I’m up insanely early due to whining dogs and screeching cats, so to keep the anger suppressed I’m searching for a little literary news this morning.

• The Guardian has a lengthy piece that has writers and other literary types picking a few of their favourite books of the year. I sifted through to find some poetry titles I might be interested in getting my hands on.
• Siblin and Brown are up for the 2010 National Award for Canadian Non-fiction.
• Naomi Klein has a new book in the works called No Logo. This piece does a brief overview of it. I put this here merely because my wife is reading The Shock Doctrine now and I’m paging through it every now and then.
• A lovely overview of a Welsh/British form of verse called the englyn. Kind of like the haiku, only cooler. Makes me want to try some of these.
• The National Post has a list of some historically inspired books you might find interesting. I’ve got the first of these on the shelf ready to go, if I can ever get to it.

pete doherty

han tar alt for masse dop og sånt. men han er himla flink med musikken. og nå. hører jeg på the man who would be king. i like. jeg har ikke skrevet på lenge jeg. rutt kine har vært opptatt. haha men nå måtte jeg skrive. jeg er høy på trøtthet. og jeg sitter i. mitt. nye. rom. der jeg bor nå. og det er ikke i rælingen lenger gitt, rutt kine har blitt oslo borger. jeg sitter også og skriver på et nett som ikke er mitt og som går skikkelig tregt. jeg hører på ørepropper i musikk. det er alltid stilletid klokka 23.00 på leirskoler og sånt, så da tenkte jeg at da gjelder vel den regelen her og. jeg vil legge meg. men senga mi er full av klær. jeg liker å danse og, men gulvet er fullt av. ting. så istedenfor å rydde så sitter jeg og skriver på et nett som ikke er mitt en gang. tusen takk til den som deler nett med meg. det setter jeg pris på. sharing is caring, sant. ja. nettopp.

det er snart jul. i morgen er det tenning av julegate. det skal jeg se på. det blir koslig. også er det pepperkakebaking etterpå. så er det snart å virkelig ta seg sammen og lese til eksamen. jeg har vært litt slurvete denne uken. slett ikke bra. men nå tror jeg at klærne skal inn i skapet. jeg trenger flere kleshengere. ha en fin natt da. jeg skal snart skrive om kaffemaskinen på skolen. den er ekkel, og kaffen har såpebobler i seg. det er egentlig ganske rart, for det ser ut som den aldri blir vasket. kanskje de som skal vaske den ikke har skjønt det, også putter de såpe inni maskinen oppi kaffen istedenfor der den skal være. men kaffemaskinen er en helt annen historie. jeg har også vasket idag. men nå er jeg alt for trøtt til å tenke på vasking. jeg må pusse tenner.

10kronersmarked

dette går aldri veien. jeg har vært på 10kroners marked idag jeg. dessuten har jeg begynt å høre på mp3 musikk igjen. woho! wonderful i say. jeg liker den der  whatcha say med jason derulo. evig tittel da, men men. den minner meg om frou frou litt.
hmmh jeg trodde jeg skulle være superblakk resten av måneden. men jeg skulle bare være blakk. idag har jeg kjøpt meg den maten jeg trenger.  og jeg fikk den av mamma. billettene til trondheim omtreuker kosta 200 kr mindre enn jeg trodde de skulle. så nå sitter jeg putselig her med mye mer penger en en skulle tro! dæven døtte meg inn i fuglekassa igjen! i´m bossy sier kelis. jeg er mye tøffere enn henne. jeg hadde en dread i sommer. hun har bare krøller. sorry kelis, du tapte. jeg vant. i´m bossy! fnis.

eksamen tenker vi ikke på. penger tenker vi ikke på. sånt ordner seg. fant jeg ut idag. hvertfall pengene. eksamen… ja.

jeg gleder meg til fredag. og til lørdag. på lørdag er det pepperkakebaking hos kari. jeg skal lage hjerter som skal henge i vinduet på det 9kvm store rommet mitt. det blir ikke større av pepperkaker, men det blir mye kosligere. siden da er det nesten desember på lørdag. og da er det jul.

nå er det nesten natten i rælingen. så nå er det snart leggetid.

miike snow – black and blue

We went to an optician today in search of a new pair of glasses for me, which is always half amusing half traumatic experience. At least for me. All these new (miss)identities. Plus I guess I’m not a regular customer. What I want are regular frames, discrete but also defined. Problems usually start with the word “regular” but today, we had more work and sighs with the word “discrete”. I mean, I don’t want a huge Armani logo screaming from the side of my frames. Nor any other huge and glittery logo for that matter. I’m not a fuckin’ mannequin nor an I a walking billboard. Like CC said, with a logo that size, they should give them to you for free.

The seller was a bit lost when I stated my no screaming logo wish and spent quite a few minutes searching at the far end of display rack and in the backs of the drawers.

From Engage:

Here are some boycotters of Israel after a successful campaign to rid Sussex University Student Union’s shelves of all those mounds of Israeli produce which were there before. But what is this? The feet of our international conscience appear to be clad in Nike. Haven’t these people read Naomi Klein from back when she was good?

