(Denne posten er et dobbeltapropos; til forrige post og til Levende Histories temanummer om Ville vesten.)

Det er laget anslagsvis 2 dusin filmer hvor Wyatt Earp enten er hovedperson eller bifigur. Særlig 7 av dem er verdt å nevne: “Frontier Marshall” (1939) med Randolph Scott, “My Darling Clementine” (1946) med Henry Fonda, “Gunfight at the O.K. Corral” (1957) med Burt Lancaster, “Hour of the Gun” (1967) med James Garner, “Doc” (1971) med Harris Yulin, “Tombstone” (1993) med Kurt Russell og “Wyatt Earp” (1994) med Kevin Costner.

Takket være disse filmene er Wyatt Earp blitt en av de mest navngjetne skikkelsene fra USAs 1800-tall, og mannen er vokst til å bli en metafor/symbol for sterke, ensomme og rettskafne menn som kjemper for å opprettholde lov og orden i Det ville vesten.

Men i sin egen samtid var han en relativt ukjent figur. Det var først etter at forfatteren Stuart Lake i 1931 skapte en myte rundt Earp med boka “Wyatt Earp: Frontier Marshall” at navnet ble kjent. Lake ga Earp helterollen som ensom lovmann i vanskelige omgivelser. Senere filmer benyttet gjerne Lakes bok for å gi seg selv historisk autensitet, men Lakes bok var en salig miks av fantasi og løsrevne fakta.

Virkelighetens Earp var en mann som livnærte seg som gambler og småsvindler vel så mye som lovmann. Han hadde dessuten en bakgrunn som hestetyv og bøffeljeger.

Livet hans var heller ikke så høydramatisk som enkelte filmer vil ha det til. I løpet av sin tid som lovmann i notoriske Dodge City skal han bare ha tatt livet av én mann.

Det berømte oppgjøret ved O.K. Corral varte bare noen få sekunder, og var såpass kaotisk at ikke engang øyenvitnene klarte å bli enige om hva som egentlig hadde foregått.

Så godt som alle filmene er derfor bedre eksempler på mytologisering enn på balansert historieformidling. Men hver av dem er interessant på egne vilkår – siden de sier mye om hvordan ulike epoker forholder seg til samme bit av historien.

Den første filmen om Earp, “Frontier Marshall”, var basert på boka til Lake. Interessant nok hadde regissøren møtt Earp noen år tidligere, og konkludert med at gamlingen var en tvilsom figur. Likevel tegner filmen et skinnende rent helteportrett av ham. Sjangerkravene veide tyngre enn noe annet.

John Fords “My Darling Clementine” gir Earp en mer metaforisk rolle, som representant for sivilisasjonen. Eksempelvis er han ikke bare ute etter hevn. Han ønsker å skape et mer ordnet og trygt samfunn for alle.

I “Gunfight at the O.K. Corral” skildres det sentrale oppgjøret som en paramilitær operasjon som tar hele 6 minutter. Scenen kan godt sies å ha vært skoledannende. Mer interessant er den subtilt homoerotiske skildringen av forholdet mellom Earp og Doc Holiday. Den holder seg på det psykologiske nivået, men er tydelig nok. Den kommer til uttrykk i flere replikker.

“Hour of the Gun” er en problematiserende western. Den begynner med O.K. Corral, for deretter å fokusere på volden som følger i kjølvannet av episoden. Filmen skildrer en moralsk ambivalent Earp.

Denne tendensen er forsterket i “Doc”, hvor Earp portretteres som en korrupt lovmann. Som tittelen antyder er det den tuberkuløse gambleren Doc Holiday som er “helten” her. Begge de to siste filmene er en del av en revisjonistisk tendens innen westengenren, og målgruppen er generasjonen med autoritetsskeptiske 68-ere.

De to filmene fra 90-tallet er svært ulike hverandre. “Tombstone” er rett og slett en moderne actionfilm – ikledd westerngevanter – med høye drapstall og en portrettering av Clanton-klanen som en slags proto-mafia. “Wyatt Earp” er derimot – antakelig – den hittil mest historisk korrekte filmen om legenden Earp, siden den i stor grad tar for seg mannens dårlige sider og skavanker. (Filmens underholdningsverdi er nok mer diskutabel, vil mange si.)

Til syvende og sist må man imidlertid stille et spørsmål om hva slags funksjon en film om en historisk skikkelse skal ha? Skal den etterstrebe korrekte detaljer i størst mulig grad, eller er det sentrale å trekke ut en essens/mening av faktaene? Den første strategien sliter med at alle detaljer og nyanser uansett ikke får plass innenfor rammene av 2 timers spilletid. Og det er en fare for at de detaljene som faktisk blir tatt med kan skape et fortegnet bilde av det som skjedde.

Kanskje det tross alt er bedre å gjøre slik John Ford insisterte på – blant annet i “My Darling Clementine”: Gjør det enkelt, men forhold deg til den overbyggende meningen i historien. Trekk ut essensen.

Det er her debatten har stått og vil stå. Og den vil neppe ta slutt. Problemstillingen blir ikke enklere av at én løsning ikke passer alle prosjekter.

Et av de sentrale poengene undertegnede liker å vektlegge når det kommer til temaet historisk film, er at gjennomslagskraften til Hollywood er langt større enn faghistorikernes.

Konsekvensen av dette er svært ofte at filmskaperne sprer myter, fordreier og forenkler fakta og sammenhenger, i stor grad fordi historien underkastes sjangerkrav som manipulerer fakta. Siden publikum ofte glemmer hvor de “vet” ting fra, preges historieforståelsen deres av disse tendensene.

Nå får kjepphestene mine støtte fra akademisk hold.

Psykologen Andrew Butlers har utført et eksperiment – som er referert i Psychological Science. Butler er også intervjuet av LiveScience, og hovedpunktene er videreformidlet på dansk hos Videnskab.dk.

En ny amerikansk undersøgelse viser nemlig, at selv elever, der er blevet informeret om de kolde fakta, har en tendens til at erstatte faktuel viden med Hollywoodfilm.

»Vi fandt ud, at der er noget specielt ved at se film, som gør, at folk holder fast i informationerne fra filmen, selvom de har læst en anden fremstilling i en skolebog,« siger Andrew Butler til LiveScience.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at film også kan ha en positiv effekt på historieformidlingen, gitt at opplysningene som presenteres er korrekte. (Noe annet hadde vært merkelig). Blant annet gjør slike filmer det lettere å huske fakta man har lest. Min lille kommentar til dette er et halvt nølende “joda”, siden det knytter seg flere store “men” til formidlingen av korrekte (og komplekse) fakta innenfor en sjangerdrevet underholdningsindustri. Men greit, det er ikke umulig å få til.

Litt mer om selve undersøkelsen:

Forskerens eksperimenter har omfattet 108 studerende, som i forskellige grupper så klip fra ni forskellige film. De studerende fik også en kort faktuel tekst, der relaterede sig til hver af de ni film, og de modtog forskellige grader af advarsler om filmens troværdighed. 

Når filmens gengivelse af fakta stred mod den faglige tekst, så huskede de studerende de fejltagtige informationer fra filmen, som værende det rigtige svar i op til halvdelen af tilfældene. De unge, der svarede forkert, gjorde det ofte i en selvsikker tone. Og nogle af dem som svarede forkert på spørgsmålene, sagde endda at de havde deres svar fra teksten, som jo kun indeholdte korrekte fakta.

(…)

Generelle advarsler mod filmgenren fik ikke forsøgspersonerne til at svare mere rigtigt, når de havde set en film, som var misinformerende. Men en specifik advarsel mod indholdet i de vildledende film reducerede fejlene i de studerendes svar. En effekt som tidligere undersøgelser også har påvist. Men det er uvist, hvor længe advarselseffekten holder, mener forskerne.

Butler skal fortsette forskningen. Godt, godt. Det er på sin plass med oppmerksomhet rundt dette temaet. For å sitere meg selv (fra en artikkel som sto på trykk i Ny Tid i januar):

I dag er filmen den dominerende historiefortelleren, både i underholdende og folkeopplysende betydning. Vi bygger mye av våre forestillinger om fortiden på filmer vi har sett.

Det klassiske motargumentet er at fiksjonen gjør folk nysgjerrige på temaet, og at de kan lese seg opp på det i etterkant. Argumentet virker imidlertid noe lettvint siden filmmediet har langt større gjennomslagskraft enn faghistorikerne. Filmene fungerer også som en mytologiserende loop: Filmene tar hensyn til utbredte forestillinger hos publikum om hva som skjedde, og disse forestillingene blir igjen forsterket når publikum ser filmene.

Mytologisering er vanskelig å unngå, siden man nødvendigvis må gjøre et utvalg. Filmskaperen legger vekt på noe, og kutter ut noe annet. Historikere gjør selvfølgelig det samme, men som regel med bedre plass til nyanser. Og historikere trenger ikke ta hensyn til underholdningsbransjens sjangerkonvensjoner. Det er rett og slett færre biljakter i faglitteraturen.

Jeg avlegger for øvrig temaet en kort visitt også i denne ukas utgave av Ny Tid (i en artikkel som handler om sjangeren alternativ historie – med utgangspunkt i Quentin Tarantinos “Inglourious Basterds”). Her applauderer jeg blant annet alternativ historie fra 2 ulike vinkler, og retter en pekefinger mot “seriøse” historiske filmer – nettopp med utgangspunkt i de betenkelighetene som er skissert i denne posten.

Da professor i sosiologi, Sigurd Skirbekk, hadde kronikken “En fare for vår sivilisasjon” på trykk i forrige utgave av Morgenbladet, bet jeg meg merke i at han resirkulerte en av de aller mest standhaftige mytene om conquistadorenes erobring av aztekerriket: Aztekerne trodde at Cortés og de andre spanjolene var guddommelige representanter. Derfor unnlot de så lenge å mobilisere mot spanjolene.

Det var åpenbart flere som noterte seg sosiologiprofessorens utflukt i mytelandskapet, og denne uka slipper frilansjournalist Thomas Berg til med en kommentar: “Cortés var ikke gud for noen”. 

Sitat:

Historikere som Matthew Restall (2003), James Lockhart (1994), Susan D. Gillespie (1989), Camilla Townsend (2003) og Michael E. Smith (2001) har påvist at denne gudemyten stammer fra spanske historieskrivere. Femti år etter erobringen ble det satt sammen en florentinsk kodeks der aztekerkongen Moctezuma II (han het altså ikke Montezuma, som Skirbekk kaller ham) blir tillagt en tale der han hilser Cortés som en gud. Problemet er at det ikke finnes bevis for at denne talen ble holdt.

I sin bok Seven Myths of the Spanish Conquest (Oxford, 2003) skriver Restall at gudemyten «er en større del av måten vi forstår erobringen på i dag enn den var det i det sekstende århundret.» «Men det var ingen apoteose, ingen «tro på at spanjolene er guder», og ingen paralysering blant de innfødte som et resultat av dette», skriver han (side 108). Deretter påviser han hvordan Cortés aldri i noen av sine brev til det spanske hoffet skriver at han er blitt tatt for å være Quetzalcoatl eller noen annen gud.

Noe som ytterligere svekker myten, er at nøyaktig det samme blir sagt om inkaene: De skal ha trodd at spanjolene var deres gud Viracocha.

Takk! Jeg kunne neppe sagt eller skrevet det bedre selv på så liten spalteplass. Og det er alltid greit når andre gjør jobben for deg, til din egen tilfredsstillelse. Dette er en standhaftig myte, som jeg blant annet har sett referert i en bok som sto på det gamle ex.phil.-pensumet (husker ikke tittel, men det var en bok i vitenskapsteori). Skirbekk er ikke akkurat alene om å resirkulere anekdoten.

Men Berg er ikke like treffsikker i siste del av kommentaren sin, hvor han selv kommer farlig nær å resirkulere en annen myte: Spanjolene var så teknologisk overlegne i den militære sektoren at det ikke spilte noen rolle hvor fåtallige de var.

Man kan vel snarere si at spanjolene ble hjulpet av at de var så fåtallige i ett henseende: Ingen mistenker et oppbud på 168 mann for å være en invasjonsstyrke. Man blir nysgjerrige på nykommerne, eksotiske skapninger som man aldri har sett før, men forventer ikke å bli utsatt for en særdeles hasardiøs form for samfunnsomstyrtende opportunisme fra en håndfull fremmede. Nettopp derfor lyktes kuppene (for det var det det var) til Cortés og Pizarro – takket være overraskelseselementet.

Men opportunismen ville ikke hjulpet spanjolene i lengden, hadde det ikke vært for andre, langt mer avgjørende utviklingstrekk som tippet utviklingen i deres favør.

Det er kjepphesttid for Johansen nå. Derfor lenker jeg til følgende post: “Hvordan klarte europeerne å kolonisere Amerika?”

Og gjentar et håndplukket sitat:

Pedro Pizarro, Francisco’s nephew and page, survived enough bloody battles with the Inca to be under no illusions about indigenous technology. In his memoirs, he attributed the Spanish victory not to overwhelming European technology but to overwhelming European diseases. A few years before Pizarro arrived, smallpox–introduced from Europe via Mexico–swept the Inca realm, killing the emperor, his chosen heir, much of the court and the military leadership, and as many as one out of three inhabitants of the empire. The vacancy at the top led to a ruinous, multi-year civil war that killed thousands more. ”[Had the emperor] been alive when we Spaniards entered this land,” Pedro remarked, ”it would have been impossible for us to win it…. And likewise, had the land not been divided by the [smallpox-induced civil] wars, we would not have been able to enter or win the land.”

Og så lover jeg å ikke mase mer enn nødvendig om dette fremover. Iallfall for en stund…

OPPDATERING 27/8:

For et kjapt sammendrag av Restalls 7 myter om den spanske erobringen, klikk HER.

Denne posten er egentlig bare ment som en repetisjon av et poeng jeg tidligere har skrevet om.

Så for min del spiller det ingen rolle om du leser den gamle posten, eller leser Steven Pinkers artikkel i Greater Good Magazine: “Why is There Peace?”

Our seemingly troubled times are routinely contrasted with idyllic images of hunter-gatherer societies, which allegedly lived in a state of harmony with nature and each other. The doctrine of the noble savage—the idea that humans are peaceable by nature and corrupted by modern institutions—pops up frequently in the writing of public intellectuals like, for example, Spanish philosopher José Ortega y Gasset, who argued that “war is not an instinct but an invention.”

But now that social scientists have started to count bodies in different historical periods, they have discovered that the romantic theory gets it backward: Far from causing us to become more violent, something in modernity and its cultural institutions has made us nobler. In fact, our ancestors were far more violent than we are today. Indeed, violence has been in decline over long stretches of history, and today we are probably living in the most peaceful moment of our species’ time on earth.

Du må selvfølgelig gjerne lese begge. Gode ting kan gjerne repeteres.

OPPDATERING 19/7:

ABC Nyheter har plukket opp temaet i en kommentar:

“Vi blir fredeligere”

Aftenposten melder i dag at DNA-analyser av de to likene som ble funnet i Ural i 2007 har konkludert med at de tilhørte de to siste medlemmene av tsarfamilien. Dermed ser kapittelet om hva som skjedde med Nikolaj II og familien hans ut til å kunne lukkes.

Svaret er entydig: De to døde barna i den siste graven er tronarvingen Aleksej og hans eldre søster Maria.

- Barna ble henrettet sammen med sine foreldre i en kjeller i Ipatjev-huset i Jekaterinburg i 1918. Likene deres ble fraktet til en skog og ille tilredt i et forsøk på å skjule alle spor, sier en av forskerne, Jevgenij I. Rogajev.

Men i drøye 70 år har folk latt seg fascinere av myten om at den ene datteren – Anastasia – overlevde massakren. Og i den forbindelse er det særlig historien om én lykkejeger som melder seg.

Det er en av verdenshistoriens best gjennomførte bløffer: Historien om “Anna Anderson”.

Det begynte med at en ung jente forsøkte å begå selvmord. Stedet var Berlin, og datoen 18. februar 1920. En politimann oppdaget en cirka 20 år gammel jente idet hun hoppet ut i en av byens kanaler. Han fikk reddet henne og lagt henne inn på sykehus. Jenta hadde ingen papirer eller identifikasjon på seg. Hun sa heller ingenting.

