Gopalgonj er og blir det stedet der jeg følte meg mest hjemme. Jeg tok buss til og fra helt på egenhånd, med tilhørende elvebåttur.

Den første kvelden gikk jeg meg en tur, og blei invitert hjem til en helt fremmed fyr. Jeg hadde hele gjestehuset for meg sjøl den uka jeg var der, mashien var verdens søteste lille dame som alltid smilte til meg, og KFUK-damene og alle ungdommene jeg møtte var helt fantastiske. Jeg besøkte mange forskjellige folk, overnatta hos fine Mou, lærte verdens kuleste grønnsakssang.. Jeg kunne nevnt hundrevis av grunner til at Gopalgonj har en spesiell plass i hjertet mitt.

Foran alle disse barna fikk jeg lære min første, skikkelige banglasang. Det var Dipa(di) som egentlig bare skulle ta meg med så jeg skulle få se hvordan hun hadde sangtimer med en gruppe vanskeligstilte barn, og jeg trodde bare jeg skulle sitte og følge med. Slik blei det ikke. Sangen de sang, “Ekbar jete dena”, var så utrolig fin, og jeg prøvde så godt jeg kunne å synge litt med. Så spurte jeg om hun ikke kunne skrive ned teksten til meg med latinske bokstaver, og plutselig satt jeg med mikrofonen og sang ord jeg ikke skjønte bæret av foran alle disse barna. Det er et sånt minne jeg aldri glemmer.

Dipadi og lillesøstra hennes skulle også lære meg å danse. Jeg var hjemme hos dem hver dag en halv uke, og hadde intensive dansetimer. Det var liten plass og varmt, jeg blei utrolig sliten og svett, og jeg følte meg som alt annet enn noen dancing queen. Men sørenmeg lærte jeg ikke en dans også.

Før jeg hadde vært i Gopalgonj hadde jeg bare sett mursteinsskorsteinene på avstand, gjerne når vi dro på utflukter ut av hovedstaden Dhaka, der man kunne se skoger av dem stikke opp av det ellers flate landskapet. I Gopalgonj befant jeg meg plutselig rett i nærheten av en, og i følge med ei av de som jobba på KFUK gikk jeg til og med opp der hvor denne mannen er på vei. Det var rart, og veldig varmt under beina (under der han fyren med rød t-skjorte står befinner ovnen seg – den som brenner mursteinene). Jeg brukte det lille jeg kunne av bangla til å snakke med mennene, og jeg kan bare tenke meg hvor utrolig merkelig de må ha syntes at det var å møte ei hvit, ung jente som plutselig dukka opp og ville se hvordan de jobba.

En dag skal jeg dra tilbake. Og kanskje jeg kan få dreisen på måten man drikker vann på også? Hvis Mou greide å lære meg hvordan man spiller harmonium, kan hu sikkert lære meg dette også.

Amar shonar Bangla..

Det er som å se gjennom den gale enden av kikkerten. Som å lese en eventyrbok med sprett-opp-figurer som dukker opp mellom bølgene i det som er et stort hav av sammenfiltrede minner. Et åtte måneder stort hav.

Hete solstråler. Lukten av banglate. Rickshawer som klirrer med sykkelbjeller for å komme seg frem mellom folk og biler og hull i veien. Ofte besvart av intens tuting fra biler, folk ligger på hornet, lyder over alt. Pruting med CNG-sjåfører og rickshaw-wallaer, jeg begynner å klare å ta meg fram i en by med et svimlende antall millioner mennesker, jeg kan si høyre, rett fram, venstre, stopp. Og takk.

Jeg kan ordet for mango også, “aam”. Mangoene, som jeg kun har sett i fruktdisken med “Bama – fem om dagen” påklistra, vokser på virkelige trær midt i hovedstaden.

Jeg tilbringer om lag en tredjedel av banglalivet mitt sovende inne i kokonger av myggnetting.

Om kvelden synger ikke bare gresshoppene, men også tik-tikien.

Disse, mine medsammensvorne, stod muligens for godt over den neste tredelen av tida. Vi var jo bideshi.

De fleste kjæledyrene spiser ris. Jeg spiser mer ris i løpet av ei uke enn jeg ville spist på et halvt år i Norge. Ris er et stikkord.

Bønder som steller med rismarkene sine, holder dem fuktige nok, tråkker rundt med gjørme til langt oppå leggen, passer på livsgrunnlaget sitt.

Jeg blir etterhvert ganske dreven i å spise ris og dal ved bruk av høyre hånd og skyve-på-maten-med-tommelen-teknikk. Jeg blir flinkere i bangla, jeg møter stadig nye folk, stadig nye KFUK-damer, mashier som blir henrykt av å få kle meg opp i sari eller å lære meg å lage rismel for hånd, jeg kan snakke, holde små samtaler, skjønne litt mer av hva folk ler av. For folk ler mye. De smiler mye. Jeg blir møtt av åpne armer.

Kvinner uten sko med vakre sarier. I mikrokredittgruppene trer de fram fra sine vante plasser ved gryter og med barn i skjørtene, de har også et ønske om å bidra økonomisk, de vil mer enn det samfunnet forventer av dem.

Barn som du føler ser alt inni deg med sine gjennomborende blikk. De ser at du er i uvant terreng, de ser at du er “bare på besøk”, de ser at du ikke helt skjønner deg på alle spillereglene.

Barn som skriver disse uvante tegnene hengende fra linja om igjen og om igjen i khataene sine.

Barn som ber deg tegne noe på tavla, og du prøver å tegne en slags elefant. I øverste hjørne i kjent “la stå!”-stil står det at elevene egentlig har bangla nå, og det er der man kan trekke paralleller, man kan se at barn er barn og at barn elsker sidesprang og krumspring, for de vil høre den norske nasjonalsangen også. Og jeg vil høre dem synge noe, såklart.

Ami aro likbo, kintu ekhon ami ghumabo.

Kan jeg bare
være her
litt…

Uten fortiden,
eller fremtiden,
eller
i morgen?

Må jeg,
holde tilbake
tårer
hele tiden?
Må jeg gråte?

Kan jeg få
lov til
å være redd?

Kan jeg få lov til
å møte
menneskene,

uten

å se ned?

eller opp!

Kan jeg bare
smile
ved synet av verden
og se,

de tingene
som får meg til
å smile?
Sånn som nå?

Være den
jeg ikke har lov til
å være stolt over?

Når har jeg egentlig
brydd meg
om lover og regler

og sånt?

Kan jeg
en gang,
være alt,
på en gang?
Hele verden?
Se alt,

og ikke bare være
overveldet
over en

liten
ubetydelig

ting

tid

fortid?

