ANNE KATH. HÆRLAND: En av Norges beste komikere når ikke opp denne gang. Her fra Bergenspremieren på Gift- men ingen fanatiker tidligere i høst. Foto: Dagbladet.

Anne Kath Hærland er endelig tilbake på tv-skjermen, og i går var det premiere på hennes nye program Anne Kath . ser på tv. Et konsept som går ut på hun kommenterer tv-programmer fra alle slags tider mens hun ser dem på tv. Til tross for at temaet ikke er det mest spennende, burde underholdningsverdien være høy og de kjappe, morsomme replikkene komme lett som bare det. Dama har tross alt en av kongerikets giftigste tunger, samtidig som hun er veldig morsom.

Dessverre oppfylles ikke forventningene mine. Første episode av programmet var ikke direkte kjedelig, men etter en lang skoledag presterte jeg faktisk å sovne på sofaen i løpet av programmet. (sjekket ut de bitene jeg gikk glipp av på nett-tv etterpå) Det var ikke noe særlig morsomt, kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg humret i løpet av sendingen. Det er mulig hun prøver for hardt å ha en mening om alt siden hun skal gjennomgå rundt 20 programmer i løpet av sendingen. Dama pleier å være hylende morsom, men i går var det såvidt at jeg kniste litt.

I høst var jeg på showet hennes i Bergen og jeg storkoste meg (selv om det var litt kort – varte bare en time). Men der la jeg merke til en ting som jeg irriterte meg over da jeg så det nye programmet i går. Til tider gjør hun om stemmen sin og skifter tonefall fordi hun går inn for å være morsom. Det blir så merkelig og unaturlig, og en kan høre at hun nesten driter i innlevelsen i sine egne spøker og bare leser rett opp fra manus.Det er så mye bedre når hun ”glemmer seg ut” og bare prater som den fossen vi kjenner henne som. 

Jeg triller ikke terningen til mer enn 3 denne gangen, fordi jeg vet at dama kan så mye bedre! Er sikker på at hun kommer sterkt tilbake en gang etter julebordssesongen;)

Sjekk ut programmet her: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/580222

Jeg elsker “Tre nøtter til Askepott”, og har sett det hver jul i sikkert 15-20 år…eller i hvert fall så lenge det har gått på NRK. Jeg kan ikke tenke meg en jul uten…..det er tradisjon å se på Askepott! Musikken er helt nydelig

Hva gjør man når man har en ferdigstilt webside og ingen skole å gå til?
Jo, da drar man til NRK på Marienlyst for å snakke med sjefsredaktøren for NRK-Super småbarns TV. I skrivende stund er jeg på god vei ut døra for å dra til dette møtet. Planen bak det hele er å kunne få ut litt info på hvorfor NRK velger å legge over barne-tv på NRK super fra 1. desember. Informasjonen skal jeg bruke i mediehistorie-essayet vi skal levere inn på fredag. Det vil si at jeg har igjen å skrive mesteparten av dette, og lage en finfin rapport for websiden min. Og da kan jeg si meg ferdig med alle innleveringer for i år. Kun 4 eksamner igjen før jeg kan legge hele dette semesteret bak meg

Noe sier meg at frk. Stackhouse vil måtte gå en tur innom apoteket for å gå til innkjøp av Vivag etter gårsdagens gravlundserotikk på NRK3. Skittent. Han kunne da i det minste vasket seg i skrittet?
Vivag og aller helst en voldtektsundersøkelse på legevakten. For helt hypotetisk, om man ufrivillig blir bitt av sin vampyrkjæreste under samleie, går vel relasjonen over i voldtekt? Med tanke på mørketallene i voldtektsstatistikken er det nok heller trolig at samleiet blir kategorisert som “uheldig” fremfor “ufrivillig”. Så da får vi håpe Sookie i det minste tar hånd om den garanterte soppinfeksjonen hun står overfor imorgen.

Hovedsaken på NRK.no idet jeg skriver dette:

Tre pågrepet

• Les:16-åring fikk sex-bilder av barnevernansatt

Jeg skal gjøre dette kort, men nå kommer denne saken opp IGJEN på NRK.no med helt samme fokus, og dette trenger å bli sagt:

Denne gutten sier han har fått tips om hvordan han kan kjøpe anabole steroider. Han sier at miljøarbeiderne kjøpte masse sprit til ham i Portugal, for at han skulle feste. Det sies også at han ble hooka opp med folk som drev med narko.

Det virker som om det er noen som har vært for “kompis” her. Og dessuten står det at han har bodd en periode alene, selv om han antagelig hadde behov for tilsyn fra barnevernet.

Men er det noe som er fullstendig irrelevant for denne saken er det ihvertfall om han fikk se et pornobilde. Fyren er 16. Det er fullt lovlig å ha sex med ham. Han er for lengst godt inn i puberteten, og har antagelig runka til porno i 5-6 år allerede.

Det går an å le av det. At NRK har en så dum overskrift på hovedsiden sin. Men i virkeligheten er det tragisk.

Det tar fokus bort fra hva som egentlig er saken, og det sprer en usunn og irrasjonell frykt for alt som har med sex å gjøre.

Og jeg kan virkelig ikke fordra når folk plasseres i gapestokk for å bli fremstilt som “seksuelle avvikere”. Hvilket er det journalistene prøver å gjøre her. “Se på denne ekle avvikeren! Han er syk!”. Passende nok heter en av journalistene ”Haram” til etternavn…

Miljøarbeiderne burde blitt tatt en ordentlig prat med om hvorfor dette her ikke er måten å være sammen med ham på (og kanskje er de rett og slett ikke modne nok til å være miljøarbeidere), barnevernet burde følge opp gutten så han ikke raver rundt alene på skråplanet, og journalistene burde legge om fokus eller få seg en annen jobb. Plzkthx.

Kilde: Klassekampen Av Åse Brandvold

Skal man tro medieomtalen av barnebortføringer de siste årene, er det stort sett fedre som bortfører barna til muslimske land. De siste to ukene har saken om barna til Khalid Skah og Anne Cecilie Hopstock til og med blitt gjenstand for en diplomatisk krise mellom Norge og Marokko.

Mens Norge anser bortføringen som ulovlig, mener Marokko at Skah hadde retten på sin side. I kveld vil Skah holde pressekonferanse i Marokkos hovedstad Rabat og legge fram det han hevder er bevis for at forholdet til barna er godt.

Slike saker hører imidlertid til sjeldenhetene. Tall Klassekampen har innhentet fra Justisdepartementet viser at det i de fleste tilfeller er mor som gjennomfører ulovlige barnebortføringer.

83 prosent av bortføringene fra utlandet til Norge i perioden 2006 til og med 1. august i år, ble gjennomført av mor. I tilfeller av ulovlig barnebortføring fra Norge til utlandet, er det 30 prosent flere fedre som begår ugjerningen, men også her er mor i flertall.

Flest fra Sverige

De fleste barnebortføringer både til og fra Norge foregår over riksgrensa til Sverige. Siden 2004 har Justisdepartementet registrert til sammen 23 slike saker.

Theres Berggren hos sivilrettslig avdeling i Det svenske Utriksdepartementets konsuläravdeling, sier til Klassekampen at barnebortføringssaker mellom Norge og Sverige har vært stabilt høyt i mange år, men at de det siste året har merket en økning. Norge og Sverige har undertegnet Haagkonvensjonen, i tillegg til en europeisk og en nordisk konvensjon mot barnebortføring. For tida jobber Berggren med fem barnebortføringssaker, fire av dem er ulovlige etter Haagkonvensjonen.

- I tre av tilfellene er barna bortført til Norge. Det fjerde tilfellet er barnet bortført til Sverige, sier Berggren til Klassekampen.

Hun legger til at i to av de tre sakene hvor barna er bortført til Norge, er det norsk mor som har bortført barnet til Sverige.

