“-Tildelingen av årets Nobels fredspris til president Obama er en av de riktigste fredspriser i sin tid”, skriver Knut Roger Andersen og styret i Oslo Arbeiderparti i en debattartikkel i Dagsavisen 15.10 2009.

I Nobels testamente er det skrevet at prisens intensjoner blant annet er å støtte opp om de initiativ og prosesser som pågår og som fremmer fred, forsoning og avspenning. I tillegg er det understreket at dette skal gjelde i inneværende år. President Obama har siden han vant valget og inntok Det hvite hus vært den som mest har skapt håp og tatt de viktigste grep for en mer fredelig verden med vekt på demokrati, menneskerettigheter og avspenning. Hvilken annen har gjort det?

Bak Obamas seier er det en pris som er betalt av generasjoner av mennesker. Slaver som kom fra Afrika til Nord-Amerika, undertrykkingen, rasismen og diskrimineringen av amerikanere i generasjoner har mobilisert en kamp som er kronet med Obamas seier. Det i seg selv er et fredsbudskap til verden. Obamas sikkerhetspolitiske initiativ om fjerning av atomvåpen og nedrustning, sist i FNs sikkerhetsråd i september, skaper ikke bare håp, men fører til handling.

Obamas vektlegging av multilateralt diplomati og dialog fører til endringer i en hel verden. Latinamerikanske ledere rekker fram hånda til Obama, og hilser dialogen. Obama hilser den muslimske verden på arabisk. Obama startet ingen krig i Irak eller Afghanistan – han har etablert en plattform som i langt sterkere grad enn noen gang før kan skape varig fred og stabilitet i Midtøsten, inkludert i forholdet mellom Iran og Vesten.

Dette har Nobelkomiteen og Thorbjørn Jagland sett. Det står stor respekt og anerkjennelse av den prisen som nå gis til den mannen som i 2009 har lagt grunnlaget for en bedre verden. Obama ba i sin tale til FNs generalforsamling i år om en håndsrekning. La fredsprisen bli en av mange håndsrekninger til en bedre verden, og ikke en surmuling over at Jagland er med og løfter Obamas visjon.

VG kan i dag avsløre at både Inger-Marie Ytterhorn (Frp), Kaci Kullmann Five (H) og Ågot Valle (SV) hadde motforestillinger underveis.

Under kanoniseringsprosser i den katolske kirke ble det fram til 1983 oppnevnt en advocatus diaboli som hadde som oppgave å fremlegge argumenter for hvorfor den personen det var snakk om ikke burde bli helgen. Etter 1983 ble denne oppgaven fordelt på flere personer. Og det var for at alle sider av saken skulle bli belyst.

Det er derfor betryggende at Nobelkomitéen tydeligvis hadde tre djevelens advokater da de drøftet Obamas kandidatur til Fredsprisen. Vi må  gå ut fra at beslutningen om å tildele Obama Fredsprisen derfor er fattet på det best mulige grunnlag, siden komiteen kom fram til en enstemmig beslutning. Det ville vært ganske betenkelig om ingen i komiteen hadde hatt motforestillinger til Obamas kandidatur. Uenighet er av det gode, det sikrer en best mulig saksbehandling. Hvis en forsamling som skal fatte viktige beslutninger bare består av personer som er enige kan det fort gå galt. Det kan man nok finne en del eksempler på, ikke minst i forretningslivet.

Lett å forstå hvorfor Nobelkomiteen holder seg borte fra kinesiske demokratiforkjempere. Den danske statsministeren Lars Løkke Rasmussen valgte å trosse Kinas protester i mai og møtte Tibets åndelige leder Dalai Lama, melder VG. Kineserne er alvorlig sure. I en e-post fra dansk UD til fire departementer går det fram at flere danske bedrifter har fått problemer i Kina. Den danske utenriksminister Per Stig Møller:

Fra kinesisk side mener man at besøket i Danmark har undergravd Kinas vitale interesser og derfor har skadet det bilaterale forholdet alvorlig.

