Av gjesteskribent Anders Gjære:

Juli 2009: Hva gjør man om man har en uke til overs, er glad i å sykle og gjerne vil brenne 3-4000 ekstra kalorier per dag? En ukes sykkeltur i fantastiske omgivelser i Alpene er et godt alternativ, spesielt dersom du ikke har noe imot å sitte 7-8 timer på sykkelsetet daglig.

Seks mann la i juli turen til de franske ”Pre-Alps”, Vercors, et fjellområde som ligger vest for Grenoble. Fjellene er ikke spesielt høye, de høyeste rager 2.300 – 2.400 meter over havet, og området er fantastisk for offroadsykling, med et utall stier og veier egnet for dette. Området er ikke blant de mest trafikkerte områdene i alpene. Dette gjør at turen blir mer på premissene til lokalbefolkningen, noe som vi opplevde som positivt.

På vinterstid er området kjent for sine gode langrennsmuligheter, og det var her de nordiske konkurransene i 1968 ble gjennomført da Grenoble hadde OL. Nærmeste flyplasser er Lyon eller Grenoble.
For mer info om området klikk her: http://en.wikipedia.org/wiki/Vercors

Turen vi gjennomførte var arrangert av Arcanson (www.Arcanson.com), som skreddersyr sykkelturer etter behov. Vi valgte en tur over fire dager, fra tirsdag til fredag, med vanskelighetsgrad 4 (av 5). Ved start får man utdelt detaljerte kart som dekker de fire etappene, i tillegg til at man kan laste ned rutene på GPS. Har du for eksempel en Garmin 705 går det bra å laste ned tilstekkelig antall punkter på rutene så du kan orientere etter denne, en stor fordel i forhold til å måtte ta frem kartet i hvert veikryss.

Arrangøren frakter bagasjen mellom overnattingstedene, slik at alt du sykler med er det du trenger for dagens etappe. Overnattingene variere fra refugè til hotell, dog ikke med altfor mange stjerner. Som vanlig i Frankrike er maten god, tre retters middag hver dag er inkludert, minus drikkevarene.

Dag 1: Mandag 12.juli
Alle seks var på plass i på ettermiddagen på Arcanson i Mèaudre hvor vi overmattet første natt. Gjennomgang av tirsdagens etappe og sjekk av utstyr, montering av sykkel etter transport og generell klargjøring for mange timer på setet.

Underlaget varierte. Iløpet av turen syklet vi på alt fra asfalt, skogsbilveier, turstier, og krøttersti. Enkelte partier krevde bæring av sykkel, men de var ikke mange.

Dag 2. Tirsdag 13. juli
Etter en lett frokost startet vi syklingen kl. 09.00. Dagens etappe omfattet ca 50 km i terrenget, estimert til ca 5-6 timer på setet. Vi startet på ca. 1000 m, og syklet i alt 1.750 meter positive høydemetre. Gruppen erfarte raskt at med ulikt treningsgrunnlag var det hensiktsmessig å sykle i flere små puljer, men med venting klarte vi å holde oss samlet til litt over halvveis. Løypa var lagt slik opp at det heller ikke var noe problem å velge kortere eller enklere veier frem til første overnatting, dersom noen skulle ønske det.

Først overnatting lå på 1.460 meter. Den siste stigningen var på 400 høydemetre, men med rask servering ved fremkomst, dusj og tre retters middag var stemningen raskt gjennopprettet.

Dag 3. Onsdag 14. juli
14. juli er Frankrikes nasjonaldag, det forklarer muligens hvorfor vi følte oss noe ensomme midt i skogen. Det var ikke mange andre syklister å se. Etappen var ukens korteste, og vi var fremme ved ”sportshotellet” i Chapel de Vercor ved 16-tiden. Det føltes som vi var snytt for noen timer på setet, men etter hvert skulle det vise seg at det var greit med en kortere etappe onsdag, torsdagen ble lang!

Om Chapel de Vercors kan nevnes at Rafael Poirèes mor kom herfra (!). Denne informasjonen fikk vi av Rafaels barndomsvenn som vi traff. Stedet bar preg av at tiden hadde stått stille de siste 50 årene, og Rafael opplever nok mer action i Hålandsdalen på Vestlandet enn han gjorde her (og da tenker jeg ikke på kona Liv Grete).

