Whom the gods wish to destroy,

they first make mad.

There is world-wide outrage against the massacre in Maguindanao.  This is mainly because at least a dozen journalists, most of them non-Moro Filipinos, were included in the carnage.

Many Moros were wondering if the massacre included only Moros and no journalists, would there have been such an outrage? These thoughts are valid because in Maguindanao, massacres happen once in a while, and the world’s media never gave a hoot about them. The fact that the victims’ families and/or the military immediately spotted the heavy-duty backhoe and immediately assumed that it was used to dig the graves of the victim could only mean that this must have been an old M.O. (modus operandi) of the powers that be in Maguindanao. The Mangudadatus, it must be noted, were very close to the Ampatuans and were therefore part of the power clique in Maguindanao.

THE DOMINANT MAJORITY AGENDA

The Christian Filipinos and misguided Moros are busy painting the picture that the whole Muslim-dominated regions are full of lawlessness and violence and ruled by warring feudal lords-cum-politicians.The decades-old struggle of the Bangsa Moro for self-determination is thus reduced to nothing. The narrative that is gaining popularity is that the whole Moro conflict is nothing but the violence among warring Moro clans.

First of all, the Mangudadatus and the Ampatuans did not have a “long-standing feud”, as widely reported in the media. If anything, they had a long-standing alliance.

Second, there were no rapes and beheadings. The media are having a heyday in picturing Moros as “barbaric”. There was not enough time for the criminals to rape, unless they have some members who are priapic (those who have a perpetual hard-on). There were no beheading too because it is doubtful that some members were carrying kris and bolos instead of hand guns and long arms. Some of the victims heads must have been shattered by bullets from shotguns and other long arms shot point blank. Also, the backhoe crushed the cars with the victims’ bodies still inside.

What the criminals did were indeed barbaric. But there were no rapes or beheading. That would be medieval. The criminals were more “modern and high-tech”.

They also imply that only the military and national police can give the place a semblance of peace and order. That is why the administration’s presidential bet, a supposedly intelligent Harvard graduate (LlM) Gilbert Teodoro, says that his solution to the Moro problem is “to put in more troops.”

I used to have high regard for Harvard University. But I simply don’t see the intelligence in most Filipino politicians who took their Masters in Harvard. But then, even George Bush, Jr. took his Masters degree from Harvard.

MILITARY CONTROL

Can any politician in any part of the country have as much power as the Ampatuans without full military, police and presidential backing? Of course not.

Mindanao or Maguindanao does not operate in a political vacuum. Political power in Mindanao can only be obtained through presidential and military support.

The power of the senior Ampatuan has not been seen in Mindanao since the Marcos era. Then President Marcos gave 101% support to Ali Dimaporo of Lanao. Dimaporo had the full backing of Marcos and his military. The only group that could stand up, and stood up, against Dimaporo was the MNLF.

In 2001, President Arroyo gave the senior Ampatuan full backing. Even before that, the military was already supporting him. Through the Arroyo years, Ampatuan gained so much clout over the President. His relatives who were not elected were given juicy positions by Ms. Arroyo.

In 2007, the Filipinos witnessed the massive election cheating in Maguindanao, which made a total mockery of the election and legal processes.

In the massacre of the Mangudadatus, the hand of the military was obvious. First, the request by the Mangudadatus to the police and military for escort were turned down. Second, there was the presence of police among the killers. Third, a big part of the killers came from the CAFGUs or government-deputized paramilitary units.

The government’s reaction to the killings was to put in more troops, to which the media and the Filipino people applauded. The military is ALREADY in control of Maguindanao. Why are they sending more troops? To protect their puppets, the Ampatuans?

PREVENTIVE SUSPENSION

If the Arroyo administration truly wants justice to prevail, the first thing it should have done was to SUSPEND all the Ampatuans from their elective positions and put in caretaker governors and mayors. This way, the Ampatuans would be dis-empowered and could not intimidate would-be witnesses to the criminal investigation.