Man aner hva en fredspris til fengslede kinesiske dissidenter ville avstedkommet. Dyade nr 2 2009 Den tibetanske tragedie drøfter forholdet mellom Tibet og Kina og veksler mellom dramatisk personlig beretning og nøktern historisk gjennomgang, mellom analyser av sannhetsgehalten i kinesiske, tibetanske og vestlige medier og tapre forsøk på å forstå tibetansk samfunn, kultur, religion og folkelynne.

Jeg er uenig med Nobelkomiteens tildeling av årets fredspris. USAs president, Barack H. Obama, har altså fått Nobels fredspris. Begrunnelsen var visstnok “hans vilje til å skape et nytt politisk klima internasjonalt”. Skal man få fredspris bare fordi man ikke er George W. Bush Jr., nå?

Faktum er at Obama har åpna opp for at “en mindre kontingent” med amerikanske soldater kan bli igjen i Irak. Han er en aktiv pådriver for fortsatt amerikansk krigføring i Afghanistan. Obama har dessuten arbeida for å øke USAs militære tilstedeværelse i Colombia. Obama fortjener ikke fredsprisen.

Jeg oppfordrer alle til å delta i markeringa mot krigføringa i Afghanistan, tirsdag 13. oktober. Hent soldatene hjem og Fredsinitiativet inviterer den dagen til makering på Eidsvolls Plass, foran Stortinget, i forbindelse med at statsbudsjettet for 2010 legges fram. Det blir markering med følgende bannere: “NATO ut av Afghanistan – Hent de norske soldatene hjem!”, “Ingen penger til ISAF!” og “Støtt de demokratiske kreftene i Afghanistan!”.  Det vil så klart også bli arrangert en demonstrasjon i desember, i forbindelse med utdelinga av årets Nobels fredspris.

Jeg mener at Nobelkomiteen burde ha tildelt årets fredspris til Mordechai Vanunu. Vanunu var en israelsk atomtekniker, og han fortalte omverden om Israels utvikling og besittelse av kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen i 1986. Dette førte til at han ble satt i fengsel i 18 år. Vanunu ble løslatt fra israelske fengsel i 2004, men får ikke lov til å forlate Israel, som han ønsker. Vanunu har gitt et svært viktig bidrag til kampen mot atomvåpen. Vanunu burde ha fått årets fredspris. Han bør definitivt få Nobels fredspris i 2010.

Lenker:

Reaksjonene til Rødt og Rød Ungdom: http://roedt.no/nyheter/2009/10/%c3%a5-gi-fredsprisen-til-obama-er-en-skandale/

http://sosialisme.no/nyheter/2009/10/skal_dette_vaere_en_vits/

Obamas fredspris splitter venstresida: http://frontlinjer.no/?p=4614

Begrunnelsen til Den Norske Nobelkomite: http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/home/announce-2009/ 

Obama føler ikke at han fortjener prisen: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3312535.ece 

Wikipedia om Mordechai Vanunu: http://no.wikipedia.org/wiki/Mordechai_Vanunu

Signaler, ikke resultater, holder til å motta Nobelkomiteens fredspris.

Det gikk som et gisp gjennom forsamlingen i Det Norske Nobelinstitutt da nobelkomiteens leder Torbjørn Jagland, klokken 11.00 i formiddag gjorde det kjent at USAs president Barack Obama hadde vunnet fredsprisen. Obama har vært nevnt blant kandidatene til å  motta årets pris, men få regnet han som favoritt til de svært prestisjetunge prisen. Den svært karismatiske statslederen har markert seg positivt internasjonalt, i sitt første år i presidentsetet. USAs forhold til både Europa og Russland er betydelig bedret. Da han i september skrinla de svært omstridte planene om utplassering av et rakettskjold i Øst-Europa, gjorde denne avgjørelsen i seg selv forholdet til Russland til det bedre. Obama har også hatt atomnedrustning som et av sine klare mål.