And here’s a plan, by the Socialist Action-owned Palestine Solidarity Campaign, to smash Israeli growers and pickers on pretext of justice for Palestinians (who probably don’t want that kind of help).

Anybody who decides to participate in this boycott should understand that they are hurting modestly-remunerated Israeli growers and pickers.

///

Oh, and do you want an ethical microwave?

A further problem – the most recent issue of Ethical Consumer mag had a sunny ‘Boycott Israel Special’ news roundup, in which the only dissenting voice was a tiny expression of dismay from David Miliband. In this jolly little special, they promoted the academic, social and material boycott campaign without setting out what they hope to topple with the boycott (end Israel?), nor the ways in which they expect the boycott to effect this (clerical fascists win?), nor the endpoints for the boycott (Israel is cancelled), nor the difference between avoiding helping the settler movement on the one hand and boycotting all of Israel on the other (the difference is enormous), nor any history of the conflict (i.e. that there are two sides). I found Ethical Consumer deeply unethical, and am almost certain that they would have been promoting a boycott of Jews in 1930s Germany, simply because it was going on at the time and consumer boycotts make them happy. So I find this unsettling, as would you if you were trying to buy in such a way that you did the right thing by people, animals and the planet, and the organisation you turned to for serious input revealed some rather squalid practices of its own. To put it another way – I no longer have confidence Ethical Consumer’s judgement. Good Shopping’s write-ups are undated. Incidentally, I haven’t analysed the difference between Ethical Consumer and Good Shopping. Perhaps they split back in the day… rivalry at the top or something.

So, after toying with a Whirlpool model which cost £100 more and didn’t seem to promise any extra quality, we ended up going for a simple £64 Sanyo model.

Bonus links: Team Sweat, Nike Malaysia slave labour investigation on YouTube, Nike hooked on sweatshops, Nike FAQs, Nike sweatshop slavery in China, Global Exchange Nike campaign, E4J Nike campaign, Behind the swoosh,

Previous Naomi Klein posts: Handling complexity, Boycott Naomi.

Previous keffiyeh-clad hipster posts: Playing at revolution, Not kewl.

not exactly

flere ganger om dagen her på hio så går lyset av. i 4. og 5. etg. sikker i mange andre etg. og, men det vet ikke jeg for der er jeg aldri. men ikke i 1.etg. da, der går lyset ikke. men uansett, det er fordi (hvertfall ut fra det jeg har kommet frem til) at i 4. og 5., så står døråpneren og lysbryteren på forskjellige steder. altså i den ene etasjen så står den over og i den andre under. så når noen ikke husker hvilken etasje de er i så trykker de på feil knapp. og da blir det mørkt. of course hvertfall nå i disse vintertider. plutselig mørke fører til mange ting. jeg har laget en liste
- ingenting
- latter
- sukking
- folk ser opp fra boka de har hatt nesa i alt for lenge
- himling med øynene
- noen blir flau
- kommentarer som “herregud ass, har ikke folk lært seg det der ennå”  nei det har de ikke

idag har vi hatt bos og kog på skolen. nå er vi ferdige og jeg kan velge om jeg vil gå hjem eller ikke. idag er det ikea. kommode. is? sengetøy kanskje. eller ikke. spare penger. jeg har min egen sparegris med prikker på. svart med hvite prikker. den er søt. og den har spist noen av pengene mine, og det er bra. for når sparegriser spiser penger, og de får ligge i magen til sparegrisen hjemme så vokser pengene i magen og det blir masse penger. jeej

i morgen skal jeg drikke vin. da blir jeg fin not exactly i formen.
også skal jeg på ikea idag, men det har jeg  sagt alt. strikke skjerfet mitt jeg skal. også skulle jeg helst komt meg hjem snart og, sånn at jeg kan dra på ikea.

inne i tommelen til rutt kine sitter det noe. en liten ting som gjør vondt, men jeg ser den ikke og vet ikke hva det er, så jeg satser på at det er et sinna molekyl som har kræsja inn i tommelen min og som prøver å komme seg ut igjen. og når det har kommet seg ut så gjør det ikke vondt mer. problem over

nei… skal man komme seg hjem snart da. det skjer jo hverken noe gøy på face eller i datasalen. han ene i klassen min spiser buser, men jeg skal ikke si hvem det er. bare jeg vet og det er ekkelt. æss.

nå har jeg akkurat tatt en pause og sett hele “beat it” musikkvideoen til selveste michael jackson. sangen er fet, det vet alle. men jeg har aldri satt meg ned og sett på videoen. og den var bra. den var tilogmed nesten skummel. når de to gjengene kommer fra hvert sitt hjørne av streeten også kræsjer de to gjenglederne i hverandre og da!!! blir det bråk. de blir bundet sammen og har hver sin sprettkniv som de skal sloss med. og de begynner og, og de sloss og nei… for da kommer mj og han liker at de svarte og hvite sloss mot hverandre. doesn’t matter if your black or white og det der. alle skal være venner akkurat sånn som giske vil. men uansett da, så kommer mj akkurat i det kampen begynner å ta seg opp og går i mellom. (sikkert fordi “we are the world” sangen datt ned i hodet på han) han legger en hånd på hver av ledernes skulder og sier at det spiller ingen rolle hvem som har rett eller galt sier han. og da! da blir alle venner. også danser de sammen og alle er glade. mj redder menneskeheten fra et blodig gateslagsmål. men det som er ekstra rart er jo at alle kan samme dansen! 