30. mars hadde både politiet og legene gitt opp å få henne til å snakke. Neste stopp ble sinnsykehuset i Dalldorf. Her skulle hun tilbringe de neste 2 årene, for det meste i sengen, fremdeles uten å fortelle noen hvem hun var. Helsetilstanden hennes ble også verre. Hun hadde veid puslete 54 kilo da hun ble lagt inn. Hun skulle gå ned ytterligere 10 kilo på sykehuset. Den ukjente pasienten led da også av akutt anemi, lett lungeblødning og hadde spor etter en alvorlig hodeskade hun måtte ha pådratt seg på et tidligere tidspunkt.

I mellomtiden hadde det begynt å svirre et rykte om at hun egentlig var storfyrstinne Tatjana av Russland, med andre ord tsarens nest eldste datter. Dette var en sensasjon. All offisiell kunnskap tilsa at tsaren, Nikolaj den andre, og hans nærmeste familie var blitt drept av kommunistene i juli 1918. Riktignok hadde aldri noen sett likene, eller graven for den saks skyld, men ingen hadde heller sett eller hørt noe fra tsarfamilien siden. Resten av Romanovslekten regnet dem alle som døde. Både tsaren selv, hustruen Aleksandra, og barna deres Olga, Tatjana, Maria, Anastasia og Aleksej.

Dette stoppet imidlertid ikke diverse eventyrere fra å utgi seg for å være medlemmer av tsarfamilien. Det dukket opp falske Olgaer, Aleksejer, Tatjanaer og Anastasiaer. Ja, enkelte ryktemakere kunne fortelle at de hadde sett selveste tsaren i live også. Men ingen av disse bløffmakerne varte særlig lenge.

Blant annet derfor slo folk ganske raskt fra seg at pasienten på sinnsykehuset i Dalldorf var Tatjana. Men så forandret ryktet seg. Stadig flere tok til å mene at det dreide seg om tsarens yngste datter, Anastasia. For det var det hun selv hevdet. Pasienten hadde plutselig begynt å åpne seg.

En utrolig flukthistorie

“Anastasia” fikk flytte inn hos en tidligere polititjenestemann fra Russlands polske provins, og det ble han, baron von Kleist, som gikk ut med nyheten.

Ifølge “Anastasias” forklaring hadde hun overlevd massakren på tsarfamilien fordi hun sto bakerst. Hun hadde riktignok blitt truffet av noen kuler, men ikke livstruende, og besvimt. Da hun kom til seg selv igjen befant hun seg hjemme hos familien til en soldat. Han het Alexander Tschaikowski, og forklarte at han hadde reddet henne unna kameratene sine da han oppdaget at hun fremdeles pustet. “Anastasia” rømte senere vestover sammen med Alexander og hans familie. Underveis fikk de et barn sammen. Men da de kom til Romania, døde han under noen gatekamper der. Etter det plasserte “Anastasia” barnet på et barnehjem, og fortsatte på egenhånd. Helt til hun nedbrutt og dypt deprimert hadde forsøkt å ta livet av seg i Berlins kanaler.

Kunne dette være sant? En av legene som behandlet henne noterte seg iallfall at hun snakket russisk i søvne. Og hun hadde arr på kroppen som kunne stemme med opplysningene.

Ved hoffet i København holdt moren til den avdøde tsaren hus. Hun og hennes familie tok initiativ til å undersøke “den tyske pasienten” litt grundigere. Hun ville ikke dra på sykebesøk selv, men sendte avgårde en tidligere tjener ved tsarens hoff, pluss Anastasias gamle privatlærer og barnepike.

Hva som egentlig kom ut av dette møtet er vanskelig å finne ut av, fordi krangelen og anklagene om bedrageri som senere kom, visket ut den opprinnelige versjonen. Vi vet rett og slett ikke hva som var den umiddelbare reaksjonen til de utsendte. Men året etter erklærte representantene for det danske hoffet at pasienten var en bedrager. De fortsatte likevel å samle inn materiale om henne.

Motangrep og anklager

I 1927 gikk motstanderne hennes til aksjon. De hevdet å kunne bevise at “Anastasia” i virkeligheten var en polsk fabrikkarbeider ved navn Franziska Schanzkowska, som hadde blitt meldt savnet i Berlin i mars 1920. For de som ville motbevise at “Anastasia” var Anastasia, ville jo den beste måten å gjøre det på være å bevise at hun var en annen. Men forsøket mislyktes. Da broren til Franziska Schanzkowska ble kalt inn, ga han først uttrykk for å gjenkjenne søsteren sin, men han nektet etterpå å skrive under en erklæring på dette. Tvert imot, han snudde helt om, og ga klar beskjed om at det ikke var noen likhet mellem “Anastasia” og søsteren hans.

Hovedpersonen selv ble forståelig nok ganske lei av det stadige peset, forhørene, undersøkelsene, anklagene og skittkastingen. Da hun fikk en invitasjon om å komme til USA i 1928, fra Ksenia Georgievna (tremenningen til den virkelige Anastasia), dro hun.

Oppmerksomheten rundt henne ble imidlertid ikke mindre i USA. Sosieteten i New York trykket henne til sitt bryst, Hollywood ville lage film av livshistorien hennes og pressen var dypt fascinert av denne mystiske kvinnen.

Når det gjaldt forholdet til Ksenia, endte det i krangel. Årsaken var at Ksenia hadde overvurdert sin egen innflytelse og lovet “Anastasia” et møte med tsarens mor i København. Da det viste seg at dette ikke ble noe av, anklaget hun sin amerikanske vert for løftebrudd. Det endte med at den rotløse jenta nok engang skiftet adresse. Denne gangen flyttet hun inn på hotell. Da hun skrev seg inn på Garden City Hotel på Long Island den 10. august 1928, var det under navnet “Anna Anderson”. Dette svenskklingende navnet ble hengende ved henne fra nå av.

“Anastasia” går til sak

På denne tiden begynte også advokatene å engasjere seg i “Anastasia-saken”. Det var ikke “Anna Anderson” som tok initiativet, men folk rundt henne. Advokatene ble garantert prosenter av den enorme formuen tsaren visstnok skulle ha i utenlandske banker, og som Anastasia var rettmessig arving til. Rettsaken skulle imidlertid bli avbrutt av en ny verdenskrig og ta flere tiår før den endelig ble avsluttet i vesttysk høysterett, og den gjorde det ikke akkurat enklere for “Anna Anderson” å bli anerkjent av Romanovslekten.

På 30-tallet menget hun seg med det europeiske aristokratiet, takket være mektige venner som trodde på henne. Men 2. verdenskrig ble katastrofal for både “Anna” og vennene hennes. Da krigen endelig sluttet hadde de mistet formuene sine, og både de og “Anna Anderson” måtte flykte hals over hode fra russerne.

Etter krigen ble den tidligere sosietetsyndlingen nærmest eneboer i en liten hytte utenfor Stuttgart i Vest-Tyskland. Men selv her ble hun plaget av nærgående journalister, som stjal personlige gjenstander, fotografier og annet fra henne. I tillegg pleide turistbussene å stoppe utenfor, slik at de nysgjerrige kunne ta bilder og kikke. Til slutt skaffet hun seg 2 store vakthunder for å få litt privatliv.

Da gjenoppbyggingen og rettsoppgjøret etter krigen var ferdig, kunne domstolene begynne å se på saken hennes igjen. Bevismaterialet fra begge sider var vokst noe enormt. Saksmappen var på 8000 sider. Derfor var det ingen overraskelse at det ennå skulle ta mange år før saken hadde jobbet seg opp gjennom rettssystemet. Saken ble ikke gjort enklere av at flere av hovedvitnene, de som hadde møtt den virkelige Anastasia, var i ferd med å dø ut. Dermed ble det ikke mulig å få noe endelig bevis eller vitneuttalelse for eller mot “Anna Anderson”.

Når det gjaldt formuen etter tsaren, så det ut til at den ikke eksisterte. Ingen av bankene satt på en slik konto.

“Beviser”

Internt i Romanovslekten var det full uenighet, men dette ble skjult fra offentligheten. Tilbake i 1928 hadde 12 medlemmer av slekten undertegnet en erklæring der de slo fast at “Anna Anderson” ikke var Anastasia. Men av de 12 var det bare 2 som hadde møtt henne. 2 andre familiemedlemmer ble ikke engang spurt om hva de mente, og det var garantert fordi de trodde på historien til jenta. Senere ble det avslørt at en av de som hadde skrevet under på erklæringen, storfyrstinne Olga, hadde vært i sterk tvil. Dette er viktig, fordi Olga både hadde truffet “Anna” og fordi hun hadde vært Anastasias favorittante.

La oss ta en titt på noen av bevisene som skulle tale for at “Anna Anderson” var Anastasia:

Under avhørene nevnte hun helt tilfeldig et rom i Vinterpalasset som hun kalte “malakittrommet”. Siden ingen hadde hørt om dette, ble det ikke lagt særlig vekt på opplysningen. Men noen år senere kom det for en dag at det faktisk eksisterte et malakittrom i palasset. Det dreide seg om en liten stue tsarfamilien hadde brukt som privat venterom. Det var med andre ord bare den aller innerste kretsen rundt familien som hadde kjennskap til dette rommet.

Under et av møtene med Romanovene kom Anna med en enda mer oppsiktsvekkende opplysning. Nærmest i forbifarten nevnte hun at en onkel hadde besøkt dem under krigen. Dette var sensasjonelt, fordi onkelen var tysker og Tyskland og Russland hadde jo vært i bitter krig med hverandre på dette tidspunktet. Mange år senere kom det for en dag at dette besøket faktisk hadde funnet sted, men det var en godt bevart statshemmelighet. Kunne en bløffmaker vite slikt?

Det viktigste vitnet som talte til fordel for Anna, var storfyrst Andrej. Han hadde vært tilstede ved hoffet under hele krigen og så Anastasia jevnlig. Han var aldri i tvil om at “Anna” var ekte.

Og det var flere beviser: En viktig detalj var at både “Anna” og Anastasia led av knokkelsykdommen hallux valgus, som er sjelden hos unge mennesker.

Håndskriften var også identisk. Nå vil mange hevde at det er mulig å kopiere en håndskrift, men ekspertene som undersøkte saken fant hele 137 spesielle kjennetegn som var like. Og de konkluderte med at det måtte være samme person som hadde brukt pennen.

Vi bør kanskje også nevne at ingen av alle de leger og psykologer som undersøkte “Anna” mente at hun led av vrangforestillinger.

Motstanderne har på sin side alltid lagt vekt på at “Anna” konsekvent nektet å snakke russisk. Som tidligere nevnt gjorde hun jo det i søvne, hvis man velger å tro på vitnene. Men faktum er at tsarens barn ble oppdratt til å snakke engelsk innad i familien, i tillegg til tysk fordi moren var tysk. Russisk var det språket de brukte til å kommunisere med tjenerne på. Senere, etter at familien var blitt kommunistenes fanger, ble de tvunget til å snakke russisk hele tiden. Tilhengerne hennes mente at dette hadde fått henne til å hate russisk.

Dommen

Dette er bare noen få av alle beviser, indisier og vitneuttalelser dommerne måtte ta stilling til. Og endelig, den 17. februar 1970, 50 år etter at Anna hadde blitt reddet fra å drukne, falt dommen i vesttysk høysterett: Et kompromiss!

Dommerne slo fast at “Anna Anderson” ikke hadde klart å bevise at hun var Anastasia, men at det heller ikke var funnet bevis for at hun ikke var det. Ja, dommerne strakk seg faktisk så langt at de understreket at “Anna Anderson” godt kunne være Anastasia.

Og der endte rettssaken. I mellomtiden hadde “Anna” startet et nytt liv sammen med en amerikansk professor i historie, John Manahan. Endelig hadde hun fått et ekte navn alle kunne anerkjenne.

Den største svakheten ved historien hennes hadde alltid vært at hun aldri kunne gi en skikkelig forklaring på hvorfor bare hun hadde overlevd drapet på tsarfamilien. Fortellingen om den godhjertede soldaten og flukten til Romania virker også altfor melodramatisk til å være sann. Men selv i 1974, under et ytterst sjeldent møte med journalister fra BBC, utbrøt den gamle damen: -Det var ingen massakre der, men resten kan jeg ikke fortelle.

Denne kommentaren, sammen med sprikende opplysninger om hva som egentlig skjedde med tsarfamilien i 1918, har fått mange til å spekulere i om “Annas” fluktfortelling egentlig har vært en dekkhistorie fra første stund. En dekkhistorie som kanskje skulle beskytte de andre familiemedlemmene.

Men ingenting er som harde, fysiske bevise. 4. februar 1984 døde “Anna Anderson”. I ettertid har DNA-analyser slått fast at hun, hvem hun nå var, ikke var i slekt med Romanovene. I 1991 ble også likene etter den massakrerte tsarfamilien funnet, men 2 av kroppene manglet: Nemlig prinsen, Aleksej, og Maria, den nest yngste av døtrene. DNA-undersøkelser viste at et av likene tilhører Anastasia. Først i 2007 ble to nye lik funnet. Og nå er det altså fastslått at de to siste likene tilhørte Aleksej og Maria.

“Anna Anderson” var etter all sannsynlighet den polske fabrikkarbeideren Franziska Schanzkowska, men hvem som foret henne med statshemmeligheter og ukjente detaljer om tsarfamiliens hverdagsliv er vanskeligere å svare på.

Håvard Nyhus – som gudhjelpe meg er overalt for tiden (Iallfall der jeg fester blikket. Hvordan klarer han det? Har han sluttet å skrive manus? Man må undres.) – har et interessant essay i Minerva om filmen Frost/Nixon. Jeg noterer meg det, ikke minst fordi dette er ren innertier i forhold til flere av de kritiske innvendingene jeg selv har fremført – gang på gang – angående forholdet mellom film og historie.

“Not a Crook?”

Fra tid til annen støter man på en holding, som åpenbart er relativt utbredt, hvor det implisitt gis uttrykk for en tro på at kunstnere, intellektuelle, forfattere og andre kulturarbeidere skal være mindre opportunistiske enn andre. Tankegangen er tuftet på den romantiske myten om geniet, som modig og trassig står imot kritikk, press og trusler. Selvfølgelig finnes det eksempler på denne typen kulturarbeider, men motet og prinsippfastheten er ikke forbeholdt dem. Det finnes modige og prinsippfaste folk overalt.

Forskjellen er bare at dette imaget er blitt en del av kulturlivets (ideelle) selvforståelse, og at mange utenfor ser ut til å godta myten. Jeg tror dette skyldes det enkle faktum at kulturarbeidere jobber med kommunikasjon – de kan grepene og knepene – og dermed fremstår som troverdige i retorikken. Hvis man skal være stygg (og for noens del beint fram urimelig) kan man kalle dem forførere. Eller sofister.

En bakside ved denne egenskapen er nemlig at de samme menneskene er i god stand til å skjønnmale, bortforklare og abstrahere sine egne dårlige sider og svake øyeblikk. Legg så gjerne til at det er kulturarbeiderne som dokumenterer samtiden, noe som vil prege framtidens forståelse av den. Det er ofte her kampen om historiefortolkningen står, når dokumenterte fakta og rådende holdninger begnner å kollidere.

Derfor hender det også at maskene faller etter noen år.

Frederic Spotts bok “The Shameful Peace” tar for seg den utbredte kollaboratørviljen i det okkuperte Frankrike under 2. verdenskrig. Blant kulturarbeiderne.

Mark Falcoff har anmeldt boka for The Wall Street Journal: (alle uthevelser i fete typer er mine)

Hitler, far from trying to eradicate French national culture, chose to nourish it as a distraction from his other demands. During the years of occupation the German authorities positively encouraged literature, theater and the arts — as long as Jews, Freemasons or (after June 1941) communists were excluded. The country was also subjected to an inundation of high German culture. German orchestras, musicians, artists and writers were constantly on furlough in the French capital. The German Institute in Paris became the center of cultural and social activities. And, it must be said, there was considerable traffic in the opposite direction, with French musicians, writers and artists making the pilgrimage to Berlin or other German cities.

The most obvious minions of Berlin were fascist or protofascist intellectuals who had been at war with French democracy long before the armistice. Their number included Pierre Drieu La Rochelle, Paul Morand, Louis-Fernand Céline and, most notably, the novelist and journalist Robert Brasillach. Here there could be no surprises. Other writers, however, had not been fascist proponents in the 1930s and simply went with the flow. As novelist Jean Giono put it with great economy of words: “I prefer being a living German to a dead Frenchman.”

