I samband med turen vår til Goma og Kongo, som eg har publisert bilete frå tidlegare, fekk me vere med på ein dag for unge Røde Kors-frivillige i Gisenyi, nabobyen på rwandesisk side, samt besøke lokale friviljuge i Musanze i nord-Rwanda. Her er nokre inntrykk frå denne delen av turen, som var vårt første møte med frivillige.

Blod1: Dagen starta med blodgjeving for nye frivillige. Her er fjorårets rwandiske ungdomsdelegat til Noreg, Aline, i ferd med å gjere dagens første innsats, med skrekkblanda fryd.

Blod2: Djup konsentrasjon og høg presisjon når vår kontaktperson Paul blir tilkopla blodposen han skal fylle.

Sukker1: Det blir drukke sjokkerande mykje Fanta og CocaCola her i landet, men etter å ha gjeve ein halvliter blod, så kjem det godt med.

Sex1: Ikkje lange pausen for ein tidlegare ungdomsdelegat. Eit par timar etter blodgjevinga høyrer ein skare av friviljuge Aline snakke om seksuell helse og seksuelt overførbare sjukdomar. Sigri assisterer nede i høgre hjørne.

Sex2: Dei frivillige får prøvd sine kunnskapar om symptom, skadeverknader og utbredelse av seksuelt overførbare sjukdomar, igjennom eit Røde Kors-’puslespel’ tilpassa Rwanda av fjorårets ungdomsdelegat Camilla.

Sex3: Fullsatt sal av konsentrerte ungdomar lærer om korleis ein kan beskytte seg.

Sukker2: Som bloddråpar ligg colakorkene igjen på golvet etter at dei friviljuge har fått sitt sukkerpåfyll og startar på vegen heimover.

Når det gjeld det siste punktet, magi, kjennest det litt meir vidløftig, uhandgripelig og subjektivt enn dei fyrstnemnde. Her kjem nokre kandidatar til kva som kan ha vore det mest magiske på turen hit til nordvestlege delen av landet.

Magi1: Internett på mobilen – kan trollbinde nokon og ein kvar når den generelle nett-tilgangen er såpass begrensa.

Magi2: Guten som kom springande og kasta seg i armane på Sigri med det akkompagnerande ropet ”MUUUUZZZZUUUUUUNGUUUUU!!!!!” Magisk augneblink for både born og muzungu? (’Muzungu’ betyr framleis ’kviting’)

Magi3: Engasjementet til dei unge friviljuge på skulen i Musanze, som viste oss skuespel av førstehjelp (med stol til båre), og som formeleg tørsta etter meir Røde Kors-informasjon.

Magi4: Den fredfulle stemninga på besøk hos nonnene i Gisenyi som serverte frukt, te, og heimelaga ost og vin, nytt saman med rwandisk kortspel. Me like! Forøvrig blir rwandisk telefonkultur illustrert ved vår kontaktperson, Paul.

Magi5: Kveldsstund ved Lake Kivu, Rwandas einaste skikkelege vannansamling – eit syn som varmar for ein gut oppvaksen i havgapet på Vestlandet.

Og for ordens skuld:
Blood Sugar Sex Magik © Red Hot Chili Peppers

[Denne hendelsen er et par år gammel, men like aktuell i år som de foregående]

Klokka er etter halv fire og før fem. Telefonen har akkurat tatt kvelden etter langvarig batterimisbruk. Det er fortsatt tid igjen før jeg skal noe sted da problemer banker på døra. De har stått der lenge, og jeg har sett på dem igjennom vinduet. Med paralgin forte og ingefær har jeg prvd å få de til å ta noen skritt unna, men det går opp for meg at det var til ingen nytte, og nå banker de med en sterk, hard neve. Før jeg vet ordet har det har de slått lufta ut av meg, og idet all energien min fokuseres på å trekke pusten, tar det meste av hjernen kvelden. Like før jeg forsvinner helt rekker jeg å tenke følgende:

“Oi, nå dør jeg, det hadde jeg ikke trodd.”

