“Hva Jesus egentlig mente når han sa dette var at …”

“Wow”, tenker jeg. Enten er Pastor Ann virkelig sikker i sin teologi, eller så skjuler hun sin tvil for å gjøre det lettere for lytterne å få utbytte av prekenen. Jeg tørr ikke å fremstå like sikker som pastor Ann. Jeg er ikke så sikker, og tørr ikke å late som. For et stort ansvar det er å fortelle hva Gud egentlig mente. Eller hva Paulus egentlig mente. Eller Johannes, eller Jakob, eller noen av de andre.

Det er som om vi har gått oss vill i en jungel av muligheter. Det er så ufattelig mange meninger. Så mange tolkninger. Er det  noe i Bibelen vi ikke liker er det helt sikker noen (og ikke helt usannsynlig er denne noen en som har en Ph. D i teologi) som har en (bort)forklaring vi kan adoptere, og er det noe vi virkelig liker, kan vi være sikker på at det finnes en scholar eller to som kan ta denne gleden fra oss.

Jeg finner det til tider fristende å leke “pick and choose” – Å velge ut ulike ytringer fra de teologene som gjør meg mest inspirert – mest lykkelig. Men hva om jeg føler at Bibelen forteller meg noe annet? Hvordan velger jeg? Om disse to ikke passer overens, velger jeg da det jeg liker, eller det jeg finner mest sannsynlig?  På den annen side, hvem er egentlig jeg til å bestemme hva som er mest sannsynlig? Bibelen ble ikke skrevet primært til meg. Den ble skrevet til mennesker som levde i et annet land, mennesker som snakket et annet språk, mennesker som hadde en annen kultur, mennesker som levde for 2000 år siden!

Et par av mine professorer tilhører den gruppen som mener de har skjønt det hele. På én måte er jeg litt misunnelig. Det virker jo noe befriende. Jeg ser for meg det vil gi mot og inspirasjon til å evangelisere når du faktisk vet hva du vil fortelle folk, og du kan føle deg sikker på at det virkelig er sannheten du deler. Men på den annen side sitter jeg igjen med en følelse av oppgitthet etter å ha lyttet til dem. Argumenter som “Ja, jeg ser at det er det det står, men jeg tror ikke det var det han egentlig ville si…” er ikke av den mest overtalende sorten. Heller ikke “ja, det er klart jeg kjenner til den brennende busken, men tror du virkelig en busk kan brenne uten å brenne opp? Det må ha vært en metafor” ( dette argumentet blir noe meningsløst når den samme professoren tror på Jomfru-fødsel og oppstandelsen).

Jeg tror at vi altfor ofte mishandler enkelt tekster i Bibelen i våre forsøk på å få dem til å passe inn i et alt-omfattende system, eller i våre forsøk på å få dem til å støtte bestemte doktriner. Vi ignorerer deres mest opplagte mening fordi denne meningen ikke passer inn i systemet. Det er tiltrekkende med et slikt system. Særlig om dette systemet passer godt til ens kirkes doktriner, og du kan dele det med dine brødre og søstre, så du slipper å føle deg alene. Men selv om noe er tiltrekkende og komfortabelt betyr det ikke at det er riktig.

Jeg tror absolutt at det er meningsfylt å forsøke å forstå hva Bibelen lærer oss,  men jeg tror det er naivt å ta det som en selvfølge at vi har lykkes i å finne alle svarene. Og jeg tror at frykten for å måtte gi opp tradisjoner og doktriner, frykten for å måtte gi opp gamle svar for så å innse hvor mye vi ikke forstår, er en frykt som hindrer for  vekst og ny innsikt.

Kjenner du stol-leken? Du vet, den vi har lekt i bursdags-selskaper fra vi var 4 år gamle. Hvor der er x antall stoler og x +1 antall mennesker som går rundt stolene i spenning, og håper på å få et sete når musikken stopper.  Enkelt. Spennende når man er 5. Kjedelig når man er eldre. Eller, det trodde jeg i hvertfall.

I kveld feiret vi Igors 18 års dag. Her fikk jeg lære en ny versjon. Først av alt, “The musical chair” er en danse-lek. Stol-leken ble sååå mye artigere når de x + 1 antall deltakerene danset sin vei rundt stolene. Men foruten om den underholdene dansingen ble jeg introdusert for et annet konsept: personen som ikke har en stol når musikken stopper må gjennomgå en “straff” bestemt av publikum og de andre deltakerene. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Jeg fikk blant annet se Joachim synge Barbie Girl, Jonas danse Limbo, og Christian sniffe 15 sko.

