Kan Stavangerensemblet vera Noregs svar på XTC?

Hun er en slik som ofte leker med dukker, og som elsker å bli lest for. Hun er stille, rolig, og hun lager sjelden eller aldri bråk. Hun gjør nesten alltid som hun skal, hun er pliktoppfyllende, omsorgsfull, snill og god. En flink pike. Litt slik jeg var da jeg var liten, kanskje.

Vi har vært på eventyr sammen. Vi møtte Fritjof, en liten flue som satt på veggen utenfor kjøkkenet, og som hvisket så lavt at bare voksne kunne høre han. Han var egentlig på vei til Syden, sa han, slik fuglene er. Men så fløy han litt feil, og han hadde mistet kofferten sin, og han var fortvilet. Vi måtte fortelle at han hadde endt i Norge, og vi måtte si at dette ikke var noe lurt sted å være nå. Her ville det bli kaldt og ekkelt, sa vi. Vi pekte ut hvor han burde fly, og begge vinket når han begynte den lange reisen. Etterpå løp vi på jakt etter revespor. Hun fant mange spor, hele tiden, og hun husket plutselig at hun hadde møtt reven natten før, da hun var i barnehagen sammen med moren og faren. Jeg husket plutselig at jeg også var der da, men at vi ikke hadde møttes fordi vi var på forskjellig side av huset.

Senere, noen dager kanskje, sto hun plutselig foran meg.

“Hei”, sier hun. “Hei”, svarer jeg, og jeg bruker navnet hennes, smiler og rufser henne i håret. Jeg pleier ofte å gjøre det. “Er det lenge siden du har sett meg i dag?”, spør hun, og jeg svarer at “Ja, nå er det jammen lenge siden jeg har sett deg, jeg har lurt på hvor du har vært, jeg har tenkt på deg!”, også tar jeg en klem av henne, og sier at det er godt å se henne igjen.

Hun har begynt å gjøre det ofte. Nesten hver dag. Hun sier ikke alltid hei, noen ganger står hun bare foran meg, før hun spør “Er det lenge siden du har sett meg i dag?”

Og jeg vet at hun ber om å bli sett.

Skattelistene for 2008 er lagt ut for søk, og diskusjonen rundt offentliggjøring av denne typen informasjon er i full gang i medier og diskusjonsforum.

Mange er,  naturlig nok,  skeptiske til at så følsom informasjon skal være fritt tilgjengelig for enhver.  Det er ingen tvil om dette appellerer til såvel kikkermentalitet og misunnelse som til narsissisme.  Enda verre  – åpne skattelister øker også faren for mobbing, identitetstyveri og andre kriminelle handlinger.  Georg Apenes i Datatilsynet har mange gode argumenter i sin kronikk i Dagbladet om hvorfor dagens situasjon er utilfredsstillende.

I “gamle dager” måtte man møte opp fysisk på et offentlig kontor for å tilgang til informasjonen.  I dag ligger informasjonen noen tastetrykk unna.  Nytt av året er også Iphone- og Facebook-applikasjoner som henter opp skatteinformasjon om dine kontakter og venner automatisk – uten at du trenger å søke etter hver enkelt.

Det er lett å forstå de som kaller dette sosialpornografi.

Men inntil videre er skatteinformasjonen offentlig. Redaktør Anne Aasheim i Dagbladet peker på at skattelistene er relevant og viktig journalistikk.  Ut fra et demokratiperspektiv er det viktig med åpenhet rundt norske folks inntekter,  sier hun.

Et aspekt jeg mener mange glemmer i denne debatten er det faktum at skattelistene også viser hvor mye vi bidrar med til fellesskapet. Det mener jeg er langt mer interessant enn inntekten – og særlig hvis man ser de overordnede møstrene og tendensene i dette.  Bygger noen seg opp store formuer – uten å bidra til fellesskapet i form av skatt – ja da vil jeg vite om det.  Hvis man gjennom innsyn i skattelistene kan påvise en systematisk ulikhet mellom enkeltgruppers inntektsstørrelser og deres skattenivå,  så er det interessant.  Dersom man gjennom forskning i åpne datakilder kan påvise at skattesystemet er urettferdig eller rammer skjevt, mener jeg det er positivt.

I dette perspektivet er jeg tilhenger av et prinsipp om åpenhet rundt skattelistene.  Da bidrar åpenheten til rettferdighet. Praktiseringen av dette prinsippet, har jeg derimot store reservasjoner mot.

Noen reagerte sikkert på formen på mitt leserinlegg om Råde kommunes satsing på Facebook i Moss Avis 15. oktober. Litt vel mye fokus på egen person og bakgrunn, kanskje…?

“Leserbrevet” var i utgangspunktet en mail jeg sendte til redaksjonen med noen tanker og refleksjoner til artikkelen de hadde om samme tema dagen før. I denne artikkelen blir det slått stort opp hvilken stor suksess Råde kommunes sider på Facebook har blitt.  Jeg synes det er litt vel tidlig å utrope noe til en suksess etter så kort tid – og særlig sett i lys av den heller labre responsen kommunen har fått så langt.  Jeg la også til et kort avsnitt til slutt om egen bakgrunn for å – om mulig – bygge en smule troverdighet rundt mindre betraktninger.

Så jeg trykker på ‘Send’ og tenker ikke mer over dette – før jeg oppdager at mailen i sin helhet er satt på trykk som leserbrev!! Med en utfyllende beskrivelse av egne kvalifikasjoner..

Aida!

Det ble veldig ovenfra og ned.  Her kommer eksperten som skal vise seg fram. Det var absolutt ikke meningen. Hadde jeg tenkte dette som et leserinnlegg, ville jeg formulert meg helt anderledes.

Note to self: Husk å alltid merke mail til redaksjonene med “Priv. til redaksjonen” eller “Leserinnlegg”

Jeg står dog selvsagt inne for alle punktene i brevet,  som gjerne kan gjentas:

• Bruk ressursene på å lage en god og brukervennlig nettløsning først.  Tilgjengelighet, oversiktlig navigasjon og god søkefunksjonalitet må ha høyest prioritet. Gjennomfør noen enkle brukertester.  Finner brukeren fram?
• Bygg gradvis ut et tilbud av nyttige elektroniske tjenester. Tilbud om nedlasting av skjemaer er ikke nok. Vi vil også følge saksgangen fram til beslutning.
• Det må ligge en helhetlig nettstrategi bak satsing på Facebook og andre sosiale medier. Dette er krevende kanaler som forplikter!!
• Skap merverdi .  Å etablere et nyttsted uten annet pekere til den ordinære hjemmesiden er bortkastede ressurser.