(…)

…many cultural figures preferred to live well rather than poorly. The list here is far longer — a virtual “Who’s Who” of the French artistic world — and includes pianists Alfred Cortot and Lucienne Delforge, publisher Robert Denoël, playwright Sacha Guitry, singers Maurice Chevalier and Edith Piaf, the comedian Fernandel, the opera singer Germaine Lubin, the film star Arletty. Even as iconoclastic a figure as Jean Cocteau found it easy to adjust to the new order of things. His record of the times, Mr. Spotts writes, “gives the impression that the Germans he knew were visiting tourists rather than officers of an invading army.”

De første 2 årene av okkupasjonen var det dessuten et annet overraskende trekk som gjorde seg gjeldende:

Pablo Picasso, who in spite of his known Spanish Republican identity, was left alone by the Germans. In fact, there seems to have been no censorship of painting at all in occupied France — Nazi collectors bought up valuable modernist works along with the academic examples officially preferred in Germany. Even more paradoxical: Censorship was lightest in the Vichy-controlled part of the country. Cultural life there continued pretty much as before the war. This happy circumstance came to an end after the Allied invasion of North Africa in late 1942, which caused the Wehrmacht to extend its control to the whole of the country.

Den eneste intelletuelle kollaboratøren som ble stilt for retten og dømt til døden etter krigen var Robert Brasillach. Drieu La Rochelle begikk selvmord. Mens Denoël ble skutt ned på åpen gate. Andre, som Cortot, Céline og Morand, holdt en lavest mulig profil utenfor Frankrike inntil de verste bølgene hadde lagt seg.

For tiden går filmen “The Baader Meinhof Complex” på kino. Dette aktualiserer – nok en gang – populærkulturens evne til å mytologisere historiske personer. Jeg har ikke fått sett filmen ennå, så den skal vi la ligge. Men det kan uansett være greit å tipse om Per Landins kronikk i Dagens Nyheter: “Myternas Meinhof”.

Han har pløyd igjennom noen tyske bøker – blant annet en skrevet av Meinhofs datter, Bettina Röhl - som tar tak i sider ved terroristgruppen som sjelden bringes på bane, ei heller i filmen. Dette er kontakten med Stasi og DDR.

Ikke at dette er ny informasjon. Men det har vært feid under teppet:

Redan hennes far Klaus Rainer Röhl skrev om detta i sin bok “Fünf Finger sind keine Faust” från 1974. Den gången, långt före Berlinmurens fall och DDR:s sammanbrott, var det få som tog honom på allvar. Rätt snabbt utmönstrades renegaten på känt manér som förrädare ur det offentliga samtalet. Ingen behövde bry sig om hans uppgifter om hur omfattande det östtyska mullvadsarbetet i Västtyskland var eller hade varit, exempelvis att DDR och även ungdomsorganisationens dåvarande chef Erich Honecker från första början medfinansierade Klaus Rainer Röhls västtyska vänstertidning Konkret.

Man skulle tycka att dessa förhållanden skulle ha påverkat helhetsbilden av den antifascistiska motståndskvinnan, men så är det knappast. I Ditfurths bok spelar de ingen framträdande roll. Inte heller i den påkostade filmen “The Baader Meinhof Complex” finns den östtyska kopplingen med…

Men nå er det iallfall påpekt.

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan historien ender opp som mytologiserende fortellinger. Og om hvorfor det fort blir slik:

Minnene våre er som regel redigerte utdrag av hva som egentlig hendte. Dette skyldes ganske enkelt at det ikke er mulig å forholde seg til alle aspekter, detaljer og graderinger. Skal noe huskes må det bli reformulert i en form som lar seg huske.

Og menneskehjernen husker best når formen er narrativ.

Her begynner trøbbelet. For selv ikke den mest komplette fortelling rommer alle nyanser, motforestillinger og detaljer som gjør den komplett. Desto verre blir det når vi skal forholde oss til en hel haug ulike fortellinger på én og samme tid. Forenkling er uunngåelig. Og med forenkling følger mytologisering. Enkelte fakta, enkelte episoder og enkelte utsagn blir blåst opp og gjort enerådende. Dette gjelder alle fortellinger. Ikke bare fiksjon, men også de fortellingene vi kaller nyheter. De som tror seg godt informert om alt som skjer i verden etter å ha sett Dagsrevyen er lovlig naive.

Årsaken er selvfølgelig filtreringen media foretar: Den monumentale majoriteten av nyhetsverdige hendelser i løpet av nyhetsdøgn blir ganske enkelt ikke dekket på grunn av plassproblemer. Og utvalget av saker som faktisk når opp går igjennom en mytologiserings/forenklingsprosess. Ubønnhørlig. I vår tid er få ting nyhetsverdige om det ikke foreligger bildemateriell fra saken. Dagsrevyen, for å holde oss til det eksempelet, er jo først og fremst et TV-program.

Man kaller ofte nyheter for “historiens førsteutkast”, derfor bør det ikke overraske om vi også finner denne mytologiseringsproblematikken i formidlingen og diskursen rundt historiefaget.

Man er ikke alene. Bjørn Stærk har skrevet et interessant innlegg på iNorden.org om samme tema:

We don’t have much of a religious mythology today, but we have something very similar: Historical mythologies, myths that are based in history.

(…)

Historical mythology is judgemental, it’s purpose is not to understand but to teach and guide. “Do this, don’t do that. I know you think this sounds like a good idea, but let me tell you a story about someone else who thought that, and made a real mess.” Historical mythology doesn’t care about the past for its own sake, it cares about the past only insofar as it is relevant to us, here and now.

It is not wrong to look for moral lessons in history. Where else would we find them? And it is not wrong to tell stories about the past. We have no other way of understanding it. But we must be aware of the dangers, and our own limitations, when we do this. Otherwise we reduce the past to a collection of mythic symbols and figures, like a modern Olympus.

Redaktør i Forskning.no, Erik Tunstad, skrev en lang og interessant artikkel ifjor – med tittelen Vår fredelige fortid. Den er ment ironisk.

Tunstad peker nemlig på funn etter funn som tyder på at førhistoriske samfunn slett ikke var preget av fred, selv om enkelte antropologer gjerne fremstiller det annerledes:

Kalahariørkenens Kung San (de såkalte “buskmenn”, min komm.) blir av antropologer generelt ansett som svært fredelige. Elizabeth Marshall Thomas’ bok om dem heter ”The Harmless People” (1989). Men mordraten deres var i perioden 1920 til 1955 fire ganger høyere enn den i USA, og på 1950- og 1960-tallet mellom 20 og 80 ganger høyere enn mordraten i flere store, vestlige industriland, skriver arkeologen Lawrence Keeley i boka ”War before civilization” fra 1996.

Begrunnelsen for likevel å kalle San “det ufarlige folket”, kan kanskje være at arkeologer har vist at førhistoriske beboere av Illinois hadde en mordrate 1400 ganger høyere enn vår tids Storbritannia, eller 40 ganger høyere enn USA på 1980-tallet! I dét selskapet fremstår Xi som, ja både rolig, klok og fredelig.

Tunstad minner om det noe schizofrene synet Vestens toneangivende tenkere har hatt på urfolk de siste par hundre årene. Det har vekslet mellom de to grøftestandpunktene “De er barbarer” og ideen om “De edle ville” – naturbarna. De siste tiårene har det vært det siste synet som har rådd grunnen. Men stadig flere kritiske røster har meldt seg på i diskursen:

Keeley fikk ikke forskningsmidler til å fortsette sine studier av det han kaller et arkeologisk anatema, men gjennomførte til sist en bok der han kunne legge frem en imponerende mengde dokumentasjon på utbredelsen av vold, aggresjon og krigføring i primitive kulturer – de være seg førhistoriske eller nåtidige.

En studie av indianerstammer fra det vestlige Nord-Amerika viste for eksempel at bare 13 prosent av de 157 gruppene som ble undersøkt ”sjelden eller aldri” deltok i krigshandlinger. ”Sjelden eller aldri” betydde i denne sammenheng ”mindre enn en gang i året”.

Bare sju grupper deltok ”aldri” i krigshandlinger. Men om de ikke kriget eller raidet, så hadde disse gruppene, som San, usannsynlig høye drapstall.

(…)

… det finnes påstått fredelige samfunn der samtlige voksne menn har vært involvert i drapshandlinger, og samfunn der alle barn som fødes med meget stor sannsynlighet vil oppleve krig – eller “krig” – med nabostammer.

En liten digresjon fra min side: Midt på 1900-tallet ble et stort funn av eldgammel mayakunst avdekket. Det dreiet seg om avbildninger utført av mayaene, basert på hendelser i deres egen historie. Mange av motivene viste krig, henrettelser og tortur. Men disse bloddryppende motivene ble i mange år forklart med at bildene f.eks. viste “kunstnere som dypper fingrene i rød maling”. Denne dårlig funderte teorien blir idag oppfattet som ønsketenking. Vi vil så gjerne finne et paradisisk og gjennomharmonisk drømmesamfunn at vi gjerne lurer oss selv i prosessen. Selv om vi er velutdannete og godt skolerte arkeologer. Digresjon slutt.

Tilbake til Tunstads kronikk. For er det ikke slik at dødsfallene i stammekriger er få? Ja, men også nei, lyder svaret:

… selv om primitiv krigføring kan virke ufarlig og i en viss grad ritualisert for en utenforstående observatør – krigen blir ofte avblåst etter at et par krigere har måttet bite i gresset – må vi ta med i regnskapet at krigshandlingene vanligvis blusser opp igjen etter noen måneder (når potetene er satt og kornet vel i hus), og slik kan det fortsette i tiår etter tiår.

I en befolking på 200, er to, fire eller åtte døde menn årlig en betydelig belastning. Mens for eksempel det ikke så veldig fredelige Japan i perioden 1900 til 1990 opplevde en dødelighet som resultat av krig på 0,03 prosent av befolkningen, er et gjennomsnittlig stammesamfunns tilsvarende tap på 0,5 prosent årlig – hvilket omregnet til siviliserte samfunn ville bety at kriger i det tjuende århundre skulle kostet oss ikke 100 millioner, men 2 milliarder liv!

Og så skal vi heller ikke glemme massakrene.

Primitive og uorganiserte samfunn har ingen infrastruktur som rettferdiggjør å ta fanger. I mer alvorlige konflikter, altså kriger mellom landsbyer og stammer som ikke på noe vis er forbundet med hverandre, er det/var det rutine å drepe alle menn, og det var heller ikke uvanlig å drepe alle kvinner og barn også.

Etter dette refererer Tunstad fra et seminar i St. Louis, hvor flere antropologer kom med innlegg som forsøkte å avfeie forestillingen om en voldelig fortid. Tunstad stiller seg skeptisk til argumentasjonen, og påpeker at disse forskerne gjerne så bort ifra arkeologiske funn – ikke minst av massakrer i fortiden. Og han er dessuten kritisk innstilt til enkelte av argumentene per se, blant annet et som antropologen Douglas Fry brukte:

- “Krig” er definert så vidt, at det ikke bare inkluderer krig, men også feider og til og med gjengjeldelsestokt som ender i drap, sa Fry fra talerstolen.

- Men i følge folks vanlige oppfatning er ikke feider og mord det samme som krig.
Som om, tenkte undertegnede, at vi mennesker bare kan anses som naturlig voldelige dersom vi marsjerer av gårde i samlet flokk, akkompagnert av trommer og hornorkester – aller helst i stilige uniformer?

Fry og hans venner har i så fall viklet seg inn i en sirkelargumentasjon: Bare det moderne vestlige samfunn bedriver krig, fordi “Krig” er krig slik det praktiseres i vesten i moderne tid.

Spørsmålet er om du vil kalle det fredelig, å leve i en kultur med mordrater fire til 1400 ganger høyere enn i vestlige storbyer?

For øvrig er myten om “den edle ville” noe også Steven Pinker har tatt et oppgjør med i sin bok “The Blank Slate”. Dersom du allerede her og nå vil lese et konsentrat av argumentasjonen hans, kan du klikke deg inn på Pinkers artikkel i Edge: “A History of Violence”, som er basert på et foredrag han holdt på TED Conferance. (Artikkelen ble først publisert i The New Republic i mars i år.)

Den introduseres slik av redaksjonen i Edge:

This doctrine, “the idea that humans are peaceable by nature and corrupted by modern institutions—pops up frequently in the writing of public intellectuals like José Ortega y Gasset (“War is not an instinct but an invention”), Stephen Jay Gould (“Homo sapiens is not an evil or destructive species”), and Ashley Montagu (“Biological studies lend support to the ethic of universal brotherhood”),” he writes. “But, now that social scientists have started to count bodies in different historical periods, they have discovered that the romantic theory gets it backward: Far from causing us to become more violent, something in modernity and its cultural institutions has made us nobler.”

Romerne kunne virkelig dette med å markere militære seirer. Vi har alle klare mentale bilder av triumftogene, fordi vi har sett dem iscenesatt på film, avbildet i kunstverk eller skildret i tekst – både fiksjonalisert og faktabasert.

Vi “vet” at et triumftog inneholdt følgende elementer: Triumfatoren – med rødfarget ansikt – står i en vogn trukket av fire hester, sammen med en slave som hvisker ham i øret: “Husk at du bare er et menneske.” Bak ham kommer en prosesjon av soldater, krigsbytte, krigsfanger og you name it. Og opptoget ender til slutt opp foran Jupitertempelet.

Men nå kommer historikeren Mary Beard på banen med en bok som stikker noen alvorlige hull på disse forestillingene.

Det er ikke det at romerne ikke arrangerte triumftog. De historiske kildene omtaler drøyt 300 av dem. Problemet med det etablerte bildet er imidlertid at det er en kompositt av flere forskjellige opptog.

Få av de “faste ingrediensene” i et triumftog – slik vi ser det for oss – er dokumentert ofte eller godt nok til å forsvare konklusjonen at de alltid inngikk. Dette gjelder alle punktene nevnt ovenfor, pluss enda noen til.

Og selv vår idé om hva som kvalifiserte noen til å fortjene et triumftog kan problematiseres, ifølge Beard.

Det tradisjonelle synet har gjerne antatt at det forelå strikte og veletablerte regler for slike arrangementer. Men Beard poengterer at det var mer enn et streif av opportunisme i praksisen. Kort sagt; mange ønsket seg et opptog.

Blant annet peker hun på at Cicero jobbet hardt og heftig – med ivrig lobbyvirksomhet blant senatorene – for å få seg et triumftog. Kvalifikasjonene? Han hadde hatt en underordnet offiserspost på en strekning av fronten i en krig mot parterne.

Til syvende og sist fikk ikke Cicero triumftoget sitt. Men forsøket var nok snarere typisk enn unikt, mener Beard. Og grunnen var selvfølgelig at et triumftog kunne brukes som politisk kapital.

Dessuten: Publikums oppfatning av et triumftog kunne være negativt. De kunne fatte sympati for krigsfangene – særlig dersom de var barn. Og krigsbyttet kunne få rykte på seg å være forfalskninger. Eller man kunne oppfatte hele toget som urettmessig selvgratulerende, på en desperat og ganske pinlig måte.

Mary Beard: “The Roman Triumph”, Harvard University. 

“Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford” er en western som avmytologiserer de lovløse – og dyrkingen av dem.

All dramatikk har en innebygd forkjærlighet for det grenseoverskridende. I moderne populærkultur har dette blant annet kommet til uttrykk i Den karismatiske forbryteren, som er en av de hyppigst brukte figurene. Årsaken til dette trenger ikke være mer komplisert enn at de aller fleste av oss er sauer. Det er en selvfølge at vi trenger å bearbeide vårt anstrengte forhold til ulven, psykologisk og kunstnerisk. På et eller annet tidspunkt begynte vi imidlertid å dyrke villdyret, men bare på avstand. Noe man trygt kan gjøre i kinosalen. Det er derfor den har slik appell.

I amerikansk kontekst er Den lovløse i Det ville vesten en arketyp som har fascinert publikum på begge sider av Atlanteren helt siden de første westernfilmene flimret over kinoduken rundt 1910. Og helt siden starten har filmene vært inspirert av virkelige – men mytologiserte – skikkelser.

Karismatisk morder

Jesse James var en av disse sagnomsuste revolvermennene. Han var det mest profilerte medlemmet av den såkalte James-Younger-banden, som gjorde togran til sin spesialitet. Han var også en morder, med 15 liv på samvittigheten. 3. april 1882 ble han imidlertid skutt selv, av kompanjongen Robert Ford. Og det er Ford som er den egentlige hovedpersonen i Andrew Dominiks film.

