5 tubar). Ein kan også ta vare på kvitteringane, slik at ein kan få dette refundert, men så langt har eg ikkje gjort det. Litt lat! Men eg kan skrive under på at vi har hatt eit liv før og etter Emla (takk Jannhild).

Før vi begynte med dette hadde vi nesten to år med gråt og gruing når slange skulle skiftast. Vi hadde klistermerker og premie, og ekstra premie dersom ein var rolig og sto stille og tålte smerten. Uff og huff! Det går som ein drøm med Emla-krem. Ingenting vondt, ingen gruing, no problemas. At dei ikkje tipsa oss om dette på sjukehuset? Det er INGEN poeng i at det skal vere vondt, dersom det er mulig å ordne det slik at det ikkje er vondt! I alle fall ikkje på små ungar som ikkje forstår kvifor ein skal ha dette slangestyret. Som voksen er det sikkert unødvendig; ein tåler eit stikk i ny og ne når grunnen er god. Men for barn? Eg er heller ikkje bekymra for at ho skal bli “avhengig” av kremen og aldri vil greie å slutte. Eg ser for meg at ho i tenåra kan bli lei av å klisse med krem og plaster samt å hugse at kremen må påførast ein time før sjølve skiftet. Dette trur eg går seg til!

I dag var vi inne til årskontroll med Snuppa på sjukehuset. Vi fylte ut ut diverse spørreskjema sidan vi  nå blir med i Barnediabetesregisteret og forskningsprosjektet “Studier av diabetes hos barn og unge: Betydningen av arvemessige forhold for årsak, diagnose og behandling“. Kunne dei ikkje funne eit kortare navn da?

Nåja, jenta måtte avgi ein del blod, bl. a til gentest. Eit djupt stikk i fingeren først, som ho ikkje reagerte på. Tvert i mot begynte ho å le, når sjukepleiar (eller kva ho nå var), klemte litt hardt og blodspruten sto ut over golvet! Dei fekk sine store raude dråpar på eit kvitt trekkpapir, og deretter fekk vi langtidsmålet på blodsukkeret: 7,4 og det er opp 0,2 frå forrige gong. Det er vi fornøgd med tross oppgang. Vi merker godt at ho har sjeldnare følingar nå, og dette gjenspeglar seg i “langtidssukkeret” som eg pleier kalle det. Kanskje vil vi nå kunne få sterkare symptom hos henne når ho går under 3. Til nå  har ho vist få tegn til føling sjølv om blodsukkeret er svært lågt. Ho har måte ned i 1,5 før vi merka noko rart ved henne, og det er litt dumt, for då er marginen ned til å besvime veldig kort! Med litt høgare blodsukkernivå generelt, vil kroppen bli meir følsom for dei låge verdiane og gi beskjed på eit tidligare tidspunkt. Det gjeld tydeligvis å finne nivået som er riktig for den enkelte. Det verkar for oss at 7,4 ser ut til å vere bra, i alle fall så lenge ho er så liten og ikkje har forstand til å følge med sjølv og tolke kroppen sin.

Så da får ein vel konkludere med at dette går vegen, sjølv om det er mykje jobb. Forresten fann vi ut i dag at oss to voksne i familien er uenige om kva vi syns er værst; diabetes eller cøliaki. Far meiner at diabetes er ein svært liten byrde for oss, det er nesten ingen jobb med det syns han. Mor derimot syns det er ein byrde av viss tyngde, kanskje helst fordi diabetes medfører ein del bekymringar som cøliaki ikkje gjer. Og her er det berre snakk om korleis vi oppfattar det, for vi er begge like mykje involvert i blodsukkermålingar, vurderingar, oppfølging med barnehage og lege. Vi var jo begge med på sjukehuset i dag; det er naturlig. Likevel så oppfattar vi diabetesbyrden litt ulikt. Cøliaki derimot, som EG syns er temmelig enkelt å forholde seg til, syns han er meir kompliserande. Det at ein ikkje kan ete kva som helst kake i eit selskap f.eks.

Koffer er det sånn? Jo, han lever i nuet. Han er fornøgd når jenta er velregulert der og da, og smiler og ler. Han er derimot misfornøgd når han ikkje kan finne glutenfri følingsmat til henne på kiosken. Ho (meg)  lever litt mindre i nuet og planlegg framover. Det er så mange farer som lurer, korleis blir det å begynne på skulen, SFO, og så er det tenåra da…  Cøliaki? Nei, det går så greit; det er jo berre å bake, så er ein frisk! La meg legge til at det er EG som er bakaren i huset, så at HAN syns det er jobb med cøliaki kan eg nesten ikkje forstå

(fine magnetar frå Foundandmade på Etsy)

Før ungane kom var kvardagane nokså enkle. Ein handla middag etter jobb, og tok seg eit knekkebrød dersom det blei for lenge til maten var ferdig. Cøliaki og diabetes var heller ikkje ei problemstilling, slikt var det berre andre du hadde høyrt om som hadde. Og så kom ungane. Og dei hylte etter middag; hang i skjørtet og forlanga søtsaker og epler og knekkebrød før middagen var på bordet. Og middagen? Den måtte jo vere sunn, variert og balansert. For to fulltidsarbeidande foreldre, utan familie rundt seg som kunne avlasta, måtte vi finne på ei løysing.

Ein ting var å jobbe redusert. Det hjalp; eg (kokken) gjekk ned i 80% stilling, noko som gjorde ein enorm forskjell. Det hjelper å kunne handle i fred utan to slitne smårollingar i handlevogna. Det mest geniale trekket vårt var likevel å handle STORT og PLANLAGT. Og det tipset tenkte eg at eg kunne dele.