Jeg syns synd på snøen. I dag har den våget seg til Lillehammer, og hele byen uffer og akker seg. Den er visst ikke velkommen enda, den hvite roen.

Og jeg tenker at det må være som å komme på fest som den minst populære gjesten.

Kanskje har hun vært spent, snøen. Kledd seg pent, pyntet seg. Tatt på den hviteste fargen, den reneste lukten, følt seg frisk, ren, klar for å møte folk.

Det er gått mange måneder siden sist, og hun gleder seg til å kjenne varm hud igjen, til å snike seg ned i nakker og sko. Kanskje, hvis hun er heldig, vender en eller annen ansiktet opp mot henne også. Hun elsker å falle ned på slike ansikter.

Men når hun kommer, så ser hun at alle rynker på nesen, pakker jakkene tett rundt seg, tar på seg lue, skjerf, votter, alt for å ikke komme i nærheten av henne. Hun overhører de hviske at det er umulig å bo i Norge, at hun ødelegger den fine høsten de har hatt, at oktober jammen ser ut til å bli en kald og trist måned. De sniffer ut i luften, som om hun lukter vondt, enda hun virkelig har strevd med å være fin nok, mens de sier at hun skulle reise tilbake dit hun kommer fra, at hun aldri skulle kommet.

Hun blir usikker- Kanskje hun ikke er like fin som de andre? Kanskje de har rett, at hun er litt for tidlig ute? Hun forsøker å fokusere på at barna i det minste er glade ut for å se henne. Men mødrene snakker sammen, lavt, og de sier at hun har kommet altfor tidlig, at hun ikke er ønsket, at det hadde vært best om hun hadde ventet et par måneder til, at de lurer på hvordan de skal holde ut vinteren, om den kommer allerede nå.

Værmeldingen sier at det er spådd sludd på ettermiddagen. Det er fordi hun vil hjem. Hun vil ikke være på en fest hvor alle mumler om at hun ikke skulle vært der, hvor alle så åpenlyst synes hun er frastøtende. Hun tar av seg den hviteste fargen og den reneste lukten, og hun blir brun. Hun lar høsten gløde litt til, og hun angrer seg dypt på at hun kom så tidlig. Nå skal hun vente i to-tre måneder til, minst, før hun får kjenne huden igjen. Kanskje til jul, sukker hun. Kanskje. Det kan hende menneskene mener hun er bra nok da.

Hun enser ikke de få som synes hun gir lys og varme til den mørke høsten, og som gleder seg til neste gang hun kommer.

Og hun vet ikke at når hun kommer neste gang, sånn rundt juletider, vil menneskene klage over hvor sen hun er. At hun kunne la de få en jul uten snø! Så egoistisk og ekkelt gjort av henne.

Jeg leser Paulo Coelho med stor iver hver høst/vinter. Han er blant mye annen god livsvisdom opptatt av at vi skal finne vårt indre barn.

Vi skal legge vekk bekymringer og selvopptatthet, og vi skal leke. Slippe oss løs, være fri, finne frem til den barnslige gleden man hadde da man var liten.

Mitt indre barn har nok vært ganske vanskjøttet.

Som barn likte jeg best å sitte stille. Jeg tegnet, leste eller lekte med dukker. Jeg var ikke spesiell vill av meg, jeg kan bare huske èn gang jeg torde å klatre i tre. Da satte jeg fast foten min, og mamma måtte komme fra jobb for å få meg ned. Ellers lekte jeg og søsteren min at vi kolliderte med sykkel, og da kolliderte vi på ordentlig, men utenom den rebelske perioden, var jeg ganske rolig. Jeg likte å leke møter, butikk, frisør, at jeg red på hest, sånne rolige og fine leker, leker der jeg ofte var voksen. Jeg kan ikke huske at jeg ikke brydde meg om hva andre mente om meg. Såvidt jeg husker har jeg alltid bekymret meg for om folk likte valgene mine, den jeg var, det jeg gjorde.

Jeg har ikke vært spesiellt leken som voksen heller. Jeg har dager hvor jeg danser litt, hopper, klapper, synger, dager jeg ikke bryr meg om at de i butikken kikker rart på den plutselige dansen min, men ellers er jeg fortsatt pysete. Jeg er redd for alt som har med fart, høyder, insekter og plutselige fall å gjøre. På Tusenfryd er jeg, med andre ord, en veskeholder.

Vel. Nå har jeg jobbet i barnehage en liten stund. Ikke så lenge, og ikke hver dag. Men nok.

Plutselig husker jeg hvordan det var. Når jeg husket så høyt at jeg nesten var på vei helt rundt, når jeg løp om kapp med den raskeste av jentene, ga alt, og en sjelden gang vant. Når jeg syklet kjempe fort, med håret blafrende bak meg, en slags følelse av frihet, da også. Når jeg så på blomster, trær, vann, stein. Når jeg virkelig så, la merke til alt sammen, så det med nye øyne. Hver eneste dag. Og når jeg lekte med det lille parkeringshuset, eller barbiedukkene, og fantasien bare løp. Jeg lagde historier, ofte med en tragisk start og veldig lykkelig slutt. Og jeg lot ingenting begrense meg. Jeg lekte.

Jeg går fra jobb med et stort smil. Smittet av barnas glede og energi.

De store og stolte smilene når de viser frem hva de har tegnet. Det er et hus, ganske likt den jeg tegnet dagen før, bare at vinduene er oppned.

Når jeg sitter på gulvet og små armer legger seg rundt nakken min. Kanskje vil de løftes opp, få fly litt, eller kanskje de vil ha en klem. Noen setter seg på fanget mitt. Vil sitte der litt, ta en pause, bare sitte og slappe av.

Og jeg husker høyt, jeg løper om kapp til døren, jeg smiler helt ned i magen, og jeg husker den gleden og lykken jeg hadde da jeg var liten. Jeg glemmer hva andre tenker om meg, og jeg tør å være annerledes, jeg tør å drite meg ut. Og jeg elsker denne jobben.