The top military and police commanders should have been immediately relieved of duty for their incompetence, if not collusion with the criminals.

MY THEORY

SCENARIO:

The Mangudadatus are suddenly stopped along the highway on their way to COMELEC. The perpetrators strafe the first few cars of the convoy with bullets, making sure all the occupants are dead. Half of the convoy are then escorted to a nearby isolated place and killed. They are thrown into the freshly dug huge hole and their cars crushed. The backhoe then covers the grave.

Meanwhile, military and police come to the crime scene along the highway. The military claims that the ambush has the “signature” of the MILF. When others look for the rest of the convoy, the military/police  say that they must have been kidnapped, which means that the Abu Sayyaf could be involved.

The Ampatuans, who are close allies and even kins of the Mangudadatus, come in and announce that they will do everything to capture the perpetrators of the heinous crimes.

The media cry to high heavens for justice. The Christian Filipinos clamor for all-out war against the MILF and Abu Sayyaf.

The President announce State of Emergency all over Muslim Mindanao (ARMM).

The ruling party and the Ampatuans can then do anything they want for Election 2010

Another scenario like this in another part of the country, then all will be set for Martial Law.

But the planners forgot Murphy’s Law,. i.e.  if there’s anything that can go wrong, it will go wrong.

What the planners did not foresee was Mrs. Mangudadatu calling her husband the Vice Mayor via the cellphone. The wife told the husband that Datu Andal, Jr. a.k.a. as Unsay blocked their way and was asking them to go out of their vehicles.

With this single phone call, perhaps done in just one minute, the scenario goes to naught. There is now nothing that could convince the Mangudadatus that the Ampatuans were not the culprits.

In Gilbert Teodoro’s press con, he kept on alluding to the MILF. Even Executive Sec. Eduardo Ermita also mentioned that the MILF once ambushed the Ampatuans.

Even if the government will continue with the scenario and will claim that the MILF or the Abu Sayyaf were the criminals, the Mangudadatus will not believe them. The media or the Christian Filipinos might believe that but certainly not the Buluan Vice Mayor and his kinsmen.

END OF THE AMPATUAN GLORY DAYS

The Ampatuans must now really be fearful for their lives and their fortune. Their patron and benefactress will soon be leaving Malacanang. And the whole Mangudadatu clan of Sultan Kudarat and Maguindanao will presumably not rest until vengeance is theirs.

Matheo har begynt å leke med lekene sine. Vi har hatt de liggende rundt han når han ligger på krabbeteppet sitt men de har aldri vært spennende – før i dag!

Denne flotte leken her fikk Matheo av Tante Trine når hun var på besøk hos oss rett etter Matheo var født. Og nå begynner Matheo også å få opp øynene for denne leken. Den får han ordentlig tak på og kulene er kjempegode å smake på og utforske med munnen…Også lager den lyd når han flytter på den! Så dette er en flott leke altså som Matheo kommer til å leke masse med fremover.

fra en moromail jeg mottok i dag:

Må si jeg syntes den her var morsom altså:

Nombre: ×××HOLiC
Capitulo: 193
Creador: CLAMP
Editorial: Kōdansha
Publicación: Semanal por Shonen Magazine
Raw: Disponible

Rou 193

Download RAW

Download English [Fail Manga]
Download Español[Phantom Fansub]

[PRÓXIMAMENTE]

Testa di moro

E’ domenica mattina, dopo giorni di pioggia abbondante finalmente il sole. Armato di macchina fotografica e con il mio piccolo al seguito, decido di andare a caccia di stemmi. Salito in macchina decido di portarmi a Cursi, pochi chilometri dopo Maglie  giunto nella piccola frazione di Morigino mi viene in mente che da qualche tempo la facciata della splendida parrocchiale di San Giovanni Battista (1598-04), è stata restaurata e io non l’ho ancora vista. Perché allora non approfittarne e dare uno sguardo?