Trond fikk problemer med demperen. I en bakgård fant vi en sykkelreparatør som hadde verktøyet vi trengte. Han skulle ha EUR 5 for jobben!

Dag 4. Torsdag 15. juli
15. juli er Frankrikes nasjonale hangoverdag, m.a.o ikke mange ute i skogen i dag heller. Det viste seg etter hvert at vi hadde undervurdert denne etappen. Vi nådde ikke frem til planlagt lunsjsted i tide, og vi traff ikke Bjørn, som hadde valgt en litt kortere rute for dagen.

Etappen var svært kupert, og vi fikk ikke mye gratis fra underlaget heller, sti og traktorveg stort sett hele dagen. Litt trist var det også å gi fra seg mange gode høydemetre – overnattingen på hotell Beaurivage i Pont en Royans lå på 200 meter over havet.

Vi kan forsikre at en øl ved bassengkanten etter 8 timer på sykkel smaker bra, dog bør man forsøke ikke å kompensere hele dagens væsketap umiddelbart ved ankomst gjennom alkoholholdige drikkevarer. Høres kanskje selvsagt ut, men en arbeidsdag på sykkelsetet gjør noe med vurderingsevnen…

Pont en Royans er en middelalderby med trange gater og spektakulær arkitekur, vel verd et besøk uten sykkelbukse på.

Dag 5. Fredag 16. juli
Siste dagen skulle være den lengste og tøffeste, med 55 km sykling og 2600 stigningsmetre. Dagen begynte med lett regn, som etter hvert ble tungt regn. Etter lunsj bestemte vi oss for å korte ned ruten, og var fremme ved utgangspunktet i 17-tiden, gjennomvåte og kalde. Etter 3 dager med temperatur rundt 30 – 35 grader er det lett å glemme å legge varme klær og regntøy i sekken, selv om værmeldingen sier regn og temperaturfall. Du tror liksom ikke helt på det!

Overnattingssteder:
Man + Fredag http://www.arcanson.com/itineraire_vercors.html
Tirsdag            http://www.aubergedesallieres.com/auberge/auberge.php
Onsdag           http://www.hotel-des-sports.com/welcome.htm (no wifi)
Torsdag           http://www.beaurivage-hotel.com/

Hva koster turen
For ca NOK 5.000,- pr person fikk vi overantting 5 netter, treretters middag og frokost alle dager, samt transport av utstyr ved behov.
Utenom kom drikke og lunch

Dette bør være med i sekken
Camelback med vann
Sykkelflaske med energidrikkeSlange (m riktige dimensjoner og ventil) og bøtesaker m nytt lim
Multiverktøy
CO2 patroner
Pumpe
Energibars x 2 – 3
Vindjakke
Kjedelink
Eike m nippel x 2 (som passer hjulet ditt)
Gir wire (for bakgir)
Penger
Førstehjelpssaker
Solkrem
Kjedeolje

I dag, den 14. august, er Pakistans nasjonaldag. Pakistan er et land med ekstreme klasseforskjeller og lite demokrati. Venstresida og fagbevegelsen i Pakistan kjemper med ryggen mot veggen, og havner ofte i pakistanske fengsler. På deler av den pakistanske landsbygda er arbeidsforholdet mellom de rike godseierne og landarbeiderne svært likt slaveri.

Jeg håper at den pakistanske venstresida klarer å styrke seg, og at det etter hvert kommer en sårt tiltrengt jordreform på den pakistanske landsbygda.

Lenker: http://no.wikipedia.org/wiki/Pakistan

http://www.ptudc.org/

http://www.turcp.org/

http://en.wikipedia.org/wiki/Trade_unions_in_Pakistan

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_political_parties_in_Pakistan

http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/Pakistan

http://www.klassekampen.no/35868/article/item/null

http://www.socialismtoday.org/111/pakistan.html

Liberty Bell.

I går var det 4. juli, USAs nasjonaldag. Amerikanerne feira at uavhengighetserklæringa ble underskrevet, 4. juli i 1776, i Philadelphia. Amcar-entusiaster cruisa rundt i Lillestrøm.

Dannelsen av USA var også en borgerlig revolusjon. USA ble en republikk, og var et slag i trynet for det britiske imperiet. Men den borgerlige revolusjonen gikk ikke så veldig langt. Den opprettholdt jo for eksempel slaveriet i Amerika.

