Soy una persona que sólo ha recomendado dos películas en todo el año, así que, cuando recomiendo un libro, hazme caso.

Motherless Brooklyn, de Jonathan Lethem, es una novela de detectives con todos los ingredientes: tenemos un muerto, un caso que se va complicando a medida que intentamos resolverlo, gente que no es quien parece ser, un par de excéntricos mafiosos multimillonarios, una corporación japonesa de mafiosos que hacen Zen, gente que se entera aún menos que nosotros de lo que está pasando, la chica, la otra chica, alguna chica más, persecuciones, peleas, tiros, confesiones y un final donde se aclara todo. Como ya digo, es una novela negra que, de por sí, está bien, pero que tampoco sería como para destacarla especialmente.

Lo que hace increíblemente genial a Motherless Brooklyn es que el protagonista tiene síndrome de Tourette. La primera vez que leí sobre Tourette fue en El hombre que confundió a su mujer con un sombrero, de Oliver Sacks, un compendio de casos clínicos novelados que insisto en que es imprescindible leer, y que, de hecho, figura entre los agradecimientos de la novela de Lethem.

Los afectados de Tourette sufren tics y contracciones, involuntariamente hacen muecas y profieren insultos, o incluso gritos y ladridos. Al bueno de Lionel Essrog, incapaz de decir su nombre (“Liable Guesscog. Final Escrow. Ironic Pissclam. And so on.”), la ecolalia (y a veces coprolalia también) le tienen la cabeza como si fuera una máquina de hacer palomitas: las palabras distorsionadas burbujean en su interior y llega un momento en que los exabruptos explotan desparramándose por todas partes. Pero además sufre
de compulsiones que le llevan a tocar a sus interlocutores y repetir acciones que hayan producido algún ruido particular, todo ello un número determinado de veces, y en su infancia, a besar irremediablemente a los chicos de su orfanato (bastante mala idea).

La verdad, no parecen las características más apropiadas para un detective que intenta pasar desapercibido. Pero el síndrome de Tourette también puede aportar algunas ventajas muy siginificativas a la hora de vigilar y recabar información: cuando están vigilando una casa, el síndrome hace que Lionel se gire automáticamente cada 15 segundos a controlar la puerta, la avenida y los callejones laterales – nada de policías que se pierden justo lo que han ido a observar por estar comiéndose un donut. Y, en las escuchas telefónicas, Lionel se obsesiona con las palabras clave para la investigación, por lo que es imposible que se pierda ningún resquicio de información. Y, en fin, se le da genial darle vueltas en la cabeza a las cosas en busca de cualquier tipo de relación, por absurda que pueda parecer. Pero, sobre todo, quizás el motivo sea uno que no conviene olvidar:

“He said the reason you were useful to him was because you were crazy everyone thought you were stupid.”

No sé cómo de realista llegará a ser la novela con respecto al síndrome, pero como lectura es fantástica. Me encanta cómo Lionel se queda atascado en palabras y frases de especial sonoridad y va jugando con ellas y tergiversándolas hasta que, de pronto, profiere un “Eat me Bailey!” en mitad de la conversación. A partir de ahora, para mí Alfred Hitchcock será ya siempre “Altered Houseclock”. Sería un nombre genial para un grupo de música. Pero quizás uno de los episodios más geniales de todos se produzca con El artista anteriormente conocido como Prince:

Me, I was bluffing, didn’t read magazines at all. Then I spotted a familiar face, on a magazine called Vibe: The Artist Formerly Known as Prince. The unpronounceable typographical glyph with which he had replaced his name was shaved into the hair at his temple.
“Skrubble,” I said.
“What?”
“Plavshk,” I said. My brain had decided to try to pronounce that unpronounceable glyph, a linguistic foray into the lands On Beyond Zebra. I lifted up the magazine.
“You’re telling me you’re gonna read Vibe?”
“Sure.”
“You trying to make fun of me here, Alibi?”
“No, no, I’m a big fan of Skursvshe.”
“Who?”
“The Artist Formerly Known As Plinvstk.”

Lo dicho, una mezcla maravillosa. Como una novela vitoriana con zombis…

Material for the Stout-Hearted Reader to Ruminate

♦ Essays, Lectures & Speeches ♦

—   —   —

Oliver Sacks (1933 –) is an American Professor of Neurology and Psychiatry at Columbia University.  He is also the author of several popular science books, including, Musicophilia: Tales of Music and the Brain (2007), Uncle Tungsten: Memories of a Chemical Boyhood (2001), and The Man Who Mistook His Wife for a Hat (1985)

This week’s text is his Op-Ed essay in the February 8, 2004 edition of the New York Times, “Greetings from the Island of Stability”, about the discovery of elements 113 and 115.   

The essay’s title refers to the theory that certain elements with very large atomic mass can have a long half-life.  This is possible because protons and neutrons can occupy shells in the nucleus (much like electrons in orbitals) that give the nucleus increased stability and a longer half-life.

Join others from around the world in this weekly reading event! You can find Sacks’ text at this website:

http://www.nytimes.com/2004/02/08/opinion/08SACK.html?pagewanted=all

Oliver Sack è un brillante neurologo e antropologo della mente umana che negli anni ha scritto libri incredibili che hanno rivoluzionato il modo di concepire il nostro cervello. Dal suo libro piu’ famoso, Awakenings, in italiano Risvegli, è stata prodotto l’omonimo film con Robin Williams e Robert De Niro. Il film racconta una storia realmente vissuta di un gruppo di pazienti rinchiusi in un ospedale psichiatrico che si risvegliano improvvisamente da un lungo stato semi-vegetativo grazie all’intervento di un medico (Robin Williams) che scopre la causa della loro malattia. Sicuramente lo avete visto, ma nel qual caso:

Lo scorso Febbraio il prof. Sacks ha dato un seminario a Ted.Com in cui ha discusso la sindrome di Charles Bonnet – una malattia neurologica che provoca allucinazioni e che colpisce almeno il 10% delle persone con i sensi della vista o dell’udito severamente compromessi. La sindrome in questione è così poco conosciuta che secondo Sacks solo l’1% delle persone che ne soffre ammette di avere tali disturbi. Il fatto è – dice Sacks – che nella maggior parte dei casi questo tipo di allucinazioni consistono in  immagini o suoni che si manifestano come se fossero prodotte dall’ambiente esterno. Ci sono ad esempio persone che vedono strade che improvvisamente si sdoppianno e si ricompongono davanti ai loro occhi, altre che sentono voci di estranei venire dal nulla.

La causa di questa malattia è il malfunzionamento di un’area del cervello chiamata circonvoluzione fusiforme le cui cellule momorizzano immagini e suoni molto specifiche – così specifiche, infatti, che pare arrivino a specializzarsi in immagini di cartoni animati o di marche di automobili!

Mentre normalmente quest’area cerebrale produce un flusso di informazioni continuo, che viene elaborato insieme al resto delle percezioni dal nostro sistema cognitivo, nel caso di anomalie o di perdita dell’udito o della vista, le informazioni si dissociano a tal punto da produrre allucinazioni così credibili ma anche così bizzarre da convincere chi ne soffre di essere psicotici.

Tuttavia, secondo Sacks, le allucinazioni provocate dalla sindrome di Charles Bonnet non hanno nulla di schizofrenico o psicotico, né sono le stesse causate da epilessia del lobo temporale che invece causano a una persona dei flashback molto vividi e multisensoriali.

Data l’alta incidenza tra persone parzialmente o completamente cieche e i sorde, Sacks raccomanda a tutti i medici di informarsi sulla patologia ed etimologia di questa sindrome e soprattutto di incoraggiare i propri pazienti a parlarne apertamente, senza paura di essere accusati di presi per matti.

Ecco, almeno nel mio piccolo, io ho passato parola.

Per chi volesse saperne di piu’ ecco il video della conferenza tradotto da una buona anima in italiano.

Per informazioni sulla sindrome di Charles Bonnet è possibile visitare il blog Psiconauta.

Ho anche trovato un affascinante saggio in italiano su Oliver Sacks scritto da Steve Silverberman e intitolato Nella mente di Oliver Sacks. Enjoy!

Fragile is normal;

Being normal is pretty fragile. Maybe if you read “The man who substituted his wife for her hat” by the physician Oliver Sacks you might realize how barely tenable the concept of normalcy is. In general, scientists (including psychologists) consider what is normal the sample of items or group of people, within a restricted community, who share a particular attribute or characteristic 68% of the total studied, which means one standard deviation from the means (which has no meaning whatsoever, except that it is amenable to mathematical manipulations of other mathematical derivatives).

Now if we want to study the same group who share two characteristics then the percentage deteriorates rapidly.  If you need to investigate people who share three characteristics then you might as well not to resume your investigation: your project would lead nowhere.  When we walk the street we are amazed to discover that there are more “normal” people than we imagined. There are mainly two reasons for our imagination:

First, the “abnormal” people (for example, the Mongolians, the smart idiots, the clinically found psychologically disturbed) are sheltered off the street, voluntarily or involuntarily.  Most of them are secluded in rooms at homes, or in the basement, or in the attic.

Second, the majority of “abnormal” people that look normal on the street are labeled normal in contrast to our perceived over valuation to our personality.  They are normal with a bad connotation; they are not as good as us in many ways.  There are a few instances when we observe people of being in a category of “better than normal” but we never declare ourselves defeated.  In the depth of our psychic we know that if we get to “know” them deeper than the superficial aspects, let’s say sort of skin deep, then these super normal must have vices and diseases that instantly drag them way below “normalcy”.

You have got people who lost the functions of language, memory or part of it, identity recognition, time, and space.  You have got people who lost the feeling of their body, of imagination, of who consider one of their limbs are stranger to their bodies, people stuck in one moment in their life, people who cannot see what is on one side (right or left), super talented people in one restricted domain of music, numbers, chess, poetry, or drawing.

You have people who would describe a glove in much detail (not recognizing what they are describing) until they wear it and then would exclaim “My God! This is a glove!” People who would describe a rose in detail and after smelling it shout “But this is a rose!”