Al semaforo subito a sinistra, percorro la breve, e quasi unica, strada della frazione sino a giungere nell’ampia piazza. Eccola! Splendida nella sua imponenza che si slancia da terra verso il cielo come una freccia, questa parrocchiale sembra essere “sin troppo” per un piccolo borgo che conta poco più di cento abitanti. Sull’architrave del portale finalmente si legge “A DEO ET COMUNI LARGITATE FACTUM EST HOC / ET MIRABLE NOSTRIS OMNIBUS OCULIS A.D. 1598” (da Dio e da offerte pubbliche fu costruito questo tempio, cosa meravigliosa a tutti i nostri occhi nell’anno del Signore 1598). E’ veramente uno splendore e so che dentro non sarà da meno, ci entro.

Morigino, Parrocchiale S. Giovanni Battista, particolare dell'organo (XVIII sec.)

Le chiese sono per eccellenza le custodi dell’arte e quella di Morigino non è da meno ma, in quella mattina, non sono le opere che attirano la mia attenzione ma le tante teste di moro che qua e là sono scolpite. Sono tante e diverse: su due capitelli delle dieci colonne che separano le navate interne sono scolpiti un volto frontale e l’altro laterale di un moro col capo coperto, sopra le canne dell’organo un bambino di colore coperto da un tipico abitino popolare settecentesco,   e in ultimo,  sulla tela dell’altare raffigurante la Madonna Del Rosario, ancora altre due teste. Vengo anche a conoscenza che il moretto scolpito sull’organo è lo stemma della frazione che, solo nell’800, perse la sua indipendenza comunale. Sono tutti la questi mori che sembrano osservarti e il pensiero che ti viene subito in mente è quello di trovare qualcosa che ne spieghi il motivo della loro esistenza.

Morigino, Parrocchiale di S. Giovanni Battista, particolare del capitello (XVII sec.)

Intanto ci pensavo e osservavo mentre i fedeli cominciano a radunarsi per la Santa messa. Io sono lì, loro, non abituati al visitatore, mi guardano come se fossi un turista cinese e io che ci penso mi vien da dire: uei ca io de Maje su!. Tra un pensiero e l’altro mi dirigo all’uscita e appena sul piazzale, ancora inebriato da quella “stranezza saracena” e per giunta in una chiesa, mi volto a destra per cercare l’auto. Noto con una certo stupore che, su un anonimo muro, fa capolino la testa di un altro moro, più grande ma residuo di un’opera più complessa. Certamente il concio che lo ospita è parte di una fabbrica più antica, ora persa perché probabilmente rimessa in sesto nell’800. Capisco solo in questo momento come mai tanti storici abbiano facilmente associato la fondazione di Morigino ai Mori. Qui, in ogni angolo antico c’è un moro!

Suggerisce, infatti, lo storico salentino Giacomo Arditi (1815-1891), che un certo Moro, capitano dei Saraceni attorno al X sec., non volendo tenere assieme due sue compagnie le divise dislocandole una nei pressi del comune di Cannole e l’altra nel luogo dove sorse Morigino. Francesco Pirreca (1592-1643), storico alessanese, sostiene invece nella sua “Historia della Madonna SS. di Leuche” che fu un discendente degli Agareni d’Africa a conquistare Leuca.

Egli era il discendente di quegli arabi che, spinti dalla necessità di trovare terre più fertili, “sciamarono” dalla Mauritania verso i lidi d’oltremare. Morigino, quindi, fu colonizzata da questi mauritani quando essi conquistarono e misero a ferro e fuoco buona parte della costa del Regno di Napoli così da spadroneggiare « per lo spazio di 218 anni, atteso che vi vennero nel 829 e ne furono cacciati nel 1047».  Questi conquistatori, per via della loro carnagione e capelli scuri, furono soprannominati Mori o Saraceni o Agareni e da questo, dunque, il toponimo Morigino.

Morigino, Parrocchiale S. Giovanni Battista, particolare dell'Altare Madonna del Rosario (XVII sec.)

