Det er takksigelsesdag, eller Takknemlighetsdag, som mor kaller det. Hun har nemlig fått seg blogg, den heter Famile og slitte joggesko, og er lagt inn også på lenkelisten min til høyre. Hun har skrevet 6 innlegg siden bloggen ble åpnet 17. november, det er et tempo ikke engang jeg kan holde følge med. Bloggen handler om hverdagen hennes i Gaupeveien 5, og hvordan det er å orientere seg og få seg inn i et nytt liv etter at far døde i fjor, og mor ble altfor tidlig enke. Mor har alltid skrevet lett og greit, og har allerede funnet seg til rette med nettskriving ser det ut til. Det er en blogg for venner og kjente, og venner og kjente vil helt sikkert ha glede av den. For å si det rett ut tror jeg også mor vil ha glede av den. Det er akkurat som man har noen ekstra å snakke til når man kan skrive hverdagens opplevelser ut på en blogg. Jeg tror det er en sunn og fin hobby.

Men det var ikke mors blogg det skulle handle om i dag, det er dagen i dag som er takksigelsesdagen. I fjor skrev jeg litt om historien til dagen i posten Takksigelsesdag i Gaupeveien 5, og litt om hvordan vi pleide å feire den hjemme. Fjorårets takksigelsesdag ble veldig spesiell, da det bare var godt halvannen måned siden far svært uventet døde, og det at vi skulle finne ting å glede oss over og takke for kjentes mer som en plikt, enn noe som var naturlig. Senhøsten i fjor var svært tung.

I år er det ganske annerledes, i alle fall for meg som er pussig nygift og full av tanker om hvor bra det er, og hvordan det nå skal gå. Jeg flommer over av tanker om hva jeg skal takke for og glede meg over, alt sammen har med min kjære kone Olia å gjøre, og alle ønsker for neste år handler om at hun skal få det bra, og at jeg også skal få det bra i den rekkefølgen.

Det er akkurat nå ganske slitsomt med en eksamen som har vist seg litt mer omfattende enn jeg ubekymret gjorde regning med. Jeg har også en del små og store plikter jeg absolutt skulle ha gjort, men som jeg ikke helt får ut av verden, og som derfor henger over meg og plager litt. Det er også slitsomt med uvissheten om når Olia får komme til Norge, og særlig er det dumt at hun sannsynligsvis ikke får komme til jul. Det kunne være et kortsiktig ønske, at Olia fikk komme opp hit til jul, slik at vi fikk feire jul med hele familien og at både Olia og jeg fikk møtt alle sammen nede i Sandnes.

Vi innstiller oss imidlertid på at det blir Olia og jeg i Kiev, resten av familien i Sandnes, eller det vil si, Olia og jeg med familien hennes i Kiev, mens familien min vil være i Sandnes. Det skal nok gå bra det også, selv om vi må omstille oss litt.

Og uansett er det den betydelige forskjellen at hva som i år ikke kjennes så bra, alt sammen bare er noe midlertidig, mens det som ikke kjentes bra i fjor når var nettopp var død, virket til å ville vare evig. Om en måned vil alle pliktene og alt som henger over meg nå være overstått, enten jeg har klart dem bra eller ikke, og jeg vil på ny være med min Olia og ha fri og ferie som jeg alltid har hatt det med henne. Og om en måned til kan vel ikke saksbehandlingen om familiegjenforeningen trekke ut lenger, da må hun vel få lov til å reise opp til meg slik at vi kan bo sammen og være sammen resten av livet. Det er mitt ønske.

Jeg takker for henne.

Jeg er i år så heldig at jeg får studert litt fysikk med betaling i form av at jeg har fått redusert stilling med fortsatt full lønn på arbeidsplassen min. Det er midt i blinken for meg, ingenting er bedre enn å studere og få penger for det, å studere er kjekt, å få penger er nødvendig. Store deler av høsten har jeg derfor vært riktig så fornøyd, jeg har sett på arbeidsplanen min og når jeg må være til stede på jobb, og sett at det bare er i den mest skruppelløse forhandlingssituasjon om arbeidsvilkår dette kan kalles særlig mye. Jeg har sett det sånn at jeg stort sett har hatt fri. Og å studere fysikk er jo å ha fri, fysikkstudiet har ingen vært plaget av er en setning jeg gjerne skulle sett bevinget.

Så er det bare det, at når man studerer, så man også ta eksamen. Og alle som har tatt noen eksamener vet at den alltid kommer raskere enn ventet, plutselig er den der, og man ser man har bare tiden og veien for å kunne stille skikkelig forberedt. Jeg har studert mange fag og tatt mange eksamener opp gjennom livet  mitt så langt, og er godt vant med slike perioder. Ved et tidspunkt setter man alt annet til side (utenom fest og moro, man skal aldri glemme å ha det gøy), og konsentrer seg fullt og helt om eksamen.

Denne gangen inntraff denne perioden litt raskt og litt plagsomt. Jeg innså at når man er i jobb, så man ikke like godt sette alt annet til side som i den gode gamle studentperioden, man har jo jobben.

Denne gangen er det også det at når studiet er betalt, så kan man ikke godt gjøre det dårlig. Og jeg har nå en gang den egenskapen, at samme hvor godt jeg blir betalt, så vil jeg alltid være litt surrete, og slik gikk jeg elegant glipp av to fulle dager med forelesninger og labkurs, fordi jeg bommet så skammelig på datoen. Da jeg var klar, hadde kurset vært for en uke siden. På den måten kom jeg stygt på etterskudd, og siden har min tid handlet om å få tatt dette her igjen.

Det betyr at tiden til å gjøre andre ting har blitt fryktelig redusert, stikk i strid med hva som var planen da jeg søkte om å få bli med på dette fysikkstudiet. Eller, man skulle si det riktig, før høstferien hadde jeg riktig så god tid til å gjøre andre ting. Og siden dette ble fullt ut utnyttet, har jeg nå etter høstferien ingen tid til det.

Eksamen er 9. og 17. desember.

Det var fars bursdag i dag. Han ville vært 61 år, om han fortsatt hadde levd. Han døde 6. oktober i fjor, helt uventet. Jeg har skrevet mye om det på bloggen tidligere.

I dag ville det vært bursdagen hans. Med meg går det bedre. Dagene er fylt av alt jeg har å gjøre, jeg har det svært travelt for tiden, og hodet er fylt av når min kone får komme til Norge og at jeg er så ukontrollert forelsket i henne. Savnet av far er ikke så fryktelig vondt og bare vondt som det var i fjor. Jeg ser at mitt liv går videre.

Det er veldig bra. Og enda mye veldig bedre ville det vært om far fortsatt hadde vært her og kunne tatt del i det. Det er fortsatt tomt og vondt når jeg tenker på det, men nå tenker jeg ikke så mye på det som jeg gjorde før.

Livet går videre. Jeg hadde aldri trodd at dette året skulle bli så lykkelig for meg. Det har det altså blitt, og jeg takker dypt for det. Jeg gratulerer min far med dagen, selv om han ikke lenger er til stede og kan lese det.

Jaja. Så har mor reist hjem, og jeg koser meg med restene som er igjen, slik som litt ekstra god middag og litt ryddigere og renere leilighet. Kake er her også, trøffelkake, det er favoritten like siden jeg var barn og frem til i dag, skikkelig sjokoladekake med skikkelig sjokoladefyll. Den er så sjokoladefylt, at når jeg serverer den til kvinner, så vil de vanligvis ikke ha, og jeg kan ikke tenke meg annet enn at det skyldes fettmengden. Smaken kan det i alle fall ikke skyldes.

Jeg tror jeg godt kan skrive ut på bloggen nå at jeg har en nabo jeg kaller gærn. Om han hadde oppført seg litt normalt, så skulle jeg latt være å skrive om det. Men slik som for eksempel i dag, så startet mor dagen  med å gå ut og jogge i 8-tiden. Jeg stod opp litt senere, og da mor kom tilbake, luftet vi etter soveluften vi hadde laget oss om natten. Da hørte jeg plutselig den velkjente nordveslandsdialekten jeg har hørt klage så mange ganger før, nå var den der igjen, og tilhørte en gærning (om han bare hadde oppført seg normalt, skulle jeg slett ikke skrive det sånn) i bar overkropp, som ville ha kontakt med “du Stavanger”, og klaget på bråk om natten. Jeg tipper han ble overrasket da jeg sendte ut mor i vinduet, og forklaringsproblemet lå hos han hvorfor i all verden vi skulle finne på å bråke klokken tre om natten, som han hevdet. Tvert i mot var det han som stod der og bråket ganske så pinlig for både meg og ham. Det er slett ikke første gang.

Mor og jeg hadde imidlertid den rene samvittighets ro, og kunne makelig lage i stand frokosten som planlagt. Den skulle vare det meste av formiddagen, det var nøyaktig det som var planen, vi hadde ingenting vi skulle gjøre. Flyet for mor hjem til Sola gikk klokken 1620, det var alltid lenge til.

Klokken 1100 cirka gikk mor i gang med å pakke, og ved hjelp av det kvinnelige mirakel fikk hun plass til ikke bare all sin egen bagasje, men også alle julegavene og andre gaver Olga og jeg hadde kjøpt. Det eneste hun ikke fikk til, var å lage meg cappucino med kaffemaskinen det er noe rart med, det er det bare min søster Tonje som klarer.

Sånn litt før to var jeg med mor å bære bagasjen til bussholdeplassen, for at hun skulle ta flybussen til Flesland. Det var et trivelig besøk, der vi hadde mye å diskutere, og hvor det ikke var så enkelt å komme frem til noe sikkert, siden det er så mye som er usikkert. Vi kan for eksempel vanskelig avgjøre når vi vil sees igjen, og hvor jeg vil være i juleferien. Det kommer så mye an på når jeg får min kjære kone opp hit fra Kiev, og hvordan det da kommer til å gå.

Da jeg kom hjem igjen etter å ha tatt avskjed med mor, lukket jeg vinduet tvers mot stangen som brukes til å vende persiennene, og knakk den tvert. Etterpå laget jeg cappucino manuelt, det vil si at jeg skummet melken sånn noenlunde som det gikk an i presskannen.

Mor er på besøk, og vi har fått rettet opp en ubalanse som har vart i en tid. Det er lenge siden noen har smurt noen matpakke for meg, og det er lenge siden mor har smurt matpakke for noen. I dag og i går har dette vært ordnet opp i, og det sier seg selv at matpakken min med det har tatt seg opp betraktelig i kvalitet. Det har vært Serannoskine fra Spania, annen spansk skinke, gulost, salat, agurk, tomat, alt sammen appetittelig pakket sammen og innbydende servert.

Både i dag og i går stakk mor ned i butikken og kjøpt ferskt brød, mens jeg har satt på kaffen. Friskt pålegg har det vært rikelig av. Det sier seg selv at jeg har kommet til jobb, eller til studiene som var jobben min disse to gode dagene. Til gjengjeld har jeg kommet med svært frist hode og svært friskt mot. Og dette motet (og kanskje også hodet) har blitt ytterligere forfrisket av en riktig god lunsj med en oppvisning i matpakke.

En stor takk går ut til mor og til alle som smører matpakke for noen. Det er til stor glede for den som får spise den,

I dag har mor tatt turen opp hit. Vi har kost oss med hjemmelaget eplemat, noe som har blitt et slags varemerke når mor er her oppe, vi har det nesten hver gang, og sjelden har vi det andre steder, og jeg serverte en flaske ukrainsk vin fra Koblevo. Søtlig var vinen, som man forventer det fra de kanter, og den hjemmelagde eplematen bestod foruten eplene først og fremst av godt svinekjøtt, og en rekke med andre ingredienser jeg ikke er riktig sikker på. Det var jo mor som laget maten.

Hun blir her til søndag, men deler av tiden vil vi være travelt opptatt på hver vår kant. Det er jo arbeidsuke, og jeg har stelt meg til slik at jeg får lov til å studere fysikk med lønn, og mor skal også på et kurs her oppe.

I morgen blir det imidlertid frokost med mor og kaffe, det skal bli godt. Vi har også litt av hvert å snakke om etter en rekke med ting som har hendt, og skal hende. Foreløpig er det bare – god natt.

Det er ganske uvirkelig. Nå sitter jeg her, i den knøttlille ukrainske landsbyen Molotsjnoje, hvor det ikke er spor av turister, og hvor sommersesongen allerede noen uker har vært slutt. Jeg hadde aldri funnet frem hit, aldri tenkt på å dra hit, om det ikke var for min kone Olga Jurijevna, som nå ligger i sengen jeg sitter ved siden av. Og den eneste grunnen til at ikke jeg ligger der også, er at klokken bare er ni og for meg er det altfor tidlig å sovne.