Vi er på parti med Ford, skjønt det tar litt tid før vi oppdager det. I starten er han bare en småklønete beundrer av Jesse James. Noe som er lett å forstå. James er en naturlig ledertype, sjarmerende og erfaren. Vi klarer fint å identifisere oss med ungguttens storøyde fascinasjon for den lovløse. Ford gestalter her kinopublikummets eget behov for en grenseoverskridende helt. At James begrunner kriminaliteten med en Robin Hood-filosofi bidrar også til å rettferdiggjøre aksjonene.

Men så, gradvis – akkurat slik det gjerne er i i virkelighetens verden – avdekkes sosiopaten i Jesse James. Og vi forstår etter hvert aldeles utmerket hvorfor Robert Ford ser seg nødt til å skyte ham. Selv om det må skje på en feig måte.

Gresk tragedie

Det er derfor et element av gresk tragedie i “Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford”. Beundring og kameratskap blir til hat, angst og fiendeskap – som toppes med morderisk svik.

Men filmen byr på mer. Den kommenterer – uten store fakter – hvordan Ford ender opp som skurken i dramaet. Folk flest fortsetter å beundre Jesse James inn i døden. Vi får innblikk i hvordan mytologiseringen tar til allerede dagen skuddene faller. Og hvordan Robert Ford blir en foraktet og hatet figur av mange. Ingenting er verre enn å være feig. Bææh!

Alt dette skildres med nennsom regihånd i en western som våger å være dvelende, poetisk, detaljbesatt – og som har et stødig blikk for psykologiske prosesser. Dette er en kontemplativ western. I uttrykket minner den da også om “de psykologiserende” westernfilmene fra 1970-tallet, og kanskje særlig “McCabe & Mrs. Miller”, “Pat Garrett & Billy the Kid”, “The Outlaw Josey Wales” og “Heaven’s Gate”. Det er ikke noe dårlig selskap å befinne seg i for en western.

Brad Pitt vant prisen for beste skuespiller under årets Veneziafestival, for sin tolkning av Jesse James. Og Pitt er god. Likevel er det Casey Affleck – i rollen som Robert Ford – man husker fra denne filmen. Affleck gjennomgår et vell av ulike sinnsstemninger i sin rolle, og er troverdig hele tiden. Det spørs om ikke prisen gikk til feil skuespiller.

Og helt til sist: Det taler kanskje også til fordel for filmen, at det er feigingen vi husker – ikke sosiopaten? For én gangs skyld kommer en western hvor vi identifiserer oss med en skikkelse som handler ut fra ektefølt nødtvang, og ikke en som nyter å begå drap.

(Denne anmeldelsen har tidligere vært publisert i Ny Tid)

Giovanni Giacomo Casanova. Navnet er blitt synonymt med “forfører”, med god grunn. Men mannen bak legenden hadde mange sider. Ikke alle av dem passer inn i bildet av damenes beste venn. Og han kan sågar ha vært bifil.

…

Unggutten lå og sov da de to pikene, Nanetta og Marta, kom inn. De la seg ved siden av ham i sengen, men han foretok seg ingenting. Ikke med én gang. Han ventet på at de skulle sovne. Selv lot han som om han fremdeles sov. Det var midt på natten og stup mørkt. Uten å vite hvem som var hvem, nærmet han seg en av dem. Hun lå krøllet sammen, med ryggen mot ham. Forsiktig, litt etter litt, rettet han ut kroppen hennes. Små operasjoner som naturlig avløste hverandre. Og hun var med på spillet. Latet som om hun sov, men inntok villig en posisjon som gjorde det mulig å komme til. Han gled inn i henne. Etterpå snudde han seg rundt til den andre siden av sengen, hvor søsteren lå. Den samme forsiktige strategien utspilte seg. Skritt for skritt. Helt til jenta ikke lenger brydde seg om å skjule at hun også var våken. Ivrig omfavnet hun ham og kysset ham. Her var det fritt fram.

Slik utspilte Giovanni Giacomo Casanovas seksuelle debut seg. Ikke med én partner, men med to. Ifølge hans egne memoarer hadde han gjort seg sine første – ufullførte – seksuelle erfaringer før han fylte 12, men det var først i en alder av 17 år at episoden med Nanette og Marta fant sted. Men gudene skal vite at Casanova likte å miste møydommen. Dette var noe han ville ha mer av! Erobreren i ham hadde våknet.

I Lasse Hallströms film “Casanova” blir det spunnet et romantisk eventyr rundt navnet til verdenshistoriens mest sagnomsuste forfører. Og filmen har tatt seg friheter selv i den fysiske gestaltningen av Giovanni Giacomo Casanova. Tittelrollen spilles som kjent av den blonde, bildeskjønne og eplekjekke Heath Ledger. Virkelighetens Casanova var derimot svært mørk. På mer enn én måte.

Skuespillersønnen

Han ble født i Venezia 2. april 1725. Det er jo sjelden tvil om hvem som er noens mor. I Giacomo Casanovas tilfelle ble hun kalt La Zanetta og var skuespiller. Men mannen han arvet etternavnet fra, danseren/skuespilleren Gaetano Guiseppe Casanova, var ikke nødvendigvis faren hans.

På denne tiden ble skuespillere regnet for å være omtrent det samme som prostituerte. Selvfølgelig sto de på scenen, men yrket var langt ifra ærbart og det ga dårlig inntekt. Rike teatergjengere tok mer enn gjerne for seg av ensemblets “andre talenter” etter forestillingen.

Giovanni Giacomo Casanovas far kan derfor ha vært Michele Grimani, et medlem av en mektig familie i Venezia. Da La Zanetta ble gravid etter å ha vært sammen med ham kunne selvfølgelig ikke en mann av hans byrd være seg bekjent en bastard. Ergo betalte Michele en av de mannlige skuespillerne, i dette tilfellet Gaetano, for at han skulle gifte seg med La Zanetta. Og slik ble det. Dette er iallfall hva Casanova selv trodde. Det er dette han hevder i sine memoarer. Og flere historikere og Casanovabiografer har ment at teorien kan stemme.

Sant eller ei. Dette er et viktig poeng hvis man ønsker å forstå mennesket Casanova. Allerede fra sine tidligste år er det et trekk ved personligheten hans som tydelig melder seg: Han krevde respekt. Han ville for alt i verden unngå å ende opp som en formastelig skuespiller. Ja, han ville ikke at folk en gang skulle kjenne til bakgrunnen hans. Målet for Casanova var et liv blant samfunnets elite. Lettere sagt enn gjort på denne tiden, hvor stillinger og sosial status gikk i arv.

En ambisiøs ung mann

Som ung mann oppdaget han likevel hvordan dette kunne la seg gjøre: Ved å bløffe. For den som hadde den rette innstillingen og gode nerver kunne dørene til de fine salongene åpne seg. Dette krevde kunnskaper om hvordan man opptrådte, noe et sosialpsykologisk geni som Giacomo lett ervervet seg. Det var hans utrolige evner som menneskekjenner, kombinert med en nesten besatt målbevissthet, som skritt for skritt brakte ham nærmere samfunnselitens innerste sirkler.

Det fungerte hovedsakelig på følgende måte: Hadde han først klart å bløffe seg innpass hos én adelsmann, sørget han alltid for å få et anbefalelsesbrev av vedkommende. Et slikt brev sørget for å åpne nye dører andre steder, og dermed var snøballen satt i bevegelse. Den neste utfordringen ble å skaffe penger til denne livstilen. Og akkurat den delen av oppgaven ble et stadig tilbakevendende problem for eventyreren fra Venezia. Pengeknipen er én av de røde trådene i livet hans.

I ung alder gjorde han likevel et par forsøk på skape seg en normal karriere. 17 år gammel hadde han fullført sin eksamen i jus ved universitetet i Padua, og tok sikte på en karriere innen Kirken. Han fikk en stilling som sekretær for kardinalen i Roma, men den ble kortvarig.

Deretter gjorde han en vel så kortvarig tjeneste innen Venezias militærvesen, som offiser på Korfu. Men han fant ut at det å stige i gradene var en langsom prosess som krevde altfor mange offer.

21 år gammel reddet han imidlertid livet til et medlem av den rike patrisierfamilien Bragadin i Venezia. Dette ble belønnet. Matteo Giovanni Bragadin ble Casanovas velgjører og gjorde ham i praksis til sin stesønn. Enkelte historikere har ment at Bragadin var homofil, og at forholdet mellom han og Casanova var mer enn platonisk. Uansett, de neste årene fikk Casanova anledning til å leve på stor fot – finansiert av Bragadin.

Men i 1755, 30 år gammel, ble han funnet skyldig i heksekunst av myndighetene. Og snart befant han seg i en fengselscelle i Dogepalasset, et av datidens mest rømningssikre fengsler.

En umulig flukt

Sent på kvelden 31. oktober 1756. To menn er i ferd med å gjøre det umulige. Casanova og hans medsammensvorne, Marin Balbi, har brukt de siste ukene på å grave seg oppover - gjennom taket i fengselscellen – med en jernspiker. Nå kan de utforske loftet i Dogepalasset. Casanova pirker i treverket, og kommer tilslutt over et område med råtten plank. Gjennombruddet er nært forestående, og han begynner frenetisk å rive opp sengetøyet i remser for å lage et tau. For på én eller annen måte må de komme seg ned fra taket.

Taket er dekket av blyplater. Med rå kraft får Casanova og Balbi bøyd en av platene til side. De ser måneskinnet. Og skjønner at de må vente. Går de opp på taket nå, vil skyggene deres bli kastet over Markusplassen. Lykken står dem bi. To og en halv time senere har en tykk tåke lagt seg. Det er nå eller aldri! Rømlingene utforsker taket, og prøver å finne mulige ruter ned til bakken. Men det fortoner seg umulig.

Casanova lanserer nå en helt ny plan: Hva om de bryter seg inn i Dogepalasset – i en etasje nedenfor fengselet? Som sagt, så gjort. Dinglende i det provisoriske tauet, midt i tåkenatten, kjemper rømlingene seg nedover glatte gesimser. De finner en stige, og de finner et vindu. Men Casanova er utslitt etter 2 døgn med lite mat og ingen søvn. Han er nær ved å gi opp. Helt til klokken på Markusplassen slår midnatt. Lyden av klokkene vekker ny innsatsvilje i ham.

Planen lykkes. Og snart befinner de seg i et rom utenfor fengselsområdet. Men dørene er stengt her også! Flaksen har imidlertid ikke forlatt dem. Balbi oppdager en mindre dør, som lar seg hekte av hengslene. Ferden går videre, gjennom Dogepalassets korridorer og kamre. Noen dører er åpne. Andre må de bryte seg gjennom. Klokken tikker mot morgen.

De ender tilslutt opp ved en av de store utgangsdørene. Og når portvakten åpner, toger paret resolutt ut, praier en gondol og rømmer Venezia. Flukten de akkurat har gjennomført blir nesten øyeblikkelig legendarisk.

Sulten på livet

Var det én ting som karakteriserte Casanovas personlighet så var det sult. En generell sult på livet: Sult etter god mat, sult etter kunnskap (han ble en meget belest mann etter hvert), sult etter respekt og – selvfølgelig – sult etter sex.

Den godeste Giovanni var egentlig ikke spesielt vakker. Han hadde en stor nese som dominerte ansiktstrekkene hans. Men han var høy, omtrent 1’93 på sokkelesten, noe som må ha vært imponerende til en italiener å være på 1700-tallet. Den dag i dag kan man se stolen hans utstilt i Dogepalassets fengsel i Venezia, og møbelet gir en god idé om det var bygd for en stor mann. Med andre ord: Han var høy og mørk – selve urklisjeen hva gjelder drømmemannen. Men altså ikke bildeskjønn på samme vis som Heath Ledger.

Det hjalp selvfølgelig at han var velsignet med talegaver folk fant underholdende og at han behersket det sosiale spillet til fingerspissene. Noe hadde han åpenbart arvet fra sin skuespillermor. Likevel må mange av erobringene hans tilskrives den nådeløse sulten som drev ham. Casanova kunne, for å si det mildt, være ganske direkte som forfører. Noen ganger ligner aktiviteten hans på voldtekt, og han deltok faktisk også i en gruppevoldtekt som ung mann.

Et tidlig eksempel på hvordan han håndfast kunne ta seg til rette fant sted i en hestedrosje under et forferdelig tordenvær. Casanova var passasjer sammen med en nybakt brud. Den unge damen var skrekkslagen av de nærgående tordenskrallene og lynnedslagene, så Giovanni satte henne på fanget sitt for “å trøste og berolige”. Det var ikke vanlig at datidens kvinner brukte annet undertøy enn skjørt, så i praksis var det bare å løfte på alle kjoleflakene for å finne fram. Casanova hadde forutseende nok kneppet opp gylfen før han plasserte den unge madammen på fanget, og dermed kunne han nesten la humpene i veien gjøre resten av jobben etter at penetreringen hadde funnet sted. Det er iallfall slik han selv beskriver episoden.

Andre ganger fremsto han imidlertid som noe av en sentimental og bløthjertet riddertype. Han ordnet opp når unge jenter trengte hjelp (for eksempel til å bli kvitt uønskede barn), og det vil være riktig å si at det store flertallet av partnerne hans også fikk glede ut av møtet med bastarden fra Venezia.

Vagabonden

Casanovas liv var ytterst mangfoldig og hendelsesrikt – en naturlig følge av at han førte et omflakkende liv på kryss og tvers over hele Europa. Enkelte perioder kunne han leve det livet han lengtet etter, som velbeslått. Disse periodene ble imidlertid alltid kortvarige. De kom gjerne når han hadde hell i pengespill eller fant en rik kvinne som kunne overøse ham med penger. Hadde det ikke vært for hans rike stefar og et sjeldent hell er det tvilsomt om Casanova i det hele tatt kunne blitt den legenden han senere ble.

Til tross for sin interesse for rike kvinner: Giacomo spilte aldri rollen som gigolo. Tvert imot var han spesielt nøye med unngå det stempelet. For var det én ting som kunne avsløre ham som sønn av en foraktelig skuespiller, så var det nettopp denne formen for prostitusjon. Casanova foretrakk å svindle folk for penger på en mer utspekulert og subtil måte.

Svindleren

Det mest kjente eksempelet på mesterforførerens bløffmakeri, og det mest innbringende for ham, var svindelen han utførte på stakkars Marquise d’Urfe. Hun var adelsdame og enke, med andre ord en komplett uimotståelig fristelse for en mann av hans kaliber. I tillegg var damen helt besatt av okkult viten, magi og hemmelige ordner. Det var for godt til å være sant. Hun var steinrik, uten husbond og fullstendig overbevist om at han – Casanova – satt på magiske ferdigheter hun bare kunne drømme om.

Madame d’Urfe ønsket nemlig mer enn noe annet å få tilgang til den ytterste hemmelige kunnskap. Problemet var kjønnet hennes, for som “alle” visste på denne tiden var det umulig for en kvinne å tilegne seg slik kunnskap. Men hun hadde hørt at det fantes magiske ritualer som kunne sikre henne å bli gjenfødt som mann. Kunne en dyktig kabbalist som Casanova hjelpe henne? (Kabbalisme er en gammel jødisk teknikk som i korthet går ut på å avdekke Guds vilje i alle detaljer.).

Selvfølgelig kunne han hjelpe. Casanova forklarte at han måtte finne en jomfru av halvgudelig opphav. Når jenta så ble gravid med et guttebarn ville sjelen til Madame d’Urfe kunne foreta spranget over i den nye kroppen. Overlykkelig sørget hun for å utstyre Casanova med penger slik at han kunne legge ut på leting etter denne jomfruen.

De neste årene hadde han det som plommen i egget. Hver gang han hadde brukt opp pengene til madame vendte han tilbake med en jomfrukandidat, bare for å oppdage en eller annen feil ved henne i siste øyeblikk. Casanova hadde jo ingen hast med å bringe Marquise d’Urfe over i en ny kropp så lenge hun finansierte reisene, middagene, drikkingen, gamblingen, klærne og alt mulig annet for ham.

Flere ganger måtte Casanova endre ritualet og finne nye løsninger på problemet med å få den naive adelsdamen gjenfødt. Helt ufarlig var det jo heller ikke. Siden sjelen til madame nødvendigvis måtte forlate kroppen, innebar det jo at hun i bunn og grunn måtte dø. Casanova fant etter hvert en utvei på denne potensielt kriminelle løsningen: Madame skulle selv bli gravid og føde et guttebarn. Gradvis ville sjelen hennes finne vei over i avkommet og bli seg bevisst at han, gutten, egentlig var sin egen mor! Og gjett hvem som skulle få æren av å bli far?