I dag har jeg farget håret mitt. Igjen. Det er bare en uke siden forrige gang, men siden det ikke ble så fryktelig vellykket, var det greit å ta det en gang til. Jeg har nemlig hatt en liten flekk med ufarget hår foran, noe som har vært kime til relativt mye irritasjon. Særlig når nesten alle jeg har møtt har sagt “åh, kul farge”, for så å stirre intenst, ta frem en dirrende pekefinger og si “men, det ser ut som du har glemt noe der?”. Eller som en fyr på nachspiel sa “jeg tror du bør farge det en gang til, foran der er det helt grått!”. Det endte med en stk. Mirakel under teppet, furtende og dramatisk fordi jeg følte meg stygg. Jeg er heldigvis ganske sjarmerende ellers.

Anyhow. Før mamma farget håret mitt i dag (noe hun gjorde helt perfekt!), fikk pappa prøve seg som frisør. Og makan. Mannen burde vært homo. Han er utrolig dyktig til å klippe, og han svingte saksen som om han aldri har gjort annet. Jeg er mektig imponert. Også, kanskje, fordi han greide å gi meg en ny frisyre. En frisyre han alltid har ønsket at jeg skulle ha – nemlig kort. Jeg kaller det snik-klipping, han kaller det “å tynne det litt”. Men papsen er tilgitt, jeg elsker håret mitt. Krøllene er nesten borte, og jeg ser voksen ut.

Sånn ser jeg ut i dag:

Og dette er kjernen i innlegget mitt. For tror dere dette var det første bildet jeg tok? Åneineinei, du. Jeg tok kanskje tretti bilder før jeg ble fornøyd. Tretti! I tillegg forsøkte jeg å filme, ta med kamera via facebook, og.. vel, du forstår tegningen.

Før, da jeg var ung, var jeg fornøyd bare jeg ikke hadde kviser eller bustete øyenbryn. Bildene ble som regel helt fine, og jeg var ganske dreven på å ta fine bilder av meg selv. Cluet var å ta ovenfraogned, så så jeg liksom tynnere ut.

Nå, som jeg tydeligvis har blitt eldgammel, blir jeg ikke fornøyd før jeg ikke har kviser, bustete øyenbryn ELLER…tadaaaa… rynker! RYNKER!

Forestill min overraskelse når jeg hadde tatt de første femten bildene. De så helt fine ut ved første øyenkast. Sminken var fin, smilet var ekte, øynene blå. Men, se der? Hva er det? Det er da vitterlig en..? En klump i magen i det jeg innser det: jeg har fått rynker rundt øynene.

Jeg som begynte med antirynkekrem for lenge siden, som bruker Mary Kay som om det gjelder livet, som sover dyrebar skjønnhetssøvn hver eneste natt, som bruker spesiell dekkstift under øynene… Jeg ser søren meg sliten og trøtt ut, UANSETT! Og det er rett og slett fordi jeg har fått rynker. Rundt øynene. Og de er der. Hele tiden.

Det er ganske skummelt å merke at man blir eldre. Her sitter jeg med sløyfe i håret og føler meg ung og fresh, også ser jeg altså ut som om jeg nærmer meg tretti. Noe som forøvrig stemmer. Men jeg ser slik ut, altså. Som om jeg er gammel, har levd noen år, med en del livserfaring. En som burde øse av sin kunnskap, finne frem niste til småen skal på skolen i morgen, som tvinner gifteringen rundt fingeren mens jeg drømmer meg bort til varmere strøk og yngere dager.

I virkeligheten får jeg “ut i dag?”-smser omtrent hver helg, shopper jeg tre ullstrømpebukser for alle pengene jeg har, sånn at jeg nå er blakk i to uker, samt at jeg ødelegger alle sjanser med mannfolk fordi jeg er stressa for å bli forelsket.

Oh my. Å være gammel er slitsomt, kjenner jeg.

Morfar er en mann av få ord. Han snakker aldri om følelser, blir aldri uvenn med noen, men sitter stille i stolen sin og lytter. Han er en tålmodig mann. De siste årene har han vært syk, og dagene hans består av å kikke ut vinduet, sånn for å se om naboen klipper plenen i dag, eller om det kjører noen kjente forbi mot byen, vente på hjemmesykpleien et par ganger om dagen, samt høre og se på mormor ordne i stand huset. De har en del besøk, men det er ofte mormor som snakker mest. Han sitter liksom i stolen sin og hører på, og innimellom sover han litt.

Han er en snill mann, en mann med bare godt i seg. Han gir sjelden komplimenter, men de gangene han gjør det, vil du aldri glemme. En gang sa han at jeg hadde en fin kjole. To ganger sa han det, på samme dagen. Den kjolen er noe av det fineste jeg har. Han har sørget for at den alltid vil minne om han.

Siden morfar sjelden snakker eller uttrykker følelser blir jeg rørt de gangene han gjør det. Som den ene gangen jeg har sett han gråte, eller som de gangene han begynner å le. Det kan være uforståelig noen ganger. Men han ler når han bli glad, lykkelig, forventningsfull. Når mamma og pappa foreslo en tur mot Oslo for å spise middag (en lang tur!), lo han så hele ansiktet lyste opp. Jeg ble rørt, og måtte se vekk. Han er liksom så god.

Mormor og morfar har stemt Arbeiderpartiet i mange år, og de har vært medlem i en mannsalder. De har begge fått et signert “takk” fra Jens Stoltenberg. En innrammet takk, med signatur og bilde av en rose. De henger på kjøkkenet, ved siden av hverandre. Takk for trofast støtte.

I dag skal morfar stemme. De siste gangene det har vært valg (kommunevalg, stortingsvalg), har han vært for dårlig til å stemme. Det har falt seg slik at han har ligget på sykehuset på valgdagen, og det har ikke vært mulig å få benytte seg av stemmeretten sin. Men i dag, i dag er han frisk nok.

Jeg vet ikke hvordan han har det. Det er umulig å lese ansiktet hans, vite om dette er like betydningsfullt som jeg tror. Men jeg har en følelse av at det er en stor dag. Han har nesten sagt det, faktisk. At han er glad han skal få stemt i år, siden han ikke har fått gjort det på en stund. En stille mann sier ikke slik uten at han mener det.

Jeg skal være med dem ned på samfunnshuset etterpå. Jeg har pyntet meg i kjole, slik jeg vet de mener man skal gjøre det. Og jeg gleder meg til å se dem. Kanskje mormor har på seg skjørt, kanskje morfar har ny skjorte.