For ett år siden sluttet høstferien min den sjette oktober. Jeg ankom den morgenen St. Petersburg med nattoget fra Moskva, og var på vei hjem fra min feriereise i det sydlige Russland fra Rostov na Don via Krasnodar til Sotsji. Jeg fikk spist frokost og en liten lunsj i St. Petersburg, før det var på tide å fly hjem via København. Under den flyreisen døde min far.

Det var en mandag. Jeg kom hjem i rimelig kveldstid, full av tanker om alt jeg skulle ordne. Jeg var på vei fra flybussen og hjem til Nordnes da min søster Tone ringte, i krampegråt, hun fortalte at far var død. Det var utrolig, det var ikke til å tro. Jeg hadde snakket med ham i løpet av ferien. Mobiltelefonen min ble stjålet i Rostov, og det var ham jeg snakket med for å få den stengt, og bestilt nytt Simkort. Ingenting var galt med ham. Døden kom fullstendig uventet. Hjertet stoppet uten at vi ungene hadde fått noe ordentlig varsel om at dette kunne skje.

Så var livet mitt helt forandret. Jeg reiste selvfølgelig direkte hjem med første ledige fly, og var hjemme i to uker. Det var helt forferdelig. Det gav ingen mening, det var så åpenbart for tidlig.

Tilbake i Bergen måtte livet mitt fortsette, eller begynne på ny, eller hvis det finnes en mellomting mellom de to. Det kunne aldri bli det samme. Og jeg hadde også en følelse av at det kunne aldri bli ordentlig igjen. Det var så mange ting jeg gjorde som gav mening før, men som ikke riktig gjorde det lenger. I mange ting var fars glede min viktigste motivasjon.

Og julen var julekoselig bare så godt vi kunne, ikke selvsagt og enkelt som vi gjorde det før. Det var så åpenbart at far manglet, og så opplagt at mor skulle hatt ham der. Mor fortalte om denne julen at de kanskje hadde kommet lenger i sorgarbeidet enn jeg, siden de hele tiden hadde levd midt opp i det, mens jeg på en måte hadde hatt et avbrudd i Bergen. Det er riktig, det kan godt være. For meg var i alle fall julegleden noe jeg måtte ville meg til denne gangen, og savnet av far noe jeg følte tungt og naturlig.

Så kom det nye året. Jeg fylte 35 år, alt tydet på et nytt år med det samme. Jeg skulle gjennomføre reisene mine, skrivingen min og tingene mine, gå mine turer, lese mine bøker, gjøre det jeg pleier. Jeg skulle nok holde det gående. Og resten av familien ville selvfølgelig også klare det. Tone og Trude har sine egne familier med mann og barn, de får naturlig andre ting å tenke på der, og finner der også mening. Tonje er på full fart fremover, med planer om å studere medisin i utlandet, hun kommer seg videre. Og mor klarer seg også, hun fortsetter rutinene hun og far hadde sammen, og gjør dem nå alene. Hun finner mening i sine ting, og henter opp nye ressurser i de tingene som far pleier å ordne, som for eksempel økonomi og alt slags byråkratisk papirarbeid. Vi kommer oss videre alle sammen. Men det er også helt opplagt at det var mye bedre før.

Januar og februar er for meg tung. Jeg er en lys sjel med et lyst sinn, jeg vil aldri bli ordentlig deprimert, og heller aldri ordentlig og varig ulykkelig. Men det var litt stusselig å tenke på at de tingene jeg drev med der, skulle bli fremtiden for meg. At det var dette livet skulle være. Jeg finner glede i hva jeg holder på med, og har det gøy, men det var litt vanskelig å insistere på at dette skulle være nok til å insistere på et godt liv under disse omstendighetene. Jeg kunne egentlig ikke det.

Og jeg reiser på ny til Kiev. Jeg har vært der mange ganger før, og kjenner på at disse reisene begynner å bli uttømt. Jeg var allerede første gang ved så godt som alle severdighetene, og jeg har spist ved alle restaurantene og tenkt det meste der. Denne gangen var det imidlertid slik at jeg hadde utsikter til å treffe folk. Mine ukrainske læremestere i russisk som jeg noenlunde ukentlig møttes med for å utveksle språk, russisk mot norsk, de hadde venninner de introduserte meg for. Det var også som alltid min kjære Irina, som var læreren min første gang jeg var i Kiev, og som jeg har møtt også hver gang siden jeg har vært i Kiev. Og det var et helt nytt bekjentskap.

Dette nye bekjentskapet drev en språkskole, der jeg skulle være eksotisk gjesteinnslag i engelsk. I begynnelsen var dette gjesteinnslaget jeg skulle være litt merkelig, for det dukket aldri opp noen studenter. Derimot var det riktig så interessant å være med direktøren eller hovedlæreren ved denne skolen, det var nesten mistenkelig interessant, for vi hadde så mye til felles at jeg tenkte hun nesten måtte bløffe.

Kort sagt så bløffet hun ikke. Jeg var sammen med henne da jeg reiste fra Kiev igjen. Og da jeg reiste ned igjen til Kiev på ny i Påsken, for første gang en påskeferie i utlandet og borte fra familien, da var jeg forlovet da jeg reiste igjen. I mai var jeg nede på ny, da for å ordne alle tingene til bryllupet i juni. Og i juni reiste jeg ned og giftet meg henne. Hele den nærmeste familien var til stede, pluss mine gode venner Ingrid og Pål.

I mellomtiden her hadde også min egen helse hanglet. Det er absolutt helt uvanlig, og noe jeg bare ikke kan forstå er mulig. Men da jeg begynte å bli sliten av å gå opp trapper tre etasjer, og opp Stolzekleiven ikke lenger ble en kamp mot klokken, men en kamp om i det hele tatt komme seg opp, da skjønte jeg at noe var galt. Mor og Tonje hadde da lenge vært bekymret, fars død var virkelig nok. Og også jeg måtte ta noen tanker om at egen helse ikke alltid er noe man selv kan bestemme. Jeg er 35 år, far døde når han var 60. Det er for meg 25 år til.

Alt dette foregikk samtidig. Og samtidig med det foregikk også alle de tingene som går for seg til vanlig, de små og store hverdagsproblemene, og alle hverdagsprosjektene mine. Det var et sant sammensurium. Det var en helt utrolig vår.

Så kom sommeren, med Olia og meg alene på Krim i ukevis. Det var ingen problemer. Det var bare velstand. Vi giftet oss lynfort, men foreløpig har den lille gamblingen bare slått ut til vår fordel. Jeg har alltid bestemt meg raskt – og helt og fullt – når jeg bestemmer meg, og hun bestemmer seg enda raskere enn jeg, og det med russiske hundre prosent.

Slik begynte altså høsten 2009 med meg som en gift mann, men uten far. Det var begge deler fullt og helt utenkelig i 2008, ingenting av det kunne jeg gjettet eller sett komme. Aldri noensinne har livet tatt slik en vending av ting som skjer utenfra, utenfor min kontroll. Og ikke innenfor min kontroll, heller, egentlig. Jeg regner forresten giftemålet utenfor min kontroll også, jeg hadde ingen kontroll på de kreftene der. At Olia dukket opp og var den hun var, er mye mer betydningsfullt i det som skjedde enn at jeg ville gifte meg med henne. Det gav seg selv.

Min søster Tone spurte meg en gang hva hvis far hadde vært i live i dette her, og noen ganger har jeg spurt meg selv det samme. Jeg er ikke av dem som bruker mye tid på slike spørsmål. Heller ikke har jeg mange tanker ”tenk om far hadde fått oppleve dette”. Det er for meg to helt forskjellige og atskilte ting. At far er død er forferdelig tungt og trist. Det er det fortsatt, jeg savner ham like mye som jeg gjorde før jeg traff Olia, og jeg har fortsatt lyst til å snakke med ham om de samme tingene, og ta våre slag backgammon. At jeg er gift med Olia er uvirkelig kjekt. Vi gjør mange ting sammen som jeg aldri kunne gjøre alene, og mange små ting jeg riktignok kunne gjøre, men som nå er kjekke, fordi de jeg gjør dem med henne. Med henne legger jeg meningsfulle planer for fremtiden. Og når jeg gjør noe som hun liker, blir det i seg selv meningsfullt.

Men det oppveier ikke tapet av far. I dag er det ett år siden han døde. Det er fortsatt tungt. Men jeg og alle andre vet at han aldri ville ønsket annet enn at vi fortsatt skal være glade til sinns og glede oss over livet. Og det vil vi i årene som kommer glede ham ved å greie!

Så har jeg reist til Kiev enda en gang, nå for første gang som gift, og – forhåpentligvis – siste gang alene. Neste gang reiser forhåpentligvis Olia sammen med meg. Hun vil sannsynligvis komme til Norge, før jeg kommer til Kiev neste gang. Neste gang vi møtes, er det altså jeg som skal møte henne på flyplassen, og ikke hun meg.

Reisen ned gikk med alt det vanlige. En liten stund under pakkingen fant jeg ikke passet, med alt det stress det fører med seg, men når alt ender godt og passet blir funnet, er det ingen fare med det.

Flyreisen gikk via København med SAS. Det blir en veldig tidlig morgen, men jeg får som regel duppet litt av på flyet, og jeg dupper veldig av når jeg kommer frem.

På Borispol møtte Olia meg som vanlig, med det som nå er blitt vår faste sjåfør. Han kjørte oss til og med under bryllupet, der han tok seg av de russiske gjestene, mens de norske vekslet mellom limousinen og den andre privatbilen. Det morsomme er at Olia fant denne sjåføren, en gang hun skulle til flyplassen, strakte ut hånden, og han tilfeldigvis stoppet. Siden utvekslet de telefonnumer, og han kjører altså hver eneste gang.

I leiligheten var rommet til Olia nå innredet som klasserom, siden moren er flyttet inn i det gamle klasserommet, for å hjelpe søsteren Tanja med den nyfødte Taias. I klasserommet ble det til og med gitt undervisning i norsk, med meg som lærer, så det er alt sammen fine greier. Men nå blir det ikke mer arbeid verken på Olia eller meg, nå er det bare ferie. Og det skal bli godt.

Jeg fikk de siste bildene fra bryllupet nå før helgen, men helgen måtte jeg bruke på å skrive andre ting. Hele høsten så langt har jeg brukt på å skrive andre ting. Men nå har jeg endelig fått ordnet opp i bloggpostene som omhandler bryllupet mitt i Kiev, og alt som skjedde rundt det. De er utstyrt med sedvanlig, helt grei tekst, malerisk skildret med sjel og humør, og flotte bilder tatt av Tonje, Tone, Lars og meg, eller i alle fall med våre kamera. For den som var der, er det klart det må leses. For andre som kjenner oss og liker oss, er det også til å se og lese og bli i godt humør av!

Det er særlig disse tre postene som er skjerpet:

Min familie i Kiev! (om min famlie som kommer til Kiev dagen før dagen jeg gifter meg, fredag 26. juni)

Mitt russiske bryllup i Kiev! (bryllupet, lørdag 27. juni). Denne posten har som seg hør og bør blitt en av de største på bloggen, og det er den posten som har flest bilder.

Med min kone og min familie i Kiev (om min første dag som gift mann, søndag 28. juni)

Men når dere først er der, kan dere godt klikke litt rundt på de andre junipostene også. De skal være i orden.

Så får vi se når jeg får gjort det samme med julipostene, og bryllupsreisen. Det er mange ord og bilder som venter på forløsningen også her, men det spørs om jeg rekker det før jeg reiser ned dit på ny nå på fredag! Da vil jeg være der igjen og oppleve mye av det samme igjen, og være med min kjæreste Olia igjen! Er det rart jeg er inspirert?

Det er en helt grei blogg, men den må av og til finne seg i å bli nedprioritert. Strengt tatt har den blitt det helt siden sommerferien, og i sommerferien ble den i alle fall ikke prioritert, og like før sommerferien var det så mange ting som skjedde, at noe mer enn grei skriving og helt grei prioritering kunne det aldri bli snakk om. Det har blitt postet noenlunde jevnt med poster, men det er spredd rundt halvferdige og uferdige og elendige, og jeg får aldri rettet dem opp. Jeg får ikke kommet meg ovenpå med gjøremålene mine, slik at jeg får prioritret dem.