I forbindelse med at USA nettopp har feira 4. juli, vil jeg benytte anledningen til å gi min støtte til uavhengighetskampene i Puerto Rico, Hawai’i og Alaska.

Puerto Rico har vært en koloni, underlagt USA, siden slutten av den spansk-amerikanske krigen (1898). USA tok gradvis kontroll over Hawai’i, fra 1893 til 1898. USA kjøpte Alaska fra russerne i 1867.I motsetning til Puerto Rico har Hawai’i og Alaska status som delstater i dagens USA.

Jeg håper at uavhengighetsbevegelsene i Puerto Rico, Hawai’i og Alaska til slutt lykkes i å løsrive disse områdene fra USA, slik det som ble USA en gang lyktes i å kvitte seg med styret til den britiske kronen.

Let freedom ring!

Uavhengighetspartiene i Puerto Rico, Hawai’i og Alaska:

Puerto Rican Independence Party / Partido Independista Puertoriqueno http://www.independencia.net/ingles/welcome.html

Hawai’i – Independent and Sovereign http://www.hawaii-nation.org/

Alaskan Indepence Party http://www.akip.org/

 (NB: Jeg støtter sjølsagt ikke hele den politiske plattformen til noen av disse tre partiene, men jeg støtter deres kamp for løsrivelse fra USA.)

Sverige
Gratulerer med dagen Sverige.
Det er Svänska flaggans dag i dag og det tilsvarer vår 17. mai. Det er ikke den store tradisjonen for å feire dagen i Sverige, men de siste åra har de også prøvd å skape litt mer blest rundt dagen.

Lillehammer
Dagen har ellers vært lang og ok. Frokosten ble inntatt på SAS-hotellet i Lillehammer og utpå dagen gikk turen via Oslo hvor jeg satt av arbeidskamerater og videre til Halden hvor jeg nå slapper av. Kvelden har vært tilbrakt hos gode venner, men nå måtte jeg hjem for å ta inn kattene. Våre katter er ikke nattdyr og har streng beskjed om å være inne til halv ti. De kommer inn og ikke aner jeg hvordan kona har greid å oppdra dem til å lystre klokka.

Tyrkia
Kona har dratt på ferie til Tyrkia denne uka og datter og ett barnebarn er med. De drar som vanlig til Kusadsi og AliBabam Hotell. Oppholdet denne gangen er kort, bare en uke, men vi skal tilbake for en lengere periode i august.

vi vant grand prix, men det har jo alle fått med seg uansett. de første tolvpoengerne var vi ekstatiske, så dabba det litt av, og det hele gikk mer over til indignasjon over alle poeng under ti. kjente en viss tilfredsstillelse av å se sverige langt nede på lista med lusne 29 poeng mot våre 387, jeg mener, det var jo så passende, nasjonalhelga og alt, all den tid grunnlovsdagen var første skritt på vei til nasjonsfrihet og død over sildesalaten (som riktignok kom noen år etter grunnloven, men pytt pytt).

og det er virkelig enkelte ting jeg elsker med søttende mai. jeg elsker å feire søttende mai i oslo når det er fint vær og jeg kan snike meg inn i toget og vinke til kongen og dronninga og kronprinsen (er ikke så viktig å vinke til mette-marit, skal jeg være helt ærlig), jeg elsker å slappe av på parkgress, mens sola skinner og folk er glade; i bunader og dresser og finstas, og det løper pynta småbarn over alt, og russen trasker rundt og ser ut som døden er rett rundt hjørnet og jeg tenker “haha ingen flere dunkende russebusser hurraaa”, og jeg elsker trommene og korpsmusikken, marsjtakta og norge i rødt, hvitt og blått (og jeg er også, fordi bunaden henger i skapet hjemme, der oppe, nord for polarsirkelen hvor midnattsola har gjort sin entré nå, je crois). jeg elsker at jeg bare kan spasere bort til Blå og sitte ute ved elva og spise vårruller i sola, dra hjem og hente øl, komme til Kubaparken og møte folk og drikke øl og stemninga er festival, bare enda bedre, for det er nasjonaldagen og alle som er ute på nasjonaldagen (i alle fall i Kubaparken) er glade og fornøyde og sprer god stemning. og jeg suger opp hver eneste lille flik.

helt til jeg er full. nå er jeg full. post-grand-prix-seier- og søttende-mai-blues. oslo var dekka av skyer og regn i dag. grått vær, slapp stemning. blåmandag. mot bedre vitende tok jeg turen innom Tronsmo og så litt i et av de små diktheftene fra Flamme forlag, det jeg har lyst til å kjøpe men ikke helt klarer å kjøpe likevel, for det er så trist. det er sånn jeg kunne skrevet selv, tror jeg, hadde det vært meg. og en gang blir det meg, det er vel kanskje derfor jeg ikke helt klarer å kjøpe den for å ha den liggende lett tilgjengelig, fordi den tanken; en dag er det meg, den er en fryktinngytende stormsky jeg helst vil ignorere så lenge jeg kan. vi vil vel alle det?