Eg og min mann (som er over normalen interessert i god mat og gode råvarer, men ikkje kokkelerer sjøl) satte oss ned ein sein haustkveld og klipte opp ungane sine teikneark i små lappar. På lappane skreiv vi opp alt vi kunne komme på av matretter, med vekt på det vi kan lage på ein kvardag. Etter det bladde vi i kokebøker og fann nye rettar som verka gode og som var mulige å lage på ein kvardag.

Trinn to: vi sorterte lappane; kylling, fisk, kjøttfarsemat (pølser, kjøttdeig), svin, storfe/lam og vegetar.

Trinn tre: vi satte oss på golvet og fordelte lappane i rader og kolonner. Ei rad for kvar kommande veke, ei kolonne for vekedag. Rettar som tok lang tid å lage la vi i helgene. Vi såg til at det blei fisk minst to gonger i veka, og at andre matvarer var greit fordelt. Ein del matrettar som vi likte spesielt godt lagde vi fleire identiske lappar for, slik at dei blei meir gjengangerar enn andre.Vi hadde også eit lite auge på ingrediensar: dersom ein treng basilikum til ein rett på mandagen, kan det vere greit å bruke resten til ein rett på torsdagen. Vi satt igjen med ein plan for middagar framover i 8 veker.

Dette la vi inn på datamaskinen, og etter kvart opparbeidde vi oss koordinerte handlelister som ein kunne skrive ut fredags kveld, klar til storhandel på laurdagen. Og JA, ein kan faktisk handle det meste av det ein treng for ei heil veke. Du må berre sjekke utløpsdatoen. Melk f.eks, vil holde seg til langt ut i veka. Vi kjøper gjerne inn 10 liter i slengen. Vi sørga for eit standard påfyll av pålegg, frukt og diverse basisvarer, og deretter vart handlelista fulgt til punkt og prikke. Det hjalp å ha menyen på handlelista, slik at ein visste kva ein handla til. I tillegg var det viktig å rive ut denne vesle menyen og klistre opp på kjøleskapet, slik at ein ikkje gløymde ut kva som var planen.

Neida, heilt slavisk har vi ikkje vore. Vi bytter gjerne om på dagane, særlig når eit eller anna oppstår som gjer at ein må ha ein raskare matrett den dagen. Eller ting skjer; vi reiser bort i helga, vi får plutselig ein invitasjon til middag etc. etc. Likvel: vi har hatt god hjelp av dette systemet, og det har spart oss enormt med tid i butikken, og ein god del pengar også. Enkelte matvarer fyller vi på med i løpet av veka, f.eks brød, og fisk kjøper vi alltid same dag som vi skal ha det. Å hoppe inn i butikken for å kjøpe laks og eit brød er MYKJE raskare enn å surre planlaust rundt i butikken på jakt etter middag den dagen, samt å prøve å hugse kva elles ein burde ha kjøpt.

Blei dette for voldsomt? Ein kjem langt med å i alle fall bruke 10 minutt fredags kveld å lage ein rask meny og handleliste for kommande veke!

Ark frå mitt eige Thea

Snuppa har insulinpumpe, og vi er takknemmlige kvar dag for den! Den gjer at ho kan leve eit normalt liv, som alle andre barn på hennar alder. Ein av dei viktigaste fordelene for henne var at vi slepp å vere så veldig opptatt av desse faste måltidsrutinane. Med langtidsinsulin innabords (som ein gir med penn), så MÅTTE ein sørge for matinntak midt på dagen, nokolunde til same tid kvar dag. For ein voksen fungerer dette greit, men ikkje for ein 3-åring; appetitten varierer. Det same gjeld aktivitetsnivået!

Pumpa fekk ho for drøye to år sidan, og den har fungert tilnærma knirkefritt. Det var særlig bra for vår vesle familie, for vi hadde jo ein liten bror i familien også. Ergo: vi var ein klassisk småbarnsfamilie som rett nok prøver å holde på faste rutinar, men som stadig glipp fordi barn er uforutsigbare. Barn blir f.eks ofte sjuke og kan kaste opp. Det er dumt når ein har langtidsvirkane insulin i kroppen…  I tillegg har det vore ein stor befrielse at Snuppa i barneselskap gjerne kan ta eit kakestykke til (glutenfritt så klart), utan at ein må trekke fram sprøyter av den grunn. Med pumpa var det berre to tastetrykk, og alt var i orden. For ikkje å snakke om på biltur, når ungen plutselig er sulten og får mat! Pumpa gjer at livet hennar blir som om ho ikkje hadde diabetes, i alle fall når det gjeld måltidsrutinar og regelverk på dette. Ho kan ete når ho er sulten, og vi kan på innfall kjøpe is til henne i butikken berre fordi det er så varmt i dag.

Sjølv om vi er glad i pumpa, så er den ikkje så veldig fresh kan ein seie. Den er nøytralt blå, og ikkje ein dippedutt som ho er så veldig opptatt av, eller syns er så spesiell. Derfor har eg søkt litt rundt på nettet for å finne måtar å gjere den finare på. Og jammen meg fant eg ting hos Medtronic; dei som lagar pumpa! Det dumme er at dei ikkje sender til Norge. Ja, eg har spurt; eg sende epost, og fekk hyggelig svar tilbake at det var “US only”. Så teit!!! Nå har eg kjente som bur i USA, så vi skal nok få tak i “skins” til pumpa unasett. Dei kan kjøpe til meg, og sende pakken vidare til Norge. Veldig greit!