For meg er det sunt og godt å ha alt for mye å gjøre. Det gjør at jeg ikke setter meg for mye ned med youtube, laster ned for mange dokumentarfilmer og andre filmer, og ser dem, bruker tøysete timer på å følge med på altfor mange sjakkpartier, og analysere dem med Fritz, og spille gjennom dem, bruke timevis på å fly rundt i Google Earth, og sjekke opp alt slags tøys og tull. Det begrenser tiden jeg kaster bort, at jeg har et stramt program.

I høst har det vært lite av alt dette. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet, og lest og lest og lest. Målsetningen jeg hadde med poesibloggen, å poste et lite dikt hver eneste dag, med oversettelser og kommentarer i helgene, det har vist seg ganske vanvittig. Gøy, men vanvittig.  Det tar forferdelig lang tid, og det er forferdelig å legge ut en oversettelse som ikke holder mål, eller skrive noe som er direkte feil. Det tar timevis med sjekking, og for tyske, russiske og engelske dikt utenom Shakespeare, går også lang tid med til å velge hvilke dikt jeg skal presentere. Jeg lærer språk, og jeg lærer dikt, legitimerer jeg tidsbruken med. Men til neste år skal jeg ikke poste så mye der.

Jeg har også skriveprosjekt som ikke har med blogging å gjøre. All sunn fornuft indikerer at jeg bør prioritere disse, og nå i de siste dagene har jeg også gjort det. Da skal tekstene gjennom en annen redaksjon enn min egen, og jeg kan ikke levere dem fra meg før det er ordentlig. Og det er så mye lettere å se hva som er galt, enn å lage det riktig. Både fredag og lørdag og i dag har jeg tenkt at jeg skulle kunne gjøre meg ferdig med en gjennomlesning om morgenen, men har blitt sittende hele dagen og også utover natten. Det samme vil skje nå.

Men så vil jeg også levere det fra meg. Og så vil jeg kunne lage posten jeg planla fra fredag av, da jeg fikk tilsendt fra min kjære mor, bilder tatt av søstre Tone og Tonje bryllupet og bryllupshelgen i Kiev. Det ville være en fin og lett avveksling, å mimre litt og skrive litt og legge ut litt bilder i postene i forbindelse med dette bryllupet, og legge ut lenker i en ny post, der jeg skriver som har skjedd nå og den gang.

Jeg kommer til å gjøre det, men det blir ikke i dag. I dag skal jeg skrive andre ting. Og forhåpentligvis vil det bli til noe. Om ikke er gleden ved å skrive alltid belønning stor nok. Søndager har jeg også alltid den beste musikken, og den beste kaffen. Det er en helt grei tilværelse. Og nå får lesere være lesere, jeg skal skrive, og skrive hva jeg vil. Blogging får fornuftig nok vente.

Min tidligere lillesøster som nå har tatt meg igjen og vokst fra meg til å bli storesøster, Tonje, er for tiden i ferd med å forlate Norge og ta fatt på livet sitt. Hun har brukt to-tre år på å ta forskjellige fag og gå på forskjellige halvskoler rundt omkring, men er nå klar for å reise til Martin i Slovakia, for å begynne på legestudiet der. Det er et ordentlig studium.

Tonje hører til dem som flyttet litt forsiktig ut av redet. Hun flyttet først til en skole der hun bodde på selve skolen, under full kontroll av skolen, med felles måltider og felles opplegg dag og natt, knapt kan det kalles å flytte hjemmefra. Så flyttet hun hjem litt, en litt forlenget sommer, før hun på ny flyttet til Oslo for å gå på Bjerknes (er det vel det heter). Her bodde hun riktignok på hybel, men da skoleåret var slutt, flyttet hun hjem igjen til Ganddal og barndomshjemmet. Hun flyttet på ny ut til en hybelleilighet, men det var i kjelleren til familien Nygård med søster Trude og hennes mann og barn som vertsfamilie, ganske trygt og greit. I sommer bodde hun hjemme hos mor igjen.

Nå er det alvor. Nå skal hun til Slovakia for 5 år. Hun skriver hele tiden på bloggen sin at det begynner å gå opp for henne at det skal skje, men når hun skriver det så mange ganger, er det tydelig at det ikke helt har gått opp for henne ennå. Artig skrev hun 8. august at det sakte, men sikkert, begynte å gå opp for henne hva hun hadde gitt seg ut på,  men dette må være mer sakte enn sikkert, for 29. august skriver hun at det ennå ikke har gått opp for henne. Antagelig vil det gå ordentlig opp for henne noen år etter at hun har kommet hjem igjen.

Hun skriver at hun kommer til å savne vennene sine og familien, men for det er ikke jeg noe særlig bekymret. For det første er jeg ikke særlig bekymret på noe sett og vis, verken med tanke på Tonje eller generelt sett, for det andre er det etter min mening bare sunt å røske litt opp i venneflokken og omgangskretsen mens man er ung. Det er greit å se at folk og ting man føler seg helt avhengig av, går helt greit å leve uten når man må. Dessuten er det nok av ferier å reise hjem i, og på internett er man ikke lenger borte om befinner seg i nabobyen, nabolandet eller et hvilket som helst annet sted på kloden innenfor noenlunde samme tidssone. Og det er sunt og godt å prøve seg i litt nye miljø, og få litt nye impulser. Når man er godt gift og etablert – som jeg nå har vært i månedsvis – stopper det litt på den kanten.

Tonje gjorde det motsatte av meg, og har funnet seg kjæreste hun nå reiser fra. Det er jo lite smart taktisk sett å reise fra hverandre i årevis etter å ha vært sammen noen måneder, men på den annen side, så er det slik at om forholdet holder gjennom disse årene, er det gode sjanser for at det holder resten av livet. Hvis ikke er det like greit man finner ut av at det ikke passer. Men følelsesmessig er det selvsagt uutholdelig å ha den man elsker langt unna mer enn et par dager, for meg er det bom stopp etter en måned. Da må jeg til Ukraina.

Ved siden av et nyttig legestudium, det er den beste utdannelsen som finnes, ingen annen studievei gir så god lønn og så få klysete kolleger. Tvert i mot er leger i en uhøytidlig vurdering jeg holder for meg selv den yrkesgruppen hvor det er flest behagelige mennesker, de er rett og slett greie å være med, hyggelige folk, uten at det blir påtrengende. Jeg er veldig glad Tonje velger en slik yrkesvei. Og det er klart hun er altfor flink til å bli noe mindre, som for eksempel noe med kortere utdanning eller uten utdanning i det hele tatt, det er klart hun må bli lege.

Ved siden av det – det var jo det jeg skulle skrive i forrige avsnitt, ved siden av det – at hun blir lege, så får hun også lært seg et nytt språk og lært seg å kjenne et nytt land. I kampen om hvor hun skulle ende opp ville jeg foreslått alle andre land enn Slovakia, men jeg tenker nå på min måte, jeg vil ha kulturspråk og kulturland. Her står Slovakia langt tilbake for alternativene Polen, Ungarn, Tsjekkia og til og med Latvia, om Latvia noen gang var aktuelt, og byen Martin hun skal til er ikke akkurat kjent for sin rike historie. Derimot har de et rikt studentmiljø der, og etter hva jeg forstår går der også mange nordmenn, og for Tonje som mer enn jeg ønsker det trygge, er nok det like bra som om det hadde vært mange kulturminnesmerker der. Og om det er vanskelig å nevne en eneste forfatter fra Slovakia, selv for én som er mer enn normalt litteraturinteressert, selv for én som kan komme opp med en håndfull både fra Polen, Ungarn og Tsjekkia (men ikke fra Latvia, der er heller ikke forfattere), så er det i alle fall et slavisk språk. Og ved å snakke flytende slovakisk, er veien veldig kort til å kunne forstå russisk, og lære seg å snakke det, og lese det, om det skulle bli nødvendig, som det selvfølgelig bør bli.

Min kone Olia var veldig ivrig på at vi måtte hjelpe Tonje med å skaffe seg leilighet, og betale for den, heller enn at hun skulle bo i et studenthus, eller obsjesjite, som det kalles på slavisk. Heldigvis ser det ut til at Tonje har funnet seg en leilighet på egen hånd. Hun har riktignok ikke sett den, men det er ikke så nøye, for alle leilighetene er jo like der borte i øst. Dessuten hører det med til Øst-Europa å gå på noen skikkelige katastrofer når det gjelder bolig, eller andre viktige ting, man har godt av å prøve seg i situasjoner som er helt umulige. Etter å ha vært der en stund, finner man jo ut hvordan det fungerer, og kan flytte, eller ordne på det som er galt.

I Hviterussland i Minsk traff vi en jente på Tonjes alder da vi var der for å studere russisk sommeren 2007. Denne jenta hadde da vært i Minsk siden 2005, to år, og hun hadde brukt tiden på å lære seg russisk, og bare det. Nå skulle hun hjem til Norge for å begynne på legestudiet. Hun sa den første tiden hadde vært helt forferdelig, men så hadde hun begynt å komme seg ut på ting, funnet seg miljø å være i, og da var det med en gang blitt mer levelig. Etter det første året, valgte hun mot planen sin å bli et år til, og etter det andre året syntes hun det var forferdelig å reise hjem. Det blir gjerne slik. Man venner seg til alt, og synes alltid det er litt fælt å skifte ut det livet man er blitt vant med.

Så jeg antar Tonje skriver og tenker akkurat det samme som hun skriver og tenker nå, når hun om fem år skal forlate studiene sine og vennene sine i Slovakia, og vende tilbake til Norge for å ta fatt på yrkeslivet. Hun vil selvsagt tenke det litt mer modent, fem år eldre, men ellers vil det være mye av det samme. Eller så finner livet sin egen vei, som det så ofte gjør. 

Spennende blir det i alle fall. Og Tonje har samme hva som skjer alle forutsetninger for å lykkes. Hun har jo allerede i en alder av 21 år blitt storesøter til en 35 åring, og det er det jo ikke alle som klarer. Lykke til Tonje!

I dag blir det ny gitarkveld. Tidligere har jeg og min venn, Martin, møttes noe sånt som litt sjeldenere enn en gang i måneden hos en av oss, og spilt gitar og drukket litt ved siden av. I riktig gamle dager var det kaffe. Disse kveldene var viktige på min ferd om å bli en stordrikker av kaffe. Siden utviklet vi oss til å drikke øl, etter hvert vin, og til slutt vodka, som jeg introduserte etter å ha vært på en del Russlandsreiser, og lært meg hvordan det skal drikkes. Det skal drikkes rikelig.

I dag er det første gang vi skal spille etter at jeg giftet meg. Der jeg før ugift og ubekymret kunne spille og drikke uten tanke for morgendagen, må jeg nå gift og ubekymret spille og drikke uten tanke for morgendagen. Det er en forskjell, og det er en forskjell jeg trives med.

Et sikkert tegn på en vellykket kveld er at jeg glemmer å ta med meg gitaren når jeg går hjem igjen, eller at den ene av oss sovner uten at den andre merker det. Nå som vi har blitt eldre og yrkesaktive varter vi også opp med litt bedre mat, eller dyrere mat, i alle fall, og utover natten speilegg og bacon, der kravet er de samme ubegrensede mengder som for alt annet.

Musikalsk beveger vi oss i et landskap som består av REM sentrert rundt platen Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables, jeg tviler på om det er noen som spiller “Feeling gravity pulls” så ofte og helhjertet som oss, “Driver 8″ spiller vi hver gang, og etter hvert går vi over til følelsesladd Neil Young, der hele katalogen står for oss til å forsyne oss, mot natt blir det kanskje litt Bob Dylan, og så kuliminerer det på de aller største kveldene med Elvis Presly. Da er det ingen vei tilbake. Da blir det ikke spilt andre artister etterpå.

Og det eneste som kan skje videre, er at vi begynner å spille musikk fra platespilleren, ofte Elvis Presly eller Randy Newman, eller REMs store perle “Voice of Harold”, for bare det beste er godt nok slike tider av døgnet. Det hender vi begynner å snakke sammen eller hver for oss, og planene vi legger for hverandre og for oss selv er like ubegrensede som alt annet. Ikke et ord blir skrevet ned, ikke et bilde blir tatt (og hvis bilder blir tatt, er det alltid litt overraskende dagen etter), og de eneste minnene finnes i hodene våre. Og ofte finnes de ikke der heller.

Nå går jeg.

