Jeg forsøker å skrive ønskeliste og jeg får det ikke til.

Det er ikke fordi jeg har alt jeg trenger (selv om jeg selvsagt har det), det er fordi jeg ikke vet hva jeg vil ha.

Den foreløpige listen; snø til jul, tjukke sokker, tv-serier på dvd, plater, ny stift til platespillere, bøker og selskinnssko.

Forslag?

Etter å ha avoldt mini-workshop i opplevelsesøkonomi for et gryende reiseliv i Nesseby Kommune, er jeg nå tilbake på mitt bittelille hotellrom på noe som heter Rica Hotel Kirkenes. Turishotellet. Jeg sitter igjen med det intrykket at mange av deltagerne fikk mye igjen av å delta på workshoppen. Det er mye teori, som bør og kan omsettes i ren praksis. Til alles glede. Produsent og gjest. Aktør og turist. Jeg tenker tilbake på disse dagene her i nord med glede. Det er altså helt utrolig mye engasjement og gode ideer. Og jeg er svært ydmyk i forhold til at jeg blir sett på som en som kan være med å utvikle dette.

Min måte å gjøre dette på har etterhvert blitt annerkjent av flere og flere i reiselivet i Norge. Og det kommer snart en flunkende ny serie med kurs / foredrag. Den kommer til å omhandle alle de fantastisk spennende reiselivsberiftene som finnes i Norge, som har satt opplevelsesøkonomi på kalenderen og bruker det som arbeidsteknikk for utvikling av produkter og bedriften.

Jeg gleder meg!

Jeg har bestandig elsket høsten, og det gjør jeg også i dag.

Det brenner i kinnene mine, sånn som jeg hater. Det var kaldt ute, men kaffen er varm og kontoret og, så nå brenner kinnene mine,  og det klør, det kjennes ut som soleksem. Jeg brukte å hate det. Nå gjør det meg glad, tror jeg, og det gjør meg trist. Melankolsk og vemodig.

Melankolien er passe stor. Fyller meg (selv) fra topp til tå. Det fantes et tid da vi var måneskinn, og av måneskinn gror ingenting. Det er i alle fall det jeg er blitt fortalt, men det er løgn. Det vokser små, hvite blomster, og du må komme helt nær for å se det, og langt, langt der borte, i horisonten, der står det en idiot og roper; “Av måneskinn gror ingenting!”, og på hodet mitt er det små, hvite blomster. Det er ikke morsomt, hvis det er det du tror.

Det er grusomt. I går gråt jeg, jeg hadde en krig inni meg, og det kan ingen forstå. Ikke hundre prosent, ikke engang litt. Det er en krig i hjertet mitt og i hodet mitt, og jeg er vinner og taper hver dag. Jeg skulle ønske jeg fant ordene som kunne forklare det, jeg har lært meg en ting, om ikke annet; alt blir enklere når jeg finner ordene. Jeg har så mange ord, flere enn noen mennesker jeg kjenner, tror jeg, og likevel mangler jeg så mange, mange flere enn for eksempel deg eller nyhetsreportere eller Moland og French, Odd Børretzen og endog Torbjørn Jagland.

Den første gang jeg kan huske at jeg manglet ord, var da mamma og jeg var alene hjemme en søndags formiddag, og jeg må ha vært rundt 6-7 år. Søstrene mine var med pappa, og jeg fikk alene-tid med mamma. Og vi hadde laget oss et brett med ostepop og cola, og det var bare jeg hjemme og bare jeg skulle få. Jeg og mamma. Jeg bar ned brettet med to fulle cola-glass og skålen med ostepop, og da jeg kom til sofaen sølte jeg ut begge glassene. Jeg ble isnenede redd. Mamma kom ned, og forsøkte å skjule irritasjonen sin. Jeg sa: “Det e vel mer?”

Det hørtes ut som om jeg var redd for å ikke få brus. For å berge parten min. Mamma ble sint. og jeg husker at jeg forsøkte å forklare at det ikke var sånn ment. Det jeg mente var at det ville bli ekstra ille om jeg skulle få den aller siste brusen – uten at de andre skulle få – og jeg var så utakknemlig og ekkel at jeg sølte den ut. Klafsusen Ragni, Ragni med de lange armene, Ragni med lenger vingespenn enn høyde. Ekkel. Jeg manglet ordene, jeg klarte ikke å forklare mamma hva jeg mente, og det var kanskje det ekleste av alt.

Alt handler om å være på rett sted i rett tid. Det skremmer meg. Hvorfor har jeg hatt sånn flaks? Jeg har ingen ord, jeg søler bort det jeg får og jeg kan ikke forklare deg noe. Det gjør vondt i fingertuppene mine og jeg har striper i ansiktet. Om så jeg hadde ordene.. hvordan skulle du skjønne det? Du plukker hvite, små blomster fra hodet mitt, og tror på latteren min. Tror på meg.

Og akkurat i det jeg skal til å gi opp, gi meg over, gi meg hen, så drønner sangene våre over et høytaleranlegg som ikke kan spille så høy musikk som det gjør i dag, men det finner styrke i musikken og volumet skrur seg opp av seg selv, og jeg? Jeg synger med.