Jeg føler det litt på samme måte som da jeg  hørte “Kom igjen, ketchup – vitsen” for første gang på engelsk. Vitsen vi i Norge har ledd av i generasjoner uten egentlig helt å forstå betydningen. Det er som om vi adopterer halve leker og spøker, og lar alt det morsomme ved dem bli igjen der hvor de kommer fra…

Kroppen vil ikke falle til ro. Hjertet banker, og hodet er et eneste rot; fylt av greske verb og andre byrder.  Det blir få timer med søvn. Neste morgen er det timer igjen.  Jeg føler meg lei, og trøtt, og sliten. Jeg ønsker desperat trøst og oppmerksomhet, men å ignorere kjæresten i håp om at han skal se at det er noe galt viser seg å ikke være den beste taktikken. Han synes jeg er borderline og barnslig, og jeg kan se han har et poeng. Jeg blir dog likevel fornærmet. Jeg velger å tro at jeg ikke er den eneste som blir noe borderline og barnslig etter en søvnløs natt.

What a crappy day.

One of the pastors at Newbold mentioned this study in church today. After having learned about how scientists do studies and how hard it is for a scientist to publish his or her paper in a journal,  I’ve  come to trust  studies that are published in scientific, academic journals (this one is from the British Medical Journal). Also, I’m a huge fan of lists, so I just have to blog this one

The biggest factor that determines how well you age is not your genes but how well you live. Not convinced? A new study published in the British Medical Journal of 20,000 British folks shows that you can cut your risk of having a stroke in half by doing the following four things: being active for 30 minutes a day, eating five daily servings of fruit and vegetables, and avoiding cigarettes and excess alcohol.

I am just gonna give you the short list here, and then, if you want to know more (like, the reasons behind the different advices) you can read the full article here.  I recommend it. And please do notice number 8

10 health habits that will help you live to 100:

1. Don’t retire.

2. Floss every day.

3. Move around.

4. Eat a fiber-rich cereal for breakfast

5. Get at least six hours of shut-eye.

6. Consume whole foods, not supplements.

7. Be less neurotic

8. Live like a Seventh Day Adventist

9. Be a creature of habit

10. Stay connected

På flyplassen kom jeg over den første sesongen av Private Practice til kr 199. En grei pris å betale for flere timers avslappende, useriøs, uforpliktende  underholdning kom jeg frem til ( Ja, jeg er klar over at Private Practice ikke er en ekstremt bra serie -den er urealistisk, overdrevet, jentete, klissete og klisjè-aktig – men jeg liker den likevel jeg ).  Det ville på ingen måte ruinert meg å kjøpe den, men så kom jeg til å tenke på noe Sandra sa i sommer (i forbindelse med at hun ønsket seg en kjøkken-maskin, tror jeg). Hun syntes det var så trist at vi bare kunne gå å handle det vi ønsket oss. At vi aldri hadde tid til å virkelig ønske oss noe lengre. Om vi vil ha noe (innenfor rimelighetens grenser vel og merke)  går vi  for å kjøpe det. Og jeg syntes hun hadde et gyldig poeng.  Så jeg lot Private Practice sesong 1 stå igjen i butikken, og skriver den herved opp på ønskelisten i stedet

1. En stooooor katte-pus
2. Første sesong av Private Practice
3. Ull-Votter. Mmm, det er godt og varmt det!
4. En mørke-blå, mørke-brun, mørke-grønn eller en annen Serina-farga ull-genser. Om noen vil strikke sender jeg gjerne penger til garn
5. En sånn her <3
6. Enda en ull-genser! (Jeg fryser så fælt jeg!)
7. Bli-ny-dag hos personlig stylist eller annen form for shoppe-hjelp Jeg har så lyst på noen nye klær, men det er så vanskelig å finne noe jeg liker når jeg er ute for å handle! Eller, ofte finner jeg noe, men så er jeg rett og slett for spinkel til å passe de  klærne som jeg har lyst på, så et altarnativ kan være å gi meg…
8. en treningsstrikk så jeg kan trene meg litt større i armer og skuldre, og følgelig passe de klærne jeg vil ha    (fåes kjøpt på bl.a obs og internett)
9. i.d. bareMinerals face color 36077 warmt  (rouge kind of), og i.d bareMinerals foundation Fairly light (foundation-pudder). Men I.d sminke er ganske så dyrt i Norge, så om noen skal til USA i nærmeste framtid, så…
10. Undertøy er jo også ganske koselig å få, men jeg tror jeg vil unngå å blogge min (altfor) lille bh-størrelse. Så det får bli for dere som allerede kjenner den ;p
11. Første sesong av House
12. Fotbad
13. Fot- Badesalt
14. Belter,  i fargene hvit, off-white, beige og brun (str. 34/36 eller small)
15. “Mind, Character and Personality” Volume I og II, av Ellen G. White (Vet dog  ikke hvor man får tak i disse. De første ble trykket i 1977, men noen nye ble trykket i 2001 tror jeg – av Ellen G. White Publications. Christian Home Library).
16. Badekar ;D Mmm.