- Det er jo mange tilfeller hvor norske kvinner gifter seg med svenske menn, og da kan slikt skje, sier Berggren og sier hun har et godt samarbeid med det norske Justisdepartementet.

Haagkonvensjonen

NRK Brennpunkt viste mandag en dokumentar om barnebortføring hvor de hadde fulgt mye omtalte Anne Cecilie Hopstock fra Oslo, og ikke fullt så mye omtalte Stig Simonsen fra Narvik. Sistnevnte hadde kjempet i to år for å få datteren sin tilbake til Norge, etter at ekskona gjennomførte en ulovlig bortføring av deres felles datter til Ukraina.

For at en barnebortføring skal anses som ulovlig etter Haagkonvensjonen, må gjenværende forelder ha rett til foreldreansvar for barnet, og forelderen må ha utøvet foreldreansvar på tidspunktet for bortføringen.

I slike tilfeller heter det seg at barnet skal utleveres til gjenværende forelder med en gang, men det gjelder bare når Haagkonvensjonen er undertegnet. Verken Marokko eller Ukraina har undertegnet Haagkonvensjonen.

Heller ikke i tilfeller der begge land har undertegnet Haagkonvensjonen, er det alltid det ender med at barnet blir sendt tilbake til gjenværende forelder. I mange tilfeller ender det med en minnelig ordning mellom de to foreldrene om at barnet blir hos den som bortførte barnet. Da anses den ikke lenger som ulovlig.

Narvik-mannen valgte å gi etter presset fra sin ukrainske ekskone og kom fram til en slags ordning. Til Sommeråpent på NRK sier han at han reiste ned til Ukraina, men valgte å ikke hente hjem datteren med makt, selv om han etter norsk lov kunne ha gjort det.

- Jeg så at hun hadde et normalt liv. Hun fikk mat og hadde en venninne, som hun snakket med på mobiltelefon. Da ble jeg mer rolig. Det hadde gått så lang tid at det ville skade henne å rive henne opp på nytt. Det tror jeg ikke ville vært bra for henne, sa Simonsen mandag.

Til nrk.no sier en rådgiver for foreldre som har opplevd barnebortføring at det er viktig at myndighetene demonstrerer en massiv vilje til å hente bortførte barn hjem

Han får støtte fra krisepsykolog Atle Dyregrov.

- Det er viktig å få barn raskt ut av en så traumatisk situasjon som det barnebortføring kan være, sier Dyregrov til nrk.no

Published by: ABP World Group International Child Recovery Service

Visit our web site at: www.abpworld.com

Jeg sovnet til Ingerid Stenvold i går kveld. Hun snakket klart, tydelig og vakkert. Jeg forsto alt hun sa.

NRK strammer inn språkreglene. Nå skal det bli mer normert talespråk i nyhetssendingene - nynorsk eller bokmål. Nynorskfolket gleder seg, det samme gjør Riksmålsforbundet.

Så finnes det faktisk én NRK-medarbeider som kan ødelegge for NRK: Ingerid Stenvold.  Hun overtar som nyhetsanker i Dagsrevyen 1. januar, og hun har søkt sin overordnede Jon Gelius om fortsatt å  å få bruke sin Målselv-dialekt. Til Nationen forklarte hun synet sitt slik i 2007:

Som nyhetsformidler føles det veldig hemmende å måtte snakke et normert språk. Det tilsier at de som snakker østlandsk og vestlandsnynorsk får en stor fordel i formidlingen, siden det er naturlig for dem. Det er neppe tilfeldig at det har vært få nordnorske og trønderske nyhetsstemmer i NRK.

Ingerid Stenvold (31) er fra Finnfjordbotn ved Finnsnes,  og hun bruker den staselige dialekten sin så  gjennomtenkt og konsekvent at vi dialektløse blir aldeles nesegruse. Men hvorfor Målselv-dialekt? Til Troms Folkeblad  forklarte hun saken slik:

Det blir slik når begge foreldrene og tre brødre snakker Målselv-dialekt. Alle mine besteforeldre var eller er døler, og jeg var mye hos dem da jeg var liten, så jeg er tungt forankret i Målselv.

NRK tok opp saken i “Språkteigen” på P2 i går kveld. Der forklarte Stenvold at det ikke er hensynet til henne selv som er grunnen til at hun har søkt om dispensasjon. Det handler om politikk; det er bare seeerne på det sentrale Østlandet som forventer et normalisert bokmål – ingen andre.

Vi må alle uten å blunke forstå det nyhetsankrene i Dagsrevyen sier, og skal kommunikasjonen fungere optimalt, må avsenderen bruke et talemål som er naturlig for ham eller henne.  Derfor må Jon Gelius forstå at normalisert nynorsk eller bokmål vil hemme Ingrid Stenvold når hun skal presentere nyhetene. Og da blir det kunstig og lite troverdig også for seerne.

Et ytterligere tilleggspoeng som styrker Stenvolds sak, er at hun er en av få nordlendinger under 32 år som vet at det finnes flere spørreord enn “kordan”.

Søknaden om dispensasjon anbefales innvilget – dog uten å danne presedens for søknader fra for eksempel sogninger som skal på Dagsrevyen.

Ingerid Stenvold snakker Målselv-dialekten slik at alle nordmenn forstår den, ja mer: Setter pris på den.

Reglene for barnebidrag fører til at mange av dem som har bortført barn til utlandet kan leve godt i sine hjemland.

Siden 2000 er 288 barn ulovlig tatt ut av Norge. I sakene er gjerne den som er blitt tilkjent foreldreretten bosatt i Norge, mens barna blir tatt med til utlandet av en tidligere ektefelle eller samboer etter samlivsbrudd.

De aller fleste av sakene blir løst, men fortsatt befinner 39 barn seg i utlandet, melder TV 2.

Regelverket er nemlig slik at moren eller faren som har bortført barna mottar penger fra Norge samtidig som de er under etterforskning. For ifølge Luganokonvensjonen plikter den norske stat å innkreve og utbetale barnebidrag selv om barna er tatt ut av landet ulovlig.

- Det er et paradoks at en person som bortfører et barn til et annet land forsetter å få penger fra Norge. På denne måten kan barnebortføreren opprettholde situasjonen, samtidig som det er merbelastende for den andre av foreldrene som er igjen i Norge, sier statssekretær Astrid Aas-Hansen i Justisdepartementet.

Minstesatsen for barnebidrag i Norge er 1.320 kroner. 24 av barna i de uløste sakene befinner seg i land der det norske bidraget utgjør langt mer enn en vanlig gjennomsnittsinntekt.

- Det skal ikke være sånn at det lønner seg å kidnappe barn til utlandet. Derfor vil vi endre regelverket slik at dette ikke skjer, sier barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) til TV 2.

Published by: ABP World Group International Child Recovery Service

Besøk vår hjemmeside: www.abpworld.com

I går var jeg i Oslo for å demonstrere. Jeg deltok i demonstrasjonen for et fritt Palestina. Det begynte i Spikersuppa, hvor det ble holdt flere appeller.

Etter appellene gikk vi i samla flokk til Israels ambassade. Jeg var en av to som bar fanen ‘Opphev blokaden av Gaza’. Foran Israels ambassade ble det holdt en appell og ropt slagord.

Her er NRK Østlandssendingens nettartikkel om demonstrasjonen:

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.6866083

Det skjedde jo det som måtte skje. Etter å ha fullført første sending som produsent uten problemer dukket det selvsagt opp mange på andre. Jeg klippet til feil kamera flere ganger, startet en sak før programlederen var ferdig med å lese introen og glemte nesten å legge på sluttplakaten(den hvor det står hvem som har ansvaret for sendinga)

Vel vel, jeg sov allikevel godt i natt. Jeg satset friskt og falt, men satser på at jeg skal klare det uten problemer i sendingene fremover!