Lydspor: Lars Winnerbäck - Elegi

Og nei, det er ikke min hand XD Håper jeg O.o

I dag har jeg skikkelig vektproblemer her i hjemmet. Jeg har endelig funnet en vekt nemmlig. Og jeg veide jo 52 kg for 5 uker siden, og i dag veier jeg 55. Så, 3 kg for mye i løpet av 5 uker. Den liker jeg ikke altså. I dag skal jeg ha min siste godteridag før jeg skal til Japan. Til og med bursdagen min tells ikke, det blir en smoothie da. Jeg har store planer om å kose meg siste dagen med sjokolade fondy og frukt <3 Og jeg regner med at den første uka i Japan kommer jeg til å gå ned i vekt, siden vi skal farte rundt i kyoto og titte på templer osv. Så da er jeg klar til shopping, siste del av ferien min i japan, når vi er i tokyo. Og da bø jeg ha gått ned de 3 kg’ene så jeg kan handle masse:P

Så har jeg 3kg for mye en annen plass, og det er i kofferten min. Nå har jeg til og med plukka ut kjempe mye fra den, så hvordan greier jeg å ha 3 kg overvekt fremdeles? O.o Det skjønner jeg seriøst ikke… Jeg klarer ikke å ta mer ut av den heller.

Kim blir med til Nord-norge! Yaaaay:D så nå får han møtt hele familien min. Jeg er så utrolig glad for at jeg får være med han helt til torsdag istedet for at siste gang vi fikk sett hverandre, er nå mandag. 3 dager mer hjelper utrolig på! Så gleder jeg meg utrolig til å være med lillesøstra og lillebroren min. Forhåpentligvis skal vi møte Liv i byen på tirsdag. Så det blir kjempe kos! Tida går så fort, jeg får liksom ikke gjort stort mye om dagene. Men jeg får iallefall gjort en del på toget til Oslo i morgen.

I går var jeg, Kim, Mia og Anders og svømte på pirbadet. Det var skikkelig koselig. Vi ble som små barn igjen, særlig Kim og Anders. Som forsåvidt sikla på noen jenter i rosa og blå bikini, intill de kom næremere og fant ut at de var jailbait. Ser visst eldre ut på lang avstand, men når du kommer nærmere ser man innlegget i bhn, og hvor mystisk høyt oppe puppene er. Vi kjørte sklie, loka i bobblebad og lekte i bølgen. Det er alltid morro.

Vi var veldig slitne da vi var ferdige, men det var jo litt trening i det minste. Så kjøpte vi inn taco og stakk bort til M & A og spiste taco <3 Utrolig god middag. SÅ hygget vi oss resten av kvelden, men noen øl, rom og cola og gammel trance musikk. Morro å mimre litt.

Jeg får pakke videre:P Og finne på noe jævlig lurt…

I går kveld ble en kontrastenes kveld. Først gikk turen ut i Saltstraumen. Du verden for noen krefter. Straumen gikk med cirka 11 kops fart i går kveld, på maks kan den nå opp til 24 knop. For deg som ikke skjønner, har opplevd eller tror på dette; Reis til Saltstraumen. Gjerne på Langfredag, da er den på sitt aller sterkeste gjennom året. Å sitte midt i Saltstraumen, gjør noe med respekten for Han og kreftene Hans. Utrolig.

Vi satte kursen innover mot land, men våre to hyggelige båtførere ville bare stoppe en liten stund. Stemningen i båtene ble i alle fall helt elektrisk, da det etter fire kraftige bank i dørken, dukket opp et vesen fra sjøen. En vellykket oppstigning, som gledet de fleste av oss.

Så gikk turen til Tuvsjyen. Steinalderstedet langs Saltstraumen. 11000 års historie, formidlet med glød og glimt. Glød i engasjement og glimt i øyet. Vi spiste god mat, spilte trommer og lur, samt at vi fikk føle på hvordan det var å være tilstede, for omtrent 11000 år siden. Masse kunnskap ble formidlet. Latteren satt løst, og jeg vil gjerne få anbefale alle en tur til dette hyggelige stedet. Som for en del 1000 år siden, lå 90 meter under havets overflate. På den samme tid, var det ikke noe naturfenomen som hette Saltstraumen. Den kom for bare 1700 – 2000 år siden. Da sank nemlig vannstanden. Du visste kasnkje dette? Bestill din Saltstraumenopplevelse på http://www.saltstraumen-adventure.no

Så stille kan det være i Saltstraumen

As russetia (russ time) rapidly approaches, Northern Norway´s typical April weather comes into effect and rain pours mercilessly for days on end. This, for lack of a better term, sucks, especially when tradition requires one to swim in the ocean before May 1st. However, this week has nevertheless been packed full of strange and exciting traditions. (A note: you get a knot in this string on your russ hat (like coolness points, basically) if you dress up every single day in ståkuka, this week, and have your costume on between 08.00 and 15.00. The point of the Russ time is to get as many knots in this string as possible, by doing strange things, so that´s why everyone´s so into it.) Behold:

Ståkuka day two: Cowboys and Indians!

Ståkuka day three, pajamas day, came and went relatively undocumented, but we all went to school with slippers and blankets and it was great.

Ståkuka day four: beach day! (through a very unexpected turn of events, I ended up not having time to dress up for this one, unfortunately.)

Ståkuka day five: Superheroes! (having broken the dressing-up streak the day before, the point of it all kind of died for me. And I couldn´t find any spandex.)