Jeg er fristet til å bruke en litt kraftig overskrift denne gangen, og som dere ser, vant fristelsen frem. Det dreier seg ikke engang om det å gå fra sol og fri og sommer og kone i vakre Krim og Ukraina, til hverdagen med regn og jobb i Bergen, for meg har liksom det uvirkelige blitt vanen nå, og det er det daglidagse som føles utrolig. Leiligheten blir ryddet ordentlig hver gang mor eller søstre er her, hver gang blir den på forunderlig vis rotete igjen. Og jobb er nå en gang jobb, det er alltid noe der man skulle ønske litt annerledes. Det er hverdagen, sånn er det.

Det katastrofale er hvor elendig jeg pakket kofferten min. Jeg nevnte jeg hadde lagt igjen ledningen min til datamaskinen i Kiev, laderen, det er jo noe av det viktigste jeg har. Det er få ting jeg ikke heller ville glemme. Jeg har nå måttet hente frem min stasjonære igjen, og bruke den. Jeg får se hvordan det går, kanskje må jeg kjøpe en lader til. Nå har jeg liksom vennet meg til å bruke den bærbare. Og på reiser går det jo ikke med den stasjonære. Dessuten var jeg blitt vant med å sitte i sofaen og hvor jeg vil med WiFi og bruke bærbar, den stasjonære er på en konstant rotete pult.

I tillegg til å glemme min egen lader, tok jeg med to fra min kjære kone.  Hun har to mobiltelefoner, jeg fikk til å ta med begge laderne. En for Samsung, en for Nokia. Særlig Samsungen er en prestasjon, siden jeg aldri selv har eid en slik telefon.

Enda hvor forsiktig jeg hadde pakket all ting i sekken, var noe blitt knust. Det er så fortvilet, det skulle være en gave.

Og honningkrukken på 2 liter, på den var lokket gått opp. Dere kan tenke dere, honning. Og jeg som allerede har et dominant gen av handlingslammelse. Når det er honning overalt greier jeg naturligvis ikke gjøre noen ting. Honningen er så overjordisk god at jeg på alle måter forsøker å få den i meg, selv om den er sølt ut. Jeg tørker med en brødskive, og spiser brødskiven. Jeg legger en plastpose tilsølt av honning ned i en kopp, og heller kaffe over, og drikker den. Jeg biter litt i klærne med honning på.

Sånn blir honningen flyttet litt rundt omkring. Siden jeg ikke har hjerte til bare å tørke honningen opp med en fille, og hive fillen i vaskemaskinen, blir honningen liggende. Og siden den er så herlig flytende, flyter den ut over kjøkkenbenken og ned på gulvet. Og når den er på gulvet, tråkker jeg på den. Slik blir den spredd over hele gulvet. Og med fingrene berører jeg den, og sprer den over ale ting. Det er liksom alt sammen litt klissete her, sammen med alt rotet.

Nei, jeg trenger virkelig en kone. Og det som er så fint akkurat nå, er at nå har jeg det. Derfor er ikke overskriften så katastrofal allikevel, selv om dette var et ord jeg brukte.

Ojojoj. Så er det avreise. Det venter oss en busstur fra klokken 1425 til Alusjta, hvor vi har ordnet oss 40 minutter til å kjøpe honning, og så er det videre med buss til Simferopol, hvor toget går klokken 1905. I morgen ankommer vi Kiev klokken 1307, tror jeg det var. Olia er ute og ordner niste, lykken er upåklagelig.

Jeg rekker sikkert ikke å skrive hele denne posten nå. Planen er at vi skal utnytte tiden maksimalt, og gå ned til sjøen og bade hele formiddagen til bussen går. Klokken er nå 0840, så vi skulle ha litt tid. Så blir det antagelig å sitte litt saltet på bussen og toget. 

Avslutningsmiddag

I går var det ordentlig avslutningsmiddag. Ekteparet fra Donetsk var med, det samme var et nytt bekjentskap – jenta i Katekomben. Navnet har hun fått av oss (uten at hun vet om det selv) fordi hun bor i kjellerleiligheten, eller kjellerkottet, der det ikke finnes luftemuligheter. Olia og jeg kjøpte i går inn intet mindre enn 7 flasker vin, så den biten skulle være ordnet. – Dere er flinke til å drikke vin, sa den trivelige jenta i vinbutikken, jeg har skrevet om henne før. For sikkerhets skyld kjøpte vi flaskene i to omganger, først 5 på formiddagen, så 2 til på ettermiddagen, slik at det kunne se ut til av vi hadde drukket de 5 flaskene opp. Sjarmerende manglet butikken vekslepenger begge gangene, slik at vi måtte ut i en kiosk og kjøpe noe småtteri for å kunne betale ordentlig.

Avslutningsmiddagen bestod av retter stelt i stand av erfarne matlagere. Konen fra Donetsk laget det som må være en kyllingrett, alt var stekt i stekepanne, og det smakte skikkelig godt. Stort bedre kan jeg ikke forklare det. Jenta i katekomben – som har vært gift i 40 år – laget også en kyllingrett, må det ha vært, der fileten var stekt som en hamburger, utsøkt krydret, og med ost og løk og tomat, hvis jeg smakte og husker rett. Utmerket var det i alle fall. Og videre utover kvelden smurte Olia skiver med ost til meg, for jeg er jo ustoppelig når det gjelder eting, og viste denne kvelden at jeg holder internasjonal klasse ved å utspise hele gjengen.

Den pensjonerte minearbeideren fra Donetsk bidro med en aldri så liten flaske vodka for ham og meg, og etter lang trening og mange vodkakvelder med gitarer var jeg nokså sikker på at jeg skulle klare å drikke den opp uten å skjære grimaser. I Russland smaker ikke bare vodkaen bedre, de har også de akkurat riktige matvarene til, så akkurat den biten gikk veldig greit.

Og praten ble riktig så munter. Olia fortalte hvor begeistret jeg hadde blitt over å se delfiner, og da det vakte god oppmerksomhet, fortalte hun videre hvordan de små cruisebåtene som kjører fra kai til kai her nede alltid kjører forbi noen delfiner, og da løper alle passasjerene til den siden av båten delfinene er for å ta bilder, slik at båten krenger. Og så viste hun hvordan båten krenget, og alle sammen lo og viste det også mens de kommenterte og lo videre, og krenget med kroppene på ny. Det var en fabelaktig kveld, og en ordentlig avslutning. 

Formiddagen før avreise

Som ventet ble det ikke tid til å skrive posten ferdig der borte i Alupka, vi måtte forlate leiligheten innen klokken ti for ikke å måtte betale en dag ekstra, og Olia ville gjerne ha oss ut raskt, for ikke å provosere vertinnen. Vi skulle jo ha en del bagasje stående, og hun skulle i tillegg lage en del nistemat. Så etter en liten handletur på meg for å kjøpe inn de siste matvarer for turen, og en utmerket frokost tilberedt av Olia, gikk jeg ned til stranden for å bade for siste gang.

Sjøen var innbydende som alltid, og det er jammen trist å forlate den. Jeg stupte og svømte så mye jeg bare kunne. Etter en stund kom Olia også, og svømte med lite grann, og var ellers inne på bredden og ventet. Pluss fra Stavanger Aftenblad, som hun etter å ha lest ferdig Dagbladet, nå bruker til norsktrening, var pakket vekk. (Hvorfor får jeg alltid så mange innskutte leddsetninger?).  Solen gikk dessuten bak noen skyer nå og da, så å finpusse brunfargen ved å sole seg noen siste timer var heller ikke så lett. Men Olia lot meg tålmodig stupe ferdig.

Jeg hadde som mål å stupe fra toppen av den høyeste steinen i området. Jeg hadde stupt fra den, men toppen gjensto og dette var siste sjanse. Mine egne nerver skulle jeg nok klare å overvinne, men Olias nerver ble for mye, hun nektet meg plent å gå opp til toppen for å stupe derfra. Til slutt fikk jeg ikke engang lov til å svømme bort til denne steinen, så toppen forble uten stup fra meg. Men 20 centimeter nedenunder var heller ikke så verst.

Til slutt var alt ugjenkallelig slutt, klokken var ett, og bare et siste stup gjensto, foreviget gjennom et vakkert fotografi. Så var det å pakke seg hjem. Olia mottok pussig nok noe kjeft fra vertinnen for å ha satt igjen noen matvarer der, men det var nå en gang nisten vår, så dette burde vertinnen holde seg for god for. Fornøyde gjester vender tilbake, irriterte finner seg andre steder å bo.

Noen stor sak ble ikke dette. Vi var alt i alt godt fornøyde, i alle fall jeg som ikke helt forstod hva det gikk i med disse varene som stod igjen, og de andre gjestene der var jo riktig trivelig selskap. Og rommet var fint. Oppholdet endte med at vi tradisjonen tro samlet sammen koffertene og satte oss ned ved dem, tidde en stund, og vinket ”Das vidanje” og gikk ut porten.

Ferien var over. Og bryllupsreisen er plassert i evige minner i hodene våre, på bilder og her på bloggen, slik at den vil gjøre resten av livet litt bedre når vi tenker på den. Takk skal hun ha, Olia, min kjære kone som jeg elsker.

I går sovnet vi veldig plutselig sånn litt over ni, og det endte med at vi ble sovende hele natten bortsett fra noen små justeringer med åpne og lukkede vinduer, og forskjellige typer laken og sengetepper. Jeg var også oppe i totiden og pusset tennene, og gjorde kveldstoalettet. Jeg drømte at jeg avla eksamen i fysikk uten å ha lest noen ting, men med bestått resultat og pussig feiring etterpå, videre var Norge endelig kommet under Russland og vi syklet omkring langs jærstrendene som var helt forandret i fauna og i utseende, men landeveiene var jærske, og vi syklet på den en gjeng jeg ikke kjente så godt, og målet var å ta mange fine bilder, noe jeg delvis lyktes med. Det siste bildet jeg tok var en liten, gul båt som duvet inne ved strandkanten, og når jeg tok bilde av den, viste det seg å være en bil av typen 2cv i ferd med å synke.

Jeg våknet kvart på syv. Tre kvarter senere enn vanlig. Da jeg sovnet i går var jeg stiv og støl og sår over det meste av kroppen. Jeg har satt i gang et lite treningsprogram for å få orden på armmusklene, jeg har fått en kone nå som ikke liker tynne menn, og treningsprogrammet sammen med all svømmingen og klatringen gir en del gangsperr. Videre har min kone samme innstilling til solkremer, salver og legemiddel som jeg, det betyr at vi ikke har noe av det, som jeg før skal ha skrevet, og under den sterke solen her nede hender det at det blir litt problemer. Jeg er kort sagt solbrent på nesen og i hodebunnen. Jeg bruker naturligvis hatt, men svømmeprogrammet mitt går fra stein til stein langs strandkanten, og jeg kan ikke akkurat ta med meg hatten ut i vannet.

Slik blir det til at jeg tilbringer timevis ubeskyttet under solen hver dag her nede, og akkurat nå beveger det seg rundt grensen for hva jeg kan tåle før jeg må bite i gresset og for første gang i mitt liv kjøpe min egen solfaktor. Tidligere er det alltid andre som har reddet meg eller liksom tvunget meg, og smurt meg inn, liksom mot min vilje. Nå er det jeg som i begynnelsen presset litt på for å kjøpe solkrem, og min kone Olia som sa ”ja vel, ok, da”. Men det ble aldri til at vi kjøpte noe, og så fikk jeg underlaget jeg trengte.

Her i Alupka er imidlertid solen sterkere enn den var for oss i Alusjta. Der brukte vi alltid litt på formiddagen til å komme oss til stedet vi skulle til, og mens vi tok buss og gikk på gaten, kunne jeg naturligvis bruke hatt. Ofte kom vi ikke til strendene før utpå ettermiddagen, og ofte var det også litt overskyet. Når vi badet, hadde vi en base på en strand eller en brygge, og bortsett fra Partenit og Santa Barbara (og Novij Svet, om vi bare hadde badet skikkelig der), fantes ikke så mange steiner og holmer å svømme til.

Nåvel, det er tre dager igjen, og jeg skal holde dem ut. Vi har forresten en salve, en ”detskij krem”, eller ”barnekrem”, på norsk. Den koster 4 griven og er helt utmerket, en tykk fin fuktighetskrem. Den ordnet opp i mine såre, tørre fotblader som var i gang med å sprekke på hælen, etter påkjenningene de er utsatt for. Den første kremen varte en måned, nå har vi kjøpt en ny til 6 griven, fordi den første ikke fantes her. – De er alle sammen helt like fra Sovjettiden, sier Olia.