(og når det er sagt, vil jeg fortelle deg at jeg ser spøkelsene dine over alt i denne byen, så mange som går rundt og ser ut som deg, ser skikkelig ut som deg, yngre, eldre, alt du var, alt du aldri ble, og aldri visste jeg at så mange kunne se så like ut, og om noen hadde fortalt meg det ville jeg ikke trodd på det uansett. jeg tar meg selv i å stirre akkurat litt for lenge, akkurat litt for intenst, litt for forbausa. det hele er så rart. du har brødre du aldri visste om. bety det at jeg har levende søstre vandrende omkring, refleksjoner av meg som ikke er meg og ikke er i nærheten av å være meg, men som likevel er? slektskap uten blod. har vi alle?)

I går var jeg ved Eidsvollbygningen og feira Norges nasjonaldag 17. mai. Det er absolutt på sin plass å feire at vi fikk vår egen grunnlov. noe som var starten på Norges sjølstendighet. Vi kan dessuten feire at vi verken er underlagt Danmark, Sverige eller Tyskland. I år kan vi jo dessuten feire Rybaks Melodi Grand Prix-seier.

Jeg er utrolig glad for at Norge ikke er medlem av EU.  Vi må snarest mulig melde Norge ut av EØS, Schengen, WTO og NATO. Norge trenger dessuten en ny grunnlov. Vi må kvitte oss med monarkiet og statskirka, og innføre en sekulær republikk som behandler alle former for religion og livssyn likt. Jeg ser for meg at stortingspresidenten kunne være statsoverhode i Republikken Norge, og at stortingspresidenten kunne overta de svært få rollene som det i dag er monarken som har. Stortingspresidenten ville da for eksempel signere de nye lovene som ble vedtatt av Stortinget.

I mange andre landområder fremmes det i dag legitime krav om sjølstyre. Blant disse landområdene er Palestina, Kurdistan, Tamil Eelam, Vest-Sahara, Afghanistan, Irak, Puerto Rico, Baskerland, Tibet, Hawai’i, Alaska, Kashmir, Tsjetsjenia, Sør-Ossetia, Abkhasia, Transnistria, Korsika og Færøyene. (Jeg har sikkert glemt noen på denne lista…) Både i England, Skottland og Wales (Cymru) er det flere som slåss for at disse tre områdene skal bli til sjølstendige republikker. Disse kravene fortjener støtte. I tillegg er så klart kravet om et gjenforent Irland, hvor Nord-Irland innlemmes i den irske republikken, også et legitimt krav som bør støttes.

Det blir ikke 17. mai i Norge uten en idiotisk flaggdebatt i forkant, og i år var ikke noe unntak. Den ene idioten etter den andre ville altså forby folk å gå med andre flagg enn det norske. Et slikt forbud er prinsipielt forkastelig, og det ville dessuten vært helt umulig å gjennomføre det i praksis. Jeg synes at det er mest naturlig at folk vifter med det norske flagget 17. mai, men hvilke flagg folk velger å vifte med angår da virkelig ingen andre enn dem.Under årets feiring av 17. mai ved Eidsvollbygningen var det en dame som gikk rundt med USAs ‘Stars and Stripes”, uten at det ødela dagen for noen som helst.  La folk gå med de flaggene som de vil gå med 17. mai!

Jeg dro bare en liten tur nedom byen før jeg kjørte mot Trondheim i dag og da tok jeg disse bildene.