Le notizie riportate dal Pirreca sono quanto mai affascinanti ma, come per Muro Leccese che accoglie nel suo stemma una testa di moro e le sue mura, ad oggi non esiste alcuna documentazione certa attestante la fondazione moresca. Ciò che invece può ritenersi certo è quanto sostenuto dagli studiosi salentini Emilio Panarese e Mario Cazzato che, dall’analisi delle tombe longobarde di Rosemarine ricadenti tra Maglie e la sua frazione, suppongono la nascita del primo nucleo abitativo intorno al VII sec. d.C. Il casale di Morigino è invece attestato ufficialmente, e per la prima volta, nei documenti del 1192 quando il normanno Tancredi d’Altavilla infeuda tal Annibaldi Roberto.

La successione feudale del casale, seppur lacunosa, passa per le maggiori famiglie di Terra d’Otranto, quali Paladini (1606) e Lubelli (1690),  per terminare nel 1786 con Oronzo Vernazza, discendente dell’omonima famiglia veneziana trapiantata a Napoli. Tuttavia, ad oggi, non si è a conoscenza dei signori che tennero questa terra, sempre se esistesse, prima dell’XI sec. e pertanto il Moro di Morigino continuerà a sorridere dall’alto dell’organo parrocchiale come a dirci: sono un bagonchi o un principe?

DEDICATO AL CACCIATORE DI TORRI

Per approfondimenti sulla parrocchiale di Morigino: A. DI LANDA, Morigino e la sua Chiesa Parrocchiale, Galatina, Ed. Salentina, 2006.

Anne-Marie har inspirert meg. Jeg ønsket egentlig noe litt gyldnere, men pytt, det blir fint dette også. Særlig hvis jeg holder litt igjen på det rosa.  Det er hyggelig, og jeg får det visst til 

På vei hjem fra Samfundet i går stakk vi innom Burger King for å kjøpe vårt nattlige måltid. På vei ut gikk vi forbi bordet der ketchup, salt og pepper ligger, og vi tok selvfølgelig med litt. Litt mye, faktisk. Egentlig så tok vi med utrolig mye. Faktisk så tok vi med oss hele 138 pakker ketchup, 251 poser salt, 39 poser pepper og 10 sugerør.

Ja.. Det var faktisk en del.

Heldigvis er vi begge godt oppdratt, så den vonde klumpen i magen vokste seg bare større og større i dag tidlig. Det endte selvfølgelig med at vi pakka sammen ketchupen og saltet og gikk tilbake til Burger King.

The walk of shame fikk i dag en ny betydning.

Vel framme fikk vi etterhvert huka tak i ei fra betjeninga, som kun responderte med å le høyt og lenge. Vi senka skuldrene og pusta ut, for vi hadde sett for oss politianmeldelser og det som verre er.

God samvittighet og lettelse.

Dette blir bare enda en av de etterhvert så mange morsomme historiene vi har å fortelle barnebarna.

]]> http://siyasetalani.wordpress.com/2009/11/20/gladyo-biraderlerin-vurucu-gucu/ Thu, 19 Nov 2009 20:21:17 +0000 siyasetalani http://siyasetalani.wordpress.com/2009/11/20/gladyo-biraderlerin-vurucu-gucu/ http://hagenpahytta.wordpress.com/2009/11/19/bsj-og-chanel-og-snn/ Thu, 19 Nov 2009 19:31:44 +0000 Britt Åse http://hagenpahytta.wordpress.com/2009/11/19/bsj-og-chanel-og-snn/

Jeg har vært i Oslo i vel et døgn igjen, og kom nettopp hjem. Denne gangen hadde jeg tid til å kikke meg rundt og shoppe litt også, og hadde med kollega som var svært støttende hver gang jeg mente at jeg trengte noe. Gode greier     Høyest prioritet denne gangen var Standard-butikken, siden man har en nevø som så inderlig ønsker seg latebæsj til jul. Slike ønsker må selvsagt oppfylles, og det ble med litt forskjellig annet fra den butikken også 

Jeg begynte forresten raidet hos MAC på Glassmagasinet, så nå er mitt behov for øyeskygger atter en gang tilfredsstilt for lang tid framover. Gull, bronse og sølv. Jeg sier ikke mer. Lekkert!