nå har jeg sett billy jean også jeg. først la jeg merke til at han har for korte bukser i denne videoen også. jeg tror… at det er fordi han ble mobba for for korte bukser når han var liten, også skal han vise alle at nå er var han rik og da kan han gå med så korte bukser han vil og det er k.u.l.t. det er en annen litt spesiell ting i denne videoen det er at mj har visst blitt hellig. for alt han går på eller tar på det blir lyst. gata for eksempel. alt han går på blinker! det er ganske spesielt…

også har jeg tilogmed sett på thriller. og da slår det meg at han michael jackson altså,  går i en sånn her supermanndrakt og tar noen hoppespretter bortover gata og hun jenta som han går med blir superimponert. det er rart synes jeg, for jeg hadde dødd på meg hvis en kar spratt sånn jentete rundt meg i en supermanndrakt. men det er jo meg da. og mj kan gjøre hva han vil han. kunne. men så! plutselig går de forbi en kirkegård, og alle likene våkner opp og tilogmed mj har blitt død! nekrofil dame tenkte jeg men så er han ikke død allikevel. og dytt meg baklengs inni fuglekassa! men alle sammen danser likt her og! og tenk at alle disse menneskene har sikkert ikke dødd samtidig engang, og allikevel kan de samme dansen. ganske utrolig i grunnen! mj er gud. også dør mj igjen da. gud er død. og så! og nå blir det skummelt, for plutselig så løper alle likene og mj og etter hun dama litt sånn som i 28 uker senere. og hun stenger seg inne i et hus men det hjelper jo ikke for de kommer seg inn. men så hadde hun drømt alt sammen. trodde hun. for i slutten er mj død. akkurat sånn som nå. og han har fortsatt korte bukser!

nå skal jeg hjem. og jeg skal brette opp buksene mine og se død ut mens jeg hoppespretterdanser nedover karl johan. for da kommer alle til å gjøre sånn som jeg gjør. også skal jeg gjøre de narkomane til fine menn i dress som i billy jean samtidig som alle brosteinene jeg går på blinker.

Ungeniert, zynisch und wütend deckt Naomi Klein in ihren akrybischen Recherchen die Machenschaften der multinationalen Konzerne wie Nike, Adidas, Coca Cola, Tommy Hilfiger & Co. auf, um uns die nackte brutale Wahrheit auf dem Teller zu präsentieren. Auf der Jagd nach Coolness und den Trends von Morgen senden die mächtigsten und angesagtesten Labels (z.B. H&M) täglich hunderte von Trendscouts in die Welt hinaus, um die Coolness einzufangen und zu kommerzialisieren.

Trends sind immer ein Spiegelbild der Gesellschaft, in der sie entstehen. Ein Trend geht stets einher mit den wirtschaftlichen und soziokulturellen Veränderungen einer Gesellschaft oder einer ganzen Generation. Er rekonstruiert sich selbst immer wieder im neuen Kontext, um das ‘Überraschende’ und ‘Neue’ beim Adopter (dem Empfänger einer Botschaft, der sie annimmt und für sich sozialisiert) zu bewirken. Trends sind in allen Bereichen wie Gesundheit, Sport, Musik, Mode, Kultur, Umwelt, etc. vorzufinden. Vor diesem Hintergrund lauert die Gefahr des ‘Branding Overload’ in allen Bereichen unseres Lebens – bis in die unscheinbarsten Ecken.

Mehr denn je wird in Amerika das Leben bestimmt von Marken und Logos, sogar bis tief in die Klassenzimmer mit unmanipulierbaren Screendisplays als Werbespotträger. Hier in Deutschland herrscht zwar noch per Gesetz die werbefreie Zone in den Schulen und anderen Bildungseinrichtungen, die ersten Anzeichen der Liberalisierung für den Kapitalismus sind jedoch unverkennbar. In Berlin und Hamburg machen sich die Sparkassen seit Jahren an den Universitäten breit, dagegen wehren tut sich bis anno dato seltsamerweise niemand.

Wenn wir heute nicht bewusst darüber nachdenken, was wir kaufen, werden unsere Kinder morgen über den Campus laufen, um die Speisekarte von Adobe zu studieren, die O2-Arena als Lesesaal zu nutzen, oder Nike Town als Platz zum Daten vorschlagen.