Her er nokre som kunne vore aktuelle for oss: der er mange andre også

Her er også ei kanadisk side, Diabetes Express, som sel skins. Ser ikkje ut til at dei sender til utlandet, men i det minste kan ein sjå dei ulike typane som finst.

Vel, fastelavensbollene i går fall absolutt i smak! Vi var på besøk hos familie, og vi hadde med to glutenfrie boller til henne. Først åt ho ein halv bolle med krem og syltetøy og fekk insulin for dette. No problem. Seinare åt vi middag, og enda seinare, like før vi drog heim, åt ho opp resten av bollene, dvs. 1 1/2 bolle med krem. Medan ho momsa i seg bollene var oss voksne opptatt av å rydde opp leiker og sanke inn alle våre eiendeler for å få alt inn i bilen. Vi ga ein dæsj insulin før vi gjekk, enige om at ho sikkert trong meir om ei lita stund.

Lite kontroll med andre ord, for kva var nå egentlig blodsukkeret før ho inntok desse bollene da?

Nåja, kjøreturen heim varer ein drøy time, så ingen krise. Det var seint og ho sovna i bilen. Usj, vi burde vel ha målt, men æsj, blodsukkerapparatet er i sekken bak i bilen… Skal vi stoppe? Nei, det pøsar ned og vi har ein hissig bil bak, og det er mørkt. Vi er jo snart heime, vi måler heller då. Det går bra.  Når vi kom heim målte vi stakkaren: 32! Mor og far fekk litt hakeslepp og ga ein god dose insulin med ein gang. Målte på nytt litt seinare for å bekrefte at blodsukkeret gjekk nedover og at det ikkje var pumpa det var noko gale med. Ny måling før vi la oss; fortsatt høg: 17. Ga meir insulin, og eg satte på alarm om natta for å måle. I 3-tida sto eg opp og målte: 19! Då begynte eg verkeleg å lure på om alt var som det skulle vere. Ga ny dose med insulin og satt på nettet og surfa medan eg venta på at insulinet skulle få effekt. Eg målte etter ein time, og joda, nå begynte det å normalisere seg. I halv fem tida kom eg meg i seng. Jenta våkna i 7,5, så det endte nå bra til slutt. Er likevel forundra over kor mange “shots” ho trengte for å normalisere seg. I grunn understrekar det litt det vi har opplevd tidlegare: riktig dose satt til riktig tid betyr mykje. Dersom ein kjem skeivt ut skal det mykje insulin til for å få blodsukkeret nedover igjen. Det er på ein måte eit reknestykke som ikkje går heilt opp.

Vel vel, slikt skjer, og denne gongen var det fordi mor og far ikkje var påpasselig nok. Heldigvis skjer det nokså sjeldan, og det er ei grei påminning om at ein heile tida må ha kontrollen. For det er sånn det skal vere; det er vi som skal ha kontroll over diabetesen, ikkje omvendt. Vi noterer oss bak øyret:… ja, vi skal alltid måle før ungen kastar i seg boller, og ja.. det går an å stoppe på ei busslomme i stummande mørke i pøsregn for måle blodsukker… Det gjer vi neste gang!

Eg kom tilfeldigvis over ein blogpost i dag som var ganske frisk og positiv! Sånn kan eg like:

“… får du diagnosen utbetaler staten deg 20 760,- i året!!!!! … og det bare for å unnlate å spise en av verstingkomponentene i det norske kostholdet!!! Slå den! Alle i Norge får nemlig automatisk grunnstønad sats 4 hvis de får påvist sykdommen cøliaki.

Som bonus med cøliakidiagnose følger et hvetefritt kosthold og en garantert bedre helse. Er du supersmart bruker du IKKE pengene på sære erstatningsprodukter, men delikatesser fra kjøtt- og fiskedisken, grønnsaker, bønner, linser, urter, bær og kanskje litt rødvin. For 20 760,- i året har du råd til litt ekstra!!”

Du kan lese resten her, og bloggen er skriven av Nmgds.

Så: Hurra for cøliaki! Som eg har påpeikt før; vi har vel aldri hatt så masse deilig mat som etter diagnosen

… det har vi høyrt mange gonger. Har ein små barn (eller store barn) i huset høyrer ein ofte dette før middag. Poden er vanskeligast hos oss; særlig det å smake på nye ting. Først nå har han akseptert å smake på kakao. Før var han absolutt ikkje interessert; melk skal vere kvit, og er den ikkje kvit, så kan det berre vere.

Vi fekk nokre råd hos ernæringsfysiologen på sjukehuset når det gjaldt Snuppa. Og eg har i tillegg bladd litt i Jesper Juhl sin “Smil – vi skal spise“. Det er ein god del stoff her som er  nyttig. Prinsippa vi prøver å følge er å ikkje fokusere så veldig på maten, men snakke om andre ting under måltidet. Aldri mase, men gjerne oppmuntre til å ta ein bit. Dersom ungen ikkje vil, så er det greit. Ulike typar mat; kjøtt, litt saus, litt grønsaker, litt pasta/potet skal på fatet, men ein treng ikkje ete det. Her har Poden litt motstridande intersser, han vil IKKJE ha gulerot på tallerken. Han gir seg likevel når han blir forklart at gulerota berre skal ligge der, han treng ikkje bry seg om den. Puh.. eit skritt nærmare målet

Jentungen lot seg lure av “kikkemat-prinsippet” (det verka ikkje på Poden). Mat som ho ikkje vil ha skal ligge på fatet, og det er IKKJE lov å smake på det – no way! Det er “kikkemat”, og er der berre for å bli kikka på. Streng ulovlig å røre. Tre sekund etter høyrer vi finising… “ti-hi-hi… eg spiste av kikkematen”… Bestyrta foreldre: “NEI, åh! SPISTE du av kikkematen, å nei!! Da må vi legge ny kikkemat på fatet, denne gangen må du IKKJE smake!” Lettlurt?