Så var vi innom Steen & Strøm og ble swept away av en svensk parfymeselger av Guds nåde. Han kapret oss ved Chanelprøvene, snakket og dusjet og forklarte og holdt på så vi ble aldeles svimle og begeistret. Jeg fikk med meg en prøve på Cristalle eau verte, som blir omtalt separat ved første høve.  I tillegg ligger her papirprøver på Chance og Cristalle, som begge er nydelige dufter. Chanel er i det hele tatt nydelig. Sukk 

Svensken avsluttet, da han hørte at jeg er en Dune-dame, med å svisje oss bortom Diors prøveflasker, hvor han holdt et lengre og sterkt engasjert innlegg m/ekstatiske håndbevegelser som akkompagnement, om Midnight Poison, og overrakte en godt sprayet prøvestripe. Jeg har aldri en gang overveid disse poison-parfymene, aner ikke hvorfor, men denne virker skikkelig vidunderlig, så den kommer på lista over de jeg skal anskaffe prøve på.

Hos la Prairie fikk jeg tigget til meg en prøve på den nye Platinum, omtalt hos Alt Godt, og tok med prøvelapper derfra også, men de “taler” ikke til meg sånn umiddelbart. Vi får se når jeg har sniffet litt.

Det er nydelig å være hjemme igjen. Her skal sofakrølles i kveld, og så er det hjemmekontor med bærbar på kjøkkenbordet og utsikt til ivrige småpipper i morgen.

De lot oss i det minste beholde hodene.

Endelig, vi fikk sannelig presset inn en tur i jungelen ogsaa. Torsdag kveld reiste vi fra Quito med nattbussen til Lago Agrio i Sucumbios-provinsen, nord-oest i Ecuador, paa grensen til Colombia. Der ble vi moett av en trivelig skrue som tok oss med videre to timer i buss til grensen av nasjonalparken. Saa, etter en kvikklunsj og litt smaaprat med resten av turistgjengen bar det innover i jungelen i det som minner om en norsk elvebaat med paahengsmotor. Helt fra starten av var det klart at dette kom til aa bli varmt og fuktig. I loepet av baat-turen saa vi bra med dyr i traerne. Da vi kom frem til lodgen vaar, mange aper, papegoeyer og maurslukere senere, var det lunsj foer vi dro for aa se etter i kaimaner (krokodiller), samt ta en dukkert i det samme vannet i solnedgangen.

Fritt frem, her kan du bade blant krokodiller og piraya og anaconda-slanger.

Riktig vakkert, men skal si vi lurte litt paa hvor lurt det var aa bade i kakaofarget jungelvann naar det svoemmer baade det ene og det andre rundt der nede.. Guiden vaar forsikret at nei, midt ute i vannet, der kan man baade plaske og skrike uten aa tiltrekke seg uoenskede blikk fra villdyrene.

Velvel, det var deilig med en dukkert, etterpaa dro vi og saa litt paa krokodillene innved land, og saa dro vi hjem til middag. Det ble bytte av guide, og vaar nye guide, urbefolknings-Luis med bakgrunn fra de Ecuadorianske spesialstyrkene, fortalte sporenstreks om alle farene i jungelen, om hvordan vi maatte vaere forsiktige med den seks meter lange krokodillen i innsjoeen, som et par uker tidligere hadde drept en anaconda paa saamme lengde, og bitt av den hodet. Haha, som om ikke det var nok allerede fortalte han med streng mine om alle giftkrypene, tarantellene og slangene i jungelen, og om at vi maatte lyse riktig godt i senga foer vi la oss, og la vaere aa skrike saa hoeyt om vi laa ansikt til ansikt med en haarete edderkopp, for det ville jo vekke de andre gjestene.. Det var noen lange fjes rundt det middagsbordet. Og jeg tror urbefolknings-Luis koste seg litt.  Men redselen varte ikke saa lenge.

