Fra Leonard Cohen (bør nok leses med hans stemme i hodet):

Boogie Street

O Crown of Light, O Darkened One,
I never thought we’d meet.
You kiss my lips, and then it’s done:
I’m back on Boogie Street.

A sip of wine, a cigarette,
And then it’s time to go.
I tidied up the kitchenette;
I tuned the old banjo.
I’m wanted at the traffic-jam.
They’re saving me a seat.
I’m what I am, and what I am,
Is back on Boogie Street.

And O my love, I still recall
The pleasures that we knew;
The rivers and the waterfall,
Wherein I bathed with you.
Bewildered by your beauty there,
I’d kneel to dry your feet.
By such instructions you prepare
A man for Boogie Street.

O Crown of Light, O Darkened One…

So come, my friends, be not afraid.
We are so lightly here.
It is in love that we are made;
In love we disappear.
Tho’ all the maps of blood and flesh
Are posted on the door,
There’s no one who has told us yet
What Boogie Street is for.

O Crown of Light, O Darkened One,
I never thought we’d meet.
You kiss my lips, and then it’s done:
I’m back on Boogie Street.

A sip of wine, a cigarette,
And then it’s time to go . . .

En stor del av Dyadebloggens faste bidragsytere er mindre opptatt av bruken av sentralstimulerende midler enn hva denne teksten gir uttrykk for, men poenget er et annet: Jeg syns Boogie Street illustrerer svært godt hvordan mye av Cohens tekster har en metafysisk dimensjon – eller kanskje mer presist: At tekstene hans ofte er møter mellom noe befriende konkret og noe metafysisk.

I’m wanted at the traffic-jam.
They’re saving me a seat.
I’m what I am, and what I am,
Is back on Boogie Street.

Min assosiasjon til dette strekket (og med fare for å snakke ihjel en stram og god tekst): Hvis vi tar utgangspunkt i at Cohen har en erklært forkjærlighet for buddhismen, er en mulig lesning av disse strofene at trafikkorken er opphopningen av sjeler fanget i en reinkarnasjonssyklus. Boogie Street kan dermed leses som et bilde på denne runddansen. Om man vil trekke lesningen et stykke.

Og så kommer det som for meg er høydepunktet:

So come, my friends, be not afraid.
We are so lightly here.
It is in love that we are made;
In love we disappear.
Tho’ all the maps of blood and flesh
Are posted on the door,
There’s no one who has told us yet
What Boogie Street is for.

We are so lightly here. Befriende enkelt og forsonende. Og igjen spennet mellom det konkret fysiske – kroppskartene – og livssyklusen.

Vi har tidligere referert Peter Brooks oppfatning av kunstens funksjon. For meg scorer Cohens tekster høyt på skalaen.

Filosofiske spørsmål (http://www.filosofi.no/metafysikk.html)

Mennesket er også en del av virkeligheten, og derfor er teorier om menneskets fundamentale natur en del av metafysikken.  Det er ett hovedspørsmål som gjerne regnes for å høre til dette området:

Har mennesket fri vilje eller ikke?

Dersom mennesket har fri vilje, betyr dette at de valg en person foretar, fundamentalt sett, er forårsaket av personen selv. Dette medfører at den karakter han har, de meninger og holdninger han har og de handlinger han utfører er forårsaket av ham selv.

De som mener at mennesket ikke har fri vilje, hevder at det som ser ut som frie valg ikke er forårsaket av personen selv. Det som ser ut som frie valg er ifølge dette synet handlinger som utføres på bakgrunn av årsakssammenhenger som det enkelte menneske ikke har kontroll over. Disse årsakssammenhenger kan f.eks være personens omgivelser eller hans arve-egenskaper. (Teorien om at mennesket ikke har fri vilje kalles determinisme.)

Dette spørsmålet dreier seg ikke om hvorvidt man blir påvirket av sine omgivelser eller ikke, det dreier seg om hvorvidt det enkelte menneske, fundamentalt sett, selv er herre over denne påvirkningen.  

Etisk sett får man også en utfordring;  Dersom mennesket har fri vilje, må hver enkelt person holdes moralsk ansvarlig for sine handlinger. Dersom mennesket ikke har fri vilje, er hver enkelt kun et produkt av sine omgivelser eller sine gener, og kan derfor ikke holdes moralsk ansvarlig for sine handlinger.

Spørsmålet blir da:  Hva mener du ?

Har verden – dvs. universet eller muligens multiverset – en gang oppstått fra intet? Eller har verden en gang blitt skapt fra noe? Eller har verden aldri blitt skapt,  men eksistert i evig tid? Dette synes å være alle mulige alternativer:

1. Verden er skapt fra “noe”
2. Verden er skapt fra “intet”
3. Verden er ikke skapt – “noe” har eksistert evig

INNLEDNING

Det første forslaget fører i første omgang til at “noe eksisterer fordi noe eksisterer” – vi kan i så fall aldri få en full forklaring på verdens tilblivelse, siden det i en slik modell alltid vil være et “noe” som ikke har noen årssak og som dermed ikke kan forklares. Men kanskje kan vi legge noe annet i dette “noe”-begrepet som ikke fører til sirkulær argumentasjon av typen “noe eksisterer fordi noe eksisterer”?

Det andre forslaget forutsetter at noe kan oppstå fra intet. For å være kvalitativt forskjellig fra “noe” må “intet” være det motsatte av “noe”. Det eneste som kan oppstå fra intet er noe. Intet er i denne sammenhengen ikke det samme som “ingenting”. “Ingenting” kan vi observere i vårt univers. Ingenting inneholder ikke materie, men “eksisterer” bl.a. i tid og rom. Intet er derimot et fravær av alt vi kjenner til, inkludert for eksempel tid, rom, materie, logikk og fysiske lover. Hvis verden har oppstått fra intet betyr det at vi i teorien kan få en full forklaring på verdens tilblivelse siden utgangspunktet “intet” ikke behøver å forklares ytterligere – det er “intet” å forklare.

