AKT 2

Marsch der Priester

Det roes helt ned, for en liten inntogsmarsj av prestene.

O Isis und Osiris

Handlingen avbrytes av det jeg ikke kan se som annet enn en temmelig umotivert hyllest til de to gudene. Det er Sarastros bass som fremfører den, koret av prestene. Bønnen fra en Sarastro publikum nå  skjønner er snill, er at Isis og Osiris skal beskytte Pamina og Tamino i prøvene de nå skal gjennomgå. Det er en rolig og verdig melodi.

Sprecher, Zweiter Sprecher

Det er to prester som fremfører dette korte nummeret.

Wie, Wie, Wie

De tre damene til nattens dronning, Tamino og Papageno er med i dette første sprudlende nummeret i andre akt. Damens oppdrag er å få Tamino og Papageno til å snakke, slik at de ikke består den første testen i tempelet. Papageno snakker gjerne, og Tamino snakker til Papageno for å få ham til å tie stille. Også her er hver tone hver karakter synger helt i samsvar med personligheten.

Alles fühlt der Liebe Freuden

Her er det Monostatos som skal uttrykke at alle de andre får sine kjærester og noen å elske, utenom ham. Han er sint, og smått komisk sint, og Mozart lar han få uttrykke denne ergrelsen i akkurat den riktige melodien.

Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen

En av de mest berømte operaarier av alle. Det er dronningen av natten som utgyder sin rettferdige harme over at datteren Pamina, ikke ønsker å myrde Sarastro. Nattens dronning har bare to arier, der den første er forvarselet til denne store. Hun er rasende, for hun ser at datteren med det svikter henne og at hun vil bli stående alene uten å få gjennomført sine ønsker. Dette er det Mozart skal uttrykke i musikken han skal lage. Og han gjør det ved å la sopranen synge på i de aller høyeste og lyseste toner, det er en suveren og overlegen fremvisning av makt og evner, i bakgrunnen ruller fioliner, blåsere og til og med en og annen pauke mener jeg å høre, men den lyse stemmen går alltid over dem alle.

In diesen heiligen Hallen

Før denne er det den morsomste dialogen av dem alle. Morden soll ich. Det er Monostatos som ønsker å presse Pamina hennes elskov, veldig komisk, med å si at her er det bare en måte å slippe unna: ”å elske meg”. Sarastro kommer med en gang og avbryter opptrinnet, og Monostatos skifter på ny til den ytterste feighet. Arien til Sarastro handler om at i disse hellige haller, hvor han styrer, er det ingen plass for hevn og forræderi. Her skal kjærlighet råde. Som den selvsagteste ting av verden gir Mozart også dette musikalsk uttrykk.

Seid uns zum zweiten Mal willkommen

Etter at Papageno har hatt et lite snakkende mellomspill med det som skal vise seg å være hans Papagena, kommer de tre guttene tilbake med en vakker melodi og vakker sang som passer til dem. Guttene leverer tilbake de magiske gjenstandene, Tryllefløyten til Tamino, klokkespillet til Papageno.

Ach, ich fühl’s

Det er først en dialog med en nydelig fløytetone i bakgrunnen. Så kommer en nydelig arie av Pamina. Fløytetonene er naturligvis gjort av Tryllefløyten. Og arien er Pamina som skal uttrykke sin sorg, over at Tamino har sviktet henne og ikke vil svare når hun roper på ham. Dette er en mer ekte og skikkelig sorg enn den enkle lengselen Tamino skal uttrykke i første akt, Pamina har virkelig mistet meningen med sitt liv når Tamino ikke lenger vil ha henne. Det er aldeles nydelig uttrykket, med rolige strykeinstrumenter i bakgrunnen, og hennes sopran høyt over ledsaget av forskjellige treblåsere. Sorgen som handlingen ikke i det hele tatt har bygget opp til, er fullt til stede i denne arien til Mozart, slik at handlingen fungerer allikevel.

O Isis und Osiris, welche Wonne!

På ny er det et kor som skal hylle gudene Isis og Osiris. Det er dette koret som skal uttrykke hele Taminos heltemot, for i handlingen har han jo ikke gjort så særlig mye annet enn å tie stille. ”Hans ånd er dristig, hans hjerte rent,” synger prestene, og Mozart gir det en tilbakeholdt melodi som av og til forløser seg i den seiersprestasjonen Tamino i følge operaens gang nå skal ha gjort.

Soll ich dich, Teurer, nicht mehr

En aldeles vakker dialog mellom Sarastro og Pamina, hvor Tamino kommer også inn. Pamina er bekymret over at hun ikke skal få se Tamino mer igjen, Tamino er overbevist om at gudene vil hjelpe ham gjennom enhver prøvelse, og Sarastro har bestemt seg for å atskille dem litt til. Prøvelsene er på det nærmeste slutt. Så denne tersetten skal altså gå fra bekymring, heltemot og ro, til avskjedenes følelsesladde tone. Sarastro meddeler at de snart vil gjenforenes for godt, men både Tamino og særlig Pamina har vanskelig for å tro det. For elskende er selvsagt en slik avskjed følelsesladd, og disse følelsene blir behørig tatt hånd om i avslutningen til Mozart.

Ein Mädchen oder Weibchen

Her kommer favorittene mine på løpende bånd. Papaegno er og blir helten. Han er nå etterlatt i tempelet med prøvelsene, og har ikke lenger engang Tamino til å støtte seg. Feig og tafatt som han er, bestemmer han seg nå for å satse alt på et kort og ønske seg en kvinne ved hjelp av klokkespillet sitt. Mozart skriver her en lystig melodi, som passer helt til Papagenos temperament. Den lystige melodien åpner også for skikkelig sutring fra Papageno, over at kvinnen han ønsker ennå ikke er der, og til vakker klingeling fra klokkespillet. Dette er et dypt ønske fra en som ikke er i stand til å ønske dypt. I likhet med Tamina ønsker han døden hvis han ikke kan få seg en kjæreste, han sier han da vil dø av sorg, men det eneste han eventuelt er i stand til å dø av, er syting.

Bald prangt, den Morgen zu verkünden

Dette er de tre guttene som synger. Det er morgenen som stiger, og det får selvsagt en vakker melodi og sang. De tre guttene oppdager også Pamina, som er helt på villspor, og ønsker å ta livet sitt, siden Tamino er borte igjen. Dette er også av de melodier som skifter så herlig i stemning og musikalsk uttrykk gjennom nummeret.

Der, welcher wandert diese Strasse voll Beschwerrden

En lang og flott sang. Flere og flere kommer til i koret. Her er det Pamina og Tamino til slutt får hverandre. Nydelig. Nummeret varer nesten ti minutter, og skifter naturligvis en god del i stemning og bygger seg ordentlig opp. Det er musikkens oppgave å uttrykke gleden ho Pamina og Tamino når de får hverandre, en glede også alle de andre tar del i.

Tamino mein! O welch ein glück!

Denne fortsetter direkte fra den forrige, og på noen plater er de to slått sammen i en eneste lang og vekslende sang. Det er Pamina som alene får uttrykke gleden og undringen over at hun endelig får sin elskede Tamino, som nå også i operaen har vist seg som en ekte helt.

Wir wandelten durch Feuersgluten

Det er selvfølgelig fløytetonene som må avslutte festen. Og nå lyder de himmelsk, alene, bare med noen svake pauketrommer i bakgrunnen. Dette er avslutningen på finalen. Det er fred og lykke og harmoni i landet, og i livet. Tryllefløyten har gjort det. Teksten det avsluttes med, er at prestene inviterer de nye elskende inn i tempelet. Triumfen er sikret, og Mozart bruker ett minutt på å gjøre det også musikask.

Papagena! Papagena! Papagena!

Det er bare en karakter som det ikke er blitt orden på. Det blir tatt hånd om i dette lange og herlige nummeret jeg kanskje liker best av dem alle. Papageno har ennå ikke fått sin Papagena. Han leter etter henne, men finner henne ikke. Det er den herligste sutresang om en som vil ta livet av seg. Guten nacht, scvarzer welt. Her skal han ta livet av seg. Han setter alt inn på at hun må dukke opp innen han har telt til tre. Og han teller, og spiller, saktere for hver gang. Briljant gjort av Mozart. Hun kommer heller ikke tredje gangen. Og musikken blir så trist, så trist, at det er vanskelig å tenke seg noe tristere i hele verden. ”Gute nacht, du falsche welt” Og overgangen blir plutselig til de tre guttene som kommmer frem, og sier han kan bruke en fløyte og kalle på henne. Han bruker klokkespillet. Også den melodien passert perfekt inn, lystig og glad. Han kan ønske seg hva han vil, og ønsker at damen skal komme til ham. Og Papagena kommer, til en virkelig flott finale. Så synger de pa, pa, om alle ungene som kommer, Papapgenoer og Papagenaer, det er en lystighet like glad, som det før var trist. Det blir så gjengjeldt, det skal komme en Papageno, og en Papagena. Det er det lystigste og gledeligste i verden. Alle disse stemningene som Papageno går gjennom, er det ene og alene musikken som gjør interessante, og musikken gjør det i tillegg til å være så enkel som Papagenos karakter. Det er bare å gi seg ende over.

Nur stille, stille, stille

Det avsluttes med at alt er stille. Dette er skurkene, Monostatos, Nattens dronning og damene hennes, som prøver å krype seg inn i lykkeligheten som nå gjelder alle. Men det går dårlig, de ramler ned. I lyn og torden, og stor dramatikk.

Die Strahlen der Sonne

Til slutt er det Sarastro som synger sin hyllest til solens stråler. De onde krefter er definitivt slått. Alt er godt.

I dag skal jeg gå gjennom operaen tryllefløyten sang for sang.

Overture

Overturen skal være en introduksjon til musikken og til handlingen, og sette tilhøreren i den rette stemningen for hva som skal komme. Overturen til tryllefløyten er en overflod av ideer og alle slags innfall. Det er musikk som liksom bobler opp og ut. Det er fullt av stemninger som veksler raskt med hverandre. Jeg er særlig svak for fiolinslaget midt inni der, det er kun en tone, men den blir dratt flott ut og er herlig oppbygd. Vi er introdusert for operaen tryllefløyten.

Zu Hilfe, Zu Hilfe

Det er Tamino på flukt fra dragen. Denne flukten skal både være dramatisk og liksom ufarlig på en gang, handlingen er jo liksom en slags spøk. Og skal man tonsette dramatisk, ufarlig flukt, så må det være nettopp som Mozart har gjort det her. Midt inne i denne melodien kommer de tre hjelperne til nattens dronning inn og hjelper, med en plutselig og lys sang, som bryter helt med stemningen som hittil har vært. Sangen er for sikkerhets skyld trestemt, og skifter stadig karakter. Den skal få frem at de redder Tamino, og liker ham veldig godt. Merk alle stemningsbruddene og forskjellige melodiene bare i denne sangen.

Der Vogelfänger bin ich ja

Vi får et nytt stemningsbrudd, og introduksjonen fra fuglefangerfløyten. Denne sangen skal karakterisere Papageno som en ubekymret, lettsindig og ikke særlig tankefull fuglefanger. Teksten er meget enkel. „Der Vogelfänger bin ich ja, stes lustig heissa hoppsasa“ – eller „En fuglefanger det er jeg, og jeg er glad hei tralala“. Mozart kvitterer ut en melodi så lys og glad og lett at man bare må gi seg enda over, og like denne karakteren.

Dies Bildnis ist Bezaubernd schön

I denne arien må Tamino øyeblikkelig bli forelsket i Pamina, som han får se et bilde av. Den store, dype kjærligheten kan det ikke være snakk om, men den må være søt og inderlig og vakkert uttrykt. Like lett som Mozart har fått frem alle de andre stemningene hittil i operaen, skriver han her ut en vakker arie, der Tamino får lide seg lykkelig gjennom sine følelser.

O zittre nicht, mein lieber Sohn

Neste arie er introduksjon av enda en stemning, og enda en ny karakter. Det er nattens dronning, mor til Pamina, som skal uttrykke sin sorg over at datteren er fanget hos den onde Sarastro, og ønsket om at Tamino skal redde henne. Melodien skal både få frem sorgen over datteren, en sorg som må være litt spesiell, for som det siden skal vise seg, er det ikke Sarastro, men nettopp hun selv som er den onde, om noen skal være det. Melodien og arien skal også helst ha et forvarsel til det forferdelige sinnet hun skal fremvise i akt to, når datteren fortsatt er fanget og Sarastro er i live. Til sist skal den inneholde troen og håpet om at noe kan gjøres. Mozart får det alt sammen til å se lett ut.

Hm! hm! hm! hm!

Librettoen gir her Mozart en utfordring, med å åpne for en duett mellom Tamino og Papageno, der Papageno har en lås i munnen, og ikke kan snakke. Hans sang er bare hm! hm! hm! hm! De tre hjelperne til nattens dronning er også med, fjerner munnlåsen, og det ender opp med at de alle synger sammen. Melodien glir fra det den til det andre helt ubesværet. Karakterene er også under full kontroll, Tamino er heroisk og vil ofre alt for sin plutselig elskede Pamina, Papageno er vettskremt og vil slett ikke redde noen, og de tre damene oppildner dem. Merk også den vakre slutten, der alt roes ned, og de tre damene ønsker lykke til. Det er utrolig hvor mye musikalsk innhold det er i bare denne lille snutten, som varer 6 min og 37 sekunder i utgaven fra Phillips med Sir Collin Davis som dirigent.

Du feines Taubchen, nur herein

Dette er en veldig kort melodi, der to nye karakterer introduseres. Det er den fangende Pamina, som kjemper mot den slemme Monostratos som vil gjøre vold mot henne. Musikalsk er det gjort som en duett, med Pamina tappert, høyt i de lyse toner, og Monostratos atskillig mindre heroisk. Papageno kommer også inn og skremmer både Monostratos og seg selv. Cirka to minutter varer sporet, alt sammen er med i sin helt riktige stemning.

Bei Männern, welche Liebe fühlen

Når Pamina er befridd skal hun øyeblikkelig gjengjelde kjærligheten til Tamino, og det skal hun gjøre i en duett med Papageno. Dette er sangen som sier at mann og kvinne skal være sammen, og skal i settingen gjelde litt utover bare denne enkle operaen. Det er en allmenn sannhet som skal uttrykkes, i motsetning til for eksempel Taminos arie der han erklærer sin kjærlighet til Pamina. Duetten mellom Pamina og Papageno er derfor gjort vakrere, med Paminas lyse stemme og Papagenos enkelhet, som sier at mann og kvinne skal leve sammen. Det er slik det skal være.

Zum Ziele führt dich diese Bahn

Tre nye karakterer blir introdusert. Det er tre gutter med en litt uklar rolle, annet enn at de griper inn i handlingen og sørger for at tingene går som de skal. Unge, lyse guttestemmer er alltid vakre å høre på. Og Mozart gir dem både her og senere i operaen riktig vakre melodier å synge på.

Die Weisheitslehre dieser Knaben

Tamino er der også, og får råd. Denne lille melodien begynner nesten som et lite resitativ, men får dramatiske oppspill fra orkesteret etter hvert. Handlingen er her slik at han skal prøve å komme seg inn de tre dørene, der to av dem roper ”Zuruck”, og den tredje, årsak, åpner seg for ham. Foran hver gang han prøver en dør, må det bygges opp stemning. Ropet ”Tilbake” skal helst være litt dramatisk. Alt sammen er gjort.

Wo willst du kühner Fremdling hin

Her blir Sarastro introdusert. Foreløpig er han regnet som den onde og skumle. Samtalen mellom de to er nærmest som et resitativ, men det blir sunget mer et stykke uti nummeret. De diskuterer Pamina og hennes fangenskap. Legg merke til hvor trist musikken blir, når de snakker om henne.