Jeg har tidligere nevnt at hip hop var best før ‘95. Det er en typisk ting å si for folk som liker å hevde seg litt, og som føler de har over gjennomsnittet kunnskap og interesse for musikk. Det er rett og slett en ganske pretensiøs påstand. Og strengt tatt stemmer det ikke helt. Det finnes utallige eksempler på bra hip hop post-95. I min bevissthet lyser en skive opp: Sherlocks Made to Measure fra 1997. Den gangen svensk hip hop eksploderte over hele Skandinavia. Petters Mitt Sjätte Sinne kom i ‘98, og overskygget nok det meste for det pan-skandinaviske publikummet. Da hadde jeg allerede blitt prakket på Sherlock-skiva. Og forelsket meg i den, og trolig Thomas Rusiak såpass mye at jeg uten problemer gikk ut og kjøpte Magic Villa i 2000.

Det er utvilsomt 90-talls, betongromantiserende og knusktørt.

Sherlock, no doubt.

Det svenske ungdomsprogrammet Bullen intervjuet Sherlock om døden (merk Rusiak i hot Wu-Tang longsleeve). Det er helt nydelig. Sherlock liker blomster!!

Crewet Natural Bond dominerte svensk hip hop på 90-tallet. Det var en fin tid. Rusiak (nå i hippie-skjorte) er som alltid høytflyvende og inderlig i traileren til dokumentaren om de som kickstartet den svenske hip hop-bølgen. Kos deg.

Desverre har mitt eksemplar av Made to Measure forsvunnet på veien, akkurat som Madonnas Erotica, som heller ikke er å oppdrive i haugen av gamle skiver i mine foreldres kjellerstue. Og jeg har ikke lykkes i å få fatt på et nytt eksemplar. Alt som er igjen er en opptakskassett jeg spiller i bilen når jeg vil føle meg ekstra tøff. Men det gjør jeg også, tilgangs.

Forøvrig skal det sies at Sherlock hadde reunion-show ifjor. Ikke at jeg var, men om du var, vil jeg gjerne høre om det!

This just in: svenske medier opplyser at Natural Bond stod på samme scene for kun et par uker siden, og at videre samarbeid er forventet. Om du lurte, altså.

Året var 1987, jeg gikk første året på videregående og hadde foto som valgfag. Det var en fin ting, ettersom mitt eget kamera var gått istykker og selveste Patrick Swayze skulle komme til byen. Fotolærer lånte meg et kamera, gikk kjapt gjennom hvordan det virket og jeg dro til byen for å hilse på min store helt.

En stund før hadde jeg sett Filmen over alle filmer, og trolig den jeg har sett flest ganger i mitt liv; Dirty dancing. Det var så mye med den filmen som gjorde at jeg elsket den. Patrick selv, så klart, i rollen som flotte Johnny Castle, men også dansingen, musikken, romantikken, det å stå opp mot urettferdighet og forskjellsbehandling… og til slutt: happy ending!

Aller første gang jeg så Patrick, var i tv-serien Nord og sør, en miniserie om borgerkrigen i USA og vennskapet mellom to menn som er på hver sin side av krigen. Jeg falt pladask for den kjekke sørstatsmannen.

På Tanum var det kø. Lang kø. Langt der framme, inne i butikken, satt Patrick sammen med kona si, Lisa Niemi. Vi var mange som ville hilse på ham, men for å få lov måtte vi kjøpe LP’en med musikken fra filmen. Jeg husker jeg leste i et intervju etterpå at Patrick reagerte på dette og ønsket han kunne tatt med alle sammen utenfor og skrevet autografer uten at de behøvde kjøpe noe som helst. Det spilte ingen rolle, jeg er glad jeg kjøpte LP-platen. Den er et fint minne.

Køen beveget seg langsomt framover. Jeg kom stadig nærmere helten min og begynte å fikle med det lånte kameraet for å ta et bilde av ham. Jeg syntes ikke så mye om at kona hans var der, ville jo helst beholde de rosa ungpikedrømmene mine og der passet kona hans dårlig inn.

Plutselig var jeg framme. Jeg fikk levert den nyinnkjøpte platen så Patrick kunne signere og selv gikk jeg et skritt unna for å ta bilde. Jeg trykket på knappen. Ingenting skjedde. Jeg trykket igjen, stresset og med begynnende panikk. Ingenting.

Slukøret måtte jeg forlate helten min, uten bilde, men med den signerte platen under armen.

Det begynner å bli en god del år siden dette skjedde. Heldigvis gikk forelskelsen over og senere filmer jeg så med Patrick gjorde ikke helt samme inntrykk, selv om Ghost var fin. Men Dirty Dancing er en film jeg kan ta fram med jevne mellomrom og kose meg med. Det må være den filmen som minner meg aller mest om ungdomstida mi og har dermed fått en helt spesiell plass.

På valgnatten leste jeg plutselig at Patrick Swayze var død, bare 57 år gammel. Det er trist å tenke på at han ikke fikk leve lenger, men kreft i bukspyttkjertelen er ikke akkurat en diagnose å kimse av. Så – i kveld tar jeg nok en gang fram ‘Dirty dancing’ fra videohylla og mimrer litt fra en svunnen tid. Når han kommer med den berømte replikken, sier jeg den sammen med ham; “Nobody puts Baby in a corner.“

Jeg har i månedsvis forsøkt å komme meg på fjellet. På fjellet ligger en hytte uten innlagt vann, uten fjernsyn og med en urgammel utedo som trolig må graves opp iløpet av de neste par årene. På fjellet er det sauer som vekker deg med lett breking utenfor vinduet, og fuktig myrgrunn som omfavner tærne dine når du går barbeint bort til bekken. Det har ikke lykkes meg å dra på fjellet i år. Jeg innser at det trolig er et resultat av labert initiativ fra min side. Jeg kunne faktisk sittet på fjellet nå. Men da hadde jeg sittet på fjellet alene. Istedet sitter jeg i byen alene, omringet av allsang fra festligere leiligheter enn min egen. Værmeldingen meldte snø i fjellet denne uken. Det betyr at min fjellsesong går mot slutten. Jeg trives best i fjellet om sommeren. Nok et år uten at håret mitt ble svidd av parafinlampen.

Det nærmeste jeg har vært natur så langt i år er
a) å sitte i bikini på en strand på Hovedøya under sommerstormen, mens regnet forsøkte å drukne meg og Venninna. Det skal sies at Venninna viste stort mot og ikke minst naturlig kløkt ved å holde sjalet sitt over oss for å tenne en røyk. Desverre regnet det så mye at tobakken falt av filteret før noen fikk tatt seg et trekk.
b) å plukke frukt i min mors hage. En hage som er dømt til en tilværelse uten tett tilsyn. En hage som, med få unntak, har fått vokse fritt de siste 25 årene. Det er plommeår i år, for de som ikke visste det. Jeg har en bærepose plommer på kjøkkenet jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Eplene måtte få henge i fred en stund til, jeg holder ennå på håpet om at noen skal grave frem min farmors eplemosoppskrift i tide til de er modne.
c) å spille FarmVille på Facebook.

I et tidsperspektiv har jeg nok tilbragt mer tid på den virtuelle gården min enn på hytta de siste ti årene. Det gjør meg blek, både innvendig og utvendig – jeg ble aldri ordentlig brun i år.