We are subjected at any instant to flipping from normal to the other side of the category and we will have no idea that we have flipped; even psychiatrists will never tell us how we have been categorized: we are no longer normal people to communicate intelligibly with; as if our folks or relatives should fair better than us to be told the whole truth.

Today is much better than tomorrow. Extend a soft hand to your “normal” neighbor today.

Derek Paravicini kann Zahlen über zehn nur mit Mühe zählen, Lieder aber nach einmaligem Hören auf dem Klavier nachspielen. Anne Barker kommt aus einer musikalischen Familie, ist aber nicht in der Lage, Melodien zu hören. Und Tony Cicoria interessierte sich nicht besonders für klassische Musik — bis er vom Blitz getroffen wurde und seitdem rege komponiert. “Musical Minds”, ein TV-Dokumentarfilm des amerikanischen Public Broadcasting System, erzählt nahezu unglaubliche Geschichten darüber, was Musik mit unseren Gehirne machen, unsere Gehirne mit Musik — oder nicht. Mit Kommentaren des Neurologen Oliver Sacks.

Die weiteren Teile der Sendung gibt es nach dem Umbruch:

(OK, Niete: Teil 5 fehlt.)

Mehr Infos: Auf der Internetseite zur Sendung. Ein ausführliches (englisches) Interview über Musik und Neurologie mit Oliver Sacks gibt es im Spiegel.

[Gefunden im Mental-Floss-Blog]

Claire Danes is a good thing. Apart from dying a truly horrible and unforgivably anachronistic death in Armstrong’s 1994 Little Women, Danes’ performances have been mostly quite remarkable: I also remember reading once that she has a trapeze in her loft apartment, about which no more really needs to be said.

Temple Grandin is a good thing to the point of legend. Granted, an air of horrible and anachronistic death does tend to hang about her for professional reasons — she’s a world expert on cattle-handling and slaughter — but her enduring and captivating renown comes from her insight into the autistic mind. In her seminal autobiography Emergence: Labeled Autistic, Grandin chronicles her tumultuous childhood and early adulthood (and Grandin is not a little bit autistic — she’s full-blown, Kanner-sits-down-looking-smug-and-informs-the-parents-that-he-doesn’t-need-to-check-the-manual autistic. You know, if Smokey the Magnificent was the size of a marble Temple Grandin would be forty miles away and bigger than a house: that kind of autistic). Then Oliver Sacks added his own not inconsiderable insight in a book he titled using one of Grandin’s own felicitous descriptions, An Anthropologist on Mars.

Betty heard Temple Grandin speak once, an experience that was up there with the greatest brushes with greatness Betty has ever had (these would include The Lads doing an encore at Parachute against all known rules, and having breakfast with Don Carson while he spoke pointedly about his single and most eligible son, so readers need not fear that they are overestimating the significance of this). There was a rubbish truck outside during the keynote address, and Temple Grandin is fascinated with rubbish trucks, and stopped her talk several times to check out the window; and then she told the story of the flooded library and cried. Betty’s mother personally asked Temple an autism-related question during the break, and Temple answered it straightforwardly, and then walked off. Thrills, srsly.

Serendipitously, HBO (also a good thing: see Wit) are making a movie about all of this, mostly. It will come out in 2010.

Et voila.

So it hasn’t been quite a week since my surgery and I am feeling better and better each day. My voice is still froggy and my neck is still stiff with some soreness in my right shoulder, but I am able to get dressed and put my make-up on. The important stuff.

I am hoping to go back to work for most of the day on Thursday. I thought I might go back on Wednesday, but I’m still feeling kind of weak etc. I’ll see how I feel. I probably won’t work a full day. I just get tired really easily. I’ll probably take a nap soon, but first I will watch a movie. I got “My Life as a Dog”. I hope it’s good.

Anecdote for the day: So I’m still kind of out of it and yesterday I woke up and had half a blueberry muffin for breakfast. That’s when I take my synthroid, calcium and other meds. ANYWAY, I didn’t realize it until today, but instead of taking my calcium… I took my heavy duty pain meds! I wondered why I was sooooo tired and had to take a nap after taking my Mom to the airport! Funny! I figured it out because I suddenly didn’t remember the shape and color of the calcium pill from yesterday. Then I counted up the pills and I had an extra one!

I still feel a little foggy headed, probably from the anesthesia, but at least I am able to read now. I started on Musciophilia by Oliver Sacks. Thanks Lynne, Mike, Audrey, Andy and Rebecca! It’s good so far.

Ashley and Patrick have been a huge help too. Thanks.

I graduated in the bottom 10% of my high school class and wasn’t really planning to go to college at all.  I later did, majoring first in Bible, then computer science, and finally business.

If I had it to do over I’d study neurology.  And music.  My PhD thesis would be something about  the frontal cortex relationship between music and language or music and thought.  The whole topic is amazing to me.  We all know, somehow, that music is special.  We know how music affects our memory and our mood.  But exactly where does that specialness come from?  I don’t only mean “What neutrons are firing when we listen to or create music?” but even more “How deeply did God program music into our minds?”.

Oliver Sacks said, in his excellent book Musicophilia that we acquire much of our musical aptitude in our first eighteen months or so; possibly even pre-birth.  Once we begin acquiring verbal language music is somehow suppressed.  There it lurks as an influence over the deep things of our heart.  I believe it would be worth spending a life grasping how that works.

I heard about this book in a lecture given by Oliver Sacks about hallucinations:

Sketches of the Philosophy of Apparitions; Or, An Attempt to Trace Such Illusions to Their Physical Causes, by Samuel Hibbert, published in 1824.

Happy Halloween!

"Kory Twaddle Parks at the Zoo Biogram", Watercolor, Watercolor Marker, Glitter Glue and Nail Polish on Paper.

Kory Twaddle
Self-Location Project: Proprioceptive Biograms in Kansas City

1-5 p.m.

Kaw Valley Arts and Humanities
756 Armstrong
Kansas City, KS
913.371.0024

Hours: 1-5 p.m. Tuesday-Friday (call for appointment)
Runs through: Nov. 6.

Artist’s site: http://www.gallery.me.com/kory.twaddle
Gallery site: http://www.kvah.org

Before you read the next paragraph, do one thing: close your eyes for twenty seconds. While you’re doing that, perform simple actions. Touch your nose, cross your ankles, that sort of thing. And … go.

Back? Good. Did you notice that even without visual cues, you had control over your extremities and could make them do what you wanted without much conscious thought?

That’s proprioception — the sense of ownership of one’s own body, which includes an innate understanding of one’s own position in space at any given moment. (And before you dismiss that as unimportant, pick up a copy of Oliver Sacks’ The Man Who Mistook His Wife for a Hat and read the chapter about a woman who lost her proprioception.)

All of which has to do with art … how? Well, in this case, one need only read the title of Kory Twaddle’s show at Kaw Valley Arts and  Humanities to make the connection. Twaddle’s style might look abstract and intuitive, but the works in Self-Location Project: Proprioceptive Biograms in Kansas City are anything but random.

Twaddle plotted out her own movements through familiar places — where she works, where she lives, the routes she takes to get from one to the other — in what she calls “biograms”. Transferred to paper and excecuted in media both familiar and offbeat, these became the pieces that hang in the hallway at KVAH.

(How offbeat? Try glitter glue, lipstick and nail polish. That said, none of those materials screams its own identity when you view Twaddle’s art. They’re all there to a visual purpose, not merely as a curiosity.)

I explore my own lived experiences and my body’s interactions with space as subject matter for my bigrammatic work, in which I seek to give physical presence to my own ethereal experiences via lived diagrams, she writes. My biograms are records of the lived moment, of specific periods of time and particular spaces, of my own life. They present the body and its innards in an abstracted and somewhat playful way in efforts to examine how the body and the spaces it inhabits are intertwined both in reality and as conceptual architectures in the imagination. Blood veins, for instance, appear in my work as moving pathways in the body between oft-visited locations, or particularly important rooms in a building.

The red line in each piece, then, is Twaddle herself. She/the line  always holds to a fairly predictable course, because Twaddle is a creature of habit — always taking the same routes to her jobs and even parking in the same space every time if that’s possible. That could have made her work appear rigid and emotionless, but the soft abstract style keeps that from happening. Instead of cold data, Twaddle presents warm, personable, engaging art.

And for self-referential art, which by its own nature looks inward, Twaddle’s work is remarkably accessible even to those who haven’t met her.  That’s because her biograms, while intensely personal, depict places many viewers have been to as well. Say the Kansas City Zoo, for example, is a regular destination. Kory Twaddle Parks at the Zoo Biogram — today’s featured piece — will put you right there with her, all the way from the parking lot to the gate.

It’s not quite joint proprioception … but it’s shared perception, of both the mind and the senses.

Para quien no lo conozca, Oliver Sacks es un neurólogo británico, afincado en los EE.UU. Es conocido especialmente por sus libros, en los que retrata de forma magistral los casos clínicos más asombrosos y desconcertantes con los que se ha topado a lo largo de su carrera. Para más información consultad http://en.wikipedia.org/wiki/Oliver_Sacks.

En el siguiente video se recoge una de sus charlas, centrada en las alucinaciones visuales y en concreto en el síndrome de Charles Bonnet. Si no domináis el inglés, no olvidéis seleccionar los subtítulos en español. ¡Disfrutadlo!

Podeis activar los subtitulos en castellano

Cuando encuentro cosas interesantes en la red suelo agregarlas a mi delicious y/o recomendarlas por twitter. Hoy he aterrizado en el precioso blog de fogonazos y me he encontrado con esta ponencia de menos de 20 minutos del gran Oliver Sacks. Y he decidido subirlo a categoria de post agradeciendole a Antonio su regalo y reconociendole que en esta ocasión ha vuelto a ser fuente. (Maravillosa su sección de Abandonos)

En este video el profesor de neurología habla sobre sus pacientes y sus alucinaciones. Lo que más me impresiona es su humanidad. Como busca las personas que están detrás de estas experiencias, habla de las anecdotas de un señor del siglo pasado como si fueran las de un pariente proximo, tranquiliza a las personas con las que trabaja, preserva y refuerza su dignidad, diferencia las alucinaciones producto de ” las partes visuales del cerebro hiperactivas de la psicosis, humor,…

Un regalo. Es slowblog. Requiere pararse veinte minutos.