Men nå er det tid for å gå i seng kjenner jeg. Så skal jeg drømme om en herlig blanding av julenisser, ønskelister, løver, ull-gensere og treningsstrikker. Det blir kanskje noen oppdateringer på ønskelisten siden om jeg kommer i tanke om noe mer

Hun sitter i den samme kassen, i den samme butikken, og stiller meg det samme spørsmålet som hun gjorde for to år siden. Jeg lurer på hvor mange ganger hun har gjentatt setningen “Do you have a nectar card?” i løpet av de siste 730 dagene.

Sainsbury’s damen har det kanskje veldig, veldig bra. Jeg kan ikke si hun ser ulykkelig ut. Hun smiler til hver en kunde, og kjenner stort sett hele Bracknell, vil jeg tro. Men kanskje, mellom de faste ytringene “Hello my dear”, “Do you need a bag?” og “Do you have a nectar card?” , så drømmer hun om noe annet. Kanskje tenker hun tilbake på dagene på skolebenken. Hun husker da frøken spurte henne “Tell me Mary, what do you want to do when you grow up?” Svaret fra lille Mary var klart og tydelig, med skinnende øyne og stor selvtillit: ” I would like to be a painter, Mrs Tompson”.

Eller kanskje drømmer hun om turen til Afrika som hun så lenge planla, men som aldri ble til noe. Eller kanskje tenker hun på hvor synd det er at hun aldri var noe aktiv som barn. Om hun hadde fått smaken på dans eller håndball så ville hun kanskje vært i bedre form nå. Kanskje tenker hun på hunden hun aldri kjøpte, språket hun aldri lærte eller på den  Gud som hun aldri ble kjent med.

Mary i Sainsbury’s kan ha store drømmer eller små drømmer. Eller begge deler. Men det er ikke størrelsen på drømmene som vil gi henne glede. Heller ikke antallet. Det er hva Mary gjør for å få drømmene oppfylt som betyr noe.

Så mange ganger har jeg hørt setninger som begynner med ordene “Om jeg bare var ung i dag, da ville jeg…”. Er det fordi vi med alderen blir redde for forandringer? Er det fordi livet med dets sorger og skuffelser har kvalt de drømmene vi en gang hadde?  Eller, kanskje er drømmene der stadig, men håpet om å få dem oppfylt finnes ikke mer.

Men er det virkelig bare unge, naive mennesker, som enda ikke har møtt sorger og skuffelser, som har lov til å arbeide for det de drømmer om? Du er fri til å si ja til å bruke din tid på de tingene som du synes er viktige, på de tingene du liker å gjøre, på de tingene du ønsker å lære.

Denne friheten kan misbrukes. Den kan misbrukes av foreldre som forlater sine barn fordi de ønsker å “finne seg selv”. Den kan misbrukes av menn i “midt-livs-krise” som sammen med bilen også bytter ut sin kone i en 10 år yngre modell.  Den kan misbrukes av foreldre som setter egen karriere foran tid til kjærlig omsorg for sine barn.

Men friheten til å drømme, og friheten til å gjøre forandringer i tilværelsen for å få den mer slik du ønsker den skal være, behøver ikke å misbrukes. Denne friheten kan også føre til veldig masse bra. Og det er du som bestemmer hvordan du vil bruke den!

Med alderen kommer frykten for forandringer, men vi trenger forandringer for å vokse. Man er aldri for gammel til å få oppfylt en drøm, bruke tid på ens favoritt-hobby eller lære noe nytt. Man behøver ikke stikke av fra familien, si opp jobben, eller selge alt man eier og flytte til Afrika. Man kan for eksempel begynne med en bok. I løpet av de fire siste ukene har jeg lært ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle lære (for eksempel gammel gresk), jeg har blitt inspirert, jeg har fått nye spørsmål, tanker og perspektiver, og mesteparten av dette er takket være gode bøker!

Jeg tenker på Mary fra Sainsbury’s. Kanskje hun også ville gledet seg over noen nye bøker. En hobby bok om maling kanskje, eller en reise-guide over Afrika. Eller kanskje hun ville likt å bli medlem av den lokale line-dance klubben, eller det lokale håndball-laget. Eller hva med å melde seg på et kvelds-kurs i italiensk, eller et alfa-kurs? Det er alle reelle, tilgjengelige, ufarlige, spennende muligheter!