Det tredje forslaget forutsetter at noe – bl.a. tid – har eksistert “evig”. Noe har eksistert uendelig lenge. Men hvis noe har eksistert uendelig lenge, hvordan har vi i så fall kommet frem til dette tidspunktet som vi vet eksisterer? Vi burde vel egentlig aldri kommet fra til dagens tidspunkt?

DRØFTELSE

Alt vi kan observere tyder på verden er skapt og at uendelige størrelser ikke eksisterer i naturen. Uendelig tid finnes ikke – da ville vi aldri ha kommet frem til dagens tidspunkt uansett hvor lenge vi hadde ventet. Forslag 3 er i strid med alt vi har av observasjoner av vår verden.

Forslag 3 er selvfølgelig også det letteste forslaget å argumenter imot, nettopp fordi våre observasjoner i vår verden er gyldige i denne modellen. Verden er ikke skapt, men har alltid eksistert, ergo er empiri fra verden gyldig som argument for eller mot modellen.

Vanskeligere er det med de to andre forslagene. Her forutsetter man “noe som ikke har noen årssak” eller “intet”. Begge deler betyr at empiri fra vårt eget univers ikke nødvendigvis har noen gyldighet når slike ideer skal drøftes.  

Hva kan “noe som ikke har noen årssak” være? Et alternativ er at det er noe som vi kjenner fra vårt eget univers: “noe som ikke har en årssak” er det samme som noe av det “noe” som eksisterer i dag. I så fall er forklaringen på verdens tilblivelse sirkulær – “noe eksisterer fordi noe eksisterer”. Da er ingenting forklart – og i så fall er modellen vitenskapelig meningsløs.

Det andre alternativet er at “noe som ikke har noen årssak” er kvalitativt forskjellig fra alt det ”noe” som eksisterer i dag. I så fall er ideen om et slikt noe – la oss kalle det “noeUtenÅrsak” – ikke ulikt ideen om “intet”. De er begge kvalitativt forskjellige fra “noe”. Men hva er så forskjellen?

• noeUtenÅrsak
  Tilhengere av “noeUtenÅrsak” synes å mene at det inneholder en form for ressurser som gjør skapelse av verden mulig. I “noeUtenÅrsak” ligger det muligens også en form for plan. Man åpner altså for en guddom.
• intet
  I intet er det intet. Ingen ressurser, ingen logikk, ingen plan. Kritikerne hevder at det er umulig at noe oppstår fra intet, men en slik kritikk bygger jo på empiri fra verden – som ikke nødvendigvis har noen gyldighet. Og faktisk har vi kanskje empiri som tyder på at noe slikt kan ha skjedd! Kvantefluktasjoner kan ha oppstått spontant fra intet. Det er ingenting som motsier det – “kvantelovene” behøver ikke engang å ha eksistert “på forhånd”. Når det gjelder de mer komplekse egenskapene – som en guddom – stenger ideen om intet den døren for godt…

I en opphetet debatt på bloggen “Tro og Fornuft”, prøvde undertegnede å argumentere for “intet”, mens motdebattantene gikk utifra et modifisert kalam-argument med tillegg:

1. Alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv
2. Universet (tid og rom) begynte å eksistere
3. Universet har en årsak utenfor tid og rom

På spørsmål om hvorfor det kun er “tid og rom” som er en del av dette argumentet fikk jeg ingen svar. Hvorfor er ikke begreper som masse, energi, matematikk, logikk eller ressurser med? Svaret er selvfølgelig at da ender man til slutt opp med “intet”. Mitt syn på dette er at hvis man skal benytte seg av kalam-argumentet slik det er gjengitt over, så må man kunne begrunne hvorfor det er kun tid og rom skal være med. Spesiellt interesserte kan gå gjennom følgende tråder for mer bakgrunnsinformasjon fra “Tro og Fornuft”:

Det hele endte med at noen “overdommere” kom inn og nerdestemplet hele diskusjonen og at “Tro og Fornuft” etterhvert avsluttet med sine egne skribenters konklusjoner og deretter stengte debatten – dårlig stil! Ordbruken var ikke verre enn at man kunne fortsatt!

KONKLUSJON

Hvis “noeUtenÅrsak” er noe som vi kjenner fra vårt eget univers så bygger hele modellen på sirkulær argumentasjon – da forklarer den ingenting.

Hvis “noeUtenÅrsak” er “noe helt annet” er jeg av den oppfatning at forskjellen mellom “intet” og “noeUtenÅrsak” først og fremst ligger i at “intet” er “maksimalt enkelt” – og ikke innfører egenskaper vi ikke har behov for i forklaringsmodellen. Sålenge man ikke kan (eller vil?) begrunne hvorfor f.eks. “ressurser” bør inngå i “noeUtenÅrsak” er det ingen grunn til å inkludere det.

Videre er påstanden om at ingenting kan oppstå fra intet ikke begrunnet bedre enn påstanden om at “noe” kan oppstå fra “intet – her har vi rett og slett lite gyldig empiri å støtte oss på. Men noen teorier fra vårt univers sier at f.eks. kvantefluktasjoner kan skape energi spontant. I kvanteteori er jo en betraktningsmodell at “enten så eksistere verden kun når den blir observert – eller så henger alt alokalt sammen” (ref. Bohm). Slik former for anskueliggjøring synes å åpne – om enn i spekulativ forstand – for skapelse fra “intet”.  