Animo

Pd: Me entran ganas de volver a hincar el diente a “el hombre que confundió a su mujer con un sombrero”

The Man Who Mistook His Wife for a Hat
by Oliver Sacks
Publisher: Picador
ISBN-10: 0330294911
ISBN-13: 978-0330294911

Amazon blurb
“The Man Who Mistook His Wife for a Hat” is populated by a cast as strange as that of the most fantastic fiction. The subject of this strange and wonderful book is what happens when things go wrong with parts of the brain most of us don’t know exist …Dr Sacks shows the awesome powers of our mind and just how delicately balanced they have to be’ – “Sunday Times”.

‘Who is this book for? Who is it not for? It is for everybody who has felt from time to time that certain twinge of self-identity and sensed how easily, at any moment, one might lose it’ – “The Times”. “

Ok, so firstly this is a superb book, but not at all what I expected it to be.

Other reviews I have found across the blogosphere praise this book for being scientific analysis with – shock, horror, actual emotions and empathy from the scientific writer/practitioner. As someone who reads mostly books about psychology and psychotherapy it seems unusual to me that this should be a surprising turn of events but, we learn something new every day.

There is a sense here that Sacks is doing something groundbreaking by considering his patients’ emotional as well as neurobiological condition. Perhaps in terms of zeitgeist he is, perhaps as far as the medical community goes he is but to me, it seems like a bit of a no-brainer

So what did I expect? Well this book is a series of single chapter studies of different “unusual” cases that the writer has come across starting with the eponymous “man who mistook his wife for a hat”. I guess I expected something along the lines of “the man with a beautiful voice” which I rated so highly before – tales of the unusual and bizarre from an emotion-based psychological perspective rather than a clinical, neuroscientific one.

This is not to say it is not an excellent and fascinating book. It’s always good to stretch the boundaries of the mind after all and reading this certainly did that as this reader had something of a crash course in neuroscientific lingo.

Despite the occasional vocab issue (which you soon pick up as you go along), the book is definitely otherwise easy enough to read – which explains its being a “million-copy best seller” (as the book cover announces). However, I suspect that part of that is to do with the generally voyeuristic nature of humanity and a catchy title.

For me the most interesting thing is once again to come back to the influence of neuroscience and physical brain malfunction on a person’s ability to function and interact emotionally with the world around them. Unlike Cozolino’s work which attempts to place one foot in psychotherapy and one in neuroscience, most practitioners sit firmly on one side or the other, to all intents and purposes ignoring or denying the impact and influence of the other.

Conclusion: In terms of Sack’s writing style you’ll either love it or hate it depending on your background and willingness to plough through the jargon, but I don’t think it’s as much of a barrier as other reviews suggest. The case studies themselves are fascinating but don’t seem to go into too much depth which make one feel a little voyeuristic.

For a scientist this book is full of emotion and empathy but for anyone in “the talking therapies” this can seem to be a little too focussed on the biological rather than the emotional activity in the brain.

MORE INFO

THE STORY ONLY YOU CAN TELL                                            John Lehman

WHY WE WRITE AUTOBIOGRAPHY

You want to see how your life makes a story by setting it down.

You want the catharsis and self-forgiveness of an honest and complete confession.

You are in mid-life and want to gain from the life behind you the wisdom to mold the life still before you.

You are nearing the end of your life and wish to understand and share what it has meant.

You are a journalist, short story writer, screenwriter or novelist who wants to find your personal voice.

You want to find some eternal form of truth in your own contemporary life.

You are motivated by family love to leave your descendants knowledge of who you were and the life you lived.

You are motivated by desire to relieve the loneliness, fear or ignorance of others who may find themselves in a situation you’ve been through.

You have a whopper of a story to tell and you want to make a bundle by selling it.

You wish to write about your family as a way of ending destructive cycles and creating cohesion  based on truth.

You are a notable person who has been invited by a publisher to write your life story and don’t wish to rely on a ghostwriter.

You are a not-at-all famous person to whom life has given experiences too valuable to fade into oblivion.

You want to know what is true, true for you.

You never enjoyed writing in school, but you want to experience the pleasure of writing like the contemporary authors you enjoy reading.

You want to relive and relish the best years of your life.

You know that the only thing that death cannot destroy is memory, and you wish to preserve from forgetfulness those you have loved.

You can endure your life only by transforming it into a work of art.

Your way to cope with your troubles is to make yourself and others laugh at them.

You wish to celebrate the mystery and complexity of your life.

Your nature is to tell your story.

EACH OF US IS A STORY

If we want to know about a person, we ask, `What is her story?’ `What is his story?’ For each of us is a story. Each of us is a biography, a singular narrative that is constructed and reconstructed continually through our senses, our actions and our words.

Biologically, psychologically we’re not much different from one another. To be individuals each of us must posses our own story—recollect (re-collect) our lives and act out their drama.

                         –Oliver Sacks, The Man Who Mistook His Wife for a Hat

THE PROCESS

PRE-WRITING. Making choices in form and content.

WRITING. Specific techniques for making what you write more interesting to readers—dialogue, introducing characters, descriptive detail—using scenes

EDITING. Clarifying, transitions, assuming ownership The first draft is always for you, future drafts direct the material at a specific audience

EXERCISE

Part A: Stepping-stones are a list of the marker events that surface when you look over your life.  You simply put down a phrase or sentence for each significant pivotal event in your life as it comes to you.  Begin with “I was born” to get started, and then think of the next important turning point in your life, and the next, and the next, up to the present.  Your list can be any length, but try to keep it between fifteen and twenty items.  After you have finished writing your life stepping-stones, reread your list to get a sense of the continuity and movement of your life.

Part B:  This second exercise is as easy as the first one.  It is simply another list, this time of your desires as you moved through life.  Each item on this list will begin with “I wanted…”

Think back to your infancy.  What did you want? Your mother’s love and attention?  To explore a world without any limitations?  Then list the next major desire that motivated you on further.

Part C: The third part of this exercise is (on a new sheet of paper) to combine both lists by sensing which desires preceded which pivotal events.  Some desires may be followed by only one stepping stone event–for example, “I wanted to get married” by “I got married.”  Other desires may be followed by numerous events–for example, “I wanted to become an actor” might be followed by “I moved to New York,” “I enrolled in the Actor’s studio,” “I got fired from a play.” Now read your blended desires list and your list of stepping-stones as one merged list that tells a story.  What do you notice about the relationship between your desires and your actions?  As you sense a shape or direction in this combined list, play with it.  Are there missing desires or events that will create greater continuity?  Add them.  Are there clusters that seem to go together, making distinct seasons in your life, periods that were devoted to the same desire?  Delineate them.

Oliver Sacks is the Jane Goodall of neurology. He has spent his entire  professional career observing patients, dutifully recording in his notebooks, and publishing reports of his findings that illuminate how the mind works. Most of his published work tells personal stories of patient experiences. Most notably there is ‘The Man Who Mistook his Wife for a Hat’ (a man with visual agnosia) and ‘An Anthropologist on Mars’ (perceptions of people with autism).

In this TED Talk, Oliver Sacks explains Charles-Bonnet Syndrome –  a hallucination syndrome experienced by people who lose their vision. I was surprised to learn that up to 10% of people with vision loss experience Charles-Bonnet hallucinations, but only 1% of them report it because they are afraid of people assuming they  are going insane (which they are not).

Check it out, it’s fascinating:

Det stemmer. Det raser utfor, nedover og nedover. Ingenting å gripe tak i, holde fast i. Dag ut og dag inn full av forvirring, murrende angst, uro. Jeg trodde etter en stund at denne tilstanden kom til å vare og vare. At den var permanent. Det ville jeg ikke holde ut. Men jeg tok feil, det var feil. Brått demret det for meg , midt i den begredelige krisen, hvilke muligheter som forelå. Jeg så at elendigheten ikke var absolutt og solid. Den var oppløselig. Jeg behøvde å finne et riktig middel, så ville den løse seg opp. Jeg fant et slikt middel. Fernando ble min veileder, min hjelper. Det han formulerte i sine etterlatte papirer ble veivisere for meg. Uten en veiviser hadde jeg kommet galt av sted. Det er slik det er. Man må ta seg tilstrekkelig tid. La begredeligheten gå sitt eget løp. Så kan en finne veien en skal slå inn på for å komme riktig avsted.

Det var gått lang tid. Et par år tror jeg. En rekke av uklare sykemeldinger og mislykkete forsøk på å stille på jobb. Jeg hørte –  eller trodde at jeg hørte – fra arbeidsgiverhold at det ble mye frem og tilbake. Jeg er egentlig ikke sikker på hva man mente med det ; men jeg forsto at det gikk ad undas. Deretter ga jeg opp, rett og slett. Jeg tok et avgjørende skritt; forsøkte å innfinne meg med at jeg er slått ut, ferdig, dysfunksjonell, syk. Formelt sett er jeg ganske visst syk, i og med langvarig sykemelding for alvorlig sykdom med usikker prognose. Hvor syk jeg faktisk er, det er jeg usikker på. Jeg er ennå mer frisk enn syk, slik jeg kjenner meg. Dette skrittet var vel nødvendig, men ga i seg selv bare ekstra vekt til min elendighet. Arbeidsgiveren min var tilfreds med utgangen, tror jeg. De fikk fred for meg. Staten betaler sykepengene mine, som er en ganske brukbar avlønning for inaktivitet, via NAV i Stryn kommune.