Wie stark ist nicht dein Zauberton

Først her er det selve tryllefløyten introduseres. Den skal ha en melodi som hvem som helst kan spille, også Tamino, og være så vakker at den kan uttrette mirakler. Jeg kan vanskelig forestille meg noen annen komponist sette seg ned med dette oppdraget, å komponere disse fløytetonene. Tonene er selvfølgelig nå blitt verdenskjent, og det er ikke til å tro at noe så enkelt og vakkert en gang ikke var skrevet, og nå er skrevet nettopp for å tilhøre Tryllefløyten. Kunne et annet instrument bære disse tonene her? De lystige fløytetonene skal plutselig gå over i en trist stemning, når Tamino på ny tenker på Pamina og hennes fangenskap. Nummeret avsluttes med at Tamino med tryllefløyten tilkaller Papageno, som svarer med fuglefløyten sin, introdusert i spor nummer 3.

Schnelle Füsse, rascher Mut

Dette er Pamina og Papaegno som er i ferd med å flykte, og leter etter Tamino. Overgeng til Pamina kaller på Tamino. Dette er akkurat det samme som i forrige nummer, men her altså med Papageno og hans fløyte i forgrunnen. Pamina og Papageno er selvsagt lykkelige over at de hører Tamino og at han er alene, og denne lykken blir uttrykt i toner og sang som blir direkte overtatt av Monostratos som kommer og fanger dem. Overgangen er et mirakel. Det er enkelt og selvsagt her i operaen, men hvordan Mozart får tenkt det ut er ikke gitt andre å forstå. Papageno og Pamina blir i samme melodi fanget av Monostatos og mennene hans, bare for å hente frem klokkespillet til Papageno.  Det lyder om mulig enda mer overjordisk vakkert og enkelt enn tryllefløyten. ”Es klingelt zu herlig, es klingelt zu schon”. Og vaktene begynner bare å danse, i stedet for å fange dem. Sangen avsluttes med feiringen til Pamina og Papageno.

Es lebe Sarastro! Sarastro lebe!

En veldig marsj til slutt. Nå er det Sarastro som blir feiret. Samtidig i dette nummeret er Papageno og Pamina og ser på. Papageno er vettskremt, Pamina vil ha sannhete.

Herr, ich bin zwar Verbrecherin

Her får Sarastro selv være med og synge i dyp bass. Pamina og Monostatos er også med i en ny melodi som stadig skifter i stemning og uttrykk. Folkemengden er også med i kor, og til og med Tamino kommer inn på scenen og synger noen toner.

Wenn Tugend und Gerechtigkeit

Feiringen av Zarastro fortsetter. Her med atskillig mer pomp og futt. Denne skal også i løpet av ett minutt ende akten på en skikkelig måte.

Hermann Hesse skriver i Steppeulven om hovedpersonen Harry Haller, som ikke finner seg til rette i det tyske borgerskap på 1920-tallet. Det er en favorittbok for alle på vei fra lettere litteratur til skikkelig litteratur, Harry Haller er en karakter man har svært lett for å tro man forstår, og svært mange liker å prøve å kjenne seg litt igjen, i hvert fall mens man er mye yngre enn Hesses hovedperson. Hesse sa selv at ingen bok og ingen karakter han har skrevet er så misforstått, som Steppeulven og Harry Haller.

Dette skal imidlertid ikke handle om Hesse og Steppeulven, det skal handle om Mozart og Tryllefløyten. Forbindelseslinjen er at Harry Haller mot slutten av den lille romanen blir invitert inn i ”det magiske teater”, der han får prøve drømmene sine bli virkelighet. Noe Haller forakter mest med det tyske borgerskapet, er det kulturelle forfallet han ser i det, kunsten og kulturen de nyter er på det absolutte lavmål, og når de prøver seg med finere kultur, forstår de ingenting av den. Det er herlig vist i middagsselskapet hos besteborgerne som har en vakker skulptur av Goethe i stuen, nettopp en slik skulptur Goethe selv ville foraktet. I det magiske teater blir imidlertid Haller spurt om hva han egentlig mener om Mozarts tryllefløyte, om ikke dette verket også representerer all den enkelhet og det kulturelle lavmål Haller forakter. Og han må jo motvillig innrømme at operaen gjør nettopp det, handlingen har absolutt null ettertenksomhet med seg, og musikken tilbyr lite annet enn behag ved å lytte til den. Likevel er operaen en av Halles favoritter, et verk som betyr mye for ham, og et verk han er fullt klar over er akkurat så enkelt som de som konfronterer ham med det i det magiske teater vil ha det til. Men Tryllefløyten er og blir tryllefløyten, musikken i den overvinner alt, den er uimotståelig og gjør hele verket om det er aldri så enkelt – helt herlig.

AKT 1

Handlingen begynner ved at en kriger kommer ut på scenen med en drage eller om det er en slange i hælene, dragen eller slangen blir snart drept og har siden ingenting med historien å gjøre. Krigeren viser seg å være Tamino, en prins forvillet inn i fremmed land. Det er ikke han som overvinner dragen, han besvimer i stedet av skrekk, og den som hjelper ham er tre damer. De tre er hjelpere for nattens dronning, og de blir alle sammen forelsket i den vakre prinsen.

Hvor forelsket de enn er, bestemmer de seg likevel for å forlate scenen. Inn kommer i stedet en aldeles utrolig fyr, fuglefangeren Papageno. Det er en av menneskehetens største prestasjoner at Mozart gjennom musikken klarer å gi interessant liv til denne umulige figuren. Blant Papagenos karaktertrekk er at han er en notorisk feiging, en notorisk slappfisk og en notorisk løgner. Han sier det er han som reddet livet til prinsen, og blir for dette øyeblikkelig straffet av de tre damene som nå finner det for godt å vende tilbake igjen og låse munnen på ham, så han ikke får løyet mer på en stund.

Introduksjonen av nye karakterer fortsetter i heseblesende fart. Nå er det datteren til Nattens dronning, som først bare blir vist frem til Tamino på et bilde. Tamino blir likevel øyeblikkelig forelsket, og dedikerer sin evige kjærlighet til prinsessen ene og alene på grunn av bildet. Nattens dronning får dette med seg, og kommer inn på scenen med beskjed om at Tamino kan få gifte seg med datteren hennes, om han bare befrir henne fra den onde Sarastro. Det er klart han vil, og han får av de tre hjelperne til nattens dronning den magiske fløyten til hjelp. Papageno får også være med, han får fjernet låsen for munnen, og utlevert et magisk klokkespill.

Av grunner vi ikke får vite noe om skiller Papageno og Tamino lag for å finne prinsesse Pamina, det er det hun heter, Pamina. Librettoforfatteren har gjort det lett for oss, Tamino skal ha Pamina, og Papageno erklærer allerede nå at han ønsker seg en Papagena. Det er fuglefangeren Papageno som finner Pamina, og hun er selvfølgelig klar til å gjengjelde kjærligheten til Tamino, om hun bare kan finne ham. Papageno har forresten ingen problemer med å befri Pamina, her.

Mens Papageno lykkes i å både finne og befri Pamina, står Tamino plutselig foran tre svært viktige dører, ledet dit av tre gutter som også har dukket opp, og som også straks forsvinner igjen når Tamino står foran de viktige dørene. Gjennom årsak og natur får han ikke komme inn, men døren for visdom er åpen, og i den får han vite at Sarastro ikke er ond allikevel.  

Etter at denne viktige erkjennelsen er oppnådd, er det på tide å finne Papageno og eventuelt Pamina for den noble prins, Tamino. Han gjør det ved å blåse i fløyten, og han får svar fra Papagenos klokkespill. Papageno og Pamina blir henrykt over at Tamino er i live, eller hva de blir henrykt for, og skynder seg for å møte ham. De blir imidlertid straks stoppet av Monostatos og soldatene hans, Monostatos er enda en karakter, det var han som holdt Tamina fanget da Papageno kom og befridde henne. Nå ser det ut til at han skal fange henne på ny, men i en av operahistoriens kostligste scener blir dette full fiasko da Papageno setter i gang klokkespillet sitt. Det er en helt umulig prestasjon av Mozart å lage en melodi som forsvarer det som her skjer.

Sarastro kommer så, og setter i gang en slags rettssak eller hva det skal kalles, for å finne ut hva det er med Pamina. Pamina bekjenner at hun prøver å flykte, fordi Monostatos har prøvd å vinne hennes kjærlighet, noe hun ikke ønsker. Sarastro viser full forståelse for dette, og sier at hun ikke skal måtte gi bort sin kjærlighet mot sin vilje, men at han ikke kan gi henne friheten.

I mens har Monostatos fanget Tamino, og bringer ham inn på scenen, slik at Tamino og Pamina kan se hverandre for første gang. De er imidlertid begge fanger, og blir ført bort hver for seg. Mengden – koret i operaen, de som er til stede ved rettssaken, eller hva det er – spør hva i all verden dette er for noe, og det samme vil nok publikum til operaen spørre seg. Det er ikke lett å få øye på noen tråd i denne handlingen her.

AKT 2

Akt to begynner med at Sarastro sammen med presteskapet sitt bestemmer at Tamino skal få Pamino om han består den store prøven, eller de store prøvene, fortsatt holder vi oss altså godt innenfor den aller enkleste revysjangeren når det gjelder handling. Av en eller annen grunn blir også Papageno med på disse prøvene, og der Tamino erklærer seg villig til å gå gjennom hva som helst for å få sin kjære Pamina, erklærer Papageno at han helst vil stikke av.

Papageno får imidlertid ikke lov til å stikke av, han skal også være med, og han skal få sin Papagena om han lykkes i prøvene. Den første prøven er om de kan tie stille, altså holde munn, mens de blir fristet til å snakke. Papageno snakker som en foss hele tiden, også mens han gjennomgår denne prøven. Tamino må også snakke for å få Papageno til å holde kjeft.

I en mellomscene får vi nå se at Tamina på ny er fanget hos Monostatos, som på ny forsøker å vinne hennes kjærlighet med vold. Taminas mor, Nattens dronning, dukker også opp, og gir Tamina en kniv, slik at hun kan stikke i hjel Sarastro. Det er i denne scenen hun leverer en av de mest kjente ariene i operahistorien, den med ekstremt lyse toner som liksom hikstes ut, den heter Der hölle Rache kocht in meine herze, eller ”Helvetes vrede koker i hjertet mitt”. Tamina vil imidlertid ikke drepe Sarastro, og Monostatos får ikke viljen sin med henne.

Nede i tempelet der Papageno og Tamino gjennomgår prøvene sine, gjelder det fortsatt om å være stille. Papageno har nå helt gitt opp, og snakker som han vil, mens Tamino fast og viljesterkt holder munn, enda når det er Pamina som kaller på ham. Taminos taushet får imidlertid Pamina til å tro at Tamino ikke elsker henne lenger, og hun vil for dette begå selvmord.

De tre guttene som ledet Tamino til de tre viktige dørene – som i likhet med så mye annet nå er helt ute av historien – er de som hindrer Pamina i selvmordet, og i stedet bringer henne til Sarastro, slik at hun kan bli gjenforenet med Tamino. Tamino er nå ferdig med prøvene, han har bestått dem, og Tamino og Pamina kan elske hverandre. Forresten går de sammen gjennom en siste prøve, som den magiske fløyten hjelper dem med.

Papageno har i mellomtiden forsøkt å få seg sin Papagena ved hjelp av det magiske klokkespillet sitt. Og når ikke det lykkes, vil også han ta livet av seg. Scenen ville vært aldeles tåpelig, om det ikke hadde vært for musikken til Mozart som gjør den først særdeles komisk, og siden helt herlig. Det er på ny de tre guttene som dukker opp og hindrer selvmordet. Ved hjelp av det magiske klokkespillet får Papageno ønsket seg konen sin, og han får henne også. Det er Papagena, og han har møtt henne tidligere i forkledning, da han avviste henne fullstendig.

Monostatos og Nattens dronning gjør et siste forsøk på å ødelegge alt sammen, men er sendt av gårde av magiske krefter.

Dermed har alle som skal ha hverandre, fått hverandre, og alt har endt godt og alle kan leve lykkelig. Musikken og operaen ender i triumf.

Jeg har nå satt av tre dager til et av de mest briljante verk i musikkhistorien. Det er også et av de mest briljante verk overhodet, og selv en som aldri vil ta et sterkt ord som ”genial” i bruk, vil kunne gjøre det her. Dette er et genialt verk. Det er et verk som ikke er til å tro, det er magi, akkurat som det ligger i tittelen. Dette er tryllefløyten.

Wolfgang Amadeus Mozart er et av de mest utrolige menneskene som har levd på jorden. Han var et vidunderbarn, som allerede i 12 års alderen var i verdensklasse som komponist, og som utøver. I 18-årsalderen var det ingen som overgikk ham i samtiden, og da var rundt 30 er det knapt noen som har overgått ham overhodet. Han dør slik at jeg kan låne og vri på et  kjent sitat: ”Når Mozart var på min alder, var han dessverre allerede død.”

Mozart produserte stor musikk i absolutt alle former som fantes på hans tid, og han produserte rikelig, slik at han tross sin unge alder har etterlatt oss svært mange verk. Hans 27 pianokonserter går alle glatt inn blant de 50 beste piankonsertene som er laget, kanskje kunne man også si blant de 30, for virkelig å understreke storheten som ligger i dem. Pianokonsertene før Mozart kan i alle fall ikke måle seg (med et mulig og selvsagt unntak for Bach, om man kan kalle noen av konsertene hans pianokonserter), og ettertiden lærte å skrive pianokonserter av Mozart. Ved siden av pianokonsertene laget Mozart også konserter for fiolin og for diverse blåseinstrumenter, alle ledende i sine sjangere.

Kammermusikken til Mozart kjenner jeg ikke så godt. Jeg vet bare at han også her løftet sjangeren til nye høyder, og viste ettertiden hva som var mulig. Han skrev for alle instrumentgrupper og kombinasjoner, jeg kjenner bare verkene for piano og fiolin, og er selvsagt ikke skuffet over dem. Kjennere setter kvartettene til Mozart ennå høyere, noe som fort bare kan skyldes at han skrev dem da han var eldre. Han rakk heldigvis å bli bråmoden, unge Mozart.

Slik kunne vi fortsatt med Mozart fra sjanger til sjanger. Av symfonier laget han 41. De første er barndomsprodukt, men likevel lytteverdige, så har en rekke med symfonier på linje med Haydn, den andre store Wienerklassisisten. Til slutt har Mozart fire symfonier som peker frem mot Beethoven. Det er samme antall som Brahms, og kanskje ikke all verden til prestasjon på det aller høyeste nivået, bortsett fra at Mozart skrev tre av sine største i løpet av en sommer. Det er umulig. Det skal bare ikke la seg gjøre å skrive så kompliserte verk i løpet av så kort tid.

De fleste med helt minimal og moderat kjennskap til Mozart kjenner likevel til hans Requiem, verket som viser at han også innen kirkemusikken hører til enerne. Her får Mozart også vist at ingen følelse er ham ukjent i musikken, han har overhodet ingen problemer med å finne musikalske uttrykk for enhver følelse, enhver ide. Hans Grosse messe er også et fantastisk verk, som plasserer ham i toppen også blant vanlige messer.

Det er ingen andre komponister som kan måle seg med så stor produksjon innenfor så mange sjangre, og med så mange instrumentgrupper. I alt han berørte er han i verdenstoppen, og han berørte alt.