I går var jeg veldig nervøs, ganske usikker og litt stressa. Det var min første dag som produsent i østlandssendinga.

Men for at du skal forstå litt bedre hvorfor jeg var nervøs, må jeg kort sammenfatte oppgaven og ansvarsområdet til en produsent i en nyhetssending. Det varierer selvsagt litt fra redaksjon til redaksjon, men stort sett er oppgaven slik: Ta i mot saker, ha hovedansvar for det visuelle uttrykket(dvs bildene som blir valgt), passe på at alt kommer inn som det skal og blir sendt videre dit det skal. Bestemme kameragang i studio under avvikling av sendingen, kommunisere med alle ledd i produksjonen slik at alle vet hva de skal gjøre til enhver tid. Og sist, men ikke minst, avvikle selve nyhetssendingen.

Jeg har gjort dette mange ganger før, men det var i Ålesund for et halvt år siden, og det er småting som er annerledes her. Men det burde og skulle ikke være noe problem. Jeg liker dessuten å kaste meg ut i nye utfordringer som jeg ikke er helt sikker på om jeg klarer. Så hvorfor ikke starte med en nyhetssending som blir sett av noen hundre tusen?

Jeg er ganske sikker på at sendinga gikk bra. Det var i hvert fall følelsen jeg satt igjen med etterpå. Men underveis var jeg rett og slett litt usikker på hva som skjedde rundt meg. Jeg ga kommandoer og satte i gang saker når de skulle starte, men jeg visste ikke helt hva jeg egentlig dreiv på med. Regner med at det kommer seg etterhvert. Jeg er i hvert fall på opplæring ut uka, og står på egne bein etter det. Jeg er ivrig på å bruke studio litt mer aktivt, og ikke gå fast i rutiner. Sånn som de fleste av NRKs distriktskontorer og også dagsrevyen har gjort. Må bare komme meg litt mer inn i jobben, så kan jeg begynne på eksperimenteringa!

Jeg våknet til konjakk sent i morges, noen vil kanskje kalle det tidlig formiddag.

Det var nyhetene på NRK1. Kan det ha vært klokka ni? Jeg fikk ikke alt med meg, men skjønte det var store avsløringer på gang.  Et forsikringsselskap hadde bedrevet bestikkelser; tatt rådmenn og ordførere med på gigantiske konjakkbataljer.

En time senere var jeg våken nok til å skjønne hva NRK mente var den viktigste nyheten i Norge i formiddag: Et forsikringsselskap hadde spandert et glass konjakk på rådmenn og ordførere som deltok under en middag i regi av Kommunenes Sentralforbund i Kirkenes tidligere i uka.

Nei, jeg kritiserer ikke avisa Finnmarken. Journalist Thor Anders Angelsen (wow, harstadværing i østerled!) har gjort en fremragende jobb. Han får frem at et forsikringsselskap som ønsker å få kommunene på avtalekroken,  har tatt regningen for konjakken etter middagen i Kirkenes. Og som lokalavis-sak er dette aldeles utmerket.

Dersom en slik sak hadde dukket opp hos oss i Harstad Tidende, hadde jeg garantert sagt: Ja visst, sånt noe må det være åpenhet om. Leserne bør vite hvem som gir ordføreren konjakk.

Men likevel: Er dette den viktigste saken i Norge? Ett er typen turer som Terra-meglerne tok ordførere og rådmenn med på for å få hånd om kommunale sparepenger, og saken fra Finnmark hadde vært virkelig viktig dersom Vital hadde tatt ordførerne med på konjakktur til Frankrike. Da burde varsellysene ha begynt å blinke på ordentlig. Men ett glass, og det var sannsynligvis ikke et helt vannglass en gang?  Jeg tror slikt snarere bør sortere under kategorien høflighet, og naturligvis vet også rådmenn og ordførere at “there’s no such thing as a free lunch”. 

Hvert år pleier Statoil spandere middag på meg under Festspillene i Nord-Norge. Jeg tror ikke det svekker min evne til å gjøre egne og uavhengige vurderinger av Statoil og norsk oljepolitikk. Og faktisk er det ganske nyttig å lære hvordan man tenker også der i gården. Tidligere spanderte også Hydro en middag per år. Nå er de to selskapene slått sammen, og de to middagene er slått sammen til én. Trist for meg, mens Statoil kan notere synergieffekter!

Forrige helg var jeg på mediekonferanse i Tromsø, og spanderte etpar øl på butikkens regning på  representanter for ledelsen av Norsk Journalistlag. Er det fare for (håp om!) at fagforeningen dermed blir lettere å ha med å gjøre i fremtidige forhandlinger i Harstad?  Neppe.

Åpenhet er strålende, og evne til å dimensjonere er dyd.  Vi må lære oss å  skille snørr fra bart, skitt fra kanel, klinten fra hveten. Konjakken i Kirkenes er en morsom avissak i Øst-Finnmark, men Norges viktigste nyhet i morges (formiddag)? Dog neppe.

Såå. Tirsdagen startet med at jeg måtte stå opp kvart på seks på morgenen for at jeg skulle få skyss med pappa ned til Oslo. Skolen hadde jo satt opp buss, men da hadde det nesten ikke blitt noen tid til å shoppe. Vel fremme i Oslo møtte jeg to venninner som hadde dratt ned dagen før. Vi fikk faktisk gjort unna en god del shopping før vi skulle møte opp på VG-huset. Vi hadde fått beskjed på forhånd at vi skulle leke journalister, noe som egentlig hørtes ganske kjedelig ut. Men hva visste vel vi, det var jo kjempeartig! De hadde laget en slags by med masse kulisser, også måtte vi gå rundt å “snakke” med folk for å finne ut av forskjellige saker. Veldig gøy.

Etter dette dro vi opp til Marienlyst, for å se på innspillingen av Kvitt eller dobbelt. Det var ikke like gøy. Lang ventetid, og nesten ikke plass til å sitte på gjorde det hele litt kjedelig. Programmet har premiere i dag, men er ikke helt sikker på om det var den episoden jeg var med på. Time will show.

Under er det noen bilder av hva jeg kjøpte

Øredobber fra Accessorize

Kjede fra Gina Tricot

Småting fra H&M

To gensere fra Gina Tricot (de er like, bare i to forskjellige farger)

Bukser fra Only (i følge lappen så er det leggings, men jeg liker heller å kalle det bukser)

Stash fra Indiska som skal brukes i russebilen

Cardigan fra Gina Tricot

Samt en lommebok som jeg glemte å ta bilde av. Ups

]]> http://esalen.wordpress.com/2009/11/05/lite-nyheter-til-bloggen/ Thu, 05 Nov 2009 22:27:17 +0000 esalen http://esalen.wordpress.com/2009/11/05/lite-nyheter-til-bloggen/

Det er lenge siden jeg har skrevet en bloggpost om nyhetsbildet. Jeg skylder på nyhetene. Det har vært lite å skrive om. Det er nesten utrolig at det går an å fylle så mange aviser og nyhetssendinger og debattprogrammer med så lite å melde.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det godt eller begredelig hva norske medier skriver om for tiden. Det er begredelig at så mye spalteplass og tid går med til ting som burde være så uinteressante, og at journalister får betalt for å finne frem til dette stoffet og skrive om det, og kommentere det. Det er godt at det ikke skjer noe mer alvorlig i Norge og i verden, enn at det vi nå er opptatt av, skal være hovedsaken.

Jeg regner meg som en av NRK-P2s fasteste lyttere. De programmene jeg hører, hører jeg omtrent hver dag. Det er P2s nyhetsmorgen, som er mye dårligere enn det en gang var, men gode nyhetsalternativer har jeg ikke på morgenen, og om morgenen vil jeg høre nyheter. Ellers hører jeg nyhetene 1830 og Dagsnytt 18. Verden på Lørdag og Søndagsavisa får jeg også som regel med meg. Men i det siste har det vært en pine, og jeg har endt opp med å droppe det.