Now, for a bit of explanation once more, and excuse the slightly inappropriate use of religious words – Norway is historically a very Christian country. Russ time begins on May 1st, next Friday. Each class at school appoints a Russ Priest, and on the night of April 30th, we all meet up somewhere and go through a Russ Baptism, a weird sort of initiation rite that the Russ Priest makes up her/himself. (Yet to be determined.) We wear our russ pants inside-out, go through the initiation rite, are appointed with our russ names, and when the clock hits midnight and it´s May 1st, we all turn our pants right-side out and walk down to a beach, where we party all night long with all the russ in the city. Tradition.

However, this raises a whole new issue – who will russ-baptize the russ-priests? The russ president, clearly. This took place outside the school on Thursday (beach day.) They were given their names and smothered with an unappealing mixture of ketchup, mayonnaise, water and flour in front of all of this year´s russ. Per Martin (yellow t-shirt, blonde hair) has been named Bonjævel (sorry, its untranslatable) and is now our russ priest!

Jeg må jo innrømme at jeg HAR opplevd Hurtigruta
en gang tidligere i min ungdom,
men det var lenge før digitalkameraets inntreden i livet mitt!

Så denne turen fikk jeg bekreftet minnene om lys, fjorder, fjell
og nærheten til den fantastiske naturen.

Det var for det meste overskyet på denne turen mellom Tromsø og Nesna,
på vei sørover, men likevel fikk jeg oppleve et spill av lys
og stemninger over himmelen!

En virkelig øde plass med sterk strøm forbi, og der nede ved fjorden
sto det et par barn
og vinket til den store båten som kjørte forbi!

Det var minnerikt, sikkert mest for meg!

Takkete fjell som strekker seg mot himmelen..
Ikke spør meg hvor, det har jeg allerede glemt!

Hurtigruta tar også en sving innom Trollfjorden,
der et av sjøslagene under andre verdenskrig utspilte deg.

Det var utrolig at en så stor båt greier å kjøre inn og snu der innerst!
Og like umulig er det å fotografere hele høyden på fjellveggen!

Godt var det å komme ut i åpnere farvann igjen,
vi nærmer oss vår Hurtigruteturs slutt.

Kanskje blir det en gang til i livet?

Jeg drømmer…

]]> http://peppen.wordpress.com/2009/01/17/lite-mer-av-norge/ Sat, 17 Jan 2009 22:09:00 +0000 Maria http://peppen.wordpress.com/2009/01/17/lite-mer-av-norge/

Tromsö, Tromsö, Tromsö. Ikväll är jag på hotellet i Narvik. Tyvärr för mörkt ute för att fota men imorgon innan tåget avgår kvart i elva på förmiddagen då ska det fotas.

Nordnorge är så vackert! Varje gång jag besöker landet blir jag lika tagen av landskapet och utsikten. Och det är ju ett resmål som ligger Sverige så nära så varför inte ta semestern dit istället för ett land långt bort? Ett annat resmål jag börjat drömma om är den svenska västkusten som jag besökte som liten och vill återuppleva.

I Tromsö har jag sett följande filmer:
MAN ON WIRE: Dokumentär om franske lindansaren Philippe Petit som på 70-talet spände upp en lina mellan de två tornen i World Trade Center och promenerade fram och tillbaka åtta gånger på linan. Fantastisk film! Humor, romantik, action i ett. Se den!

IT’S NOT ME, I SWEAR! Kanadensiskt drama om en familj som faller samman med en självmordsbenägen pojke i huvudrollen. Låter svart kanske men det var en otroligt härlig film som bjöd på massor av skratt. Svart komedi när den är som allra bäst alltså. Går även på Göteborgs filmfestival i år. Se den!

GODS: Peruanskt/Argentiskt relationsdrama som centrerar kring en rik familj där den blyge sonen är kär i sin syster medans systern har sex med vem som helst och bara tänker på när nästa party är. Syskonens mamma finns inte alls med i bilden, istället har pappan med sig en ny ung, snygg kvinna hem som inte alls accepteras av de bortskämda barnen. Hon kommer dessutom från slummen (något hon håller hemligt) och försöker aklimatisera sig till det nya tjusiga jetset-livet med varierande resultat. Det här är relationsdrama på hög nivå, och en genre jag fullkomligt älskar så det blir bara till att rekommendera även denna film.

Idag hinner jag tyvärr inte med några filmer eftersom vi ska sitta i lunchmöte och skriva en ansökan, och kl fyra påbörjar jag min resa hem med en buss till Narvik där jag ska övernatta och imorgon fortsätta vidare med tåget hemåt. Ser fram emot tågresan från Narvik i dagsljus och lovar att fota och lägga upp härligheten.

Ha de!

Velkommen til BibPops julekalender 2008! Hver dag i desember fram til julaften presenterer vi noe av det beste av årets plater, spill, bøker, filmer og tegneserier fra 2008. Ved å følge linken nederst i artikkelen kan du sjekke utlånsstatus og reservere. Du er selvsagt også invitert til å legge inn egne kommentarer og anbefalinger fra 2008 i kommentarfeltet.

Format: CD
Tittel: «Fortress Round My Heart» (MySpace)
Artist: Ida Maria
År: 2008

Nordlendinger er som kjent ikke redd for noe, og de fra Nesna er i tillegg helt klin kokos steike gærne. Slikt blir det unorsk livsbejagende og fyrrig gitarpop av!

Ida Maria har gjort seg bemerket i lengre tid som nordlandsjenta uten selvtillitsproblemer som dro til Stockholm for å gjøre seg berømt på fete singler og heftige konserter. Høye forventninger kan være en vrien ting å takle selv i lille Norge – ikke minst etter mye presseomtale og en blendende bunke låter i samarbeid med Håkan Hellström-gitarist og musikalsk artsfelle Timo Räisänen. Men se om hun ikke takler det hele ved å levere et helstøpt og patosfylt hjertealbum av en debut.