Hvorfor denne ustrukturerte masingen om natur i diverse former, spør du kanskje? Vel, kvinnene i mitt liv har gjort meg oppmerksom på, og interessert i, den voksende politiske grønne bølgen. Uten at jeg har latt meg forlede til et liv i partipolitisk aktivitet ennå har jeg latt meg fascinere av partiet vi forventer og håper vil svelle i den neste politiske perioden. Miljøpartiet De Grønne har hverken en fullstendig politisk plattform eller en egen kolonne på meningsmålingene. Men den lengselen jeg kjenner, som har vokst opp i et ikke-ruralt miljø, er jeg ikke alene om. Uansett hvilken farge du maler deg selv politisk tør jeg påstå at alle vil male seg grønne en dag om ikke så lenge. Noe annet er smålig.

Kanskje det ikke er tilfeldig at fargen som overtok som min yndlingsfarge etter en barndom med rosa vegger, er grønt. Kanskje vil jeg male meg grønn allerede ved neste omgang ved stemmeurnen. Den hviskende stemmen i øret som lokker meg til fjells er kanskje den samme stemmen som frustreres over akademisk angst i det offentlige rom, det er kanskje den samme stemmen som setter pris på at noe av de månedlige utbetalingene går til de vi skylder vår økonomiske fremgang til. Det er ennå en stund til neste valg.

Nå har jeg altså fått av meg blodtrykksmåleren igjen. Jeg var faktisk overbevist om at jeg kom til å bli blå under den, men det ble jeg altså ikke, ikke foreløpig hvertfall. Jeg fikk til og med et ark med målingene på, ikke at jeg skjønte de, men okey. Noen av tallene så litt høye ut, men neppe så høye at det skaper problemer. Jeg må nesten vente og se.

Og etter og ha vært på hjerte – poliklinikk hvor jeg omtrent bare måtte få revet av apparatet, så var det rett til radiologen, og MR undersøkelse. Jeg må inrømme at selv om jeg er vant til sprøyter og nåler, så var jeg ikke helt komfortabel med den veneflonen som ble lagt inn for kontrastvesken. Men det gikk nå fint det også. Det tok ganske lang tid, og jeg følte jeg lå inni der og stirret i sånn eviglang tid. Men jeg kom nå ut igjen tilslutt…

Nå skriver jeg ikke dette BARE for og lage lange referat av sykehusutredningen min. Men jeg har en liten annen tanke som ligger til grunn. For en stund siden, så skrev jeg om min avskjed med barneklinikken. For etter og ha vært pasient der, og på ungdomspoliklinikken i mange år, så er jeg nå gått over til den vanlige hjerte – poliklinikken. Altså i de voksnes rekker!

Vi har hatt endel snakk om dette med overgangen fra barn til voksen i helsevesenet før. Og jeg tror ikke jeg helt har tenkt noe særlig over det før jeg nærmet meg overgangen. Jeg har jo vært borte i sentralblokken på haukelan en del ganger før, men det har vært når jeg var liten, og det har stort sett bare vært rett inn på de undersøkelsene jeg skulle ta der borte, og ofte sammen med kjent lege eller sykepleier.

Men det ER anderledes. Og det er nesten litt skummelt også. Man er ganske skjermet på barneklinikken, ihvertfal på poliklinikken der. Man ser ingen syke mennesker bli trillet rundt, og venterommet er stort, og med lekekroker for de minste. Man blir hentet, av sykepleiere man stort sett kjenner, og alle har god tid til en. Man merker at man er på et sykehus, men det blir liksom ikke på samme måten heller.

Men i går fikk jeg en litt anderledes opplevelse. Etter og ha fulgt noe forvirrende skilting og fargede striper til riktig sted, kom jeg inn på venterommet. Det var en gang, med en liten luke hvor man henvendte seg, og jeg var desidert yngst. Flere ganger mens jeg ventet, kom det folk i hvite frakker, med passienter i senger trillende forbi. En og annen ble også plassert på gangen for å vente, og en av dem lå på gangen når jeg kom, og fortsatt når jeg gikk igjen. Der gikk mennesker forbi, hele tiden. Jeg tror jeg hadde syntes det var litt ubehagelig…

Og i dag igjen, på radiologisk, så var det noe det samme. Det var riktig nok ikke fult så mye, men det VAR pasienter på gangen, og senger som ble trillet forbi.  Når jeg gikk ut, kom det faktisk en liten gutt løpende, som skulle inn dit jeg akkurat hadde vært. Han virket uberørt av å være på sykehus, og tullet lekent med damen som tok han imot! Det SKAL være slik, ihvertfall for barn!

Men når man kommer inn, så er behandlingen man får mye den samme. Alle har sålangt vært hyggelig, og tatt godt vare på meg, og det er bra! Jeg vet at det er noe av det som har vært snakket om, ved og gå over til voksen. At man blir behandlet anderledes, og at folk ikke har tid nok, og at man bare blir rushet igjennom det som skal gjøres.

Så det har nok ikke vært helt det samme. Men heller ikke så forferdelig som endel skal ha det til. Ihvertfall for meg. Man ser litt hvor skjermet man er som barn, men jeg synes ikke det er negativt, selv om man før eller siden må ut av boblen, og inn i voksenlivet. Nå får jeg heller ikke, (forhåpentligvis) like mye der som jeg har vært på barneklinikken. Vist alt går etter planen nå, så trapper vi ned til så lite som undersøkelser hvert 3år på hjerte!:)

Da jeg var en liten snørrunge ønsket jeg meg Lego-tog. Noe jeg selvsagt aldri fikk.
En av grunnene som ble gitt for at jeg ikke kunne få noe Lego-tog var, ikke overraskende, at tog var gutteleker. Jeg burde holde meg til å bygge hus og slikt med de Lego-klossene jeg allerede hadde.
Problemet med det var selvsagt at jeg ikke hadde lyst til å bygge hus. Jeg ville bygge jernbane. Og det er ikke så spennende å bygge jernbane uten tog.

Nå har Lego en egen kategori for jenter. Med rosa klosser og sett som ikke er veldig utfordrende.

Jeg kunne selvsagt sett positivt på dette og sagt at dette burde hjelpe vettskremte amerikanske foreldre og besteforeldre til å forstå at det er greitt å gi jenter Lego-klosser, men dengang ei. Det har alltid vært greitt å gi jenter Lego. Nå er det plutselig ikke lenger greitt å gi jenter Lego som ikke er rosa.
Jeg greier ikke å se dette som fremgang i det hele tatt.