Jeg kommer heller ikke utenom at “intet” i teorien synes å forklare “mer”. Fra intet kan “noe” – slik ideen er formulert  – oppstå spontant, og “intet” selv behøver ikke ytterligere forklaring siden det er intet å forklare. For “noeUtenÅrsak” må man på den andre siden “bare akseptere” at vi ikke kan forklare et slikt begrep ytterligere.

Dermed blir min konklusjon at det er mest rasjonellt å tenke seg at verden er skapt fra intet. “intet” er enklere og forklarer mer enn “noeUtenÅrsak”. Derfor – og til tross for mangelen på empiri for begge modellene – tilfredsstiller ideen om “intet” den vitenskapelige metode i større grad enn ideen om ”noeUtenÅrsak”.

Hvorfor er disse spørsmålene viktige for oss? Katten gir jo katten i hvor garnnøstet kom fra … Men mennesket har fått en hjerne som stadig prøver å finne de bakenforliggende årsakene og se strukturer og systemer – kanskje også der slikt ikke finnes.

I tillegg har mennesket en klar tendens til å søke svar “utenfor” seg selv. Årsaken til dette kan rett og slett være vår evolusjonære historie. For at menneskehjernen skulle utvikle seg så voldsomt fikk mennesket en forlenget barndom. På mange måter er det voksne mennesket fortsatt lekende. Vi er evolusjonært sett  juvenile aper. Og hva gjør barn? De søker svar hos voksne. Og på samme måte har det voksne mennesket en klar tendens til å søke svar utenfor seg selv. I en slik setting kan “tro” være den juvenile apen i deg som søker svar utenfor deg selv … 

Kanskje sier “livets to store spørsmål” derfor mer om mennesket enn om livet og verden? Mye kan tyde på det.

Og hvorfor stiller så jeg disse spørsmålene? Er du en positivist så avviser du jo alle metafysiske spørsmål. Jeg derimot er mer på linje med Karl Popper som sier at metafysiske ideer ikke er meningsløse selv om de ikke kan testes.

Det er to eksistensielle spørsmål som opptar mennesker:

• Hvor kommer verden fra?
• Hva er meningen med livet?

Svaret på det første spørsmålet er at verden har oppstått fra intet. Svaret på den andre spørsmålet er at livet ikke har noen mening.

Fra dette utgangspunktet skal jeg i en serie innlegg argumentere for hvorfor det må være slik, og hvorfor dette – til tross for at utgangspunktet synes meningsløst – ikke ender opp i moralsk relativisme. Velkommen til debatten!

Det er mange som rynker på nesa når de hører ord som synsk, varme hender og håndspåleggelse. For tiden blir disse ordene forbundet med en gammel kar i fra Snåsa i Nord-Trøndelag. Han blir kalt Snåsamannen, og ble for alvor kjent i media etter at NRK sendte en dokumentar om ham i 2006.

Allerede i 2002 mottok han Kong Haralds heder for medmenneskelighet og omtanke for andre. Han har hjulpet tusenvis av mennesker som har oppsøkt ham med sine problemer. Han skal ha fått svaksynte til å se, helbredet psykisk syke mennesker og ellers friskmeldt folk fra diverse kroppslige plager.

I disse dager er Snåsamannen, eller Joralf Gjerstad som han heter, 82 år gammel. Han mottar flere tusen brev årlig, sendt av mennesker fra hele verden som trenger hans oppmerksomhet på en eller annen måte.

Men ikke alle er like overbevist om at Snåsamannen besitter de evner han selv, og alle de andre hevder han har. En så spesiell evne som å kunne helbrede ved hjelp av bare hendene har de fleste kun lest om, og aldri opplevd personlig. Det er bare tull og fanteri, og en måte å lure penger fra intetanende folk på, selv om Snåsamannen selv sier han aldri har krevd betaling for sine tjenester. Det er på grensen til kvakksalveri! (Han mottar jo gaver.)

Snåsamannen har hatt sine evner så lenge han kan huske, men han har vært redd for å vise dem. Helt til at han vendte hjem fra militæret i 20-årsalderen. I et radiointervju forteller dattera hans, at for henne har evnene til Snåsamannen vært naturlig og en del av ham. Hun beretter om at han kunne ringe henne når han følte på seg at noe var galt. Det var det som regel. Det var vanskelig å skjule noe for han far.

Mitt eget møte med en healer.
I 1992 ble jeg med min mor til Healeren Hugo, som da hadde tilholdssted på Biristrand i Oppland. Min mor har alltid vært openminded, og jeg hadde vært plaget av en sterk bihulebetennelse over lengre tid. Siden jeg ikke hadde fått sett kjæresten min på lenge pga. av betennelse og feber, var mitt største ønske å bli frisk nok til at jeg kunne det. Derfor syntes mutter at healing var verdt å prøve.

Jeg var til å begynne med negativ til å kjøre så langt for å bli tatt på, men lot meg overtale. Da vi omsider kom frem, gikk vi inn i et venteværelse hvor det sto noen stoler samt en ønskebrønn(!). Det var ikke lenge ventetiden, og vi ble sluppet inn på kontoret hvor gulvet var belagt med et blått veg-til-vegg teppe. Det var et skrivebord, en gammel stol, en pasientbenk og en stor byste av Jesus.

Healeren Hugo var en meget spesiell mann som ikke sa stort. Han betraktet meg en stund med sine intense og skremmende øyne, og sa etterhvert at jeg hadde pannehulebetennelse. Jeg visste ikke en gang at det var noe som het pannehulebetennelse, og enda merkeligere var det at han fortalte hva som feilte meg siden jeg ikke hadde sagt noe til ham. Han ba meg sette meg ned på stolen. Så tok han på seg et par hvite vanter som så ut som var av silke, og hold den ene hånda foran panna mi.