Den store og altoverskyggende saken er Svineinfluensaen. Jeg har skrevet en post tidligere, Svineinfluensa for oss uten frykt, den var fra 27 april. Jeg var helt rolig da, og er helt rolig nå. Tallene jeg sist hørte, var at noe sånt som 175 000 nordmenn var smittet, og 12-13 var døde. Det skulle være noe sånt som 0,074 promille av de smittede. Av 100 000 smittede vil da 7 stykker dø, det vil dø en person per 15 000 smittede. Sjansen er svært, svært, svært stor for å overleve om du skulle bli smittet.

Da svineinfluensaen oppstod i Mexico ble den hauset opp til det vanvittige. Var det noe man ikke skulle dø av her i verden, så var det svineinfluensa, akkurat som alle tenkelige tiltak ble satt inn mot fugleinfluensaen og kugalskapen. Det er noe eget med sykdommer med dyr i navnet. En liten stund forsøkte noen ansvarlige å gjøre noe med dette, og heller kalle sykdommen H1V1. En liten stund var mediene også med på dette. Men nå er det slutt, nå er det bare svineinfluensa. Og mediene pøser på med artikler og kommentarer om hvor farlig og eventuelt ufarlig dette er, og følger opp med sin egen debatt om de kanskje bidrar til panikk, og konkluderer som vanlig at de ikke gjør det.

I Trøndelag døde en person av hjernehinnebetennelse. Legen hennes fulgte instruksjonene han skulle, han trodde det var svineinfluensa på bakgrunn av symptomene hun beskrev, og gav henne beskjed om å holde seg hjemme for å redusere smittefaren. Konsultasjon var ikke nødvendig. Dermed fikk hjernehinnebetennelsen utvikle seg i fred uten behandling, og når det endelig ble oppdaget, var det for sent. Denne personen ville vært i live i dag, om det ikke hadde vært for svineinfluensaen, og panikken for den.

Det er for mange som er interesserte i at det skal være kaos i saker som dette. Mediene og opposisjonen er ikke interessert i at de ansvarlige skal gjøre en god jobb, det blir det ikke en sak av, og de er nådeløst og hodeløst på jakt etter ansvarlige som har gjort for mye, eller for lite, eller eksempler på at informasjonen ikke har vært god nok. Eller at man ikke har vært forberedt godt nok. Jeg gremmes. Mediene og opposisjonen bidrar jo selv til desinformasjonen. Sjelden har så store forholdsregler vært tatt for en ventet epidemi, som for denne. Man var først forberedt på det aller verste, så lot det aller verste vente på seg, og så slappet man litt av, og så kom den, og viste seg å være ganske ille. Akkurat dette “ganske ille” var akkurat det man ikke hadde forberedt. For det fører til at man kanskje bør ta vaksine, kanskje ikke.

Ja, jeg har ikke så lyst til å skrive så mye om denne influensaen, og bidra til hysteriet. Jeg hørte vel en kritiker si forleden at “man rekker ikke å få vaksinert alle før epidemien er over”, og han mente det kritisk, han kritiserte tiden det tok å få ut vaksinene. Vanligvis er det jo en vits, dette her, når legen klager over pasientene som blir friske før han rekker å komme i gang med behandlingen. Fire av fem ville ikke vaksinere seg, til å begynne med. Det var et tall som gjorde meg i godt humør. Dessverre ble skremslene skrudd opp en del etter det, og nå rapporteres det om kamp og utskjellinger på legekontorene, om hvem som skal få vaksinen først.

Jeg gleder meg til denne epidemien er over. For meg har dekningen av den vært en større plage enn epidemien.

Den andre saken mediene har vært opptatt av er de norske eventyrerne i Kongo. Den saken fikk endelig et snev av alvor av seg da det viste seg at Tjostolv Moland virkelig var syk, og det viste seg at Dagbladet – antagelig for å repetere suksessfotoet av en smilende Moland som vasker blod i bilen – hadde plassert rare bilder av ham på forsiden med tittelen: “Se hvor syk han er!” Det er som å sette bilder av barn med downs syndrom på trykk for å vise hvor morsomme de er. Her i Norge har denne saken fra første stund vært ren underholdning. Først når deltakerne mistet sin psykiske helse, skjønte man at det kanskje ikke er så underholdende allikevel.

Jeg kunne skrevet om flere ting, om flere saker som har nådd frem til debattene i det siste. Men jeg nekter å nevne boktitler jeg forakter, og med det bidra til at bøkene får ytterligere publisitet. NRK har derimot ingen skrupler her. Jeg vil heller ikke si noe om Bjarne Håkon Hansen.

Det hadde vært fint å ha en sak av alvor, noe skikkelig å skrive om her til slutt. Så kunne jeg skrive at vi her i Norge er sjokkert over at folk dør av sykdommer, og har fylt opp avisene med det i ukevis, mens det ellers i verden foregår sånn og sånn. Men det er ikke noen slike saker jeg kjenner til. Verden ruller og går som før om dagen. Så det er kanskje det som er problemet, at det er ikke kvaliteten på mediene, men kvaliteten på nyhetene det er noe galt med. De som ikke skjønner at dette siste er en spøk, har heller ikke skjønt hva jeg ellers her har skrevet.

Jeg har ikke lagt mye arbeid ned i denne teksten, men det kan være jeg vil komme tilbake til teksten i ettertid for å oppdatere den med ytterlig informasjon.

Radio ble introdusert i Norge i mellomkrigstiden, og mellom 1923-1933 ble det etablert en del lokale radioer. Det var hovedsakelig privatpersoner som etablerte de første radiostasjonene rundt om i Norge. I 1923 ble det stiftet et privat selskap kalt Kringkastingsselskapet. Dette selskapet fikk innenfor en periode enerett til kringkasting innenfor Osloområdet med en radius på 150 km. Tett etter ble det etablert selvstendige radioselskap i Bergen, Ålesund og Tromsø.

Grunnet misnøye med tilbudet og kvaliteten ved sendingene ble det i 1933 bestemt at staten skulle ta over ansvaret kringkasting i Norge. NRK ble dermed etablert. Stor utbygging av nye sendere førte til at stadig nye deler av landet kunne ta imot programmene. En av målene til NRK var at hele landet skulle ha mulighet til å motta programmene.

Under og etter krigen var radioen et sosialt medium hvor alle i familien kunne samles rundt. Den hadde i etterkrigstiden samme rolle som tv-en skulle få tiår etterpå. Sakte men sikkert utvidet NRK sendetidene sine, og i 1984 ble en ny radiokanal etablert, P2. Samtidig ble det åpnet opp for at nærradioen igjen skulle få mulighet til å sende sine egne sendinger.

Fram til 1988 var det forbudt med reklame i lokalradioene og programmene var stort sett finansiert av sine eiere. Da reklameforbudet ble opphevet i 1990 ble lokalradioen en mer profesjonell og kommersiell framtreden, og gav samtidig NRK stor konkurranse.

I dag har vi nesten et titalls radiostasjoner, noen privateid andre eid av staten. Til tross for store endringer i samfunnet i løpet av 1900-tallet har radioen aldri gått av moten. Mye av dette henger sammen med at radioen hele tiden har tilpasset seg tidene. Andre grunnen kan være at mediet kan kalles for et sekundærmedium. Det vil si at en ikke trenger å gi mediet all oppmerksomheten for å kunne følge sendingene. Det er fult mulig å gjøre andre ting samtidig som en hører på radio. Mye av suksessen til radio ligger i nettopp dette.

Kildehenvisning

Nå tenkte jeg for en gangs skyld å skrive et litt lengre innlegg. Eller, jeg har i alle fall tenkt skrive litt om turen til Oslo i går.