Men hvis man skal være tvunget til å trekke frem en sjanger der Mozarts geni kom best til uttrykk, så må det være opera. Der er det ingen som kommer i nærheten. Operaene som er laget før ham er så godt som glemt, helt overskygget av Mozart, de som er laget siden, er stort sett forsøk på å kopiere Mozart, uten å klare det helt. Wagnerentusiaster vil kanskje være uenige, de er i så fall de eneste berettiget til å være det. Wagner gjorde noe helt annet, og har man den smaken, er det bare Wagner som er Wagner.

For meg er ikke dette noen sammenligning. Mozarts fire store operaer, Cosi fan tutte, Le nozze di figaro, Don Giovanni og Tryllefløyten står alene som de fire beste operaene noensinne laget. Det er ingen som er i nærheten av dem. Hver av dem har også sin umiskjennelige karakter, de er hver sin type opera, der for eksempel alle operaene til Verdi og også alle til Wagner ligner på hverandre. Don Giovanni ligner ikke på Cosi fan tutte, Le nozze di figaro ligner ikke på Tryllefløyten, og ikke ligner heller Cosi fan tutte på Figaros bryllup, eller Don Giovanni på Tryllefløyten. Sant å si ligner ikke Tryllefløyten på noen annen opera, eller noe annet verk i musikkhistorien.

Tryllefløyten er et verk som skiller seg ut fra alt annet. Librettoen, selve historien, er latterlig enkel. Den er full av små selvmotsigelser og rariteter, plutselige og umotiverte skift både i handlingsgang og karakterenes følelsesliv, den står utenfor enhver lov, alt kan skje hele tiden. Det er en slik historie enhver revyskribent kan skrive i en fart. Det er det gode mot det onde i litt skiftende forkledninger, og en magisk fløyte og noen andre små magiske gjenstander som ordner opp i alt.

Det er ikke noen egentlig opera. Det er mer et syngespill. Det er plump, tysk lavkultur. Og så kommer Mozart og setter musikk til, og vi har noe av det høyeste høye i den fineste finkulturen. Gjennom Mozarts musikk må man bare gi seg ende over, alle skiftene i stemning og i handling blir uten problemer fanget opp i musikken, der de er helt legitimert og får lytteren helt med seg. Det er ren og skjær magi, det er tryllefløyten.

I morgen skal jeg gjøre rede for historien.

Det er en skatt.  Det er bare to artister som kan hente frem arkivopptak av uutgitte sanger og alternative versjoner av de sangene som er utgitt, og gi dem ut under den litotiske merkelappen “overskuddsmateriale”, og få fansen til å dirre av forventing som attpåtil blir oppfylt. Den ene er Bob Dylan, den andre er Neil Young. Bob Dylan har allerede gjort det, han begynte i 1991 med sin bootleg series, nummererte utgivelsen 1-3, og leverte en utgivelse som vel er vanskelig å overgå på noe sett og vis. Med fjorårets Tell tale signs  kom han frem til nummer 8 i serien. Overskuddsmaterialet til Bob Dylan er karriere for de fleste artister, det er 8 utgivelser av toppkvalitet, få artister kan hente frem 8 disker som kan måle seg med det Dylan har gitt ut bare i denne bootlegserien.

Neil Young kan måle seg. Og han kan også gi ut overskuddsmateriale som kan måle seg. Bob Dylan er selvsagt i en annen klasse når det gjelder kvalitet på sangene og særlig på tekstene, Neil Young er enklere både i melodiene, arrangementene og mye enklere i tekstene, det er ikke noe å sammenligne, men Neil Young tar igjen i sjarm og i en uimotståelig personlighet, som også kommer til uttrykk i sangene. Det er et godt sitat om Bach og Mozart, jeg vet ikke hvem som først sa det, men uttrykket går slik at Mozart er musikk englene hører. Det fortsetter med at englene selvsagt spiller Bach når de skal prise Gud og i store sammenhenger, men når de er for seg selv og bare skal slappe av, så spiller de Mozart. Sånn er det litt med Bob Dylan og Neil Young også, man vil av og til ha en pause fra kvaliteten og tyngden til Bob Dylan, og heller høre litt rett frem Rock’n roll eller de rett frem visesangene, eller country, blues, rockabilly, tidlig techno eller noen av de mange andre genrene Neil Young har vært innom. Han er min favoritt. Hen er den jeg ville nevne skulle jeg nevne et idol. Hans karriere er forbilledlig. Han er en mann man kan stole på. Neil Young gjør ikke noe fordi det er in i tiden, han gjør ikke engang alltid det som er riktig, han gjør av og til dundrende fiaskoer – men han gjør alltid det han har lyst til. Og det respketerer jeg ham for mer enn jeg kan uttrykke.

Jeg kjøpte derfor arkivsamlingen så snart jeg fant tid til å gå i butikken. Som Dylan har Neil Young en karriere som strekker seg over 5 årtier. Han har levert toppsanger i samtlige av dem, og det lar seg gjøre å diskutere hvilken periode av karrieren man liker best, om det er på begynnelsen, midten eller 70-tallet han er aller størst, eller om man kanskje liker gjenoppstandelsen rundt 90-tallet, og noen vil kanskje til og med mene at de seneste utgivelsene ikke står noe særlig tilbake for noen av disse, og blant dem som mener det, finner vi kanskje Neil Young selv. Neil Young har også opprettholdt produktiviteten gjennom hele karrieren, med nye studioutgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten Neil Young i 1968. Liveutgivelser og sideprosjekt kommer i tillegg.

Denne første utgivelsen dekker karrieren frem til 1972. Og vi blodfans svimler av tanken på utgivelser som Neil Young (joda, en bra plate det også, selv om den blekner mot de andre jeg nå nevner), Everybody knows this is nowhere, Harvest (joda, jeg er enig med Neil Young, denne platen går for seg langs hovedveien, og Neil og jeg liker oss best i grøften) og After the goldrush. Buffalo springfield eksisterte også i denne perioden, og jeg lurer på om han ikke også fant tid til Crosby, Stills, Nash & Young, selv om akkurat denne sammensetningen ikke er en del av Neil Youngs karriere jeg har fått sjekket opp skikkelig. Som om ikke dette var nok, var det også i denne perioden han skrev noen av storsangene som ikke ble utgitt før flere tiår senere, der i hvert fall “Wonderin’” må nevnes (utgitt på Everybody’s rockin’), og sanger som “White line” og “Too far gone” kanskje ble skrevet noen få år senere (men utgitt på Ragged glory og Freedom).

Jeg sitrer av spenning og kan selvfølgelig ikke høre så mye god musikk på en gang som disse 8 platene rommer. Jeg vil posisjonere dem ut, og derfor også hente opp igjen posten og fylle på etter hvert som jeg får hørt mer. Første plate ut er plate nummer 1, Early years, Neil Youngs karriere frem til karrieren begynner i 1968. Jeg er forberedt på frydefulle øyeblikk.

I Early years (1963-1968)

De to første platene ut er to låter fra tiden med The squires, “ekornene”, et band der Neil Young ikke bare spilte Shadows inspirert musikk, men snarere Shadows kopiert musikk. Det er prikklikt, og det eneste forvarsel det gir til karrieren som skal komme, er at i denne karrieren kan det komme hva som helst. Låtene her heter Aurora og The Sultan, og har sin største verdi i det at man vet at en purung Neil Young her er med og spiller den. Så kommer som spor nummer 3  første ordentlige overraskelse, I wonder, som ikke er noen egen sang i den forstand, men derimot en tidlig versjon av “Don’t cry no tears”, fra Zuma. Her får vi en liten smak av karriereutviklingen til Neil Young, og hvor lite som skal til for å lage en middelmådig sang om til en minneverdig. Det er å endre litt på teksten, skifte om på noen fraseringer (særlig “I wonder who is holding her taaiiiiiight” ), og fremfor alt skifte ut den søvnige, ufarlige Shadowsrytmen og ditto lyden, med karakteristisk Neil Young driv. Forskjellene er virkelig minimale, men de utgjør et ocean i kvalitet, for endelig å få lov til å uttrykke seg litt svulstig.

Litt uti platen kommer perler fra tiden med Buffalo Springfield, hvorav One more sign er et nytt bekjentskap for meg. Broken arrow er like spennende som alltid, der Neil Young virkelig oppsøker de eksperimentelle måtene å lage sang på, med stadige rytme- og melodibrudd, og svært mange markante overganger, dette er ikke en vers-refreng- vers-refreng-bridge-refreng type sang. Dette er retningsløs eksperimentering, men Neil Youngsk sjarmerende, og mange av delene i den her 6,17 lange sangen er riktig vakre.

Platen avsluttes med en annen av de ordentlige, tidlige Neil Young perlene, I am a child, i en muntrere og mer likeglad versjon enn jeg kjenner den fra “Live rust”.

Første plate i samlingen er ingen skuffelse, og det var det heller ingen som hadde ventet. 

II Topanga 1 (1968-1969)

III Live at the riverboat (Toronto 1969)

IV Topanga 2 (1969-1970)

V Neil Young & Crazy horse – Live at the fillmore east (New York 1970)

VI Topanga 3 (1970)

VII Live at the massey hall (Toronto 1971)

VIII North county (1971-1972)

Forrige post skrev jeg litt om Bob Dylans nyeste album, Together through life, og jeg tenkte i dag siden det er søndag å skrive om en av de tidligere platene.

Dette er en plate jeg har et forhold til, og har hatt lenge. Jeg kjøpte den kort etter den kom ut i 1997, og har siden hatt den som en søndagsplate, sammen med Oh’mercy, som jeg ser den i sammenheng med. Jeg får smaken av vestlandslefse og nytrukket kaffe i munnen når jeg hører de platene, helst skal jeg også være tilbake i min lille hybel i Hans tanks gate 18, og det skal være vintermørkt i Bergen.

Smaken av Time out of mind...

Før jeg skriver om sangene, må jeg skrive litt mer om platen. Det var i 1997 den første ordentlige utgivelsen til Dylan siden nevnte Oh’mercy i 1989, jeg ser her bort fra underlige Under the red sky, som jeg ikke har og ikke kjenner, og som kom ut i 1990. Jeg ser også bort fra Cover-platene Good as I’ve been to you og World gone wrong, som jeg heller ikke har, men som jeg har større tro på enn “Under the red sky”. På Time out of mind er det ordentlige, nyskrevne sanger, ordentlig band, og med produsent Daniel Lanois tilbake. Det var også han som produserte Oh’mercy, og han er også kjent fra produksjoner med U2. Både Oh’Mercy og Time out of mind er regnet som et slags comeback for Dylan, etter kreative dødperioder. Jeg husker at da Time out of mind kom, snakket vi om Oh’mercy, bare bedre.

Nå er det gått 12 år, og jeg må nok si mercy holder seg bedre enn Time out of mind gjør det. Jeg husker jeg tenkte at Dylan med denne platen hadde klart å skildre kjærligheten og kjærlighetsbruddet gjennom alle livets faser, det går en linje fra “Don’t think twice, it’s alright”, via sangene på Blood on the tracks fra 70-tallet, ta med “Most of the time” fra 80-tallet, og nå for eksempel “Standing in the doorway” fra 90-tallet. Her er han gammel, og kjærligheten er slutt, tenkte jeg, det er ikke mer. Selv var jeg i første halvdel av 20-årene. Siden har jeg bikket 30, Dylan har kommet med minst tre nye studioplater, og det er visst veier å gå både for ham og meg.

Og Time out of mind var nå som jeg hørte den på ny, til og med bedre enn jeg husket den.

Love sick

Første sangen på platen begynner med tekstlinjen “I’m walking, through streets that are dead.” Det er første sanglinje Dylan skriver og gir ut på 7 år. Den sette stemningen for sangen og platen, dette skal bli en vandring gjennom håpløsheten, og den er aldri mer nådeløs enn her på dette første sporet. I’m sick of love, I wish I never met you/ Just sick of love, I’m trying to forget you, med en melodilinje som virkelig gjør det mulig å gni det inn. Det må dog tilføyes at sangens avslutningslinjer er Just don’t know what to do/I’d give anything, to be with you.

 På konserten i Nygårdsparken i 2003 var dette favoritten blant den mest drukne delen av publikum. Det samme gjaldt på konserten jeg var i Pistoia, i Italia, da publikum presterte å bli skuffet, da sangen de trodde var denne, var Mr. Jones i stedet.

Dirt road blues

Denne er raskere og mer anonym. Så å si en finte mellom sang 1 og 3. Sangen er meget konkret, en blues i A, der setningen som blir gjentatt er “gonna walk down the dirt road”. Musikalsk er sangen mye båret av et lite gitarriff med en bend.

Standing in the doorway

Denne sangen trodde jeg at jeg var lei av, men nå som jeg hører den på ny, er den på ny en sterk sang. Tidligere mente vi at dette var Shooting star, bare bedre, sangene minner unektelig om hverandre, de har samme akkorder i versene, og noenlunde samme rytme og melodi. Men Shooting star er klart best, det vi mente tidligere var klart feil. Standing in the doorway er dog en nydelig sang, og kanskje den nest beste på platen. Sangen dabber av gårde gjennom akkordene E – C#m med bassganger i versene, og en kraftull A og D med A i bassen i mellomrefrenget, melodien står liksom og stamper der, før den kommer seg videre med en forløsende A – B, og vi får en runde med verseakkordene, før det egentlige refrenget med A – E – B – F# (uventet) og A tilbake til grunnakkorden E. Der melodien stamber har vi tekstlinjer som I’ve got no place left to turn/ I got nothin’ left to burn (1. vers), I’ve been riding a midnight train/Got ice water in my veins (3. vers) og I know I can’t win/But my heart just won’t give in (4. vers). Den første låner en metafor av Neil Young, den andre er umiskjennelig Dylan og den tredje er et enkelt og virkningsfullt rimer.

Hvorvidt man skal like denne sangen avhenger om man skal godta stemningen i den, eller om man skal mene misstemningen kanskje er litt motstandsløs. Jeg har problemer med å være med på refrenglinjene You left me standing in the doorway crying, den må i alle fall ikke tolkes direkte. Sangen har også andre tekstlinjer som bærer mer preg av sutring, enn av tung resignasjon over tapt kjærlighet. Den mangler fortvilelsen som de beste sangene med dette temaet har, sjekk bare sangene på mesterverket Blood on the tracks, her på Standing in the doorway er det ingen kamp, og heller ikke noe selvbedrag. Den grenser litt mot “Farvel grusomme verden” meldinger, men grenser etter min mening aldri over. Testen er verselinjer som dette:

Maybe they’ll get me and maybe they won’t
But not tonight and it won’t be here
There are things I could say, but I don’t
I know the mercy of God must be near.
     (Begynnelsen på 3. vers)
    (Slutten på 4. vers)

Last night I danced with a stranger
But she just reminded me you were the one
You left me standin’ in the doorway cryin’
In the dark land of the sun.

Disse linjene er representative for sangen. Det er ikke Dylan på sitt beste, men Dylan trenger ikke være på sitt beste for å overgå de fleste andre. Jeg har mange ganger hatt tekstlinjene i fjerde vers i hodet i ulike situasjoner selv, det er jo slett ikke verst, og linjer som I would be crazy if I took you back/It would be up against any rule, har rett og slett betydd noe for meg. Det er og blir en sterk sang med en sterk tekst, men blant Dylans sterkeste er den ikke.

Million miles

Denne har også en slags blues-følelse i seg, selv om den går i moll. Ekte blues går i dur. Her er Dylan en million mil fra henne, og sangen har ulike versjoner om hva som har skjedd og hva han ønsker, men på meg har sangen alltid virket litt uinspirert. Akkordene er også enkle og standard, med Em – A7 – Em – H7 – A7 og tilbake til Em.