Lenge så jeg bare elendigheten jeg befant meg i. Livet mitt var en labyrint uten utgang. En eneste vond floke. Samme hvilken ende jeg grep fatt satt jeg like fast. Jeg underholdt og plaget meg selv etter alle kunstens regler i lange grå dager og enda lengre mørke netter med finurlige varianter av bekymring og engstelse og katastrofefølelser. Den menneskelige forestillingsevnen er lagd for å gå utover det som finnes, for å finne på ting. Det gjorde den. Om det skjedde lite eller ingen, spillte ingen rolle. Jeg hadde nok å gruble over, plage meg selv med. Måneder gikk, år også. Så begynte det å hende noe. Det virker som om det først kom innenfra. Det startet i det små, gradvis og langsomt inntraff en forandring eller et omslag. Jeg sier at det skjedde gradvis og langsomt. Selv om det foregikk slik, så er det allikevel ikke helt riktig. Tingene forandret seg nok på dette viset, litt etter litt, men selve forandringen inntraff for meg nesten plutselig i form av et skifte i min måte å oppleve det hele på. Jeg stoppet brått opp. Hele prosessen stoppet opp, av seg selv. Jeg begynte å se det som skjedde meg på en annen måte. Jeg hadde i små forbigående glimt fornemmet et avgjørende poeng; at ting aldri er bare gale eller jævlige. Det å fallere, å gå i stå, å bli syk er aldri bare en ulykke. Det har en annen, en bedre side. Selvsagt, jeg forstår innvendingen som du nå vil komme med.Jeg hadde den samme innvendingen selv. Selvsagt kan det også være en ulykke. Ofte er det nettopp slik det er og føles. Men, tenkte jeg i mitt stille sinn – for det vanligvis urolige og jagende sinnet mitt hadde faktisk stilnet betydelig etter å ha opplevd såpass mye motbør så lenge – jeg tenkte at å være syk og ferdig behøver ikke være slutten. Det kan like gjerne være en åpning. En bevegelse mot noe nytt. Å bli syk kan ta en nærmere noe en sterkt ønsker seg eller har forsøkt å nå frem til. Å bli syk er også en lysning.

- Halleluja !

Sykdom er altså ikke bare sykdom, et nedbrytende angrep av infeksjon og bakterier og virus eller villfarne cellulære mekanismer på kropp og helse. Sykdom er mye annet, sykdom hører like mye til i rettsvesenet og kriminalomsorgen, på filosofisk og religionsvitenskapelig og litteraturvitenskapelig institutt som i medisin og helsevesen. Dette arme og kaotiske menneskelivet er ikke så enkelt laget at sykdom kan håndteres utelukkende som sykdom. I dette menneskelivet er jo ingenting bare det det er.  Sykdom kan ikke innfanges med et enøyd medisinsk blikk. Da ser man forbi mange vesentlige forhold. Det er nedstemmende å befinne seg på sykehus og blant helsefolk som glemmer eller ikke har tid til å huske dette viktige poenget. Jeg har kjent meg fortapt og tilsidesatt fordi alle synes å tro at jeg befinner meg i avdelingen eller på kontoret fordi jeg er stolt innehaver av en sykdom og at dette helt og holdent får bestemme agendaen. Jeg føler meg faktisk feilbehandlet, fordi man er så monomant innstillt på å behandle sykdommen min. Jeg føler at man feilbehandler sykdommen min, fordi man ikke forstår hvor sterkt  den er preget av at det er  min personlige og individuelle sykdom. Sykdom er så mye mer, så uendelig mange andre ting enn bare en sykdom for personen som rammes. Ofte er eller blir disse andre tingene viktigere, de kan bli så viktige at selve det at man er syk er helt underordnet.

For meg ble det i alle fall slik. La det være ingen tvil om akkurat det.  Egentlig er det jo ganske enkelt. Jeg oppdaget altså at sykdom ikke bare er noe man lider av, plages av og må bekjempe, noe som man må håpe på å unngå lengst mulig. Liver er i seg selv innfløkt. Det rommer mange ganger så mye smerte og plager og blindgater og motbør og nederlag og stillstand at alt kan være bedre enn bare å fortsette rett fram. Midt oppi det jevne skjuler det seg lengsel etter et omslag, en vending. Som man stort sett skyver vekk, ikke har tid eller mot til å konfrontere seg med. Alt fortsetter rett fram, på det jevne.

Man må kunne omfavne, ta i mot sykdom som andre gode eller onde ting i livet. Denne først så besynderlige tanken slo ned i meg som et lyn, ja, jeg må nesten se det slik, eller si det slik; den dukket rett og slett opp som en befrielse. Å være syk er eller kan være en befrielse. Jeg erindrer fra mitt tvangspregete og omfattende konsum av faglitteratur at nevrologen Oliver Sacks omtalte dette paradokset et sted, jeg tror det er i Migrene-boken, der han skriver at det er lettere å være syk enn å være normal og frisk. Det er nærliggende å tenke at dette har sammenheng med den gamle livsfilosofiske tesen om at det å være død eller ikke født er å foretrekke framfor det å være levende.

Det sto tindrende klart for meg. Helt krystallklart. Ingen tvil heftet lenger ved noe av det jeg tenkte. Jeg så helt tydelig hva jeg måtte gjøre. Hva jeg trengte mot til å gjøre. Nølende, sant nok, jeg nølte nok fortsatt. Det er typisk for meg å nøle i begynnelsen av ting. Jeg har hele mitt liv vært en notorisk nøler. Mange ting begynner jeg aldri med pga nøling. Men denne gangen gjorde jeg det allikevel, på tross av min uhelbredelige nøling. Sykdommen ble en metafysisk velsignelse. En åndelig redning for meg i nøden. En løsning på andre ting i livet som lå utenfor sykdommen. Den satte opp en hittil ukjent åpning ut mot verden. Den ble en lysning i min formørkete verden. Den skjenket meg nye og uendelige muligheter.

Jeg grep tak i dem med begge hendene. Ja, ja – jeg vet det, usikkert og nølende til å begynne med, men så jeg grep dem. Jeg tok mulighetene som bød seg. Jeg har med hunger tatt imot dem.

Jeg ser at du lurer på noe:  -Hva i all verden gjorde du som var så spesielt ?

- Det er ganske enkelt, egentlig. Jeg stakk meg vekk fra det hele.

- Herregud mann, hva mener du egentlig; hva er dette slags tullprat ?

Jeg kan høre vantroen din når du bryter inn med spørsmålet ditt. Du har fått nok og vil ikke la meg fortsette lenger med klynkingen. Men faktum er at jeg byr meg ikke lenger om slike normale innvendinger mot det jeg holder på med. Det skal kraftigere eller andre ting til før jeg reagerer.

Det er så enkelt. Jeg kom meg ut av det hele. O sole mio, utrolig nok. Litt etter litt kom jeg meg ut av det som for meg hadde vært et rent vedvarende innfløkt rotterace i 3-4 tiår fram til den velsignete sykdommen. Et livsløp på villspor, på avveier. Et prosjektil langs en feilinnstillt kurve. I dag kan jeg endelig puste lettere. Jeg har begynt å puste på nytt. Jeg har sluppet unna. Jeg er i smul sjø, jeg kan ta det med ro, i alle fall for en tid. Ingenting varer evig, heter det. Jeg kjenner på meg en viss uro for denne loven om tings begrensete varighet, den gjelder åpenbart like meget for meg som andre. Sykdommen er selvsagt også en faktor i det som vil komme til å skje  med meg i det videre – ingen har full styring med sykdom og særlig ikke med løpske og slu kreftceller – men det er nesten blitt av underordnet betydning. Akkurat nå iallefall, så lenge jeg ikke vet hvor det bærer hen.

For klarhetens skyld må jeg nevne noe helt annet. Jeg fikk flere andre ting med på kjøpet, ting som jeg heller ikke var forberedt på. Den viktigste er at det å stikke seg unna fra det hele løftet meg ut av den kjente virkeligheten. Det gjorde at jeg havnet på utsiden. Jeg brøt tvert med det livet jeg levde og kjente, den personen jeg var – og kom uventet til et ingenmannsland, en bortgjemt del av virkeligheten jeg ikke visste om og som jeg ikke ante fantes. Ettersom tiden har gått og jeg har blitt mer fortrolig med den nye utenfortilværelsen har jeg begynt å omtale den som ‘hinsides’. Denne forandringen med å havne på utsiden var først uventet. Den traff meg med voldsom kraft. Det var som å komme ut i full storm. En uutholdelig vind som presset på og blåste fra alle fire himmelretninger. Samtidig. Lenge hadde jeg nok med å holde meg oppreist. Å ivareta fasaden og late som om alt var  i orden. De fleste som kjenner meg forstod nok at noe alvorlig hadde skjedd. Men de slo fort seg til ro med det altoverskyggende faktum; at jeg var kreftsyk. Det forklarer jo alle ting på en enkel og objektiv måte. Men kreftforklaringen holder ikke, den er bare en side av livsligningen min.

Jeg har havnet ‘hinsides’. ‘Hinsides’ er eller kan være en ok tilværelse, bare man venner seg til den. På en måte har jeg funnet min plass her, jeg har gjort det jeg kan og etterhvert falt til ro og innrettet meg etter forholdene. Det tar litt tid og krefter før man finner seg tilrette på et såpass uvant sted. Jeg har trøstet og beroliget meg selv med at folk i alle fall lever livene sine på alle slags besynderlige og innbilte ’steder’, ved siden av den konkrete eller faktiske virkeligheten som vi er enige om å sloss i og holde oss fast i alle sammen. De fleste lever et annet og sannere liv utenfor det faktiske og relle, enten solitært eller sammen med andre. Livet i en forening eller et munkekloster har riktignok konkrete sider, men det meste av den tilværelsen som oppstår er resultat av systematiske innbildninger vi lager oss. Ofte foregår store deler av livet et eller annet underlig og innbillt ’sted’ som vi delvis har funnet opp selv, et eller annet soria moria eller shangrila eller fata morgana eller eldorado.