Denne bløffen krevde tilslutt av Casanova måtte dra sin kos. Men de årene han levde godt på Madame d’Urfes bekostning var sannsynligvis de beste i livet hans. Det er antatt at han svindlet henne for opp imot 1 million francs, en utrolig sum på denne tiden.

En mann uten sperrer

En nomade som Casanova var jo dømt til å krysse sine egne spor til stadighet. Det kunne gi seg bisarre utslag. Under et besøk i Napoli, hos den impotente hertugen der, traff han hertugens unge elskerinne Leonilda. Ja, du leste riktig: Den impotente mannen holdt seg med elskerinne. Hvorfor? Han likte å kikke, mens hun var aktiv med andre menn.

Og nå inntraff noe som til stadighet hendte Casanova, han ble forelsket. Dette er et viktig poeng. Han forbløffende evne til å bli opp over ørene forelsket nærmest på stedet hjalp ham til å gjennomføre sine mange erobringer. Ingenting er jo mer overbevisende en ektefølt pasjon. Men han ble alltid fort forelsket i en ny jente, og dermed var det aldri noen som maktet å fange ham på permanent basis.

Som så mange ganger tidligere ba Casanova om å få gifte seg med jenta han hadde lyst på, denne gangen Leonilda. Hun sa ja. Hertugen sa faktisk også ja. Bare hennes gamle mor sa nei. Med gode grunner. Da hun dukket opp viste det seg nemlig at hun var en av Casanovas gamle elskerinner. Og Leonilda var datteren hun hadde født etter sitt eventyr med venezianeren. Den hardbarkete forføreren hadde faktisk vært farlig nær å gifte seg med sin egen datter!

Denne historien har imidlertid et etterspill. Noen år senere besøkte Casanova hertugen på nytt. Nå hadde adelsmannen endelig giftet seg med Leonilda, men han var fremdeles impotent. Helsa var dessuten begynt å skrante stygt, og hertugen visst at han ikke hadde lenge igjen. De grådige slektningene hans hadde allerede begynt å glede seg. For uten noen arving ville hertugens eiendom bli delt dem imellom. Dette ønsket han å forhindre. Med Casanovas hjelp.

Og slik gikk det til at Giovanni Giacomo Casanova gjorde Leonilda, hans egen datter, gravid.

Bifil?

Ved flere anledninger i memoarene sine hinter Casanova om at han har hatt sex med menn. De fleste gangene er han likevel voldsomt tvetydig. Men ved ett tilfelle er det ingen tvil: Under en reise til Russland forteller han om hvordan han traff en ung offiser på en fest, som etter hvert utviklet seg til en orgie.

Den unge offiseren, løytnant Lunin, hadde svært feminine trekk, og Casanova sa til ham at han mistenkte ham for å være transvestitt. For å bevise hvilket kjønn han var trakk Lunin ganske enkelt “bevismaterialet” fram fra buksene. Dette gjorde tydeligvis ikke Casanova mindre kåt, for snart etter “utvekslet vi beviser for vårt ømmeste vennskap og sverget å elske hverandre i all evighet”, som han skriver.

Hvor mange?

Hvor mange kvinner (og menn) Casanova hadde sex med i løpet av livet er komplett umulig å vite. Det eneste som er sikkert er at de må ha vært tallrike. Han navngir 122 av dem i memoarene, men der skriver han stort sett bare om de som gjorde inntrykk på ham. Det kan altså – potensielt – dreie seg om hundrevis av sengepartnere. Megetsigende nok beskriver Casanova en periode på 4 dager uten sex som “en evighet”.

Naturlig nok ble det mindre og mindre amorøse eventyr på ham jo eldre han ble. På slutten av livet brukte han derfor kreftene på å skrive bøker i stedet. Giovanni Giacomo Casanova, eller Chevaliér de Seingalt som han lenge hadde kalt seg, døde 4. juni 1798. Merkelig nok hadde det tatt flere år før den gamle røveren kom på ideen å gjenfortelle sin egen livshistorie i bokform. Memoarene, “Historien om mitt liv”, blir i dag ansett for å være et av de mest detaljerte og autentiske verkene om hverdagsliv og sosiale normer i 1700-tallets Europa.

Boken ble ganske raskt lansert i en mer fiksjonalisert utgave, og ga dermed støtet til legenden Casanova. Den opprinnelige utgaven ble ikke utgitt 1960. Og det er som legende Casanova har fått plass i verdenshistorien. Han har inspirert generasjoner av kunstnere, forfattere, pornografer og filmmakere. Lasse Hallström er således bare (så langt) den siste i rekken som benytter seg av navnet Giovanni Giacomo Casanova for å fortelle en historie.

(Teksten har tidligere stått på trykk i magasinet Henne)

Jeg har også tidligere skrevet en post om Casanova: “Casanova var ingen hyggelig fyr”.

Bibelens fortelling om Noa og den store flommen Gud lot slippe løs over menneskene kan inneholde en historisk kjerne. Og sporene peker – kanskje – i retning Svartehavet.

Fortellingen om Noa er en av Bibelens aller mest dramatiske og velkjente historier, noe som ikke er så merkelig. Det er et spektakulært drama verdig de største Hollywoodproduksjoner: En vanlig dødlig får varsel fra Gud om at alt liv vil bli utryddet i en stor flom, med ditto beskjed om å bygge seg en ark han kan seile unna katastrofen i. Men fortellingen om Noa er slett ikke den eneste historien om en mektig, altødeleggende flom i urtiden.

I det omtrent 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet fortelles det blant annet om Utnapishtim. En av gudene, Ea, advarte Utnapishtim om at de ville la menneskene drukne i en stor flom, men Utnapishtim skulle få tid på seg til å bygge en båt. I den kunne han og hans familie unnslippe vannmassene.

Mange versjoner

Det finnes også en sumerisk versjon av historien som er eldre enn Gilgamesj-eposet. Arkeologene har kun funnet fragmenter av fortellingen, ganske enkelt kalt “Flommen”. Her bærer helten navnet Ziusudra. Og som ikke det var nok: I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”. Men den aller eldste versjonen av dette scenariet er likevel Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.

Et viktig poeng med alle disse fortellingene er ikke bare hvor like de er, men også at de er blitt skrevet ned på bakgrunn av en meget gammel muntlig tradisjon. Det skulle innebære at fortellingen om Den Store Flommen ikke bare har vært en svært velkjent historie, særlig i Mesopotamia, men at den også er betraktelig eldre enn de skriftlige kildene arkeologene har gravd fram.

Skriftspråket ble etter hva vi kjenner til introdusert i Sumer (Mesopotamia) for drøye 5000 år siden. Rundt 1000 år senere ble så altså den versjonen vi kjenner av Gilgamesj-eposet bli skrevet ned. Historien har garantert blitt lettere modifisert og stilisert gjennom århundrer med muntlig overlevering, men basisen i historien er sannsynligvis av svært gammelt opphav.

Det disse fortellingene har til felles er at de alle beskriver en urhelt som overlever en gigantisk naturkatastrofe iverksatt av gudene, og denne flommen utgjør startpunktet for den eksisterende verdens historie. Myten om Flommen har inntatt en sentral plass i mytologien hos sumererne, babylonierne og selvfølgelig jødene. Er det bare fordi historien er medrivende? Eller skjuler myten noe mer?

Lett på feil sted?

I årenes løp har det vært lagt fram flere forsøk på å forklare flommyten. En gjenganger har vært de stadige oversvømmelsene i Mesopotamia når Eufrat og Tigris går over sine bredder. Denne teorien hevder at flommyten er basert på en usedvanlig stor flom der en gang i tiden. Svakheten ved denne forklaringen er at man aldri har funnet sedimentære rester etter en virkelig gigantisk flom i Mesopotamia. Tilgangen på vann fra fjellene i Lilleasia har aldri vært tilstrekkelige til å drukne store områder permanent. Men kanskje man har lett på feil sted?

Ifølge Bibelen landet Noa til slutt på fjellet Ararat i Kaukasus. Om vi ikke tar den opplysningen helt bokstavelig, men konsenterer oss om hvilken region vi da befinner oss i, vil nærheten til Svartehavet være slående. Og det harmonerer også bra med Gilgamesj-eposet. For hovedpersonen, Gilgamesj, må dra langt for å treffe Utnapishtim: Nordover fra Mesopotamia, over store fjell og gjennom mørke skoger, før han kommer til “Dødens hav”. Først etter å ha krysset det finner han Utnapishtim, som forteller ham om Den Store Flommen.

Det er her, ved og i Svartehavet, vi må lete, mener de to amerikanske oseanografene William Ryan og Walter Pitman. De to herrene er seniorforskere ved Columbia University i New York, og har begge mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen marin geologi. Tilfeldighetene ville det slik at de oppdaget ting i Svartehavet og Middelhavets geologiske historie som fikk hårene til å reise seg på hodet hos de ellers sindige forskerne.

Kort fortalt har Ryan og Pitman, i samarbeid med bulgarske, russiske og andre europeiske forskere fra flere fagdisipliner funnet bevis for at det faktisk har funnet sted en gigantisk flom. Stedet er Svartehavet, og tidspunktet for katastrofen passer skummelt godt i tid med de gamle mytene.

200 ganger Niagara

Cirka 5600 f.Kr. inntraff det som senere skulle bli husket som Den Store Flommen: Etter å ha bygd seg opp over lang tid, brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen flommet så kaskader av vann gjennom åpningen. Og det var snakk om enorme mengder. Ryan og Pitman har regnet ut at antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesordenen 200 ganger Niagaras vannføring.

Der Svartehavet ligger idag, lå da en mindre ferskvannsjø forskerne har døpt New Euxine Lake. Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. Og slik fortsatte det, dag etter dag, uke etter uke. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet, ifølge beregningene til Ryan og Pitman.

Som om ikke dette var nok, var vannet blitt salt. Fisken døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Enkelte hadde båter, som de kan ha ført husdyr og matforråd opp i. På denne måten fikk de en bedre mulighet til å klare seg. Men ferden på den gamle innsjøen ble raskt til en ferd inn i det ukjente. De kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var ganske enkelt druknet.

Vi kan knapt forestille oss skrekken disse menneskene må ha følt. For dem måtte det virke som om alle guders raseri var sluppet løs på en og samme tid. Og for de som bodde nærmest Bosporus måtte brølet fra vannmassene – og alle partiklene som ble virvlet opp i luften og skjulte sollyset – ha vært tegn på verdens undergang. Og for den gamle Svartehavskulturen var det også det. Mange må ha omkommet i katastrofen, og hele livsgrunnlaget til de overlevende var forsvunnet.

Nye kulturer

De overlevende spredte seg deretter i alle himmelretninger: Vestover til Europa, nordover til Russland, østover inn i Sentral-Asia og sørover til Lilleasia og Midt-Østen. Med seg brakte de ikke bare datidens mest utviklete redskaper og avanserte ferdigheter, men også kunnskapen om hvordan man driver intensivt jordbruk. I løpet av kort tid erstattet deres levesett steinalderkulturene som hadde vært der før dem.

Dette er tydeligst i Europa, hvor en helt ny kultur brått dukker opp både på Balkan (Vinca-kulturen) og i Sentral-Europa (Linearbandkeramik-kulturen) cirka 5500 f.Kr. Men også i Lilleasia og Midt-Østen er det mange spor etter økt immigrasjon og krigersk aktivitet på samme tid. Nye folk, med mer avanserte jordbruksteknikker, melder sin ankomst også her.

En slik katastrofe med et påfølgende exodus ville naturligvis fått en sentral plass i utvandrernes myter. Vi vet at muntlig fortellertradisjon kan ta vare på historier i generasjon etter generasjon hvis de bare blir tilpasset et fortellermessig mønster som gjør fortellingene mulige å huske. Når det gjelder Den Store Flommen finner vi følgende grunnriss: “Gudenes dom”, “varsler”, “en utvalgt som skal få leve”, “selve flommen” og til slutt “den utvalgte finner nytt land og blir stamfar for nåtidens mennesker”.

En slik historie er mektig fascinerende. Den vil, selv om den blir stilisert og lettere omformulert gjennom århundrene, fremdeles inneholde de sentrale elementene og rekkefølgen i handlingen. Helt til skriftspråket oppstår og den gjeldende, “autorative” versjonen nedtegnes.

Kritikk av teorien

Grunnen til at det nettopp var sumererne som best klarte å ta vare på fortellingen kan ha med klimatiske forhold å gjøre. De uregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.

I 2002 fant den berømte marinarkeologen Robert Ballard spor på bunnen av Svartehavet som kan tyde på at det virkelig fantes eldgamle bosetninger langs bredden av New Euxine Lake. Men det er kritikere som betviler selve de geologiske bevisene Ryan og Pitman har presentert. De tyngste motargumentene er kommet fra den ukrainske geologen Valentina Yanko-Hombach, som har publisert funn som peker i retning av at vannføringen gjennom Bosporos ved flere geologiske tidspunkt er blitt reversert, noe som skaper problemer for amerikanernes teori. Den akademiske debatten om Flommen fortsetter, selv om det i skrivende stund kan se ut som om kritikerne av Ryan og Pitman er på offensiven.

En annen type kritikk som er blitt reist mot dem, er rettet mot det svakeste leddet i teorien: Det er ikke bevis for at dette er akkurat den flommen Bibelen omtaler. Den delen av teorien er ren fortolkning eller projisering, påpekes det.

Men Ryan og Pitmans teori forblir en besnærende forklaring. Fremdeles er det mye som tyder på at det virkelig var en gigantisk flom inn i New Euxine Lake for cirka 7500 år siden. At det bodde mennesker rundt sjøen er sikkert. Og hvem vet, kanskje en av dem het Noa, Utnapishtim, Manu, Ziusudra eller Atrahasis?

(En annen versjon av denne teksten har vært publisert i det svenske magasinet Populär Historia)

BØKER:

William Ryan og Walter Pitman: “Noah’s Flood – The new scientific discoveries about the event that changed history”, Simon & Schuster.

Valentina Yanko-Hombach (red.): “The Black Sea Flood Question”, Kluwer Academic Publishers Group.

OPPDATERING 20/11 -07:

Temaet er åpenbart i tiden. Idag har Forskning.no en relatert sak: “Syndefloden” ga europeisk jordbruk 

Professor Chris Turney og kollega Heidi Brown har beregnet at omlag 73 000 kvadratkilometer, mer enn halvannen gang så mye som hele Finnmark fylke, ble slukt av vannet.

De tidlige jordbrukssamfunnene som forskerne mener levde ved Svartehavet på den tiden, opplevde dermed at grunnen bokstavelig talt forsvant under føttene deres.

- I takt med at Svartehavet ble fylt, har vi anslått at rundt 4.500 mennesker årlig måtte flykte. Det betyr at til sammen rundt 145.000 mennesker kan ha blitt fordrevet før oversvømmelsen var ferdig, sier professor Chris Turney ved Exeter University.

- Inn i Europa

Hvor skulle så disse tidlige jordbrukerne ta veien? Jo, de vandret vestover inn i Europa, mener forskerne.

De viser til at det fram til da stort sett bare hadde vært jeger- og sankersamfunn i områdene som tilsvarer dagens Europa.

Men i perioden etter at katastrofen traff Svartehavet, finnes det overbevisende arkeologiske bevis for en plutselig oppblomstring av jordbrukssamfunn, blant annet i dagens Hellas og i landområdene videre vestover, skriver forskerne.

Dermed kan ”klimaflyktningene” fra Svartehavet ha startet overgangen fra den neolitiske tid (bondesteinalder/tidlig steinalder) til den mesolitiske tid (middelsteinalderen) i Europa.

- Vi tror at samfunnene helt øst i Europa, som hadde lært seg å dyrke jorden og å lage potter, tok med seg kulturen sin inn i Europa når de flyktet fra vannmassene, sier Chris Turney.

Fra tid til annen returnerer jeg til temaer knyttet til faktoider (se forklaring nedenfor). Mytene om hekseprosessene har jeg allerede skrevet om. La oss nå ta for oss en annen villfarelse: Ideen om at folk i middelalderen trodde jorda var flat.

I sakens anledning siterer jeg nok engang fra Forskning.no:

- Det er leit at man fortsatt forteller elevene på barneskolen at middelalderens mennesker trodde at jorda var flat, sier Bjørn Are Davidsen. Han vil gjerne at jorda skal bli rund igjen.

Så smått begynner forestillingen om at folk i gamle dager trodde jorda var flat, å snu. Siste nummer av det svenske bladet Forskning & framsteg har en lengre temaartikkel om emnet, delvis bygget på Jeffrey Burton Russells bok Inventing the Flat Earth: Columbus and the Historians.