Naomi Klein gibt in ihrem Buch erste Denkansätze darüber, wie wir uns wehren können. Eine ultimative Lösung gibt es hierfür – wie alles im Leben – jedoch nicht.

jeg lurer på

… om sarah palin virkelig vil bli president. hun som kan se russland fra huset sitt. da er jeg litt bekymret jeg, for om ikke palin starter sprettertkrig med russlands president. for da kanskje at han bruker opp alle ertene de russiske sultne barna egentlig skal spise, på å prøve å treffe palin i panna. eller hva hvis det blir atomkrig! palin og medvedev skyter små atomraketter på hverandre fra stuevinduet. og tenk om alle de gravide damene både i russland og amerika får sånne klonebabyer med et farlig virus som kommer til å drepe hele menneskeheten. hva skal palin da gjøre med abortsaken sin? kanskje hun skal rope til medvedev at det var gøy så lenge det varte, men nå må hun gi seg slik at hun ikke må gå bort ifra den viktigste saken i valgkampen sin. o`hoi you medvedev! men men, slikt skal en ikke bekymre seg for nå så tidlig. nei. først skal jo obama lage helseforsikring til alle sammen. det blir gøy. jeg håper han gir blå lapper til menn, røde til damer, babyblå til gutter under 20 og pudderrosa til jentene.

jeg må si det en gang til; jeg kjøpte stol igår. fnis.

rutt kine gleder seg til jul. nærmere bestemt 18. des. ferdig med eksamen, tur til trondheim, julemat, julegris, marsipan, juletre, pakker, tre nøtter til askepott, familiemiddager. men først skal eksamen stås på. derfor er det ganske teit at nå når jeg er på skolen så hører jeg på musikk og diskuterer amerika på en sånn skikkelig voksen måte med meg selv. ja… jeg burde gjøre katalogisering men det er jo ikke alltid at man må gjøre noe selv om man ikke vil.

snart flytter jeg og blir oslo-borger. det blir fint. og jeg blir fattig. det blir litt gøy det. nei. jo litt. eller ikke. hmm…

jeg hører på deadmou5. og jeg vil like mye på roskilde idag som jeg ville igår. men dette skal ikke bli noen roskilde-blogg. nehei.

på fredag. skal jeg drikke vin. men nå skal jeg faktisk ta også prøve å gjøre noe smart tror jeg. hvertfall bevege meg opp i 5.etg. først 4., for der har jeg bøkene mine.

skrubberundt!

pendulum

shiit dette går aldri bra! jeg er så dårlig på å holde meg til en type musikk av gangen. f.u.c.k. oi nå kom jeg på noe. f.c.u.k. klesmerke. kule klær. ser ut som det står FUCK!! men det gjør det jo ikke. søren klype meg i barten altså!
jeg gjentar, som gjentatt tidligere; gjentagelse av det jeg har gjentatt altså en gjentagelse av selve gjentagelsen; jeg kjøpte stol idag. jess i did!

nå kom mamma akkurat inn og lurte på hva i alle dager jeg hører på. jo, mamma. jeg hører på pendulum. mor tror jeg driver med hor. ikke så drøyt da, men hvertfall røyk med litt mer enn nikotin og blåsyre. og alle de andre gøye tingene som er i røyk. papir f.eks. men sånt gjør ikke jeg. nei. jeg bare hører på musikk som ikke finnes  og røyker noen ganger blåsyrepinner på fest. med nikotin altså. jaah, det er sånn vi gjør det på bibliotekstudiet. også strikker vi. derav overskrift om telle masker. det… er tidtrøyte det. også får man vondt i ryggen. fordi det er for dårlig lys og pga. ekstrem konsentrasjon over dette tynne garnet. alt var så mye bedre før i. da skulle ikke garnet være tynt, men tykt og varmt o´hellige vinter og da var det sikkert lett å telle masker og. det er kari som har smittet meg med strikkefeber, og det liker jeg.

nå byttet jeg sang jeg. og artist også. til lenka. veldig bra. youtube! hehe artig med slik et stilbytte så brått da g.i.t.t.!

vann er nam. jeg liker vann. nå drikker jeg vann. vann er bra hurra. og der byttet jeg til deadmau5. som jeg ikke fikk se på roskilde i år. f.i.titte. og det minner meg på at jeg må… brb.

… der!
Roskilde 2010

rååskilde festival 2010. påmeldingsliste vil komme senere og jeg oppfordrer alle som vil ha en drømmeaktige tiish dager på fylla om å melde seg på. imens et stakkars menneske tenker over og overveier og tegner tankekart for positive og negative sider ved roskilde, vil jeg bare gi et par tips; hør på denne deadmou5 låta, lukk øynene, se for deg sol, øl, svette mennesker, digre konsertområder, billig øl, kø, utedasser, mer øl, mer svette folk hvis det da ikke regner, musikk overalt, alltid noen som er våkne, øl, sol, regn og gummistøvler og husk at fra den 27. juni til 4. juli 2010 så er du så opptatt med øl, sol, svette folk, masse musikk og stemning fra festivalboblen at du vet ikke om ølen er varm eller kald.

det var dagens tvang. nå er det natten. husk deadmou5.

jeg kjøpte stol idag

skole på en tirsdag

jaah. hva skal man si. jeg kjøpte de stolene jeg maste om.