Det var en gjeng med norskelever og noen som går medie og kommunikasjon som tok en tur til by’n. Norskelevene, deriblandt jeg, var på Ibsenmuseet, og fikk samtidig en guidet tur i huset til den vesle fyren. De fra mik var på VG-huset og hadde sitt opplegg der.

Etter omvisningen vi fikk, hadde vi en lang pause. Den ble brukt til å gå rundt og rundt i Oslos gater. Blandt annet til Galleri MAP. Siden Yngve hadde noe å gjøre der, og jeg gjerne ville få med meg utstillingen, gikk vi sammen dit. Men når vi kom frem var det jo selvfølgelig stengt. Nedtur. Så da var det bare å rusle videre. Heldige som vi var traff vi på Paal Audestad på Grønland, så da fikk Yngve utrettet det han skulle allikevel. Siden jeg ikke fikk sett utstillingen, så skal jeg ta det igjen på fredag, siden jeg skal til by’n igjen.

Etter å ha fått litt mat i kroppen fant jeg igjen Vilde, Anette og Toril, og tok følge med de til bussen vi skulle ta til Marienlyst. Grunnen til at det ble Oslotur på oss, var nemlig at vi skulle være publikum på innspillingen av en episode med Kvitt eller dobbelt. Det ble andre gang jeg har vært publikum på NRK. Forrige gang var på Den store klassefesten. Jeg må si at det var morsommere forrige gang, men det var jo gøy dette også!

Etter at innspillingen var ferdig så kom vi oss på bussen igjen, slik at vi kunne komme oss hjem igjen til skogen.

Fin dag. I morgen skal jeg til Oslo igjen, og da sover jeg over en natt hos tante. På fredag skal nemlig jeg og noen andre fra klassen min på Idéseminar. Det kan jo bli spennende.

Siden vi hadde en fargerik bukett med roser på stuebordet, tenkte jeg at jeg kunne ta noen bilder… Fine, eller hva?

“– Vi lever i et flerkulturelt samfunn, så en hel julekalender med Jesus vil ikke være aktuelt”.  Dette svarer redaksjonssjefen i NRK i et intervju med Vårt Land i dag, på spørsmål om de noen gang tenker på å lage en julekalender med Jesus i sentrum.

Jeg synes dette bare er  tannlaust og fantasiløst av vår gode, gamle statskanal. Det trenger da ikke være et enten – eller? Det har da den danske serien “Jesus og Josefine” bevist. Her er fri fantasi, spenning, bibelhistorie og kristne verdier i god mikstur – og serien er veldig populær  både i Danmark og Norge. Det behøver da ikke være en “hel julekalender med Jesus” fordi om en har Jesus – og det kristne julebudskapet i sentrum!

Jeg synes personlig at “Jul i svingen” var en nokså god serie. Liker den faktisk på mange måter bedre enn blå-fjellseriene. Men jeg savnet selvfølgelig mye mer av hva julen egentlig dreier seg om og mindre ting som julen IKKE dreier seg om. Hva har besøket i spøkelseshuset å gjøre med julen, for eksempel ? Og det overdøvende budskapet i den første blåfjell-serien er jo miljøvern. Det er jo både flott og politisk korrekt, men har ikke så mye med julen å gjøre.

Det kan hende NRK trenger litt hjelp til å tørre tenke noe mer i retning av en julekalender med mer Jesus i. Her er et forslag som de kan få helt gratis av meg: “Julemysteriet” av Jostein Gaarder !  Det er en kjempefin bok, som meget lett kan bli en super serie i 24 deler! Og det er sikkert nok av forfattere som ville og kunne har skrevet noe nytt til dette formålet. Gudny Hagen, som har skrevet de fleste av julekalenderseriene på NRK de senere årene, sier til Vårt Land: “Hadde NRK hatt lyst på en ren kristen kalender, synes jeg det ville vært spennende å bli spurt. Jeg har allikevel aldri tenkt tanken ut, fordi jeg vet det vil være uaktuelt for NRK.”

Norsk Rikskringkasting må velge om de vil være flaskehals eller modige nyskapere.

Jeg holdt foredrag i P2-akademiet i går. Lydklippet finner du her, og her er teksten:

Erik Kolstad: «Kvikksølv, kaos og klima: værvarslingens historie»; foredrag i P2-Akademiet

Været er ofte det første man tyr til i samtaler med folk som det er vanskelig å samtale med. Alle har en god værhistorie. Det uventete fenger mest; en skypumpe på fisketur eller en hvit jul i Bergen.

Været kan skifte raskt, men det følger også en del faste sykluser. Temperaturen synker som regel om natten og stiger om dagen. Det er varmere om sommeren enn på vinteren. Hvorfor er det da så vanskelig å forutsi hvordan været blir den neste uken? Og hvorfor har vi større forutsetning for å vite hvordan klimaet blir i fremtiden enn om det kommer til å regne til helgen?

Dette er sentrale problemstillinger i faget meteorologi, et ord som er utledet av det greske ordet meteoros, som betyr «høyt oppe». Dette ordet, som kanskje gir sterkere assosiasjoner til meteorer og astronomi enn vær, kan spores tilbake til Aristoteles. For 2350 år siden skrev han en bok med tittelen Meteorologica, som handlet litt om Melkeveien, kometer og meteorer, litt om jordskjelv, men også mye om vær, eller med Aristoteles’ ord: «fallende tordenstråler, virvelvinder og ildvinder».

Før vi ler høyt av at vinder og jordskjelv nevnes i samme åndedrag, må vi huske på at Aristoteles levde i en verden hvor det ennå ikke var klart opptegnete grenser mellom astronomi, kjemi, fysikk og matematikk, eller filosofi for den saks skyld. I dag finnes disse grensene, og meteorologien er dypt forankret i fysikken – altså den delen av naturvitenskapen som dreier seg om energi og materie, eller «ting» på godt norsk.

Her kan man innvende at været har mer med luft enn «ting» å gjøre. Riktignok fører været til at det faller ting, nærmere bestemt nedbør – eller hydrometeorer, som det heter på fagspråket – fra himmelen, men vind er luft i bevegelse. Og lenge trodde man at luften ikke hadde masse, og at den dermed ikke var en «ting» på linje med for eksempel vann eller is. I så måte kom et av de store gjennombruddene i meteorologien i år 1683.

Italieneren Evangelista Torricelli var i likhet med mange naturfilosofer besatt av det bedragerske fenomenet vakuum – det totale tomrom. Fantes det i det hele tatt? Platon og Aristoteles trodde ikke det. Araberne var mindre skråsikre, og allerede på begynnelsen av 1200-tallet konstruerte Al-Jazari, som var fra dagens Irak, den første vannpumpen. I dag er det åpenbart at både støvsugere og vannpumper fungerer ved at man mekanisk tvinger bort luft, som da umiddelbart blir erstattet av henholdsvis luft og vann – altså en vakuumeffekt. Like åpenbart var det ikke i middelalderen. Man kunne risikere å bli brent på bålet dersom man trodde på det ugudelige vakuumet. Men denne floken ble delvis løst i år 1277, da biskopen i Paris erklærte at Gud, siden han er perfekt, i prinsippet kunne ha bestemt seg for å lage et vakuum, selv om det var ugudelig. Likevel var det helt frem til Torricellis tid helt legitimt å betvile vakuumets eksistens. (Av puristiske hensyn føler jeg meg her tvunget til å påpeke at den moderne fysikken viser at vakuumets eksistens faktisk er høyst tvilsom, men det er en annen historie som ikke er relevant for værvarsling.)