Her til lands er det få som har skrevet noe særlig om emnet. Ett av unntakene er Bjørn Are Davidsen, forfatter av Da kvinnen fikk sjel (Luther forlag). Tittelen henspiller på en annen myte om fortiden, nemlig at kristne ikke trodde at kvinner hadde sjel før det ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea på 300-tallet.

- Dette er en myte selv professorer som ellers er oppegående bringer videre hvert år, sukker Davidsen, og understreker at kristendommen alltid har lært at kvinnen har sjel.

(…)

Jeg ble nysgjerrig fordi ingen som påstod at middelalderens mennesker trodde at jorda var flat, henviste til kilder. Etter hvert fikk mine oppfatninger om middelalderen noen rimelig skarpe skudd for baugen.

- Det var en aha-opplevelse at så mye av det jeg var sikker på om historien bygget på moderne myter. Reaksjonen ble at jeg hver gang jeg hørte noen si noe om middelalderen, regnet jeg det som sikkert at det motsatte var tilfellet.

- Hvorfor har myten om den flate jorda så gode kår hos oss? Er det fordi den smigrer det moderne egoet?

- I dag appellerer myten nok mest til vår selvtilfredshet, til forestillingen om at vi er så mye bedre enn den “mørke middelalder”. For noen tiår siden fungerte den også som argumenter mot den katolske kirken eller kreasjonister.

………. 

En faktoid er en usannhet som folk tror er sann. En liksom-sannhet, altså. Faktoider er allment aksepterte, noen ganger selv i akademiske miljøer. De blir gjerne spredt av media, og lever i beste velgående år etter år fordi ingen gidder å sjekke kildene. En annen årsak til den store utbredelsen er at vi ofte synes faktoidene virker sanne, eller vi kanskje ønsker å tro på dem.

Her er noen andre faktoider:

Det er mulig å se den kinesiske muren fra Månen. (Nix.)

Som nevnt i teksten overfor: På et kirkemøte i 585 ble det vedtatt at kvinner ikke har sjel. (Denne myten skriver seg fra en spøk som ble sirkulert på 1500-tallet.)

Martin Luther var en gledesdreper. (Snarere tvert imot. Han tok blant til orde for jevnlige samleier, og likte både god mat og godt drikke.)

Galileo Galilei holdt på å bli brent på bålet fordi Kirken ikke kunne godta det nye verdensbildet han presenterte. (Galilei hadde faktisk støtte fra mange inkvisitorer, kardinaler og – jaggu – selveste pave Urban VIII.)

Ugler er blinde om dagen. (Nei, de kan se.)

På 16- og 1700-tallet gikk hvite slavehandlere i land langs Afrikas kyst og raidet landsbyer i jakt på menneskelige varer. (I virkeligheten kjøpte europeerne slavene av afrikanske mellommenn, som selv sto for raidene. Det eksisterte flere småstater langs den afrikanske kysten som baserte økonomien sin på salg av krigsfanger.)

Morsesignalet SOS står for “Save our souls”. (Nei, det er bare et hendig og lett gjenkjennelig morsesignal: 3 korte, 3 lange, 3 korte.)

Dessuten:

Albert Einstein påsto aldri at “Alt er relativt”. Marie Antoinette var ikke talskvinne for å gi småkaker til folket. Strutsen tror ikke at den gjemmer seg når den dytter hodet ned i sand. Og lemen begår ikke masseselvmord.

Arkivgraving nå. Fra Klassekampen 30. mai 2005:

Den alvorlige volden i dagens Norge er trolig like omfattende som den var på 1500-tallet, viser førsteamanuensis Ferdinand Næshagen i kommende nummer av Historisk tidsskrift.Sammenlignet med vår tid var middelalderen og 1500-tallet klart mer preget av vold, drap og knivstikking, sier tradisjonell tenking. Men er dette nødvendigvis rett? Nei, sier Førsteamanuensis Ferdinand Næshagen ved Politihøgskolen.

Den allmenne teorien blant voldsforskere og historikere har vært at voldsutviklingen fra 1500-tallet og fram til i dag har fulgt en slags L-kurve. Volden gikk kraftig ned i løpet av 1600- og 1700-tallet, for så å flate ut på et stabilt lavt nivå. L-kurven kan tilsynelatende underbygges med tall. Leser man sakfallslister fra 1500-tallet, viser de en drapsrate på 10 til 15 per 100.000 innbyggere per år. På 1900-tallet og i dag er tallene helt annerledes. De ligger nokså stabilt på knapt ett drap per 100.000. Ergo: Vi er langt mindre voldelige enn våre landsmenn på 1500-tallet.

Næshagen, derimot, hevder at voldskurven ikke ligner en L, men en U. Ja, det var en dramatisk nedgang på 16- og 1700-talet, men bunnen ble nådd rundt 1790. Siden har den gradvis steget igjen, og stigningen har trolig vært mest dramatisk etter Andre verdenskrig. Voldsforskerne har nemlig glemt å ta hensyn til ett vesentlig moment: Legevitenskapens enorme framskritt. – Det vi må ha klart for oss, er at de færreste drapsmenn har som intensjon å drepe offeret. De fleste drap kommer som resultat av mer eller mindre tilfeldig vold. Og i et moderne samfunn greier legevitenskapen å hindre at folk som blir utsatt for vold, dør som følge av skadene gjerningsmannen har påført dem.

(…)

… dagens drapsrater ville vært ti ganger høyere hvis vi hadde hatt den samme standeren på medisinsk hjelp i vid forstand som man hadde i 1940. Da regner han med effekten av dårligere veier, færre ambulanser, ingen helikoptre, færre og mindre kyndige leger, ingen munn-til-munn-gjenoppliving og ingen nødtelefon.

Næshagen mener også at den moderne forestillingen om at menneskene på 1500-tallet var i sine følelsers vold, er feil. – Jeg har altså regnet på sakfallslistene fra 1500-tallet. Det som blant annet avgjorde hvor store bøtene ble, var hva slags type vold gjerningsmannen hadde begått. Mange knivstikk eller økseslag ledet til høyere bøter. Listene viser at volden som regel var begrenset til ett knivstikk eller ett slag med øks. Folk var altså ikke så ukontrollerte da. Vi er trolig mindre kontrollerte i dag. 
 

Alle konspirasjonsteoriers mor – Illuminatus – har fått sin egen historie nedtegnet mellom to permer. På norsk. Det er historieprofessor Øystein Sørensen som har ført pennen, og han har vært opptatt av dette temaet i lang tid. Tittelen er “Den sto­re sam­men­sver­gel­sen - Kon­spi­ra­sjons­teo­ri­er om Illuminatus-or­de­nen fra 1797 til i dag”.

Morgenbladet intervjuer Sørensen om boka og temaet:

Skal vi tro kon­spi­ra­sjons­teo­re­ti­ker­ne står Illuminatus bak den ame­ri­kan­ske fri­gjø­rin­gen, den fran­ske re­vo­lu­sjon, 1848-re­vo­lu­sjo­ne­ne og den rus­sis­ke re­vo­lu­sjo­nen. Kan­skje alle sam­men? Pro­fes­sor i his­to­rie Øy­stein Sø­ren­sen har gått his­to­ri­en et­ter i søm­me­ne.

– For meg er det­te er gam­mel in­ter­es­se. Jeg har støtt på Illuminatus i man­ge sam­men­hen­ger, også fag­lig, sta­dig har det duk­ket opp hen­vis­nin­ger til dem i kon­tra­re­vo­lu­sjo­nær kon­spi­ra­sjons­teo­ri i for­bin­del­se med den fran­ske re­vo­lu­sjon. I and­re sam­men­hen­ger har jeg lest skjønn­lit­te­ra­tur og ten­ker nå spe­si­elt på en stor kultromanserie fra 1970-tal­let som he­ter Illuminatus, skre­vet av Ro­bert A. Wil­son og Ro­bert Shea. Den er gan­ske fa­bel­ak­tig.

Hadde disse ideene holdt seg i fiksjonens verden hadde det jo vært greit, men slik er det nok ikke:

– Ikke minst in­nen den mer høy­re­eks­tre­me ame­ri­kan­ske kon­spi­ra­sjons­tenk­nin­gen spil­ler Illuminatus en helt sen­tral rol­le. Og av til kom­mer også den­ne ty­pen tenk­ning hit til Nor­ge.

– Men tren­ger man være høy­re­eks­trem for å tro på Den sto­re kon­spi­ra­sjo­nen?

– Nei. Jeg har mer­ket meg Per-As­lak Ertresvågs Mak­ten bak mak­ten, som ut­kom i fjor og solg­te svært bra. Den kol­por­te­rer om­trent alt av de mest van­vit­ti­ge og fan­ta­si­ful­le på­stan­der man fin­ner i høy­re­eks­trem ame­ri­kansk lit­te­ra­tur. Og med høy­re­eks­trem me­ner jeg vir­ke­lig langt til høy­re: Lit­te­ra­tur som har Geor­ge W. Bush som ho­ved­fi­en­de – sett fra høy­re, i rol­len som gal­li­ons­fi­gur for en over­mek­tig in­ter­na­sjo­nal sam­men­sver­gel­se. Det er pus­sig hvor­dan det­te høy­re­eks­tre­me stof­fet så glatt går hjem hos Er­tres­våg, som jeg vil tro er en venst­re­li­be­ral USA- og glo­ba­li­se­rings­kri­ti­ker.

Suksessen og populariteten til konspirasjonsteorier skyldes en menneskelig trang til å finne oversiktlige mønstre i tilværelsen, mener Sørensen (og er ikke alene om å mene akkurat det). Det er en overrasjonalisering som gjør seg gjeldende:

- Til­væ­rel­sen for­to­ner seg som van­ske­lig å gri­pe, det kom­mer vel­ten­de ting som man har van­ske­lig for å ta inn ­over seg. På 1790-tal­let var det­te helt åpen­bart til­fel­let, da den kon­tra­re­vo­lu­sjo­næ­re je­su­it­ten Barruel og den skot­ske fi­lo­so­fi­pro­fes­so­ren Robison skul­le for­kla­re hvor­dan den fran­ske re­vo­lu­sjo­nen had­de kun­net fin­ne sted. Hvor­dan kun­ne det mek­ti­ge Frankrike fal­le? Man kan fore­stil­le seg at noe lignende er til­fel­let i dag – kon­spi­ra­sjo­nen er en en­kel snar­vei til en for­kla­ring av vir­ke­lig­he­ten. Alt som for­to­ner seg til­fel­dig og frag­men­tert, fal­ler på plass i et møns­ter.

For de som vil lese mer: Allerede ifjor intervjuet Forskning.no Sørensen:

“Den egentlige makten bak makten”

Se også omtalen av Jon Ronsons bok “Them”. Eller Asbjørn Dyrendals artikkel om konspirasjoner: “Sammensvergelser i tre typer”.

Norges ledende ekspert på hekser og trolldomsprosesser, Rune Blix Hagen  har ved flere anledninger tatt et oppgjør med mytene om hekseprosessene. Blant annet slik de resirkuleres i Dan Browns famøse Da Vinci-koden (akk, ja… den igjen…). Dan Brown hevder nemlig at hellige kvinner ble gjort til hekser og brent over hele Europa i et antall av 5 millioner. I en artikkel i bladet Historie fra 2005 måtte Hagen - nok engang - gjenta seg selv:

Mytene om de historiske trolldomsprosessene er mange og seiglivete. I flere tiår har historikere og andre kulturforskere forsøkt å bringe frem mer edruelig viten om fenomenet. Forsøkene fortoner seg ofte som en kamp mot vindmøller. Men vi gjør atter et forsøk: Hekseprosessene var ikke uttrykk for en masseforfølgelse av kvinner – det var ikke flere millioner som havnet på bålet, men rundt 40 000 og av disse var 10 000 menn.

Det er mildt sagt en markant forskjell på 5 millioner og 40 000. Og at 25% av ofrene var menn er noe vi sjelden blir minnet om. Og det er flere myter som må knuses, i følge Hagen:

Blant de kvinner som ble offer for heksejakten, finner vi omtrent ikke spor av jordmødre. Det var ingen hemmelig kunnskap som ble forsøkt utryddet.

(…)

Et annet viktig poeng er at inkvisisjonen i Sør-Europa var lite opptatt av hekser. Spania hadde svært få hekseprosesser og var det første europeiske landet som avkriminaliserte trolldomsvirksomhet. (…) I Portugal kan antall hekseprosesser telles på ei hånd. (…)

“I Roma tror vi ikke på hekser”, uttalte paven midt under heksebålenes verste tid i nordiske, protestantiske land.

Med det samme vi er innom temaet bør vi nok også si litt om hvilket tidsrom hekseprosessene fant sted i. Det var nemlig ikke i den utskjelte middelalderen, men fra slutten av 1500-tallet og hele 1600-tallet, skriver Hagen på hjemmesiden sin:

I enkelte land, for eksempel Polen og Ungarn, fortsatte trolldomsprosessene til midten av 1700-tallet. Etter 1740 og før 1500 er hekseprosessene et sporadisk fenomen. Og de var på sitt mest intense fra 1580 til 1630.

(…)

Jo flere arkiver historikerne undersøker, jo lavere blir tallet på dødsdømte hekser!
De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet fikk aldri oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning. For europeiske kvinner på denne tiden var sjansen for å bli brent på bål helt minimal! I et Europa med rundt 100 millioner innbyggere kan hekseprosessene oppfattes som et marginalt fenomen. Enkelte historikere mener at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg.

Og med dette håper jeg noe av mytetåken har lettet. Inntil neste gang den legger seg over landet.

PS!
La meg bare avslutningsvis fortelle om da en kvinnelig vikarlærer i historie brukte en hel time på å spre mytene om hekseprosessene. Jeg tror det må ha vært i 5. eller 6. klasse. Seansen antok etterhvert et visst preg av hets, hvor vikaren ble stadig mer gira og agitatorisk på vegne av kvinnekjønnet. Både jeg og flere av kameratene mine satt iallfall igjen med en kraftig følelse av at vi ble holdt kollektivt ansvarlige for “historiens verste massemord” som fant sted 3-400 år før vi ble født. For dette var jo noe “mannfolka” sto bak. Særlig de som var kledd i mørke, fotside kapper og bar kors på brystet. Og i følge samme vikar ble man gjerne brent på bålet fordi man hadde rødt hår. “Det fantes ingen bedre grunn enn det”, husker jeg hun slo fast. Uten å blunke.

Propagandaforestillingen gjorde inntrykk. Jeg endte opp med å godta disse påstandene i nesten 15 år, før jeg tilfeldigvis kom over artikler av historikere som dissekerte mytene. Så lenge kan en villfarelse sitte fast. Og tydeligvis sitter de fremdeles fast hos mange. Blant annet i steinrike bestselger-forfattere.

Det blir stadig hevdet – i media, rundt kafébordene, fra Stortingets talerstol – at Norge har utviklet seg fra å være et av Europas fattigste land for 100 år siden til å bli et av de rikeste. Noen hevder også at dette var ståa så sent som på 50-tallet.

Dette er feil!

Norge for 100 år (eller 50 år) siden lå ikke på bunnen av samtidens europeiske økonomier. Dette er en myte. Norge var faktisk et av de få landene som innen utbruddet av første verdenskrig hadde opplevd det som er definert som “moderne økonomisk vekst”.

Økonomihistoriker Sverre Knutsen skrev en kronikk om dette i Aftenposten i 2004, hvor han tok for seg en artikkel som hadde stått på trykk i samme avis, men den er vel verdt å tipse om på nytt. For myter og faktoider har det med å bite seg fast. Et lite utdrag:

I artikkelen blir det hevdet at Norge på 1950-tallet “fortsatt (var) av de fattigere europeiske landene”. Dette er en myte som stadig blir fremsatt i artikler og bøker, men påstanden blir ikke sannere av den grunn. Vi har nå data for utviklingen i brutto nasjonalprodukt (BNP) som gjør det mulig å sammenligne land. Målt etter BNP pr. hode, lå Norge litt under det aritmetiske gjennomsnittet for de 16 rikeste OECD-landene i 1950. Men blant disse var det også en rekke europeiske land som var fattigere enn oss: Italia, Vest-Tyskland, Frankrike, Finland, Belgia og Østerrike. Av andre europeiske land som i 1950 var klart fattigere enn Norge finner vi Hellas, Spania og Portugal, for ikke å snakke om hele Øst-Europa.