Noen av disse stedene finner vi ikke opp selv. De er kollektive forestillinger. Vi havner der mer eller mindre mot vår vilje. Hele vårt indre og ytre liv preges deretter av at vi har havnet på et slikt ’sted’. Det har altså jeg også, det er faktisk til en viss grad dette fortellingen min handler om. Jeg kaller stedet mitt for ‘hinsides’; det utgør en annen slags virkelighet enn den normale og virkelige, alle som havner i denne tilværelsen gjennomgår noe av det samme som jeg har gjort og fortsatt gjør. Jeg tror at man for å begripe menneskelivet karakter i det moderne samfunn så må man først av alt forstå den grunnleggende forskjellen mellom det å være innenfor og det å være utenfor. Dette skillet viser i liten grad til noe fysisk eller konkret, det er først og fremst snakk om noe ‘imaginalt’. For dere som fortsatt lever og ånder midt inne i det normale samfunnet, høres det kanskje ut som om jeg beretter om en ubetydelig og oppdiktet verden, at jeg sutrer og klager over mine private innbildninger og vrangforestillinger, at det mest av det jeg snakker om bare er noe jeg helt og holdent innbiller meg. Men hør nå litt etter, kjære dere, gi meg litt tid, så skal jeg forsøke å gjenta det – like utenfor døra, rundt hjørnet, neste sving, bare en tynn usynlig vegg skiller, så finnes det en fullstendig annerledes virkelighet, med helt andre prioriteter og proporsjoner og fordringer. Ingen velger av seg selv, frivillig som det heter, å havne her. Mange havner her, fler og fler ser det ut for dersom man baserer seg på statistikkene over folk som dropper ut eller sykemeldes eller uføretrygdes eller forsvinner på en av de andre kamuflerte måtene det skjer på. Jeg fikk først noen ganske diffuse helseplager, flere år tilbake – de varte en tid, jeg skjønte gradvis at noe ubeleilig kunne være på gang; deretter oppsøkte etter altfor lang nøling lege og fikk vite at jeg var det man i de kretsene kaller syk, dvs. offisielt og alvorlig syk – jeg fikk følgelig sykemelding og sykepenger og frikort og gratis opphold på sykehotell, og ikke minst det man kaller medisinsk behandling med hormonell kastrering og stråling mot undelivet. Til å begynne med fulgte jeg bare med på den prosessen og det som fulgte i kjølvannet, halvveis passivt. Jeg hadde ingen peiling på hva som foregikk og hva jeg skulle foreta meg. En følelse av uvirkelighet lå over det hele, en slags søndagsstemning; jeg trodde ikke et øyeblikk at min normale verden ville forandre seg, i allefall ikke så definitivt, så radikalt at hele innretningen av min kjente verden kom til å bli annerledes.

Men så skjedde det noe besynderlig. Et lite skritt, så ennå ett, og på et eller annet tidspunkt inntraff et skifte, en forandring som jeg ikke hadde forutsett, en forandring som var irreversibel, det var ingen vei tilbake mer. Jeg var med ett ute, satt til side, utenfor, jeg deltok på møter som av alle ting i denne verden handlet om meg selv og der folk jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg vet en masse viktige ting om meg og diskuterer hva jeg er og hva som er mine muligheter og begrensninger. Jeg ble nesten over natten en slags utlending blant mine egne, jeg ble tilskrevet opprinnelse i et land jeg aldri hadde hørt om, folk begynte å oversette det jeg sier til et språk jeg ikke snakker, man foreslo ordninger og tiltak på vegne av meg og mente ting om fremtiden min. Det tok tid å venne seg til den nye tilværelsen som fremmed, som en som ikke lenger kan snakke for seg selv men trenger oversettere og saksbehandlere. Ikke minst tok det tid til å venne seg til følelsen av å befinne seg utenfor samfunnet, helt på egen hånd. Nettet av forhold og forbindelser og kontakter som jeg hadde vært innvevd i løste seg opp og gikk forbausende fort i oppløsning. Ja, det er riktig, jeg vet det og innrømmer gjerne dette; jeg bidro ikke så lite til det selv ved en tid å unngå alt og alle. Den eneste unnskyldningen jeg har er at jeg trengte tid, jeg trengte tid til å orientere meg på nytt og venne meg til ting. I mellomtiden, mens jeg tok meg den tiden jeg følte jeg trengte, inntraff forandringer jeg ikke hadde en anelse om kunne inntreffe.Ok. Nok om det. Så er jeg her.
Det er nesten ikke til å tro at forandringene kan bli så voldsomme når man kommer inn i det hinsidige. Skrekk og gru, jeg håper at færrest mulig får oppleve dette. Alt det normale og tilvante forandres, selve grunnstemningen i verden blir en helt annen, det kjennes kaldere, tommere, det ligger en fornemmels av intethet over det hele, av slutt, stillstand, kaos. Ikke minst kjennes det ut som ens egen plassering i tilværelsen er annerledes. Vanligvis har man en følelse av å befinne seg i sentrum av sin egen virkelighet, og alt det andre foregår rundt en i større eller mindre avstand. Til og med Gud og Obama er slik sett perifere figur for vanlige mennesker i et ordinært og normalt liv. Men har hatt den ulykke å ankomme det hinsidige, da er det hele motstatt, alt vendes opp ned. Det føles ikke lenger som at en befinner seg i sentrum, men man føler seg hele tiden revet opp med roten, kastet til side, til side for alt og alle. En befinner seg i universets indre ytterkant, langt vekk fra det som foregår og der folk vil oppholde seg. Det kjennes som om alt vil vekk herfra, en befinner seg fatsgrodd til sted der ingen vil være, der ingenting er.