Som dronningen av sinuskurver i harmonisk-aggressiv harmoni er Ida Maria velfortjent størst i 2008. Og samtlige plater som inkluderer en singelrekke som «Stella», «Queen of the World», «Louie» og «Oh My God» fortjener å bli hørt av alle som liker musikk i det store og det hele.

Sjekk tilgjengelighet og reserver denne platen på drammensbiblioteket.no.

Jeg kommer fra et smykke.

Som en perle i et blåskjell, slik ligger min by i fjorden sin.

“For en oppvekst du har hatt”, sa han da han så utsikten fra stuen i huset til mine foreldre. Utsikten alene er nok til å fastslå ganske raskt at jeg har vært svøpt i lykke og beskyttelse. I tillegg har jeg fått fiskegrateng, melk, refleksvester og adventskalendere. Jeg var et heldig barn, det er jeg i grunnen fortsatt. Og jeg elsker byen min.

Noen dager elsker jeg den mer enn andre.Jeg tror disse dagene har det til felles at jeg enten tenker at hvis noen andre enn meg hadde sett det som jeg ser, så ville de ikke trodd sine egne øyne. Eller det at noen rent faktisk ser det jeg ser. Ser byen min for første gang. De ser ikke diskusjoner om bompenger, eller for få parkeringsplasser i sentrum. De ser fjellene, havet og lyset. De ser latteren min på en brygge, og de ser at sola varmer ansiktet mitt, selv om klokken er halv seks om morgenen. Og det er natt. Men vi ser ikke natten, den vises ikke på grunn av alt lyset. De ser på klokkene sine og klokkene sier natt, men vi sier dag, vi sier våken og latteren min buldrer og det er ennå masse vin og fins det øl? Vi har ikke tenkt til å være stille ennå. Ikke på mange dager ennå, ikke før festspillene er over.

Jeg er 24 år gammel, og har vært med på 25 festspill. Jeg er stolt av det. Jeg eier en del av festspillene, fordi jeg bærer det med meg i hjertet mitt. Jeg bærer med meg Lars Saabye Christensens prolog, den han leste i generalhagen i 1997. Jeg var fjorten år, og hadde ikke fått med meg navnet hans, bare ansiktet. Og ordene. Jeg gikk på han i byen, og med et barns naturlige likefremhet, gikk jeg bort til han og sa: “Æ likte så godt det du sa i Generalhagen.” Han ble våt i øynene, og det tok mange år før jeg skjønte at dette er noe av det fineste jeg har opplevd. I hjertet mitt har jeg Sagaen om en liten mann som møter en hund, og får sitt livs første venn. Jeg har den lille krittringen, som jeg tok min søster med på. Og hun stod i setet ved siden av meg og ropte høyt, “slipp dukka!”, og jeg rødmet, fordi jeg skjønte at man ikke skulle rope på forestilling, men hun hadde jo rett, dere ødelegger jo dukka. Jeg har mange timers dansing til heftige rytmer, med musikk fra andre breddegrader, og temperaturer som langt overstiger det vi er vant til, og skjørtet mitt flagrer og jeg snurrer, og ingen kan snurre som meg. Og jeg har det, jeg eier det. Dansen, musikken, skjørtet, minnet. Det tilhører meg, men du kan få låne det. Hvis du vil. Jeg krever bare av deg at du skal elske det.

Alle jeg elsker, elsker festspillene i NordNorge. Slik må det være. Først og fremst søstrene mine. De som pynter seg like mye som meg til åpningen (eller nesten, i alle fall), og som prøver like hardt som meg å stå opp før tolv, etter nachspiel som har vart til klokken åtte om morgenen. Og det er et hardt liv.. dere aner ikke. Jeg smiler.

Jeg bærer med meg hvite kjoler, gule, og en rød. Jeg var forelsket i den rød. Altså, ikke i kjolen, men jeg var forelsket når jeg hadde den på meg. Når jeg hadde den gule kjolen på meg hadde jeg kjæreste, men slikt går fort over. Det går bra. I år var jeg hvit. Om noen år kommer jeg kanskje til å si hva jeg var i den hvite kjolen. Foreløpig er det for nært, jeg ser det ikke klart. Jeg har skjeve hornhinner, de har jeg arvet av mamma.

Før var det karneval på åpningen. Jeg kledde meg ut som mann et år, bart og hatt og vest. Jeg var tøff. Også var jeg mus et år, men det begynte å regne, så vi tok en svart søppelsekk over meg, og så var jeg bille i stedet. Det funket fint det, og NRK filmet meg, og jeg hvisket til venninnen min “Du, nu trur æ vi kommer på tv”, og de filmet flere hundre mennesker som står og ser på en politiker som åpner festspill, men to små jenter forkledd som mus eller biller har snudd seg mot kameraet, og jeg hvisker i øret til Inga og jeg hadde rett. Vi kom på tv.

Jeg eier forestillinger som har fått meg til å gråte, konserter som har fått meg til å danse, netter som har fått meg til å smile, musikere jeg har kysset i smug, sko jeg har tråkket i stykker på dansegulv, og som jeg etterhvert har sparket av meg, for man trenger ikke sko under festspillene i NordNorge.