Tryin’ to get to heaven

Dette er en sang jeg liker veldig godt, uten at jeg vet om den slår like godt an blant andre Dylan-fans. Det går i Trying to get to heaven before they close the door, og det ligger litt i kortene at det kommer han ikke til å greie. Men melodien er fin, og sangen har en fin måte å være håpløs på.

‘Til I fell in love with you

I denne sangen er det litt motstand mellom tekst og melodien. Melodien er en slags rolig blues over de klassiske akkorder, E – A – E - B - A – E, og den gamle Dylan som synger med kråkestemmen sin, som var de et bulgarsk band på en tvilsom pub. Men bulgarsk band ligger naturligvis innbefattet glimrende musikere, som bare må kjede seg over å spille noe så enkelt som dette. Teksten har mange kraftfulle bilder om hvor håpløst det nå er. Det gjentagende budskapet er Still don’t know what to do/ I was alright, until I fell in love with.  

Not dark yet

Platens suverent beste sang, og ved siden av Girl from the red river shore Dylans klart beste sang fra 90-tallet. Dette er også en av de mørkeste sangene Dylan har skrevet, jeg vil ikke engang skrive såreste, for dette er sår som til og med har sluttet å verke. Akkordene er rolig E – A – E i versene, og så en B med bassang ned til E, før C#m – B – A og E igjen, nydelig pyntet i produksjonen, og med en svært forsiktig syngende Dylan. Teksten er gnistrende, eller ende bedre ville det vært om det fantes et ord motsatt for gnistrende, det er håpløshet i alle tekstlinjer og alle vers. Jeg sakser bare noen eksempler, And my sense of humanity, has gone down the drain/ behind every beautyful face, there has been some kind of pain, fra andre verset, et vers som også har det nydelige rimet om hun som skriver et brev, and write it so fine/ she put down in writing, what was in her mind. Konklusjonen er karakteristisk for sangen og platen: I don’t see why I should even care/ It’s not dark yet, but it’s getting there. Hele sangen er fra en som har mistet håpet, og ikke lenger har et håp om noe håp, og heller ikke har noen å vise seg for. I was born her and I will die here, against my will/ I know it looks like I’m moving, but I’m standing still, heter det i siste vers. Every nerve in my body, is so vacant and numb/ I don’t even remember what I came here to get away from. Slik kunne alle tekstlinjene vært plukket ut. Det er også nydelig sunget, og altså en Dylans aller sterkeste sanger.

Cold irons bound

Dette er en ny slags blues i moll, men den er litt røffere, og har litt mer å gi på med. Jeg skulle like å høre versjonen på Tell tale signs, vol 3, som ikke er å få tak i i butikkene lenger, så vidt jeg vet. Teksten er også røff, og går fint til melodien, 20 miles out of town, Cold irons bound. Her er ikke akkurat homewards bound, her er det cold irons, kaldt jern. Ellers er jeg også svak for linjene I went to church, and she passed by/ and my love for her is taking such a long time to die.

Make you feel my love

Denne sangen blir for mye for meg, selv om jeg godt kan forstå dem som mener det er en flott sang. Jeg mener imidlertid at den blir for sentimental og lite troverdig, og ikke helt passer inn her. Men hvis det på noen måte var mulig å få disse enkle ordene troverdige, Dylan har jo klart lignende andre steder, så vil øyeblikkelig dette være en sterk sang. Eller er dette bare for mye: I could make you happy, make your dreams come true/ No, there is nothing I wouldn’t do/ Go to the end of the world for you/ To make you feel my love.

Can’t wait

Denne sangen har jeg nok undervurdert opp gjennom årene. Jeg har holdt også den blant de mer anonyme på platen. Men det er en sterk sang, med den sterke linjen I’m doomed to love you, og Dylan synger det som han mener det, det er nydelig. Og han synger Can’t wait som han ikke mener det.

Highlands

Dette er en sang som klokker inn på over 16 minutter, og er Dylans lengste sang noensinne. Siden jeg også holder en poesiblogg, må jeg nok nevne referansen til Robert Burns, som har et dikt kalt My heart’s in the highlands. I hyllest til ham og til Dylan, skal jeg ta for meg diktet der neste søndag. For øvrig må nevnes at Dylan har ikke tatt annet fra diktet enn tittelen, skotten Burns har virkelig hjertet sitt i høylandet, diktet handler om det, mens Dylans lange sang foregår i byen, jeg får ikke helt lengselen til highlands til å stemmer her. Store deler av den lange samtalen består av en samtale på en restaurant, der sangeren til slutt forlater stolen, mens den kvinnelige samtalepartneren er ute en stund. Etter å ha vært noe nær bedøvd i 12-14 minutter, får vi her kraftlinjer som – ja – jeg tar med alle de fire linjene, sakset rett fra Eyolf Østrems utmerkede Dylansider.

I see people in the park, forgettin’ their troubles and woes
They’re drinkin’ and dancin’, wearin’ bright colored clothes
All the young men with the young women lookin’ so good
Well I’d trade places with any of ‘em, in a minute if I could

I’m crossin’ the street to get away from a mangy dog
talkin’ to myself in a monologue
I think what I need might be a full length leather coat
Somebody just asked me if I’m registered to vote

The sun is beginnin’ to shine on me
But it’s not like the sun that used to be
The party’s over and there’s less and less to say
I got new eyes, everything looks far away

Well my heart’s in The Highlands at the break of day
over the hills and far away
There’s a way to get there, and I’ll figure it out somehow
Well I’m already there in my mind and that’s good enough for now

Det er særlig verdt å legge merke til de siste linjene i den siste strofen, det som avslutter sangen og platen. Den begynner med “I’m walkin’ through streets that are dead”, inneholder “I ain’t looking for nothing, in anyones eyes (Not dark yet)”, men avslutter med noe som kan minne om optimisme her i Highlands. Well, I’m already there in my mind, and that’s good enough for now. Tja, som artist er i hvert fall veien videre der han ender opp fra Love and theft, og utover, det er kanskje der han er i tankene? Det får være godt nok for nå.

Bob Dylan har kommet med ny plate, og jeg har naturligvis kjøpt. Jeg kommer til å legge ut min vurdering av den her, etter hvert som jeg får hørt den.

På omslaget står “Beyond here lies nothin”, “Life is hard” og “It’s all good” fremhevet på et klistermerke. Det er ikke de sangene jeg umiddelbart først legger merke til.

Det høres på meg ut til å være en ordentlig god-plate, slik man kan lage når det ikke betyr så mye lenger, når man ikke har så mye å bevise, og bare kan ha det gøy. Bob Dylan er optimistisk og glad, og koser seg med musikerne og med sangene sine. Og hva mer skal man egentlig forlange av en plate?

Beyond here lies nothing

 Åpningssporet er som åpningen på en konsert med Dylan. Man vet aldri hva som kommer siden, og man har litt følelsen av at orkesteret spiller mest for sin egen del. Ingenting galt i det.

Life is hard

 Dette er en nydelig sang. Det er skjønt å høre den aldrende Dylan synge inderlige kjærlighetssanger, inderligere enn han noensinne har sunget dem, faktisk, aldri på 60-tallet la han så mye i det, som her. “Admitting life is hard/Without you near me” sier han, og mener det.

My wife’s home town

 Dette er mer et pausespor.

If you ever go to Houston

Denne høres ut som en hit. Det er en herlig følelse i den, med Dylan som synger søvning, og et trekkspill som gjentar en fin og smått sugende rytme.

Forgetful heart

 En sang som foreløpig er litt anonym, men som har litt potensiale høres det ut som.

Jolene

 Dette er en til av sangene med en god følelse, der det høres ut som om Bob Dylan og musikerne koser seg. Musikalsk revolusjonerende er det ikke, men artig å høre på er det.

This dream of you

Dette høres ut som en ny hit. Det går sakte og sugende igjen, jeg føler sol og hatt, en søvnig gjeng som sitter og spiller for seg selv et land og et sted det er støvete og varmt. Rytmen er lekende holdt igjen, nei, dette er en gøy sang. Dette er min favoritt så langt på platen.

Shake shake mama

 Denne sangen er litt anmasende.

I feel a change comin’ on

Denne sangen har en intro som bringer tankene tilbake til Dylan på sent 70-tall eller første halvdel av 80-tallet, men det er bare helt til å begynne med. Når han synger, er det dagens Dylan som synger. Sangen er litt anonym.

It’s all good

Siste sangen er en rask en, men særlig bra er den ikke, synes jeg.

Alt i alt en hyggelig plate fra en stadig aktiv Bob Dylan. Den kommer ikke opp mot mesterverket Tell tale signs, og heller ikke står den seg mot studioutgivelsene han har gitt ut siden Oh’Mercy. Men det overgår klart det han holdt på med før Oh’Mercy, på 80-tallet, dette er en skikkelig plate det er verdt å ha. Det er første inntrykket.

Jeg har siden jeg gikk på videregående skole hver eneste måned innvilget meg en ny CD-plate til glede og fornøyelse over at tiden går, og at jeg får mer musikk å høre på. For februar var platen en CD jeg fikk i bursdagsgave, en innspilling av briten Richard Thompson. Jeg har ikke hørt noe av denne artisten, men min venn har snakket varmt om ham i årevis, og ble til slutt lei av at jeg lot være å kjøpe ham, og kjøpte i stedet  I want to see the bright lights  fra 1973 selv.

Dette er en plate Richard Thompson spilte inn sammen med sin kone, Linda Thompson. I omslaget på platen ser man raskt at man har en kvalitetsopplevelse i vente. Richard Thompson var med i Fairport convention, som han forlot i 1971 for å satse på en solokarriere. Han spilte da i noen særdeles aktive år sammen med noen av de gamle vennene fra Fairport convention, i tillegg til  flere navn jeg ikke kjenner, og et jeg kjenner meget godt, nemlig Nick Drake. Om Richard Thompson er noe i nærheten av Nick Drake, så er det helt riktig at det har vært helt galt av meg å vente så lenge på å høre ham.

Og allerede ved et par gangers gjennomhøringer blir det helt klart at dette har vært helt galt. Dette er stor musikk, og viser bare enda en gang hvilke fantastiske musikere som har kommet fra de britiske øyer, og spesielt hvilke fantastiske musikere som fantes der rundt 1970.

Øyeblikkelige favoritter er The calvary cross, The end of the rainbow og i litt mindre grad When I get to the border. Ved gjentatte lyttinger kommer den ene perlen etter den andre, blant annet den direkte smertefulle Has he got a friend for me, der den nydelige stemmen til Linda Thompson åpner med “Saturday evening and I am all alone” så vondt som det aldri er blitt sagt. Sangen er dempet og lavmælt, med klimprende gitar og fløyter, og det herlige budskapet at hun spør sin venninne med den vakre kjæresten “Has he got a friend for me”. Aldri er det spørsmålet stilt med mindre håp. Og for å få den riktige snerten på sangen, er det artig å tenke på at det er mannen til hun som synger, som har skrevet den og spiller gitaren.

Men dette er sterkt fra begynnelse til slutt, enkel gitarmusikk, sterke, enkle tekster, og den vakre stemmen til Richard Thompson og særlig konen Linda.

Tenk at Richard Thompson har vært to ganger i Bergen, den ene gangen hadde jeg til og med billett, men somlet den bort. Den andre gangen glemte jeg det av. Neste gang vil ikke det skje.

Jeg skrev i denne posten her om den første av de to platene i Bob Dylans Tell tale signs. Plate nummer 1 har flere studieopptak av sanger som aldri ble utgitt og alternative studieversjoner av sanger som ble det, mens plate nummer 2 har mer live og cover. Det er ikke så ofte man får høre Dylan gjøre cover, han har jo nok å ta av selv. I mange av versjonene man får kjøpt nå, er det bare disk 1 som følger med, og dette er også den sterkeste disken. Men disk 2 er også lett verdt de knappe ekstre 15o kroner den måtte koste. Og har man muligheten til å kjøpe begge samlet, er det ingenting å nøle etter.

Som alle Dylans bootleg-plater – i hvert fall dem som ikke er rene liveplater – inneholder den både skatter og kuriositeter. Denne disk 2 av volum 8 skiller seg ut ved å ha flere av de siste. Her er mange sanger med en uhøytidelig Bob Dylan, som gjør karnevalsopptredener med egne og andres sanger. Dylan har jo ry på seg for å skrive sanger med stor troverdighet, og mange av hans aller beste sanger er selvopplevd, eller selvfølt. Men ikke et øyeblikk vil jeg tro at Dylan har følt eller tenkt som karakteren som synger “Can’t escape from you”, for eksempel. Og mot slutten av platen er coverlåter av liv i hvert fall ikke Bob Dylan har levd.

Sjangermessig spenner det fra conutry, blues og Dylans egen stil fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, litt singer-songwriter type sanger i stil fra 40- og 50-tallet er det også, likeledes den enda eldre musikken Dylan har lagt seg til med Love and theft og Modern times.

Men midt i all denne leken og moroa, kommer plutselig sanger med sterkt alvor og overbevisende utført. “Ring them bells” har aldri jeg hørt bedre enn her, og til slutt viser Dylan sin styrke ved å avslutte med en av de sangene han har skrevet, men aldri plassert på en offisiell plate. Den heter “‘Cross the Green mountain”, og handler om den amerikanske borgerkrig. Sanger som dette viser at Dylan også etter år 2000 er blant de aller beste artistene vi har, også når det gjelder å skrive nye sanger.

Mississippi

Denne platen begynner med en enda mer nedstrippet versjon av denne hiten fra Love and theft. Her er den i en seig, tilbakelent versjon, der rytmen liksom er holdt igjen, og Dylan søvnig snøvler frem teksten som er like bra her, som i alle andre versjoner av sangen. Og selv den søvnige Dylan lyser opp over tekstlinjer som:

But my heat is not wary/It’s light, and it’s free/I got nothing but affection/for those who sailed with me.

32-20 Blues

Dette er en outtake fra platen “World gone wrong”, en samling Cover-låter som gav ut i 1993, og en plate som ikke kan regnes blant hans beste (skjønt, det er den eneste av platene hans som har vunnet en grammy – for “best traditional folk album”), og som jeg heller ikke har.  Det er Robert Johnsen som har originalen, til denne enkle blues-sangen Dylan fremfører alene med et munnspill og en gitar. På denne bootlegplaten hører den fint hjemme, men stikker seg ikke frem.

Series of dreams

Dette er en sang som mange kjenner fra den første bootlegserien, 1 – 3, som kom ut i 1991. Bob Dylan hadde da nettopp gitt ut “Oh Mercy”, der han samarbeidet med Daniel Lanois, som også er kjent fra sitt samarbeid med U2. I 1991 gav U2 ut Achtung baby, og var nokså på høyden av sin karriere, og hadde vel strengt tatt levert sine beste sanger. Jeg fikk min første U2-plate, Zooropa, i 1993, og min første av Dylan, “Oh Mercy”, i 1994, da jeg flyttet på hybel i Bergen. Jeg kjøpte flere plater av U2, enn av U2 (hvem kan forstå det), og hadde en god stund bare “Oh mercy” og “Highway 61… revisited” av Dylan. Den første bootlegserien til Dylan er en uovertruffen skatt, her er en samling som langt på vei overgår platene hans, og en sang som “Series of dreams” kommer litt bort i det selskapet. Men det er også vanskelig å mislike den fullstendig, for dette er den sangen der Daniel Lanois får Bob Dylan mest til å ligne U2. Den har det drivet og det trøkket U2 var kjent for på den tiden (nåvel, nesten), og har kan man kanskje si også Bonos enkelhet i tekstene. U2 ville kunne gjort denne til en hit. Hos Dylan er den en kuriositet, og versjonen her på volum 8, ligner på den på volum 3, men har en litt enklere produksjon.