En ting er ihvertfall sikkert: I dag skal morfar få stemme. Og det gjør meg litt rørt.

Jeg har gjort en aldri så liten oppdagelse.

På mitt elskede Facebook har det blitt lagt ut et par bilder av meg fra Halloween i fjor. Siden jeg hater skumle ting, hadde jeg for anledningen kjøpt kostyme i en helt annen sjanger. Enkelte vil kanskje kalle det pornosjangeren, men selv syns jeg det var mer søtt og uskyldig enn som så. Vel vel. Jeg er en hushjelp.

Dere skal få se det ene bildet nå. Også skal dere avgjøre hva dere synes. Vil dere kalle det sexy? Ekkelt? Unødvendig utfordrende? Søtt?

Min oppdagelse er nemlig at menn kan deles i to kategorier.

1. De som ikke nevner dette bildet med et ord. De tenker kanskje at det er litt voldsomt, eller kanskje de syns det er kult, men de sier ingenting. Dette er menn jeg gjerne skulle blitt forelsket i, men som sjelden gir meg helt lysten. De er snille, trofaste og tvers igjennom snille menn.

2. De som umiddelbart sender en sms etter å ha sett dette bildet. Der står det noe slik som: “Har sett igjennom noen av bildene dine på facebook nå. Det bildet hvor du har kostyme/uniform er utrolig sexy. Goddamn.”

Dette er menn som bryr seg mer om kløften min enn meg. Det er de som gir meg sommerfugler og som får meg til å drømme om evig troskap og ekte kjærlighet. Dessverre er det også menn som er noe tilnærmet en drittsekk, og som (uten unntak) dumper meg med en gang jeg begynner å bli betatt.

Jeg vurderte en stund å ta vekk disse bildene av meg. Nå innser jeg imidlertid hvilken verdifull gave jeg har fått, og de blir der til jeg dør.

Jeg lover meg selv følgende: Den neste mannen som nevner at jeg er heit i det antrekket blir dumpet sporenstreks. Og den neste mannen som får tilgang til facebooken min, og faktisk ikke sier noe om det, vel han skal få hjertet mitt og litt til.

Jeg tenker en del på utroskap om dagen. Grunnen er antagelig at jeg liker en mann. Da begynner jeg raskt å tenke på hvordan det var da jeg selv ble bedratt, eller da jeg var en noen bedro noen med, samt den store frykten jeg har for å gjøre slikt mot andre.

I dag har jeg lest en del gamle innlegg i bloggen min, og foruten at jeg fant ut at jeg har blogget her i over to år, fant jeg igjen noen innlegg som jeg nesten er litt stolt av.

Dette er skrevet 15.08.07, og heter “Utro”. Det er en blanding av virkelighet og drøm.

Du kjenner blikket hennes på deg. Det er lekende. Flørtende. Hun har et skjevt smil, og når du gjengjelder smilet kjenner du hjertet slå raskere. Det er ulovlig og spennende. På fingeren har du en ring, og den føles tung i dag. Du kjenner forpliktelsene kvele deg. Du er usikker på om du lever det livet du ønsker, og du har lyst til å glemme alt for en stund. Bare noen timer med ubekymret flørting. Noen timer hvor du kan kjenne deg som den mannen du egentlig er. Uten alle bånd og hindringer. Bare som deg selv.

Kvelden går fort. Blikkene og smilene går over bordet, noen ganger mer enn du egentlig ønsker. Du er redd noen skal oppdage det. De andre er heldigvis opptatte med sitt. Bare dere to vet hva som står skrevet i øynene på hverandre.

Det har blitt mørkere, og det begynner å bli kjølig. Noen tar frem pledd. Dere har flyttet dere nærmere hverandre. Mange har gått hjem. Dere har stilltiende blitt enige om å være de siste som går hjem. Du mener fortsatt at det ikke skal skje noe mer. Men dere prater så fint sammen. Med henne kan du være ærlig om alt sammen. Du kan snakke om alt hjemme, om det vanskelige. Og hun forstår. Innimellom snakker dere stille sammen, før dere bryter ut i latter. Dere har den samme humoren. Du lurer på hvordan det ville vært å være sammen med henne. Det er ikke sikkert hun er like kontrollerende som hun hjemme. Kanskje du hadde fått lov til å være deg selv sammen med henne.

Telefonen din ringer flere ganger. Hun lurer på når du kommer hjem. Du er kort og irritert. Du bestemmer selv, du er da ikke et barn. Dere legger på med en fiendlig tone. Kanskje du skulle forlatt henne. Det ville blitt enklere da.

Nå er det ikke mange igjen. Dere deler et pledd nå. At det ligger et på stolen ved siden av deg ønsker du ikke å se. Du vil ha henne under det samme. Et teppe av hemmeligheter. Under pleddet har du latt kneet ditt berøre hennes. Du får kriblinger hver gang du kjenner henne i nærheten av deg. Hun er myk og god. Og dere snakker fortsatt fint sammen. Du lar en hånd legge seg på låret hennes. Det er godt skjult under både pledd og bord. Ingen andre merker noe. Hun ser på deg med et skjevt blikk. Du vet at hun vet du er gift. Du vet at hun ikke forventer noe av deg. Forsiktig kjenner du at hun tar hånden din. Den er annerledes enn den du er vant til.

En av de andre ser rart på deg. Du smiler trygt tilbake. Viser at du ikke gjør noe galt. Det kjennes jo ikke galt, egentlig. Den andre smiler, og ser beroliget ut. Det er kanskje ikke så farlig at de deler teppe. Og at de begge har en hånd skjult for de andre. Det kan jo hende de bare er kalde.

Så er det bare dere to igjen. Dere snakker fortsatt, men det er annerledes nå. Dere vet at det snart er over. Nå må du velge. Skal du gå hjem, eller skal du bli med henne? Du hadde bestemt deg for å bare flørte litt. Men grensene er forandret. Nå har du allerede gjort noe galt, og du vet at du vil ha dårlig samvittighet i morgen uansett. Hvorfor ikke gjøre det du egentlig ønsker?

Hun spør om du har lyst til å bli med henne hjem. Kanskje ta en kopp kaffe? Du er nødt til å ta et valg. Du ser for deg hun som er hjemme. Sengen der vil være som den alltid har vært. Nå har du muligheten til å dra et annet sted. Du kan glemme det livet du lever, og bare være deg selv. Og dessuten er det bare kaffe. Selv om du blir med henne hjem trenger det ikke å skje noe mer. Du takker smilende ja til invitasjonen.