Jeg elsker Festspillene i NordNorge. Et sted, en tilstand. Hvor formuer og damers bryst er store, til å hvile på. Hvor man ikke trenger sko eller vin, beruset blir man uansett. Og jeg er den flinkeste til å snurre.

Mest elsker jeg lyset i øynene til alle dere som ser byen min for første gang. “This is amaaazing” sier dere, og drar på ordene, slik at jeg skal forstå at dere ikke forstår hvordan det er mulig. Og jeg sitter på ei kai i en liten nordnorsk by, og ingen forstår bedre enn meg at det ikke kan forstås. Sola varmer ansiktet mitt og snart skal jeg gå hjem. Men vi skal ikke sove. Ikke riktig ennå. Ikke så lenge vi klarer å holde oss våkne, og så lenge det fins øl. Det fins øl, ikke sant?

lydspor: Halvdan Sivertsen – lyst hele natta

Uno no pensaría en ir a probar platillos saharianos a la Patagonia, pero eso es lo que sucede cuando llego a Puerto Natales, en la XII región de Chile.

Estoy en Afrigonia, un pequeño pero acogedor restaurant atendido por sus dueños a sólo dos cuadras de la plaza de este ventoso pueblo austral. Los turistas del Nordborge, crucero Noruego atracado en el muelle, se internan en esta sorpresa de sabores y mixturas al caer la noche.

Pero he llegado antes, cuando las mesas están desocupadas y puedo observar la tranquila calle con sus letreros de madera que promocionan destinos indómitos y agrestes.

Pero no he venido ni me he sentado a la mesa para hablar de viajeros ni letreros. Aquí si que la gastronomía le sorprenderá. Una deliciosa mixtura de sabores locales, especialmente de frutos del mar y las creaciones propias de un chef de origen africano. “Nuestra experiencia ha sido fantástica y hemos experimentado con nuestros clientes los éxitos de este nuevo e innovador negocio patagón. Hay personas que vienen a diario a pedir un plato en particular, como nuestro ceviche de salmón fresco con mango, un invento maravilloso que ha tenido una muy buena acogida”, comenta el maestro mientras sostiene un par de llamativos y bien presentados platos en sus manos.

Madera, amplios ventanales y un ambiente cálido son la amalgama para hacer de este sitio una pequeña joya de sabores y aromas en el corazón de uno de los lugares menos amables del mundo, la ventosa e indómita Patagonia.

Entrada en Restaurante Afrigonia, Puerto Natales

Fotografias ©2008 RCSPhoto

Jeg har bodd mesteparten av mitt liv i en by som i nordnorsk målestokk er mellomstor.

Med andre ord; jeg har vokst opp i en landsby.

Du trenger ikke å ha snakket så lenge med meg for å skjønne at jeg er veldig glad i denne landsbyen, ja faktisk vil jeg bruke ordet “elske” om den. Jeg kjenner den, den kjenner meg, og vi hører sammen, selv om det er slutt mellom oss. Det vil si, kanskje er det bare en pause. Selv om jeg ikke tror på pauser. Jeg mener bare å si at jeg ikke bor der nå. Og det kommer jeg nok ikke til å gjøre på lenge, kanskje veldig lenge. Jeg merker det allerede nå, jeg gror fast her. Her jeg nå bor. Jeg har forelsket meg i elskeren min, og nå er det ingen vei tilbake, i alle fall snart. Hvert øyeblikk nå er alle veier tilbake stengt.

Mange ganger, eller i alle fall _noen_ ganger, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg har reist. Fordi; ingen blir igjen hvis alle sammen drar. Det er en nokså brutal logikk i akkurat det. Tenkt over det?

Ingen blir igjen hvis alle drar.

Vi kjørte ut av landsbyen vår, ut på landet, men vi kjørte ikke langt. Vi rakk ikke å høre på halvparten av alle sangene jeg hadde funnet frem, jeg hadde laget en spilleliste. Bare i hodet mitt, men like fullt. Vi hadde den nye bilen, og den har cd-spiller, før hadde vi en med kassett. Og jeg hadde bare to kassetter å skifte mellom. Jeg kunne alle sangene utenat. Og den fineste sangen var på den første cd-plata på spillelisten. Og den kom på den helt perfekte stedet, når vi kjørte over brua som knytter øya mi (vår) til fastlandet.

Og vi sang høyt, vi kan sangen utenat, vi kan alle stemmene. Og vi lente oss frem i bilen, vi dyttet, det var på tur opp på brua, vi hjalp. Jeg så på sjåføren i øyekroken (jeg var passasjer) og vi sang, og jeg ble faktisk rørt. Jeg så bort, ut av vinduet, ned på havet. Husk dette! Husk det. Det er et øyeblikk, slike finnes det ikke mange av.

Det spiller ingen rolle hvor nært man er landet. Det er en annen planet. Og det står er traktor i innkjørselen, vi må parkere bilen og gå rundt. Jeg har på meg for lang bukse, jeg burde stappet den i sokkene tidligere, nå er det litt søle nederst på buksebenet, så nå er det for sent. Hvis jeg stapper buksa nedi nå, får jeg søle på leggen. Det liker jeg ikke.

Det står en mann og stirrer på meg. Han har svart hår og grå øyne, og jeg er definitivt ikke vennen hans. Han er skeptisk, med et flir i blikket. Hvis jeg hadde vært med i en skrekkfilm, hadde han vært tidlig utpekt som en sannsynlig morder, for så i siste scene bli en usannsynlig redningsmann som bare er litt sær.