God knows

Dette er også en sang som ikke fant veien til “Oh Mercy”. Jeg synes egentlig den ligner mer på sangene fra “Empire burlesque”, der den ville passet veldig godt. Dette er en fase i Dylans karriere der man må være god fan for å like ham, vil jeg si. Han synger med sin mest 80-talls kråkestemme, og har verken melodi eller tekst som utpeker seg noe særlig. Sangen ble for øvrig gitt ut i en annen versjon på platen Under the red sky, enda en plate jeg ikke har.

Can’t escape from you

Denne her høres mest av alt som en spøk. Det er klassisk, enkel appeggiorulling på pianoet – av alle ting, ikke en gang gitaren – a’la “Everybody hurts” og “Unchained melody”, det er så vakkert at det blir litt komisk. Og Dylan trykker på med svulmende grøt-stemme, han går inn i en rolle for å spille denne sangen. Det er som om han spilte en film, og dette er en sang den han spilte ville laget. Sjelden Dylan er så udelt morsom.

Dignity

Dignity er også en av sangene Dylan ikke fant plass til på “Oh Mercy”, og det er nok den mest kjente og den beste av dem. Den ble offisielt utgitt på Unplugged, fra 1994, i en livlig og oppkvikket versjon. På disk 1, av denne dobbeltplaten “Tell tale signs”, er det en langt vakrere, og roligere demoversjon, med Dylans stemme ledsaget bare av et piano. Her på disk 2 er det en oppfrisket versjon igjen, med en klassisk bassang langt fremme i produksjonen. Melodien skjuler litt for teksten i disse raske versjonene, mener jeg, og foretrekker den rolige.

Ring them bells

Dette er et live-opptak fra the supper club i New York, 17. november 1993. Det er en kjempeversjon av en flott sang, som faktisk fikk plass på “Oh’ Mery”, i motsetning til flere av de andre sangene her. Det er noe eget når Dylan synger som om han mener det. Ordene faller jo så lett for ham, så det kan nok være lettere å skrive dem, enn å ytre dem noen ganger. Her er han imidlertid helt inspirert, og synger sårt og inderlig at klokkene må ringene, som de virkelig må det, og da blir dette en sterk sang. Spesielt i mellomspillet. En og annen “yeah” fra publikum, bringer også inn den rette komikken.

Cocaine blues

Nok et karnevalsnummer fra Bob Dylan. Det er en liveversjon fra 24. august 1997, i Wien, der Dylan fordreier stemmen til det ugjenkjennelige (eller helt gjenkjennelige). Sangen er en gammel bluesklassiker (det er ikke den raske, kvikke, som Johnny Cash er kjent for, det er en annen sang), som her blir fremført litt nedpå, med få instrumenter, steelgitar og akkustisk stål. Det er en blues av typen man føler alltid har vært skrevet. Så kommer Dylan med stemmen, og gjør sangen alt annet enn troverdig. Jeg nekter å tro annet enn at nettopp det er meningen. Denne sangen er laget på avansert gøy. Og jeg skal ikke være den som sier noe annet enn at det fungerer.

Hey baby! better come here quick/That old cocaine, is making me sick! er vel aldri sunget morsommere, hesere og stemmeløsere. Legg også merke til en skikkelig akkustisk stålstrengssolo fra Larry Campbell. Og som den gode blueslåt den er, er den omtrent uten grepskift.

Ain’t talkin

Denne sangen fra Modern times er en av de mørkeste Dylan noensinne har laget, og her på bootlegen er den enda mye mørkere enn i originalen. Sangen varer i godt og vel 8 minutter, med gjennomgående refreng “Ain’t talkin, just walkin”, og allerede i første gjør han det er klart at han er “walking through streets that are dead”. På Tell tale signs er melodien enda mer i tråd med teksten, enn i originalen, her er knapt en akkord som ikke er i moll (den går i G#m, C#m gjennomgående), skumlere, mørkere, og med en sugende bass og et komp som dunker av gårde som litt for raske hjerteslag. Det passer til den dystre teksten. Dette er gjentatte knytteneveslag mot brystet.

Ain’t talkin’, just walkin’
Carryin’ a dead man’s seal.
Heart burnin’, still yearnin’
Walkin’ with a toothache in my heel.

The suffering is unending;
Every nook and cranny has its tears.
I'm not playing, I'm not pretending,
I'm not nursing any superfluous fears.

I kontrasten med de artige sangene den er omgitt av, gjør den litt av en kontrast og skiller seg voldsomt ut.

The girl on the greenbriar shore

 Dette er live fra 1992. Bob Dylan er alene med gitaren, i denne klassikeren. Dette er inspirasjonen til Dylans egne “Red river shore”, som han leverer på disk 1 av disse bootlegene i volume 8. Både i tekst og melodi er Dylan helt overlegen, og jeg kan vanskelig se hvordan de to sangene i det hele tatt kan sammenlignes.

Lonesome day blues

Dette er en live versjon  fra 1. februar, 2002, i Sunrise, Florida. Det er blues, og det er bandet som gjør den. Tony Garnier og Georg Recile er stødige på rytmeinstrumentene, og Larry Campbell og Charlie Sexton tar seg av rytmeinstrumentene i en sang som bygger seg voldsomt opp. Det er en del av den nye humoren med de senere Dylankonsertene, der Dylan selv er den suverent dårligste musikeren, men det likevel er ham som lager sangene og arrangementene. Sangene svinger vanligvis mye mer live, enn i studio. Og denne sangen fra Love and theft er ikke noe unntak. Men jeg foretrekker dog “High water (for Charlie Patton)” fra disk 1, der teksten også gjør seg i kråkestemmen til Dylan blant de mestrerlige musikerne.

Miss the Mississippi

Og så blir stemningen tatt ned igjen, med denne pussige og vakre sangen av Bill Halley, som Jimmy Rodgers har laget, og som Bob Dylan her gjør en cover av. Den begynner med en liten munnspillsolo, litt enkel gitar, bassen kommer inn og i bakgrunnen høres trillende mandoliner. Så kommer Dylan med sin mest inderlige fløtestemme, og synger om et liv han aldri har hatt. Men vakkert er det.

The lonesome river

 Her er enda en cover, muntrere og raskere, hvor Bob Dylan får vokalhjelp av Ralph Stanley. Dette er ordentlig country, og Ralph Stanly er egentlig den eneste som har stemme til å bære det.

‘Cross the Green Mountain

Platen og samlingen slutter med en monumental sang. Det er Ted Turner som skal lage en TV serie om den amerikanske borgerkrigen, og får Bob Dylan til å skrive en sang til den. Dette er ikke den unge, aggressive Dylan med “Masters of war” og “Times they are changing”, dette er den aldrende Dylan som lavmælt legger ut om krigen i all sin gru. Det er gjort mange ganger før, men Dylan går til oppgaven med en friskhet som gjør at man føler redslene fra 1861 og 1865 like forferdelige og meningsløse som om de skulle være i dag. Sangen varer i godt over 8 minutter, går i B-moll, og ruller og går vakkert og sterkt og lenge, og lar Dylan hviske ut den ene sterke tekstlinjen etter den andre, mens Larry Campbell spiller fiolin og Benmount Tench spiller orgel. Dette er en sang man kan få vondt i hodet av.

I’m ten miles outside the city, and I’m lifted away
In an ancient light, that is not of day
They were calm, they were blunt, we knew ‘em all too well
We loved each other more than we ever dared to tell

Her er den på youtube.

Platen er ikke lenger helt ny, men jeg kjøpte den nå for julemåneden. Da trenger man noe spesielt.

Dette er volum 8 i Bootlegserien til Bob Dylan. Den dekker perioden fra 1989 til 2006, eller platene fra “Oh’ Mercy” til “Modern times”.  Andre plater å merke seg fra denne perioden er “Time out of mind” fra 1997, og “Love and theft” fra 2001.

De 7 første i serien er klassikere. Da de tre første kom i 1991 var det en sensasjon. De dekket Dylans store periode på 60- og 70-tallet med nye og alternative versjoner til sangene han hadde gitt ut, som oftest bedre enn originalen, og nye sanger bedre enn de offisielle.

Mississippi

Platen begynner med en nedstrippet versjon av storslageren fra Love and theft. Den høres rent fremmed ut, men det skal ikke mange lyttinger til før den er helt på høyde med originalen og vel så det. Lytt til teksten, med tekstlinjer som “Walking down, the leaves falling from the trees/feeling like a stranger, nobody sees/so many things we never will undo/I know you’re sorry, I’m sorry too” Det er en herlig sang om en som har levd sitt liv, og fortsatt har til hensikt å leve det. Her i denne versjonen, er ikke det så fremhevet.

Most of the times

Den følger opp med det beste sporet fra Oh mercy, også denne i en helt annen versjon. Her er både teksten og melodien og arrangementet skiftet om på. Oh Mercy var faktisk den første platen jeg fikk av Bob Dylan, og den betydde mye for meg, spesielt denne sangen her. Jeg var 20 år falt helt for selvfornektelsen til sangeren. På tell tale signs er det mer en lek.

 Dignity

Dette er en hitsang av Dylan jeg kjenner skammelig dårlig til å være en svoren fan. Jeg kjenner den helst fra Unplugged versjonen, og husker den da som en mye raskere sang. Her på bootlegen er det en rolig pianosang, med Dylan som strekker sin gamle stemme så godt han bare kan. De tre første sangene etablerer at denne platen slett ikke har til hensikt å stå tilbake for noe Dylan tidliger har gjort.

Someday baby

Dette er den eneste sangen fra Modern times på denne platen. Her er den imidlertid fyldigere produsert, og liksom litt glattere og mykere. Det står godt i kontrast til teksten som er akkurat den samme.

Red river shore

Og så kommer  denne sangen her som er reneste klassikeren. Her er Girl of the north country, Boots of Spanish letter og alle de store kjærlighetssangene fra 60-tallet, her er plutselige perler som Senor og ukjente skatter som Blind Willie Mc Tell, og nye storsanger som Not dark yet og Working mans blues, denne sangen står ikke tilbake for noen av dem. Akkordene er klassisk enkle, C, F og G, med en liten, like klassisk bassgang, og sakte tempo og tilsynelatende så enkelt som det blir. Men magisk. Og teksten er himmelsk, det er livet selv, som så mange andre ganger er skildret på akkurat samme måte, og så skjer det igjen, og det er altså magisk. Dette er en epiker som Sad eyed lady of the lowlands og Tangled up in blues. Og slik melodien gjør det mulig å skrike ut budskapet, bare fylle det opp med den følelsen man vil, og som Dylan så suverent gjør, det er mesteren som i 1997 gjør det en gang til. Sangen kom ikke engang med på platen Time out of mind, hadde den gjort det, ville den vært den beste, og dette er ikke noe som er åpent til diskusjonen. Sangen er verdt hele platen alene.

Tell ol’ Bill

Etter et storverk som Red river shore, trenger man rett og slett en pause. Da er Tell ol’ Bill ypperlig. På en av festene til Dylan society ble det spilt en plate med 13 versjoner av denne sangen. Den offisielle er ikke den beste, dette er den offisielle. Sangen er laget for filmen North country i 2005, det legger ikke jeg meg oppi, jeg kommer aldri til å se den filmen. Sangen er en slags rolig feel-good, swing-slags sang med en søvnig Dylan syngende med hvislende trommer i bakgrunnen.

Born in time

Dette er i mine ører 80-tallspop, melodiøs, og med fyldig produksjon, den ligner til og med på en temmelig kjent hit. Dylan synger som han gjorde på Empire Burlesque, og kombinasjonen er slett ikke å forakte. Med Paul Young eller Phil Collins som sanger ville den garantert slått an. Jeg foretrekker Dylan.

Can’t wait

Dette er nest siste sang på Tine out of mind, her på Tell tale signs kommer den mye mer til sin rett. Den er strippet litt ned, rytmen er hardere og mer markant, og Bob Dylan synger som en som det betyr noe for. Det der er forresten nokså typisk. Ofte foretrekker Dylan de mindre følsomme versjonene på de offisielle utgivelsene, og legger det hjerteskjærende på bootlegger.

Everything is broken

Dette er sangen som ligner mest på originalen sin, spor 3 på Oh’  Mercy. Den ligner, det er jo samme sang, men bassen er mye tydeligere, og det går mye raskere. Bob Dylan er også litt ivrigere etter å få sagt at “Everything is broken”. Det svinger av denne, og det gjør det ikke så mye på originalen.

Dreaming of you

Sangen begynner med tekstlinjer man godt kjenner igjen fra andre Dylan-sanger, der de anstendighetens navn fungerer bedre. Sånn fortsetter det også.  Dylan snakker like mye som han synger, men arrangementet i bakgrunnen med flere forskjellige trommer og en spillende gitarstreng, eller hva det er, det fungerer godt. Den som kunne lage sanger som dette som fyllmasse. Til en uoffisiell utgivelse.

Huck’s tune

 Well, I wandered alone through this desert of stone/And I dreamt of my future wife/My sword’s in my hand, and I’m next in command/in this version of death, called life. En sang som starter slik, skal man ikke undervurdere. Det er også filmmusikk, til filmen Lucky you, aldri kommer jeg til å se den heller, men denne sangen er nydelig. You think I’m blue? I think so too.

Marchin’ of the city

Her er også mange setninger Dylan gjør bedre i andre sanger. Dylan synger nesten litt sutrete til en seig melodi, men hvem sier det skal være noe galt i det? Melodien og instrumenteringen blomstrer opp underveis, men sangeren Dylan fortsetter bare å kråkeskrike ut sin misere. Sangen var ment for Time out of mind, og tekstlinjer man kjenner igjen ble brukt i Not dark yet og Till I fell in Love with you. Det hadde ikke gått an å disse sangene på samme plate. Men det hadde heller ikke gått å ikke la verden få høre Marhin’ in the city heller, så den hører hjemme her.

High water (for Charlie Patton)

Dette er en sang som er ganske anonym på platen Love and theft, men som virkelig kommer til sin rett live. Jeg likte den i Stavanger, da det var eiendommelig å se godt over 60-åringen Dylan synge med gamlingens ironiske alvor “It’s tough out there”. Bootlegversjonen er valgt blant alle live versjonene Dylan har av sangen, og det merkes, her svinger det skikkelig og Dylan er i storform. Og bandet gjør alltid jobben. Det svinger som sagt skikkelig.

Det er godt gjort å ha noe av den mest omfattende plateproduksjonen av alle, og i tillegg komme opp med 8 offisielle bootlegger som holder sånt nivå som Dylans. Det er ikke noe å diskutere, han er den beste.

Disk 2 av platen er anmeldt her:

Tell tale sale, Rare and unrealeased, Bob Dylan, Disk II

Stasjonen i Vladivostok med bussholdeplassen

Dagens post går med til Vladivostok, en by som jeg var i, men som jeg ikke rakk å skrive noe ordentlig om mens jeg var der.

Byen skulle være noenlunde kjent nok for de fleste. Det er endestasjonen på den transsibirske jernbanen, dette er så langt man kommer østover. Noen vet kanskje også at “Vladi” er russisk for “hersker”, og at “Vostok” betyr “øst”, slik at “Vladivostok” blir “hersker over østen”. Det er en forholdsvis ny by, grunnlagt så sent som i 1860, i tsar Alexander IIs regjeringstid, og året før livegenskapet ble opphevet, for øvrig. Det ble imidlertid ikke noe særlig fart på byen før den transsibirske jernbanen ble lagt hit i 1903, og når byen siden ble havn for den russiske og senere Sovjetrussiske stillehavsflåten. Fra 1958 til 1992 var den en lukket by.