Ellers kom eg over desse sidene i dag som seier mykje bra om det å få små barn til å ete maten sin.

Barn som nekter å spise

Barn kan lære å like

Avgjørende omstendigheter

15 tips for å få mat i barna

Masse nyttig info her! Eg trur hovedtanken er og blir å ha is i magen, roe ned og aldri gjere maten til eit diskusjonstema. He he he… lettare sagt enn gjort! Vi har våre middagar med hylande ungar vi også   Elles har eg god erfaring med å involvere dei i matlaginga. Eg merkar ikkje nødvendigvis at dei er meir positive til maten av den grunn, men eg legg inn små drypp av “dette er veldig sundt og godt” og “dette blir du stor og sterk av”. Og dei har godt av å finne ut korleis ein skreller ein løk

Registrerer at Arbeidsinstituttet Buskerud får velfortjent oppmerksomhet gjennom besøk av kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell i dag. AI har gjort en viktig jobb for ungdom som har slitt med å tilpasse seg mer tradisjonell undervisning i en årrekke, og har trolig bidratt til å gjøre livet vesentlig mindre bratt for mange opp gjennom årene. Solhjell setter fingeren på noe veldig viktig i sin kommentar til DT:

- Mange ungdommer har gått gjennom ti års skolegang med nederlag og følelsen av å mislykkes. Her får ungdom som ellers kunne havnet utenfor arbeidslivet en ny sjanse.

Å møte disse ungdommene på andre premisser enn den vanlige skolen gjør og gjennom praktisk arbeid skape mestringsfølelse gjør enorme forskjell i et ungt menneskes liv. Å gå fra å være den dårligste i matteklassen til å bli den som er best til å skru motor kan legge et fundament å bygge selvtillit på livet ut. Mennesker trenger følelsen av å lykkes, og det er bevist igjen og igjen at vi lærer på forskjellig vis. Noen av oss er heldige nok til å passe godt inn i læremåten i den tradisjonelle skolen mens andre lærer bedre ved å bruke for eksempel hendene. Og ingen lærer særlig godt gjennom å føle seg mislykket.

Forhåpentligvis klarer Solhjell og hans departement å bruke den inspirasjonen de fikk i dag til å skape grobunn for liknende løsninger andre steder i landet, og på den måten skape en skole som bidrar til å skape fler suksesshistorier.

Bidragsyter: Lene

Jeg heter Lene eller «Lene i Fredrikstad» på nettet. Jeg har en oppskriftsblogg og en hageblogg og jeg har holdt angsten min unna bloggeverdenen. Men angsten er også del av meg. Og siden jeg har fått så mye ut av å gå i Angstringen, har jeg lyst til å fortelle om det.

Jeg begynner med begynnelsen:

Jeg har slitt med psykiske problemer hele livet, gikk i behandling hos psykolog fra jeg var 6 år gammel. Jeg husker følelsen av skyld, den var sterk. Den vonde, selvødeleggende følelsen av skyld og skam. Jeg tenkte ofte at alle andre ville få det mye bedre om jeg ikke fantes.

Men jeg vokste opp, gikk på skoler og ville klare meg i samfunnet.

Jeg fant en mann å dele livet med, tok utdannelse og jobbet som sykepleier – og så møtte jeg veggen.

Jeg fikk etterhvert god hjelp av en psykiater og jeg brukte mange år på veien fra den selvødeleggende skyldfølelsen til å våge å tenke at jeg var et offer. Det var faktisk en stor seier for meg å få lov til å være offer.

Jeg visste etterhvert alt om livet mitt, jeg så sammenhengene og visste at ting ikke var min skyld. Og etterhvert forsto jeg i samarbeid med psykiateren min at han ikke kunne hjelpe meg videre. Veien videre måtte jeg gå selv.

Jeg begynte i angstringen i 2000 og jeg gikk i gruppe i fire og et halvt år. Nå er jeg igangsetter; jeg tar imot nye som lurer på om de skal begynne i gruppe og jeg hjelper nye grupper i gang.

På den tiden jeg har vært i Angstringen har jeg gått fra å være offer til å bli en aktiv deltager i mitt eget liv. Men veien hit har vært lang.

For noen og tjue år siden ble jeg innlagt på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, diagnosen var angst og depresjon, de mente jeg var suicidal. Men jeg hadde ikke noe ønske om å ta livet av meg, jeg orket bare ikke å leve lenger.

Overgangen var stor. Jeg hadde vært den flinke, dyktige sykepleieren, hun som uredd tok på seg lederoppgaver og sa ja til utfordringer.

Vi hadde mange psykiatriske pasienter i hjemmesykepleien der jeg jobbet og

jeg trodde jeg visste og forsto, men jeg ante ikke hva angst var før jeg satt fast i den selv.

Angst – jeg? Jeg var jo sterk, en fighter.

Da jeg ble innlagt var jeg så full av dyp angst at jeg var redd for å puste - og ingen fornuftig tanke kunne forandre på angsten min.

Jeg husker en episode der vi satt i stua på sykehuset og skulle ha det hyggelig sammen – kaffe og vafler. Jeg satt innerst mot veggen og våget ikke strekke hånden fram til kaffekoppen som sto foran meg. Jeg husker at jeg lyttet etter pusten min, syntes at den var altfor høylydt. Jeg ante ikke hva jeg var redd for – angsten var irrasjonell og helt uten mening for meg.