Neste dag besoekte vi en landsby, laerte aa lage jungelbroed, og lekte litt med barna i elva:

S har naerkontakt med urbefolkningen.

Siste dag var det pirayafisking, med stor innsats fra meg:

Herlig fangst for en gammel akvarieromantiker og fiskenerd.

Deretter avsluttet vi med jungelvandring i moerket. Ganske spennende, foer du vet ordet av det titter en tarantell eller slange inn i ansiktet ditt, lett opplyst av lommelykten.

Jungelhummeren, 15 cm lang og visstnok god paa smak. Jeg blir ikke saa lett vant til saa store insekter.

Vi var en lykkelig gjeng som mandag gjenvant rene klaer, toerr hud og muligheten til aa sove i senger som ikke trenger aa sjekkes med lommelykt hver kveld.

-Juan

Ecco qui, per chi fosse interessato, il secondo libro di “Utopia” di Tommaso Moro, dove viene descritta l’isola immaginaria. Il formato è .pdf e può anche essere usato come e-book.

Secondo libro di “Utopia” in .pdf

It’s called Adventures in Desperation. It’s an account of my busking experiment. (Don’t worry, I haven’t given up on finding more secure employment, but I still have some time on my hands and I might as well spend it outside.)

Han lener seg over meg for å kysse meg og kjenner hardheten min i sort silikon mot magen som jeg har kjent hans og andres hardhet i hud mot min mage hundrevis av ganger før. For ham er det første gang. Han skvetter til og ler med meg.

Deilig å slappe av på Tel Avivs strandlinje dagen derpå (selvfølgelig også før man går ut)

Jeg kan bekrefte at Tel Aviv er en bra partyby, slik det står å lese i nettutgaven av VG hvor de presenterer Lonely Planets ti-på-topp liste over verdens partybyer. Jeg har vært flere ganger i Tel Aviv, og det er deilig å kunne rusle ned på stranden dagen derpå for å slappe av, hvile ut rusen og skue ut over havet. Tel Aviv blir også kalt Lille New York, da det er en by som aldri sover og hvor det alltid er et eller annet som skjer. Det finnes et tilbud for enhver, både i Tel Aviv og New York.

Av de andre stedene på lista har jeg bare vært i Cape Town, Sør-Afrika – også et bra partysted! En morsom detalj med VG’s artikkel er at de under punkt 10 (Tel Aviv), har en link hvor det står “Her er en byguide fra Tel Aviv”, og om du klikker på linken er det en artikkel hvor de skriver om Jerusalem. Tel Aviv er nevnt i artikkelen, men kun fordi personen som skrev den landet på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv. Ellers omhandler hele artikkelen Jerusalem (som forøvrig også er en bra by å feste i). Det kan trygt sies å være en overdrivelse å kalle en artikkel om Jerusalem en “byguide fra Tel Aviv”…

Groove, New York City

Min neste tur til Tel Aviv vil bli førstkommende jul. Det blir vel tid til en fest eller to da også
Ellers kan jeg anbefale Goa, India, for de som vil ha en ordentlig partyjul.
Hva med deg? Har du noen bra steder å anbefale?

Relaterte innlegg:
Karin – en kjærlighetshistorie

Gode nyheter! Jeg overlevde! det var kjempemoro å spille. vi var 10 stk, så det ble 2 lag med 4 på banen og en innbytter. Selvfølgelig ble det meg og 9 gutter, det var jo ikke helt uventet. Det ble mange av type: “Kom igjen nå gutta! … og jenta..” Men jeg er helt vant med å være en av gutta, så det går helt fint. Ellers kan jeg medele at jeg har ingen anelse hvem som vant, men siden ikke dere vet heller, så sier jeg selvfølgelig: VI VANT =D Guttene var veldig søte og sa unnskyd hver gang de sparket ballen på meg litt over middels hardt, men jeg tåler da litt. En av guttene prøvde å være veldig forsiktig med meg, men da dyttet jeg han inn i veggen og tok ballen fra han, tror han prøvde å ta hevn resten av kampen =P