Jeg kom til å tenke på “Yes man”, komedien med Jim Carrey. Se den om du ikke har gjort det, og si ja til å prøve noe nytt

Jeg ble tagget av Maya i en Facebook-note. Hun ønsket at jeg skulle skrive  en liste over 20 ting  som gjør meg lykkelig.  Det syntes jeg hørtes artig ut, so here we go…

1. Når jeg føler at Gud er nær
2. Når jeg kjenner at jeg  selv blir glad av andres gleder, og kan føle at jeg til tider lever for andre enn bare meg selv
3. Å kjenne  svetten renne nedover ryggen, og se mitt røde, blodfylte, bankende hodet i speilet etter en effektiv løpe-tur
4. Å ta en dusj
5. badekar
6. luktelys
7. Lars sine kjærlige blikk
8. Varme hender fulle av omsorg som klapper meg på skuldrene
9. Gregory Boyd
10. salat med avocado, rød løk og feta-ost
11. Book-deposititory
12. Costa-coffe
13. mamma sine fløtegratinerte poteter
14. lukten av pinnekjøtt og kålrot-stappe på julaften
15. David Keirsey
16. fritid uten dårlig samvittighet
17. venner <3 <3 <3
18. lille-søss!!
19. treningstimer med Eirin
20. Å skrive liste over 20 ting som gjør meg lykkelig!!

In one of my classes we were touching on the issue of ordination of women (in order to work as a pastor you need to be ordained). In several (conservative) christian circles women is seen as inferior to men, and the role of the pastor is perceived as a role that should be taken by men only.

My teacher (who is writing his PhD on this topic) shared some of his thoughts and conclusions with us. One of his main points was that how we perceive the role of men and women is strongly determined by the culture we live in, and the philosophy that is dominating in that specific culture. Christians may use “theological arguments” without realizing that these arguments do not have their origin in scripture but in for instance Greek philosophy.

Without attempting to go into the whole debate of whether women should be ordained or not,  I’d like to share some of what I’ve learned with you (this is from my teacher’s newly written paper. I hope he doesn’t mind). I found the 19th century definition of woman quite interesting (and amusing, if I may use that word…).

“In Greek times it was Aristotle who held that females were ‘misbegotten‘ males ‘weaker and colder in nature and we must look upon the female character as being a sort of natural deficiency‘. In the time of scholasticism, the Christian middle Ages didn’t free themselves from this kind of perception.”

Then he continues to write about how Aristotle’s idea came to dominate future theological thinking. And then he writes (and notice this definition!): “Thus, it is again not surprising that further in the 19th century we find in Godey’s Lady’s Book, a magazine for females in America, the following definition of a woman: the connecting link between man and the inferior animals, posessing a central rank between the mysterious instinct of the later and the unattainable energies of the former” (this definition was from Godeys Lady’s Book, 1840.).

There are also other definitions from this time, like: “Man is an intellectual, speculative and productive being, while woman is an emotional, instinctive and receptive being.“

…

I guess parts of these ideas concerning men and women are still alive today. Men are perceived as being the rational and strong ones, while women are perceived as being the emotional and “needy”.  Isn’t that how the stereotypes of the genders often are presented?

So, what should the conclusion be? That Aristotle was correct? Or are we strongly influenced by false ideas from way back that just don’t seem to go away?

Jeg sitter på sengen min og gleder meg over min nye, fem meter lange, internett-kabel. Endelig internett, og tilogmed fra senge-kanten

Min koreanske rom-venninne, Hyo Jung (en søt jente hvis navn jeg har problemer med å uttale),  forsøker å oversette en koreansk kjærlighetsfilm for en amerikaner.  Men det høres ikke helt ut som de to kan bli enige om hva kjærlighet er for noe…

Amerikaner: “But she doesn’t love him!”
Koreaner: “But he’s from a good family! And he makes a lot of money! And her family approves of him! He’ll give her security.”
Amerikaner: “But… But.. she doesn’t.. she doesn’t love him!!”

I’m sitting in the hallway, waiting for Maya. We’re going to Bracknell. It’s like I haven’t been away. It feels like I was here yesterday. Except that the tea cups are not at the same place in the cafeteria. Familiar faces are smiling at me. Jonathan says “Hi Serina!”. Hearing him greeting me by name makes me happy.

Is time standing still here? Has nothing really changed? I thought that I had changed, that I had grown. But now I’m not really sure anymore. It feels like I’m moving back in time. That I am back from the future. The girl who studied in Bergen is older than this Newboldian girl. I am confused.

Jeg ligger i sengen min. Sengen min. Jeg er hjemme. Det føles rart. Ingen planer. Sandra snakker om eksamener. Venner snakker om sommer-jobber. Jeg bare er her. Har ikke helt skjønt det enda. At jeg har en lang og deilig sommer med masser av tid foran meg, og at året på Newbold er over. Helt over. Kanskje det er fordi jeg tok en av ‘the newboldians’ med meg hjem. Alise heter hun, og er en søt, rødhåret amerikaner som er  ’sooo excited about Norway’

Til tross for alle tankene og følelsene er ikke blogge-stemningen på topp. Iveren kommer når jeg er alene, og å finne en mer behagelig skrive-stilling enn liggende i sengen vil også hjelpe på. So I guess that, hm well, that I’ll be back another day

Oh, and btw, nå er ikke Haugesund akkurat ‘the heart of Norway’, men hvis noen har noen ‘must do forslag’ til hva en ung kvinnelig amerikansk ENTP må få oppleve i løpet av sine 4 dager her i distriktet, så please tell

Haha, jeg må forresten gjøre en opprydning i språket mitt, men det kan vente til Alise har dratt.