Jeg kjente plutselig en intens varme i hodet, nesten som å komme rett fra en iskald dusj og inn i en glovarm badstu. Det føltes som om jeg ble slått bakover på en måte. Så kjente jeg plutselig at gangene i nesa åpnet seg opp, og jeg kunne faktisk puste gjennom nesa igjen. Der og da føltes det som et mirakel! Det var en utrolig varme fra hånda på fyren som boret seg inn i hodet og gjennom hele ansiket og hodeskallen.

Det hele var over på få minutter.

Dette er noe av det merkeligste jeg har opplevd. Vi sa takk og farvel og ga ham 200 kroner i “gave” (han ville heller ikke ha betalt for seansen, men vi følte vi måtte gi noe). Jeg kunne vende hjem og til kjæresten, mye friskere enn det jeg hadde vært på mange dager.

Etter mitt eget møte med en healer, har min skepsis gått over til ren overbevisthet om at det finnes mennesker som er både synske og har healende kraft i hendene.

Boka om Snåsamannen.
Snåsamannen er populær. Et søk på Google gir i skrivende stund ca. 415 000 treff for “Snåsamannen”. Det hevdes at han har hjulpet hundre tusen mennesker med sine lidelser.

I høst ble det utgitt bok om Snåsamannen som heter “Snåsamannen – Kraften som helbreder” av forfatter Ingar Sletten Kolloen. Hvis du ikke fikk den til jul, kan du kjøpe den hos Bokkilden for kroner 305,-

Joralf Gjerstad har også gitt ut en selvbiografi som heter “Det godes vilje – minner fra liv og virke”. Den kan kjøpes hos Bokkilden for kroner 298,-

Hvis du ennå ikke har fått sett dokumentaren om Snåsamannen, kan du klikke deg inn på NRK sine arkiv.

Dette er et (urimelig langt) svar på spørsmål jeg fikk i en kommentartråd på Ars Ethica.

Koherentisme
Ulf skriver til meg:

“[Det høres] veldig ut som om det du leter etter er koherentisme som just er en epistemologisk teori som hevder at ingenting er absolutt sant, men at eventuell kunnskap dømmes etter om hvorvidt den øker koherensen i det du tror på. Altså, alt kan forkastes, men noe vanskeligere enn annet. For eksempel er visse basale påstander innen fysikk vanskelig å forkaste fordi de gjensidig bekrefter de fleste ting du opplever og tror på. Så må man selvfølgelig huske å bruke Ockhams Razor.”

Jeg måtte lese meg litt opp for å finne ut nøyaktig hva dette begrepet egentlig viser til. Etter litt frem og tilbake, fant jeg ut at epistemologisk koherentisme er en berettigelsesteori som vektlegger koherens som kriterie for når tro kan gis statusen kunnskap.

Etter å ha tenkt en del over saken, kom jeg frem til at koherentisme er en akseptabel løsning — på et problem som er filosofisk uvesentlig. For etter mitt syn kan tro strengt tatt bare være berettiget når den er sann. Og siden “ingenting er sant”, kan ingen tro være ordentlig berettiget. Følgelig finnes det i mitt hode bare grader av gunstighet for trospåstander (innenfor forskjellige typer trospåstander, hvor den vitenskapelige typen kun er en blant flere). Koherentismen er altså, slik jeg oppfatter det, en teori av kun vitenskapsteoretisk interesse.¹ Spørsmålet om hvilke kriterier som skal kreves av påstander for at de skal gis den i en forstand symbolske statusen “berettiget tro” er uten all verdens filosofisk konsekvens.

Her vil jeg gjerne gi en nærmere forklaring av min epistemologi, med utgangspunkt i to begreper jeg er veldig opptatt av, 1) ontologi og 2) uberettiget tro:

Virkelighetens uoppnåelighet
Førstnevnte er det ikke så mye å si om, siden jeg er av den tro at sannhet om den ytre virkelighet — sannhet i den filosofiske, absolutte betydning av ordet — må være altomfattende for å være uttømmende. Det går altså ikke an å oppnå en fullstendig sannhet om isolerte deler av virkeligheten (f.eks. de minste bestanddeler) uten å gjøre rede for helheten. Eller for å gi mystiker-versjonen: Universet er udelelig.

Dette er grunnen til at sannhet er uoppnåelig. Og videre; vitenskapens gradvise forbedring og tilnærming er altfor uforutsigbar til at filosofien kan legge særlig mye vekt på de flyktige enkelt-teorier.

Trossetningen min om virkelighetens uoppnåelighet tjener først og fremst til å motstå den universelle tilbøyeligheten til absolutisme — en tilbøyelighet som har forårsaket enormt mye unødvendig forvirring og elendighet opp gjennom filosofihistorien.²

Fiksjonens gunstighet
Om “uberettiget tro” er det langt mer å si, men dette temaet er særdeles vanskelig. Jeg har forsøkt mange ganger å sette ord på området jeg sikter til, men har ikke klart det (i hvert fall ikke godt nok). Forhåpentligvis vil øvelse før eller siden gjøre mester, så jeg forsøker igjen:

Berettigelse (justification), i vitenskapsteoretisk sammenheng, handler om kriterier for å bedømme våre virkelighetsbeskrivelsers presisjon. Presisjon er selvfølgelig svært viktig, men dette er ikke den eneste viktige egenskapen beskrivelser kan ha. Upresise forenklinger er også viktige, av grunner jeg skal forklare. (Selv usaklig tankespinn er viktig, men den saken får vente til en senere anledning.)