Da jeg ble skrevet ut var jeg heldig; jeg fikk fortsette med de ukentlige samtalene hos legen på sykehuset. Jeg var gravid og redd. Trodde aldri at det kunne komme et friskt barn ut av meg. Jeg trengte hjelp, men jeg våget ikke be om hjelp, våget ikke ta sjansen på å bli avvist. Om legen hadde sagt at nå måtte jeg klare meg selv, vet jeg ikke om jeg og barnet hadde overlevd.

Etter sykmeldingsperioden fikk jeg svangerskapspermisjon, men tilslutt var det stopp på pengene og jeg våget ikke søke om noe, våget ikke ta sjansen på å bli avvist, på å bli snakket om og kanskje hånet av et menneske på et offentlig kontor, på å bli kalt snylter. Bedre å ikke ha penger enn å ta sjansen på å bli avvist. Det var angsten min som gjorde at jeg ikke våget.

Jeg forteller dette fordi jeg tror dette er virkeligheten til mange som sliter med angst. Mange av oss er så redde for å bli avvist at vi ikke våger å be om det vi trenger. Og jeg løy for meg selv og gjorde det hele til noe å være stolt over, til en dyd – jeg klarer meg selv uten hjelp fra det offentlige, tenkte jeg.

Jeg spiste lite, sov nesten ikke, angsten var i meg hele tiden. Jeg gikk til ukentlige timer hos lege på den psykiatrisk poliklinikken i bydelen i Oslo der jeg bodde og var flink pike.

Almenlegen min var bekymret og skaffet oss barnehageplass, men siden jeg ikke hadde inntekt kunne vi ikke betale for den.

Etter halvannet år på den måten torte jeg å fortelle om angsten min til en nabo jeg hadde blitt kjent med, hun hadde barn på samme alder med mine – du har jo rett på attføring, sa hun og jeg måtte få med meg mannen min til en time hos legen så han kunne hjelpe meg å spørre om jeg hadde krav på noe. Avvisningsspøkelset var så stort at jeg ikke våget spørre selv.

Jeg hadde krav på penger og jeg fikk det faktisk etterbetalt for hele perioden.

Men det var ikke før jeg fikk innvilget uførepensjon noen år senere at jeg virkelig kunne begynne å jobbe med angsten min. Uføretrygden ga meg trygghet og mulighet til å jobbe med meg selv uten den ekstrabelastningen det var å føle at jeg måtte tigge det offentlig om penger.

Jeg skammet meg fortsatt over å motta penger. Men en venninne med et fysisk handicap viste meg noe hun hadde lært av sin lege. Og det hjalp meg til å se det hele i litt perspektiv:

Samfunnets krav (forventing)

I

Opplevelsen av sykdom (handikap)

I

Hva jeg mestrer (prestasjon)

Størrelsen på et handikap er lik avstanden mellom det samfunnet forventer av meg og det jeg er istand til å prestere. Hvis det er stor avstand mellom hva samfunnet forventer og det jeg er i stand til å prestere, så blir handikappet mitt stort.

Men det er også sånn at hvis samfunnet forventer mindre av meg, så blir handikappet mitt mindre på samme måte som hvis jeg presterer mer (altså blir friskere), så blir også handikappet mitt mindre.

Jeg opplever at mange sliter unødvendig mye, mennesker som sliter med angst og depresjon blir sendt på det ene arbeidsmarkedstiltaket etter det andre, fra det ene nederlaget til det andre. For mange som sliter med angst og depresjon fører alle tiltakene bare til større følelse av nederlag og mer sykdom.

Det virker på meg som om samfunnet tar utgangspunkt i at vi som sliter med angst og depresjon er latsabber og snyltere, at det er moralsk forkastelig å ikke klare å mestre det samfunnet krever av oss. Det er sårende og angstfremmende å bli møtt slik av de som er satt til å formidle økonomisk hjelp.

Jeg gikk i behandling i mange år og tok små steg i retning av å klare meg uten medisiner, uten psykiateren, uten psykomotorisk behandling. Jeg var heldig, mannen min støttet meg, og derfor hadde jeg et sosialt nettverk, en trygghet i min egen, lille familie. Mann og barn.

Jeg spurte mannen min om det en kveld jeg kom hjem fra gruppa mi i Angstringen – hvordan holdt du ut med meg i de årene da jeg var så dårlig, hvorfor gikk du ikke fra meg? Han svarte: «Man går ikke fra et barn som har gått seg vill i skogen».

Jeg husker jeg ble tilbudt å gå i gruppeterapi, men det våget jeg ikke. Helsesøster tilbød meg å komme innom når jeg ville, men jeg våget ikke – det ble for utrygt for meg å bare komme uten å ha en fast avtale. Jeg ble tilbudt å gå til helsestasjonkontroll sammen med andre – i en sosial gruppe. Jeg våget ikke det heller. Jeg brukte all min energi på å være så god mor som mulig. Og barna mine som nå er voksne, har faktisk blitt trygge, helstøpte mennesker som jeg er utrolig stolt over.

Livet mitt nå i dag er ikke uten angst, men livet mitt nå er uten angst for angsten. Angsten min er vond, men den er ikke lenger irrasjonell. Jeg har lært meg å våge å ha angst. Jeg har lært det i Angstringen.

Men om noen hadde sagt dette til meg da jeg slet som verst ville jeg sannsynligvis ikke hørt etter. Jeg syntes at det å ha angst var så vondt at det å våge å ha angst hørtes ut som noe ordentlig pisspreik og ingen ting å hige etter.

