- Jeg lovte å ikke si det til noen, men…….
Jeg fikk høre forferdelige ting om mennesker jeg kjenner. Ikke fortalt av den det handler om, men av noen som de stolte nok på til å si det til. Selv om hun ligger gråtkvalt hjemme fant hun noen å betro seg til, noen å snakke med. Som lovte å ikke si det videre.
Et øyeblikk lurte jeg på om jeg var tilbake til ungdomsskolen hvor hemmelighetene spredde seg fortere enn de oppsto. Men det var et voksent menneske som sto foran meg.

Neste gang skal jeg si stopp.

Jeg liker at folk stoler på meg, jeg vil gjøre alt for å hjelpe, men ikke på feil måte.
Jeg kan ikke hjelpe, jeg må være stille, jeg må prøve å glemme det jeg hørte.

Og jeg vet hvem jeg ikke skal fortelle noe til.
Til de menneskene man virkelig stoler på er det ikke nødvendig å si at de ikke skal fortelle det til noen.

Jeg liker mennesker som tenker like logisk som meg.
Når det kommer til shopping for eksempel. Alle vet at når man kjøper noe på salg, da sparer man ikke penger. Man tjener penger.

Logikk i samme sjanger kan også brukes om mennesker jeg ikke liker. Det er ikke så mange jeg ikke liker. Ofte er det oppførselen jeg ikke liker, uhøflighet skårer ikke så høyt på min skala. Er du i tillegg dårlig i grammatikk eller skriver sms-språk er du garantert at alle mine fordommer slår til. Jeg vil antakeligvis tro at du er dum.

Flere ganger den siste tiden har jeg tenkt eller sagt “Ungdommen nå til dags….”. Og ment det.
Det fine med det hele er at jeg ikke er den eneste som tenker dette om ungdommer mennesker som ikke kan skrive riktig, ikke har arbeidsmoral eller rett og slett ikke eier høflighet. I blant er det så mange som er enige med meg at jeg lurer litt på hvem disse menneskene uten moral og folkeskikk er.
Vi som er enige er flinke til å kritisere de vi ikke liker, men stort sett er vi snille. Det går bare en liten djevel i oss en gang i blant. Vi blir bare bittelitt slemme når noen fortjener det. Når noen fortjener det er vi snille som gir dem det.

Pur logikk.

Den ene siden av familien min er litt late. I hvert fall tiltaksløse.
For spør du broren min eller pappa om vi skal samles snart, så finner vi en dato og deretter sier pappa: “Ja, men da tenker vi litt på det”. Igjen står jeg og farfar og tripper over at vi ikke kan bestemme noe konkret, si ja eller nei. Hvorfor vi skal tenke på det er litt uvisst, men beslutningsvegring er et hett tips. For det er som oftest ingen grunn til å ikke bestemme det der og da. Men hvorfor bestemme noe når man kan tenke på det?

April er bursdagsmåneden i den delen av familien. Selv har jeg bursdag om ni dager (ikke at vi teller ned, altså!) og vi begynte for en stund siden å planlegge når vi skal feire begivenhetene.

Nå har vi tenkt på det i cirka en måned.
Jeg prøvde å planlegge noe i går med pappa, han var enig i forslaget mitt, men ville gjerne tenke på det litt.

I dag la farfar igjen følgende melding på mobilsvareren min:
“Du, nå har jeg akkurat bakt kransekake til bursdagsfeiringen din, skal vi finne ut når vi skal feire snart? Du får holde han broren din litt i øra, han trenger det. Men jeg stiller med kaffe og kransekake!”

Det er greit å vite at det er jeg og farfar på femogåtti som er på lag.
Vi skal i hvert fall feire.

Seriøst? Lego-hits?