Han er fra landet. Han vet at jeg ikke er det, fordi det er ikke så mange her. De som er igjen, kjenner hverandre. Jeg vil ikke bo her. Langs veien står det utallige bevis på at jeg ikke er så ulik andre mennesker som jeg tror. Det gjør meg trist. Ikke fordi jeg vil være unik, det var ikke det denne gangen. (men det vil jeg.)

Ingen blir igjen hvis alle sammen drar.

Det er ikke glass i brillene, og jeg lurer på hvordan han kan se. Selv er jeg blind for lenge siden. Jeg kan ikke bo her. Jeg skulle ønske flere kunne.

Hodet e en ballong

Kroppen den vil fly

Som du skifte skjorte

Kan du skifte by

lydspor: Bremnes – Folk i husan

Mot lys    

Så ga du oss atter ei dagning
med himmel i rosa og rødt;
en time i undring og dragning
mot lys som av mørke bi født.
På ny spelles solgudens drama
bak nattblåe tinda i sør;
det evige, årlige lys-panorama
med Helios som regissør.

Vi veit at i dag skal det hende;
vi veit at et under skal skje:
En kant av ei sol-glo skal brenne
der sør mellom tindan et ste’.
Ei mørketids venting e omme
og dagen skal feires med fest,
- men hjelp oss å holde på drømmen om lys
når sol e blitt kverdagens gjest.

 Jeg var 18 år gammel da jeg flyttet jeg sørover. 

Fra Harstad, byen som var min, der jeg hadde tilbrakt mesteparten av min oppvekst dro jeg med store forventninger og mye drama. Til en stor by i sør, der jeg ikke kjente noen, og alt var fremmed for meg. Det er bare fem-seks år siden. Men det føles som en evighet. 
I min tid som søring har jeg hatt så fine byer, så fine reiser, så fine venner og fantastiske dager. Jeg har likevel aldri vært i tvil om hvor jeg hører til, og hva som er hjemme for meg. Det er Nord.

Og selv om mange av mine lengsler til hjemlige trakter har handlet om familie, om venner og kjente og kjære ting, har en del av det også handlet om geografi. Om et land som er litt annerledes. Med litt mere vær og litt høyere lyd. Med fjell og hav som setter sine spor i ansiktene til oss som bor der, vi som lever der og hører til der oppe. Jeg elsker Nordnorge. Det er landet mitt, og at mitt indre landskap er nordlig, har det vel strengt tatt aldri vært noen tvil om.

Det å flytte sørover var slett ingen impuls, jeg har visst hva jeg skulle gjøre siden jeg var tolv år gammel. Jeg visste også at jeg kom til å lengte hjem. Det kom likevel som et sjokk på meg å ikke være omgitt av nordnorsk klima. Jeg fikk en fysisk reaksjon jeg aldri hadde forutsett, og det gjorde mitt forhold til det nordlige enda sterkere, det ble en bevisst og direkte kobling mellom nord og det som er meg. Jeg er mange ting. Datter, søster, venninne, jeg har vært noens kjæreste og elsker, jeg er kvinne, jeg er ungdom(?), jeg er student, feminist og sosialdemokrat. 

Jeg er først og fremst nordlending.

Og mitt forhold til Nord kan sammenlignes med nordlendingers forhold til lys. Altså lyset i mørketida. Jeg har aldri elsket Nordnorge så sterkt, så åpent, så heftig og uavbrutt som i den tiden jeg ikke har bodd der.

Mørketid er for mange, også nordlendinger, en kilde til tungsinn og dystre dager med lite energi. Ikke for meg. Jeg foretrekker mørketiden. Det som imidlertid er sikkert, er at alle som lever i en mørketid, får et helt spesielt forhold til lyset. Lyset i mørketiden. Mangelen på lys gjør jo nettopp at man registrerer lyset når det kommer tilbake, når det smyger seg over en kjøkkenbenk, som blir fanget i hånden til en to måneder gammel jente, eller som presser seg gjennom skyene med et drama som ikke kan sammenlignes med noe annet. Ingen steder er solen så lys som i et nordlig land omsvøpt av mørketid. Og lyset blir feiret, det blir hyllet. Den første dagen, og den første uken. La meg være blant dem som husker hvor fint lyset er – også når mørketiden har gått i sommerdvale.

Jeg skal flytte hjem.

Jeg har fått en jobb som fyller meg med skrekkblandet fryd, i en by som ligger lengre mot nord enn jeg noe annet sted jeg har bodd. Og jeg gleder meg til å bo i nord. Det er jo der jeg hører til.
Jeg er et mørketidsbarn, et desemberbarn. Det er meg som er den jenta, som to og en halv måned gammel satt i en vippestol på kjøkkenbenken. For første gang den vinteren kom sola inn gjennom vinduet. Jeg hadde levd i over to måneder men aldri sett sollys. Det er noe intenst over det. Når solen skar gjennom skyer, over et fjell, inn gjennom et skittent vindu og laget striper over vippestolen min, da strakk jeg hånden ut og prøvde å fange lyset i håndflaten min. Jeg tok grep om lyset.
Jeg er et mørketidsbarn – og vi har alltid med oss lyset.

Det var den dagen mammaen min så hvem jeg var. Hun sier at jeg ikke har forandret meg stort. Ikke egentlig. Og hun tenker på meg når det snør.