Torricelli og hans kompanjonger var på jakt etter et vakuum. Det de gjorde var å fylle et langt, tynt glassrør med kvikksølv og sette det opp-ned i en vase som også var fylt med kvikksølv. Dersom man gjør dette med vann i stedet for kvikksølv – og dette hadde både de og andre prøvd – skjer det ikke så mye, men kvikksølv er så tungt at litt av vesken rant ned i vasen og etterlot seg et tomrom i bunnen av røret, som nå stakk opp i været. Dette tomrommet var rett og slett et laboratorieskapt vakuum, og at man kunne fremprovosere et vakuum med så enkle hjelpemidler, var oppsiktsvekkende nok i seg selv. Men det som for oss er enda mer besnærende, er Torricellis tanker om hvorfor ikke alt kvikksølvet rant ut i vasen. Noe måtte holde det igjen, og Torricelli fastslo helt korrekt at luften i atmosfæren presset ned på overflaten av kvikksølvet i vasen. Og dersom atmosfæren kunne trykke kvikksølvet ned, måtte den ha masse. Da vår helt innså dette, utbrøt han begeistret i et brev at «vi lever på bunnen av et hav av luft». Akkurat da han lyktes i å skape vakuumet, ropte han nok «Eureka» også, i hvert fall inni seg.

Torricellis eksperiment gjorde furore, og det varte ikke lenge før mange slike instrumenter dukket opp rundt omkring i Europa. Dermed oppdaget man også at høyden på søylen med kvikksølv varierte med værets svingninger. Når søylen sank, og dermed trykket fra luften også sank, gikk det gjerne mot dårligere vær. Og motsatt, i godværsperioder stod søylen høyt i glassrøret.

Barometrene (fra gresk baros «vekt» og metron «mål»), som de nye instrumentene ble hetende, var de første vitenskapelig funderte værvarslingsverktøyene. Selv om det i første omgang var basert mer på erfaring – altså at lavtrykk gir dårlig vær og høytrykk gir godt vær – enn teori, tok det ikke lang tid før noen begynte å spørre seg hvorfor det var sånn, slik det gjerne går i vitenskapens verden.

For dagens meteorologer og andre som er interessert i vær og klima, er det en kjent sak at det er lokale forskjeller i lufttrykk som skaper vind. Stormer og orkaner er ikke noe annet enn kraftige lavtrykk som gjør at de lokale trykkforskjellene blir store. Dermed er det kort vei til å forstå hvorfor raske trykkfall på barometrene kan forventes å etterfølges eller ledsages av væromslag.

Det skulle likevel ta lang tid før man fant skikkelig ut av sammenhengen mellom lufttrykk og vær og vind. Dette til tross for at den ble regnet som viktig, og da særlig for de store sjøfartsnasjonene. Den østlige medvinden i tropene var til stor hjelp for seilskutene som hadde rundet det sørlige Afrika på vei hjem til Europa. Det var verre når man hadde krysset ekvator og ble offer for nordøstlig motvind, men disse vindene var til gjengjeld viktige når man skulle krysse Atlanteren fra Europa mot Amerika. De fikk navnet handelsvinder, og det var avgjørende å få kunnskap om hva som styrte dem.

Storheter som Galileo Galilei, Edmond Halley – han med kometen, samt erkefiendene og universalgeniene Robert Hooke og Isaac Newton, prøvde å knekke koden, men først i år 1735 kom det første store gjennombruddet. Da ble George Hadley (1685–1768) tatt opp som medlem av Royal Society i London. Her kan jeg nevne at et medlemsskap i dette selskapet – 350 år etter dets fødsel – er den ultimate æresbevisningen også for dagens forskere. Hadleys oppgave var å administrere de meteorologiske målingene som strømmet inn fra hele Europa, og allerede det første året som medlem publiserte han sin forklaring på handelsvindene.

Hadleys hypotese var at jordens rotasjon var den avgjørende faktoren. Som en rund snurrebass med pinnen stikkende ut gjennom de geografiske polene svirrer jorden helt rundt én gang i døgnet. Bevegelsen går slik at alle punkter på jordkloden, unntatt de geografiske polene, alltid er i bevegelse fra vest mot øst. Et punkt på ekvator går rundt og rundt med en hastighet på 465 m/s, eller nesten 1700 km/t, mens vi på våre breddegrader kun beveger oss halvparten så fort som dette. Hadleys tanke var at luft som flyttet seg mot nord eller sør ville få endret hastigheten sin. For eksempel ville luft som beveget seg sørover «henge igjen» i forhold til jorden og dermed bli tvunget mot vest.

Dette var en brukbar teori, rent bortsett fra at den overhodet ikke stemte overens med vindene i den virkelige verden. Men det som Hadley hadde skjønt var hvorfor luften beveger seg mot ekvator. Det er også denne delen av hans teori han er kjent for i dag.

Solstrålingen nede ved jordoverflaten er sterkest ved ekvator. Dermed er det luften i tropene som i størst grad blir varmet opp på dagtid. Og varm luft stiger, ettersom den er lettere enn kald luft. Altså er tropene en eneste stor maskin som tvinger luftmasser oppover, noe som er tydelig på dagens satellittbilder, der vi til enhver tid kan se et belte med skyer som omslynger ekvator. Søk for eksempel på den intertropiske konvergenssonen, som dette beltet heter, på internett. Slike bilder hadde ikke Hadley tilgang på, men han visste likevel at det er mye skyer og stigende luft i tropene. Han tenkte som så: «Dersom luften stiger langs ekvator, oppstår det et lavtrykk, og det må komme luft til fra både nord og sør for å ta plassen til de stigende luftmassene. Denne nye luften vil bli dratt mot vest på grunn av jordens rotasjon. Ergo østlige vinder.» Og dette er for så vidt korrekt, om enn ikke akkurat slik Hadley så for seg.

På første halvdel av 1800-tallet ble det vist matematisk at alle ting som er i bevegelse på den nordlige halvkule blir dratt mot høyre. Sør for ekvator blir de dratt mot venstre. Årsaken er jordrotasjonen. Tenk deg at du står på en karusell. Dersom du kaster en ball til en person som står tvers overfor deg, må du sikte litt til venstre for mottakeren for å treffe han. Det virker som at ballen skrur seg mot høyre, selv om det egentlig bare er karusellen som har flyttet seg mens ballen var i luften. Det samme prinsippet gjelder på den roterende jordkloden, slik at man må kompensere dersom man for eksempel skal skyte langt med en kanon.

Vinden, eller luften, som vi nå vet har masse, blir også dratt mot høyre. Derfor går ikke luften rett mot midten av et lavtrykk; den går i spiralbevegelser rundt lavtrykket, mot klokken på den nordlige halvkule, og med klokken på den sørlige halvkule. På samme måte vil luften som er på vei mot den intertropiske konvergenssonen fra nord, bli dratt mot høyre og vestover. Dette hadde amerikaneren William Ferrel (1817–1891) forstått, og i 1856 publiserte han en artikkel som forklarte det. Men som alltid i vitenskapen, selv en god forklaring er aldri komplett, og den egentlige årsaken til de østlige vindene er enda mer kompleks. Vi stopper likevel her. Ferrels teori er mer enn god nok til at vi kan fortsette.

Ferrel kunne også forklare hvorfor vindene på våre breddegrader, langt utenfor tropene, hovedsaklig kommer fra vest. At de gjør det er noe alle vestlendinger kan bekrefte. På Vigra utenfor Ålesund har de til og med et gjestehus som heter «Vestavind», formodentlig ikke uten grunn. De standhaftige vestavindene gir opphav til mange av værtegnene våre, for eksempel: «Aftenrøde gjør en god natt, men morgenrøde drypper i hatt». Hvis morgenen er rød, betyr det at det er pent vær i øst. Da er det en viss sjanse for at det er et lavtrykk og styggevær på vei fra vest. Og tilsvarende, dersom kvelden er rød, er det pent i vest og godvær på vei.