Enda en regning skulle jeg finne i hyllen min. Men denne gangen var beløpet overkommelig. 50 pence skyldte jeg Newbold, da stipendet ikke strakk helt til ;p

Føltes godt å gi den mynten. Jeg fikk tilogmed en kvittering (though beløpet var så lite at det kom ikke med på kvitteringen :p).

Etter å være ferdig med alle oppgaver og eksamen, ha spist en stor porsjon med Häagen-Dazs Strawberry Cheescake ice cream (som er den beste isen i hele verden!!) og ha brukt 1time og 37 minutter til å se på Jim carrey i en grønn maske, så kommer tårene. Tårene jeg ikke har hatt tid til å gråte resten av året. Hodet føles som om det skal sprenges, og en blanding av anger, skyldfølelse og lettelse brer seg i kroppen. Jeg kjennes så tung. Det er snart over. Jeg skal snart hjem. Men hvor jeg helst vil dra er til et sted hvor det bare finnes kjærlighet. Hvor jeg kan bare være kjærlighet. Å, hvor jeg lengter etter himmelen.

Han sitter ved siden av meg. Han blir bekymret når jeg sier at jeg lengter etter himmelen. “Du trenger ikke å være det”, sier jeg. “Jeg er bare så fryktelig sliten.” “Jeg er glad i deg”, sier han. “Jeg skjønner det ikke”, svarer jeg, og tårer jeg ikke ante jeg hadde så mange av bare fortsetter å renne. “Hvorfor gråter du?”, spørr han. “Jeg vet ikke”, svarer jeg. “På grunn av det hele. På grunn av alt sammen. Jeg er bare så sliten…”

Jeg tenker tilbake på begynnelsen av skoleåret. Det er så mye jeg ville ha gjort annerledes om jeg bare kunne. Annerledes i min relasjon til han. Så raskt ble jeg tiltrukket av han intelligens, og hans evne til å forstå meg. Vi var så like vi to. Så moro og uskyldig og ekte det var i begynnelsen. Gid jeg bare hadde latt det forbli slik. “Men kanskje dette er Han,” husker jeg at jeg tenkte. Han jeg skal gifte meg med. Jeg hadde bare kjent ham en kort stund, men om det finnes noe sånn som soulmate så måtte jo det være ham.

Men så var det ikke han det skulle bli likevel, kom jeg frem til. Kanskje var det det at vi er så like? Svakheter og mangler du missliker ved deg selv er harde å godta i en annen person også. Men hans selskap kunne jeg fortsatt like. Hans klemmer, oppmerksomhet og følelsen han gav meg av å være spesiell. Og så var det kanskje en del av meg som ikke ville gi slipp på muligheten. Det kunne jo hende han forandret seg. Kunne jo hende at han ble perfekt en dag, og da skulle jeg nok gjerne kunne være kjæresten hans. Ekte kjærlighet, eller hva?

Vår semi-kjæreste relasjon fortsatte, og jeg tror det ble mer skadelig for oss begge enn vi kunne ha forestilt oss. Så dum og egoistisk jeg har vært. Så svak, så vanskelig for å gi slipp. Så selvsentrert. Så mange ganger forsøkte vi å “bare være venner”, men det var vi riktig dårlige til.

Jeg sitter ved siden av han. Så kommer hun. Hun andre som han synes er søt. Jeg har fortalt ham at jeg ikke elsker ham. At jeg er lei for det hele. At det ikke kommer til å bli oss to. Men å se hans ansikt lyse opp i et stort smil når hun sier hei til han, det gjør vondt.

Det burde ikke gjøre vondt. Jeg skulle glede meg. Men det gjør jeg ikke. Sjalu blir jeg. Som om jeg ikke ønsker han det beste.

Han vil trøste meg. “Det er deg jeg er glad i Serina.” Av en eller annen slem og egoistisk grunn så får de ordene meg til å føle meg bedre. Jeg vil ikke ha ham. Jeg kan ikke. Jeg elsker ham ikke. Men han er min.

Hvor er all kjærligheten blitt av? Jeg føler meg svart på innsiden. Jeg har så lyst til å elske, og bare være god. Ønske han alt det beste, og virkelig være en venn, en venn som smiler på hans vegne når hun snakker til ham. Men jeg bare feiler hele tiden. Og jeg er redd. Alt jeg kan gjøre er å gråte.

Om jeg bare kunne gjøre Guds vilje. Om jeg kunne høre hans stemme, og leve i hans kjærlighet og dele den med alle. Om bare Gud ville fornye hjertet mitt, en gang til. Han kalte oss til glede og nestekjærlighet, og det er alt jeg ønsker…

“Oh, Maya!!”