Påstanden om at Norge var blant Europas fattige land i 1950 er rett og slett feilaktig. Tvert om var Norge et av de landene som innen utbruddet av første verdenskrig i 1914 var å finne i den gruppen av 15-16 land som hadde opplevd det vi kaller “moderne økonomisk vekst”. Det er disse landene som er blitt rike, med tillegg av blant annet Japan.

I disse Rocco-tider har mye vært sagt og skrevet en hel del om glamouriseringen av pornobransjen. Da er det kanskje passende å ta for seg historien om bransjens største mannlige stjerne - John Holmes. Den er alt annet enn glamorøs. Teksten nedenfor har tidligere – i 2 ulike versjoner og lengder – stått på trykk i henholdsvis Filmmagasinet og bladet Mann. En av hovedkildene mine er dokumentaren “Wadd” (1998), hvor et bredt spekter av personer som kjente og jobbet med Holmes er intervjuet.

……

1. juli 1981 fant et av de blodigste oppgjørene i Los Angeles kriminalhistorie sted. Denne dagen ble lederen for Lavendar Hill-banden, Lenius, og 3 av hans menn, nådeløst banket til døde med stålstenger i en leilighet på Wonderland Avenue. En kvinne som tilfeldigvis var tilstede overlevde så vidt. Åstedet var fullstendig nedsprayet med blod og hjernemasse. Gørra hang seigt fra vegger, møbler og skap. Selv erfarne drapsetterforskere var rystet over brutaliteten som lå bak ugjerningen.

Saken fikk raskt tilnavnet “The Wonderland Avenue Massacre”, og media sammenliknet blodbadet med drapsorgiene til Charles Manson. Men så tok saken en pussig vending. Politiet fulgte sporene de hadde og slo dermed kloa i en avdanket pornostjerne. Offentligheten var forundret. Hvordan hang dette sammen? De mest uskyldige avisleserne spurte naivt hvem denne John Curtis Holmes var.

Historien begynte egentlig i 1969, da pornoprodusent/manager Bill Amerson fikk besøk av en hengslete ung mann som ville inn i bransjen. Amerson ble ikke umiddelbart imponert. Fyren var ikke akkurat noen smukkas og virket nesten litt sjenert. Nærmest for å få ham til å fordufte raskest mulig, ba Amerson arbeidssøkeren om å kle av seg. Så skulle han ta et bilde av ham til arkivet. Om det ville bli noe engasjement fikk de se på. Den unge mannen gjorde som han sa, og snudde seg med fronten mot produsenten. Amerson ble først helt stum. Så sa han: -Du kommer til å bli en stjerne!

“Talentet” han hadde fått øye på var en penis som i erigert tilstand målte 33 centimeter og var tjukk som en ølboks.

John Curtis Holmes regnes fremdeles som den største mannlige stjernen i en bransje hvor det ellers er jentene som får navnet sitt på plakaten. Han er kreditert medvirkning i 2274 hardpornofilmer i tidsrommet 1969 til 1988, hvorav minst én inneholdt homofil sex.

Holmes så dagens lys 8. august 1944. Dåpsnavnet var John Curtis Estes, og han ble født inn i en fattig familie i Ashville (Pickway), Ohio. Moren var en troende baptist, faren en brutal fyllik. Da gutten fylte 3 år klarte moren endelig å kvitte seg med ektemannen, bare for å ta seg en ny mann av akkurat samme ulla. Stefaren plaget John, som søkte tilflukt i lange jakt- og fisketurer. På 16-årsdagen sto han opp tidlig, og fortalte moren at han ville dra for å verve seg. -Hvis jeg blir her stort lenger kommer jeg til å drepe ham, sa han, med adresse til stefaren.

Holmes tjenestegjorde i Nürnberg. Etter å ha blitt dimittert avla han moren et kort besøk. Det skulle bli siste gang han så familien sin. Han kom i alle senere intervjuer til å benekte at han hadde slekt i Ohio. I det hele tatt ble Holmes kjent for å fortelle stadig nye versjoner av livet sitt. I begynnelsen kan han ha gjort dette for å beskytte familien. Til slutt ser det ut som om han faktisk hadde problemer med å skille fakta fra fantasi. Holmes har i intervjuer påstått at han mistet dyden som 12-åring, at han hadde vært student og at han hadde hatt sex med til sammen 14000 kvinner på og utenfor filmsettet. Vi vet imidlertid at han aldri har vært innskrevet ved noe universitet, og den siste påstanden er en svært grov overdrivelse. Bekjente av pornokongen anslår antallet sengepartnere til maksimalt 3000. Selv det tallet virker litt drøyt.

I 1971 lanserte regissøren Bobby Chinn Holmes som detektivskikkelsen Johnny Wadd (slang for penis). Suksess fulgte. Det tok ikke lang tid før det ble en hel filmserie med Johnny Wadd-filmer.

Holmes hadde giftet seg med sykepleieren Sharon Gebenini etter militæret. Dette ekteskapet skulle offisielt vare i 16 år, men reelt sett tok det slutt etter at Holmes ble pornostjerne. Sharon ga klar beskjed: Hun kunne godt være en venn, en “søster” eller støttespiller. Men hun orket ikke ha fysisk kontakt med ham lenger.

I 1976 gikk Holmes inn i et nytt forhold. Denne partneren var bare 15 år gammel og kalte seg “Dawn”. I en kort periode bodde faktisk John, “Dawn” og Sharon sammen, helt til Sharon fikk nok av å lide under ektemannens stadig mer ukontrollerte pengeforbruk.

Holmes var faktisk bortimot avholdsmann da han gikk inn i pornoindustrien. Han verken drakk eller røykte marihuana. Dette skulle endre seg. De liberale omgangsformene i pornobransjen fikk stadig større makt over John. Hasjliberalerne kan steile så mye de vil, men faktum er at Holmes begynte forsiktig med en joint i ny og ne, før han sklei over i et alvorlig kokainmisbruk. Et misbruk som ikke ble mindre alvorlig da han oppdaget crack. Holmes prøvde å balansere virkningen ved å knaske valium ved siden av. På det verste skal han ha satt til livs utrolige 40-50 valium hver dag, noe som vanligvis er nok til å ta livet av et menneske.

Denne vanen ble begynnelsen på nedturen. Dopet gikk utover evnen til å få ereksjon, noe som igjen krevde sterkere doser, med desto større problemer neste gang. I tillegg begynte pengene å forsvinne raskere enn Holmes maktet å tjene dem.

En annen velkjent effekt av misbruket meldte seg i form av endret personlighet. Holmes er blitt beskrevet som en fyr med utpreget lav selvtillit, men også som en omtenksom, myk mann. I takt med at dopet ble stadig viktigere for ham, endret dette seg. En ny, langt mer ubehagelig side dukket stadig oftere opp. Holmes utviklet sosiopatiske trekk. Han vurderte andre mennesker ut fra hva han kunne tjene på å ha kontakt med dem. Han hadde ingen nære venner, og ville heller ikke ha noen. Han stolte ikke på noen, og stadig færre stolte på ham. Den sjenerte gutten fra landet var blitt en Dr. Jekyll & Mr. Hyde, som blant annet tvang “Dawn” ut i prostitusjon.

Johnny Wadd-filmene var historie på dette tidspunktet. Bobby Chinn nektet å arbeide med Holmes etter at han ble narkoman. Ved inngangen til 80-tallet var den tidligere stjernen i krise, både personlig, økonomisk og karrieremessig. For å kunne betale kokainbruken ble han løpegutt og narkokurer for en lokal mafia i Hollywood, den såkalte Lavendar Hill Mob.

I denne perioden ble Holmes også kjent med jetsetlangeren Eddie Nash, eller Adel Nasralla som libaneseren egentlig het. Nash oppbevarte enorme mengder dop i huset sitt og hadde en kundekrets som omfattet kjente navn i Hollywood. Han var dessuten en ivrig pornokonsument, og brukte Holmes som en slags maskot. I bytte for “vennskapet” fikk Holmes kokain.

Men omgangen med stoffet hadde ikke gjort John til en spesielt forutseende type. Han satte flere kureroppdrag over styr og endte opp med en diger gjeld til The Lavendar Hill Mob. For å komme seg ut av denne knipen tilbød Holmes seg å hjelpe til med et raid mot Nash. Banden takket ja, og utstyrte Holmes med 400 dollars. Pengene brukte han på en handlerunde hjemme hos Nash, hvor kreditten var stengt forlengst. Kvelden 28. juni 1981 satt han i huset til Nash og røykte crack. På morgenkvisten lot han som avtalt bakdøren stå åpen.

Deretter spaserte 4 bevæpnete menn inn i huset, torturerte låskombinasjonen til pengeskapet ut av Nash (livvakten hans holdt kjeft) og stakk av med 4 kilo kokain, 1 kilo heroin, 100 000 dollars i kontanter og smykker til en verdi av det dobbelte.

Selvfølgelig klarte Nash å legge to og to sammen. Han pusset livvakten sin, den 150 kilo tunge Diles, på Holmes. De visste at han var involvert, og hvis han ikke snakket skulle de utrydde ikke bare ham, men hele familien hans. Holmes snakket.

Han viste dem hvor tjuvene holdt hus, på Wonderland Avenue. Han ble også med da Nash sendte ut sine bødler. De trengte ham til å ringe på døren, slik at de kunne komme seg inn. Og dermed var det duket for massakren.

Da politiet tauet inn Holmes holdt han konsekvent kjeft. Han hadde ikke noe ønske om å tyste på Nash. Det ble rettssak, og i 4 måneder satt Holmes og nektet for enhver befatning med saken. Tilslutt slapp han fri. Da farget han sporenstreks håret og stakk av til Florida sammen med “Dawn”. Flukten endte med at hun anga ham, etter at han, for n’te gang, hadde mishandlet henne.

Politiet økte presset mot ham. De hadde funnet fingeravtrykkene hans på åstedet. Holmes nektet fremdeles å vitne. Men i november 1982 ble Nash og Diles arrestert for besittelse av kokain. Nå skjønte Holmes at han hadde sjansen til å kvitte seg med plageåndene. Endelig kom han med sin forklaring i saken. Opplysningene ble hemmeligstemplet, og det endte med frikjennelse. Juryen fant det nemlig overveidende sannsynlig at han var truet til å medvirke, noe som neppe er en feiltolking av situasjonen. Dette var likevel ikke nok til å få dømt Nash og Diles. At de ikke “fikset” Holmes, skyldtes sannsynligvis mediedekningen saken hadde fått.

Etter dette gikk ferden tilbake til pornobransjen. Noe virkelig comeback kan man imidlertid ikke snakke om, men takket være rettsaken hadde Holmes blitt en celebritet. Meningen var at han primært skulle ha en PR-funksjon i selskapet John C. Holmes Production, som Bill Amerson drev. Men da han gjorde underslag for 200 000 dollars, mistet han sporenstreks partnerstatusen. Kort tid etter fikk han dessuten beskjed om at han var HIV-positiv.

Likevel fortsatte Holmes som pornoskuespiller. Sin siste film spilte han inn i Europa, hvor motspilleren het Ilona Staller, også kjent som Cicciolina.

Det gikk mot slutten. I februar 1988 var Holmes blitt så syk at han måtte legges inn. Han ble plassert på veteransykehuset i Sepulveda, Los Angeles. Mens han lå og ventet på døden fikk han ett eneste besøk: To etterforskere fra LAPD, som var ute etter flere opplysninger om massakren på Wonderland Avenue. Holmes hadde ingenting å si dem, og kort tid etter var tysteren stum for alltid. John Curtis Holmes døde venneløs og pengeløs 13. mars 1988.

Før påske hadde museumsinspektør Kåre Lauring en todelt kronikk i Jyllandsposten om slavehandelens historie. I år er det jo, som mange sikkert har fått med seg, 200 år siden britene forbød slavehandelen.

Danmark-Norge deltok også i slavehandelen, noe alle bør vite. Det inngår i pensum på grunnskolen. Danmark-Norge var for øvrig 4 år tidligere ute med et forbud mot slavehandelen enn hva britene var. Det er da alltids noe…

Lauring er imidlertid inne på et aspekt ved slavehandelen som for de fleste vil komme svært overraskende.

Det er all mulig grunn til å ha med slavehandelen i skolenes pensum. Og det er bra at temaet blir behandlet i litteratur og film/TV. Ditto at pressen holder problematikken varm, all den tid det fremdeles eksisterer slaveri i våre dager.

Men samtidig kan det være verdt å merke seg at fremstillingen av slavehandelenes historie har vært – og er – ensidig. Dersom man baserer kunnskapen sin om slavehandelen på det gjengse bildet presse, populærkultur og skolevesen tegner av praksisen, kan fort ende opp med å tenke på slavehandelen utelukkende som noe europeere utsatte afrikanere for.

Selvfølgelig er dette riktig. Og det er ikke noe som skal holdes skjult eller bagatelliseres. Men når de fleste tenker på europeerne som den dominerende parten i slavehandelen er det faktisk feil. Og dette er et viktig poeng i Laurings kronikk:

De afrikanske slaver blev afsat på fire hovedmarker. Det første og største var Afrika selv, eller som vi også kan kalde det hjemmemarkedet, idet Afrika var et slavesamfund, og op imod 30 pct. af kontinentets befolkningen var slaver. Gennem et højt udviklet handelsnet bestående af slaveruter og -markeder blev slaverne fordelt over hele landet. Det foregik ad handelsruter, ofte flere tusinde kilometer lange, hvor slaverne blev købt, solgt og blandet op, så de ikke mere kendte hinanden eller talte hinandens sprog. Dødsraterne for disse ruter er for slavernes vedkommende anslået til omkring 50 eller tre til fire gange over dødsraterne på ruterne over Atlanten.

Dernæst var der så eksportmarkederne.

Først slaveruterne op gennem Sahara til de arabiske Lande langs Afrikas Middelhavskyst. I alt blev der til dette marked frem til 1900 eksporteret ca. 9 mio. slaver. Det andet store eksportmarked var ruterne ud af Østafrika ofte via Zanzibar til Mellemøsten. Af den vej blev der frem til 1900 eksporteret ca. 5 mio. slaver.

Endelig er der det tredje eksportmarked, den europæiske slavehandel over Atlanten, der foregik i perioden ca. 1450 og frem til 1867 [anm.: Det er uklart hvorfor Lauring angir 1450 som startpunkt for den transatlantiske slavehandelen. Jeg vil bare minne om at Kolumbus oppdagelsesferd gikk av stabelen i 1492, og at slaveskipene til Amerika fra Afrika dukket opp på 1500-tallet.], hvor Cuba, som det sidste land i Vestindien, afskaffede slavehandelen.

I alt blev der, via den europæiske slavehandel over Atlanten, transporteret ca. 12 mio. slaver. Det er mange, næsten lige så mange som araberne, men tallet gør også europæerne til den mindste af de tre aftagere: afrikanerne selv, araberne og dernæst europæerne.

(…)

Europæerne kom sidst ind i handelen og først ud, og de var den eneste af de tre involverede parter, der efterfølgende aktivt bekæmpede slaveriet og slavehandelen.

At gøre europæerne til de eneste skyldige, eller de mest skyldige, når det gælder den afrikanske slavehandel, har derfor heller ikke meget hold i virkeligheden.

Dette poenget får så godt som aldri oppmerksomhet. Det var derfor ganske typisk at en artikkel om slavehandel i Ny Tid 23. mars, signert den svenske journalisten Gordana Malesevic, omtalte den europeiske slavehandelen – og … lot det bli med det…

Ikke at Malesevic har skrevet noen dårlig artikkel. Hun påpeker blant annet, helt korrekt, at selv om slavehandelen ble forbudt tok det noe lenger tid å forby slaveriet per se. Men artikkelen er på sedvanlig vis monomant opptatt av europeernes rolle.

Verken i Midtøsten eller i Afrika har det funnet sted noe som likner et grundig oppgjør med slaveriet. Forståelig, særlig i afrikansk sammenheng.

Men skal man tegne et fullstendig bilde av slavehandelen bør man få med alle medvirkende.

I tillegg kommer en annen problemstilling.

Det er nemlig en klar tendens til å bruke slavehandelen som politisk våpen. I dagens verden. Og det er problematisk.

Som Lauring spør i sin kronikk:

… hvis europæerne skal betale erstatning til efterkommerne af de slaver, europæerne købte langs Vestafrikas kyster, hvad så med efterkommerne til de slaver, araberne hentede?