Faktisk synes jeg verden har tatt ganske mange skritt tilbake når det gjelder kjønnstereotyper. Da jeg var unge var det iallefall akseptabelt å kle gutter og jenter i de samme fargene, iallefall hvis man holdt seg unna rosa, som ikke var mye brukt dengang uansett. Og jeg kan huske at klærne jeg hadde som barn stort sett var de samme noenlunde praktiske olabuksene, ullgenserene og boblejakkene som guttene hadde. Folk kjøpte ski og sykler til både jenter og gutter fra det samme utvalget. Mulig jenter oftere fikk rød sykkel, men det var ingen regel. Selv hadde jeg iallefall blå ski, og jeg er helt sikker på at nabogutten hadde røde, samme som søsteren hans.
Broren deres hadde grønne, akkurat som en av “tantene” mine.
Nå skal jentene ha rosa prinsessekjoler, mens guttene skal kles som G.I. Joe, og alt fra kladdebøker til sportsutstyr er kjønnet. Rosa eller lilla til jentene, blått eller kamuflasje til guttene. Og det er en regel som blir grundig overholdt. Da kamuflasjemønstre var mest på moten her noen år siden ble det faktisk solgt rosa kamuflasjeting sånn at jentene kunne ta del i motedilla, de også.

Alt er plutselig separert og sortert etter kjønn. Og jeg sitter bare her og føler meg utafor, for jeg passet ikke engang inn i de relativt milde stereotypene vi hadde da jeg var barn, så jeg passer selvsagt ikke i de hele tatt inn i dagens mye strenger kjønnsstereotyper.

OK. Så jeg kan vel bare innrømme det. Jeg hater kjønnsstereotyper fordi jeg ikke ser bra ut i rosa. Jeg liker ikke å gå i høyhælte sko. Jeg liker ikke rysjer. Jeg tar meg ikke særlig ut i tiara. Glitter ser bare fjollete ut på meg, og jeg er overhode ikke interessert i prinsesser elle i å leke hus.

Og hvorfor iallverden skal jeg være nødt til å leve opp til disse nye kjønnsstereotypiene som ikke engang eksisterte da jeg ble født? Man kan jo ikke forvente at 40 år gamle kvinner forandrer seg over natta.
Så dette er min nye unnskyldning for å ikke passe inn; jeg ble født før de ble introdusert, og behøver derfor ikke møte disse fjollete nymotens standardene! Haha! Jeg er fri, og kan gjøre som jeg vil!

Det er da noen fordeler til å være født i 1969.

Jeg har nettopp sittet og sett på den direktesendte minnemarkeringen for Michael Jackson, og selv om jeg ikke trodde jeg kom til å nevne noe Michael-relatert i så mye som en bisetning på bloggen, merker jeg at det kanskje ikke er til å unngå.

Selvsagt, det virker kanskje litt underlig når så mange mennesker bryter ut i nærmest hysterisk sorg for en de aldri har kjent eller møtt, men jeg kjenner selv at det føles litt vemodig, litt tungt, klump i halsen-aktig. Jeg har jo vokst opp med så mye av musikken hans, og som barn av det seine 80-tallet og tidlige 90-tallet – en periode da Michael Jacksons tilstedeværelse og betydning i det popkulturelle landskapet fortsatt var intens og udiskutabel – kan jeg trekke fram en hel masse minner hvor den går som et jevnt soundtrack i bakgrunnen.

Jeg har blant annet sittet gjemt under kjøkkenbordet som fire/femåring og vært livredd for den nifse introen på Thriller. Jeg husker å ha mast om å få lære meg hva de engelske ordene i Heal the World betydde, og hvor fascinert jeg var av det intrikate bildet på Dangerous-coveret da det albumet var nytt. Jeg husker de fantastiske Jackson-inspirerte koreografiene vi lærte hos Extend Art of Dance, og hvor fint det var å drive med dansingen mens alt var vanskelig på ungdomsskolen.

Det må være ting som dette som gjør at man kan føle tomhet og vemod når en man egentlig er totalt ukjent med går bort.

Mitt bilde av Michael Jackson var lenge, lenge bare mannen jeg så på platecoverne og i musikkvideoene (internett og tabloidpresse hadde jeg null forhold til, så de fleste artister jeg visste om var først og fremst stemmer og lydbilder), og jeg har på en måte alltid sett dette bildet ligge under det etter hvert ugjenkjennelige ansiktet og bak alle de rare nyhetene. Tegningen over, som fanger dette inntrykket så bra, har jeg hatt liggende på pc’en siden 2006, men klarte å spore den tilbake til dette deviantart-galleriet – gå gjerne innom og titt litt på det

Dette er jo en kjekk måte å bruke Twitter på, eller hva? Vedkommende skal ha all honnør for energien som er lagt i dette arbeidet, dette må ha tatt tid.

Billy Jean var en av sangene på den plata med MJ jeg hørte mest på; Thriller. Den gangen var engelskkunnskapene nokså mangelfulle, og jeg sang med det beste jeg klarte på tulleengelsk. Da er det ganske artig å lese teksten nå, det er liksom ikke helt sånn jeg har oppfatta den tidligere.

Det har blitt litt mimring over en av mine tidligere favoritter, nå som mannen er død. Jeg har igrunn ikke hørt på ham siden den gangen, det lille jeg har fått med meg via radio falt ikke i smak. Men da jeg var meget ung tenåring (og knapt nok det), hang det plakater av Michael over hele rommet mitt. Den største viste helten min i nesten fullformat og hang beleilig på døra mi så jeg kunne kysse på den når jeg ville. Jeg både ler og rødmer når jeg tenker på det, men jeg var visst ikke alene om å være betatt. Ei klassevenninne som kom på besøk, viste seg fra sin minst respektfulle side: Hun kastet seg over den ene plakaten etter den andre og kysset min Michael om og om igjen. Hun ble neppe invitert med hjem igjen etterpå.

Heldigvis kom jeg snart på bedre tanker og rettet min oppmerksomhet mot en annen artist, som jeg fint kan vedkjenne meg den dag i dag.

Så kom nyheten om at min store musikkhelt fra barndommen er død. Michael Jackson er borte og verden virker unektelig litt tommere. Det er lenge siden han var på høyden, men han var i sin storhetstid virkelig magisk, en unik artist. I tillegg til å hørt på musikken og se videoene hans uttallige ganger var jeg også så heldig å få se ham live på Valle Hovin i 1992, før skandalene og forfallet satte inn. En av de virkelig store konsertopplevelsene i mitt liv.

Jeg poster en video fra da Michael slo igjennom med “Thriller”. Det er så mye kosligere å huske ham slik han var da.

… knowin’ you can always count on me, for sure
That’s what friends are for
For good times and bad times
I’ll be on your side forever more
That’s what friends are for.

Av en eller annen grunn er jeg veldig glad i denne Idol-versjonen av That’s What Friends Are For.