Det er på sitt vis deilig å ha slike feriekropper. Og til ferien hører også med noen ekstra nytelser, for eksempel vin. Vi kjøpte inn et par flasker forleden, som jeg har skrevet om i en munter vinhandel, og vi må jo drikke dem opp. Derfor innvilget jeg meg et glass Massandra Kokur, denne morgenen, en søt hvitvin, jeg var jo så sår og fæl i kroppen, og dessuten litt trøtt. Honning med Lavasj hadde vi også fra i går på rommet, brødet er spist, jeg har det godt.

Gårsdagen var en dag med akkurat de vanlige rutiner. Jeg våknet før Olia, hun våknet etter to timer, og så laget hun frokost. Hun kjøpte selv inn ingrediensene, og serverte en av mine favorittretter her nede, egg, rømme og en grønnsak jeg på ingen språk i verden kjenner navnet på. Det er til og med dandert, og en utmerket forrett på en hvilken som helst fasjonabel restaurant ville det vært.

Etter frokost var det kort hvile, og til stranden. Det blåste litt denne dagen, og var litt bølger, men ikke verre enn at det gikk godt an å bade, og godt an å stupe. Jeg gjorde begge deler hele dagen, mens Olia solte seg og leste ”Pluss” fra Stavanger Aftenblad, for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom kom jeg tilbake til henne, i andre mellomrom kom hun ut til meg. Det var med andre ord helt utmerket.

Da kvelden kom gikk vi hjem igjen. Hun laget middag, mens jeg gikk i butikken for å kjøpe brød å ha til honningen etterpå. Middagen var enkel, stekte poteter, agurk og tomat, men det fungerer utmerket når varene er gode, og det er mye av dem. Både Olia og jeg ler av alle de eksotiske ingrediensene vi skal bruke i Norge, og særlig i norske restauranter, og hun sier hele tiden at i dag blir det ”Chi min”, etter en uforståelig oppskrift vi fant i Dagbladet hun leste, om en indonesisk marinade til grillet laks. Hvorfor skal man marinere så godt kjøtt som laks, spør vi?

Etter middagen gikk vi inn på rommet for å drikke mer vin, spise honning med brød og slappe av og kose oss litt. Avslappingen gjorde vi altså så ettertrykkelig at vi våknet igjen neste morgen. Jeg klokken kvart på syv, hvor fra denne posten er skrevet.

God morgen alle sammen! Klokken er nå halv sju her borte, og jeg har rutinemessig vært våken en halv time. Jeg våkner med sollyset rundt klokken seks, mens Olia pleier å våkne omtrent to timer senere, og mellomtiden bruker jeg til å skrive litt og ordne litt. I dag skal jeg skrive om en riktig trivelig dag. 

I går var det ikke bare en måned siden jeg var på internett, det var også en måned siden Olia og jeg reiste til Krim. På engelsk heter bryllupsreise ”honeymoon”, på russisk blir samme ide uttrykt i ordet Мёдвый месяц, der мёд er honning, og месяц er måned. Det er honningmåneden. Og vi hadde på dagen en av våre aller beste dager her nede.

Frokost

Den begynte med at Olia var litt sliten. Hun våkner hver morgen og tenker hva hun skal lage til frokost. For det er ikke nok med at hun tilbereder og serverer alle måltider til meg, de er også alle sammen varme, og hun må flere ganger om dagen tenke ut noe å spise. Som om alle måltider var middag, kort sagt.

All maten vi kjøper inn har det også med å forsvinne, siden jeg spiser så mye. Og denne morgenen ønsket hun ikke å organisere nye innkjøp, eller å kombinere noe ut i fra ingrediensene vi hadde, hun ønsket å spise på kantinen, stolovaja.

Det ønsket ikke jeg. Så jeg tenkte ok, i dag blir det en norsk frokost med brød og pålegg. Noe av årsaken til at de ikke spiser så mye brød og pålegg her, er naturligvis at brødet ikke er laget for å spises slik. Det hvite brødet er loff, det mørke brødet er hardt. Men jeg tok nå med pengene og kjøpte inn, loff, ost, tomater, agurk, druer, to yoghurter og enda mer honning. Dette skulle det nok bli mat av, tenkte jeg, når alt sammen er ferskt. 

Da jeg kom tilbake stod Olia allikevel over grytene og laget mat. Hun måtte bare tenke seg om litt, slappe av litt, og så var hun tilbake i superstandard. Siden jeg i tillegg hadde kjøpt inn, ble det et riktig rikt måltid. Til forrett var det brødskiver med fersk gulost og russiske agurker, det vil si små agurker skåret på langs, og saltet. Smakfullt. Hovedretten var kyllingfilet stekt i tomater og forskjellige andre ting Olia ikke ville avsløre for meg, men holde som en yrkeshemmelighet. Et lite glass rødvin, Kagor fra Massandra, var naturlig tilbehør. Desserten var ekte russisk honning med brød, og te. Upåklagelig.

Stranden og stupesteinene

Vi hviler oss alltid litt etter frokosten og alle andre måltider og så ofte vi kan, så det drøyde ytterligere litt før vi kom oss til stranden. Men det var ennå tidlig formiddag, før tolv, og solen skulle vare lenge ennå. Noen dagers hvile fra den aller kraftigste solen hadde også gjort godt for kroppene våre, som selv etter nesten en måned her nede på ny var blitt litt brent. Nå var vi rede til å holde ut sol på full styrke. 

De siste dagers store bølger hadde også roet seg ned til vennligere nivå, nå var de bare til underholdning. Stupesteinene var der som alltid, og nå begynner jeg å kjenne de fleste av dem, og vet hvordan bunnforholdene er under dem. Derfor fikk jeg en meget god start på badingen, da jeg spratt opp og ned steiner en ekstra vanskelig løype siden det allerede lå noen og solte seg langs den greieste, ut på en flat liten stein det ser helt umulig å stupe fra, og så stupte jeg likevel og fløt langt utover. Med fornøyelse snudde jeg meg og så at jeg var observert. Med enda større fornøyelse så jeg at nestemann som skulle uti der var betydelig engstelig, og slett ikke forstod hvordan han skulle stupe der. Når han likevel gjorde det, gjorde han det med hodet opp og armene ut, slik at han landet flatt på overflaten og omtrent ikke kom under vann og ikke fløt noen ting. – Haha, tenkte jeg.

Jeg har forklart Olia hvordan alle menn tenker, som om jeg hadde tilgang til hodene til alle menn, og kjenner tankene deres. Det gjelder å stupe fra alle mulige steiner, stupene skal være kraftige og fryktløse, og man skal flyte langt utover etterpå. Selvsagt gjelder det å stupe fra de største og høyeste steinene, men om man må gå uti fra mindre steiner, skal man stupe da også. Alt annet er frykt.

Det er to steiner jeg ennå ikke har stupt fra denne dagen, og en stein jeg ennå ikke har kommet opp fra. Den ene av dem er ingen stein, men en helt idiotisk betongkloss sovjetmakten har sluppet i vannet av grunner som beviser dens tilgang på ressurser og mangel på forstand. Hadde jeg superkrefter, ville jeg fjernet den. Men når den først er der, må man nesten stupe fra den, siden den er det høyeste punktet i nærheten. Årsaken til at jeg ennå ikke har gjort det, er at det er høyt, og at det ligger ytterligere noen betongblokker under den, ytterligere idiotisk, slik at man må stupe et stykke utover for ikke å skalle i stykker hodet sitt. Olia er dessuten sterkt imot denne mannlige rasjonalitet om at man skal stupe fra alle mulige steder, og vil slett ikke at jeg skal stupe derfra.

Den andre steinen var dagens mål. Det er strandens høyeste punkt, man kommer ikke høyere i dette området, og steinen er i tillegg imponerende stor, og dessuten bratt. På toppen er det en bitteliten forflatning, akkurat med plass til to fotsåler, som om den var laget for stuping. Bunnforholdene er også ypperlige. Når jeg under den dukker ned armene strakt opp, kommer fingertuppene akkurat så vidt under vann. Det er en eneste stein under den, men den er plassert slik at det er meget enkelt å stupe både over den og til side for den, den er i det hele tatt vanskelig å treffe. Så det er bare å gå opp og stupe.

Problemet er bare at det er så forferdelig høyt. Vi må ikke snakke meter, her, metre gir et altfor konkret bilde på hvor høyt det er. Malende bilder gir et mye bedre inntrykk av følelsen, det er forferdelig høyt og forferdelig farlig. Så da jeg hadde stupt fra meg på steinene bort til den, ble det til at jeg satte meg på toppen eller litt under toppen og vente. Hva jeg ventet på kan godt være litt ullent.

Etter at jeg hadde ventet en god stund kom Olia. Hun sa et eller annet, men det var umulig å høre siden hun var et stykke unna, og bølgene slo under meg. Så hun måtte gå opp og ned steinene for å komme helt bort, og til alt hell viste det seg at hun hadde med både fotoapparat og pengene, slik at vi kunne være der er en stund. Først fotograferte hun meg, så fotograferte jeg henne.

Dermed ble det på finurlig vis også til at hun stupte først. Hun er mestersvømmer fra barndommen og en langt bedre stuper enn jeg, men fra toppen ville hun ikke, så hun gikk et hakk ned og stupte derfra. Så var det min tur.

Nå skulle det selvfølgelig vært slik at jeg lett som lek smatt opp til toppen, og kastet meg ut fra den i strak kropp som også plutselig var muskesløs, og så som et prosjektil ned i vannet med veldig kraft, og så opp igjen der jeg fant det for godt etter å ha vært under vann så lenge jeg ville. Men problemene startet allerede ved første leddsetning, det var slett ikke så lett å komme seg opp til toppen. Ryggen av steinen var forferdelig smal, og det var langt ned på begge sider, slett ikke fristende å balansere for avslappet. Det ble både verre og bedre av Olia filmet hele seansen. Både verre og bedre fordi nå var det ingen vei utenom, nå måtte jeg komme meg opp og stupe innen rimelig tid.

Innen noenlunde rimelig tid men mye mer fryktsomt enn jeg helst skulle sett det, var jeg på toppen. Der var det fristende både å stupe og å la være, stupe for å komme seg unna, la være fordi det var så forferdelig høyt. Olia forbød meg like frem å stupe fra toppen, det er det hun sier meg på russisk på filmen, ”jeg er i mot”, sier hun, ”gå ned dit jeg stupte fra”, selv om jeg ber om å få slippe. Hovedårsaken til at jeg nå vil stupe fra toppen, er at jeg har lite lyst til å bevege meg for mye der opp.

Men ok, min skjønne kone var i mot, årsaken var at den minimale sjansen til å treffe steinen under, kun var til stede om man stupte fra toppen og siktet. Likevel var hun imot, og jeg tumlet meg ned til stykket under, og stupte øyeblikkelig. Alt er på film. Og det ble på alle måter vellykket. Seiersfølelsen er eventyrlig, enda det ikke var helt fra toppen, og stupet ble flott slik at jeg ikke kjente noen ting noen steder.

Så var det å klatre opp et spesielt vanskelig sted, vise litt muskler for fruen, og så sitte i det vakre sollyset litt og se bildene og filmen. Etterpå stupte jeg uti igjen fra en stein som er lavere, men hvor bunnen er vanskeligere, mens min kone gikk beinveien tilbake med pengene og fotoapparatet.

Dagens seire ble ytterligere sikret neste gang jeg badet. Ukraineren som hadde stupt så klønete etter meg forrige gang, skulle på ny uti samme sted akkurat samtidig som jeg skulle det. Mens han kløv over steinene og bort for å sjekke bunnforholdene, smatt jeg opp og ned og overalt og stupte uti bak ham der det er akkurat litt vanskeligere, og fløt langt utover. Med største fornøyelse så jeg ham komme etter uten å få hodet under vann.

Den siste seieren var steinen hvor jeg ennå ikke hadde fått klatret opp. Den lå ute i vannet og var litt av en nøtt. Det var flere steder det omtrent var mulig, men ingen av dem slik at det bare var å klatre opp med full kontroll. Til slutt bestemte jeg meg for å satse et sted. Jeg ville jo bare falle i vannet om det gikk galt. Og til min store overraskelse kom jeg rett opp i full kontroll etter med et hopp å ha flyttet tyngdepunktet fra høre til venstre fot et vanskelig startsted. Deretter var det bare å klatre opp, og jeg var på den også, og kunne stupe derfra også.

Middag

Det var blåst litt opp og var antydninger til mørke skyer da vi gikk hjem utpå ettermiddagen. Vi forventet dagens regnskyll. Vi hadde da også badet og solt oss i timevis. 