Dere rusler stille langs veien. Du skulle ønske du kunne holde henne i hånden, men det vil bli for risikabelt. I stedet går dere tett sammen. Det ligger en forventning i luften.

Inne i leiligheten hennes er det varmt. Du føler deg trygg med en gang. Hun setter på rolig musikk og tenner et stearinlys. Når hun lager kaffe kjenner du et stikk av samvittighet. Hun høres akkurat ut som hun hjemme. Men du skyver det fort vekk. Går inn på kjøkkenet. Møter henne midt på gulvet, og legger armene rundt henne. Dere står slik lenge. Nå vet dere begge hva som vil skje.

Hun skyver deg langsomt bort. Du er redd hun angrer seg, men når du ser ned på henne vet du at hun ønsker dette. Blikket er sløret av både alkohol og lyst.

Langsomt kommer du nærmere ansiktet. Det første kysset er forsiktig. Du stryker henne lett over håret, kjenner henne svaie.

Så blir det grådigere. Hardere. Du kjenner på henne, denne andre kvinnen. Hun er så annerledes.

Nå har du gjort for mye allerede, sier en liten stemme. Det er ingen vits i å snu.

Så dere fortsetter. Kyssene er intense, berøringene blir stadig hardere.

Og du glemmer alle bekymringer. Det føles ikke galt. Alt er bare helt riktig.

Dere gjør ting du ikke har gjort før. Hun er helt annerledes. Det er bedre. Kyssene veksler mellom å være aggressive og myke. Hendene er overalt, og hun omslutter deg. Hun blir deg. Det ender i dyp tilfredsstillelse. Endelig.

Etterpå ligger dere stille. Begge er usikre på hvordan dette skal gjøres. Du trekker forsiktig til deg armen, slik at du blir liggende alene. Du kjenner at hun krymper seg. Slik ligger dere i noen minutter.

“Jeg får vel komme meg hjemover”, sier du til slutt. I ansiktet hennes leser du usikkerhet. Du lar en hånd stryke henne over kinnet. Smiler forsiktig. Hvisker at det var fint. Hun smiler tilbake, hun syntes også at det var fint. Du fortsetter med at det ikke kan skje igjen. Du har jo en hjemme, minner du henne på. Hun nikker forståelsesfullt. Hun vet jo dette. Samtidig ser du en sårbarhet hos henne nå. En som ikke var der tidligere i kveld. Dere har vel begge spilt en rolle, tenker du plutselig.

Etter å ha kledd på deg kjenner du en lyst til å bli litt til. Dere kysser ved døren. Du vet at du ikke kommer til å gjøre dette igjen. Det holder med denne ene gangen. Nå vet du at du kan.

Når hun lukker døren ser du det sårede ansiktsuttrykket.

På vei hjemover tenker du plutselig klart. Skrekk og skyldfølelse blandes. Du er redd det skal lukte av deg. Selv om du vasket deg litt før du gikk derfra er du bekymret. Og du er redd hun skal se det i blikket ditt. Og hva hvis noen andre skjønte det? Eller at du ikke greier å la være å fortelle det?

Du vil aller helst ta en dusj når du kommer hjem. Vaske av deg samvittigheten, tenke over hva du har gjort. Men du må være normal. Så normal du bare kan. Du må legge deg i sengen deres, og du må legge armene omkring henne. Akkurat som du alltid gjør.

Du ser på ringen. Den er ikke like tung som tidligere i kveld.

Og du lurer på hvordan dette vil føles i morgen.

I alle de 25 årene jeg har levd, har jeg alltid ønsket å gjøre folk til lags. Jeg har kanskje til og med gjort ting jeg egentlig ikke ville, bare for å ikke skuffe noen, si nei, være vanskelig. Å slutte med dette var et av mine hovedmål for 2009. Jeg vil ikke lenger legge unormalt stor vekt på hva folk syns om meg. Jeg vil ikke la frykten for at folk skal mislike valgene mine (eller enda verre: meg!) bety at jeg tar beslutninger som innerst inne føles feil for meg.

Så i går tok jeg et slik valg. Jeg tok det, vel vitende om at enkelte kommer til å himle med øynene, sukke oppgitt og kanskje til og med si “herlighet, hun tror tydeligvis at hun er bedre enn andre, hun der”.

Det var ikke med lett hjerte. Det tar tid å ikke bry seg om hva andre mener. Jeg spurte selvsagt de nærmeste om hva de syntes, og de støttet meg. Så kjente jeg på magefølelsen min. Den har sjelden vært så klar og tydelig på noe. Og jeg tok valget, mens jeg forsøkte å ignorere nervøsiteten over hva naboer og tilfeldig bekjente vil si.

For det er sjelden vennene mine eller familien som dømmer. De kjenner meg. De vet at jeg ikke tror jeg er bedre enn noen, de vet at jeg er redd for å gjøre feil, de vet at slike valg ikke er lett for meg. Det er “alle andre”. Og man kan jo lure på hvorfor jeg bryr meg om hva de mener. De er jo ikke nære, de er ikke kjempe betydningsfulle. Men så er jeg vel redd for å bli mislikt, og jeg hater tanken på å være noe man prater om rundt middagsbordet. Så lar jeg de bety en hel del allikevel.

Jeg begynte i en ny jobb på torsdag. Og jeg klarte tre dager før jeg forsto at dette var feil. Helt. Feil. Jeg var ikke rett person til jobben, og jobben var ikke rett for meg. Jeg tenkte på det gjennom helgen, og innså at jeg heller vil leve usikkert enn å leve i en boble av negativitet og som den verste jeg kan være. Jeg tenkte mye på hva folk ville tro om meg, og jeg kjente på skuffelse. Jeg hadde gledet meg fryktelig til å begynne å jobbe igjen, og jeg var så glad når jeg fikk jobben. Så ble jeg skuffet over meg selv, skuffet over at det ikke ble som jeg hadde ønsket, skuffet over at jeg ikke greide det bedre.

Men, okei. Man forsøker å tenke praktisk. Det ble ingen fast inntekt. Jeg fikk ikke flyttet til egen leilighet, og en Bergansjakke kan jeg se langt etter. Men inntekt vet jeg at jeg har, jeg har jobbet litt som tilkallingsvikar et sted, og de ønsket meg visstnok tilbake. Og jeg har tro. Stor tro på at jeg vil finne en jobb jeg trives i, finne en jobb som vil trives med meg. Jeg kan ikke starte livet mitt her på denne måten. Jeg vil trives. Jeg må trives.