Begrepet fiksjon burde etter min mening være helt sentralt i epistemologien. Det kunne ikke vært lengre unna en slik posisjon i dag: Det er forvist fra filosofien (som dikterne fra Platons idealsamfunn). Men dette er å skyte seg selv i foten: For ingenting er sant, ergo er alt fiksjon i større eller mindre grad. Enkelte fiksjoner er særdeles presise og nyttige, herunder all vitenskap — men det er stadig fiktivt. Vitenskap er det å modellere virkeligheten med fiksjon.

Det finnes ingen hellig grense fiksjoner kan krysse for å bli transformert til sannhet (i den filosofiske, absolutte betydningen av ordet). Overgangen fra eventyr til relativitetsteori eller fra drøm til våken opplevelse er flytende.

Dette er altså utgangspunktet mitt. Alt er fiktivt. Og, for å gjenta meg selv, en god måte å bestemme seg for hvilke fiksjoner man bør ta vare på (på bekostning av andre) er å formulere kriterier, som for eksempel koherens.³ Men hvis man forkaster alt som ikke er empirisk kunnskap har man satt seg selv i fengsel. Man vil da gå glipp av så altfor mye verdifullt (ikke bare av estetisk verdi, men også praktisk).

Koherentisme er på sett og vis kilde til et stort problem her: Hvordan kombinere vitenskapelighet og utenforvitenskapelighet? En populær løsning er å dele seg i to: Å være strengt vitenskapelig i arbeidstiden mens man er konseptuelt løssluppen (f.eks. religiøs) på fritiden. Dette fungerer kanskje for flertallet, men for tenkende mennesker betyr en slik løsning en krigserklæring mot seg selv. Én teori må dominere. Og den beste måten for en teori å sikre dominans, er å bli så omfattende og sammenhengende som mulig.

Jeg tror de fleste tenkende mennesker i dag ufrivillig er slagmarker. Problemet er at deres dominante teori ikke klarer å erobre hele fiksjonens område. Og utenforvitenskapelighet er så godt som uunnværlig, så det har en tendens til å oppstå ubehagelige sammenstøt mellom viljen til utenforvitenskapelighet og viljen til vitenskapelighet.

Dette problematiske utenforvitenskapelige feltet er det altså jeg har den sterkeste filosofiske interesse for. For å analysere feltet, vil jeg (på en litt klosset måte) dele begrepet fiksjon inn i tre typer:

1. De vitenskapelige fiksjoner.
2. Allegorier og andre slags fiksjoner som på en eller annen måte handler om virkeligheten, men som er grovt forenklende, og mer eller mindre åpenbart ikke i nærheten av sannheten. Ting som religiøse myter og common-sensiske antagelser (opplevelsen av viljens frihet, jegets enhet, kroppslighet, jordens stilleståenhet osv).
3. Fiksjoner som overhodet ikke handler om virkeligheten, men som er et uttrykk for et “fritt spill mellom fakultetene”, som Kant muligens ville sagt. Herunder musikk, matematikk, pareidolia og denne videoen.

Nummer to er det mest misforståtte, og derfor det mest interessante. Det hersker bred enighet om at forenklinger er best å unngå (så godt man klarer) — jeg er av en ganske annen mening. For å forklare, går jeg veien om et Leibniz-sitat, hvor han presenterer to ulike sannhetsbegreper:

“There are two kinds of truths: those of reasoning and those of facts. The truths of reasoning are necessary and their opposite is impossible; the truths of fact are contingent and their opposites are possible.”

Truths of fact er viktige for å beherske naturen, men altfor fjerne og kompliserte til å ha et personlig forhold til (det koster et livslangt arbeid å komme til bunns i en moderne vitenskap). Truths of reasoning er altfor kalde. De er abstrakte former, tomme for meningsinnhold. En tredje slags sannhet trengs: Mytisk sannhet. Under dette begrepet regner jeg selvfølgelig religionenes dramaturgiske strukturering av bl.a. tid og makt, men også mer realistiske/vitenskapelige formuleringer. Enkle generaliseringer (om elementene eller moralen eller meningen med livet) må gis tilbørlig respekt. For det er her — i en distanse til tingene justert etter vår forståelses kapasitet (og prioritet) — at vi oppnår opplevelsen av erkjennelse. Det er på denne avstand at vi i størst grad begriper virkeligheten.

Individets forståelse har overhodet ingen mulighet til å omfatte hele vitenskapens forståelse, og følgelig er det aller meste av det vi bevisst og ubevisst tror på allerede falsifisert. Dette sårer kanskje en tradisjonell filosofs stolthet, men — for å være edruelig: dette presenterer i realiteten kun en utfordring. Jeg vil nesten kalle det en mysterie-utfordring, for her ligger det arkaisk visdom.⁴

Den mytiske erkjennelsesbegrep er min løsning på utfordringen: Påstandene vi hviler vår erkjennelse på er nødvendigvis mytiske på den måten at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre. Det krever bare at man tillater seg innlevelse, noe det gamle håpet om å oppnå endelig sannhet forbød. Dette håpet fikk mao. de fleste (redelige) filosofer siden Platon til å begrave seg selv levende! –

Mytisk sannhet er kanskje et dårlig begrep. Det er i hvert fall litt snevert for et ord som skal dekke alt fra psykedelisk tankespinn (via metafysikk og patafysikk) til forskerens mentale laboratorie. Og kanskje det viktigste: den ureflekterte hverdagslige forestillingsverden.