På vei hjem kjøpte Olia en pølse for middagen. Den ble løftet av mengder med vin kjøpt dagen før, klar til å prøves ut, og vi kunne legge oss meget godt fornøyde denne dagen også. Honning med brød smakte veldig godt til Massandra hvitvin også, Pino gri, denne gangen, like god som Muskat. Og vinen smakte fortsatt godt da honningen var spist opp.

Dette var vår avslutning på honningmåneden vår. Den var så absolutt verdig og en av våre beste dager. Men om honningmåneden er over, så fortsetter ferien. I det jeg skriver dette er det akkurat en uke til jeg reiser hjem. Den skal nytes den også.

I dag er det 8. august. Forrige gang jeg hadde tilgang på internett var den 8. juli. Det er en måned siden. Så lenge kan jeg ikke huske å ha vært uten internett, siden jeg begynte å bruke det mot slutten av 1990-tallet. 

I denne perioden har jeg heller ikke sett på TV, lest aviser eller hørt på radio. Noen få telefonsamtaler med mor og noen få tekstmeldinger er all kontakt jeg har hatt med omverdenen. Olia har jevnlig snakket med sin mor, men de samtalene har ikke akkurat dreid seg om oppdateringer av nyhetsbildet.

Olia har med seg norske aviser fra 26. juni ned hit. Det var den dagen mor og de andre fløy ned hit for å delta i bryllupet vårt, de hadde med seg aviser på flyet. De leser Olia nå for å lære seg norsk, og jeg leser dem på ny for å hjelpe henne med det.

Særlig i starten var jeg ivrig etter å få sjekket mail, sjekket finansene mine, sjekke resultatene i de siste sjakkturneringene (jeg fulgte daglig med på Landsturneringen i Bergen og sjakkturneringen i Dortmund mens jeg var i Kiev, Frode Elsness – en spiller jeg selv har møtt – lå veldig godt an i den første, Magnus Carlsen veldig godt i den andre), sjekke nyhetsbildet i Norge, og sjekke opp litt nærmere informasjon om stedene vi har vært, og historien her nede på Krim. Bloggen ergret meg også, den siste posten med at vi forlater Kiev og reiser til Krim ble akkurat ikke postet, datamaskinen til Olia brøt sammen, som den jevnlig gjør.

I begynnelsen ville jeg gjerne få orden på disse tingene. Nå kan det være det samme. Jeg tror jeg er ferdig med å betale 10 kroner for å bruke internett en time på gamle maskiner. Enten får det være WiFi, eller så får det være det samme. Jeg skulle gjerne skrevet at det har vært sunt og godt og lærerikt å være uten internett, at jeg ikke har savnet det, at man burde gjøre det oftere, at man ikke må bli avhengig, og alt sånt, men foruten det siste om at man ikke må bli avhengig, er det ikke helt sant. Neste gang vi reiser til Krim skal vi ha med mobilt, trådløst internett.

Det har vært en måned mye kjekkere enn de fleste av månedene jeg har hatt internett tilgjengelig noenlunde regelmessig. Det har jo vært en herlig bryllupsreise med min herlige kone, Olga Jurijevna, og hovedsaken for oss har ikke akkurat vært mangelen på internett. Olia har sikkert ikke savnet det et øyeblikk. Det er herlig å ha en kone som utklasser meg når det gjelder å ikke være avhengig av forskjellige slags elektroniske dupeditter.

For den som lurer – posten er selvfølgelig postet i ettertid. Og jeg skulle gjerne hatt internett her for å kunne poste den øyeblikkelig. Og aller sist – nå som jeg har internett og poster det, skulle jeg gjerne vært tilbake på Krim hvor jeg ikke hadde internett, men hvor det var sol og sommer og nydelige dager med bare Olia og meg.

Her i Alupka har vi kommet inn i rutiner som gjør det mulig for meg å skrive noenlunde autentiske bloggposter, selv om de på ingen måte blir postet autentisk. Internettilgangen er lik null, så jeg skriver postene mens jeg er her, og poster dem når jeg kommer tilbake til Kiev, eller til Norge. 

Dagen i dag begynte veldig tidlig. Jeg var våken halv seks, og stod like greit opp. Det er noe med sollyset, når solen står opp, er det fristende å gjøre det samme selv. Olia fulgte etter noen timer senere. Og så var det de vanlige rutiner med frokost og alt som hører med deretter.

På sjøen var det denne dagen ordentlige bølger, så store at det var vanskelig å svømme i dem. Jeg merket til min forundring da jeg skulle svømme inn til favorittstupesteinen min at jeg ikke kom meg av flekken. Kraften i bølgene som slo tilbake fra den var så stor at min brystsvømming ikke kunne overvinne den. Tilbake til Olia som bare ville sole seg denne dagen, kunne jeg heller ikke svømme, strømmen var for sterk.

Så jeg svømte i motsatt retning der bølgene tillot meg det, og kom meg etter en viss møye opp på land. Selv om jeg valgte det enkleste stedet jeg kunne se blant alle steinene der vi pleier å bade, så var bølgene så kraftige at jeg virkelig måtte streve litt for å klare det. Etterpå hadde jeg en nokså lang vei over i fall plasserte kampesteiner tilbake til Olia.

Det var sammen med måkefotografering hovedbegivenheten på stranden denne dagen. Dagens regnskyll (det regner forbausende regelmessig, omtrent hver dag, som regel kraftig, og alltid midt på dagen) kom tidligere enn vanlig, og vi gikk hjem for å spise og kose oss litt.

På kvelden gikk vi ut igjen, denne gangen for første gang i retning Voronsovskij dvorets. Dette palasset besøkte vi også fra Alusjta, da vi måtte tilbringe over en time i buss for å komme dit (først Alusjta – Jalta, så Jalta – Alupka, eller Voronsovskij). Her ligger det noen hundre meter fra sentrum. Det overrasket meg hvor nærme det var, og hvor enkelt det var å gå dit. Dette bygger opp under Alupka som det beste stedet å tilbringe ferien på Krim.

Nedenfor palasset ligger selvfølgelig parken som hører til det. Her har nok prinsen selv spasert frem og tilbake mange varme sommerkvelder. Olia og jeg har også gjort det, forrige gang vi var her. Da gikk vi mot øst for å finne en badestrand. Denne gang holdt vi oss i motsatt ende, og kunne med fornøyelse se at det var flott her også. Nederst fant vi en ordentlig fin liten badestrand, omringet av steiner og svaberg og knauser, den ene nesten et lite fjell, så høyt er det. Forhåpentligvis vil det å gå ned hit bli innbakt i rutinene våre, her var også flott å bade.

Men det var blitt så sent på kveld og allerede begynt å mørkne, så denne gangen forlot vi stedet uten bading. Vi fant enda en ny vei gjennom parken tilbake igjen til sentrum. Og der foretok vi vinhandelen som jeg betegnet så fornøyelig i overskriften.

Den fornøyelige vinhandelen

Vi har til vår skrekk og gru regnet ut at vi bare har fem dager igjen her nede. Så vi må begynne å kjøpe inn det vi skal ha med tilbake til Kiev, og det jeg skal ha med tilbake til Norge. Vinen jeg skal ha med må selvfølgelig være ypperlig. Og vi må selvfølgelig prøve den først, slik at jeg ikke tar med meg noe feil. Siden Krim har mange viner å by på (vi har falt for Massandra, det er Olias favoritt, og jeg har sant å si ikke prøvd noen andre og samtidig visst om det), blir det mye vindrikking nå de siste dagene for å få prøvd ut alle.

Det er fascinerende å være i butikker og restauranter med ukrainere (og russere og hviterussere). Der nordmenn glatt kjøper det første og beste de finner, vi kan jo kjøpe mer i morgen om det ikke var godt, så går ukrainerne nøye rundt og undersøker og spør seg frem for å forsikre seg hundre prosent at de gjør et godt kjøp. Slik ble det til en ordentlig lang samtale mellom Olia og den unge kvinnelige vinhandleren om kvaliteten på de ulike vinsortene, mens jeg stod fornøyd midt mellom å være aktør og observatør.

Samtalen og handelen fikk seg et ekstra puff oppover med det at den glade vinselgeren var akkurat litt mer enn småfull. Hun stod så fornøyd og var pen og snakket med de andre selgerne med fulle pappglass tykk rødvin alle sammen. For en nordmann, der drikking bak disking fører til at stedet mister bevilgningen, er dette naturligvis en opplevelse. For en ukrainer var dette en selvsagt ting, og Olia sa greit etterpå at alle selvfølgelig drikker hele tiden her nede, og at vinselgere drikker, viser bare at varene deres er å stole på.

Dermed var alt lagt til rette for en riktig fornøyelig samtale mellom Olia som ikke ville jeg skulle kjøpe en vin som ikke var god, en munter kvinnelig vinselger i kamp med tanken ”hvorfor i all verden skal jeg forsøke å skjule at jeg er full, det er jo så gøy” og jeg som koste meg med tanken på vinen jeg kom til å drikke, og som forsøkte å delta i samtalen uten å avsløre at jeg var utlendingen og hadde mine problemer med å forstå den.

Den siste detaljen i den fornøyelige vinhandel er at alle vinene fra Massandra naturligvis er veldig gode, og det maksimalt er en smakssak hvilken man foretrekker. Sjansene for bomkjøp var dermed minimale. Og det visste vi jo egentlig alle sammen. Men samtalen rullet av gårde likevel, påbegynt ved at Olia spurte om to forskjellige viner vi stod og tenkte på, der jeg hadde foreslått den ene, fordi det stod ”Aiu-dag” på den, det er Bjørnefjellet, og jeg hadde litt motforestillinger mot den andre på grunn av navnet, den het ”Bastard”. Olia hadde imidlertid større tiltro til den siste (hun var sikkert mer opptatt av smak, enn av navn), og spurte bartenderen for å forsikre seg.

Så begynte det. Bartenderen var fra første stund på det sjarmerende stadiet hvor hun så ut til å tenke på hvor komisk det var at noen snakket til henne, og at hun skulle stå der og selge vin til oss, i stedet for å drikke den. Men hun svarte selvfølgelig ordentlig og fyldig. Og da vi overhodet ikke var i stand til å bestemme oss, men derimot virket ivrige på å kjøpe, ble det satt i gang med smaksprøver.

Dermed ble Olia og jeg også litt mer lykkelige, særlige jeg, og det var ingen ende på alle vinene vi forhørte oss om, særlig Olia. Og det at selgeren var litt småfull, satte alle disse spørsmålene i sitt rette lys. Jeg vet for min egen del at jeg liker absolutt alle typer vin og sprit, og at jeg som vinsmaker møter min begrensning når det går ut over det å skjelne mellom tørr og søt hvitvin. Her på Krim er det svært stor forskjellig mellom tørr og søt hvitvin. Tørr er hvitvin, litt surere enn tysk og italiensk standard hvitvin, søt er nærmere likør.

Mens vi stod og snakket var det også to gamle koner som skulle handle vin. Og som man gjør det her nede, flasken skal åpnes på stedet. Og vår kjære vinhandler var helt fri for den kjølige profesjonaliteten som kjennetegner bartendere i Norge når de åpner vin, der det å åpne vin er akkurat litt vanskeligere enn å puste. Vår vinhandler viste hvor vanskelig det kan være, med skrutrekkeren som alltid kommer litt for langt eller litt for kort ned i korken, og disse vingene man skal trekke ned, men hvor det at man trekker dem ned, ikke alltid har ønsket effekt. – Alle er fulle her nede, smilte Olia på klingene norsk.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg foretrekker den menneskelige lovløsheten jeg finner her nede og i Italia, enn den strenge forsiktighetsregelen man finner i Norge, der alt er forbudt. Hvor finner man vel en vinhandler i Norge, som klart under salget viser hvor gøy det er med vin? Hos oss er det jo bare tøys og tull om ulike druer og regioner og årganger og ”smakskurver”, som jeg leste i Dagbladet Olia leser her nede for å lære seg norsk. Her var det en vinselgerske som viste med all ønskelig tydelighet, at når man drikker nok vin, blir alt komisk.

Vi kjøpte tre flasker vin. De to første mer eller mindre bevisst, en som Olia kjente fra før, Bastarden som vi fikk smaksprøve på, og en Kosur som jeg bare slengte ut navnet på fordi det var på tide å gå.

Hjemme ventet hvile for meg, og middagslaging for Olia. Til vin var det den hvite ”Muskat” som vi allerede kjenner godt og alltid kjøper, den er vår favoritt. De nye flaskene fikk vente til den er drukket opp. Enda en fullverdig dag på bryllupsreise var til ende.