I dag hadde jeg bestemt meg for at det skulle være en helt vanlig søndag. Når man ikke tåler lyd og store folkemengder er det best sånn. En helt vanlig søndag. Dessverre kom ikke avisen på akkurat denne vanlige søndagen, men hva gjør vel det når man orker nok lyd til å høre søndagsavisen på P2? Jeg måtte lukke verandadøren på et tidspunkt, fordi ungene i nabolaget av en eller annen grunn blåste i høylydte fløyter på denne helt vanlige søndagen. Men etter hvert forsvant de, barna og foreldrene, som av en eller annen grunn hadde pyntet seg på en helt vanlig søndag.

Jeg hadde bestemt meg for at det skulle være en helt vanlig søndag. Jeg hadde kjøpt inn femte sesong av Presidenten og Mamma Mia-filmen, for å tilbringe denne søndagen delvis i det hvite hus og delvis på en idyllisk, gresk øy omgitt av syngende og dansende mennesker. Et stykke inn i budsjettforhandlingene i det hvite hus begynte jeg plutselig å tenke på denne helt vanlige søndagen for nøyaktig et år siden. Da var det en lørdag som ikke var helt vanlig. Da satt jeg på en buss. Jeg hadde reist i et døgn fra Zambia, inkludert ganske mange timer på flyplassen i Nairobi, der jeg diskuterte jeg sør-afrikansk politikk med to sør-afrikanere som hadde vært i Rwanda og ble kjent med to tyske bistandsarbeidere på vei hjem fra Kenya. Jeg hadde reist i et døgn, og det var streik på Flesland. Vi landet i Stavanger i stedet, og ble sendt i buss til Bergen. Sammen med turister fra Tyskland og England satt jeg mer enn fem timer på en buss, og så bunadskledde mennesker vifte med flagg langs vestlandskysten. Jeg kjørte med to ferger i strålende sol, og delte ut sightseeingtips til ivrige turister.

Tante Grønn hører på mannskor

Og så hørte jeg på radio. Og plutselig var det kjente toner i mitt øre. Mannskor som sang nasjonalsanger så nasjonalromantikken nesten tok overhånd. Den norske studentersangforening sang på direkten om Olav Trygvason og at Ja, vi elsker dette landet og sangerhilsen, som minte meg om mine tider i studentkor da søttende mai var sang i tog og sang på fest. Studentersangforeningen sang “Tagen er Ormen Lange, fallen er Olav Trygvason”, så jeg fikk frysninger på ryggen, der jeg satt på bussen et sted mellom Stavanger og Bergen.

Det kom jeg til å tenke på midt i budsjettforhandlingene. Og måtte skru på radioen. Det skulle være en helt vanlig søndag, men jeg sprakk. Det ble litt nasjonaldag her også. En liten time med nasjonalromantikk, før jeg vendte tilbake til budsjettforhandlingene. For man må jo ha litt mannskor på en sånn dag. Jeg kan være foruten musikkorps og buekorps, men mannskor, det må jeg ha.

Etter en tankevekkende samtale i går kveld, hvor det ble snakket om en hest som var så vanskelig at avliving ble vurdert, bestemte jeg meg for å leie Almira ned til stallen i dag. Nettopp fordi første tegn på at en hest begynner å få slike fakter begynner ved håndtering. Almira har motsatt seg å bli leid ned før, men jeg har ikke tenkt å la Almira utvikle slike uvaner som det å skvette faktisk er. Etter å ha leid henne ned, noe som gikk kjempefint, og som jeg kommer til å øve mer på, satte jeg henne i kvigebingen og hentet kraftfôret hennes. Noe som var velfortjent. I omlag tre timer var jeg i stallen, da stelte jeg henne, renset rideutstyr og vasket halen og beina. I dag er det 17. mai, og det har du sikkert fått med deg, det vil også i tradisjonens tro si at jeg pynter Almira, noe jeg pleier å gjøre til 17. Mai og på julaften. Hun er jo fjording, Norges nasjonalhest, så hvorfor ikke?

Les hva jeg mener om ikke-norske flagg på 17.mai her.

Nedenfor finner du noen bilder av Almira, noen er tatt av mamma og andre er tatt av meg. Jeg har ikke redigert noen av dem, og jeg vil gjerne høre din mening om bildene og hvilket du likte best ogsåvidere.

Gratulerer med dagen, alle sammen!

“Joda, toget i by’n, går ikke det liit tidlig på morningen dåh Pappa?”. Det gjør vell forsåvdt det, men de fikk dratt meg med, (i motsetning til lillebror, som ikke kom seg opp av sengen). Toget, og 17mai feiring i bergen sentrum er egentlig ikke min greie. Svanse rundt i bergensbunad, og gjøre, hva?