Før sloss jeg mot angsten på alle måter. Gjorde som psykiateren min sa, var en flink pasient, øvde meg på det jeg var redd for, og jeg tok de medisinene jeg fikk beskjed om å ta. Vi hadde hund så jeg måtte ut og jeg gikk turer i skog og mark. Alt jeg gjorde og alt som ble gjort for meg handlet om å holde angsten i sjakk. Og jeg visste hvordan jeg skulle bli kvitt angsten: Om bare andre tok hensyn til meg, om bare ting ble tilrettelagt for meg, om bare jeg var flink og øvde meg nok på det jeg var redd for.

Da jeg fikk mobiltelefon kunne jeg gå ut av huset – for da kunne jeg jo tilkalle hjelp, med piller i kroppen kunne jeg orke å være sosial – så ble jeg ikke så isolert, med sterk vilje og stahet gikk jeg i butikker og på bussen og og jeg klatret i stiger og dro i selskaper selv om jeg ikke hadde lyst. Og da vi flyttet til Fredrikstad kjørte jeg fram og tilbake over Fredrikstadbrua helt til det ikke var skummelt lenger (det er bra det er rundkjøring i hver ende…)

Jeg ser nå at jeg lot angsten styre hele livet mitt. Alt jeg gjorde, gjorde jeg i forhold til angsten.

I 13 år hang det en liten annonse på oppslagstavla mi. For Angstringen. Jeg visste at jeg burde ringe dem og jeg ringte én gang, men det var et menneske som svarte, så jeg la på igjen. Bare det å si ordene: ”jeg har angst” var for vanskelig. Skamfylt.

Jeg skammet meg over angsten min og jeg visste hvor dumt det var, så jeg skammet meg over at jeg skammet meg.

Lappen hang der og hver gang jeg så den fikk jeg dårlig samvittighet.

Jeg trodde at livet ville bli bedre da vi flyttet fra Oslo til Fredrikstad, men det gjorde det ikke, jo det rundt meg ble bedre – bedre økonomi, jeg fikk den hagen jeg hadde drømt om – ungene mine stortrivdes. Men nissen på mitt lass var angsten min som slett ikke var bedre. Jeg som alltid hadde trodd at jeg ville bli bra hvis det rundt meg forandret seg.

Nyttårsaften 1999. Den natten alle skulle feire, være lykkelige og samtidig var vi redde for at hele sivilisasjonen kunne gå i stå. Familien min og jeg dro inn til i sentrum. Lydene, forventingen, mørket, alle menneskene – jeg fikk angst. Og jeg bestemte meg for at nå er det nok. Nå må jeg gjøre noe mer med angsten min. Jeg vil ikke fortsette i neste årtusen på samme måte!

Jeg fant telefonnummeret til Mental Helse og fikk snakke med et hyggelige menneske, han sa jeg bare kunne komme innom for en prat når jeg ville i åpningstiden, men jeg våget ikke dra dit. Det ble for utrygt å bare komme innom, en altfor stor sosial utfordring for meg. Jeg trengte faste, trygge rammer for å våge å dra noe sted. Men jeg var sint på meg selv for at jeg ikke dro og slappet bare av når Mental Helse var stengt og jeg uansett ikke kunne dra dit.

Jeg begynte å angre på at jeg hadde flyttet så langt unna Oslo og muligheten for å få kontakt med den gamle psykiateren min.

Jeg så i en avisartikkel at Angstringen holdt til her også og avisartikkelen gjorde at jeg våget å ta kontakt.

Jeg gjorde en avtale og kom til en samtale med en som var igangsetter i Angstringen da.

Det eneste jeg husker fra den samtalen var at hun sa at angsten blir du ikke kvitt, men angsten for angsten blir du kvitt.

Jeg turde ikke si noe, men jeg skjønte ikke hva hun snakket om.

Jeg mente jeg bare hadde angst hele tiden, en flytende angst som var der, holdt meg nede, hindret meg i alt og innimellom hogg skikkelig til, uten mening, uten sammenheng med det som skjedde, liksom for å minne meg på at jeg ikke skulle tro jeg noensinne kunne være trygg for den. Jeg hadde da ikke tid til å ha angst for angsten i tillegg.

Så begynte jeg i gruppe.

Vi satt der 8 personer som alle slet med angst. Uke etter uke. To timer hver onsdag.

Ingen leder, ingen som satt med fasciten, med alle svarene, med de riktige spørsmålene. Etter bare få møter opplevde jeg den første gode opplevelsen: Anderledesfølelsen ble borte; jeg var et fullverdig medlem av en gruppe likestilte mennesker. Jeg kjente meg igjen i de andre. Det var en veldig god følelse.

Jeg opplevde noe jeg ikke hadde forventet da jeg begynte i Angstringen. Jeg trodde jeg skulle få hjelp, møte forståelse og omsorg, slik jeg var vant med. Men isteden ble jeg møtt med respekt, som om jeg hadde en egenverdi som menneske. Jeg måtte ta ansvar for meg selv, det var ingen der som hadde som oppgave å gi meg omsorg, og det satte i gang noe i meg; en bearbeiding, en prosess.

Igansetterne hadde sagt at vi skulle prøve å være her og nå. Ikke i det som skal skje i neste uke eller det som skjedde for mange år siden, men det som skjer akkurat nå, her.

Det var vanskelig – nesten umulig. Vi skulle prøve å sette ord på det vi føler akkurat nå. Dette som Angstringen kaller selvhjelp. Å være bånn ærlige overfor oss selv, undre oss over om det går an å tenke annerledes enn sånn vi alltid har tenkt.

Men jeg klarte det ikke.