Jeg vil gjerne også få bort noen små og store misforståelser her i starten. Den er for det første ikke Russlands østligste by, langt derifra, den ligger ikke engang i den østligste tidssonen. Derimot er den en av Russlands sydligste byer, omtrent nøyaktig på samme breddegrad som navneslektningen “Vladikavkaz” i Kaukasus, 43 grader nord er også det samme som nordspissen av Georgia, og sydspissen av Frankrike. 131 grader øst er riktignok øst for Kina, men ikke noe å snakke om i et land som går så langt øst at det passerer datolinjen (eller strengt tatt antimeridianen, siden datolinjen er flyttet litt i nord for å komme utenom Russland) på 180 grader, og begynner å bli vest igjen. Vladivostok ligger heller ikke i Sibir, verken geografisk eller administrativt, om noen skulle tro det. Vladivostok tilhører Russlands fjerne østen, og har verken dyrelivet, vegetasjonen eller landskapet som kjennetegner den Sibirske taiga. Og sist, men ikke minst, og en skuffelse til og med for meg, som trodde jeg var godt forberedt på Vladivostoks geografi og beliggenhet – man ser ikke Stillehavet derfra.

Man får altså ingen følelse av å reise tvers over det Eurasiske kontinent, for så å dyppe seg i bølgene fra storhavet og vite man har Amerika på andre siden. I Vladivostok ligger sjøen tro det eller ei i vest, og er den ganske så beskjedne Amurbukta. Også om man anstrenger seg for å gå langt og se mot øst, så har man bare en liten vik med mer land på andre siden, og selv etter en kraftg reise på 18 mil, er det bare vesle Japan-havet, og ikke noe Stillehav.

Historien til Vladivostok er som nevnt kort, den får sitt 150 års jubileum i 2010, men det har likevel rukket å få skjedd litt. På 1800-tallet var den vel så mye verdensmetropol som russisk by, med sjøfolk og handelsreisende fra hele vide verden på besøk og som fastboende, om enn i et begrenset antall, de aller største rikdommene var jo ikke her å hente. I den russisk-Japanske krig i 1904-05, lå jo byen tett ved krigsskueplassen, og ble også angrepet av den Japanske flåten, uten at den vel skal sies å få skylden for det russiske nederlaget. I den russiske borgerkrigen som fulgte revolusjonen i 1917, var byen havn for internasjonale forsyninger til de hvite, og den var også den siste byen de røde bolsjevikene overtok, 25 oktober 1922. Betegnende er kanskje at det mest sentrale minnesmerket i byen, ikke er fra andre verdenskrig, men nettopp fra partisankrigene mellom de røde og de hvite under borgerkrigen.

Byen kom sent under kontroll for de røde kommunistene. Kanskje er det derfor Lenin er ekstra engasjert her? Måken ser i hvert fall ikke ut til å la seg skremme...

Med Sovjetmakten ble plutselig Stillehavsflåten ena viktigere enn den hittil hadde vært, særlig når Sovjetunionen ble superstormakt med erklært vilje til verdensdominans over hele kloden. Krigsskip av alle typer ble stasjonert her for å manøvrere i stillehavet, og byen ble som nevnt lukket i 1958. Frem til 1992 var det ingen utlendinger som fikk besøke byen, og det fikk forresten ikke særlig mange russere heller.

I dag er imidlertid byen åpen og vennlig. Det vil si, den har fortsatt sine problemer, og det til og med i russisk målestokk. Den er beryktet for sin dårlige energitilførsel, noe som kan resultere i mangel på varmtvann sommer som vinter, og noen ganger også vann i det hele tatt. Her går også historiene sterkere enn i andre russiske byer, om et administrativt vanstyre, og banditter i den offentlige forvaltningen.

Dette så imidlertid ikke jeg noe til. Da jeg var der, var det festival for den russike krigsflåten. Det betydde at marinepersonell var flydd inn fra hele Russland og sikkert fra tidligere Sovjetunionen også, for eksempel fra Krim, i tillegg til at hele flåten var satt på sjøen. I gatene gikk folk og koste seg i finværet, det sjeldne finværet, etter som jeg forstår, stort sett skal det være tåke og kaldt her. Alt dette så imidlertid ikke jeg noe til. Jeg så en by verdt å like.

Folkefest i Vladivostok

Før jeg gjennomførte reisen min, kom jeg i snakk med en fyr på en bar i Moskva. Jeg fortalte ham så godt som min stotrende russisk tillot, at jeg tidligere hadde reist litt i Russland, og nå skulle til Vladivostok. Jeg fortalte ham at jeg likte alle byene jeg hadde vært i, utenom Astrakhan, som jeg følte ikke var Russland. Der var min kortvarige venn uenig, i følge ham var Astrakhan Russland, mens Vladivostok ikke var det, det var altfor langt unna. Og han hadde så absolutt et poeng, Astrakhan har jo både Kreml og russiske kirker, og det ble tidlig innlemmet i riket. Vladivostok er jo en slags hybrid av en by, med altfor kort historie, og altfor liten tid til å sette seg en ordentlig identitet. Det har jo heller ikke hjulpet den at den har vært lukket, og at den både er en grenseby og havneby. Men jeg følte nå at jeg fortsatt var i Russland når jeg var der, jeg så de samme russiske synene, de samme kontrastene og den samme uvirkeligheten. Det var en by jeg kunne like, men tiden tillot meg ikke å være der lenger enn bare et par dager.

Posten vil bli utstyrt med bilder…

But there’s a warnin’ sign on the road ahead/There’s a lot of folks sayin’ their’ll be better of dead/Don’t feel like Satan, but I am to them/So I try to forget in any way I caaaannn…

Keep on Rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world

Wow.

Det var ikke noe å si på avslutningen av Neil Youngs ordinære set, som det heller ikke var noe å si på begynnelsen, midtpunktet, eller noen som helst del av den. Det var Rock n’ roll og en konsert som den bare kan bli, når det er Neil Young som holder den. Fra han kom inn, feit og fin, og uten særlig plan om sceneshow og dingel dangel og den slags type ting, fra han kom inn og fant frem gitaren sin, slo an noen toner til “Love and only love”, fra Ragged glory. og satte i gang med en flere minutter lang solo for fansen, fra da og inn i evigheten var det bare Neil Young.

Og han øste på så til de grader der i starten, “Love and only love” er nevnt, det er rockesang, Love and only love can endure/Hate is everything you think it is/Love and only love can bring you down/Love and only love – can bring you down… og så er det solo som bare vrir ut alt som er av gitaren, Only love can bring you down. Det er kunst, rockekunst. Og et enda større kunstverk er “My, my, hey, hey”, unnskyld, “Hey, hey, my, my”, elektrisk versjon, må vite, fra Rust never sleeps, en av rockens beste platetitler, og et sitat fra samme sang. Denne sangen har et riff og en rytme bare Neil Young kan komme på, fra Am til G, og hamring på Fmaj, vidunderlig, vidunderlig hamring. Og så forløsningen med C – G- Em7 og F, og høy, lys synging, for eksempel med verdensberømte “It’s better to burn out, than fade away” (som han riktignok ikke sang på konserten da, der var det “It’s better to burn out, cause rust never sleeps”, og igjen solo og pryling av gitaren. Det var bare to sanger, men det hele var på plass, det var flat pedal og øs på.

Og så fulgte de som elektriske perler på en snor, “Everybody knows this is nowhere”, fra platen med samme navn, kraftigere enn versjonen på platen, “Powderfinger”, der godeste Neil hadde et lite, artig feilskjær med teksten, slik at det ble “Daddy’s gone and…/Daddy’s rifle in my hand felt reassurin’”, han begynte rett og slett på tredje vers en gang til etter å ha sloss litt med gitaren noen minutter i en sedvanlig solo. Og så kom den nye “Spirit road”, some Neil Young sa han skrev for et år eller to siden, “I don’t know, they are all the same”, og så skampryler han gitaren en gang til, og har helt rett. “They are all the same”. Selv over 60 lager Neil Young sanger som er like bra som på alle steg av karrieren, denne står slett ikke tilbake for de tre første her på konserten, og i euforien tenker jeg på Neil Young selv som sa: At når han laget en ny sang, satte han den på full guffe og gikk inn i naborommet. Om det da gikk an å høre melodi gjennom all støyen, var det en sang.

I starten her var det ingen bremser i det hele tatt. “Down by the river” har alltid vært en av mine absolutte favoritter av Neil Young, et episk, lidende drama, der alvoret i sangstemmen og kraften av gitarspillet helt kamuflerer det litt enkle mordet som skjer i refrenget, det burde jo være komisk, men er her intenst alvor. Down by the river, I shot my baby/Down by the river, I shot my baby/Dead, shot her dead. I dagens konsertversjon hadde Neil Young kuttet ut at han “shot her dead”, kanskje ikke så dumt, og siden stemmen kanskje ikke bærer så godt som den en gang gjorde (ikke at den bar så godt den gangen heller), kom koring og instrumenter langt tidligere inn og overtok i overgangen mellom verset og refrenget, i en riktig så vakker effekt, som jeg syntes løftet sangen. For om refrenget ikke er så lett å ta på alvor, er verset rock så godt som det blir “Take my hand, I take your hand, babe/Together we might get away/There’s so much sadness, so much sorrow/I don’t know if I can’t make it this waayyyyyyy (som han sang i går)” Så er det refrengtid. Mesterlig. Og Cinamon girl, krydderjenten av kanel, som Neil Young vil leve med, tredje knallsang fra Everybody knows this is nowhere, den smalt inn i går også, som den alltid gjør det.

Det var 7 sanger elektrisk rock i både direkte og oveført betydning, her står Neil Young uten sin like, her er han kongen og eneste mann på haugen. Så gikk han inn i et akkustsk set, og her vartet han ikke opp med sine vakreste sanger, uten at han lot være å overbevise av den grunn. “Oh’ lonesome me”, av Don Gibson, er jo en helt annen sang når Neil Young synger den, enn når Don Gibson gjør det, for Don Gibson er det jo en munter trudelutt, for Neil Young er det fortvilet lidelse. “I bet she’s not like me/She’s out and fancy free/flirting with the boys with all her charm” Prøv å si den med den lyseste og mest pipende, lidende stemmen dere kan, prøv å etterligne Neil Young. Det er klart, ordene kan dog ikke ha samme betydning når han nå står og synger dem som godt over 60-åring, som den gang han gav den ut på plate (After the goldrush) og var i 20-årene. “Mother earth” på orgel er det bare Neil Young som kan få til, mer er ikke å si om det, sånt må bare oppleves, og for å oppleve det, må man kjenne godt både Neil Young og sangen. Videre sanger i det akkustiske settet var “Needle and the damage done”, der Neil Young vel ikke var helt inspirert, og spilte litt feil, “Unknown legend”, som jeg synes er en helt herlig sang fra Harvest Moon. Nei, den sangen her, den er gøy å spille å høre og å tenke på, og tenk at han spilte den her for oss, også. “Heart of gold” er en hit, og når jeg hørte den i går, skjønner jeg det, det er jo en nydelig sang, og jeg spiller den så sjelden, at den ikke er overspilt. I det akkustiske settet dominerte sanger fra Harvest, og til slutt kom “Old man”, der det var veldig koselig å høre Neil Young referere til siste sang til Real Ones (som var oppvarmingsbandet), de er jo et Bergensband, og liksom er en del av oss. “Ballad of an old man”, heter sangen til Real ones, flott den også, og en finfin avslutning på oppvarmingen, men det er nå Neil Young som er Neil Young, og når han sier “This is my version of that song”, det er litt av et kompliment. Og når banjoen kommer inn, som den jo skal og alltid gjør, men likevel er overraskende, da er det kanskje den som i knallhard konkurranse tar den akkustiske premien. Jammen overbeviser ikke Neil Young her også, og det altså uten å plukke fra de aller største skattene sine.

Deretter fulgte den mest krevende delen av konserten, krevende selv for blodfansen. Jeg som har kjøpt “Old ways”, countryplaten, og også de fleste andre av de tvilsomme platene fra 80-tallet, jeg har selvfølgelig glede av “Get back to the country”, i en elektrisk versjon som ikke er til å kjenne igjen fra komikøntrien på platen (gjennomført, med munnharpe og det hele). Men “Just singing a song”, “Sea change” og “When world’s collide” er ennå ikke utgitt, og ikke så enkle å bli klok på ved første gangs høring. Både Neil og bandet kjørte imidlertid på med både innlevelse og glede, så det er tydelig at de liker sangene og vil noe med dem, i det minste, og de to første hørtes vel ut til å ha noe ved seg.

Det var god greit å kunne kjenne igjen Cowgirl in the sand, etter at Neil Young hadde hamret litt på gitaren noen minutter. Dette ble en kraftversjon, som sikkert varte et kvarter om noen tok tiden, hva vet vel jeg, og hver gang var det like tøft når Neil Young etter en solo for evigheten på ny gav seg i gang med et vers “Hello Ruby in the sand/Is this place at your command“, “Could I stay here, for a while/Could I see your sweet, sweet smile“. Og så var det avslutningsvis ingen over, ingen ved siden, “Keep on rockin’ in the free world”, den sangen er bare helt utrolig, både i tekst og melodi. Em – D - C, med basshamring i mollakkorden, og selv en som ikke kan spille gitar, kan få det til å bli tøft, Neil Young bare pøser på med lyd og elektrisitet. Og når man da får forløsningen med en G i refrenget, og tekstlinjen “Keep on rockin’ in the free world”, forløsning både fra tekst og melodi, for teksten er jo nød og elendighet og rockens samfunnsengasjement. Det er mye enklere utført enn for eksempel hos Bob Dylan, men med en direkte ærlighet som når Neil Young gjør det blir vel så bra. “Now she puts the kid away and she tries to get a hit/She hates her life, and what she’s done to it/That is one more kid, that will never get to school/Never get to fall in love, never get to be cooooollll…” med beintøff koring på “NEVER”, og aggressivt fortvilt, og forløsningen Keep on rockin in the free world, igjen og igjen. Til hvilepunktet og energioppsamlingen, en ren, skjær A-akkord, i overgangen fra refreng til solo, uten annen hensikt til å hamre opp energien, og så skyter bare Neil Young avgårde i et oppgjør på liv og død på gitaren, eller om det er et kappløp vekk fra elendigheten, hva det enn er, det er så tøft, det er så rock, og når det er Neil Young, så vet man at det trenger aldri å ta slutt. Det fortsetter in i evigheten.

There’s a a man in the people/Says keep hope alive

Got fuel to burn/Got roads to driive….

Yes.

Ekstranummeret var temmelig pussig A day in the life, den store Beatles-sangen fra Sergeant Pepper, og man skulle vel kanskje tro at det ble litt stilkrasj mellom Beatles og Mr. Young. Neil Young har jo en ganske annen måte å lage musikk på. Men det var jo så godt innøvd at man skjønner godt at de spiller denne hver eneste kveld denne turneen, og har den som siste sang. Neil Young går jo mye lenger enn Beatles når det gjelder å lage støy i overgangen fra det første verset, til det fantastiske innskuddet (Woke up, got out of bed…), for ikke å snakke om avslutningen, der Neil Young ryker alle strengene i en kakafoni av lyd. Konserten er slutt.

Arrangementet var også meget bra, synes jeg, ros til konsertarrangøren Bergen Live. Koengen er ikke det beste området å holde konsert på, siden det kan bli trangt ved inngang og utgang (i motsetning på et fotballstadion, for eksempel, der hele anlegget er laget for å håndtere sånne menneskemengder). Men her gikk det ganske så raskt både inn og ut. Det var fullt av frivillige rundt omkring som ble synlige bare når man trengte dem, for eksempel når man skulle på do eller kjøpe øl, og til det første hadde de meget smart laget en skikkelig lang renne for mannfolkpissingen. For ølkjøp hadde de briljante holdere, slik at en person raskt og enkelt kunne kjøpe opptil 10 øl til gjengen sin. Nei, dette var bra fra ende til annen.