Det var ingen sure miner og arbeidsplassen forsto. De hadde riktignok ikke samme oppfatning som meg, men jeg antar de har opplevd dette før. At folk ser tidlig at det ikke stemmer, at det ikke er et sted de kan trives.

Som Pappa sa til meg: “Den største kritikeren din er deg selv.” Han har rett. Andre kommer ikke til å si noe som jeg ikke allerede har tenkt selv.

Jeg tror jeg blir sterkere av dette.

Ikke sant den er usedvanlig tydelig, der den sitter oppe i treet?

Ser du den?

Denne videoen er så fantastisk at jeg må dele den med dere. Jeg var stum av beundring når jeg så den første gang, og den blir bare bedre jo mer jeg ser den.

Den er magisk, på et vis. Og vakker. Så inderlig vakker.

Se Matt danse seg gjennom verden:

Hvis du vil lese mer om den fantastiske historien til Matt eller se tidligere filmer (han har laget flere, men der danser han alene) kan du kikke her.

Jeg er bergtatt.

Jeg er i et merkelig humør om dagen.

Det ene minuttet er jeg i godt humør. Jeg tenker positive stå-på-tanker, plystrer, smiler, og er helt inn i magen-glad.

Og plutselig, det neste minuttet, er jeg tankefull, lei meg og trist. Da sperrer jeg meg inne i meg selv, lar tankene strømme fritt, og omfavner tristheten.

Og ganske ofte hører jeg på Secret Garden. Denne sangen hører jeg på mange ganger om dagen:

(Jeg har fått så mange fine kommentarer på det forrige innlegget mitt. Jeg klarer ikke å formulere noe tilbake til dere enda. Men det kommer.)

“Jeg skal ha en sånn angrepille, jeg.”

Jeg hvisker det. Det er flaut, syns jeg. Og vondt. Kanskje aller mest vondt. Jeg vil ikke ta den, jeg har merket det. Disse kveldene jeg har strøket meg over magen, tenkt lyse, gule tanker. Du er min, har jeg tenkt, bare min. Men hva kan jeg tilby, om det skulle være slik at jeg var gravid? Annet enn kjærlighet, så mye jeg bare kunne gi, ikke så mye.

Han spurte om jeg kunne ta det. Jeg sa at jeg kunne. Og mer snakket vi ikke om det. Han vet ikke at jeg ikke ville, han vet ikke at jeg nesten håpet det var en der inne. Jeg er opptatt av at menn skal bestemme om de vil ha barn, de også. Det er ikke bare jeg som bestemmer, og det svir, det gjør vondt. Hadde jeg valgt alene, ville jeg latt det være. Sett om det var meningen, sett om det var en baby der. Tenk hvis jeg angrer på dette, tenker jeg. Tenk hvis jeg aldri får barn, at dette var min eneste sjanse.

Pillen er svelget. Jeg ligger i sengen og kjenner at magen reagerer. Det gjør nesten litt vondt, og jeg blir kvalm.

Hold ut, hvisker jeg. Hvis du vil være der, så bare hold deg fast.

Jeg har vært på den obligatoriske turen til farmor på Vestlandet. Jeg lærer hele tiden, disse dagene var intet unntak.

Etter bilulykken jeg var i, har jeg hatt problemer med å sove i bil. Jeg sov når vi kolliderte, og det har vel satt sine spor. Men jammen greide jeg å sove i bil denne gangen! Det ble dokumentert av min kjære søster, og jeg er litt stolt. Dette er bare en av flere timer jeg brukte på å sove i bil. Frihet!

Jeg har også fått bukt med min redsel for å ikke matche. Nå bruker jeg masse farger, og bryr meg ingenting om at jeg har svarte sko med blå bukse, eller rosa jakke med gul topp. Hurra!

Også har jeg lært at jeg kan begynne å gråte av å møte på edderkopper i f.eks en bil. Vi brukte lang tid på å ha ut alle sakene fra bilen, men vi fant den aldri. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg fikk en akutt psykose, eller om et var en virkelig edderkopp jeg så.

I nøden spiser fanden fluer. Det finnes urovekkende lite kjekkaser i Nordfjordeid, så når jeg fant noen små arbeidere fra Island der hvor farmor bor, spiste jeg fluer.

Minner består. Dette er steiner vi malte på for tre år siden. De ligger fortsatt på den hytten vi bodde på.

Plutselig ser håret mitt ikke så verst ut lenger!

Det finnes guddommelig natur der ute. Virkelig.

Og den viktigste lærdommen av dem alle? At jeg og søsknene mine har det beste båndet i verden, og at ingenting er bedre enn oss når vi er sammen.

Jeg har verdens kuleste lillebror.

Og søsteren min er helt fantastisk. Hun lyser opp livet mitt.

For to uker siden flyttet jeg hjem. Jeg har følt det som en fantastisk ferie hittil, og føler meg akkurat som før. Men i går fikk jeg en aldri så liten oppvekker.

Da kom nemlig nabogutten (ni år) bort, og lurte på om jeg ville leke sisten eller spille fotball. Jeg tente demonstrativt en røyk, sa neitakk, og ba han spørre noen som var barn. Lillebroren min fortalte at gutten hadde vært der dagen før også. Han hadde lurt på om jeg var hjemme, og om jeg kanskje ville være med ut. Lillebror hadde svart at jeg var ute på byen, og at jeg ikke kom hjem før om natten. Snille broren min.

Uansett. Enten har jeg fått en beundrer, eller så tror fyren at jeg er blitt liten, og at han har fått en ny lekekamerat.

Og det er en litt uventet bivirkning av å flytte hjem, må jeg si.

Andre uventede bivirkninger er at jeg må sende sms til mamma dersom jeg bestemmer meg for å overnatte i byen etter en fuktig kveld ute.

Og det er generelt vanskelig med mannfolk. Jeg kan ikke dra på date uten at familien får vite det (jeg legger all min ære i å ikke lyve), jeg kan ikke dra med meg heite menn hjem, og jeg kan ikke ha lange, flørtete telefonsamtaler uten at familien får det med seg.

Det har bare gått to uker. Jeg er fryktelig spent på hvilke erfaringer jeg gjør meg etter enda mer tid hjemme.