Punchlinen overlater jeg til Nietzsche. Dette er stykke 4 fra Hinsides Godt og Ondt (i sin helhet):

“At en dom er falsk er dog for os ingen invending mod denne dom; det er måske derved, at vort nye sprog lyder mest fremmed. Spørgsmålet er, hvorvidt en dom er livsbefordrende, livsopretholdende, artsopretholdende, måske endog artsopdrættende; og vi er grundlæggende tilbøjelige til at påstå, at de falskeste domme (hvortil de syntetiske domme a priori hører) er de for os mest uundværlige, derved at mennesket ikke kunne leve uden at lade de logiske fiktioner gælde, uden at måle virkeligheden efter den pure opfundne verden af noget ubetinget og sig-selv-ligt, uden bestandigt at forfalske verden ved hjælp af tal — at det at give afkald på falske domme ville være at give afkald på liv og en livsfornægtelse. At vedkende sig usandheden som en livsbetingelse betyder ganske vist på farlig vis at byde de vante værdifornæmmelser trods; og en filosofi, der vover dét, stiller sig alene derved hinsides godt og ondt.”

Kant
Jeg skrev det følgende om sannhetsbegrepet:

“Det er to områder, det virkelige og det virtuelle. Det virkelige er som Kants ding an sich, umulig å formulere sannheter om. Det virtuelle, på den andre siden, kan det finnes frem til absolutte sannheter om. Matematikk er kron-eksempelet på sannheter om noe virtuelt.”

Ulfs svar:

“Her synes jeg det er rart at du refererer til Kant’s “ding an sich”, som én del av en metafysisk todeling uten å vurdere den andre delen i lys av Kant. Der du gjør en todeling har Kant gjort en tredeling, men du nevner matematikk som kroneksempelet, Kant nevner matematikk (7+5=12) som kroneksempelet på en syntetisk apriori påstand.”

Det er en enkel grunn til at jeg ikke bruker Kant bedre, og det er at jeg ikke har god nok kjennskap til filosofien hans. Men jeg tror svaret på utfordringen din er at alle Kants tre deler (syntetisk apriori, syntetisk aposteriori og analytisk apriori) faller innenfor det jeg kaller det virtuelle sannhetsområdet. Syntetisk aposteriori er det som gjør meg litt usikker. Grunnen til at jeg regner det som under virtualitet, er at det er (prinsipielt) mulig å finne frem til absolutt sikkerhet om slike påstander. Men på den andre siden har syntetisk aposterioriske påstander selv virkeligheten til objekt, og den er det umulig å finne frem til sannheten om.

Forresten: Denne våren har jeg planlagt å ta for meg hans “Kritikk av den rene fornuft”, så det blir trolig mer Kant her til bloggs.

Hume
Ulf skriver:

“Siden du gjør en todeling er det kanskje enda mer relevant å sammenligne med Hume, som deler mellom Matters of Facts og Relations of Ideas, der Matters of Facts er konkrete opplevelser av verden, mens Relations of Ideas er f.eks. aritmetikk, logikk.”

Denne delingen er til forveksling lik Leibniz sin! Heldigvis, for da har jeg allerede gitt mitt svar. Forkortet versjon: “Jeg er vesentlig sett enig, men vil legge til at det finnes en interessant mellomting.”

Hume har jeg heller ikke lest ordentlig. Burde jeg?

___

1. Om måten jeg bruker begrepene epistemologi og vitenskapsteori: Epistemologi betyr kunnskapslære, og var opprinnelig en gren av filosofien som omhandlet spørsmålet om hvordan sannhet var tilgjengelig. Nå, siden jeg forutsetter at sannhet om verden ikke er tilgjengelig i det hele tatt (i motsetning til sannheter om det virtuelle), må jeg degradere teorier som koherentisme fra epistemologi til vitenskapsteori (hvilket er et mer beskjedent begrep). Men epistemologi blir ikke derved etterlatt som et spøkelsesbegrep — det får andre oppgaver å ta seg av: Kants transcendentalfilosofi er, slik jeg forstår denne, et godt eksempel på det jeg mener er epistemologiens rette område. (Men Kant går etter min mening ikke på langt nær langt nok. For å si det billedlig: Kant oppfant vingene, Nietzsche og Jung brukte dem.)

2. På den andre siden: uten de mange århundrene med manisk depresjon ville filosofien ha vært mye fattigere på utspekulerte ideer, og vår resistans for feiltakelser ville ha vært (enda) lavere.

3. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å bevisst arbeide med slike kriterier, siden underbevisstheten gjør dette automatisk for oss. (Apropos, det slo meg hvor underdanig jeg er til min egen underbevissthet: Det meste av mitt bevisste tankearbeid går med til forsøk på å ekplisere dunkle tanker som finnes og allerede er i bruk i meg, uten at jeg har blitt briefet! — Er underbevisstheten min sekretær, eller er det motsatt?)

4. Bokstavlig talt arkaisk. Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg ingen tro på at de gamle var så dumme at de tok mytene sine bokstavlig.

I dag la eg til ein artikkel omkring universaliestrida. De kan finne den i nedlastingsseksjonen min, eller laste den ned direkte frå denne linken (pdf-fil.) Eg tar gjerne imot kommentarar i denne posten.

I mellomalderen gjekk det i lang tid ein diskusjon som har fått navnet “universaliestrida.”^[1] Spørsmålet som ein diskuterte er om det allmenne eksisterer i seg sjølv eller om dei berre er namn vi bruker. Striden handlar om forholdet mellom språket og det verkelege, om forholdet mellom det einskilde (lat. partikularia) og det allmenne (lat. universalia.) Det einskilde er konkrete ting, medan det allmenne er det som gjeld for alle ting som er av same type, same slag.

I denne striden var det hovudsakleg to sider; omgrepsrealistane og nominalistane. Sistnemnde påstod at det allmenne berre er namn som vi set på visse eigenskapar som har likskapstrekk. Men omgrepsrealistane meiner at det allmenne har ei reell eksistens. Dei meiner at ord som “menneskenaturen” og “synd” har ei reell eksistens.