I dag (det vil si i går, posten er skrevet morgenen etter) kom det nye gjester til boligkomplekset vi bor i nå. Vi var litt ekstra tidlig oppe denne dagen, slik at jeg var ute og skulle kjøpe brød før brødforsyningen til butikkene egentlig var kommet i gang, noe jeg ikke skulle tro var mulig her i Ukraina. Flere butikker var ikke engang åpnet.

Jeg gikk imidlertid tappert rundt fra sentrum til området rundt busstasjonen, for å finne varene Olia ønsket og kunne komplettere med brød. Det var en slags rekefrokost med stekte (!) reker, eller husker jeg nå feil, og rekene var fra i går, til middag, jo da, både middag og frokost var reker, tror jeg. Etter frokosten ble jeg sittende og spise brød og honning, mens Olia vasket opp og ordnet. Da var det de nye gjestene kom.

Det var tydeligvis gjester som hadde vært her før, for vertinnen Lena møtte dem med et stort ”Privjet!”, og tok mer enn vennlig i mot dem. De var også godt vant her, og gikk straks til det riktige rommet de skulle ha. Etterpå lusket den hvithårete men ennå ikke helt gamle ektemannen ut med et eneste stort smil, og lusket enda mer rundt vannkokeren med vannet Olia hadde satt på for meg. Det var her vi innledet en samtale.

Det var en veldig spesiell samtale, hvor jeg hele tiden satt og tenkte at vi slår av en prat, og hvor pussig det er at i denne praten forstår jeg egentlig ikke hva som blir sagt. Jeg er jo ikke så aller verst i russisk, men med fremmede er det alltid litt starvansker, og det er viktig for selvtilliten at det ikke skjer noe feil i starten. Med denne var det enkelt med det at han var så pussig blid, og vanskelig med det at han snakket så utydelig. Han gikk liksom bare vennlig rundt og mumlet.

Men han hadde noen spørsmål om tevannet, og slik jeg forstod det, gjaldt det om det var varmt, noe jeg hele tiden forsikret ham om at det var. Til slutt kom Olia hjelpende til med hovedpunktet, og det var at han bare kunne forsyne seg av det, noe jeg hadde regnet som en selvfølge, for vi trengte jo bare en kopp.

Så kom konen hans ut, og på et øyeblikk var det bestemt at de skulle til stranden, og neste øyeblikk var de vekk. 

En dag alene

Olia var litt solbrent, og ville gjerne ha en dag fri fra stranden. Noe slikt var fjernt fra mine ønsker, og dermed ble det til at jeg gikk til stranden bare jeg, enda også jeg var betydelig solbrent blitt i hodebunnen.

Nede ved sjøen var det nå store bølger som rullet vilt frem og tilbake, nesten som på selve havet inne ved land, og jeg tilbrakte mesteparten av tiden med å sitte å se på dem. Jeg måtte være litt forsiktig med svømmingen, fordi jeg for å gjøre det måtte ta av meg hatten, og da ville solbrenningen bli verre. Det var en kjølig bris som gjorde steinsittingen riktig så levelig.

Etter at jeg hadde vært ved stranden hele dagen, gikk jeg hjem. Der ventet snart middag, og middagen skal være hovedpoenget med denne posten.

Middagen

Det gamle ekteparet skulle også spise middag og drikke vin, og feire ankomsten til Alupka. De hadde laget til med ost og sjokolade og vin, mens Olia og jeg bidro med mer vin, og i tillegg en liten kjøttrett til meg. Konen sa med fin selvinnsikt hvor merkelig det må ha sett ut da de kom med stor brask og bram, hilste på vertinnen og forhørte seg om tevann, før de plutselig og øyeblikkelig forlot alt og alle og gikk til stranden.

Selv uten vin er jo russere ivrige pratmakere, så her gikk praten rimelig lett. Og når det gjelder mat og drikke er kutymen her at det gjelder å dele. Den gamle mannen eller hva jeg skal kalle ham, han var ikke stort mer enn 50, fortalte at han var pensjonert minearbeider som i 32 år hadde arbeidet i kullgruvene. Han likte å prate og hadde fortsatt dette nesten stivnede, men likevel riktig vennlige smilet, og dessuten snakket han temmelig utydelig russisk. For meg ble store deler av praten umulig å forstå. Ved en anledning sa til og med konen hans at hun ikke forstod det, – verken han eller jeg forstår det, sa hun og pekte på meg, – hvordan kan han forstå det når ikke engang jeg forstår det? – Det viktigste er at jeg forstod det selv, sa den gamle, pensjonerte minearbeideren.

Utpå kvelden ryddet damene av bordet, og mennene ble sittende å prate. Nå var det blitt en riktig fornøyelig prat. Det var ikke engang antydning til at jeg deltok i den, og jeg kunne bare så vidt gjette meg til hva det handlet om. Jeg tror han fortalte noen fabler, for han var veldig opptatt av en and som fløy, og så hadde han en veldig viktig forklaring på noe som må ha vært en moral. Men hele tiden hadde han bred, smal smilemunn, og noen ganger lo han, og da lo jeg med.

Så var ryddingen unnagjort og middagen overstått. Det gjenstod bare å gå til sengs etter nok en fortreffelig dag, og også det greide vi overmåte bra.

I går den fjerde august fikk vi den meget hyggelige meldingen at Olgas søster, Tatanja, har født en datter. Det var moren som ringte og kunne overbringe nyheten. Alt står bra til med mor og barn, og onkel og tante er også veldig godt fornøyde.

For egen regning kan jeg si at det er temmelig spesielt å få en splitter ny niese i Kiev. For bare noen måneder siden hadde jeg ikke engang kjæreste, og nå har jeg både kone og niese. Det var bare så vidt jeg ikke skrev det i flertall. Denne niesen vil bli en ekte, liten ukrainer. Hun vil få russisk som morsmål, og også enkelt lære seg å snakke ukrainsk flytende. Norsk vil hun neppe noensinne lære seg, så skal jeg snakke med henne, har jeg bare å lære meg russisk ordentlig. Barn tillater ikke feil, vet jeg.

Så nå er det slik at jeg har 6 onklebarn: Daniel, Sofie og Benjamin, Andreas og Sara, og den lille nye ukraineren som ikke har fått noe navn ennå.

Olia og jeg feiret med en kyllingmiddag og en hvitvin fra Krim. Den heter Massandra, Muskat, og er blant de aller beste. Vi har prøvd flere, for vi har hatt mye å feire her nede.

Denne posten er skrevet grytidlig morgen, fjerde august, i en ny hybelleilighet med utsikt direkte fra rommet og utover Svartehavet. Solen er fortsatt på vei oppover, på øret er den vakre pianokonsert nummer 7 av Mozart, og jeg er endelig uthvilt. Denne posten skal handle om hva som skjedde i går. 

Forrige post sluttet med at jeg kunne legge meg i den elendige sengen vi hadde i den forrige leiligheten vi bodde i, etter å ha gått noen nye runder med katten Begemot, og å ha skrevet litt og surret litt etter at Olia hadde lagt seg. Det skulle ikke bli noen god natts søvn.

En forferdelig natt og en forferdelig katt

Klokken var om lag litt over tolv da jeg la meg, og litt over to da jeg våknet av at Olia var oppe og satte opp dører og vinduer. Leiligheten vi bodde i var liten, og den hadde bare to vinduer, hvorav det ene kun kunne settes på gløtt av hensyn til den fordømrande katten Begemot, og det andre var det lille gittervinduet som vendte ut mot en smal korridor fra gårdsrommet til altanen. Derfra kom ikke mye luft.

Så Olia åpnet opp fordi det var innestengt og varmt for henne. Og jeg våknet opp og trengte noen minutter før jeg forsto hva som foregikk. Jeg var dautrøtt, bedre bruk av ordet finnes ikke.

Men å sove med åpne sluser her betydde besøk av katten Begemot, og flere besøk av dette udyret tålte jeg bare ikke. Så dermed ble det til at Olia mer eller mindre skulle prøve å sove, mens jeg mer eller mindre skulle prøve å holde vakt. Det tok en time.

Til slutt ble jeg imidlertid lokket til sengs. Olia forsikret at katten skulle hun ta seg av om den våget seg, og enda hvor godt jeg forstår hva en rasende Olga innebærer, kunne jeg ikke slappe av så lenge vindusgløtten var stor nok til at katten kunne komme inn. Og det var den.

Så da Olia var kommet så langt i innslumringen at hun ikke ville stoppe meg om jeg innsnerpet vindusgløtten, stod jeg opp og lukket vinduet tilstrekkelig til at selv ikke en helveteskatt kunne komme inn der. Men det betydde langt fra at jeg kunne sove.

Sengen savner imidlertid enhver form for fjæring. Og den har egentlig bare madrass helt i ytterkanten. Den svaier liksom inn mot midten, og i midten er madrassaktigheten vi lå på helt tynnslitt, slik at vi i praksis lå direkte på den manglende fjæringen. Man må liksom forsøke å balansere seg helt ute på katten, og håpe på at man ikke ruller inn mot midten før man har sovnet. Jeg rakk å tenke mange tanker før jeg sovnet.

Og klokken litt over eller litt før seks våknet jeg på ny av at Olia var ute og gikk. Det var katten Begemot som en gang for alle forsikret oss om at naturens lover ikke betyr noe for den, i det den som en krypende slange smøg seg gjennom gitteret, ledningen, flaskene og alle andre hindringer jeg hadde satt opp for den, og kom inn. Sjelden har en katt blitt kastet kraftigere ut enn Olia her kastet ut denne.

Klokken åtte var det slutt. Olga sa at i dag blir det ingen frokost, og da vet jeg at alvoret har nådd et toppmål og diskusjonenes tid er forbi. Vi skulle flytte.

Og mens Olia var ute og romsterte, beviste Begemot at heller ikke anstendighetens lover gjelder for den, på ny så jeg hodet dens utenfor gittervinduet, alltid på jakt etter et sted å komme inn. Men nå beviste jeg at anstendighetens lover gjelder for meg, og slo den over nesen med en brødfjøl.

Flytting

Det var egentlig kritisk. Vi var uten frokost og hadde tre netter uten tilstrekkelig søvn bak oss, og skulle nå på morgenen finne oss et nytt sted å være.

Vi hadde et nokså klart mål om hvilken leilighet vi skulle satse på. Mens vi var på jakt etter en minibank for å ta ut penger til å betale forskuddet til leiligheten vi nå flyttet fra (vi fikk forskuddet igjen for de nettene vi nettene vi ikke bodde der, det skal hun ha hun som leide ut, hun bråket ikke med det), hadde vi gått forbi flere husgårder med rom til leie, og vi hadde forhørt oss hos noen av dem. Et sted hadde et flott rom til 200 griven (cirka 170 norske), dyrere enn vi til nå hadde bodd, men situasjonen var som sagt kritisk.

Da vi etter noen spede forsøk andre steder etter en god stund fant tilbake dit, var dette rommet vi hadde tenkt oss nå opptatt, men samme sted hadde et annet og enda finere rom til 250 griven. Olia fikk prutet det ned til 225, og jeg presset veldig på for at vi skulle velge dette, herlighet, det er jo mindre enn jeg har i timelønn.

Og så ble det til at vi slo oss til ro med at her skulle vi bo de siste ti nettene av bryllupsreisen vår. Det er fabelaktig luksus i forhold til hvordan vi hittil har bodd. Det er to rom, hver på 8-9 kvadratmeter, det er ordentlig, nytt og fint, flatt gulv, og samme tapet over hele veggene. Det er en seng og en sovesofa, det er to stoler og en krakk, og det er en liten skrivepult med skuffer. Det er til og med en bokseksjon med overordentlig interessante russiske bøker. Jeg skulle gjerne sett dem i min egen bokhylle, for å si det som det er.

Og for første gang siden vi kom hit har vi vinduer med skikkelig utsikt. Den første boligen vi bodde i mens vi var i Alusjta hadde vindu med utsikt til den knøttlille bakgården med de tre bikubene, boligen vi flyttet fra hadde vindu med utsikt mot en liten trase fra forgården til altanen bak, nå hadde vi to store, flotte vinduer med panoramautsikt til Svartehavet og de krimske fjellene med Aj-Petri som majesteten.

På den annen side må ingen tro vi har blitt flottenfeiere. Kjøkkenet er fortsatt en liten hybelkomfyr med to gasskokeplater og ingen stekeovn. For å komme dit må vi gå gjennom kjøkkenet til huseierne, og ut i bakgården. Dette kjøkkenet deler vi med tre andre boenheter, så langt jeg har regnet meg frem til. Ute har vi også to toalett og to dusjer, den ene spartansk satt opp midt ute på plassen som et lite avlukke med plastforheng, og selvsagt ikke noe varmtvann. Til gjengjeld virker kaldtvannet alltid. Det gjør ikke alltid varmtvannet i den andre dusjen.