dundersalt

god morgen! jeg sover. litt hvertfall. egentlig ganske mye. og jeg har funnet meg to lenestoler jeg vil ha. ikke sofa. to lenestoler jeg vil ha. på finn.no. og jeg spiser dundersalt. og jeg har ikke sovet i natt, kanskje en time. selv om jeg slappet av og nesten-sov på toget fra trondheim.
desember blir først ikke bra, så eksamen ferdig og det er bra. også blir det bra. jeg spiser ennå dundersalt. og jeg har funnet lenestoler på finn.no.

nok en gang sitter jeg på datasalen i 5.etg. her har jeg sitti siden halv åtte idag. så hva gjør man når man er så trøtt at man er full på datasalen i 5. etg.? jo, man sitter på face, pløyer gjennom vg, dagbladet og aftenposten. i den rekkefølgen, slik at nivået på intelligensen stiger i takt med avislesningen. også hører man på harry potter. litt over åtte kommer person nr. to inn. en som går på min linje, men som tydeligvis ikke kjenner meg igjen fordi jeg ser ut som en levende død, og i tillegg over snittet pakkesel etter å ha bært sekk, bag og veske i zombie-tilstand fra oslo s og inn på trikken, ut av trikken og inn på datasalen. i 5.etg. meh. men jeg har sendt mail på stolene. de var fine.

Odbijamy się.  Jesteśmy ponownie.

Na gruzach starych przedsięwzięć.

Kolektyw NoLogo – zapraszamy do współpracy

The Yes Men Fix the World é un  esilarante documentario sulle birbonate di Andy Bichlbaum e Mike Bonanno, paladini della notizia… perché a volte è necessario mentire per poter dire la verità!

Un film sull’ingordigia delle multinazionali, sugli orrori delle compagnie petrolifere e sulle vomitevoli lobby che muovono i governi dei paesi più ricchi del mondo. Guardatelo in versione integrale a questo link.

the wake up song

det er sangen jeg hører på, og det passe jo j**la bra siden jeg er trøtt og på skolen. the submarines synger og det er bra. de er bra. jeg er bra. du er bra. ja hurra! …

norske kvinner er verdens vakreste. som om vi ikke visste det. men bekreftelse er jo alltid kjekt å få.

jeg vil på roskilde. det blir roskilde i sommer. men først helg. ahh diggedigg med en helg i trondheim før eksamenskaoset og lesing 24/7 setter i gang.
katalogisering? normarc? dewey? kultur? html? bolsk søking? BIBLIOTEK??

det sitter en til på datasalen nå. kanskje ikke rart, når klokka er hele kvart over åtte. på en torsdag morgen. det er slett ikke feil. nerd! klovner i kamp. tøft! en spade er en spade.
klovner i kamp var på roskilde. klovner i camp hadde flagg. neste år skal jeg ha flagg, og da er det 40 års jubileum og lisa skal være med. ja ja ja sesese det var saker.

jeg har drukket kaffe. fra bit. det var heller ikke feil. det eneste som er feil idag er at jeg ikke har lakket neglene mine ennå. pluss all krig og urettferdighet og matmangel her i verden. og fred og sånt.

jaja.
ha en fin dag da

feeling a bit blue

egentlig skal jeg gjøre katalogisering i hele dag, men det ble visst ikke noe av. jeg har bestemt meg for at etter denne uken så må jeg! ha helg. men helg om høsten er ikke så gøy. det regner og er surt ute, så noe soling er uaktuelt. jeg er i teit humør, så jeg drar ikke på trening. og dessuten begynner jeg å få veldig vondt i halsen. er det pigletflu som er underveis mon tro?
vetsje. uansett er det ikke tid til å bli syk nå, for det er bare en mnd til første eksamen. oih. *help me*

jeg så et rådyr i hagen idag. det betyr at det nesten er vinter. og jeg så en fantastisk julaften-vinter-supersøt-kjole idag. på en butikk rett over skolen. må innom der en tur på tirsdag for å se på den, prøve den, ta på den og vurdere om den er en sånn som man kjøper nå og holder formen i ti år bare for å få brukt den siden den er den fineste i verden.
*want money*
også vil jeg på konsert. donkeyboy og the micropops. micropops ligger inne på musikk, donkeyboy kommer senere når humøret tillater. nå vil jeg sove men ikke, trene men ikke, kose men har ingen her å kose med.
også vil jeg til roskilde. jeg skal skrive om roskilde her en gang. *promise*

Musikk: Donkeyboy

]]> http://ruttkine.wordpress.com/2009/11/06/professor-i-punktum/ Fri, 06 Nov 2009 21:27:26 +0000 Rutt Kine http://ruttkine.wordpress.com/2009/11/06/professor-i-punktum/

linus

idag. har vi levert den ene oppgaven vår. og vi har gjort nesten ferdig den andre oppgaven.
jeg kom på skolen 07.45. *wannabegeek* jay!
kaffe og scones jeg fikk. jeg hører på musikk høyt på pcen fordi jeg glemte ørepropper, og det er greit. det er også greit at jeg skrur av musikken når det kommer andre studenter som vil jobbe etter åtte. men det som ikke er greit, det er at når jeg er snill og skrur av musikken, så sitter frøken 50 år med mobilen sin. og frøken 50 år har akkurat lært seg mobil, så hun har tastevolum 5+ på den flaskegrønne, mursteinsstore nokiatelefonen sin fra 1999.
det er ikke greit.