Nå har det seg sånn at jeg forteller denne historien, dermed må det jo være noe her som ikke stemmer.

Øynene mine sperrer seg selv opp på vidt gap før jeg rekker å tenke noe særlig. Følsomme som de er fra før av er det skarpe lyset ekstra irriterende, det trekker meg ut av dvalen som om jeg var en propp i et badekar. Alt jeg kan se er hvitt, blendende hvitt, og lyst. Så får jeg øye på et ansikt der oppe, det også er omkranset av noe hvitt, og noe svart. Det er ikke hår, det er et tøystykke av noe slag. Tannhjulene i hodet mitt tikker sakte på plass og ordet “nonne” dukker opp et sted innerst under hjernebarken. Deretter former setning nummer to seg.

“Katolikkene kan sikkert tilgi meg for å ha vært ateist, men hva med alle de andre?”

Ansiktet høyt der oppe er ikke bare ansikt, det er også en kropp, med en arm. Armen rekkes ut mot meg og jeg tar tak i den ,den trekker meg opp i stående stilling. Jeg ser meg rundt. Langs to vegger er en endeløs rekke dører. Jeg lurer på hvor de fører, og om jeg allerede har hilst på perleporten, da jeg oppdager at det faktisk står en god del håndvasker borte i et hjørne, med speil bak. Man må jo være ren før man kommer inn, resonnerer jeg, på et eller anne gebrokkent billedspråk inne i hodet. Jeg vasker meg møysommelig på hendene mens den ikke så veldig store damen holder meg i en oppreist stilling. Så stavrer vi av gårde. Alt blir litt borte for meg igjen, det er ikke så lett å fly eller gå eller hva det nå enn er jeg gjør. Deretter blir jeg plassert pent ned på ett eller annet, alt er tåkete og ansiktet forsvinner.

En lyd når igjennom til meg, og det er lyden av lungene mine som puster. Det går opp for meg at jeg faktisk må få de til å puste selv, fordi jeg har en knyttet rustningneve i magen. Noe inne i meg resonnerer at noe er feil, man skal ikke ha vondt i himmelen, derfor må jeg være i helvete – men det er da vel ikke nonner i helvete?

Kjære religiøse mennesker: Himmel og helvete er å finne i østbanehallen.

[Og kjære alle sammen: Ja, det er lov å le av denne historien, men det hadde vært hyggelig om dere ga meg en klem etterpå. Forresten motbeviser dette at alle blir religiøse når de er i ferd med å dø. Jeg måtte se håndfaste bevis først, og jeg ble kurert ganske fort igjen etter at det gikk opp for meg at jeg ikke hadde dødd uansett.]

Kan noget være så grusomt som det styre der er i Burma ?  

jeg tror det ikke

Selv hvor landet nu er ramt af en naturkatestofe som beskrives på størelsen med sunaminen, hjælper de ikke befolkningen. Nødhjælp som er kommet ind har styret beslaglagt, på på kasserne står navne på generaler som skal have det som er tiltænkt nødlidende…

Selv varslet om tyfonen blevet ikke givet til befolkningen…

Jeg har aldrig hørt noget så bestjalsk…

Om nødvendig må verden bruge magt for at komme ind og hjælpe…

Kaste nødhjælp ned eller hvad der skal til….

Et af de smukket symboler på oprøret mod styret i Burma er munkene. Nå de står med deres risskåle vil de ikke modtage hjælp fra militæret, det viser de ved at vende bunde i været på risskålet – Det betyder at det udvikler dårlig karma når en budist ikke kan give..

Desuden er munkens vinrøde og nonnerns lyserødedraget et symbol på fred og frihed. Det virket meget stærkt…

Må befolkninge i Burma få må nødhjælp NU – og frihed med det internationalesamfunds hjælp…