Ta bilder! Masse bilder. Masse masse mennesker, og toget som bergen er så kjent for. Så plutselig så var det kanskje ikke for tidlig og dra til byn alikavell, litt i tidligste laget kanskje, og ikke helt i våken tilstand, men altså…

Jeg liker uniformer. Menn i uniform, woho. Nei men seriøst. Mennesker i uniform, generelt sett. Det er liksom noe med det. Noe litt viktig, og autoritert, og ikke minst, så synes jeg det gjør en god effekt på bilder… Også var det noe spessielt over det når krigsveteranene gikk…

Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg har ikke vært i by’n på 17mai veldig mange ganger, siden jeg var ganske så liten, så jeg har ikke så veldig mye og sammenligne med. Men jeg synes det var tøft med litt historiske innslag jeg…

Barna er alltid hovedatraksjonen på slike ting da, for meg ivertfall. Han her var nok desidert yngst i troppen sin, men tøffere en toget, DET var han. Viste ikke at de hadde lov til og kjøre sånn greier når de var såpass unge jeg…

God 17. Mai folkens!

17.mai

Det var den beste dagen i året, utenom bursdag og julaften da. Dagen da jeg våkna grytidlig av saluttene, høye smell som ljomet mellom fjellene. Sola skinte og varmet meg i ansiktet gjennom vinduet, for det var jo alltid så fint vær på nasjonaldagen før i tiden?

Pappa måtte vekkes for jeg ville ikke stå opp alene.
På denne tiden gikk korpsene rundt og spilte i nærområdene av sentrum, noe som var kjempespennende å se på fra verandaen.

Når alle var stått opp spiste vi frokost, og bordet var selvfølgelig dekorert med blomster og flagg.
Etter at maten var fortært skulle klærne på. De stygge klærne som mamma tvang meg i.
Å, som jeg hatet å kle meg i finstasen.
17.mai-sløyfe og flagg var også et must, hadde ikke noe valg rett og slett.

Etter at barnetoget, som kanskje kunne regnes som det verste var over, var alt bare fryd og gammen.
Man fikk jo tross alt spise så mye is man bare ville, det fikk man ikke lov til ellers, kunne det bli bedre?
Gassballonger i fleng var det man så om man løftet hodet mot det blå, hvor ville de stoppe mon tro?

Resten av dagen gikk ut på å proppe i seg mest mulig snop og holde seg unna bøller med vanngevær og båthorn, slike bokser som tuter så ørene flagrer.
Lite visste jeg om hva denne dagen gikk ut på, annet enn is, ballonger og flagg.

Gratulerer med dagen!

komma, og så tar man det videre derfra. Jeg laget meg en liten oversikt i hodet da jeg våknet, alt jeg har å gjøre fremover, og fant det aldri kom til å lyktes. Det er altfor mye, og altfor liten tid, det kommer ikke til å gå. Men vanari, i dag er 17. mai og en festlig dag, som norskkurset de bruker i Ukraina formulerer det. Da går alle barna opp til slottet og vinker til kongen. Sånn skal det være.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å skrive en grundig post om feiringen av 17. mai, om hvorfor vi feirer den, og at grunnloven vi på den dagen underskrev på Eidsvoll, ikke var gjeldende mer enn et halvår, og da var den gjeldende under temmelig usikre forhold. Det er en spennende historie dette, og mye å skrive, men det var dette med tiden, den er der ikke.

Så i stedet gjør jeg det jeg kan best: Kobler ut alt, og starter dagen med et glass vin. På spilleren er Bob Dylan, den nyeste platen, Together through life, og det kanskje beste sporet, “This dream of you”. Det er trekkspill og tilbakeholdt, smekrende rytme, med en gammel Dylan som hest og ømt synger om drømmen om deg, som får ham til å leve videre. Dette er nasjonaldagen.

Snart skal jeg ta på dress. Programmet for dagen er å gå ut i byen klokken 1100. Før det skal jeg skrive frokost. Jeg ser det kommer til å bli fryktelig travelt, for klokken er allerede halv ti. Det er ikke annet å gjøre, enn å nyte mitt glass vin.

Gledelig 17. mai, folkens, måtte alle bare være lykkelige!

Grattis till alla norrmän och 17 maj!