Og om en drøy uke, er det R.E.M…

Vi fortsetter vår gjennomgang av REM-platene frem til konserten på Koengen i Bergen den 3. september i år, med en plate i måneden, blir det akkurat gjennom IRS-årene. I dag har vi kommet frem til plate nummer tre (fraregnet EPen Chronic Town, som kom ut som den aller første, og inneholdt 5 sanger), den som heter Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables…, og så skal dette etter hva jeg har forstått, bare fortsette.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg får sterke assosiasjoner til sangene gjennom fargen på plateomslaget. Så der de to første er mørke og obskure, noe som altså fargelegger sangene for meg, er denne lys og oransje, noe også sangene blir. Men strengt tatt er nok ikke sangene her noe mindre obskure enn de to første.

I en av antalogiene jeg leste for lenge siden, så jeg Michael Stipe uttale at dette var favorittplaten hans. Jeg trodde det var en slags spøk, eller et forsøk på å gjøre seg (eller platen) interessant. Dette er jo en plate omtrent helt uten hiter, det er ingen perle som Perfect circle, fra Murmur, ingen potensielle favoritter som “So central rain”, “Time after time” eller til og med Camera, fra Reckoning. Og fra platene som skal følge, kommer jo hitene og favorittene nokså tett. På fables of the reconstruction, er sangene jevne, det er ingen som stikker seg ut og løfter seg over de andre, jeg merket at når jeg skulle gjøre gjennomgangen sang for sang, ville jeg fremheve hver eneste en. Og sånn er platen. Og med det har også jeg bidratt til å gjøre meg selv – eller platen – interessant.

 Det er en glede å gå gjennom platen sang for sang. For den som virkelig vil studere tekst og melodi, er den beste nettsiden her: http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/fables_of_the_reconstruction.html.

Feeling gravity pulls

Første sangen setter stemningen. Den er helt bygget opp over et enkelt riff, med et par toner og fasoletter, det er knapt melodi i den, Stipe snakker mer enn han synger teksten, og alt er bare underlig og sært. Sånn, for eksempel, er teksten: “Read the scene where gravity is pulling me around”, “Shift sway rivers shift/Ocean falls and mountains drift/It’s a man red kind of sky/Let me show what I can do with it/time and distance, is out of place here“. Men det er jo akkurat denne underlige meningen de er ute etter, det kan bety hva som helst, og prøver ikke å bety noe annet. Hør også hvor godt melodien, eller den manglende melodien, står til sangen, og hvordan R.E.M gjennom trommene og bassen får driv i sangen, tross at det ikke forekommer noen akkordskifter. I refrenget, eller hva man skal kalle det, er det nærmest klassisk sammenheng mellom tekst og melodi, med stigende bassgang (A-B-C fra Am til C) og teksten “Step up, step up, step up/the sky is something odd“. Selve perlen i sangen, oasen i ørkenen, er det som vi kaller “bridge”, men som sikkert bare er et mellomspill, der R.E.M plutselig bryter ut i vanlige harmonier og så vakker sang som de kan, med akkordene C og D, flott koring, og Michael Stipe lyst og vakkert syngende “(I feel gravity) pull onto my eyes/holding my head straight (looking thin)/this is the easiest task I ever had to do“, og så til riffet igjen. I kontrast til resten av sangen blir denne sekvensen himmelsk, det er virkelig som en oase i ørkenen.

Denne måten å lage sanger på skal bli et varemerke for REM, men aldri gjør de det tydligere og bedre enn her. 

Maps and legends

Etter den litt vanskelig tilgjengelige, men meget vakre Feeling gravity pulls, følger en melodiøs og akkordbasert sang. Den er bygget opp over en enkel d og em i verset, motsatt i refrenget. Michael Stipe synger undrende “Maybe he’s cought in the legend/maybe he’s cought in the mood/ maybe this maps and legends/ have been misunderstood“, mens Mike Mills ustanselig korer “Maps and legends/ Maps and legends/ Maps and legends“. Versene har ikke vanskeligere tekst, for eksempel vers 2: “Down the way the way the road’s divided/paint me the places you have seen/point to the legend/point to the east/point to the yellow, red and green“. De samme motiv og tema går igjen i først og siste vers også, og i et flott mellomspill har de noe uling og koring over akkordene D, Dm, F og C.

Hør for eksempel hvor flott den blir akkustisk, med Stipe som synger, og Buck som spiller stålstrengsgitar, og stort flere instrumenter er det vel ikke med (skjønt, det er noen antydninger til lyder i bakgrunnen). Denne versjonen finnes for eksempel som bonusspor på alle nyutgivelser av platen.

Driver 8

Dette er hitsangen som alltid kommer med på samleplatene, og som temmelig sikkert er den sangen jeg har spilt oftest på gitar. Min gitarkamerat og jeg spiller den hver gang, og har gjort det siden vi lærte å spille på midten av nittitallet. Det er en slitesterk sang som ikke taper seg på å bli spilt om og om og om igjen. Melodien er bygget opp over en enkel bassgang, et life riff i starten, og fire akkorder i verset. Teksten er av typen “The walls were build up, stone by stone/the fields divided one by one/and the train conducter said, take a break driver 8/driver 8, take a break/we can’t reach our destination” (det var første vers). Så kommer refrenget med skifte mellom c og d i akkordene, og tekstlinjene: “And the train conductor said/take a break driver 8/driver 8 take a break/we can’t reach our destination“, fulgt av en overgang med bassganger (e, f#, g) over en d-akkord, og tekstlinjen “but there still ways away“. Sangen har en stemning som passer utendørs, på reise, til hverdags og fest, den er i det hele tatt rik på stemning. Og den har et fabelaktig utbrudd av et mellomspill, plutselig blir den liksom litt aggressiv og tøff, med akkordene Am, C, G og D og tekstlinjene “The way to seal the hated heat/The way to put myself to sleep/The way to seal the hated heat/The way to put myself my children to sleep”, med skikkelig utdragning av heeeaaaaat, og plutselig tilbake til det gamle og kjøre riffet som starter sangen, og nå starter siste ves:

“He piloted this song on a plane like that one/She is selling faith on the go tell crusade/Locomotiv 8, southern crescent hear the bells, ring again/fields of green are looking thin“. 

Life and how to live it

Denne platen er så herlig at man blir i godt humør av å høre den. Og sang nummer 4 er en rockeperle. Den begynner også med et riff, et av de mer avanserte på platen, men det er enkelt bygget opp over akkordene c og d, som også verset går i. Hva som gjør det så tøft, er den up beat rytmen, Bill Berry gir på med trommene for å få opp tempoet, liksom uten at Michael Stipe i sangen følger med, han driver med sitt. Peter Buck spiller også på sitt eget lag, med rask og kjekk gitarspilling, mens Mike Mills som vanlig binder det hele sammen med bassen sin. Refrenget har tekstlinjene

“My pockets are out and running about/talking in the street/to tell what I’ve been hidden here“, og et skikkelig trommeslag etter seg, som liksom lar sangen skyte ny fart. I mellomspillet er det akkordene F, Fsus4, C og D, og tekstlinjer helt umulige å høre, selv i tidlig Stipe-standard. Det eneste man får med seg er “Listen to the holler“, som han sier flere ganger denne sangen, og også et par ganger på sang 9, “Auctioneer”. “Holler” er et verb som betyr å rope, kanskje “gaule” gir en bedre idé om hva det er, men det skal også være litt klagende, hør på gauleren, klageren. Og så, etter alle ordene og kaoset, kommer plutselig helt artikulert “Life and how to live it“, og riffet begynner på ny for siste vers.

Siste vers følger den litt snåle tematikken som går igjen også om de andre versene, om at en snekker skulle hvile, slik at du når du blir trøtt av én side, har det godt på den andre (“a carpenter should rest/so that when you tire of one side/the other serves you best“), men slutter på en måte som lydlig i sangen fungerer helt utmeket.

“Read about the wisdom lost/a knock knock knock/a secret knock one hammer’s locked/the other wisdom’s lost“

 Så braker det løs med noen skikkelige refreng og “Listen to the holler”, og det der trommeslaget, som alltid skyter ny fart i sangen, inntil et siste mellomspill med mellomspillakkordene, og det hele munner ut i Michael Stipe som mer eller mindre utydelig sier: “If I write a book it will be called: Life and how to live it“, med Mike Mills stønnende i bakgrunnen.

Denne sangen har de spilt på en del av live-konsertene jeg har vært på, det vil si, det var vel den hemmelige i Oslo, og det syntes jeg var en kraftutgave. Folk som følger med på youtube, kan se en artig versjon fra Raleigh 1985, der det kommer ganske klart frem hva som menes med at Michael Stipe er sjenert.

Old man Kensy

Og så – mesterverket (som man vel kan si om alle sangene på denne platen) – Old man Kensy. På en nokså obskur plate er denne den mest utilgjengelige sangen av alle. Den er bygget opp over et riff som går og går i bakgrunnen (akkordene er Bb og F#, mener jeg å huske), og Stipe som lider mer enn han synger, det er underlig, mer enn melodiøst. Sangen minner om Feeling gravity pulls, men der den første sangen har en effektiv, harmonisk forløsning, har ikke Old man Kensy det på samme måte. Her er det REM på sitt mest Remske, som de var det i begynnelsen. Teksten i sangen er ikke stort mer tilgjengelig enn melodien. Den er vanskelig å høre, slik Stipe mumler den frem, og om man hører den, blir ikke meningen stort klarere av den grunn. Det handler om en Kensy, som skal bli en song painter, goalie og dog cathcer, men først må lære å “read”, “count” og “stand”, før han ender opp som “clown on tv”, “clown on the circus mount” og “clown in a marching band” (det er i det minste rim).

Refrengene gjør ingenting lettere tekstmessig, med varianter over: “Drink up the lake/Kensy’s awake/That’s my folly/That’s my mistake” eller “John, Bill and Ed/Stand on their head/That’s my folly/That’s my mistake”. Melodien er litt mer komplisert her, enn i verset, der man kan prøve akkordene B og G ved siden av riffet (i forspillet slenger man på en ekstra A), som driver det. I refrenget er det varianter over en Em (022000 og 024000), og en A som avslutning, men også her er riffet og tonetrillene viktigst. Ved å høre nøyere etter på det, hører man at det er vakkert gjort, spesielt bassen som innleder et nytt refreng og den litt svevende sangen som der følger, og Mike Mills som alltid korer i bakgrunnen.

Denne sangen har ingen oase slik “Feeling gravity pulls” har det, men den har et lite mellomspill, der sangen går frem og tilbake over en F# og en E noen ganger, alt mens Stipe synger Uuuuhhh, Uuuuuhhh, og Mike Mills også synger et eller annet, effektivt gjort.

Can’t get there from here

Etter man Kensy trenger man en liten, melodisk pause, og det får man her med Can’t get there from here. Men pausen er ikke så veldig stor, akkordene er Hm, C#m, H og F#, og melodien er ikke akkurat av typen man bare ikke kan få ut av hodet. Men den er som de andre sangene på denne platen uoppslitelig, den holder mot tidens tann og mot alt, den er for meg like kjekk nå, som på 90-tallet. Verset er enkelt og greit både i tekst og melodi, for eksempel:

“When the world is a monster/bad to swallow you whole/Kick the clay that holds the theeth in/Throw your trolls out the door.” Refrenget er Mike Mills som synger “I’ll been there I know the way“, mens Michael Stipe gjentar “I can’t get there from here” fire ganger. Akkordene er E, A, F# og D, og før det begynner er det en kjapp liten basstrille og Mike Mills som i fistel og stille forskrekkelse utbryter Aaaaaaaaahhhhh… 

Dette er også en sang jeg har spilt utallige ganger, på stranden, og alle mulige andre steder ute og inne, ofte i stigende øl-rus, vin-rus eller vodka-rus, eller godt med kaffe, eller ingenting, sangen klarer seg alltid. Den har en enkel, liketil stemning som gjør seg godt for enhver anledning. Forresten, jeg har glemt å nevne mellomspillet, det har vi aldri fått til å spille, selv om vi gjerne skulle gjort det. Det er røft og liksomaggressivt, akkordene A og B, og en D, men litt vanskelig å vite når man skal synge hva. Det er mange ord som skal inn før Stipe kjekt avslutter “Gentlemen, testify”, og verset straks går i gang. Siste tekstlinje i hele sangen er “Thank you, Ray”. 

Green grow the rushes

Nok en gitarhit. Dette er en gladsang, melodiøs og fin, med vakre akkordoverganger og et flott riff. Det er også sang som går litt opp og ned i tonene, i motsetning til de andre sangene på platene, hvor Stipe stort sett synger på same note gjennom hele sangen. Hør spesielt på hvor flott det er når man kommer til refrenget, og Stipe trekker ut siste vokalen i “the rushes wilted a long time agoooooooo/guilty as you goooooooooooo” og Peter Buck overtar med et raskt og artig og finurlig riff.

Sangen slutter med det nærmeste man kommer allsang på denne sangen, “lala-lala-leeiiii“, “Green grow the rushes” med Stipe og Mills om hverandre, og Peter Buck med sitt kjekke, raske riff.

Kahoutek

Dette er en av de siste sangene fra tidlig REM jeg lærte på gitar. Men det er det ingen grunn til, ingen annen grunn enn at akkordene foreslått på internettet lenge ikke var helt nøyaktige, og jeg derfor ikke fikk det helt til, og gav opp med en gang. Egentlig er det enkelt og greit, D gjennom verset, litt Em og G på refrenget, og innslag av en Hm i det utvidete refrenget. Det er en liten fistel der, som er helt umulig å synge, men det er jo bare gøy. Lyrikken er som vanlig helt utilgjengelig, og temmelig meningsløs, men med en artig snert som Stipe fikk så godt til i denne perioden.

“She wore bangles, she wore bells/On her toes, and she jumped like fish/Like a flyin’ friend, you were gone/Like kahoutek, can’t forget that.“

Autoengineer

Og dette var den andre sangen jeg lærte mot slutten, av samme grunn som med Kahoutek, men like galt. Sangen er enkel og kjempetøff å spille (i hvert fall når man ikke er altfor nøye med riffet). Lyrikken er også her temmelig, vel, vanskelig tilgjengelig, men den er tøff og fungerer: “Get me to the train on time/take this nickel/make a dime“, eller “This time it’s for my self you call it what you may/okay, we don’t say goodbye, so long, so much, more“. I refrenget er det Peter Buck som koser seg, med rask og artig spilling over hele gitaren. Også i denne sangen høres det av og til ut som om hele bandet spiller hver for seg.

Good advices

Og dette er favorittsangen på platen. Det er en supersang man ikke trenger være flink på gitar for å få til å spille. Det er det vi kaller power grep, men om det er power grep, vet ikke jeg. Akkordene er E, D og A og tilbake til E, men de skal tas oppe på 7 bånd, og deromkring (hold de tre nest øverste strengene som om man skulle spille Fm, og flytt dette grepet til 7 bånd, der er en e, og så ned til 5 for d, resten av strengene er åpne, tøft). Da er verset kjempetøft, ja, her bruker jeg uten å blunke et sånt sterkt uttrykk. Teksten er like tøff (og enkel) som melodien: “At the end of the day/when there are no friends/and there are no lovers“, for eksempel, ellers er det mange tips (husk: sangen heter gode råd!) om å oppbevare penger og minner i skoene og i hånda, når man for eksempel møter fremmede “When you greet a stranger/look at his shoes/keep your money in your shoes/put your trouble behiiind“. Dette er en sang som passer like godt til verdens undergang som til verdens aller lykkeligste øyeblikk, her kan man bare drite i alt og spille og synge i vei, eller lytte til den, om det er det den gjør.