Diktet øverst er skrevet av Helge Stangnes. Han er også et mørketidsbarn. Det er mange av oss. Du kjenner oss ikke igjen ved å se på oss. Men kanskje hvis du går helt nært, så kan du lukte at håret lukter sol. Øynene bytter farge. Og vi kan lukte det når snøen er på vei.

Drømmen om lys skal være der.
Jeg skriver dette også for å minne meg selv på det. Det skal bli til et selvoppfyllende profeti. Jeg skal bevare drømmen om lys, også når solen har blitt hverdagens gjest. Og selv om det er noen jeg gjerne skulle tatt med meg nordover, noen som hører til der, så er det viktigste at jeg skal dra nå. Jeg skal dra mot mørket sånn at jeg skal huske på en drøm om lys. Jeg skal hjem – til en by jeg ikke kjenner, fullt av perfekte fremmede jeg skal se på, lukte på og kjenne på. Og i alt dette nye skal jeg være hjemme.

De sier ofte at det er de beste som drar.
De sier det, der i nord. “Det er de beste som drar”, sier de, og er bekymret. Ja nesten skamfull. De snakker om hjerneflukt, og om å trekke sørover. Det er de beste som drar. Kan så være.

Trekkfugl har jeg vært lenge nok.
Så nå kommer jeg tilbake.
Som jeg bestandig gjør.

lydspor: k’s choice – Home

I går fylte den minste søsteren min 17 år.

Og med fare for å virke selvopptatt, er det eneste jeg kan tenke i den anledning; er JEG virkelig blitt så gammel? En annen av mine barmhjertige søstre har jo påpekt dette faktum. At jeg får andres fødselsdager til å handle om hvor gammel jeg har blitt. Jeg innser at dette er en lite sjarmerende og litt i overkant selvisk egenskap. Men likefullt; Jeg har den.

Jeg mener til og med at det kan forstås, om enn ikke forsvares. Egne bursdager handler jo om fest, gaver, å kle seg ut, drikke seg overstadig beruset sammen med de man er glad i, eller i alle fall liker litt. Man sitter jo ikke og reflekterer over egen alder i en sådan stund. Det burde man i alle fall ikke, det er bare en kilde til depresjoner og bekymringsrynker. Jeg vil ha mest smilerynker.

Jeg har snart bursdag. Og jeg skal hete et år til.
Og det er faktisk helt greit. Det passer nå. For første gang siden sekstenårsdagen min, så har jeg ingen angsfylte tanker i forhold til hvor gammel jeg egentlig skal være.  Jeg skal jo kjøpe meg hund. Da er alt i orden.
Også skal jeg nordover.

Jeg skal reise enda lengere enn man kan med nsb. Så skal jeg finne meg et hus der man kan se på havet mens man spiser frokost, og så skal jeg bo der.

 lydspor: Bob Dylan -Girl From the North Country

Det er noen som har søkt på ordene “mørketid vanskelig”, og truffet min blogg.

Jeg vet ikke hvem du er, eller hvorfor du trykket på linken til sida mi. Jeg håper at du fant noe som du kunne.. lese. Jeg har lyst til å være til hjelp, men hvis man synes mørketida er vanskelig er det kanskje ikke så optimalt å lese ordene til ei som elsker mørketida over alt på jord, som synes at nettopp mørketida er det vakreste og beste av alle de vakre og beste tingene som fins.

Hvis du mot formodning skulle lese dette, så vit likevel at jeg gjerne vil hjelpe. Er det noe jeg kan gjøre?

Kanskje det hjelper å huske på at det er mer lys i mørketida enn noen gang ellers i året. Ikke la navnet villede deg. Det er mer lys i mørketida enn noen andre steder. Det er riktignok ikke lysere, men det er mer lys. Det er himmelen som brenner når sola ikke står opp, og rosa skjær når den ikke går ned igjen. Det er nordlys som forsvinner ned i pipa, slik at det ser ut som om det kommer grønn røyk fra peisen vår. Og kanskje naboen tror at vi brenner magisk plastikk, men vi gjør ikke det, det er bare nordlyset.

I tillegg er det snøen, og den er jo hvit. Og hvit er den lyseste av alle lyse farger.

Jeg skjønner hva du mener, det er ikke det.. 

Det er det der med at det er mørkt når man våkner. Det er vanskelig, vanskeligere å stå opp da. Og ingenting gjør meg mer nedmuntret enn følelsen av ikke å ville stå opp. Jeg forstår greia. Samtidig så trengs smilene, og det å være nødvendig, det å vite at noen trenger deg – det er kanskje den beste av alle følelser. Så du ser, jeg må smile, fordi de trenger meg. Alle mørketidsvoksne trenger mørketidsbarnet som de ser, og jeg kan være et slikt. Jeg står her, jeg veiver med armene, ser du meg?

Jeg ser deg.

lydspor: Joni Mitchell – Lessons in Survival

Etter årets sesong har det dukket opp en god del ny stein som kan klatres på, så føreren oppdateres for tiden. Drikk kaffe og ta en pris mens du venter!

Nedenfor er et innlegg jeg har på trykk i dagens nordlys.

***

I Soria-Moria-erklæringen utpekte regjeringen Nordområdene som sitt viktigste strategiske satsingsområde. I hele perioden er nordområdesatsingen trukket frem som regjeringens store prosjekt, et generasjonsprosjekt. Ministere i fleng har i sine festtaler slått fast med brask og bram at fremtiden, ja den ligger i nord.