Jeg er så sippete og nedfor for tiden at jeg burde egentlig ikke blogge, haha. Eller, jeg er jo verken lei eller sint, jeg synes bare det er så trist at i morgen blir siste dagen på ungdomsskolen. Siste dagen alle er samlet, siste dagen vi sitter sammen i amfiet og ler… Jeg vet at jeg sikkert kommer til å få det fint på videregående også, men disse folka har jeg delt så mange opp- og nedturer med at det blir rart å skilles. Noen minner tror jeg aldri kommer til å forsvinne…

Klasseavslutningen i går var forresten en suksess. Vi droppet faktisk å se film (!) fordi vi storkoste oss i hverandres selskap. Vi så en bildeserie (som jeg skal brenne på DVD til 24 folk rett etter å ha skrevet dette), vi hadde en quiz, spiste god mat og mimret. En kan vel trygt si at alle sammen er klar for reuinion om bare ett år! :’)

Nei, nå får jeg brenne DVDer til hele klassen og begynne å forberede meg til trinnavslutningen / vitnemålsutdelingen i morgen. Vi har planer om å holde tale for læreren vår, men med bare én dag til å forberede oss på, vet ikke ikke helt om vi klarer det. Kryss fingrene for oss, okei?

Tullebilde, tiende klasse. Selv om bildet er lite, klarer dere å se meg, sant?

Høsten 2007, Sirdalen. Et lite englebarn med reggis…

Høsten 2008, Oslo. Ikke fullt så englebarn lenger? Joda, jeg er vel egentlig det. Liker bare å late som om jeg er noe annet av og til.

Bekjente kommer og går, men gode venner består. Er dere enige med meg?

…å begynne på en helt ny skole til høsten.

…å begynne å ta buss til skolen hver dag neste skoleår.

…å ikke gå i klasse med disse herlige folka igjen.

Som dere kanskje forstår, sitter jeg nå og tenker på framtiden samtidig som jeg mimrer. Som jeg nevnte i går, er jeg med i planleggingskomiteen for klasseavslutningen vår som er på tirsdag. Jeg har gitt meg selv oppgaven å sette sammen en bildeserie fra de tre årene våre på ungdomsskolen, og det er neimen ikke lett å luke ut de 150-200 bildene jeg trenger for å få femten minutter. Det ligger så mange minner bak hvert eneste bilde, og derfor sitter jeg vel med 150 bilder bare på Oslo-turen vår (keep in mind at det var rundt 500 bilder derfra)… Så jeg tror kanskje det kan bli et lite bloggtørke fram til presentasjonen er ferdig, men det får vi nesten se på.

Savner du / kommer du til å savne klassen din fra ungdomsskolen? Tenker du ofte over hva framtiden vil bringe?

Jeg liker å late som om jeg ikke er så veldig påvirket av slekta. Det er selvsagt ikke sant; vi er alle påvirket av slekta. Sånn er det bare, og hvis det var annerledes ville sikkert både polet og psykiaterne gå konkurs.

Jeg må bare innrømme at jeg er nokså påvirket av tante Agnes. I virkeligheten het hun ikke Agnes, selvsagt, men ettersom hun er død nå spiller det ikke så stor rolle om hun het Agnes eller Inga eller Mildrid eller Solveig eller Olga.

Da jeg var unge var tante Agnes en hvithåret gammel dame som bodde i et lite hus i en middelstor by i Midt-Norge. Etter norsk standard, kanskje en stor by. Uansett er det bare en, så jeg kan likesågost bare si at tante Agnes bodde i Trondheim.

Hun var enke, eller kanskje hadde hun bare sent mannen ut på et ærend han ikke hadde kommet tilbake fra enda. Hva vet vel jeg? Hun bodde iallefall alene. Huset hennes var et sånt typisk gammeldamehus; stive møbler, broderte puter, heklede duker, begoniaer og bedehuseffekter både her og der. Jeg tror hun var medlem av en eller annen misjonsforening.

Vi dro til Trondheim fra tid til annen, og besøkte diverse slektninger som bodde der. Bare stort sett ikke tante Agnes. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, for hun var jo en veldig hyggelig dame. Den ene gangen vi besøkte henne da jeg var omtrent seks år gammel ble hun riktig glad for å få besøk og hun bakte verdens beste sjokoladekake. Og jeg og tremenningene mine fikk hjelpe til og slikke vispen og slikkepotten etterpå. Det var det visst noe galt med og jeg så aldri tante Agnes igjen før jeg var minst 12 og vi var i begravelsen til en annen slektning og hun var der og.

Det hadde seg nemlig slik at tante Agnes hadde et “problem”. Dette “problemet” førte til at hun var stamkunde på polet og kakene hennes hadde en ingrediens de fleste voksne i slekta ikke ville at unger skulle stifte bekjentskap med.
Men de var rett og slett berusende gode. Resten av slekta bakte tropisk aroma-kake. Tante Agnes bakte tropisk pol-aroma-kake. Den var mye bedre. Andre mennesker dynket bløtkaker med ting som melk eller sukkerlaken fra hermetisk frukt; tante Agnes brukte eggelikør eller ferskenlikør. Eller vodka. Det funker som bare fasan.
Hun laget også en eplekake jeg ikke aner noe om ingrediensene i (ja, selvsagt var det epler i den. Og sukker, mel, egg, og sånt) men den kunne live opp både misjonsmøter og syklubber som ingenting annet. Jeg regner med at det er enkelte rundt om i byen som fremdeles savner henne.

Da jeg var student i Trondheim stakk jeg selvsagt innom fra tid til annen. Jeg besøkte andre slektninger også, men mest tante Agnes. Hun var jo en riktig trivelig gammel dame og man kunne snakke med henne om alle slags ting. Hun holdt seg godt oppdatert, og kunne en god del om organisk kjemi. Som en god trondhjemmer hadde hun et lite kjemisk “eksperiment” stående i kjelleren, noe som gav en helt ny mening til “7 sorter til jul”.
Og hun prøvde aldri å late som om hun visste noe om popmusikk. Det er jeg evig takknemlig for.

Så hvordan har tante Agnes påvirket meg? Ikke sånn at jeg har to vodkaflasker i fryseren “bare i tilfelle”. Neida, en greier seg fint her i gården. Og en flaske Kahlua.

Men når jeg en sjelden gang baker kaker, så går det med endel polvarer. Min tropisk aroma-kake inneholder etpar desiliter Kahlua og er dynket i rom. Kahluaen går i smørkremen, i tilfelle noen lurer.
Jeg tenkte bare jeg skulle nevne dette, for jeg bakte en i dag og hvis noen stikker innom for kaffe bør de ikke ta bilen. Og jeg slikket både vispen og slikkepotten så ikke be meg om å kjøre heller!

Dagens lærdom: Ikke stek bacon i bar overkropp. Ikke tenk på det en gang.

The Boss har vært i Bergen denne uken, og jeg var selvsagt på konsert med ham. Han var – selvsagt – fantastisk. Sammen med Little Steven, Nils Lofgren, Big Man og resten av bandet gjorde han en vannvittig tretimersforestilling. Born to Run, The River, Badlands, Dancing in the Dark, Outlaw Pete, Radio Nowhere, Hungry Heart, Glory Days. For å nevne noen. Og da utelot han fremdeles noen av sine beste sanger. For en mann, for en artist! Og det er ikke bare sangene som gjør det så fantastisk, men måten Bruce og bandet fremfører dem på. Det ligger så mye glede, engasjement og energi bak hvert eneste ord, hver eneste tone. Man kan ikke la være å bli imponert over at en 60 år gammel mann kan holde på på den måten, kveld etter kveld etter kveld, år etter år etter år.