denne dagen er litt ish. jeg er blakk, jeg er alene men ikke, jeg har funnet musikk jeg liker, jeg må tømme hodet, og jeg er  litt irritert! på professor i punktum for eksempel. og med det som eneste spesialisering blir ikke samarbeid så enkelt. punktum er fint det, og meget nyttig for ikke å kvele folk under høytlesning, men man kommer ikke langt her i livet om punktum er det eneste man kan. det er til stor irritasjon og liten nytte for verden rundt. alle kan punktum. test ut the micropops. norske, bergen, helt fantastisk. bergensere er best på engelsk. “moonlight” må høres på.

Musikk: The Micropops

Tavaliselt on kõigepealt vajadus, siis idee ja siis materjal.
Täna aga juhtus vastupidi, et mitte öelda läks lihtlabaseks ahnitsemiseks, sest materjal tuli nö. ise koju kätte.

No siilidega on mul üldse oma teema.

………siis teen sjuukse salli.
A vbla teen juba enne rikkaks saamist, sest see on NII lahe sall. Ja kujutage ette kui see on veel jahivärvides…

Kahjuks ei mahu see liitri sisse, NUUUUUUX

Adbusters

I have recently read the book “No Logo” by Naomi Klein and have come to conclude it’s  a very worthwhile and informative read . Here is why:

The book is an amazing recount of the evolution of the brand as well as an incredible analysis of the corruption of big name corporate bodies, their large influence on the world as a whole and the response of the working class towards the unfair practices of these corporations. Klein’s thesis points out that because of the resulting loss of space, choice and jobs of multinationals, the common folk has taken it upon themselves to lash out and take a stand in various forms such as culture jamming, boycotting, pie throwing and “reclaiming the streets” (among many others).

If sweatshop labour is something that you have only heard of and not something that you have been able to explore in detail, this book is a perfect opportunity to learn about the unlawful labor practices of the 90s (some of which I’m sure continue to this day). Big name brands like Nike, Adidas, Starbucks, Tommy Hilfiger, Shell and McDonald’s are put on the stand and are unmasked in the realm of hiring practices, labour disputes, space invasion, and the huge separation between marketing and production of goods.

Klein writes using her experiences in downtown Toronto as well as detailed worldwide facts and research. She uses the method of analyzing specific names, incidences and examples to look at the big picture of anti-corporate  movement. Throughout the work, she has a way of inflicting a sense of hope for the reader by showing that the power is in our hands, and when people join together for a common purpose, they will succeed. She points out that no matter how powerful these companies may be, the brand can be tainted and reduced on account of their unjust actions, because let’s face it, without the consumer, the brand is nothing. Although the biggest names in advertising hold a huge portion of the world’s wealth, they can indeed be brought down to earth, “spotlighted”, exposed and forced to respond to the demands of the people.

I find that the ideas correspond closely to one of my favourite movies, Fight Club.  I love the detailed description of the culture jamming movement and groups like Adbusters that take it upon themselves to “out” corporate bodies by altering billboards, creating meaningful tunes, skulling posters and using other forms of effective activism. In Klein’s view, Adbusters serve as an ad for anti-advertising. I find the book gives you something to think about if you are the kind of person who think that there is SO MUCH wrong with the world, but you have no idea what to do about it. Well, it turns out there are many options to make your voice heard and remembered. You can join a group of corporate bullies or boycott on your own, but  either way, you are doing something. Below is a collection of keywords from the book. If you are interested in any of them, you should really look into Klein’s writings and  inform yourself of the many ways to make a difference.

Some keywords from the book: Culture Jamming, Adbusters, Reclaim the Streets, Koder fire, Loglo, Spotlight, Selective Purchasing Agreement, World Trade Organization, National Foreign Trade Council, Saturation Point, Censorship, Synergy, Cannibalization Strategy, Trademark Harassment, Buyouts, Mergers, Chain Clusters, Price Wars, Superstore, Monoculture, Creative Artists Agency, “Cool” Hunters, MAI.

Peace and Love,

Phyllis

So we here at CoG have all decided to write a post where we talk about five major influences on our thinking. Since this is a blog about Christianity in no small part, we added the degree of difficulty that Jesus is off limits. I don’t pretend that any of what I write should be considered as the definitive commentaries on these authors. Moreover I would not take this as a “required reading” list as much as I would a sort of intellectual autobiography – I wanted these to be authors who had changed my thinking in one way or another. Now that the caveats are out of the way, here goes:

1. Fyodor Dostoevsky: I don’t think there’s anything new or original that I can add to what has been said about Dostoevsky. Probably inferior to Tolstoy as a conventional novelist – but that’s not at all what he was trying for – at least I don’t think it was. Again to say that Dostoevsky’s grasp of human nature was profound seems cliche. Nonetheless like most people who encounter Dostoevsky for the first time in their late teens or early 20s, I was quite struck by these same observations. His characters are so real and yet so unreal – Shakespearian perhaps? Unlike so many artists who experience a religious conversion, Dostoevsky never got maudlin or sentimental. He did not spare the church or the faithful in his works. His observations on the human condition defy reduction the way those of a good writer should. I’ll end with one of my favourites:

“As a general rule, people, even the wicked, are much more naive and simple-hearted than we suppose. And we ourselves are, too.”