Disse værtegnene er basert på erfaring gjennom generasjoner, og er eksempler på at man ofte kan gi ganske presise værvarsler bare ved å holde øye med skyene. Det værtegnene egentlig sier er at dersom det er dårlig vær nå, så kommer det til å bli bra igjen snart. Og motsatt, hvis det er fint vær nå, kan du være sikker på at det snart blir dårlig. Meteorologisk sett gir dette en viss mening; lavtrykkene bruker ofte en dag eller to på å passere, så får man gjerne en liten pause før neste lavtrykk slår inn.

Men hvorfor er det sånn? Ferrel hadde skjønt mye, men han visste ikke hva som skjedde inni og rundt lavtrykkene. Hvorfor oppstod de plutselig ute i Atlanteren, og hvorfor skjedde det nesten alltid på samme sted? Det ble tidlig klart at dersom man ikke skjønte dette, så kunne man heller ikke drive med presis værvarsling.

Spørsmålet om hvorvidt det var mulig å forutse været dukket nemlig tidsnok opp. I andre deler av fysikken var man tidlig ute med prediksjoner. Det er og var forholdsvis enkelt å regne ut at Halleys komet vil være i perihelium, altså nærmest solen, 28. juli 2061. Men mens én komet er greit å forholde seg til, er det mange luftmolekyler å ta hensyn til i atmosfæren. Det er mange usikkerhetsmomenter, og mye rart kan skje. Og dersom man ikke forstår prosessene som gjør at ting faktisk skjer, så kommer man ikke særlig langt.

Mange var likevel optimistiske med tanke på mulighetene for å drive værvarsling i forrige århundre. Mye takket være pionérene i gruppen til Vilhelm Bjerknes ved Universitetet i Bergen, begynte man å få rimelig god oversikt over hva som styrte værutviklingen. Bjerknes hadde blitt lokket til Bergen under første verdenskrig for å etablere et værvarslingssystem i Norge. Dette var et naturlig valg av base; Bergen er en regnfull by og har i tillegg norgesrekorden i lavt lufttrykk. Bjerknes’ gruppe, som nå er kjent internasjonalt som Bergensskolen i meteorologi, fikk i de følgende årene gode muligheter til å observere lavtrykkene fra orkesterplass.

Det store bidraget fra Bjerknes og hans elever var at de kom opp med en teoretisk modell som forklarte de vesentligste kjennetegnene til et lavtrykk. Den er fremdeles i bruk, og er kjent som Den norske syklonmodellen. Syklon er et synonym for lavtrykk, og sykloner dannes fordi det er ubalanser i luftens temperaturfordeling. Langs det vi kaller fronter er de lokale temperaturforskjellene store, og det er de som er lavtrykkenes arnesteder. Vi vet at når kald luft kommer i kontakt med varm luft, for eksempel hvis man åpner et vindu om vinteren, så begynner den varme og kalde luften å blande seg med en gang. Det blir kaldt i rommet. Før tenkte man at naturen avskydde vakuum, men det er som om den også avskyr temperaturforskjeller, og lavtrykkene er dens beste måte å kvele dem på.

Bjerknes og gjengen hans la merke til at lavtrykkene aller helst oppstod langs polarfronten, som vi gjerne kaller grensesonen mellom polar og tropisk luft midt ute i Atlanteren et sted. Dette er fordi lavtrykkene bruker polarfronten til å lage sine egne fronter. Hvis vi ser på satellittbilder, ser vi et tett bånd med skyer til venstre og litt nedenfor lavtrykkets sneglehusaktige sentrum. Dette er kaldfronten, og her er kalde luftmasser i ferde med å trenge seg inn i den varmere luften i sør. Og siden kald luft er tettere og tyngre enn varm luft, så vil den trenge seg inn under den varme luften. Da blir varmluften presset oppover, og dette kan føre til intens skydannelse. Det er derfor langs kaldfronten det oftest oppstår uvær som torden, hagl og styrtregn.

Til høyre for lavtrykket finner vi varmfronten. Der er det den varme luften som beveger nordover, men siden den er så lett, legger den seg fint oppå den kaldere luften i nord. Langs varmfronten er det også nedbør, men mest sannsynlig bare lett regn eller yr. Til gjengjeld kan det stå på i lang tid. For eksempel var det en varmfront som drev over Vestlandet natt til 14. september 2005, da det ble satt ny rekord for døgnnedbør i Bergen og fire mennesker mistet livet i et jordskred på Hatlestad terrasse.

Etter noen dager vil frontene ha flyttet så mye rundt på luftmassene at temperaturforskjellene forsvinner. Da mister lavtrykket sin motor, og det dør stille ut etter vel gjennomført oppdrag. Men det er garantert nye fronter i emning ute i Atlanteren, og et nytt lavtrykk er i ferd med å dannes. Og slik fortsetter det hele høsten og vinteren gjennom, ganske enkelt fordi det er da temperaturforskjellene mellom tropene og polområdene er størst.

Ved hjelp av en unik blanding av matematisk teori og nitidige observasjoner av lavtrykkene i de norske havområdene, utviklet Bjerknes og hans gruppe sin syklonmodell. Dette gikk ikke upåaktet hen. Med matematikken på plass var det mulig å lage enkle modeller for værvarsling. En av utfordringene var å uttrykke dagens vær, det vi kaller værets initialtilstand, på matematisk form. Men hvis man klarte det, kunne man i prinsippet bruke ligninger til å regne ut hvordan det kom til å utvikle seg fremover i tid. Først ble dette gjort for hånd med blyant og papir. Man var tvunget til å gjøre grove forenklinger for å holde antall utregninger nede på et overkommelig nivå. Likevel hadde man en viss suksess. Det viste seg at noen av ligningene var særlig viktige, og ved hjelp av bare noen få av dem kunne man ofte si noe fornuftig om værutviklingen de nærmeste dagene.

Etter hvert gikk man over til å bruke datamaskiner, og optimismen tiltok i styrke. Den amerikanske meteorologen Edward Lorenz (1917–2008) var en av pionerene. Til tross for at de ligningene han brukte var temmelig enkle, så det ut til at værsystemene i modellen hans utviklet seg noenlunde i tråd med virkeligheten. Han ville derfor sette i gang en lengre simulering, eller «modellkjøring» som vi kaller det. For å spare regnetid tenkte han at det var lurt å bruke tall fra en tidligere simulering som utgangspunkt. Han punchet derfor inn tallene fra midtveis i den gamle kjøringen og satte i gang modellen på nytt.

Lorenz forventet selvsagt at været i den nye kjøringen skulle følge den videre utviklingen i den gamle. Men som ved magi skilte været i de to kjøringene lag og utviklet seg i forskjellige retninger. Årsaken var like enkel som den var uventet. For å spare litt tid hadde Lorenz punchet inn tallene med kun tre desimaler. Dette til tross for at modellen egentlig lagret tallene med seks desimaler. Selv slike små avrundingsfeil var store nok til å få de to modellkjøringene til å ende opp med to ganske ulike værtyper.

De praktiske implikasjonene er besnærende. Bittesmå variasjoner i værets initialtilstand er nok til å endre den videre utviklingen, noen ganger til det ugjenkjennelige. Som Lorenz skrev: «Kan en sommerfugls vingeslag i Brasil sette i gang en tornado i Texas?» Hans oppdagelser danner grunnlag for begrepet sommerfugleffekten, og bidro til at det oppstod en helt egen disiplin innen matematikken og fysikken: kaosteorien. Været, og naturen i det hele tatt, er preget av kaos, vet vi nå.

Den amerikanske forskeren Kerry Emanuel, en av Lorenz’ elever, har en analogi som illustrerer sommerfugleffekten. Vi slipper to blader ut i en bekk. Ti meter lenger nede i bekken plukker vi dem opp, samtidig som vi merker vi oss hvordan de hadde flyttet seg. Kan vi klare å reprodusere bevegelsene deres ved igjen å plassere dem i nøyaktig samme utgangsposisjon? Hadde vi kunnet forutse akkurat hvordan de skulle bevege seg selv med perfekt kunnskap om bekkens strømningsmønstre? Svaret på begge spørsmålene er nei. Det er like umulig som å skulle anslå på forhånd hvor hvert enkelt klesplagg i en vaskemaskin kommer til å ende opp.