Jeg har denne uken hatt mine (forhåpentligvis) siste dager med undervisning i den videregående skolen. Det føles litt rart. De siste tre årene har jeg tilbrakt veldig mye tid med en del mennesker som jeg plutselig nesten aldri kommer til å se igjen. Sjansen er ihvertfall rimelig stor for at en del av oss ikke kommer til treffes igjen på veldig lenge. Det er litt spesielt, samtidig som det er helt naturlig. Gisle la for noen dager siden ut et album fra klasseturen vår til Rosendal etter kun noen uker i første klasse. Den turen er noe av det gøyeste jeg har vært med på. Det er rart å tenke på at det har gått tre år siden vi fylte bussen fra Bergen til Rosendal slik at folk måtte sitte på gulvet, eller da vi tok over den ene ballbingen i hele Rosendal (hvor jeg forresten eide som keeper). Jeg husker den helgen mye bedre enn de fleste tingene som skjedde i russetiden (noe som kanskje har sin naturlige forklaring, men likevel).

Nuvel. Nå er det bare muntlig eksamen og avslutningsfesten igjen. Jeg vil benytte anledningen til å takke de (få?) fra skolen som leser dette for tre flotte år.

Som om ikke folk er redde nok for å fly allerede, har en Airbus tilhørende Air France som kjent nylig forsvunnet på mystisk vis og av ukjente årsaker over Atlanteren. Ryktene har det at ulykken kan skyldes unøyaktige fartsmålinger på grunn av at pitot-røret frøs over og Air France skifter nå ut pitot-rørene på alle Airbus 330 fly for å forhindre at dette gjentar seg.

De mener sikkert vel, men som den pessimisten jeg er må jeg bare nevne at ingenting Air France gjør kan forhindre at pitot-rør fryser på vei over Atlanteren. Det dreier seg tross alt om en metallgjenstand som befinner seg på utsiden av flykroppen, og det er simpelthen forbaska kaldt der oppe. Hvis det i det hele tatt finnes fuktighet iser det på pitot-røret.
Hvis det er noen trøst kan jeg også nevne at pitot-rør er utstyrt med svært kraftige varmeapparat som kan smelte av isen i løpet av noen få sekunder. Så is på pitot-røret burde ikke være noe problem.

Jeg regner med at det er media som serverer en forenklet utgave av sannheten, og ikke at Air France juger om fartsmålerne på flyene sine.

En gammel flyger jeg engang kjente fortalte meg forresten en historie om varmeren på pitot-røret på en Beech-18 han fløy da han var ung. En dag rotet han seg inn i en stor flokk Canada-gjess på vei over Lake Superior i dette flyet. Han var heldig og ingen av dem kom i kontakt med propellene, men en ble spiddet på pitot-røret.
Det hadde vært ganske kjølig den dagen, og han hadde for sikkerhets skyld hatt pitot-varmeren på. Denne gir som sagt fra seg ganske mye varme, og etter en stund ble cockpiten fylt av en liflig duft av stekt gås og han kunne ikke unngå å føle seg skikkelig sulten.

I tilfelle noen lurer, ja, en Canada-gås spiddet på pitot-røret setter fartsmåleren effektvt ut av funksjon. Men på en Beech-18 gjør det vel ikke så stor forskjell. Det er ikke akkurat et raskt fly.

Is kan være et stort problem for fly, og diverse metoder har blitt tatt i bruk for å minimere disse problemene. Et av tidligste var alkohol på propellene. En liten dyse ved roten av hvert propellblad slipper regelmessig ut en liten sprut alkohol som raskt fordeles langs bladet og forhindrer isdannelse. Hvis noen påstår at alkohol aldri redder liv kan man bare spørre en flyger med erfaring på propellfly i kalde strøk.

Min gamle venn hadde selvsagt også en historie på det temaet.

En vinterdag måtte han fly sjefene sine fra Los Angeles til et viktig møte i Denver. Det var litt sent og ikke spesielt bra vær, men de kom seg da over fjellene og sjefene kom seg til møtet sitt. Det varte ikke lenge og før de forventet det fikk flygerne en telefon om at de måtte gjøre seg klare til å fly tilbake samme natt. De hadde håpet på å bli i Denver til dagen derpå.

Det var ikke bare middagen og nattesøvnen flygerne hadde å bekymre seg for. I det kalde været hadde det vært en god del ising, og alkoholbeholderne for begge propellene var nesten tomme. Og så sent på kvelden kunne de ikke få påfyll.

Heldigvis var flyet utstyrt med endel bekvemmeligheter av den typen sjefer gjerne liker, blant dem et velfylt barskap, så i sin desperasjon fylte flygerne opp avisingstankene med Chivas Regal og Johnny Walker og Bombay Saphire gin…

På veien tilbake til Los Angeles luktet det som en skikkelig fyllefest i flyet, til tross for at sjefene sov nesten hele veien. Is var ikke noe problem, og sjefene oppdaget aldri hvorfor. Som sagt, alkohol redder liv. Ettersom jeg er i et generøst humør i øyeblikket skal jeg tilogmed regne sjefer som livsformer.

Men strengt tatt er det vel ingen sammenheng mellom Air France flight 447, en Beech-18 og Chivas Regal. Regner jeg med.

Franske piloter drikker da ikke Chivas Regal?

Nå som sola dukker opp med stadig mindre mellomrom og sommerferien faktisk begynner å komme innen rekkevidde så har jeg tatt meg selv i lete etter sommermusikk. Å finne bra sommermusikk er mye vanskeligere enn å finne bra høst og vintermusikk. Dette er kanskje fordi jeg ikke er så forskrekkelig glad i lettbent sommermusikk, såkalte sommerhits får meg stort sett bare til å ville løpe og gjemme meg (jeg har fx fortsatt ikke tilgitt DeLillos for “Neste sommer” og “Smak av honning”).

Men så kom Frida Hyvönen ruslende, og i likhet med helt sikkert mange andre har jeg fått låta “Dirty dancing” på hjernen. Muligens kommer denne også til å bli ihjelspilt i løpet av sesongen, men foreløpig nynner jeg lystig med mens jeg trasker ute i sola med ipoden min.

Slikt låtmateriale går rett hjem hos alle oss som ha en varmt og sentimenalt forhold til 80-tallet, Dirty Dancing og “noboy puts Baby in the corner”. Vi nynner, smiler og husker et eller annet håpløst crush fra ungdomsskoletida.

Nå skal jeg og Frida gå ut i sola og finne en smoothie. I have the time of my life.

Jeg var nesten begynt og bli litt redd for at jeg ikke skulle få igjen den følelsen. Den følelsen av at jeg får til noe, noe det egentlig ikke er meningen at sånne som meg skal få til.