Hva MadCon, Postgirobygget og DDE har med Lego å gjøre forblir en gåte for meg…

(På kafé)

- Kommer Camilla snart, eller? Jeg har lyst til å shoppe!
- Ja, hun skulle bare finne noe å ha på seg. Du vet hvordan hun er, ikke har hun stil heller. Ganske tragisk spør du meg.
- Jeg vet! Så du det hun hadde på seg på festen til Thomas, eller?
- Grøss. Grusomt. Skjønner ikke at noen vil pule henne, altså.
- Å, der kommer hun! Ehh, skal hun virkelig gå med den jakka der? Og de skoene? Er det dét har hun brukt en halvtime ekstra på å finne fram?

- Camilla! Så koooselig å se deg! Neida, det gjør ingenting at du er litt sen. Så stilig jakke du har, er den ny?

Det er kanskje min indre gamle dame som gjør at jeg fremdeles tviholder på tekst-tv.

Jeg pløyer gjennom nettavisene hver dag, ser nyhetssendinger i flere kanaler og leser aviser, men kvelden blir ikke den samme uten å flippe gjennom nyhetssidene på tekst-tv. Kort og konsis info i akkurat passe doser.

Da jeg var liten våknet jeg altfor tidlig til alles store fortvilelse. Heldigvis for de andre i huset kunne de plassere meg foran tv-en hvor Sky TV Channel og barne-tv underholdt meg. Og da jeg lærte å lese oppdaget jeg tekst-tv. Barnesidene ble slukt rått, jeg ventet tålmodig på at sidene skulle skifte fra 1/12 til 2/12 og så videre. Størst av alt var gleden den tidlige morgenen jeg skjønte hvor knappen for skjult tekst var på fjernkontrollen. Endelig kunne jeg også se svaret på gåtene jeg ivrig gjettet på…

Det er deilig med noe gammeldags og enkelt i hverdagen.
Jeg håper tekst-tv består til jeg er gammel dame også utenpå.

Det var lørdagskveld, trikken var stappfull og alle var i godt humør, bortsett fra den gamle damen på setet foran meg. Hun likte ikke at noen ungdommer sto rett ved siden av henne, hun mente de sperret fremkomsten. Trikken er full, sa ungdommene, vi kan ikke stå noe annet sted. Beklager, vi vet vi er i veien, men det er vel vår jobb som ungdom det, sa den ene jenta smilende, hun prøvde å gjøre stemningen bra igjen.

Den gamle damen snudde seg demonstrativt med ryggen mot ungdommene, snøftet og holdt litt ekstra hardt på vesken sin.

Litt senere var det billettkontroll og jeg håpet i mitt stille sinn at den gamle damen ikke hadde billett. Det hadde hun.

Ungdommene fortsatte å prate seg i mellom:

- Jeg er flau på vegne av min egen generasjon!

- Hva mener du?

- Bare hvordan de formulerer seg. Har du lest den ungdomsspalten i Aftenposten? Det er jo helt forferdelig! Jeg tror jeg har en gammel dame inni meg som av og til kommer ut. Jeg blir så provosert!

Det var like før jeg spurte henne om vi skulle starte en forening for våre indre gamle damer, men så måtte jeg gå av. Det er godt det er flere av oss, tenkte jeg. Så parkerte jeg min indre gamle dame på trikkeholdeplassen og gikk på fest.

-De andre lærerne er sure på henne. Sure fordi hun sier fra til elevene hvis de sitter med skitne sko i sofaen. Sure fordi hun sier fra når de banner i timen.
Hun lar ikke alt flyte.
Det burde hun, i følge kollegaene sine. Det er jo så mye lettere.

-Alle står foran døra til trikken for å presse seg inn først. Vi venter.
Alle går tre og fire på rekke på fortauet uten tanke for andre. Vi flytter oss når vi går ved siden av hverandre, slipper andre forbi.

-Jenta sluttet plutselig å komme på jobb. Folk ble bekymret, men til slutt kom en halvhjertet oppsigelse, hun sluttet fordi hun kjedet seg. Hun gadd ikke komme mer.

Av og til føler jeg for å være en gammel dame som hytter med neven og hyler at “da jeg var ung var alt så mye bedre! Da hadde vi folkeskikk, arbeidsmoral og manerer!”
(Det er sånn jeg liker å tro at det var, i hvert fall….)