Det eneste jeg tenkte var at de andre skulle skjønne at det var synd på meg, men det våget jeg ikke si, jeg lot ikke engang meg selv føle det – jeg syntes tanken var så dum. Min her og nå opplevelse var nettopp dette – at jeg ville de andre skulle synes synd på meg – og at det var dumt å tenke sånn.

Ja, det tok lang tid før jeg klarte å bruke selvhjelp, før jeg klarte å være her og nå, sette ord på det jeg føler her og nå. Det var en lang prosess. Men jeg ga ikke opp.

Etterhvert skjønte dette med angsten for angsten. Jeg hadde jo innrettet hele livet mitt for å unngå angst. Øvingen på det jeg var redd for var også å sloss mot angsten, piller er også å sloss mot den. Å kjøpe klær på Ellos for å slippe butikker, epost for å slippe telefon, be andre om å gjøre sånt som jeg ikke liker.

Her og nå – jeg fattet det også etter hvert. Men det tok tid. Jeg våget etter hvert å sette ord på hva jeg følte, jeg våget å la meg selv føle det jeg faktisk følte.

Gruppa i Angstringen ble et sted der jeg kunne øve meg på konflikter, jeg så egne reaksjoner med andres øyne, jeg lærte å våge å ta sjansen på å bli avvist av de andre i gruppa, å bli likt for den jeg er, på å ikke ha kontrollen, på å våge å kjenne etter hva angsten min handler om.

Her og nå.

Angsten min var som en stor sekk der alle mine andre følelser var inni. Ved å sitte rundt et bord og prøve å være her og nå i samtalen i gruppa, ved å prøve å kjenne etter hva det som skjer i gruppe gjør med meg, har jeg kunnet dra en og en av følelsene ut av sekken, de er ikke lenger bare ord; jeg har fått et forhold til dem: misunnelse, skam, redsel for å bli avvist, normal redsel, sorg, bitterhet, savn, glede, følelsen av å ikke ha kontroll, sinne, angst. Angst som en følelse, ikke som en tilstand som dreper alle andre tanker og følelser.

Jeg har brukt lang tid på denne prosessen, det er slett ikke enkelt. Og jeg har fått lov til å gå veien i mitt eget tempo. Ingen har fortalt meg hva jeg tenker og føler før jeg har tenkt tanken selv. I denne prosessen har jeg måttet snu opp ned på det meste av det gamle tankesettet mitt. I perioder har det vært en heldøgnsjobb å gå i Angstringen.

Og nå har jeg kommet så langt at angsten min ikke lenger er irrasjonell og skremmende. Jeg trenger ikke bruke all min energi på å unngå angst når jeg vet hva den handler om.

Jeg har lært meg å våge å ha angst. Noe jeg aldri ville trodd var mulig. For angst er jo så forferdelig slitsomt og vondt.

Et eksempel:

Jeg skulle handle i Sverige. Dette var før den nye brua ble åpnet og vi ble stående i kø på den gamle svinesundsbrua. Jeg brukte anledningen til å kikke bort på nybrua og beundre den, så – plutselig kom angsten over meg. Den tok helt over. Jeg klarte bare å tenke på hvor langt det var ned, høydeskrekksuget satt i magen, jeg husket noe om at den nye brua måtte bygges fordi denne gamle er så gammel, tenk om den ikke tåler vekten av alle disse bilene. Trailerne. Jeg så at det var trailere som skulle inn på tollstasjonen som stoppet trafikken. Jeg kjente at jeg ikke klarte puste, det snørte seg i halsen, hver nerve i kroppen visste bare angst. Jeg ville rømme, komme vekk derfra, løpe ut av bilen, men klarte ikke engang å bevege hendene av rattet. Jeg hadde et panikkanfall. Jeg tror ikke jeg pustet.

Jeg klarte å stoppe meg selv: Selvhjelp. Jeg må bruke selvhjelp! Pust! Inn ut Inn ut. Og jeg klarte å tenke: Hvorfor får jeg angst nå ? Hva gjør denne situasjonen med meg? Hva lar jeg denne situasjonen gjør med meg?

Og jeg visste at det handlet ikke om høydeskrekk, jeg var ikke egentlig redd for at brua skulle kollapse. Det handlet om kontroll. Jeg hadde ikke kontroll over situasjonen. Jeg måtte stå der helt til trailerne der framme flyttet seg. Uten at jeg hadde noe valg.

Da jeg forsto det, merket jeg at angsten slapp taket og jeg klarte å tenke normalt igjen. Jeg tenkte litt forundret at nå har jeg visst lært meg å våge å ha angst, våge å ikke ha kontroll.

Det fine med denne vonde opplevelsen var at angsten var bare akkurat der og da; den satt ikke igjen i meg da jeg etter hvert kjørte videre til butikkene, og den sitter ikke i bilen, den sitter ikke i den gamle svinesundsbrua.

Jeg vet at før ville en sånn opplevelse fått meg til å aldri mer ta sjansen på å være sjåfør over svinesundsbrua, jeg ville fått angst bare med tanken på svinesund, bare med tanken på å kjøre over en hvilken som helst bro, bare med tanken på å kjøre bil. Tilslutt bare med tanken på noe som vagt kunne minne om denne opplevelsen.

Angstanfallet ville vært en bekreftelse av angsten min.

Jeg ville tenkt at det var jeg som var dum som hadde utsatt meg for muligheten for å få angst, det er jo ikke så viktig å handle i sverige….

Sånn er ikke livet mitt lenger. Ja, hun som tok meg imot da jeg tok kontakt med Angstringen for over åtte år siden hadde rett: Jeg er blitt kvitt angsten for angsten.

Angstringen er ikke en konkurrent, men et supplement til det offentlige og private helsetilbudet til oss som sliter med angst og depresjon.