Eller hvad med de ca. 1,6 mio. europæere, der efter at være blevet enten kidnappet fra fredelige handelsskibe eller indfanget ved slave-raids på de europæiske kyster i perioden 1500 til 1750 sammen med afrikanske slavekollegaer, blev holdt som slaver i nordafrikanske stater som Algier og Tunis. De har vel også efterkommere?

Mener man alvor med erstatningskrav for slavehandel, ender man fort opp i vriene – sågar absurde – regnestykker. For ikke å snakke om ditto vanskelige diskusjoner om hvem som skylder hvem erstatning.

Et eksempel: Bør Island motta erstatning fra Algerie, for det såkalte Tyrkerranet i 1627? Og hva er eventuelt en islandsk landsby verdt idag?

Og hva med afrikanske slaver i Afrika, det største markedet historisk sett? 

Det kan være verdt å nevne at presidenten av Senegal, Abdoulaye Wade, tilhører de afrikanere som har kritisert forslagene om erstatning.  

Avslutningsvis: Dersom vi ser opp fra historiebøkene og tar en titt på dagens situasjon åpner det seg to perspektiver. Ifølge antislaveri-organisasjoner finnes det idag rundt 27 millioner slaver. Det skulle på den ene siden bety – dersom man først og fremst vil fokusere på enkeltskjebner – at det er flere slaver i dagens verden enn det sammenlagt ble ført ut av Afrika iløpet av slavehandelen. På den andre siden – dersom man først og fremst er opptatt av relative tall – at vi idag har den laveste prosentandelen slaver noensinne.

Hvis det er håp man ser etter, vil jeg anbefale å legge det siste perspektivet til grunn.

Les Kåre Laurings kronikk: Del 1 – Del 2

Les mer om europeere som ble kidnappet til slaveri: “Tok tusenvis av nordmenn som slaver”

OPPDATERING 19. oktober 2008:

Sign & Sight melder følgende i sin Feuilleton-seksjon 13/10:

Beat Stauffer traces the history of slavery in the Islamic world, a subject of long-standing taboo and which, only now, is being researched by anthropologist Malek Chebel. “The clear emancipatory tendencies that characterised the beginnings of Islam could not sustain themselves through the following centuries, and instead made way for a widespread acceptance of slavery. One of the ‘most shocking and sad results’ of his research is that even prominent Islamic scholars contributed to the codification of slavery. ‘That means that the Mosque was not neutral towards this evil’, Chebel writes.”

“Lucius Artorius Castus”, står det å lese på en sarkofag i kirkemuren i St. Martin i Split, Kroatia. Er det her den legendariske kong Arthur – han med det runde bordet – ligger begravet?

Det spørs nok hvem du vil at Arthur skal være. Men ting kan iallfall tyde på at man har kommet over graven til en berømt romersk hærfører, som markerte seg på de britiske øyene på slutten av 100-tallet. Og Artorius kan ha vært inspirasjonskilden til de senere Arthur-legendene.

Det er nettutgaven av Levende Historie som melder om funnet:

Artorius var stasjonert i Britannia, hvor han ble berømt for sitt forsvar av Hadrians mur. Han ledet to legioner på spesialoppdrag i landet, og ifølge de britiske historikerne John F. Matthews og Kemp Malone hadde Artorius i løpet av sine kampanjer i landet blitt så berømt at det er sannsynlig at han var utgangspunktet for legenden om kong Arthur.

(…)

Artorius tilbrakte en stor del av livet i Podstrana nær Split, og ble også begravd her. Han stammet antagelig fra Campania i det sørlige Italia, slektsnavnet Artorius tyder på det.

Journalisten og oppdageren Henry Morton Stanley er kjent for to ting: 1) Frasen “Doctor Livingstone, I presume?” (som han sannsynligvis aldri ytret). 2) Ryktet som en grusom og brutal imperialist, særlig på vegne av den belgiske kong Leopold i Kongo. 

Men hva om dette dårlige ryktet er ufortjent?

Historikeren Tim Jeal kommer i disse dager ut med en helt ny biografi om Stanley, basert på materiale fra et hittil urørt arkiv. Og i siste utgave av BBC History Magazine går Jeal langt i å tegne et nytt portrett av mannen som fant Livingstone.

Jeal har jobbet lenge og grundig med materialet. På 70-tallet skrev han en biografi om Livingstone. Og på 80-tallet begynte han å planlegge en biografi om Stanley. Etter noen år ga han imidlertid opp – inntil videre. Årsaken var at det ikke var mulig å få tilgang til et stort arkiv med Stanleys personlige korrespondanse og dagbøker.

Dessuten: Jeal måtte snart ta hensyn til et begrenset bokmarked. I 1989 kom nemlig Frank McLynns biografi ut. I den blir Stanley fremstilt som grusom, paranoid og uten evne til å inngå nære emosjonelle forhold til andre mennesker.

Allerede da var det imidlertid noe som skurret, syntes Jeal:

… if he had been cruel and dysfunctional, I wondered why so many of his black bearers had volunteered to serve him three and even four times? And why had he written tenderly of Africans, more often than critically?

Og så, i 2002, ble Stanleys arkiv åpnet. Jeal kunne for alvor ta fatt på sin egen biografi.

Med blant annet Stanleys dagboknotater som ny kilde begynte flere spørsmål å tårne seg opp. Jeal spør om mannens bakgrunn fra sensasjonell journalistikk – kombinert med et ønske om å tilfredsstille datidens appetitt på spennende og dramatiske historier fra eksotiske land – kan ha farget den offisielle versjonen av Stanleys afrikanske eskapader.

Med andre ord: Stanley mestret kunsten å overdrive. Til de grader.

Eksempel: Mellom november 1876 og mars 1877 skal Stanleys og hans ekspedisjon ha vært involvert i intet mindre enn 32 slag mot innfødte. Men leser man de opprinnelige dagboknotatene fra dette tidsrommet finner man fint lite som peker i retning av militære manøvre.

Overdrivelsene og hypen ser ut til å ha blitt lagt til i ettertid. Det første “slaget” blir i originalen bare beskrevet som at et par spyd ble kastet inn i leiren til Stanley. Uten noen påfølgende reaksjon eller dramatikk.

Fra sitt virke som journalist i USA hadde Stanley rapport fra diverse “indianerkriger”, og hadde lært faget grundig: Dramatisering, overdrivelser, vektlegging av groteske detaljer etc. Ikke fordi det nødvendigvis stemte, men fordi det var dette folk ville lese.

Jeal mener at den samme tendensen tok overhånd når Stanleys afrikanske rapporter skulle offentliggjøres. Her spiller det nok en avgjørende rolle at Stanley hadde en sterk og vedvarende mindreverdighetsfølelse, som skyldtes at han hadde vokst opp som foreldreløs. Han måtte ikke skape inntrykk av å være svak. Handlekraftig, derimot… 

Jeal peker på flere eksempler hvor dagboknotatene viser en helt annen Stanley enn den erobrerende og fremadstormende bøllen vi er vant til å se for oss:

Repeatedly, I found the reasonable Stanley of his private letters at odds with the harsh, implacable Stanley of his early publications.

Det ser ut til – i eksempel etter eksempel – at de sadistiske sidene ved Stanley er sterkt overdrevet. Han har lagt dem til for ikke å fremstå som myk. Men i ettertiden har dette overdrevne machoimaget blitt vendt mot ham, og skaffet ham et dårlig ettermæle.

Nå kunne Stanley saktens være hard. Han fikk henrettet to bærere som forsøkte å desertere. Men i dette tilfellet sto hele ekspedisjonen overfor total kollaps om ikke disiplinen ble gjenopprettet, påpeker Jeal. På dette kritiske tidspunktet hadde han allerede mistet halvparten av forsyningene og utstyret fordi desertører hadde stukket av med det.

Så altså: Tøff, hard og med tro på dødsstraff når det var nødvendig. Men ikke sadistisk eller unødig grusom. Slik kan man oppsummere mannen.

Hva med imperialisten Stanley?

Også her finner Jeal flere interessante kommentarer, utsagn og synspunkter som tegner et nytt bilde av hovedpersonen.

Stanley hadde blant annet en selvgranskende holdning til sine egne ekspedisjoner. Han maktet å se dem fra et afrikansk perspektiv:

We went into the heart of Africa self-invited, therein lies our fault.

(…)

Africans are entitled to assert their undeniable right to exclude strangers from their country.

Dette får man jammen si er oppsiktsvekkende! Og hva med samarbeidet med kong Leopold?

Jeal har funnet ut at Stanley faktisk motsatte seg kong Leopolds ønske om å kreve underkastelse og land fra de afrikanske høvdingene. Bare to av de avtalene Stanley inngikk med afrikanske ledere eksisterer fremdeles, og det stilles ikke slike krav i noen av dem.

Leopold sørget nemlig for å ødelegge resten av avtalene Stanley inngikk – nettopp fordi han ikke avkrevde høvdingene land. Og Leopold var nødt til å gjøre dette. Ellers ville han blitt avslørt når han henviste til sine egne – fabrikkerte – avtaler i ettertid. Og selvfølgelig, i disse “avtalene” hadde høvdingene avgitt land og suverenitet. 

Jeal skriver:

Stanley deplored Belgians treating Africans “as though they were conquered subjects… This is all wrong,” he told Leopold, “they are not subjects – but it is we who are simply tenants.”

Leopold sørget prompte for å erstatte Stanley med nye, mer føyelige “forhandlere” i Kongo.

Etter at han forlot Kongo markerte Stanley med flere antislaveri-artikler. Og da vennen og journalistkollegaen Edward Glave avslørte belgiske overgrep i Kongo, fikk det Stanley til å gå ut med en oppfordring om å la en internasjonal tribunal undersøke saken.

Legg merke til Edward Glave er mannen som skrev den mest innflytelsesrike avsløringen av de grusomme forholdene i Kongo. Og at dette var Stanleys venn.

Du kan dessuten notere deg at Stanley forlot Kongo i 1884. Mens regimet med utstrakt tvangarbeid og grufulle straffemetoder først ble etablert på 1890-tallet.

Henry Stanley kan delvis skylde seg selv og sine overdramatiserte fortellinger om ekspedisjonene i Afrika for det negative ettermælet. I tillegg er han i altfor stor grad blitt utsatt for “guilt by association” med kong Leopold. Dessuten hadde han mange mektige fiender som baktalte ham både mens han levde og i ettertid. Blant annet Sir Clements Markham ved the Royal Geographical Society, og den britiske konsulen på Zanzibar, John Kirk.

Kirks bror, Horace, tilhører også baktalerne. Og det er ikke helt uviktig, siden Horace Kirk redigerte Livingstones notater. Han bistod dessuten broren sin med å fabrikkere bevis mot Stanley til en offentlig rapport om overgrep i forbindelse med de afrikanske ekspedisjonene.

Det er ingen grunn til å hevde at Henry Morton Stanley var noen Mor Teresa. Men det er altså mye som tyder på at han fortjener bedre enn ryktet som Den onde mannen i Afrika.

Bok: 

Tim Jeal: Stanley: The Impossible Life of Africa’s Greatest Explorer. Faber & Faber, 2007

Som jeg tidligere har vært inne på her på bloggen: Minnene våre er som regel redigerte utdrag av hva som egentlig hendte. Dette skyldes ganske enkelt at det ikke er mulig å forholde seg til alle aspekter, detaljer og graderinger. Skal noe huskes må det bli reformulert i en form som lar seg huske.

Dette gjelder også sitater. Uhorvelig mange kjente og kjære sitater sirkulerer, og folk tyr til dem i enhver anledning. Men påfallende mange av disse sitatene er gått gjennom den samme redigeringen som minnene våre har gjort.

Dette er tema i en omtale av boka “Notable Quotables” av Louis Menand i The New Yorker. Her slås det innledningsvis fast at:

Sherlock Holmes never said “Elementary, my dear Watson.” Neither Ingrid Bergman nor anyone else in “Casablanca” says “Play it again, Sam”; Leo Durocher did not say “Nice guys finish last”; Vince Lombardi did say “Winning isn’t everything, it’s the only thing” quite often, but he got the line from someone else. Patrick Henry almost certainly did not say “Give me liberty, or give me death!”; William Tecumseh Sherman never wrote the words “War is hell”; and there is no evidence that Horace Greeley said “Go west, young man.” Marie Antoinette did not say “Let them eat cake”; Hermann Göring did not say “When I hear the word ‘culture,’ I reach for my gun”; and Muhammad Ali did not say “No Vietcong ever called me nigger.” Gordon Gekko, the character played by Michael Douglas in “Wall Street,” does not say “Greed is good”; James Cagney never says “You dirty rat” in any of his films; and no movie actor, including Charles Boyer, ever said “Come with me to the Casbah.” Many of the phrases for which Winston Churchill is famous he adapted from the phrases of other people, and when Yogi Berra said “I didn’t really say everything I said” he was correct.

Alt dette er kanskje mer kuriøst og artig enn avgjørende viktig, men det kan være greit å huske på det – om du klarer.

Godt motiverte geriljaer eller opprørsstyrker vinner gjerne over regulære militærstyrker, ikke sant? Nei, faktisk er det helt omvendt.

Historisk sett er det statlige militærstyrker som pleier å beseire geriljaer. Det hender ofte at det tar litt tid. Den typiske tidsrammen er mellom 8-11 år. Og ja, det finnes eksempler på at opprørere har klart å slå regulære hærstyrker. Men da skyldes det svakheter og tabber ved den statlige krigføring mer enn noen innbakt overlegenhet ved opprørernes strategi.

Alt dette ifølge professor i strategi, Donald Stoker. I en spesialskrevet artikkel for nettutgaven til det absolutt lesverdige utenriksmagasinet Foreign Policy skisserer han hvilke leksjoner historien har å fortelle om opprørere og deres skrinne sjanser mot profesjonelle soldater. Utgangspunktet er selvfølgelig situasjonen i Irak.

Artikkelen har den relativt helgarderte tittelen “Insurgencies Rarely Win – And Iraq Won’t Be Any Different (Maybe)”. Det betyr at Stoker tar et par forbehold. Men tendensen historisk sett (og det er det som interesserer denne bloggen) er klar nok:

Insurgencies generally fail if all they are able to do is fight an irregular war. Successful practitioners of the guerrilla art from Nathanael Greene in the American Revolution to Mao Zedong in the Chinese Civil War have insisted upon having a regular army for which their guerrilla forces served mainly as an adjunct. 

Men hvorfor tror da så mange på myten om den seige, nesten uovervinnelige geriljalederen og hans brave menn (og kvinner, for den saks skyld)? Det skyldes en liten håndfull spektakulære anomalier. Og, får jeg legge til for egen del; den romantiske appellen mange finner i underdogstatusen. Mange vil gjerne tro at det er slik. Det siste gjelder oppsiktsvekkende ofte selv i tilfeller der opprørerne demonstrerer skånselsløs taktikk og/eller står for en fanatisk politikk.

Stoker skriver:

Myths about invincible guerrillas and insurgents are a direct result of America’s collective misunderstanding of its defeat in South Vietnam. This loss is generally credited to the brilliance and military virtues of the pajama-clad Vietcong. The Vietnamese may have been tough and persistent, but they were not brilliant. Rather, they were lucky—they faced an opponent with leaders unwilling to learn from their failures: the United States. When the Vietcong went toe-to-toe with U.S. forces in the 1968 Tet Offensive, they were decimated. When South Vietnam finally fell in 1975, it did so not to the Vietcong, but to regular units of the invading North Vietnamese Army. The Vietcong insurgency contributed greatly to the erosion of the American public’s will to fight, but so did the way that President Lyndon Johnson and the American military waged the war. It was North Vietnam’s will and American failure, not skillful use of an insurgency, that were the keys to Hanoi’s victory.

Similar misunderstandings persist over the Soviet Union’s defeat in Afghanistan, the other supposed example of guerrilla invincibility. But it was not the mujahidin’s strength that forced the Soviets to leave; it was the Soviet Union’s own economic and political weakness at home. In fact, the regime the Soviets established in Afghanistan was so formidable that it managed to survive for three years after the Red Army left.

Of course, history is not without genuine insurgent successes. Fidel Castro’s victory in Cuba is probably the best known, and there was the IRA’s partial triumph in 1922, as well as Algeria’s defeat of the French between 1954 and 1962. But the list of failed insurgencies is longer: Malayan Communists, Greek Communists, Filipino Huks, Nicaraguan Contras, Communists in El Salvador, Che Guevara in Bolivia, the Boers in South Africa (twice), Savimbi in Angola, and Sindero Luminoso in Peru, to name just a few.