Jeg har tatt tyren ved hornene. Motet meg opp. Sett elendigheten inn i kvitøyet. Ganske enkelt forsøkt å finne meg tilrette. Venne meg til tingene. Vende passivitet til aktiv tilpasning. Det har på et vis lyktes. Jeg fant frem til en metode som jeg kunne benytte meg av for å forsvinne og gjemme meg vekk, og samtidig tåle følgene av dette. De fleste ting har minst to sider. Samtidig med at jeg ble hardt rammet av utlendigheten lyktes jeg ganske overraskende med å kvitte meg med den inngrodde illusjonen om udødelighet; det positive er at det har ført med seg at mange ting er i ferd med å forandre seg. Jeg befinner meg midt inne i denne forandringen, den pågår akkurat nå, og faktum er, jeg vet ikke hvor den bærer hen. Jeg føler at jeg flyter avgårde der ute, midt i en drivende flomstor elv, utenfor rekkevidde fra breddene. Jeg får såvidt med meg at bittesmå figurer inne på breddene løper omkring og skriker og vifter med armene, de brøler at jeg må bruke hodet og komme meg inn på fast grunn, strømmen er farlig sterk, det finnes skumle stryk lenger nede. Ja, jeg hører også noen mer infame rop, ganske mange av dem, ondsinnete stemmer som skriker at jeg er en uforsiktig tosk eller dust som har rotet meg ut i den farlige strømmen, som man reder ligger man, man får det man fortjener og andre lignende åpenbare uttrykk for skadefryd.
Men, all denne viftingen og ropingen er nytteløs. Jeg er hardt rammet av indre døvhet. Jeg hører ikke etter. Hvorfor skal jeg høre etter ? Alle må gå sin egen vei, ikke sant ? Jeg orker ikke lenger spasere omkring langs alskens ferdiglagde spor, spor som fører meg rundt og rundt i ørkesløse sirkler, som leder meg på avveier, bort fra det som kunne være mine egne veier, min egen indre plan. Stopp litt, stopp en halv, bryter du ut, og da vet jeg med en gang hva du kommer til å si om dette med min egen vei. At det finnes ingen egen vei, ingen kommer noen vei ut fra seg selv, en slik framferd fører luks inn i selvødeleggelsen, alle er avhengig av de felles menneskelige veiene og det er her man må finne seg til rette med seg selv også. Vel, jeg innrømmer at det antagelig er slik det er.
Men allikevel, tenker jeg. Man må tørre å våge. Den forandringen jeg er igang med er ikke noe som styres av ordinær hverdagsfornuft, av velmente snusfornuftige råd; jeg kjenner at andre mennesker knapt har noe de kan si meg i den situasjonen jeg er i.En tjekkisk poet skrev et sted at mange mennesker oppfører seg som om de enda ikke er født. Jeg hører ikke på slike folk, de får forsøke å bli født før de forteller andre hva de skal gjøre. Den tilstanden jeg er inne i vil måtte ta sin egen tid, den går sin gang langs ukjente veifar, over ukjente etapper. Snarveier fins ikke. Er man kommet uti, fins ingen utveier. Og det er jo det dere alle er ute etter, å finne utveier og snarveier slik at dere kan slippe unna enda et stykke tid.
Når man som jeg har levd et passelig langt liv tar det tid å gjøre om på slike rotfaste og solide hverdagsfornuftige ting. Har man ikke levd lenge, dvs. dersom man er for ung, så er det ikke så mye å gjøre om på, da skal det så altfor mye til for i det hele tatt å oppdage at menneskelig forandring er nødvendig og mulig. Jeg tar gjerne, mer enn gjerne, mot gode råd fra dere. Jeg har faktisk fått mange råd fra familie og venner og andre kjente, de sender meg velmente sms’er og email’er og vil gjerne fortelle meg hva jeg gjør galt, hva jeg burde gjøre, at de vet om hva slags løsninger som finnes, alt dette det gleder meg virkelig. Mange av rådene, ja alle rådene, er dessverre beheftet med en og samme feil. Rådene inneholder eller springer ut av en grunnleggende feil som handler om at man forsøker å rasjonalisere det som ikke kan rasjonaliseres. Livet snues opp ned. Man forsøker å gå på hodet. Som regel går det ut på en eller annen kjær og fornuftig oppskrift for behandling, en slags klok livsterapi som man tror sterkt på, et vidundermiddel man har opplevd eller hørt virker godt mot menneskelivets plager; noe endrer kosthold, andre løper, noen går og går, svært mange anbefaler universell optimisme og pågangsmot, noen mener at det bare er å ta seg sammen, ta til fornuft, ofre seg for et godt formål, for sultende barn eller handicappete i fattige land. Akkurat dette en moderne sykdom, for å låne noen ord som gamle barnlige Arne Næss sa før han døde. En moderne sykdom. Kjære dere, denne sykdommen og dens varianter er jo nettopp det jeg forsøker å bli kurert for. Det fins ingen rasjonell oppskrift for å leve sin egen undergang, når man lar seg falle ned i sin egen underverden er man kommet inn i en ny situasjon der fornuftens stemme ikke lenger har sin vante autoritet.
Det avgjørende punktet er dette ene: Det er ikke lett eller enkelt eller behagelig å bli kvitt illusjonen om udødelighet. De fleste som dør er på et vis heldige, de dør med denne udødelighetsillusjonen i behold. De blir tatt på sengen av døden, så å si, og dør uten å forstå at de skal dø. En kvinne jeg hørte om nylig ble brått slått i bakken av alvorlig kreftsykdom. Hun rakk ikke å tenke skikkelig gjennom situasjonen, helt til det siste skrev hun brev til venner og kolleger om at hun ville komme på den konferansen eller dette seminaret. Så døde hun noen dager etterpå mens hun helt og fast trodde på udødeligheten. Det å bli kvitt illusjonen er først og fremst vanskelig, det er ikke forferdelig eller smertefullt eller noe sånt, tvertimot. Mange ting i livet er mye verre, som bråk og utfrysing på arbeidsplassen, vedvarende pengetrøbbel eller stygge konflikter med egne barn. Men når det gjelder denne illusjonen er det et jævlig vanskelig regnestykke å få den til å gå opp med to trykke streker under svaret. Jeg vet at mange av dere tror det motsatte, at det er enkelt og at dere mener at dere har kvittet dere med denne illusjonen. Dersom det forholder seg slik, sett av litt tid og hør på det jeg har å si. Først som sist; illusjonen om udødelighet er bygd inn i oss, i vår hardware, den fremkommer av vår menneskelige måte å tenke på og være til på. Og den er heller ikke noe man spøker med, den påvirker på en grunnleggende måte selve økonomien og grunnstemningen i det livet man lever. Jeg var paradoksalt nok heldig stilt akkurat på dette punktet; når man får beskjed om at man er rammet av en dødelig indre prosess som kommer til å gå sitt eget løp er det ikke lenger lett å holde døden på armlengdes avstand. Det blir vanskelig å stikke seg vekk, flykte inn i noe, beruse seg med et av livets mange rusmidler, å komme seg unna – jada, jeg har forsøkt å unnslippe, selvsagt har jeg det, men før eller senere går det opp for en at man rett og slett står overfor en ny og helt jævlig utfordring, en overveldende og formidabel oppgave med å skulle komme denne forbannete og uønskete døden i møte. For et er sikkert; når døden har lagt sin faste hånd på ens skulder, utvetydig og bestemt, da har man bare å møte opp. Man kan ikke sykemelde seg fra døden, det fins heller ingen permisjonsordninger som dekker dette området. Det fins bare en eneste vei, den må og skal man gå. Denne så forbannet selvsikre døden sparer heller ikke på kruttet, den brer seg utover og vil involvere så mye mer enn bare ens egen lille person, døden vil alltid gjøre seg viktig og handler aldri bare om en selv, men om alle andre, ens nærmeste, ens kjære barn og kjæledyr, om katten som en har tatt vare på i tiår, om trærne som vokser seg høye i hagen og huset en bor i som skal males neste år og til og med naboene. Og det umulige valget, et valg som man må gjøre, et valg uten frihet til å velge. Å greie å velge nødvendigheten uten å fortvile, å ta imot det uungåelige uten å bli likeglad, å gi seg uten å gi opp, holde kampflagget hevet høyt og i strid for livet og for å holde seg i live til siste åndedrett. Å erkjenne og akseptere at denne sommeren som har gått etter alle solemerker vil bli den aller aller siste, ikke bare kanskje, men definitivt den siste. Solen kommer ikke tilbake i februar en gang med sitt gudommelige lys, med sine lune kjælende stråler neste vår, de nakne trærne blir aldri mer grønne, frøplantene som en sådde så kjærlig og med omtanke for fremtiden må greie seg selv, godværet er over for godt, det blir ingen ferievandring med andre pilegrimer til neste år, årets festdager i Utvik er de siste for meg.
Mange tenker som så; det forstår jeg godt; det er vel ikke noe spesielt, det finne mange ting man aldri får oppleve mer, forhold tar slutt, blien punkterer eller går ikke mere, cd-spilleren må skiftes ut, ferien er over for i år, mange foretak og ting opphører og går konkurs av en eller annen grunn. Det er selvsagt riktig. Det at ting tar slutt, må avsluttes, er en av livets utfordringer.
Men det som skjer når den dyptsittende illusjonen om udødelighet forsvinner er noe annet, noe mer omfattende, det berører en selv om de som omgir en inn i det inneste, i selve grunnvollen av ens eksistens. Slutten på livet er noe ganske annet og mer overveldende enn å forholde seg til slutt og avslutninger innenfor livet. Å blande sammen slike ting er å vise at man ikke forstår hva det er snakk om. Å bli kvitt illusjonen om udødelighet er en eksistensiell utfordring, det er ikke bare en utfordring man finner hverdagslige eller verbale løsninger på og tenker seg ut av. Udødelighetsillusjonen kommer ikke av tankeløshet eller at man mangler kunnskap eller informasjon. Den skyldes ikke at man ganske enkelt har glemt å tenke seg om. Den skyldes ikke at man er vært korttenkt. Man kan ikke informeres ut av denne illusjonen. Først må man ha klart for seg hva illusjonen om å være udødelig innebærer, hvor dypt den går i en selv, hva det egentlig er snakk om. For mange mennesker er det å holde tanken på døden på avstand både naturlig og rimelig, ja faktisk riktig. Livet er såpass krevende at det er direkte upraktisk å gå rundt å tenke på døden hele tiden. Selvsagt, det er overhodet ikke dette det handler om. Man kan faktisk godt tenke på døden hver eneste dag, og hele tiden være livredd for å dø, og allikevel bære på og tviholde på illusjonen om å være udødelig. Denne illusjonen har ingenting å gjøre med vår redsel for å dø. Man kan godt bli kvitt illusjonen, og forsatt være redd for å dø, ja denne redselen er noe man må forholde seg på nytt og på nytt fordi det å dø er noe overveldende og mye større enn det å håndtere andre livsoppgaver. Bare den som allerede er død er ikke lenger redd for å dø. Udødelighetsillusjonen er altså ikke en tankefeil eller en slags misforståelse som kan rettes opp ved hjelp av kognitiv terapi; nei den handler mer om noe i retning av en underliggende mangel i holdningen til livet og det å leve. Udødelighetsillusjonen er en eksistensiell feilholdning, den fører med seg en stemning som fordreier og forfalsker alle ting slik at en ikke lenger befinner seg ordentlig i verden og med seg selv. En lever etterhvert uten feste i virkeligheten, en løsriver seg fra seg selv og svever avsted, tar seg farlige eksistensielle friheter, blir likeglad med sikkerhetsforanstalningene; i dette ubegrensete og uendelige livet er det så mye av alt at man kan tillate seg å sløse med tingene, ta dem for gitt, man har mer enn nok av levedager, av muligheter, av prosjekter, av kjærester, av rusmidler. Fremtiden er alltid der, det finnes alltid en dag i morra som rein og ubrukt står. Den falske optimismen husker bare seirene, den har blinde flekker for de som tapte, for alle de uttallige og nødvendige nederlagen på