På Sykehuset i Lillehammer har de ikke råd til blomster i beddene. Slik ser det ut:

]]> http://mirakelmirakel.wordpress.com/2009/07/12/a-v%c3%a6re-mot-sin-hensikt/ Sun, 12 Jul 2009 22:58:49 +0000 mirakel http://mirakelmirakel.wordpress.com/2009/07/12/a-v%c3%a6re-mot-sin-hensikt/

Jeg vet ikke jeg, altså. Det frister ikke nevnverdig.

Jeg har stått to timer i kø. To timer, den varmeste kvelden hittil, hundrevis av fjortisser, norsk køkultur, en cd jeg har fra før, en penn og et kamera. Og langt der fremme; Alexander Rybak. De av dere som har lest her i det siste vet at han er Mr. Riktig Fyr for meg.

Jeg tørker svetten. Rett fra jobb og til dette. Det blir seksten timer, det. Seksten timer i det samme antrekket, seksten timer i sko som ikke er laget for stort mer enn pynt. Jeg klatrer over et lite fjell, og lurer på hvor mange edderkopper som sitter på leggen min. Rundt meg myldrer det av unge jenter. Tenåringsjenter, fjortisser. Sånne som bruker tiden på å kjefte på hverandre, krangle om hvilken penn de skal la han bruke, lukte på t-skjorten han tok på i sta. Jeg tenner meg en røyk, men en ung jente med oppstoppernese og stirrende blikk hoster demonstrativt. Jeg spør om det plager henne, og det gjør det. Hele gjengen fniser. Jeg går litt utenfor, og finner flere som vil røyke. En bestemor og en far. De ler av meg for at jeg må hoppe litt når jeg ser armmusklene hans. Og de ler for at jeg er 25 år, og i en kø som dette. Helt frivillig. Gode gud, han er så lekker.

Jeg hadde cd’en hans fra før. Selvsagt hadde jeg det, jeg kjøpte den nesten med en gang den kom. Men når de sa at han ville signere, så kjøpte jeg en til. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det er verdt det, etterhvert som køen (les: møljen) humper seg frem. Bak meg kommer en ivrig mor. Hun bruker det hun har, og jeg kjenner brystene hennes tydelig i ryggen. De er ekle, og jeg føler meg enda mer skitten enn før. Seksten timer, og med ukjente mødres pupper i ryggen. Det er vanskelig å holde slike i sjakk, men jeg bruker de siste kreftene jeg har. Hun skal ikke foran meg.

Det er min tur, og jeg begynner å bli skjelven. Han har vært hyggelig mot de som var før meg, og jeg håper at han kan gi meg et lite smil. I det minste. Jeg har stått der så lenge, og jeg er så sliten, et smil ville vært helt greit. Bak meg roper noen, en viktig person antagelig, “nå må du være rask, Alexander!”. Jeg gir han cd’en så fort jeg kan.

“Kan jeg ta et bilde med deg?”, hveser jeg. Jeg har visst ikke så mye stemme igjen. “Kanskje”, svarer han, mens han ser utover folkemengden. Det er mange igjen. Jeg steller meg ved siden av han, lar armen hvile på ryggen hans, og smiler. Bredt. “Fortsett signeringen, Alexander, fortsett!”, ropes det. Og han gjør det. Han bryr seg ikke om at jeg står ved siden av, at jeg har stått der i så altfor mange timer, at jeg har kjøpt cd’en hans en gang til, at jeg har hatt fremmede pupper i ryggen og irriterende fjortisser ved siden av meg. Han bryr seg ikke om edderkopper og fjell og pene sko som har utvidet seg til det ugjennkjennelige.

Og plutselig er jeg ferdig. Jeg dyttes videre, og dette var alt jeg fikk. En cd med “AR” og et ugjenkjennelig smilefjes, samt et bilde hvor vakten bak er mer ivrig enn han jeg sto der for.

Ingen mann er verdt så mye, tenker jeg. Og jeg er for gammel for slikt. Det er jo faktisk bare en ganske ung kar som synger sanger som treffer meg i sjelen, som spiller fele som om han har intime stunder med den, og som ser litt kjekk ut samtidig. Det er ikke så farlig. Slike menn kan jeg finne overalt.

Men så husker jeg på ryggen hans. Jeg husker følelsen av den svette, muskuløse ryggen mot håndflaten min, jeg tenker på hvordan han ser ut når han kniper sammen munnen, og jeg husker hvor troskyldig og forvirret han ser ut innimellom.

Og jeg er visst ikke for gammel allikevel, og han er verdt alt sammen.

Jeg flyttet til Lillehammer uten så altfor mange planer, mål eller bekymringer. Dette er nok vanskelig for en del å svelge, og jeg får jevnlig noen spørsmål omkring det. Og med “noen spørsmål” mener jeg: samme spørsmål, hundrevis av ganger, stilt av de samme folkene, gjerne med en litt bebreidende tone.

For å komme dette til livs har jeg laget en FAQ som de kan lese på når de lurer på det samme enda en gang. Jeg begynner nemlig å bli litt lei av de samme, gamle svarene mine.

1. Så du flytter til Lillehammer uten en jobb klar?

Svar: Ja, jeg gjør det. Hadde jeg ventet til alt var klappet og klart (slik jeg i utgangspunktet hadde tenkt), ville jeg aldri ha kommet meg hit.

2. Du er med andre ord arbeidsledig?

Svar: Nei, det er jeg ikke. Jeg har ferie. Det er en forskjell på det. Ferie kan nytes uten dårlig samvittighet, arbeidsledighet er det verre med. Frem til 1. august har jeg fortsatt lønn, og er fortsatt ansatt i den gamle jobben min, jeg har bare tilfeldigvis ferie de siste fire ukene av oppsigelsestiden min.

3. Men søker du jobber?

Svar: Jeg er uten jobb, men det betyr ikke at jeg ikke har forsøkt. Jeg har vært aktiv arbeidssøkende i et halvt år. Så har jeg kanskje takket nei til noen, og kanskje til og med vært litt kresen, men det syns jeg at jeg bør være. Det er ikke lett å flytte fra en by med verdens beste venner og verdens beste kollegaer. Jeg vil ha en mulighet til å trives i mitt nye liv, ikke bare ta det første og beste.