Vi er ikke et sosialt tilbud, men et tilbud om å jobbe med vår egen angst i felleskap med andre som sliter med det samme. Vi som går i Angstringen er deltagere og ikke medlemmer. Målet er å gå fra å være en passiv mottager av hjelp, et offer, til å bli en aktiv deltager i eget liv. Å mobilisere sine egne krefter.

Og den enkelte er deltager så lenge han eller hun selv har nytte av det.

Vi er ikke en vanlig medlemsorganisasjon, vi er ikke er interesseorganisasjon, vi er en deltagerorganisasjon. Man er med i Angstringen så lenge man selv er en aktiv deltager.

Jeg vil avslutte med å si at det å gå i en gruppe i Angstringen ikke er en lettvint løsning, det krever mye av den som er med i en selvhjelpsgruppe. Det passer ikke for alle, men det har hjulpet mange av oss videre på vår egen vei mot et bedre liv.

Det spesielle med Angstringen er jo at vi alle er i samme båt – alle har det samme utgangspunktet – vi sliter med egen angst og ønsker å gjøre noe med det. Det er ingen behandler i gruppa, ingen som har som oppgave å ta bort angsten vår. Vi får hjelp til å hjelpe oss selv. Sammen. Her og nå.

Jeg har lært at jeg kan ikke gjøre noe med hva andre tenker, jeg kan ikke gjøre noe med det som har skjedd, det eneste jeg kan gjøre noe med er det jeg selv tenker – nå og framover.

Og det er det bare jeg som kan.

Du kan lese mer om Angstringen på www.angstringen.no/ og på Angstringen Fredrikstads egen, lille nettside: www.angstringen-fredrikstad.org

Jeg har blitt mer glad i jobben min nå. Jeg er en glad byråkrat. Det er nesten som å bli frelst. Men det er gøy å gå i møter med folk som kan synse og mene som de vil (selvfølgelig med litt bagasje og noen hjemler!), og tenke på hvordan det er å være the mediator. For nå er det jo det jeg er, jeg er ikke bare en byråkrat. Leselisten min (på fritida) inkluderer nå bøker som Getting to yes! av Fisher og Ury, legender innen forhandlinger. Og jeg skal endelig ta det siste faget og har bestemt meg for å ta for meg utbyggingsavtaler. Regner med et kommer en liten drypp i form av et innlegg eller to på bloggen om den saken. Jeg har jo hatt en storstilt plan om å bli mer fagrettet og slikt her på bloggen, men foreløpig skjønner jeg ikke når jeg skal få tid. Kan noen fortelle meg det? Har de ikke jobber og ansvar? Når får de tid til å sitte foran pc’en og tenke og fundere og få til alle de gode setningene og poengene? Jeg lurer litt i grunn. Men men, dette ble et salig vas. Pointet; I’m on track! Det går som det griner. Jeg elsker å lære mer og lære nytt. Og hvem elsker ikke å mestre?

Idag fikk Lurven gå alene på tur igjen. Den ene foten er ikke helt førlig enda. Han tråkker såvidt på den, men får ikke poten til å være med. Og han blir fort sliten i den. Men han springer fort på tre ben nå. Og klatrer litt, selv om han ikke klatrer på trestammer enda.

Så nå pustet matmamsen dypt, og lot den lille kroppen tusle seg nedover stien alene. Når jeg hadde tråkket tre ganger rundt meg selv på verandaen, og han hadde vært borte ett halvt minutt, fulgte jeg etter så fort jeg kunne.

Nedenfor låven, like innenfor gjerdet nådde jeg ham igjen. Jeg satte meg på huk ti meter fra ham og sa “Nå må du passe på deg selv, og kom hjem til matmamsen igjen!”. Og han mjauet, påsan, og kom tilbake opp bakken til meg. Strøk seg inntil bena mine, la kinnet i handa mi og mol. Så snudde han og tuslet ut i skogen. Og jeg gikk baklengs hjem, mens jeg fulgte ham med øynene så lenge som mulig.

Litt over to timer senere klarte jeg ikke å la vær å se etter ham. Jeg fant ham nede i hogstfeltet. Han lå og slikket sol oppå en stor grå stubbe. Og da han så meg, kom han springende. Litt skjev i kroppen og sliten i foten, men han strålte. Jeg satte meg i sola og så på ham mens han lekte. Klatret opp på en kampestein, smøg i bringbærkrattet og fikk kattenoia langs en stokk. Klorte og kastet seg rundt og rundt mens han lekte kriger.

Han var selvstendig katt igjen!

Når matmamsen gikk hjem fulgte han blidt etter. Han tagg til seg en skive servelat på vei gjennom kjøkkenet, og så krøp han opp i hvilesenga mi og sovnet med bena stikkende til alle kanter. Sliten og lykkelig.

Å ha tillit til at han klarer seg ganske godt selv
Man kan føle så mangt om når det er forsvarlig å slippe en bevegelseshemmet katt. Men for det første så er det veldig trygge omgivelser her. For det andre var jeg ganske sikker på hvor han kom til å gå. Men det viktigste av alt var å gi ham friheten til å finne den helt spesielle katte-livskvaliteten.

Man må ta så forsvarlige sjanser som mulig, og ha tillit til at de vet ganske godt selv hva de klarer. Men jeg kommer nok til å passe på godt det meste av tiden en stund til fremover. Og han får ikke ut om natta, når reven lusker rundt her. Lurven og reven er gode venner, og har jaktet mus sammen flere ganger. Men det får da være måte på fristelser for en rev. Musekollega eller middag… musekollega eller middag…