Tilslutt må jeg vel nesten også nevne at stakkars Lars (jeej, jeg kan navnet på noen) fikk ballen rett på det stedet gutter helst ikke vil ha ballen, og lå og krøllet seg på banen en liten stund.. Stakkar.. Til tross for at jeg i grunn aldri har spilt fotball virket guttene nokså imponert over fotball-skillsene mine, evt noe de bare sa for å være høflige, men jeg velger å tro det første. Nå har jeg vel i grunn lovet å være med neste uke og så jenteandelen øker betraktelig, men det er helt greit, det var stas. Dette blir fra nå min faste onsdagsaktivitet! Jeeej, jobben betaler =D

Un estudi conclou que 8 de cada 10 immigrants de Salt i Girona no treballen. Un estudi elaborat per l’Observatori Permanent de la Immigració conclou que un 86% dels immigrants que viuen a Salt i Girona no treballen. (…) En els darrers vuit anys, s’ha multiplicat per deu el nombre d’immigrants que viuen a Salt i per tres els que ho fan a Girona. A finals del 2008, el 42% de la població total de Salt és d’origen immigrant i a la capital ho és el 16%. És la mateixa Salt on, fa pocs mesos, una baralla massiva va esclatar enmig del carrer entre pakistanesos i moros per una bossa de patates. Com a Palma de Mallorca on, gairebé alhora, negres i gitanos també topaven massivament al carrer per unes ulleres de sol. N’esmenten tota mena de motius però sempre defugint, molt aclaridorament, un fet obvi. Que aquests massa sovint repeteixen aquí les actituds que arrosseguen des dels seus països. Repetint també aquí, en conseqüència, els mateixos problemes que hi pateixen. Transmetent-los ja, fins i tot, generacionalment. Problemes que a la crisi d’enguany encara s’agreugen més. Forçant els mitjans a fer-se’n ressò a desgrat seu. En palesar-se que és a aquesta mateixa gent on, en síntesi, rauen els problemes. Els seus i ara, també, els nostres? Perquè aquí sempre poden acusar als catalans i europeus en general de ser-ne responsables. Amb la ximple gaubança de l’esquerra immigracionista sempre amatent d’assumir, masoquistament, aquesta falsa responsabilitat. Per maldar, immediatament, d’imposar-la sobre nosaltres. Qui, sortosament, cada vegada més ens rebel·lem contra tot això. Aquí i arreu d’Europa.

Botiga a Salt on va començar la baralla entre pakistanesos i moros

A Berlín simultàniament una gran majoria d’àrabs i turcs a aquesta ciutat, crescuda arran de polítiques nefastes, manca de qualsevol funció productiva (…). El quaranta per cent dels naixements són a aquest col·lectiu marginal. La nostra població educada està tornant-se cada vegada més talossa de generació en generació. Encara pitjor, es recreen en una mentalitat atàvica i agressiva. És penós que els nois turcs rebutgin d’escoltar les seves professores en ser això el que la seva cultura els diu. (…) M’estimaria més tenir jueus de l’est d’Europa amb un quocient intel·lectual d’un 15% més alt que la població alemanya. A Alemanya en Thilo Sarrazin, que havia estat representant del socialdemòcrata SPD a Berlin i és era dels més importants directius al Bundesbank -cabdal banc alemany i europeu-, ha denunciat la mateixa situació patida a la seva capital Berlín. La seva gosadia, malgrat només esmentar en veu alta i ferma una realitat ben coneguda -per exemple comentada a un altre post sobre la violència racista de turcs i àrabs contra joves alemanys als instituts-, l’ha fet objectiu fins i tot d’una investigació policial. Malgrat que la coneguda sociòloga turca Necla Kelek li dona suport. Reblant amb dades més escruixidores encara les seves coratjoses declaracions. Necla Kelek, tanmateix, no està sent investigada. En ser turca. Palesant que en Sarrazin es reprimit en ser alemany i europeu. En dir coses que, als europeus, alguns semblen voler-nos prohibir de dir-les i potser fins i tot pensar-les.