4. Har du funnet deg et sted å bo, da?

Svar: Jada, jeg har et sted å bo. Men det er ikke i en egen leilighet som krever husleie. Det har jeg ikke tord å ta sjansen på, siden jeg ikke har jobb. I sommer bor jeg hos mamma, pappa og lillebror, helt gratis.

5. Jasså. Tilbake på barnerommet. Høhø. Det er vel ikke så bra?

Svar: Ikke tilbake på barnerommet, jeg har aldri bodd i dette huset på ordentlig før. Men jeg har fått et eget rom, og jeg er tilbake i familien. Og det er ikke så ille. Jeg koser meg med å se lillebror mer, og jeg har det fint med både mamma og pappa. Jeg er vant til å være mye hjemme, de gangene jeg har hatt ferie har jeg alltid vært mest her. Dessuten har vi bestemt hvem som skal ha hvilke arbeidsoppgaver, og det meste er avklart, slik at det ikke skal bli unødvendig masing eller samvittighet. For å være ærlig: det kjennes ut som å bo i et kollektiv, bare med de folkene du kjenner best her i verden. Jeg håper det fortsetter slik.

Jeg var en liten tur ute og ranglet i går. Naturlig nok må man på do i løpet av slike festligheter, og det er alltid like morsomt. Jeg elsker å se på jentene som står foran speilet og gjør seg pene. De er så fullstendig oppslukt av seg selv og sitt. Siden jeg er såppass jovial som jeg er, så pleier jeg ofte å si ting som “du er så fin, så, ikke styr noe mer nå” eller “du er kjempe pen, nå kan du gå ut og feste videre”. Jenter blir som regel glad for å høre slik, og jeg har mang en gang fått en dovenn for livet.

I går var intet unntak. Da jeg kom på do sto det en jente og laget trutemunn og rufset til håret. Hun var en sånn type man snur seg etter på gaten. Ikke fordi hun var dødslekker, men fordi hun knapt hadde klær på. Vi snakker bitteliten shorts og kort topp (jepp, nå er det inn å vise navel!). Altså, en slik jeg pleier å instinktivt mislike.

Men i går ville jeg ikke det. Så jeg sa det som det var “du ser kjempe fin ut, det er ihvertfall fint det lille du har på deg”. Og hun ble jo så glad! Jeg fikk høre at jeg hadde kult hår, fin topp og at jeg generelt var veldig pen. Vi møttes flere ganger på do, og hun var like giret hver gang hun så meg. Hun ville til og med danse med meg, samt ha meg med på nachspiel. Jeg takket nei til nachspiel, men ja til dans. Det ble dog en sånn klein affere, hvor hun var mer opptatt av å se etter mannfolk og sjekke eget speilbilde enn å danse, så jeg avsluttet det rimelig kjapt.

Uansett. Moralen i denne ganske intetsigende historien?

Det er utrolig lett å bli venn med en pen jente. De er så vant til at andre jenter sender stygge blikk og sier fæle ting, at de blir takknemlige og svært imøtekommende om de møter det motsatte. Prøv å vær hyggelig mot en slik jente, jeg lover deg, du får en venn for resten av festen!

Tidligere i dag: hundrevis av varmegrader, flytting av alt jeg eier og har, bittelitt shopping og en god middag ute. Nå: hundrevis av varmegrader, tom leilighet, sofa som seng, kaldt vann som kjøleskap.

Det føles med andre ord helt på sin plass å lade opp litt, ta en pause. Min pause består av sjelelig påfyll. Det finner jeg alltid hos Secret Garden, og kanskje spesiellt i denne sangen. Hvis dere er lure nå, hvis dere ønsker å føle  ro, noe vakkert, så hører dere på den. Det handler om å gi deg selv tid.

Anna Takle – Nocturne.

De av dere som har lest hos meg en stund vet at jeg slet litt etter bilulykken jeg var i, i mars 2009. Noen uker etter ulykken innså jeg (etter påtrykk fra sjefen min) at kvalmen, den dårlige søvnen, all redselen, følelsene jeg bærte på, kunne bli bedre. Jeg bestemte meg for å få hjelp i form av psykolog. Bare et par-tre timer for å få snakket ut om alt, ha en å si alt det fæle og ekle jeg tenkte, alt jeg ikke torde fortelle til familie og venner.

Jeg troppet opp hos lege, og møtte en kvinne som ikke forsto. Hun avbrøt, hevet stemmen, og tilbudte meg piller og sykemelding før jeg i det hele tatt fikk sagt hva jeg ønsket. Jeg forsøkte å være klar og tydelig på hva jeg ønsket, og ble både lei meg, sint og skuffet over at hun ikke greide å forstå. At hun ikke ville forstå, kanskje? Jeg følte meg så lite møtt. Det var så stort for meg å tørre å vise svakheten min, også var jeg visst ikke verdt nok til å få hjelp. Og jeg skrev det ned etterpå. Et langt innlegg om hvordan det føltes, hvor vondt det var.

I etterkant ser jeg at det gikk greit å ikke få psykolog. Jeg klarte det selv, på et vis, selv om jeg kanskje fortsatt har mine ting å tenke på. Bilulykken sitter der fortsatt, er der kanskje mer og lenger, men ikke nok til at jeg ikke takler det. Jeg har grått over det nå. Det er det viktigste.

Uansett. I dag hentet jeg legejournalen min. Jeg tenkte det var greit å få med seg i flyttingen. Fra timen jeg opplevde som smertefull, vanskelig og kanskje litt vond å glemme, har hun skrevet følgende:

Bilulykke for tre uker siden. Smerter i nakke. Opplever ulykken som svært traumatisk. Front mot front, E6 ved Oslo. Innlagt Ullevål. Ønsker samtale med psykolog. Da det er svært lang ventetid, avventer vi dette. Hun har god støtte i venner og familie. Info om kontakt ved behov.

Vi har en veldig ulik oppfatning av hvordan den timen var.

Dere har akkurat sett at jeg har foreviget et minne for livet med Sturla Berg-Johansen. Vel, han er så absolutt ikke den viktigste personen jeg har sett den siste tiden. Jeg var nemlig på konsert med Alexander Rybak for noen uker siden, og da ble det tatt et skikkelig godt bilde. Et virkelig godt bildebevis på at jeg har vært i nærheten av den mannen jeg har mest lyst på om dagen.

Og jeg er så snill at jeg deler det med hele verden. Se & Hør må gjerne bruke det om de vil.