Här i Norge har det varit en riktigt firarhelg. Fick veta av sambon igår att de dessutom vunnit melodifestivalen – grattis!

Idag blir det fira dagen så gott jag kan. Jag vet inte riktigt hur vi ska fira, kan pinsamt nog erkänna att det blir första året som vi faktiskt ska iväg på något i stan. Vi har annars flytt landet eller bara hållt oss hemma, men nu är barnen så pass stora att de absolut bör få fira 17 maj!

Än en gång Grattis Norge!

(Bild: Lånat från google och egen text)

 Nå står vask og stryking av bunadskjorten for døren. Jeg må sjekke over resten av bunaden også. Så jeg kan være fin til nasjonaldagen.

17 mai er i grunnen en merkelig ting. Vel det er Norges nasjonaldag hvor flagget skal heises til topps, og vi feirer at vi ble selvstendige. Men kan du tenke deg noe mer merkelig. En kler seg i den fineste stasen en har, og pynter hus og heim. For å gå til nærmeste tilstelnings plass, for å spise pølse i brød.

Neida de fleste av oss har vel familietradisjoner. Hos oss skal vi ha middag sammen, store som små. Toget som går fra kirken til skolen skal vi ha med oss. Og så skal også få med oss russetoget, der vår yngste datter skal delta.

Det blir også litt spesielt, i og med at det er første 17. Mai til lille Angel.

Selveste statsministeren blir å treffe på Costa Blanca 17. mai.

Det er en stor begivenhet for den norske bosettingen på den hvite kysten. Han blir her i tre dager, og skal delta i feiringen av nasjonaldagen på flere steder. Dessuten skal han besøke Reumasol, den norske skolen i Rojales samt tale på et åpent møte i regi av Arbeiderpartiet på Costa Blanca.

Ikke nok med det! På nasjonaldagen vår kommer også Spanias statsminister, Zapatero til Costa Blanca. Han skal gå i tog sammen med Jens og oss andre. Det har aldri skjedd før at Zapatero har besøkt denne delen av landet.

Vi tar dette som en anerkjennelse av oss som bor her! Det blir et inntrykk stikk i strid med hovedstadsavisenes begredelige skrivende malstrømmer om trygdemisbrukere og fyllesvin som oppholder seg i “Syden”.

Vikingposten kommer selvfølgelig til å være til stede hele veien. Vår spesialutsending, Leif Kverneland, har hatt flere forhåndssamtaler med Jens, og blir med i følget de dagene han er her. 

Les Vikingpostens artikkel om begivenheten, og følg med videre! 

Hvorfor 17. mai i Spania? Spanjolene, som benytter enhver anledning til fiestas, er helt _med_ på vår feiring. Dette er helt i deres ånd. Tog, flagg, korps, leker og is. Vi deltar også gjerne på spanske fiestas. Skulle bare mangle!

Det er Samenes nasjonaldag i dag.  Gratulerer med dagen!
Jeg har tidligere vært i Finnmark denne dagen og har fått være med på feiring, men det er flere år siden nå.

Vår yngste “datter” fyller også år i dag. Hele 20 år har hun blitt.  Utrolig hvordan de åra vi har kjent henne har gått unna.

Nå har kvelden kommet og jeg sitter her i godstolen og ser på History Channel, mye artig å lære der.
Ute har kulda lagt seg og kanskje snøen blir liggende litt ekstra.

Da var det igjen klart for en ny bloggpost, for aa stilne sulten folk der hjemme har paa mediegutter paa reisefot.

Vaar förste hele dag i Montpellier, ble ulikt alt annet vi har foretatt oss paa interrailen, men litt mer lik det vi foretar oss naar vi befinner oss hjemme i Tromsö. Mens programmet tidligere paa turen har värt fullspekket med opplevelser, store planer og aktivitet fra morgen til kveld, ble programmet “hjemme” i Montpellier veldig avslappet, veldig planlöst og veldig restituerende for slitne interrailkropper. Vi brukte lang tid paa aa komme oss opp fra sengene, brukte lang tid paa aa spille Game Cube, för vi kom oss ut, brukte lang tid i en spillehall i gamlebyen, dro hjem, og brukte resten av kvelden paa Game Cubing. Det var en kort, men veldig presis oppsummering av den förste hele dagen i Montpellier