veien, for de som tok livet sitt, som hengte seg og tok overdose, den er uten evne til å begrense seg, finne sine egne grenser, den er en falsk optmisme fordi den innbiller seg at den kan gjelde absolutt. Da har man mistet livssynet, livshørselen, livsfølsomheten; man blir metablind, metadøv, metasløv. Hva faen er de than snakker om ? Jada, jeg vet at du ikke liker slike ord, at du ikke forstår hva jeg tenker på med disse rare ordene – men vær bare litt tålmodig, jeg skal forklare dem nærmere. Vi trenger nye ord av og til for å ha noe å holde fast i når vi skal snu om på tankene våre. Hør her; de betyr bare at en ikke er ordentlig tilstede i verden gjennom sine sanse- og kroppsopplevelser, en erfarer ikke ordentlig det livet man lever og er en del av; til og med opplevelsen av tid forfalskes, tid blir noe ytre som klokkene viser og teller for oss, den indre tiden som springer ut fra en selv forsvinner eller blir glemt. En må altså ha klart for seg hva illusjonen om udødelighet går ut på, at den er et sentral komponent i det Maslow kalte for metaforstyrrelse, dvs. en lidelse eller feil i selve ens menneskelige tilværelse som man godt kan ha uten at man føler seg særlig syk eller ute å kjøre. En ’sykdom i sjelen’, ville Kierkegaard ha sagt selv om han visste så altfor godt hva slags farer en slik metafor rommer. Det som kjennetegner metalidelser er at de som regel oppstår uten at man merker det, at de fra begynnelsen av er tilstede i selve måten vi mennesker er innrettet på, at de fremkommer som følge av våre egne svakheter, våre egne valg eller mangel på valg, at de deretter har et såkalt snikende forløp, i livets travelhet vet man ikke at man bærer på dem. Det merkverdige er at alt det i og for seg gode i livet kan påføre oss metalidelser om vi glemmer oss og underkaster oss en absolutt tro på det. Psykologene og psykiaterne i mentalhelsevesenet fikk aldri med seg Maslows poeng, de har aldri ofret nevneverdig oppmerksomhet om denne typen lidelser og den rollen de spiller i vår mentale husholdning i i våre vanlige mentale plager. Disse fagfolkene er i dag ikke i nærheten av å forstå at mennesket først og fremst er et metafysisk dyr, et dyr som også skaper seg selv og sin verden, et dyr som naturen på en og samme tid har gitt så altfor mye og altfor lite slik at det må innrette og skape seg selv og sitt liv, og at det dermed på en vesentlig måte ikke lenger bare kan betraktes som et dyr eller en slags avansert ape slik man ynder i dag i psykologiske fagmiljøer. Fagfolkene er så fullstappet av evolusjon og nevrofag og psykofarmakologi at de ikke lenger ser trærne som utgjør den faglige skogen. Når menneskelivet reduseres til dyrs livsformer, og når menenskesinnet blir underlagt vilkår der man ikke lenger møtes som selvskapende aktører, men må overta liv og forståelse i ferdiglagde former fra andre, da er resultatet denne spesielle Maslovianske formen for lidelser som mennesker er alene om og som vi godt kan være rammet av uten at vi merker det eller forstår det. Men selv om livet går sin gang så gjør metalidelser sin nedbrytende innflytelse gjeldende, de tapper livet og våre forhold for mening, de påfører oss en merkverdige forblindelse der vi ikke lenger ser virkeligheten, vi taler uten å si noe til hverandre, vi påføres en snikende døvhet der ordene vi hører er uten verdi, alle våre handlinger mister sin menneskelige forbindelse. Ting mister gradvis betydning, alt blir like viktig eller uviktig, tomheten blir så overhengende at det blir avgjørende å ha konstant tilgang til forfriskende fluktmuligheter og det moderne livets fornyelser, å ha adgang til alskens varianter av beruselse, underholdning og kompensasjoner. Noe av det mest smertefulle man opplever når metalidelser er under utvikling er at de underminerer ens evne til oppriktighet og ærlighet, det metalidende mennesket mister følsomheten for sannhet og vil uten at han eller hun helt forstår hva som skjer bli et uærlig menneske, et menneske uten evne til opprikighet, til å si noe som er direkte og uforfalsket. Noe falskt og uekte sniker seg inn over alt, alt man sier og gjør har et preg av påtatthet, tilgjorthet, posering, spill for galleriet, noe man gjør som middel for andre formål, noe man egentlig ikke ville gjøre eller si. Men før eller senere, i et av livets mange snodige og overraskende veikryss, i en av livets mange nødvendige nedgangsperioder, før eller senere setter metalidelser seg gjennom og slår til. Da føler man seg uten forvarsel plutselig totalsyk, absolutt slått ut; livskrise kalles det ofte i dag uten at det sier noe særlig. Metalidelser tærer vekk selve den eksistensielle grunnmuren i livet, de løser opp alle verdier og prioriteringer og grunnfølelser slik at følelsen av tomhet og meningsløshet kan spre seg utover og ingenting går klar.
Mange innbiller seg at de vet dette, at de har erkjent hvor kort livet er. De hevder med en selvsikker mine at de er fullt klar over at de selv og alle andre skal dø en dag, at det hele er et lån. Man vet alt dette, men dessverre; det er som regel bare en rent verbal, tom innsikt. Den illusjonen om udødelighet jeg tenker på er noe annet, man kan godt ha en tankemessig innsikt i at man en gang skal dø og samtidig leve som om man er udødelig, ja for illusjonen er en innebygd strukturfeil i den måten man møter livet på, en mangel i holdningen til det å leve som har en haug med uheldige virkninger for det livet en lever. Det må da gå an å gjøre slutt på denne illusjonen uten at det skjer gjennom en trussel om at det vil koste en livet ? Den beste måten å ta tak i illusjonen er å se på hva som skjer når man blir kvitt den, hva som skjer når man lykkes med å reparere eller moderere strukturfeilen i sin livsholdning.
Det finnes ingen behagelig vei bort fra udødelighetsillusjonen. det går ikke av seg selv. Som all vandring innebærer denne veien og de forandringene som fremkommer smerte, motstand, selvovervinnelse, ubehag. Tiden begynner å gå langsommere, tempoet i alt omkring en blir langsommere, en blir selv langsommere. Av og til kan en føle at alt er stoppet helt opp; ingenting skjer, en er utenfor selve livsprosessen. Klokken slutter å gå, skrekk og gru. Det er før en har fått tak i sin indre tid, sin egen sanne og langsomme tidsfølelse. Jeg er i dag et langsommere vesen enn tidligere, eller kanskje det er bedre å si at jeg har gjenvunnet den langsomheten som engang fantes i mitt vesen, som utgjorde mitt vesen og som jeg hadde mistet. Langsomheten gjør at dagene mine kan begynne på ordentlig, de starter fra et punkt som er mitt eller nesten mitt, som settes i mitt indre. Tidligere var dagene i gang hele tiden, de var begynt før jeg våknet, de var i gang før jeg hadde kommet i gang. Jeg kastet meg bare på og seilte avgårde på de bølgene som passerte meg, jeg surfet gjennom dagene og livet, for gjennom verden med harelabber og for full musikk og nappet til meg det jeg greidde å få tak i. Det foregikk alltid mye mer enn jeg rakk over, samme hva jeg gjorde rakk jeg aldri over det jeg lenge trodde var livet. Jeg holdt på med så mye på en gang at jeg ikke rakk over mitt eget liv, det gikk meg hus forbi, jeg var alltid på etterskudd i forhold til mitt eget liv.
Alt dette kavet har over tid bremset seg ned og til sist stoppet opp. Det finnes ingen bølger til å surfe på lenger. Det er blitt tid til flere ting, verden er blitt et langsomt og underlig og merkelig sted. Jeg er permanent forundret, jeg ser meg omkring med et barns øyne og en oldings sinn, jeg stiller flere spørsmål til verden, og får flere svar. Jeg merker meg hver eneste dag om det er flo eller fjære, jeg kjenner etter på meg selv hvorledes regn og skyer og vinder oppfører seg. Verden er blitt velsignet med en uendelig rikdom av interessante detaljer som ikke fantes her før. Før var rikdommen i verden alltid noe annet og et annet sted; i form av mer penger, vakrere kvinner, eksostiske feriesteder, nye prestasjoner, alt det som ikke var tilstede og tilgjengelig. Jeg var konstant på spranget, jaget uopphørlig avsted mot alle mulige gevinster, jeg måtte hele tiden videre avgårde. Og nå; jeg har ingen trang til å forflytte meg, trenger ikke reise til fjerne eksotiske steder for å ha noe å oppleve, alt er akkurat her, rett foran øynene mine. Selve tilværelsen er eksotisk. Langsomheten som har fremkommet gjør at verden er et langt fredeligere sted, det er blitt uendelig mye lettere å orientere seg, ta en ting av gangen, et skritt av gangen, ta vare på ting og seg selv, holde orden på inntrykk og erfaring og interesser. Man trenger altså ikke etterligne gamle Thoreau og flytte ut til et hus i skogen for å finne fram til det enkle livet og finne fred langt borte fra travelheten og de drepende ambisjonene og prestasjonene; huset i skogen kan man sette opp akkurat der man befinner seg for øyeblikket, det er der det enkle livets fred og ro begynner. ‘Huset i skogen’ er dermed like mye en livsholdning, ikke et virkelig hus fjernt der ute i skogen og villmarken. Thoreau skjønte dette, han brukte bare noe mer enn et år eller to der ute i den virklige skogen for å tilegne seg noen erfaringer, siden var ‘livet i skogen’ noe han praktiserte overalt og akkurat der han befant seg. Og hans livskunst omfattet også det å kunne resignere, gi seg når det passet, å avstå fra strid og kamp når det ikke ville føre frem eller føre med seg noe godt.
Javel, jeg er dødelig, døende. De fleste jeg har snakket med i det siste svarer altfor raskt at vi er alle døende, at det ikke er noen forskjell. Det er ikke riktig, mesteparten av livet er vi overhodet ikke døende i denne forstand. For meg betyr det ganske enkelt at mine dager er talte. En endelig tall, som ikke er særlig stort. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange dager jeg har fått, men i forhold til livets egen iboende lengsel etter udødelighet er de altfor få, skremmende få. De er så få at det umiddelbart får følger i form av et ryddesyndrom, et ultimatum, et enerådende imperativ om å rydde opp etter seg før det er for sent. Følgelig har jeg gått i gang med å rydde rundt meg, jeg ser meg omkring med rydderens blikk, jeg har tatt et etter et av soverommene i husets andre etasje og fjernet papirrotet som hadde samlet seg der gjennom supertravle psykologår da ting ble lagt til side med en ide’ om at jeg har god anledning til å ta det igjen senere. Det meste gikk selvsagt i glemmeboken, det var aldri rom for å hente seg inn igjen, og det hele akkumulerte seg opp og samlet seg som tiltakende rot. Når man er udødelig er det ikke rot men uavsluttete prosjekter og oppgaver som man skal ta igjen en gang. De siste par årene har jeg reversert denne forferdelige prosessen med gradvis oppsamling av rot med gradvis utbredelse av ryddighet. En ting av gangen, et steg av gangen, ofte ingen ting og ingen steg. Ro. Stillhet. Ettertanke. Å sentrere seg, være akkurat her, eie øyeblikket, finne øyeblikket. La ting være som de er, i fred for meg, avstå, holde seg unna, tenke at det er ok at jeg ikke har gjort et eller annet eller vært et eller annet sted, det finnes langt flere ting i verden enn man kommer over allikevel. La verden være i fred, eie sin egen fred. Dødelig, døende, det er sant nok; men tilstede så lenge det varer. Det er de levende som gråter gode og vonde tårer for seg selv og for de døde; de dødes øyne er uten tårer, de dødes hjerte er uten sorg, vi kan og må gråte og sørge over dem til glemselen overtar og all gråt forstummer.