Men med hardt arbeid, så får jeg plutselig til alt. Om ikke alt, så ivertfall mye. Noe trengte langt mindre trening enn jeg hadde forutsett, og noe føles det som om jeg har forsøkt på i en halv evighet. Alt er plutselig innenfor rekkevidde, og ingenting er umulig. “Det umulige tar bare lenger tid.”

Hvorfor er ikke gleden en inspirasjon? All kreativ utfoldelse inspireres liksom stort sett av sorg og smerte, og endeløse dyp. Min også! Og når vi som så sårt trenger inspirasjon ikke finner den, så graver vi oss liksom ned på nytt. Jeg skal prøve og bli flinkere på og la meg inspirere av de positive tingene. Jeg ser jo at jeg trenger litt mye trening.

Men så tror jeg det er viktig av og lære av de vonde tingene også. Pluss at det har en tendens til og brine noe positivt med seg også. Mange ganger kan det nok føles som mer negativt en positivt, og noen ganger er det det. Men vist man ikke kan forandre på det, så hvorfor ikke bruke det positive? Også får man heller ta det negative for det det er. Om ikke annet så har man jo inspirasjon, om man ikke har fått nok av det gjennom det positive.

Heihei folkens. Nå har jeg akkurat kommet hjem fra skolen (!). Har vært på skolen og på trafikalt grunnkurs, sånn for dem som måtte lure på hvorfor jeg var så sein hjem fra skolen. Trafikalt grunnkurs er kjedelig, men “læreren” vår er så underholdende at det nesten blir litt gøy. Hun er fra Finnmark og banner som en ekte nordlending! ;-D

Men over til det som innlegget faktisk handler om: mimring. I går besøkte jeg Tonjes blogg, og der hadde hun skrevet et innlegg om det å se på gamle bilder. En kan vel trygt si at hun inspirerte meg stort til å se gjennom egne bilder, og gjett om minnene bare strømmet tilbake? Tenkte at jeg kunne dele noen av minnene mine fra de to siste åra med dere:

2007. Åh, som jeg savner dagene i Aten! En av verdens nydeligste byer, uten tvil. Steike varmt, men Gud, så nydelig!

2007. Madame Tussaud’s, London. Jeg har visst også vært gjennom den fasen med sokka over buksa ser jeg. ;b

2008. Braceface. Bare et par dager etterpå fikk jeg av reggisen. Ante ingenting om det, men plutselig sa bare tannlegen: Ok, da tar vi av strengen.

2008. Jeg, bruttern og ei venninne i konfirmasjonen min. Savner virkelig den dagen… Et tips til dere som står konfirmanter i år: NYT dagen din, for den kommer ikke i reprise.

2008. Jeg og en kompis på klassetur i Stavanger. “Åh, du er så høøøøy!” Yeah right. -.- Han fyren der har flytta til Ukraina nå, hele klassen savner ham…

2008. På Naxos fant vi en Spiderman med Crocs!

2008. En kul mann som jeg tok bilde av på Burger King. Var i Oslo i forbindelse med Vålerena – Liverpool treningskamp, herlig dag!

2008. Sammen med lillebror og lillesøster ved Prekestolen. Sannsynligvis den lengste turen jeg noensinne har gått!

2008. I Vigelandsparken sammen med ei herlig venninne. Vi var på klassetur i Oslo, og hadde noe helt sykt morsomme dager i Tigerstaden.

2008. Ute på tur for å ta julekortbilde.

2009. Flytter ned i nytt rom i kjelleren. Mye klær sa du?

Jeg fant også et par-tre bilder av en blå tå fot og haugevis med lite flatterende bilder av både meg selv og venner, noe jeg tenkte jeg kunne spare dere for. Helt greit det?

Nå må jeg stikke! Skal øve til spanskprøve og RLE-framføring, og deretter er det Champions League semifinale fra kvart på ni og utover. Barcelona mot Chelsea på Camp Nou. Jeg holder med Barça! Més que un club. ♥

Liker du å mimre? Hvem holder du med i semifinalen i Champions League i kveld?

For hver eneste dag så langt i dette året har jeg en tettskrevet side i en moleskine-notatbok. Det er så lett å glemme hva man har gjort, selv om det virker veldig klart der og da, og jeg er definitivt blant de mer distré menneskene. Jeg setter meg ned like før jeg sovner og skriver ned hva det er jeg har gjort, tilfeldige ting jeg kommer på og egentlig hva som helst så lenge det fyller en side. Her er et par eksempler på dager:

Saturday, 31st of January
“The Day I Wasted” (Alle dager har en sånn tagline)
I wasted the entire fucking day – and by wasted, I don’t mean “spent doing random fun, pointless things” – scratch out the “fun”. I got up at two and started looking for a working keygen, watched a kid’s show and a MGP semifinale and read some blogs about transgender stuff. I’m starting to realize that Z is right, if my view on gender wasn’t so liberal I’d be in a lot of trouble. Really. I still haven’t opened the letter from the dentist, mainly because I found it along with five other letters lying in a drawer.

Jeg vedder på at du ikke vet så godt hva du gjorde den dagen!

Saturday, 7th of February
“The Day I was”
I like hiding candy under my pillow, only to forget it and then rediscover it, like I just did. I should do handwriting analysis of my own handwriting. Today, it occured to me that I move a lot. I get up to run the stairs, I skip around, I skank, I fidget… When I get out of here (I’m on my way!) I’ll do one thing every day that’s worth remembering later. (I try to do so, but…)
Temperature: Warmest in ages, -6!

En til, bare fordi jeg egentlig skulle ha gjort noe annet:

Friday, 27th of February
“The Day Something Definitely Happened, I Just Don’t Know What”
Blood might be thicker than water, but water is for ever. Blood even ROTS. I have that “Something has changed!”-feeling, and a hint of a “something has changed back!”-feeling. I miss ******, or at least I think so. I have M-SIX again, it wouldn’t run on unvalidated windows. “???” @ my school. The only constant in my life the past four years has been my hotmail address. I wrote a list of stuff I want to know how to do and a list of confessions.

For mange av min generasjon var den franske animasjonsserien Les Mondes Engloutis, populært kalt Shagma, en sentral del av barndommen. Det eksisterte i flere år en kampanje for å få NRK til å vise denne serien igjen, desverre uten at statskanalen hørte på det øret. Nå er heldigvis Shagma tilgjengelig på dvd, for alle som føler for litt tv-nostalgi. Jeg liker å se på de følgende videoene på YouTube når jeg trenger å muntre opp meg selv, som fx når jeg er skikkelig morgengretten på en grå mandag morgen.