I’m standing by the sink, brushing my teeth, and then suddenly the sound of Maya’s books falling down from the shelf fills the room. She starts looking at them falling, and then she laughs; “Well, haha, that had to happen one day..”

The books continues falling, and she grabs one: “Oh, Serina, this one is really, really good!!”

That is so you Maya, and I just love it!! Gonna miss you!

Jeg kan kjenne en brennende trang til å skrive. Til å få alle tankene mine ned før det er for sent -Før jeg drar hjem igjen, og får nye tanker..

Jeg har lyst til å skrive om verdien av selvkontroll. Om hvor lite jeg har av det, og om hvor mye jeg skulle ønske jeg hadde. Om hvordan når jeg analyserer alle de ulike tingene jeg finner meg selv streve med, så er det alltid en form for mangel på selvkontroll jeg sitter igjen med som årsaken til problemene.

Jeg har lyst til å skrive om treet som lever i en symbiose med trærne rundt, men som likevel trenger sine egne røtter for å leve. Uten egne røtter er det ikke virkelig levende, og når det ikke lengre kan leve som en parasitt ved å ta næring fra alle de andre trærne, så vil det dø.

Jeg har lyst til å skrive om maskerade-ballet. Mitt første maskerade-ball. Og om sjokoladefontenene.

Men jeg får det ikke til. Og en del av meg klarer ikke å la være å tenke at jeg burde bruke tiden på å lese til eksamen. Eller starte på det siste paperet mitt. At jeg bare burde faste fra internett den kommende uken og bruke ‘revision week’ til det den er ment for. Trene selvkontroll. I det minste har jeg avinnstallert messenger, men om det er et tegn på styrke eller om det bare understreker min svakhet ved å vitne om at jeg måtte slette programmet for å klare å la være å bruke det, det har jeg ikke helt klart å bestemme meg for.

Om én uke er det over. Da er paperet levert, og eksamen er overstått, og min ‘Newbold Experience’ vil være en avsluttet epoke av livet mitt. Den første Newbold Experience that is.. Man vet jo aldri.

I dag tidlig hadde jeg en smertefull opplevelse i det jeg forsøkte å få igjen glidelåsen på dongeribuksen min. Det endte med at jeg måtte bytte bukse. Når jeg tar en titt på disse begynner jeg å forstå hvorfor…

Mayas alarm gikk av klokken seks i dag tidlig. Etter å ha sittet oppe til langt på natt for å forsøke å få ferdig et utkast til oppgaven min om Galaterne, for så å ha mislykkes, og deretter ha brukt resten av natten til å grue meg for innleveringsfristen som nærmer seg, så syntes jeg at det var alt for tidlig å stå opp. Men Maya skulle opp hun, for hun skulle ut å svømme!

Etter en del overveielser kom jeg frem til at jeg også trengte trening, og om jeg ble igjen så kom jeg ikke til å få gjort noe mer på oppgaven min av den grunn, jeg kom bare til å ligge i sengen og være frustrert over at jeg hverken fikk gjort lekser eller sovet. Konklusjonen ble derfor å bli med disse morgenfuglene av venner jeg har til svømmehallen.

Og det var deilig altså! Fin var den, og med badstu, og dampbad, og boblebad og det hele, så var det absolutt verdt å stå så tidlig opp Og siden det var så tidlig, så betalte vi bare 4 pund. Det vil si, jeg betalte egentlig ingenting, på grunn av spandable (er det et ord? :p) venner, men ja, 4 pund for to hele timer er ikke dårlig

At det var felles dusj gjorde bare opplevelsen ekstra spennende ;p

Anbefales. En god og fresh start på dagen Nå er jeg klar for å skrive oppgave.

“The poor man is not he who is without a cent, but he who is without a dream.”

~ Harry Kemp

Da jeg i dag vasket håret og kjente lukten av min nye Pantene pro-v shampo, var jeg ikke lenger på Newbold. Jeg var på “Føynå”, i dusjen, på hytta vår. Jeg var ikke lenger 20, men 10.

Jeg kan ikke huske at jeg var så veldig glad den gangen. I dusjen. På feøy. Eller, mens jeg stod i dusjen hadde jeg det egentlig ganske greit. Jeg kunne holde igjen øynene med ansiktet vendt opp mot dusjhodet, og kjenne hvordan vannet rant fra toppen av pannen helt ned til tærne. Jeg kunne late som om jeg var med i en shampo reklame. Jeg hadde langt hår den gangen. Langt hår som jeg vasket med Pantene pro-v. Og med øynene lukket kunne jeg late som om jeg var pen.

“Vær så snill og ikke bruk opp alt vannet, Serina!” ropte mamma. Og så måtte jeg ut av dusjen. Da var jeg ikke lengre den pene jenta i shampo-reklamen.

Jeg var ulykkelig forelsket.