Thilo Sarrazin, lluitador contra l'immigracionisme

Tirsdag ettermiddag og kveld ble tilbragt hjemme hos min gamle venn den gale tomaten, også kalt han med det lange lyse håret, evt Fredrik. Vi kom frem til at vi hadde ikke sett hverandre siden julen 2007, utenom et par tilfeldige møter i Kolsåsbakken med SFO-barn.

Vel uansett, Fredrik var en god vert og serverte nydelig Tikka Masala som jeg så fint satt og så på at han lagde =) Så var det dags for mimring! Jeg kjenner Fredrik fra gode gamle TenSing dager (altså Fredrik spilte i bandet da) og stilte opp med album fra vår aller første turnè til Tsjekkia i 2001. Fredrik snakker nok for en hel liten armè, men det var bare kjempemoro med masse sladder og gamel historier, selvom Fredrik selvfølgelig måtte ødelegge noen illusjoner jeg hadde klart å holde på i mange år. Han måtte også innrømme at han leser bloggen min, men han er rett og slett ikke kul nok til å kommentere (ok, det siste innrømmet han kanskje ikke, men det sier seg jo selv) Jooo, Fredrik er enda mer glad i mac enn meg og har en hel liten haug, så han disket opp med mini-mac-lan-party, ingenting er bedre enn det!

Vil absolutt kalle det en vellykket kveld og vi har inngått en pakt om at det ikke skal bli 2 år til neste gang! Jo, vi inngikk en pakt til, vi skal på turnè 2011, 10-års jubileum etter første turnè. Om noen gamle Lommedalen tensingere leser dette, vil dere være med??

Jeg er for tiden i praksis i Hamar. Dette i seg selv er litt mer slitsomt enn vanlig skole, men også mer lærerikt. Har nettopp gjort meg ferdig med tre uker praksis i Trysil, og kom altså denne uka til Hamar for to uker praksis. Før første praksisdag på mandag hadde jeg ikke møtt noen av de to andre jeg skulle være på gruppe sammen med. Mandag fikk jeg møte den første, ei veldig hyggelig jente ved navn Katrine. Katrine kommer fra Stavanger, og jeg nevnte på at jeg hadde gått Idrett årsstudium her. Etterhvert kommer det frem at Katrine var sammen med Peter, eller den tidligere nevnte ungkaren, som gikk i klassen min når vi gikk idrett sammen. Det var et helt sykt sammentreff! Hva er oddsen for at to mennesker som egentlig har felles bekjente gjennom en by langt unna Hamar tilfeldigvis puttes på en praksisgruppe sammen? Både Katrine, Peter og jeg synes det er ganske sprøtt å tenke på. Og jeg kunne si til Katrine: “ah, var det DEG han var sammen med!”, mens Katrine kunne si “er det DU som er Line, ja!”

Når vi tenker tilbake, så viser det seg at vi til og med har møttes på Kvadrat, det store kjøpesenteret halvt midt i mellom Stavanger og Sandnes. It’s a small, small world we’re livin’ in.

Så et tips: Jeg har oppdaget en genial ting. Noen vil kanskje si velkommen etter, men jeg har hvertfall oppdaget det nå nylig. Og det er bloglovin. Her er det fort gjort å registrere seg, og hvis man gjør det kan man søke opp adressene til alle bloggene man leser og følger med på, og legge de inn her. Da vil man få en samlet oversikt over hvor mange, og hvem, som har oppdatert bloggen sin når man går inn og sjekker sin profil på bloglovin. I tillegg kan man velge om man vil bli varslet på e-post når noen oppdaterer bloggen sin. Genialt, spør du meg! Jeg følger med på ganske mange blogger, og i stedetfor å klikke meg inn på hver og en for å sjekke om bloggen er oppdatert, kan jeg bare gå inn på bloglovin, så gjør den jobben for meg!