For oss er det svært skuffende at eget parti og egen regjering ikke har benyttet seg av en unik mulighet til å sette politikk bak talene om sitt store strategiske satsningsområde, etter fire budsjett med Stortingets flertall i ryggen.

Enda mer skuffende er det at de har frekkhet nok til å omtale statsbudsjettet som tirsdag ble lagt frem, som en ”formidabel nordområdesatsning”.

 La oss for ordens skyld slå fast;

Det er mye bra i statsbudsjettet.

Her kan nevnes at regjeringen overoppfyller Nasjonal transportplan for hele perioden som den første regjeringen noensinne. Som miljøentusiaster er vi naturligvis særlig fornøyd med økningen til jernbane.

Vi føler imidlertid for å minne om at toget stanser litt sørafor her. 

Vi nyter ikke godt av den økningen på 1.3 mrd som jernbanen får. Da ville det vært naturlig at vi fikk kompensert dette gjennom å få en høyere andel av de totalt 17 mrd som brukes på vei. Realiteten er imidlertid at Nord-Norge avspises med en knappe 3 % av den totale summen.

At dette skjer samtidig som at vår riksvei, Hurtigruta, seiler i motvind, er alvorlig. Nordnorsk næringsliv er avhengig av en infrastruktur som oppfyller en viss minstestandard. Per i dag gjør den ikke det. Budsjettet har overhodet ingen tiltak for å bøte på denne situasjonen. 

Den ”nordområdesatsningen” regjeringens utvalgte viser til, skriver seg til 514,5 millioner kroner. For de fleste av oss en svimlende sum. I budsjettsammenheng skiller beløpet seg likevel ikke ut som spesielt stort.

Det mest interessante er likevel ikke hvor mange penger som brukes på nordområdesatsningen, men hva pengene faktisk brukes til. Dessverre, dersom man ser nærmere på politikken bak tallene, reduseres nordområdesatsningen til en tilfeldig sammensatt smørbrødliste av diverse gode saker for samer, nordlendinger, Jan Mayen, Russland, fred og miljø og slikt.

Og misforstå oss riktig – vi er for både samer, Jan Mayen, miljø og fred.  Noen ”nordområdesatsning” utgjør smørbrødlista imidlertid ikke.

En ”satsning” må forstås som gjødsling heller enn brannslukking. Noe som skal løfte næringslivet i en landsdel, skape grobunn for vekst og nye arbeidsplasser. Det må her kunne kreves noe mer enn diverse økninger med tilfeldig nedslagsfelt, som ikke skiller seg fra den tidligere politikken.

Husleiekompensasjon til den samiske høgskolen og utfylling av havna i Gryllefjord er gode saker. Å kalle det en satsning på nordområdene, er faktisk drøyt.

Og her er vi inne på problemets kjerne. Ethvert tiltak nord i landet blir omtalt som ”nordområdesatsning”. Vi stiller oss spørsmålet om husleiekompensasjon til høgskoler på Østlandet ville kvalifisere til ”østlandssatsning”.

Det er aldri uttalt hva som egentlig skulle være nordområdesatsningens innhold. OL var for mange et viktig element. Det er ikke til å unngå at man forventer en form for kompensasjon når det foretrukne alternativet falt bort.

Kristin Halvorsen hilste i sin tale til oss her oppe, med melding om at der idretten sviktet, innfridde regjeringen.

Vår virkelighetsoppfatning er en ganske annen enn hennes. Det vi har fått er en liste over diverse prosjekter som rent geografisk befinner seg i Nord-Norge. I seg selv kvalifiserer ikke dette til betegnelsen ”satsning”. At det står med liten skrift under tiltakslista at ”enkelte satsninger har en relevans også utover nordområdene i streng geografisk forstand”, gjør neppe saken bedre (dette gjelder særlig for oljevernberedskapen, som blir styrket med hele 88 millioner – 17 % av den totale satsningen).

Det er også spesielt at enhver økonomisk støtte til samepolitiske tiltak, automatisk også regnes som en satsning på nordområdene. Den byen der det bor flest samer, er fortsatt Oslo. I tillegg er ivaretakelse av vår urbefolknings historie, språk og kultur et nasjonalt anliggende.

”Nordområdesatsningen” utgjør altså økonomisk omtrent 500 millioner. Til sammenligning fikk Innovasjon Norge 700 millioner kroner til sitt romforskningsprosjekt. Vi er ikke motstandere av store overføringer til innovasjon Norge. Dersom romforskning ble fremhevet som regjeringens store satsningsområde, er det likevel grunn til å tro at noen hadde hevet et øyenbryn eller to.

Mesteparten av tiltakene som utgjør nordområdesatsningen er oppgaver som det er en selvfølge at velferdsstaten skal utføre. Når de gjøres i nord, gjør det da det til en særskilt satsning?

Etter vår mening er svaret på det ovennevnte et soleklart nei. Vi nekter å være takknemmelige for å få nesten like mye som resten av landet. Vi nekter å være fornøyde med at vi ikke blir behandlet like dårlig som under tidligere, borgerlige regjeringer. Vi lar oss ikke forlede av at diplomater i grå dress kaller denne politikken for en formidabel satsning.

Så til Kristin, Jens, og særlig Jonas, som noen mener er i stand til å representere Nord-Norge; vær så vennlig å ikke kall dette en satsning på nordområdene. Vi kan leve med budsjettet, og vi vet at det kunne vært verre. Men at alternativene er elendige, gjør ikke et levelig budsjett til en satsing.