Mange voksne trekker på smilebåndet når 10-åringer forteller at de er forelsket. “De tror de vet hva kjærlighet er,” ler de. Jeg lo ikke. Jeg visste hva kjærlighet var. Selv om jeg var ung så visste jeg at jeg elsket ham. At han var spesiell. At jeg ville gjøre alt for at han skulle ha det bra. At jeg ville gifte meg med ham. At jeg ville gi livet mitt for ham! Men han syntes ikke noe om meg. Han lo av meg, og av overbittet mitt. At den du bryr deg mest om i hele verden ler av utseendet ditt er vondt selv om du bare er 10 og ‘ikke vet hva kjærlighet er’.

Men jeg gav ikke opp å drømme, selv om det gjorde ufattelig vondt. Jeg kunne ikke stoppe å elske ham, ikke en gang om jeg ønsket. Og følelsene for ham hadde jeg med meg helt opp til videregående.

I dag, 10 år etter at jeg stod i dusjen på hytta, finner jeg at jeg står i dusjen på Newbold og sammenligner følelser jeg har nå, med de følelsene jeg hadde for ham. Det jeg hadde for ham er fasiten. Hvordan kan jeg slå meg til ro med noe som er mindre enn det jeg allerede har følt?

…

Har ikke brukt den shampoen siden jeg var liten, på hytta. Det er rart hvordan lukter kan gjenkalle minner så sterkt…

Da jeg først fikk utdelt listen (som for øvrig er hentet fra boken “the dating game”) med de 13 punktene som skulle fortelle meg om jeg er “in love” så syntes jeg det var latterlig. “Jeg vet da når jeg er forelsket eller ikke,” tenkte jeg for meg selv. Men etter å ha lest gjennom listen et par ganger gikk det opp for meg at den skulle ikke fortelle meg om jeg hadde følelsen som jeg ofte tenker på når jeg hører begrepet “in love”. Listen skulle ikke fortelle meg om jeg hadde sommerfugler i magen eller ikke. Den skulle gi meg råd om hvilken type kjærlighet som er bra å ha for å få et godt ekteskap. Og jeg liker den Så om du tenker på å gifte deg, ta gjerne en titt

“If a person in courtship possesses the love necessary for a good marriage, certain attitudes, feelings, conditions, and circumstances should be present. If you are in love with a person most of the following should prevail.”

•You will be concerned about our physical appearance (dress and grooming) and your personal conduct.

•You will have faith and trust in that person. In true courtship love is a two-way fidelity and trust will always be present. They are the Siamese twins that cannot be separated.

•You will really not have a desire to date other people. Those who you once thought you loved will recede into the background and into insignificance.

•You will want to see, to meet and to know this person’s parents, brothers, sisters, relatives and friends. You will be anxious to please them. You will be concerned about the well-being of those near and dear to the one you love.

•You will delight in the personal accomplishments of the person you love. You will not be jealous of that person’s achievement.

•You will have respect for the one you love. You will respect that person’s values, beliefs, moral standards, rights and needs. You will respect that person as person, a total person.

•You will have a feeling of inner security as a result of your love for this person. You will be self-confident, relaxed and happy even in the face of major personal, social, or financial problems.

•You will be lonely when circumstances force you to separate. It will be difficult for you to keep your thoughts and dreams off your lover.

•You will sacrifice for the person you love in many different ways.

•You will be hurt when you sweetheart is hurt or criticized. You will rush to the defense of your love one. It’s not a case of “my sweetheart is wrong or right” but rather, it is an illustration of the nature of love.

•You will want this person to become in marriage, the father or mother of your children. You will want your children to have the character, qualities and attitudes of your sweetheart.

•You can honestly say that your interest in this person is not simply a physical attraction, a sexual interest, but rather, your interest is in the total person, as a complete personality, involving every aspect of life. To be sure, to be in love with a person includes physical attraction and sexual interest in marriage. This is a major aspect of love. But if this is the only interest between couples, then it is not love it is lust.

•Other people will know that you are in love. It is nearly impossible for a person in love to keep it a secret.

Da vi i ‘marriage-class’ ble presentert for ‘nine myths about intimacy’ måtte jeg nok en gang legge bort mine idealistiske og romantiske idéer angående kjærlighet og intimitet.

Ved å ta i bruk fornuften klarte jeg nesten å bli enig i at de alle var myter som ikke hadde rot i virkeligheten. Men det var særlig en av dem som var vanskelig å akseptere som en myte. Den fikk meg virkelig til å revurdere mine relasjoner til andre og min overbevisning om at 100% ærlighet og åpenhet alltid varer lengst.

Myth 7: “The more we can disclose -both good and bad information- to each other, the closer we become.”