Værets kaotiske natur og mangelen på gode nok målinger gjør at værvarsler for lengre enn en uke frem i tid må tas med en klype salt. Man gjør spede forsøk på sesongvarsling, altså varsler for den kommende årstiden under ett, men uten særlig suksess foreløpig. Faktisk er det lettere å varsle langt frem i tid. Men da varsler man klimaet i stedet for været.

Klimamodellene har mange fellestrekk med værvarslingsmodellene, men de består også av modeller for hav, sjøis, vegetasjon, kjemi og andre ting som endrer seg over lang tid. Med en klimamodell varsler man hvordan alt dette kommer til å se ut i fremtiden. Og selv om klimaets utvikling styres av mange forhold, for eksempel endringer i styrken på solinnstrålingen eller vulkanutbrudd, skjer alt dette på forskjellige tidsskalaer. Det tar mange hundre eller tusen år for at solstrålingen endrer seg nok til at det endrer klimaet i særlig grad, mens et vulkanutbrudd kun påvirker klimaet i noen få år.

Når det gjelder klimautviklingen de neste hundre årene, er det én faktor som er mye viktigere enn de andre. Det kommer neppe som en bombe at dette er økningen av drivhusgasser i atmosfæren, og CO₂ i særdeleshet. Drivhusgasser, som også inkluderer metan, ozon, lystgass og de skumle KFK-gassene, hindrer varme som er på vei ut mot verdensrommet i å forlate atmosfæren. De tar opp noe av varmen og varmer opp luften rundt seg. Så, i neste steg, stråler de noe av denne overskuddsvarmen ned igjen mot jorden. På lang sikt fører dette til at temperaturen stiger mer eller mindre overalt på kloden.

Oppvarmingen, eller pådrivet, fra drivhusgassene er så sterk at den så å si kveler den kaotiske komponenten i været. Derfor kan man ikke si hva temperaturen på 17. mai i år 2030 kommer til å være, men man kan si at 17. maiene på den tiden etter all sannsynlighet blir varmere enn 17. maiene i dagens klima. Mot slutten av dette århundret regner man med en oppvarming på flere grader globalt sett, og den aller største endringen forventes å komme i Arktis og i sårbare områder som Afrika og Midt-Østen.

Det har skjedd mye innen meteorologien siden Aristoteles skrev at skyene inneholdt «en slags ild». Vi forstår ganske mye om både vær og klima, og tross alt er ikke værvarslene så elendige når det kommer til stykket. Da hadde ikke yr.no vært Norges mest besøkte nettsted. Mange, deriblant jeg, er innom flere ganger om dagen for å sjekke værutsiktene. Yr er veldig nyttig, men det mangler fremdeles noen små detaljer: på siden for Bergen ønsker jeg meg for eksempel en knapp som det står ”Hvit jul” på, rett ved siden av den med ”Tørr høst”.

Jeg har alltid ment at jula starter altfor tidlig. Butikkhyllene er stappfulle av julegodt,julepynt, kalendre og slikt fra tidlig i oktober. Huff.

Denne uka har imidlertid årets julestemning sneket seg innpå vår lille familie, takket være NRK, faktisk. Får igjen litt for lisensen, altså…

I år sender NRK Jul i Svingen som julekalender. Vi har sett den før, og liker den. God barne-tv!

Som oppvarming sender NRK nå Linus i Svingen hver søndag, forløperen til Jul i Svingen. Også god barne-tv i våre øyne. Og 5-åringen vår liker det og. Nå teller han ned til 1. desember og gleder seg voldsomt til julekalenderen.

Ved middagsbordet kom vi i prat om hva som gikk i fjor, og kom således inn på Jul i Blåfjell, som guttungen digga, men ikke har tenkt særlig på etter jul i fjor…vel, i alle fall ikke etter påske…
Da han kom på denne serien, gikk han rett på rommet sitt og satte på cd’en med musikk fra serien, og da han fant ut at vi hadde opptak av en del episoder fra i fjor, ble han så glad at han gråt!

Selv prematur-jul-motstanderen meg måtte innrømme at dette skapte litt god julefølelse

NRK Dagsrevyen forteller tirsdag 27. oktober at en Narvikstudent har mistet oppholdstillatelsen, og dermed utvist fra Norge. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) begrunner hjemsendingen med at utdanningen kan misbrukes i Iran.

Utdanningsvalg grunn for utvisning
Studenten kommer fra Iran, og har studert Norsk og samfunnskunnskap for utenlandske studenter i Narvik og hadde i høst planer om å starte på masterstudiet Satellitteknologi. Utdanningsvalget er altså årsaken til utvisningsvedtaket. Iran har i de siste år intensivert sin satsing på forskning innen atomkraft og -våpen. Dette satt i sammenheng med at studiet Satellitteknologi innebærer en del raketteknologi samt styringssystemer for raketter førte til at studenten ikke fikk fortsatt opphold i Norge.

Åpne studier
Alle studiene i Narvik er åpne studier i den forstand at pensumlister og emnebeskrivelser er tilgjenglig på nettet. PST viser slett forståelse for utdanningssystemet i Norge, så vel som i resten av verden når de nå sender en student hjem fordi de tror han kan misbruke sin kompetanse fra sine studier her i Norge.
En liten faktasjekk viser at veldig mange universiteter har all nødvendig informasjon angående sine studier på sine nettsider. Om noen fra “feil” land ønsker å utnytte dette for å studere emner som kan utnyttes til eksempelvis krigføring, er det ingenting som hindrer de i dette, verken ved Høgskolen i Narvik eller ved de fleste universitet ellers i verden.

Dårlig tidspunkt
Høgskolen i Narvik (HiN) har i de siste månedene gjort flere tiltak som vil gjøre det lettere for utenlandske studenter å studere i Narvik. 5 av de 6 masterlinjene innen teknologi lyses ut på engelsk til neste studieår, og det er gjort avtaler med flere universitet, blant annet Philadelphia University i Jordan. Spesielt avtalen med dette jordanske universitetet kan være i fare på grunn av denne utvisningen av en av HiNs utenlandske studenter. Philadelphia University tar inn studenter fra hele Midt-Østen, deribalnt fra Iran. Flesteparten av studentene på dette universitetet er faktisk utenlandske.

Hvilket signal sender Norges myndigheter ut?
I år er det ca 19.000 nordmenn som studerer i utlandet. Hvordan kan vi forvente at våre studenter blir behandlet når ikke vi tar vare på de studentene som kommer til Norge for å ta sin høyere utdanning.

Les mer om saken her:
Konkret sak ved Høgskolen i Narvik bidrar til nasjonal debatt! - Høgskolen i Narvik sine nettsider
Lik rett til utdanning? – Origo (Studentavisa i Narvik)
Iransk Satellittstudent kastet ut – NRK
Frykter iransk student skulle skaffe rakettinfo i Norge – Dagbladet
PST kastet iraner ut fra høgskolen – Avisa Nordland
PST kastet iraner ut fra romfartsstudier – Aftenposten
PST kastet iraner ut fra romfartsstudier – Stavanger Aftenblad
Kastet iraner ut fra romfartsstudier – Finnmark Dagblad
Justisdepartementet instruerte UDI om å nekte iraner oppholdstillatelse – Document.no
PST aksjonerte mot HiN-student – Fremover
Reagerer skarpt på at iransk student kastes ut – NITO
Iraner drømte om å bli romforsker – NRK
Stemplet som bombeforskere og kjeppjaget til Iran – Dagbladet