-  Jepp, det er omtrent slik det er; er det ikke ? Takk for oppmerksomheten.

Agora falemos do capítulo 12 do livro “O homem que confundiu sua mulher com um chapéu” de Oliver Sacks.

Aqui, William Thompson era outro paciente de Sacks que sofria da síndrome de Korsakov. Pessoas que sofrem dela não são capazes de lembrar coisas recentes. Por exemplo: elas não conseguem completar um problema de matemática quando este é muito longo, pois se esquecem do que estavam fazendo (não, você não tem essa síndrome); não conseguem se lembrar de alguém mesmo tendo conversado há uns 5 minutos com essa pessoa (nada, não se lembram de nada MESMO); as vezes tem a memória fixada no passado e vivem atualmente como se fosse aquela época; em alguns casos, como é o do sr. Thompson, não conseguem nem se lembrar de quem são. Deu pra ter uma idéia, não?

Mas o que chamava a atenção no caso do sr. Thompson era o fato de que sua mente não admitia uma sombra de incoerência, de inconsistência da realidade. Ou seja, além de não saber quem ele era e o que estava acontecendo a sua volta no momento, veloz e continuamente, ele substituia a realidade por improvisações do mundo a sua volta, criando um personagem e fazendo da outra pessoa, outro personagem.

Em uma breve consulta, ele se fez de comerciante e achou que o dr. Sacks era um freguês de sua loja; quando Sacks disse que não era, trocou-o por um velho amigo; Sacks negou novamente e passou a ser um vizinho açougueiro de carne kosher; negando novamente, passou a ser Freud por causa da barba; e no final voltou a ser um freguês novamente porque esquecera todo resto. Em outra situação, quando o sr. Thompson pegou um taxi, o motorista disse que era um passageiro fascinante: “Ele parecia ter estado em toda parte, feito tudo, conhecido o mundo. Não pude acreditar que tanta coisa fora possível em uma única vida. (…) É tudo muito curioso – uma questão de identidade”.

Esse capítulo me faz refletir na nossa própria vida. Será que muitas vezes não somos assim? Será que não queremos encarar a realidade e criamos nosso mundo automaticamente e sem saber? Afinal, a vida também é um teatro. Muitas vezes, pela minha vivência, percebo que as pessoas criam nas suas vidas fronteiras muito apertadas que as impedem de abrir a mente para conhecer o mundo que os cerca. Isso se torna ainda mais intenso quando se vive em uma cidade grande, onde a pobreza e a riqueza dividem a mesma avenida e onde os problemas do meu próximo não são meus problemas.

Pense bem se a realidade em que você vive não é uma criação sua para se satisfazer. Se for verdade, pense se ela não o limitou. Eu vivo uma realidade criada por mim, sou um “ator no palco da minha vida”, porém eu quero que o meu desempenho nesse palco abra os meus horizontes. Você também não quer?!

Wittgenstein disse: “Se anche il leone sapesse parlare, noi non capiremmo ciò che dice”. Perché? E’ semplice, perché non viviamo nello stesso “mondo”. I nostri universi percettivi, la nostra struttura cognitiva e motivazionale non sono sovrapponibili, non abbiamo terreni comuni su cui comprenderci linguisticamente che non siano quelli già condivisi nella comunicazione non verbale.

Linguaggi diversi. Eppure anche tra gli esseri umani esistono linguaggi diversi, e non mi riferisco all’esistenza di diversi idiomi. E’ all’interno di uno stesso idioma che coesistono modalità comunicative molto differenti.

Ben lo sapeva Raymond Queneau, che nei i suoi “Esercizi di stile” ci offrì ben novantanove variazioni stilistiche dello stesso raccontino, che di volta in volta diventa comica, epica, cronaca, lirica, ermetismo, dramma, gioco di parole.

E in anni più recenti Bandler e Grinder hanno studiato approfonditamente i modelli linguistici creando una nuova disciplina, la Programmazione Neuro-Linguistica (PNL). Essi hanno teorizzato che gli stimoli ricevuti dagli organi di senso vengono elaborati e organizzati in una percezione, dotata di senso, che dà una rappresentazione della realtà, e che tale rappresentazione può essere espressa mediante il linguaggio. La cosa interessante che hanno scoperto è che ciascuno di noi veicola mediante il proprio stile comunicativo la propria soggettiva mappa del mondo.

Da un altro punto di vista, la stessa cosa è messa in evidenza da Oliver Sacks nel suo bellissimo “Un antropologo su Marte” – frase coniata da una sua paziente autistica per descrivere come si sentisse nel mondo dei “normali” – e che è divenuto il titolo di una raccolta di sette racconti, i cui protagonisti sono persone che comprendono e comunicano in modi che gli altri non sanno capire. Leoni parlanti. Abitanti solitari del loro mondo, ma talmente radicati in esso dalla malattia al punto che la “guarigione” diventa un problema anziché una soluzione.

E proprio la paziente autistica di Sacks, donna intelligentissima e laureata in ingegneria ma con difficoltà a comprendere le emozioni, potrebbe aver realizzato questo delizioso racconto visuale, il cui autore invece è lo svedese Tomas Nillson. Egli ci presenta una favola familiare come Cappuccetto Rosso mediante una visione inusuale del mondo. Gli oggetti sono isolati, presentati con disegni tecnici accompagnati da didascalie esplicative, l’emozione e la morale assenti. Per inciso, la storia può essere compresa da parlanti di qualsiasi lingua.
Colonna sonora dei Slagsmålsklubben.

Bandler, R., Grinder, J. La struttura della magia, Astrolabio, 1981

* Articolo già comparso sull’Osservatorio Psicologia nei Media

1. Umberto Eco’s piece in the Guardian about the importance of good handwriting struck a nerve. I used to pride myself on my neat, even writing. Now, I have a collection of fine writing instruments [one of my obsessions], and a handwriting that deteriorates into the realm of the illegible after about two sentences. From Eco:

The crisis began with the advent of the ballpoint pen. Early ballpoints were also very messy and if, immediately after writing, you ran your finger over the last few words, a smudge inevitably appeared. And people no longer felt much interest in writing well, since handwriting, when produced with a ballpoint, even a clean one, no longer had soul, style or personality.

And while on that, a recent study indicates that handwriting is the best lie-detector test there is.

2. Social media familiarity breeds contempt, seems to be the moral of this Times Online story on Stephen Fry.

3. “When the pet develops rabies and starts biting its own mentors, it must be put to sleep, no way around it,” a senior general involved in military operations in the North-West Frontier Province told me in late April, suggesting a definite new realization — if not change of heart altogether — that as far as the military establishment was concerned, the militants had gone too far. Until that point, the Army’s claims that it was doing its best to hunt down “miscreants” were met with skepticism across the board.

That clip is from a Foreign Policy article suggesting that Pakistan is making more progress in its war against terrorism than an increasingly cynical world is prepared to acknowledge. It ends however on a prophesy designed to further fuel the cynical view that most of Pakistan’s ’successes’ are calculated pitches for its fund-raising drive:

And we should not be surprised if, as a result of Muslim Khan’s interrogations, his mentor Maulvi Fazlullah also gets captured — perhaps timed to coincide with President Asif Ali Zardari’s trip to New York to host a “Friends of Democratic Pakistan” summit on Sept. 24, at which he is expected to urge the world to better compensate Pakistan for its efforts against extremists, who under the tutelage of al Qaeda still pose a grave threat to the entire region. But perhaps now it’s time the international community shows it is willing to reward success.

4. I can never get enough of writers talking of writing [the NYT series is a favorite, often visited/re-visited resource]. Here, for those interested in such, is today’s find.

5. A blog post gives six reasons for politicians to take to Twitter. Clip:

Now what you can do with Twitter – Dr Shashi Tharoor on his visit to his constituency met with a girl who has lost both her legs and on the same day he tweeted –

“Visited a girl who lost both legs to a train when crossing the track bcoz road to her home was underwater. One more tragedy of underdevpmnt”

“Will look for prosthetic help for the girl. In her final year of high school. Desperately poor. A couple of Jaipur Feet cld change her life”

That 280 letters changed the life of that girl. The same day itself offers for help came from all over the world and last I heard that girl is undergoing treatment. Could such quick response possible without Twitter? What does that show? Doesn’t that show that politicians and elected representatives can use twitter to spread the word faster than any other media out there?

Indeed. The catch? How many politicians are articulate enough to use that tool to get the right message across?

6. In The Atlantic, Mark Bowden has a great piece outlining, against the backdrop of TV coverage of the nomination of Sonia Sotomayor to the Supreme Court, how journalism has been ‘outsourced’ to political hit men, business interest groups and such.

This process—political activists supplying material for TV news broadcasts—is not new, of course. It has largely replaced the work of on-the-scene reporters during political campaigns, which have become, in a sense, perpetual. The once-quadrennial clashes between parties over the White House are now simply the way our national business is conducted. In our exhausting 24/7 news cycle, demand for timely information and analysis is greater than ever. With journalists being laid off in droves, savvy political operatives have stepped eagerly into the breach. What’s most troubling is not that TV-news producers mistake their work for journalism, which is bad enough, but that young people drawn to journalism increasingly see no distinction between disinterested reporting and hit-jobbery. The very smart and capable young men (more on them in a moment) who actually dug up and initially posted the Sotomayor clips both originally described themselves to me as part-time, or aspiring, journalists.

Then again, who needs journalists? As this piece in Columbia Journalism Review underscores, the new business model is to spend a lot of money on a telegenic talking head, and let the news gathering end of the business go whistle. While on the media, Nikhil Pahwa linked on Twitter to this spiderweb of inter-connectivity between politicians and journalists in India. Open link with caution — guaranteed to change the way you read newspapers/watch television.

7. From TED via Mental Floss: Oliver Sacks in prime form on the subject of hallucination.

8. Transparency International has just released its annual report on Global Corruption. To no one’s surprise, India wins high placement.

9. Sometimes, all it takes to provoke a really stirring debate is a really badly written opinion piece. This qualifies. The writer sets out to trash contemporary Indian writing in English on the basis of book titles and blurbs; the resultant debate, now two weeks long and counting, is proving to be the gift that goes on giving. Wade right in — the last word hadn’t been said yet.

10. What happens when one of the most famous opening sentences in literature is rendered in Emoji? This:

Moby Dick is passe. Here's Emojidick

The New Yorker, on the project. Seems to me we’re coming full circle — from symbol-based communication to alphabets, and now back again.

11. Having observed two of the four UN General Assembly sessions [as much of each as I could stomach] out of the five during my tenure in NY, I found them incredibly boring affairs. But then, they never had Muammar Gaddafi, spelt any one of 50 ways,  over during that time. My loss. Your gain.

Over and, for the day, out.