Den andre dagen ble imidlertid litt mer innholdsfylt, da vi paa formiddagen dro til en stor klatrepark utenfor Montpellier, og fikk rört litt paa oss. Hvis vi ser bort fra all löpingen etter togene vi har värt for seine til, har ikke interrailen värt spekket med fysisk aktivitet, saa det var godt aa bli litt sliten (og litt, eller ganske, redd, da vi etter hvert klatret ganske höyt over bakken i en bratt fjellvegg, med ansvar for vaar egen sikkerhet). Göy var det i alle fall, og vi brukte mange timer i klatreparken, för vi tok oss en liten tur paa stranda for aa kjöle oss litt ned, noe vi fikk gjort til de grader, da temperaturen paa vannet utenfor Montpellier holdt omtrent Telegrafbuktanivaa, noe som maa kunne sies aa väre langt under det bortskjemte interrailkropper har blitt vante med. Turen paa stranden ble imidlertid ikke saa lang, da klokken hadde blitt ganske mye, men vi fikk da i alle fall kjölt oss ned. 14. juli er forövrig ogsaa den franske nasjonaldagen, saa vi hadde lyst til aa oppleve bylivet og den franske feiringen.

La oss bare si det först som sist: franskmennene feirer ikke nqsjonaldagen sin paa samme maate som oss nasjonalstolte nordmenn. Her var ingen nasjonaldrakter, flaggviftende unger i barnevogn, landsforrhelligende sanger, sukkerspinn og fest. Joda, franskmennene kom seg ut av husene sine til slutt, men det eneste som skilte nasjonaldagen fra en hvilken som helst dag i frankrike, var en (slags) konsert paa torget med litt godt, men mye blandet. Her gikk det ikke i hyllestsanger som “Ja, vi elsker” eller “Norge i rödt, hvitt og blaatt”. Nasjonaldagen i Frankrike ble heller brukt til aa fremföre coverversjoner av mer eller mindre internasjonale hits med alt fra Anastacia til AC/DC. Det skulle visstnok ogsaa väre noe raketter ved midnatt, men vi orket ikke holde oss opp til da. Ikke hörte vi noe til dem heller. En heller rolig feiring av nasjonaldagen for aa si det slik.

Det var like greit aa komme seg tidlig til sengs, da vi tidlig neste morgen skulle ta toget til Barcelona for en liten dagstur. Fire av de fem interrailerne fikk kravlet seg opp tidsnok til aa naa toget til Barcelona. Eivind ville heller bli igjen i Montpellier en ekstra dag. Etter mye styr paa toget kom vi endelig frem til Barcelona, hvor vi tok inn paa et koselig pensjonat, för vi oppsökte mediejenter paa ferie i Barcelona. Etter et lite besök innom Nou Camp, som forövrig var saa grisedyr at vi ikke orket aa betale for aa komme inn, dro vi ut for aa ta et tapasmaaltid med jentene. Vi koset oss veldig med god mat og godt selskap, selv om Sunniva presterte aa bestille to porsjoner med blekksprut i stedet for det vi egentlig skulle ha. Det smake uansett ganske godt, selv om konsistensen var heller merkelig. Etter maaltidet gikk vi for aa se paa en magisk fontene, som ikke var särlig magisk, da den magiske fontenen i Barcelona bare er magisk fra Torsdag-Söndag. Da den magiske fontenen ikke var magisk, dro vi heller inn i gamlebyen og saa oss rundt i det som er en veldig fin og spesiell by, med masse liv og masse rare folk ute i gatene. Blant annet stötte vi paa en mann som hadde kledd seg ut som et tre, og det var det han “gjorde” for aa tjene penger. Veldig merkelig, og veldig patetisk.

Oppholdet i Barcelona ble ikke saa langt, da vi tok toget tilbake til Montpellier neste morgen. I dag reiser vi videre nordover til Amsterdam; hvor vi skal sove en natt paa en hostelbaat, för vi splitter oss opp og vender hjemover. Noen drar innom Oslo og tar fly nordover, noen innom Danmark for aa besöke familie? för saa aa toge nordover gjennom Sverige. Vi er inne i siste fjerdel av interrailen, som i stor grad blir aa bestaa av reising nordover igjen, med noen stopp underveis.

Dere vil höre fra oss igjen i Amsterdam. Der kommer mest sannsynlig bilder til de to forrige postene ogsaa. Naa har vi et dögn med reising foran oss

mvh
Medieinterrailerne