For å få eit bakteppe for dette, så vil eg fyrst sjå litt på Thomas Aquinas sin “fyrste veg” for å argumentere for Guds eksistens.

Mange eg har diskutert med trur at då Aquinas brukte uttrykket motus, “rørsle” (på engelsk omsett til motion), så snakka han om lokal fysisk rørsle. Aquinas brukte uttrykket i sin “fyrste veg” for å vise rasjonelle argument for Guds eksistens. Men Aquinas snakka ikkje om lokal rørsle (engelsk, locomotion.) Han kunne sjølvsagt bruke noko slikt som døme for å forklare kva han meinte, men det er ei anna sak.

For å forklare kva Aquinas meinte med dette, må vi sjå på to ting, hans værenshierarki og hans bruk av konsepta potens og akt (eller potensialitet og aktualitet.)

Aquinas sitt værenshieraki ser omlag slik ut:

1. Rein akt
2. Englar — endelege ikkje-kroppslege rasjonelle vesen
3. Mennesket — endelege kroppslege rasjonelle vesen
4. Dyr — endelege kroppslege sensitive vesen
5. Plantar — endelege (ikkje-)kroppslege vegetative vesen
6. Døde ting, inkludert fabrikerte (kunstige) ting
7. Rein potens

Eg vil ta for meg dette litt meir nedanfor, men fyrst må vi sjå på Aquinas sitt konsept om potens og akt. Aquinas meinte at rørsle (lat. motus) er å redusere noko frå potens til akt. Når du set opp ei rekke med dominobrikker, så har dei eit potensiale til å falle ned på kvarandre for slik å skape ein effekt. Men du må fyrst skubbe den fyrste brikka slik at effekten skjer. Ein ting som er i potensialitet kan berre komme i akt (bli aktualisert) av noko som sjølv er i akt. Her er det snakk om at eg — som er i akt (rører meg) — får den fyrste brikka til å bli i akt (røre seg), og at den får den neste til å gjere det same, osv. La oss gå vidare.

Når ein ting eksisterer, har han essens og eksistens. Men ikkje-eksisterande ting, slik som einhjørningar og føniksfuglar, kan også, i vår fantasi, ha ein essens (einhjørningessens og føniksessens.) Difor meiner Aquinas at essensen står i potensialitet til eksistensen. Men før vi går vidare, må vi ha eit betre grep om kva desse uttrykka — potens og akt — eigentleg betyr. Eg lar Knut Erik Tranøy forklare dette:

Det er ikke lett å finne en adekvat oversettelse for disse to grunnbegrepene, potentia og actus. Prenter bruker uttrykkene mulighet og virkelighet, og de antyder i alle fall en meget viktig og vesentlig del av begrepsinnholdet. Jeg tror likevel det er å foretrekke å holde seg til ordene potens og akt for å unngå villedende bibetydninger som andre uttrykk kan ha. (…)

Potens og akt er to grunnleggende værens-former eller værens-måter. Thomas sier om en ting som er, at den er in potentia eller in actu. Å si at en ting er in potentia er å si at den har væren i mulighets form; å si at en ting er in actu er å si at den har væren i virkelighet; og det vil igjen si at de muligheter tingen hadde da den var in potentia, nå — da den er in actu — er aktualisert, virkeliggjort, oppfylt.^[2]

Så, når ein ting eksisterar, har dens potensiale til å eksistere blitt aktualisert. Difor, dersom vi seier at rørsle er å bli redusert frå potens til akt, så inkluderer dette skaping, creatio ex hihilo — skaping ut av ingenting. Aquinas sitt værenshierarki, som eg har vist til oppfor, inkluderer ideen om ein rein potens, sjølv om dette ikkje eigentleg kan eksistere. Sjølvsagt, dersom dens eksistens (akt) ikkje er aktualisert, så kan det ikkje eksistere. Men det kan “eksistere” som ein idé i Gud. Difor kan Gud, som er rein akt — som betyr at Hans eksistens er Hans essens — få noko til å “røre seg” som ikkje eigentleg eksisterer. Han kan reduserer ein ting frå potens til akt, frå ideen i hans sinn til dnn konkrete eksisterande tingen. Med dette i bakhovudet, så vil eg sitere eit utdrag frå hans “fyrste veg,” som dessverre berre finst i engelsk omsetjing:

The first and more manifest way is the argument from motion. It is certain, and evident to our senses, that in the world some things are in motion. Now whatever is in motion is put in motion by another, for nothing can be in motion except it is in potentiality to that towards which it is in motion; whereas a thing moves inasmuch as it is in act. For motion is nothing else than the reduction of something from potentiality to actuality. But nothing can be reduced from potentiality to actuality, except by something in a state of actuality. Thus that which is actually hot, as fire, makes wood, which is potentially hot, to be actually hot, and thereby moves and changes it. Now it is not possible that the same thing should be at once in actuality and potentiality in the same respect, but only in different respects. For what is actually hot cannot simultaneously be potentially hot; but it is simultaneously potentially cold. It is therefore impossible that in the same respect and in the same way a thing should be both mover and moved, i.e. that it should move itself. Therefore, whatever is in motion must be put in motion by another. If that by which it is put in motion be itself put in motion, then this also must needs be put in motion by another, and that by another again. But this cannot go on to infinity, because then there would be no first mover, and, consequently, no other mover; seeing that subsequent movers move only inasmuch as they are put in motion by the first mover; as the staff moves only because it is put in motion by the hand. Therefore it is necessary to arrive at a first mover, put in motion by no other; and this everyone understands to be God.^[3]

Tilbake til omgrepsrealismen. Den har fleire sider. Dei to vanlegaste posisjonane innan denne er det som ofte blir kalla “ekstrem omgrepsrealisme” og “moderat omgrepsrealisme.” Desse blir representert som posisjonane til høvesvis Platon og Aristoteles. Platon meinte at det allmenne har si reelle eksistens i ei salgs idealverd, ei “idéverd.” Aristoteles meinte derimot at det allmenne har si eksistens i det einskilde. Min posisjon på dette området er moderat.