Jeg liker det som er ekte. Jeg liker mennesker som er ekte, og jeg liker å selv være ekte (men kan dessverre ikke påstå at jeg alltid er det). Det plager meg veldig om noen tror jeg er noe som jeg ikke er. Kanskje jeg er redd for at de vil bli skuffet når de finner ut ’sannheten’. Eller kanskje jeg bare lengter etter å bli elsket for alt hva jeg er, inkludert alle mine mange feil og mangler. Det må da være det som er kjærlighet, tenker jeg.

Men så er det at jeg blir presentert for idéen om at dette bare er en myte. Og det realistiske mennesket i meg som i løpet av de siste månedene så tydelig har vokst, begynner å se etter grunner hvorfor. Hvorfor vil ikke mest mulig informasjon skape en tettest mulig relasjon?

Etter å ha sittet og tenkt en stund har jeg kommet frem til at jeg behøver egentlig ikke å vite navnet på alle jentene min utkårede en gang i fortiden har kysset. jeg behøver egentlig ikke å vite om alle de gangene han gikk for langt. Jeg behøver ikke å høre om alle feil og tabber som min kjære allerede har angret seg over. Hva godt vil det gjøre noen av oss? At jeg på tross av alle hans tidligere feilgrep likevel kan si at jeg elsker ham?

Vel, om jeg likevel skal elske ham, trenger jeg da å vite?

Jeg tror ikke at kjærlighet handler om informasjon om fortiden, men om tro på din kjære og håp for fremtiden. Om tilgivelse er å glemme, hvordan kan en da bedre tilgi enn å si at det er greit, selv om en ikke vet hva det er?

PS: Til min kommende kjæreste: Om du skulle lese dette, vennligst ikke slå meg i hodet med det (Å, det uttrykket har jeg fått fra deg Jonas, vet ikke en gang om jeg kan si det på norsk ;p ) den dagen jeg spørr deg hvor mange du har kysset, eller insisterer på å fortelle deg om alle mine tidligere flammer ;p

I’ve been through times where I’ve loved God with all my heart, and other times where I’ve feared him, and it’s without doubt the times with love that has been the best and most uplifting times.

It’s a comfort to know that God always stays the same independent of how I see him. He is always love.

“The whole point of becoming a Christian was [...] to find freedom in knowing the true God. Or rather, in being known by this true God. Paul corrects himself in verse 9 [Galatians 4.9], because, as he says in 1 Corinthians 8.2-3, what really matters is not your knowledge about God, but God’s knowledge of you. Our knowledge of God is small, feeble, and partial, and seems to go up and down with our moods and feelings. If that was the thing that made us Christians, we would be building on very shaky foundations. What matters is that God has ‘known’ us; not just in the sense that he knows about us, though that of course is true as well, but that he has from his own side of the relationship, established a bond, a covenant, in which he knows us through and through, and names us as his own family.”
-Tom Wright-

Min laptop ble brukt på kveldens ‘Vespers’, og da Anita fikk se bakgrunnsbildet mitt, lurte hun på om jeg var fan av Justin Timberlake.. For det er ham jeg har bilde av, eller?

Kjære Far,

det er så mye jeg ikke forstår. Jeg skulle ønske du var her hos meg nå. Jeg skulle ønske du kunne holde meg i armene dine og forklare meg alt sammen. Jeg savner deg Far, og jeg trenger deg. Mer enn noen gang.

Jeg får ikke bildet Bibelen gir av kristne til å stemme med virkeligheten. Hva mente Paulus da han skrev til menigheten i Korint at de ikke skulle spise eller omgås medlemmer som syndet? Hva mente han da han skrev til kolosserne at de alltid skulle være utholdende og tålmodige? Hvordan kan jeg leve et liv som er deg verdig Far? Et liv som er helt og fullt til glede for deg?

Vår syndige natur ble korsfestet med Jesus, skriver Paulus. Korsfestet eller ikke; alt jeg vet er at den fremdeles virker i meg… Hellige Ånd, bor du i meg i det hele tatt? Jeg overvinner ikke ved Ånden alle kroppens gjerninger. Jeg føler jeg lever mer etter kjøttet jeg, Far. “De som kjøtt og blod har makten over kan ikke være til glede for Gud.” Gråter du over meg Far?

Kan du ikke forandre meg? Jeg vet at du elsker meg og at du vil jeg skal ha det bra. Det er derfor du ikke vil at jeg skal synde. Ved å synde ødelegger jeg både meg selv og andre. Likevel lar du meg fortsette å leve i synd. Eller er det jeg som velger å gjøre det?

Far, du som har all makt i himmel og på jord, Jesus, du som elsker og tilgir, og Hellige Ånd, du som virker i oss, hvorfor kan jeg ikke ved deg, Gud, bli helt fri? Fri fra å skade meg selv og andre.

Jeg har så mange tanker, så mange spørsmål. Men mest av alt ønsker jeg en klem og et løfte om at alt kommer til å gå bra. Jeg ønsker fred, Far, slik som du lovet. Vil du gi meg det?

- Din datter.

btw, can you find me in the picture? :p