Har jobbet for dialog
Obama har også arbeidet med å oppnå dialog med den muslimske delen av verden, samt Nord-Korea, og har vist seg til å ha en helt spesiell evne til å bli lyttet til. USAs iskalde og udiplomatiske forhold til Iran har også vært en oppgave Obama har tatt tak i; da uten det helt store hellet. Dog skal det sies at få klandrer Obama for nettopp det. Irans kontroversielle leder Mahmood Ahmedinejad har vist seg til å være en svært vanskelig mann å få i dialog. Nylig kom Teheran etterretningen i forkjøpet, og gjorde det kjent at et nytt anlegg for urananrikning er under oppføring i den hellige byen Qom, sør for den iranske hovedstaden. Ahmedinejad ogIran, slik det ser ut nå, vil trolig være blant Obamas aller tøffeste utenrikspolitiske utfordringer – og mange røster vil nok hevde at den tidligere persiske stormakten er en åpenbar trussel for verdensfreden.

Skaper diskusjon
Det skulle altså en fredspris til for å lokke en sittende amerikansk president til Norge. Sist gang, og eneste gang det skjedde, var i 1999 da Bill Clinton besøkte den norske hovedstaden . Drøyt ti år senere, i desember, vil trolig Air Force One lande på Gardermoen – innen den tid vil det trolig være høylytt debatt om hvorvidt Obama er en verdig vinner av fredsprisen.

“For hans ekstraordinære innsats for å styrke internasjonal diplomati og mellomfolkelig samarbeid”, heter det i Nobelinstituttets begrunnelse for utnevnelsen av den amerikanske presidenten. Det tok ikke lang tid før debatten var i full gang rundt riktigheten av tildelingen. Det er ikke så rart: Barack Obama har bare vært president i USA i under 10 måneder. Å stille seg spørsmål om man kanskje ikke kunne vente til vi fikk se resultatene av Obamas politikk, er trolig noe mange ville gjøre. Dette er langt fra første gang det diskuteres heftig om prisvinneren er verdig. Ved tilfellene Muhammed Yunus og Al Gore i henholdsvis 2006 og 2007, raste debatten om disses engasjement i det hele tatt hadde noe med fred å gjøre. Nå vil trolig diskusjonen omhandle om prisvinneren i det hele tatt hadde gjort nok for fred.

horbjørn Jagland utmerker seg med innsiktsfulle analyser av internasjonale forhold.

Dagsavisen 20.11 2008

Stortinget skal med det første velge nye medlemmer av Nobelkomiteen. Etter alt å dømme blir stortingspresident Thorbjørn Jagland ny leder etter Ole Danbolt Mjøs, som nå gir seg. Det er et godt og riktig valg. Med sin lange og allsidige erfaring har Jagland de egenskaper som kreves når komiteen skal skille gråstein fra gull blant de utallige forslagene på kandidater til fredsprisen.

Verden har forandret seg enormt siden Alfred Nobel skrev sitt testamente og den første fredsprisen ble delt ut i 1901. Skal fredsprisen være relevant også for vår tid, må Nobelkomiteen følge med. Truslene mot fred og menneskeverd er helt annerledes i dag enn de var for mer enn 100 år siden.

Man kan derfor ikke lese testamentet slik fundamentalister leser Bibelen, og konkludere med at – stort sett – er verdens ulike fredsbevegelser de eneste verdige vinnere. Den store respekten Nobelprisen fortsatt nyter verden over, har klar sammenheng med at den forholder seg til vår tids store trusler mot et fredelig samvirke mellom medmennesker.

De eneste innsigelsene mot Jagland som ny leder av Nobelkomiteen, har så vidt vi har registrert kommet fra Nei til EU og dets leder Heming Olaussen. Der i gården er man så monomant opptatt av EU at enhver som ser noen fordeler ved norsk EU-medlemskap, betraktes som uegnet for ethvert verv. Men at Jagland har forstått EUs betydning for fred og stabilitet i Europa er i alle fall ikke noe handikap, selv om EU neppe i overskuelig framtid vil være noen seriøs kandidat til Nobels fredspris – selv med Jagland som leder av komiteen.

Thorbjørn Jagland utmerker seg med innsiktsfulle analyser av internasjonale forhold. Han er også sta nok til å motstå presset fra de mange lobbyister som forsøker å selge inn sine mer eller mindre aktuelle kandidat til fredsprisen. Dette gjør oss trygge på at han kan videreføre det gode skjønn som har preget Nobelkomiteens valg de senere år.