Eg er ein omgrepsrealist, men eg trur ikkje at det allmenne eksisterer utanfor det einskilde. Men min posisjon heller kanskje litt mot Platon. Eg trur til dømes at at ideen menneskenatur har ein slags eksistens i Gud, at dei “eksisterer” potensielt i Gud, som er kjelda for alt. Men eg trur ikkje at det er ei slags idéverd “der ute” som innheld menneskenaturen, og at vi på ein eller annan måte tar del i denne. Vi har som menneske alle del i menneskenaturen, det er sant, men den eksisterar i, og berre i, dei einskilde menneska.

Det er også interessant å sjå på skapingssoga i 1. Mosebok. Der står det at Gud sa (om dyra): “Jorda skal la alle slag levande skapningar gå fram, fe, kryp og villdyr, kvar etter sitt slag.” (1Mos 1:24) Gud delegerte altså til naturen evnen til å reprodusere seg. Og husk at uttrykket “levande skapningar” ikkje berre viser til det kroppslege, men også til det sjelelege, som eg påpeika her. Om mennesket står det at Gud “skapte mannen av mold frå marka og bles livsande inn i nasen hans, så mannen vart til ein levande skapning.” (1Mos 2:7)

Slik eg forstår teksten, så skaper Gud mennesket (i alle fall sjela) direkte, men det er ikkje slik at Han lar den einskilde personen ta del i ein natur som finst i ei idéverd. Gud gjev personen del i menneskenaturen åleine ut frå seg sjølv. Difor kan vi kanskje seie at eg held meg til ei aristotelisk forståing av dette. Men med eit snev av platonisme der menneskenaturen ikkje har ei eigen eksistens i ei idéverd, men der den likevel finst potensielt som ein idé i Gud. Men dette er eigentleg det motsette a platonismen. For der blir det påstått at eksistensen i den såkalla “idéverda” er det eigentlege, medan eg meiner at vår kroppslege eksistens her — og vidare i himmelen — er den eigentlege eksistensen.

Noter & referansar:

[1] Les meir inngåande om dette i svensk wikipedia og Stanford Encyclopedia of Philosophy.

[2] Tranøy, Knut Erik, Thomas av Aquino som moralfilosof (Oslo: Universitetsforlaget, 1957), s. 54-55.

Prenter: Dette er ei referanse til Regin Prenter si bok Thomismen (København: Gads forlag, 1953)

[3] Thomas Aquinas; ST 1a, 2.3, corp.

Som så mange andre leste jeg Zen and the art of motorcycle maintenance av Robert M. Pirsig en gang mens jeg fortsatt var i begynnelsen av 20-årene, i en periode hvor jeg forøvrig var totalt oppslukt av Axel Jensen og hans store iscenesettelsesprosjekt som mystisk-romantisk forfattersjel. Forholdet mitt til Axel Jensen har kjølnet betraktelig siden den gang, og da jeg hørte hans (og Leonard Cohens) muse Marianne fortelle om deres liv sammen på Hydra (P2 i fjor var det vel), begynte det virkelig å demre for meg hvilken sleip sjarlatan AJ egentlig må ha vært. Fengslende og gode bøker skrev han, det skal han ha, men som person var han nok også en genuin drittsekk (digresjon: kanskje det kunne være et prosjekt for Mykle-dødaren Anders Heger å gå løs på Axel Jensen-mytologien som trollbandt meg og som fortsatt trollbinder mange (digresjon II: rett skal være rett, AJ hadde humor og selvironi og tok også oppgjør med fortiden sin ved flere anledninger senere i livet)).

Nok om Axel Jensen, det var egentlig Pirsig jeg hadde tenkt å skrive om. Men hvis vi tar utgangspunkt i Axel Jensens flørting med mystikken, så finner vi noe av det diametralt motsatte hos Pirsig. Han er en oppriktig, bråintelligent, naiv og analytisk fyr som til slutt går seg vill i sine egne tanker, men før det skjer har han skjønt en hel del. Han går en lang omvei før han ender opp med en slags krysning av zen og 4H-mottoet om klart hode, varmt hjerte, flinke hender og en god helse.

Eller hva skal man si om følgende sitat?

“The place to improve the world is first in one’s own heart and head and hands.”

Jeg leste boka hans igjen for noen år siden, og den hadde holdt seg bemerkelsesverdig godt, i motsetning til mye annet. Det er noe bondsk over Pirsig, noe litt strengt og selvplagende, overspent og pietistisk. Med skam må jeg altså meddele at jeg har de samme vibbene i meg, og det er forsåvidt greit å måtte erkjenne, for den slags masochisme kan man som kjent kanalisere inn i et åtte til fire-skjema for så å skeie ut med alkohol og andre eksesser som måtte bygge seg opp når man har plagd seg selv nok. Og denne dobbeltheten finner vi igjen hos Pirsig, som er så streng mot seg selv at han ender opp på psykiatrisk avdeling, men som skjønner hvordan han skal finne balansen når han så finner seg dame (metafysikken redusert til biologi), og det har han skrevet om i den ikke fullt så vellykkede Lila. Det er altså et klassisk mønster vi aner under den filosofiske glasuren, og det handler som alltid om å rote rundt i tåka til man endelig finner litt kjærlighet, og så faller man til ro.