Åpningen på serien med sangen som fortsatt gir meg klump i halsen:

Dansen til Bic & Bac:

Og ikke minst La Danse des Pirates:

I dag var jeg og Siv på teateret. Chicago er satt opp der nå, og dette er en story jeg faktisk har mye kjennskap til. Jeg ble første gang oppmerksom på denne når jeg gikk første året på vgs og musikklinja der hadde en oppsettning på den. Noe jeg synes var kjempe bra. Etter denne forestillingen har jeg sett filmen opptil flere ganger, og finner den like fengende hver gang. Er noe med de sangene som gjør meg glad.

Jeg plasserte Kaisa oppe til mamma og pappa, ettersom leiligheten over oss hadde visning, ville jeg ikke ha en liten sangful stående hjemme alene. Er sikkert ikke noe særlig å høre på att hun syter den lille tiden etter att jeg har dradd når man skal prøve å selge leiligheten sin. Selv om hun ikke holder det gående i lange tider. Lillebror vil også mer en gjerne passe henne så da var det jo ikke noe problem.

Stykket synes jeg var kjempe bra. Musikken var like bra som den pleier å være og jeg mener på tro å ære att det er mye bedre å se oppsettninger på teateret framfor på film. Det eneste jeg mener var bedre i filmen framfor stykket her var utsende på han som spiller dommeren Billy Flind. Han ble spilt av Richard Gere.

Alt i alt var nok dette den beste versjonen jeg har sett av Chicago til nå, og jeg gleder meg til neste gang jeg skal se den på trøndelag teater. Jeg har allerede skaffet meg nye bilett og gleder meg masse

सी यू

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har stor kjærlighet for Craig David, mer på tross av enn på grunn av tidligere ansiktshår/frisyre. Jeg husker fortsatt året Born to do it kom ut som et av de beste i livet så langt, med året Fre-skiva kom som en god runner-up. Men jeg trodde at vi som følte det slik, vi som hadde et så sterkt bånd til Craig var få. Nå viser det seg at det er helt feil. Vi er mange, vi er sterke, og vi stemmer visst også. MTV har kåret de beste skivene siden sin fødsel, og vår helt Craigs debutskive kommer på ANDREPLASS! Rett etter Michael Jacksons Thriller. Det har tydelig skapt endel … forvirring. Hvordan skjedde dette? Jeg skal ikke krangle, jeg syns skiva holder seg godt. Og ikke minst kjenner jeg solen skinne og en svak bris i håret når jeg hører på den.

La oss feire med den siste singelen hans i deilig funkyremiks. 

Forøvrig, ifølge sikre kilder er Donaeo den nye Crazy Frog. Jeg mottar mer enn gjerne en ringetone derifra.

Ja… Det er nettop det jeg er. Jeg fyller snart 18år, og i den forbindelse har jeg altså stemmerett i høstens stortingsvalg. Jeg vet ikke hvor lang tid det hadde tatt før jeg fant ut av det, dersom ikke samfunnsfagslæreren hadde påpekt det. Ikke har jeg kontroll på hvordan sånne ting fungerer heller egentlig. Litt sånn som når selvangivelsen kommer. Jeg bare ser rart fra den til mamma, og tilbake igjen, også fikser hun det. Ryktene tilsier at det ikke er så mye å gjøre lenger, den er vist ferdig utfylt, og ikke har jeg tid til og jobbe så mye at jeg har brukt opp frikortet mitt heller, så…

Men jeg har kommet frem til at jeg vet fryktelig lite om slike valg, og de politiske partiene gjevnt over. Jeg ER jo på mange måter politisk engasjert, og vet hvordan jeg vil ha det, men jeg ser jo nå at det kanskje er på tide og sette seg inn i hvem som kan gjøre det for meg.

Jeg har litt “basic knowledge” om hvordan det politiske systemet vårt fungerer. Såpass har jeg fått med meg, og jeg vet nok navnet på endel politikere som har argumentert imot mine verdier og mitt syn litt for mange ganger til at jeg kommer til og bistå dem i og få noe som helst og si i hvordan landet vårt fungerer.

Om jeg skal stemme eller ikke er egentlig ikke noe spørsmål for meg. Jeg ER nok en smule maktsyk, og denne stemmen er jo det jeg har til og påvirke, selv om den alene har veldig lite og si. Jeg husker nårjeg var liten, og alle jentene skulle bli dronning og prinsesse. Min far fortalte meg at de slett ikke hadde noen makt, og STATSMINISTEREN var han som betjente sjefsstolen, og dermed skulle jeg bli statsminister. Om dette er den yrkesveien som fortsatt står øverst på listen kan nok diskuteres, men…

Men gjevnt over så er jeg også ganske fornødg med politikken i landet vårt, sammenlignet med mange andre. Jeg har fulgt endel politiske saker utenfor norges grenser det siste året, og har nok mye mer og sette fingeren på der, i forhold til hva jeg har her.

Alt skal bli bedre, og man skal aldri se seg fornøgd med hvordan tingene er her, og slutte og jobbe for noe bedre. Vi har MYE her i landet som jeg gjerne ser at forandres på. Og i forhold til min avhandling om feil og mangler i bla. USA’s politikk, så blir tilsvarende sådan for norge ganske kort egentlig.

Men så må jeg jo altså stemme et eller annet, og da vil jeg gjerne også vite hva jeg stemmer på. For ikke og snakke om HVORDAN jeg stemmer, men her tror jeg vi leier inn litt eksperthjelp fra mamma, så får vi se.

Nok en fantastisk helg overstått. Tre strålende dager tilbrakt med min kjære og mine beste venner som desverre ikke holder til her i landet til vanlig. Selv en særdeles skuffende Sisters of Mercy-konsert kunne ikke ødelegge stemningen. I går kveld holdt vi oss unna konsertlokaler. I stedet hadde vi hjemmets fire vegger, generøse mengder vin, og musikk som gikk mer og mer i retning av det nostalgiske ettersom kvelden skred fram. Da ble det Raga Rockers og DumDum Boys som dominerte. Jeg tror jeg aldri før har satt tilstrekkelig pris på DumDum Boys’ poetiske talent. Men i hele dag har jeg hatt “En vill en” surrende i hodet og en kriblende lykkefølelse i magen. Jeg spiser solnedganger som drops.

“En vill en”

Jeg er håpløst romantisk, ingen enkel ting
Småfuglen i hekken synger sangen min
Spjæra buksene, stiv og støl som i en lang, lang B-film, en bra en
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops

Uten deg fins netter til å fylle helvete
Har deg rundt halsen, har deg i lommene
Glansen har gått ut av sølepyttene, helt ny feeling for meg
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Lever i en drøm, temmelig vill en

Jeg maner deg fram, vi viser hva vi kan
Jeg raser, tiden brenner
Forer flammene med Ann Peebles
Det er ikke lenge siden, du sitter i klær & vegger ennå.
Lyden av deg henger igjen
I en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Lever i en drøm, temmelig vill en

Oss to som bikkjer på gulvet, evige uskyldige
Jeg maner deg fram, vi viser hva vi kan
I en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, temmelig vill en, som spiser solnedganger som drops
Jeg lever i en drøm, en vill en, en vill en, en vill en, vill en..