2. Naomi Klein’s No Logo: I know this book can feel stuck in the late-90s zeitgeist in which it was written. Why put it down on list of books that influence me? So here’s my case for Naomi Klein: In 2000 when I read No Logo my political sympathies were different than they are now – I thought that Mike Harris conservatism was a superb way to run a government – low taxes and laissez faire policies would let business improve everything on its own. The lasting effect of No Logo on my thinking has little to do with the whole “battle of Seattle” culture-jamming moment of its release (No Logo itself didn’t put too much stock in that kind of street theatre as a way to remake society). Rather it has given me an abiding suspicion of free markets – mainly because this book made it clear to me how much global corporations actually seek to use their power to undermine free markets. Changing the world is perhaps best done outside of both corporate and government structures as much as possible – a thesis that Klein would further develop in her film, The Take.

3. Slavoj Žižek is a difficult one to argue for on this list since I’d never read anything by him until, say, about a year ago. That said, a lot of what Žižek says seems to have already colonized my thinking.

Here’s what I think I’ve learned from him: Žižek illuminates the falsehoods of those who claim that they are non-ideological or post-ideological. Such claims, according to Žižek, are nothing but attempts to smuggle in some kind of a priori ideology and silence critics by accusing them of being the ones who are ideological. Žižek also does a superb job of arguing that modern New Age movements are stalking horses for class-society and oppression. By appealing for harmony and inner peace such groups are really trying to get people to acquiesce to a system that Christians and Marxists can both see (albeit perhaps for not all the same reasons) as oppressive. In fact, Žižek believes that both groups are natural allies against the New Age since both teach that real transformation is possible in this world (as opposed to some immaterial underlying spiritual realm). Related to this refusal to acquiesce to the New Age’s harmonious world perhaps is Žižek’s analysis of violence. Acts of subjective violence: riots, terrorism, assassinations are carried out by individuals or groups that transgress the state’s rules. Meanwhile the state possesses the tools of objective violence, the violence of the system – police, army, prison system, et cetera. Since most of us take these powers of state for granted, these constitute a sort of “background” violence. Transgressing the state is violent, but often so is acquiescing to the state – this is a challenge to pacifism – Christian and otherwise in that our choice is often between different kinds of violence.

4. Robertson Davies was a surprise pick – to me at least, and I’m making the list! He’s the second author on this list who is primarily known for his fiction, though I would argue that he’s the reason that there are fiction authors on this list at all. As a fiction author Davies captured that uniquely Canadian sense of being on the outside looking in at other people’s lives (Fifth Business). The entire Deptford Trilogy explores the idea that there are multiple narratives that apply to any story and that we almost inevitably tell our stories based around a narrative that centers on us – even when we, like Ramsay, try not to do so. From World of Wonders:

“Look at what the politicians write about themselves! Churchill and Hitler and all the rest of them seem suddenly to be secondary figures surrounding Sir Numbskull Poop, who is always in the limelight.”

The Lacanian idea that we are always telling stories about ourselves is something that gets explored in Fifth Business without all that Lacanian language. Stories and myths are of great importance in The Merry Heart, a collection of Davies’ works on writing. This gave me an abiding respect for myth as word that does not refer to a falsehood in need of “busting,” but rather one that denotes the narrative that explains us.

5. Charles Taylor’s book A Secular Age seems like a difficult one to justify being on this list. I mean, it’s only two years old and I only finished it a couple months ago. Nonetheless, Taylor’s conception of what it means to live in a “secular age” and his charting of Western society as it moves from the late medieval period through to the 21st Century is remarkable. Taylor dispenses with the typical “subtraction stories” that claim that the development of secularism and of an exclusive materialism was merely a process of taking away progressive layers of superstition. The story of how we came to be living in our current age is far more interesting and far more nuanced than most of us have been led to believe. As far as how this book has affected me, I think part of that still has to be determined. A Secular Age re-invigorated my passion for history – particularly the history of philosophy. I don’t know where that will lead, maybe I’ll revisit this one in a couple years.

So there you have my list, I’ll tag Andrew and Keith to go next.

Every day is a challenge. I never want to be one of those people who sits down and says… Today I can rest; today I’ve achieved it all, today I have no aim, no growth, no learning.

————————————————————————————————————————-

The name of my office manager is Sandy. Think of her as the 60-year-old “Joan” of my agency. She has an intimidating English accent, a poised walk, and wears a pristine blazer always popped at the collar. She walked into my boardroom/office and said “Christina darling, here is the welcome package…” going through it slowly she stopped at one particular page that interested me “…And here is the retirement speech of Mr. Leo Burnett — you know, the man who created Leo Burnett in Chicago? — I suggest you read it. It is quite inspiring… “

That was in the morning. For the better part of my day, there wasn’t much for me to do. I set up my voicemail, looked up some rating numbers for different TV stations… And after bugging my new friend Brad and going downstairs to chat with my other friend Tiara, it was 3:30 pm and all of my assignments were complete. I sat before my computer with Leo’s speech to the left of me and its lyrics still circling my head… “Better advertising is what the Leo Burnett Company is about…” In the midst of my trance, I had somehow navigated Firefox to a page: the website of Naomi Klein.