Og sangen har en av mine absolutte favorittekstlinjer, i hvert fall fra REM. De er enkle, men i sangens omgivelser fungerer de alt hva man kan ønske: “I like it here“, er det bare, og det er aldri sagt bedre enn her. Det går slik (det er i hvert fall slik jeg synger det) ”Familiar face and a boring place and I forget your name (legg merke til gitartrillen her!)/I like it here, even if I couldn’t see you from a long way awaayyyyyy”, mens jeg ser gitarsiden til Chris Bray som jeg har link til lenger oppe, har skiftet ut “boring” med “foreign”, og “I’d like it here” i stedet for “I like it here”, og til og med “if I could leave and see you from…” til slutt. Enhver gjetning er så god som noen, sånn er det med REMs tekster fra denne perioden, de er ikke skrevet ned noe sted og er ikke ment for å være nøyaktige. I Good advices – som så mange andre steder – fungerer det som bare juling.

Wendel Gee

Og så - av alle ting – slutter denne platen med sangen Wendel Gee. Det er en sang som viser hvor enkelt det er å lage sang, når det bare gjelder om å lage den melodiøs. Den er helt motstandsløs, og står slik helt i kontrast til alle de 10 andre sangene på platen. Det er nærmest som en ironisk kommentar, uten at det noen steder er tegn til ironi i sangen, den blir sunget med like stort alvor som alle de andre. Typisk REM, og helt herlig.

Akkordene er C, Dm, G, G7, Em og G, og de som har det minste greie på musikk, vet hva det betyr.

Refrenget er F, C, G og F, Em, G

Melodien står helt i stil med akkordene. Den minner for øvrig litt om Vincent, eller Starry, starry night, av Don McLean, den om sangeren Vincent McGough som malte så vakre malerier, men som aldri ble forstått, og sangeren (I could have told you, Vincent (på fornavn, yep)) kunne fortalt ham, “this world was never ment for one as beautiful as you”. Wendell Gee, som også handler om død, setter kanskje denne sangen i sitt rette lys.

Og det var platen. Den begyner altså med sjø og fjell og det aller største i drift, og slutter med stakkars Wendel Gee som setter livet til i et mildt sagt underlig forsøk å på trekke noen liner som holder trærne bak huset hans. Underveis er det kart og legender, sjåfør nummer 8, hvordan leve livet sitt, den gamle mannen Kensy, jeg som ikke kan komme dit herfra, siv som gror grønne, merkelige Kahotek, en auksjonær og noen gode råd. Det er elleve skatter som står seg godt hver for seg, men som samlet blir et mesterverk av en plate man aldri blir lei av.

I dag er den store dagen for Bob Dylan-konsert på Stavanger stadion. I den forbindelse legger jeg ut en post jeg laget for Bergen Dylan society, hvor jeg er med, en slags uhøytidelig fanclub. Vi møtes noe sånt som fire ganger i året, de som har tid, og så litt ekstra når det er konsert et sted i Norge eller i nærheten, eller det er noe annet Dylan-arrangement i en eller annen form.

Det er skrevet et Dylan-evangelium. Det høres ut som en spøk, og burde sikkert vært det, men det er ingenting i den boken som tyder på at det ikke er alvorlig ment, og dyrkelsen av Dylan i den, står ikke tilbake for dyrkelsen av noen religiøs helt. Vi hadde tradisjon for å lese et lite utdrag av teksten, eller budskapet, som vi kaller det, for å komme i stemning. Men så kom det forslag om at vi kanskje like godt kunne lage budskapet selv, og la det gå på rundgang.

Jeg var da nummer to som skulle til pers, og gikk til oppgaven med det alvor den fortjente, og holdt som vanlig ikke igjen når det gjaldt omfang. En trosbekjennelse gjennom karrieren hans var det jeg hadde planer om, men jeg kom ikke lenger enn de 6 første platene. Der var han på sitt aller mest utrolige, selv om han var fantastisk på 70-tallet og på noen av platene fra 80-tallet, 90-tallet og etter 2000 også, men det skulle jeg eventuelt ta på en senere bekjennelse. Her er det altså 60-tallet, første halvdel.

Jeg tror Blonde on blonde fullførte den mest produktive perioden av noen artist noensinne, og jeg tror absolutt ikke Bob Dylans karriere endte her. Jeg tror den fortsatte.

ES2006

Siden ganske langt tilbake har jeg skaffet meg én ny CD-plate i måneden, verken mer eller mindre. På det verste – eller beste, jeg vil heller si beste – var det slik at jeg kjøpte plater på tilbud og lot dem ligge uåpnet til det var en ledig måned for dem. En plate av U2, Wide awake in america, ble liggende i årevis, faktisk så lenge at jeg i løpet av tiden ble lei av hele U2, og knapt har hørt platen etter jeg åpnet den.

Men det er en fin tradisjon, selv om jeg nå følger den litt mer avslappet, og denne måneden her skaffet jeg meg en ny plate av Neil Young. Det er den spesielle “Are you passionate?”, en plate som på ingen måte hører med til hans beste, men er man fan, så er man fan, da skal man ha alt. Og med Neil Young betyr det en god del plater, for han har i motsetning til andre artister som har holdt på noen år, holdt seg produktiv gjennom hele karrieren. Det er ikke mange år siden han debuterte i 1968 han ikke har gitt ut plate, og tar vi med liveplater og spesialutgivelser, er det flere år han har gitt ut to plater, enn han ikke har gitt ut noen.

Og man kan trygt si alt ikke har holdt samme kvalitet. De første platene på 60- og 70-tallet er rene og fortjente klassikere, men ved inngangen av 80-tallet skjedde det noe, og Neil Young begynte å gi ut plater på et lavmål ingen stjerneartister kan måle seg med. Det var rosa 50-talls poprock, med Everybody’s rockin’, det var synth og elendig elektromusikk på Trans, det var køntri med ø på Old ways, det var slapp blues på This note’s for you og det var hva i all verden på Landing on water. Jeg har alle disse platene, og skal ikke underslå at jeg er sjarmert av dem. Jeg hører på dem. Og jeg ikke bare respekterer, men rett og slett digger Neil Young fordi han gav ut disse platene. Han er det nærmeste jeg kommer et forbilde.

Og i 2002 gav han altså ut Are you passionate?  Det er en plate som mer ser tilbake til fadesene på 80-tallet, enn på suksessene på 90-tallet.  Den er visstnok tillegnet konen, Pegi, og inneholder stort sett sanger med like mye på hjertet som setningen “Nå har vi det fint”. I dette sukkersøte landskapet har to andre sanger sneket seg inn, uten at det på noen måte berger helhetsinntrykket, de gjør det bare skikkelig Neil Youngsk. Den første er den langt over parodiske patriotiske Let’s roll, Neil Youngs reaksjon mot terrorangrepene 9. september 2001. Det er en utrolig sang. Den andre er Going home, som ved de første gangers høringer bare var komisk, men som ved litt mer konsentrert lytting kanskje har et visst potensial, om man anstrenger seg litt for å bli med på leken.

Jevnt over er sangene melodiøse og motstandsløse, her glir alt fint med sukker på. De begynner gjerne med en liten, enkel rytme, og så kommer en liten, enkel gitarsolo over der, spilt på en streng av gangen, og ikke særlig gjennomarbeidet. Det høres ut som at en god del av dette stoffet er blitt til på første forsøk. Her har Neil Young på hjertet å meddele at han ikke har noe på hjertet. Denne platen er uinspirert, og det er så herlig Neil Young, at han tilegner en slik uinspirert plate nettopp til sin kone Pegi, som han har holdt sammen med gjennom praktisk talt hele sitt voksne liv. What a man.

Neil Young

Are you passionate

1. You’re my girl

Platen begynner med en sang som setter standarden. Her har ikke Neil Young særlig mye på hjertet, her er ikke mye satt på spill. “Please don’t tell me that you’re saying good bye” er tekstlinjen, og musikken er ikke stort mer utfordrende. Enkel bass, enkel gitar og enkelt rytme, alt glir motstandsløst.  Dette er liksom sånn de lager sanger, de som ikke greier å lage sanger. Koringen gjentar siste ordene, og alt er passe raskt og lett og greit.

2. Mr. Disappointment

Rytmen er nesten som en trommemaskin, her, på denne sangen som i det minste har en litt dyster tittel. Neil Young synger også med liksomskummel stemme, mørk og hes, men med en slik rytme og en slik melodi er han vanskelig å ta alvorlig. Det er noe spesielt med Neil Young som klarer å synge slike sanger uten ironi.

3. Differently

På denne sangen har han fått med seg et lite keyboard å spille rytme på også. Det er liksom ikke måte på. Men denne sangen synes jeg ikke engang har sjarmen de andre klarer å oppdrive, denne er rett og slett dårlig. Rytmen er anmasende, melodien og effektene er det samme, dette er klisje og dusinvare. Sangen handler om at hver dag er en “different day” sammen med kone, så der har dere standarden. Melodien og alt er på samme nivå som det.

4. Don’t say you love me

Denne er også enkel og klisjeaktig og alt i hop, men denne er i det minste komisk, og den kunne fungert sent på kvelden blant en samling Neil Young fans, godt drukne. Gitarlyden er tjukk og feit, men likevel mild og ren, som en trompet, minner det meg om. Neil Young roper “Don’t say you love me”, og koret gjentar og svarer, og Neil Young “That’s what you say”, så der har vi liksom en liten motstand, hva mener han nå med det, er det at den han snakker med sier til ham at han ikke skal si at han elsker henne? eller? denne enkle motstanden ligger også liksom i melodien, så det er ikke all verden, men det er litt morsomt og litt sjarmerende. Men av en annen musiker enn Neil Young ville jeg aldri godtatt det.

5. Let’s roll

Dette skal liksom være hiten, og hele årsaken til at platen ble laget. Den er direkte inspirert av 11. september-hendelsene, spesielt det flyet hvor passasjerene overmannet kaprerne, og styrtet flyet i ufarlige områder. Dette er jo store hendelser, og litt av en oppgave å lage rockesang, særlig rett etter det skjedde, men Neil Young har alltid hatt tradisjon for å trå til både mot store og små oppgaver. Og denne sangen har blitt en helt pussig, halvtøff sang, over et enkelt bassriff, og tekstlinjen “Let’s roll”, som er en slags “la oss gå til angrep”. Andre tekstlinjer er “Time is running out”, så det er veldig direkte. Og på bridgen, er det “No one knows the answer”, i fortvilt Neil Youngsk fistel. Det nytter ikke å høre sangen på bakgrunn av hendelsene.

6. Are you passionate?

Tittelsporet er en vanlig, enkel sang. Det er en ballade, men jeg tror sant å si ingen i verden har danset til denne. Det er vanskelig å høre noe som helst originalt i denne.

7. Going home

Denne saken har jeg forandret syn på etter noen gjennomhøringer. Her er hva jeg skrev først:

Liksomtøft, liksomfortvilet, Neil Young er nesten på gråten i denne, mens gitarer og bass og trommer durer på (til og med noen pianoakkorder i refrenget mot slutten – for effektens skyld), det er jo den klassiske rockeide, men her står det i akutt fare for å bli komisk. “Do you think it is easy?” sier Neil Young med pipestemmen sin, “I’m going home”, og den som hører på kan jo velge om han vil kaste seg inn i det og være med på leken og fortvilelsen. Neil Young er i hvert fall med, det er det ingen tvil om. Sangen varer for sikkerhetsskyld i over 8 minutter, og backingband er selveste Crazy horse. Så det er jo platens beste, og litt bedre behandlet, kunne det jo blitt noe skikkelig. Men denne sangen må ikke forveksles med de virkelig episke perlene Neil Young har servert på tidligere plater, og også kommer til å servere flere av.

Nå har jeg forandret meningen. Dette er en kjempesang etter beste Neil Young merke. Det er merkelig at han gjemmer den bort på en laber plate som Are you passionate? Det er rock som rock skal være, Dm, Am, Em og F i verset, Dm, Am G og Dm, C G i refrenget, med herlige riff hvem som helst kan spille, og med et driv ingen andre enn Neil Young kan gjøre. Og teksten er også så Neil Youngsk som den kan få blitt. Den går tilbake til da general Custer gjorde sin “last stand” mot indianerne under ledelse av Crazy horse (jepp, samme navn som backingbandet, her blir historie skrevet), han hører trommevirvlene og kjenner vinden i håret, og så er det en fabelaktig overgang til Neil Young selv – eller i anstendighetens navn – jeg-personen i sangen, som går omkring mellom husblokkene i byen, og kjenner også vinden i håret. Den vandrende er på vei til et kvinnemenneske, og hva denne konflikten egentlig går i sier sangen ingenting om, men at den er alvorlig er selvklart, som svenskene sier, og så er det en ny fabelaktig overgang med at det nå er hun som hører trommevirvlene og gjør seg klar til slaget, mens hun ser klærne forandre seg til himmel og stjerner. Ingen andre enn Neil Young kan skrive noe slikt med en sånn selvfølge. Og refrenget “Going home” skrikende ut, dette er rock på sitt beste, hvordan skal det bli bedre enn dette? Åtte minutter varer sangen. Det er så bra som det blir.

8. When I hold you in my arms

Også en sang dedikert til konen. Dette er pop, og ikke i nærheten av rock. Den passer godt til danskebåten, til dansekvelder, til folk som ikke interesserer seg for musikk. Men så er det jo også en mulighet for oss som interesserer oss, å få hørt litt musikk av den typen, for det er jo interessant at Neil Young lager en sang som dette. Det er til og med litt koring mot slutten, “When I hold you in my arms”, sunget av damekor.

9. Be with you

Mange av disse sangene gir deg jo lyst til å le lite grann, og denne er ikke noe unntak. Den er enkel og catchy, men også en sang du føler du har hørt hundre ganger før, men likevel ikke helt klarer å huske etterpå. Det er gladrytmer og tekslinjer som “I got to hold on, I got to be strong, to be with you” og koring med alvorsmunter “uh-uh”, det henger jo ikke sammen i det hele tatt.

10. Two old friends

Sangen begynner med en liten, enkel gitarsolo, tjukk elektrisk lyd, og en og en tone, sakte tempo. Lyden er rett og slett finere enn melodilinjen, men lyden har vi jo hørt før, det er jo helt vanlig gitarlyd, og melodien er nok kanskje litt enkel og friksjonsfri. Refrenget er imidlertid litt artig, med Neil Younger som synger “In my heart, in my heart, in my heart” på stigende toner. Denne sangen mente jeg først var anonym, selv i dette selskapet, men etter å ha hørt litt på den, tror jeg kanskje den ville kunne klare seg i bedre omgivelser. For eksempel på Silver and gold, så tror jeg ikke at jeg ville reagert på denne.

11. She’s a healer

Den lengste sangen på platen, men langt fra den beste. Rytmen er anmasende, melodien enerverende, og tankene går bare tilbake til den ende mer enerverende “Like an inca” fra Trans, en sang jeg rett og slett har problemer med å høre. She’s a healer er hakket bedre – uten at det hjelper noe særlig.

Min anbefaling er altså å kjøpe alle andre plater av Neil Young enn denne. Men når først alle andre er kjøpt, kan man godt kjøpe denne også. Det er jo Neil Young, og for gammelt vennskaps skyld, blir man helhjertet med på oppturer og nedturer, slik Neil Young selv. Det er derfor vi digger ham.