Firstly, I think the woman is brilliant. The amount of research that goes into her books is incredible. Unlike many non-fiction books where research begins to pop out of the page like a separate entity, with Naomi, this is not the case. I’ve read some non-fictions which pull out statistic after statistic after statistic with minimal journalistic-flow and a complete lack of prose. It’s one thing to be an apt researcher or an eloquent writer. But to be a combination of the two? — Brilliant.

Anyway, I read her short biography and some reviews of her first book, NO LOGO. Basically, the book is about “branding” — Yes, this is the business I am in. It’s a book about some of the most branded multinational organizations taking a shrewd path in expelling the idea of choice, interactivity, and freedom for workers. “It’s about the Nike ’swoosh’, the theme parks (we) visit and the films (we) go to see… It’s about magazines, rock music, universities and the Internet. In short, it’s a book about everyday reality – or, rather, what lies behind it.”

So back to this challenge I was talking about earlier. I’m 4 days in. Only 4 days into this agency and I’m about to read a book called NO LOGO? Only 4 days in; still learning the business, still a ways away from receiving those court-side Raptors tickets, still eager to make money, still trying to network and to make friends… But still, completely affected by the thought of my Banana Republic work dress being made by my 10-year-old 3rd-world relative just so I can go about my day with a greater sense of confidence?

I sit in an office full of windows over-looking Bloor Street. I run out of paper work at 3:30 pm. I spend my evenings preparing my lunch and moaning from exhaustion. I stroll about perkily in a Banana Republic work dress and Tommy Hilfiger trench coat from 8:00 am – 6:00 pm while my younger counterpart, whomever he or she is, is confined to life of irreconcilable circumstances and …sewing? Seriously. I ask seriously… What did I do to deserve all of this?

I work on behalf of TD Canada Trust for goodness’ sake. Logos, branding, advertising, marketing, corporatism, consumerism — whatever you want to call it — is my business. Clearly, my heart and my lifestyle are at-home to different things; clearly, I will continue at the agency but clearly, I feel accountable… Clearly, this my challenge.

————————————————————————————————————————-

ps. I’ve been getting so much feedback from people about this blog. Initially I just needed an outlet to express myself and to practice writing. To think that people actually enjoy reading about my struggles/triumphs/everything-in-between? — It’s astonishing. Sincerely, Thank You.

pps. Also, when I said in the last post (which I have now deleted) that I wouldn’t be blogging as much — I lied.

Egas inimene ainult praktiline pea olema ja äravisatavaks kvalifitseeruva materjali arvelt saab teinekord midagi asjalikku ka teha.

Kunagi oli “P&K”-s jänes.  Sai teine siis sama moodsalt nagu laps ise riidesse pandud ja mõnda aega jäid Barbid nurumata ning kodurahu alles.

Joan Costa, ca vell del món de la comunicació i de les seves variades branques, va escriure un article sobre el popular llibre de Naomi Klein, “No logo”. En ell, Klein denuncia amb ganes certes empreses i als seus logos, per dur a terme conductes poc ètiques o no respectuoses, a molts nivells.

Un dels punts de discrepància del comunicòleg envers la publicació de Naomi Klein es troba en els arguments en contra del logos. Comparteixo l’òbvia frase de Costa que els logos només actuen com a elements de substitució, i en tot cas se’ls associa amb unes empreses o entitats determinades, però en cap cas ténen la culpa de cap de les seves conductes.
Metafòricament, el que senyala Costa del llibre de Naomi Klein, és que les seves paraules critiquen més les fletxes que al mateix arquer.

Aquesta idees em semblen tan evidents i amb tant poc marge de discusió, que em nego a dir res més al respecte sense haver llegit el llibre, ja que potser l’opinió de Costa està exagerada.

L’altre punt que destaca Joan Costa és una paradoxa que comet l’autora: tot i criticar els logotips…just el títol del seu llibre ja es fonamenta amb les regles essencials d’aquests.

Potser hem de mirar aquest aspectes amb subtilesa, i interpretar que Klein usa la vessant de “No logo” on hostilitza aquest recurs comunicatiu, per crear un dubte, una curiositat, i sobretot un desacord amb el lector, al no entendre com es pot donar la culpa a un símbol quan la vertadera culpable és l’empresa explotadora que hi va al darrera; i després, a l’aprofitar estratègies del logotip, recuperar l’ulititat d’aquest i deixar únicament les empreses en el punt de mira.

Però si aquesta enrevessada interpretació no vos acaba de quadrar, podem pensar també que és un llibre bo de llegir i s’ha venut molt, empès per una pressumpta intenció antiglobalització i contra-econòmica que en realitat no té.