En lang dags ferd mot kveld

Med en tyvlånt og smått endret tittel fra Eugene O’Neills teaterstykke går jeg frem mot avslutningen av denne posten. Jeg var mer enn klar til å hvile i de myke, gode, nye sengene våre, med rene, hvite laken i hotellstil, men Olia ønsket heller å ta hvilingen på stranden, og så gikk vi dit. Veien til favorittstranden – som ikke er noen egentlig strand, men noen steiner og for Olia betong langs sjøkanten – var nå blitt et lite kvarter lenger, men det var nå fortsatt favoittstranden, så vi gikk likevel dit. Der tilbrakte vi dagen, mye trøttere enn vanlig, men det er utrolig hva litt sol og god sjø kan gjøre, våre klager var avsluttet.

På kvelden kompenserte Olia for den manglende frokostserveringen (vi hadde spist på en Stolovaja, kantine fra Sovjettiden, billig som hovedkvalitet), med å diske opp med en serie retter til kveldsmat. Den lille gasskomfyren var et underverk i forhold til den elendige og rustne elektriske vi hadde hatt i den forrige, nå laget hun på ny maten med et smil, og for meg var det vidunderlig endelig å sette seg ned og kunne slappe av.

Inne ventet gode senger, og jeg greide ikke å gjøre noen ting mer, etter å ha spist. Mer var heller ikke å gjøre, nå kunne vi fullkomment lykkelig legge oss, og en meget god natts søvn serverte meg den grytidlige morgenen hvor denne posten er skrevet.

På ny har jeg funnet litt tid for meg selv her i Alupka, og kan skrive en autentisk post, selv om den ikke vil bli postet autentisk. Det er gått to dager siden sist jeg skrev, og de har begge vært like paradisiske som den første. Noen problemer er her riktignok, det er noe ugress i paradis, men ingenting av det har med Olia og meg å gjøre, og da er det paradis allikevel. Jeg skal her skrive hva som har skjedd siden sist.

Begemot

Jeg skrev litt om den katten som driver og går ut og inn av leiligheten vår som om den hadde større rettigheter til den, enn vi som har betalt for den. Ikke før har jeg skrevet det, så kommer den inn igjen, som om det var magi og tryllekunst. Olia har fått den ut, men den kommer inn et vindu som skal være aldeles umulig å komme inn igjennom. Det er dekket av gitter og gardiner, det står mengder av kjøkkenutstyr der, og karmen katten har å bevege seg på utenfor er ørliten. Men katten krøp inn gjennom gitteret og over kjøkkenutstyret akkurat mens jeg skulle skrive om all ugangen den gjorde i går, hoppet ned på gulvet og rett opp i sengen til Olia, som om den hadde større rettigheter til den, enn henne. Selv dyrevennlige Olia måtte frese ”gå vekk” på russisk, da katten med klørne forsøkte å ta lakendynen hennes. Allerede i går tenkte jeg å kalle katten Begemot.

Posten fra i forrigår var akkurat skrevet, og jeg skulle til å legge meg, da katten Begemot hoppet opp i vinduskarmen over meg. Den er mulig å komme opp i når vinduet er åpent, som det var. Jeg hadde bare ikke trodd den skulle komme tilbake dit etter å forlatt karmen frivillig, etter at jeg med alle midler hadde nektet den å hoppe ned fra den. Men den kom altså allikevel akkurat i det jeg var ferdig å skrive og hadde slått av datamaskinen. Denne gangen var den slett ikke villig til å forlate karmen, og langt mer ivrig etter å komme inn. Selv alle mine midler var knapt nok til å hindre den, og mine forsøk på å dytte den ned bare ergret den.

Til slutt fikk jeg dyttet den med en kleshenger, og gått til sengs. Vinduet ble forsvarlig lukket.

Ut på morgenen våknet Olia, og bestemte at det var tid for å lufte, det var altfor varmt og dessuten altfor dårlig luft. Dette var grytidlig, det var så vidt begynt å lysne, klokken var knapt fem, og min kamp med katten hadde hindret meg i å gå til sengs før halv ett. Jeg forklarte Olia problemene med katten, da jeg våknet av luftingen hennes, men hun mente det var bedte med en katt i rommet, enn å bli kvalt av dårlig. Det er vanskelig å være uenig i noe sånt.

Men Begemot viste at saken kanskje ikke er så enkel likevel, kanskje er det bedre å bli kvalt enn at denne katten kommer inn. Det varte bare noen øyeblikk før skyggen var i vinduskarmen, hodet var utenfor gardinene og kikket, og nå som ingen hindret den, hoppet den straks ned i stolen, og videre ubeskjedent opp i sengen der den frekt la seg mellom meg og Olia. Jeg hadde klokelig tatt plass nærmest veggen og lengst fra vinduet da jeg så hva luftingen tegnet til, men det var altså ikke nok, også jeg ble liggende med en katt. Tre ganger slengte Olia den over i stolen der den i det minste (eller meste) hørte hjemme, hver gang kom den tilbake som om ingenting var hjemme, og la seg til der den fant det best, ofte mellom beina til Olia.

Ingen må tro at dette bare varte noen øyeblikk. Til slutt måtte imidlertid selv dyrevennlige Olia innrømme at det ble for mye, og vi fikk kastet katten ut, og jeg satte vinduet på så ørlite gløtt at den ikke ville ha sjanse til å komme inn, men slik at vi likevel fikk litt luft fra det. I dag kom den altså inn det andre vinduet. Den er ikke til å tro, og hver gang hopper den like opp i sengen eller like opp dit den finner det best. Jeg har nå boltret til med vinflasker og knyttet med en ledning for å gjøre inntrengsel fra gittervinduet umulig. Men jeg vet at i morgen vil den smette inn straks vi åpner dørene.

Dagen i går

Livet med en russisk kone er bedre enn jeg hadde forestilt meg det, og det endatil jeg hadde forestil meg det svært bra. Det blir hver dag flere måltider servert, alle av dem er varme, og det skjer langt ofte at et måltid inneholder flere retter, enn at måltid blir hoppet over. Det siste skjer aldri. I går var en av de dagene hvor det var to varmretter til frokost. Først var det Kasja, en slags russisk grøt, så var det en av Olia egenkomponert blanding av paprika, tomater og ost. Til dessert var det fersk honning med lavasj, i den rekkefølgen, og te. Prekrasno.

Etter frokost ble det heldigvis litt dårlig vær slik at vi måtte benytte dagen til inneaktiviteter, og omstendighetene falt oss så heldig inn at været ikke skiftet betydelig nok før til kvelden. På kvelden gikk vi endelig ut og ned til stranden, denne gangen ned til bryggen, for dem som er lokalkjent, noe jeg tror de færreste er. Det vil overraske meg om noe særlig med nordmenn noensinne har vært her, selv om vi overraskende nok fant en ostehøvel i leiligheten her i dag.

Svømmingen tok jeg meg av mens Olia satt og solte seg i skyggen, solen var nok gått ned i det vi kom oss ut. Som jeg før skal ha fått skrevet, kommer kvelden tidligere her siden solen går ned bak de høye fjellene her. Etter badingen ble jeg pakket omsorgsfullt inn som min mor alltid gjorde det, og når jeg endelig var blitt tørr og varm, så skiftet jeg til byklær og vi gikk innom sentrum på vei hjem. Der kjøpte vi vin og mat for i morgen, som er i dag.

Dagen i dag

Allerede for dagen i går kunne jeg skrevet at sengen vi sover i her er så dårlig at det skulle vært skuddpremie på den. Den er et direkte problem, vil jeg si, det er umulig å sove godt i den, men derimot meget mulig å bli meget stiv og støl. Vi sov begge elendig i natt, og trengte nok litt lenger tid enn vanlig på å komme inn i lykkerusen vår. Olia får i tillegg den vanskelige starten at hun må lage frokost under elendige kjøkkenforhold, norske kvinner og menn som klager, ler vi av her nede. Denne dagen ble starten ekstra vanskelig, da hun etter timelange forberedelser med en slags potetmos, endelig er ferdig, og ser at den fordømte katten Begemot regelrett spiser av den. Det er slett ikke bra, og jeg trodde tusen og ett var ute da jeg hørte hylet hun sendte ut da hun oppdaget det.

Bloggleserne kan gjette uten noensinne å få svar på om jeg likevel spiste denne frokosten, om jeg ble servert en ny, eller hva som videre skjedde. At katten ble slengt ut trenger ingen å gjette på, det ble den. Ingen trenger heller gjette på at etter noen små minutter ut i frokosten var både Olia og jeg i lystig lag igjen. For meg var det ingen sak, jeg hadde jo stått ute på altanen og sett utover russiske bakgårder og Svartehavet, og tenkt at solen virkelig er livgivende, selv etter en så dårlig natt, føler jeg meg opplagt etter noen minutter her ute. Olia stod jo denne tiden inne og strevde med maten. Det er veldig lett å elske henne.

Soldag på stranden

Dette var en aldeles strålende soldag, og vi gikk straks etter frokost – også denne frokost hadde som dessert flytende fersk honning med lavasj, i den rekkefølgen – ned til stranden for å bade. Olia er nå blitt så norsk at hun foretrekker stedet med steinene, fremfor de kunstige betongmolene fra Sovjettiden de har her nede (men hun er fortsatt så russisk at hun foretrekker å ligge på betong, fremfor stein).

Olia var uvanlig nok førstemann uti denne dagen (jeg skulle lese en kronikk i Dagbladet om Telenors problemer i Russland, før hun leste den som en del av norsktreningen sin), men jeg var ikke lenge etter, og denne dagen var vi uti i timesvis, mens sakene våre la bekymringsløst på land inne på betongen. Sjøen er klar akkurat rundt disse steinene, og vi fant krabber og kreps, og studerte fisker og spennende hemmeligheter sjøen har å by på. Det ble ivrig fotografert, ivrig svømt, og fra meg og også Olia veldig ivrig stupt. Endelig har jeg funnet ut hvordan jeg skal stupe der det egentlig er for grunt.

Soldagen ble avbrutt av et beleilig tordenvær og ordentlig sommerregnskyll, slik at vi fikk kommet oss hjem og hun fikk servere lunsj, og vi fikk bedrive litt inneaktiviteter. Ved neste tur ned til stranden badet bare jeg, men nå var det ikke så artig når hun ikke var med, og selveste sjøen var blitt skitten etter regnskyllet (og sølen som ble skyllet ut i den med det).

Kveld

Også denne lille strandturen ble avbrutt av tordenvær og regnskyll. Fra denne har jeg bilder, så man kan få et inntrykk av hva et ordentlig regnskyll egentlig innebærer her nede. Denne gangen feilberegnet vi det maksimalt uheldig, slik at vi begynte å gå hjem akkurat i det det begynte, og kom hjem i det det sluttet. Vi fikk i aller bokstavligste forstand føle det på kroppene våre.

Til kvelden var det nytt måltid, middag, fortvilet uten vinåpner til vinene vi har kjøpt (men vi fant altså en ostehøvel). Vi fikk også anledning til å se på bildene vi hadde tatt, og til å snakke litt sammen.

Oppsummering

Det har uten at jeg egentlig hadde planlagt det slik blitt en ordentlig budsjettferie, dette. Livet her er meget enkelt, og meget billig. Nå som vi bor i gangavstand til sjøen, er det bare å spise, og gå ned til sjøen, som fyller dagene våre. Å prøve seg i Sevastopol og minnesmerker var en bomtur, på sommeren skal man bade, sole seg og kose seg, i hvert fall når man er på bryllupsreise. Og jeg kunne ikke i noen av mine fantasier forestille meg at en bryllupsreise med en russisk kone er så herlig som det er i virkeligheten.

Det er kveld, klokken er 2234 i Ukraina, og for første gang på lenge har jeg litt tid for meg selv til å skrive bloggpost. Olia var veldig trøtt etter en slitsom dag for henne, og la seg langt tidligere enn jeg selv kunne gjøre. For en gangs skyld var jeg lys våken, og ville aldri kunne klare å sovne. Så jeg fant frem litt klassisk musikk, mitt bærbare vidunder, og satte i gang med å skrive.

Når jeg vil få postet posten er imidlertid mer uklart. Det ser ut til at jeg for første gang på svært lenge vil måtte gå en hel måned uten tilgang på internett av noe slag. Det fantes riktignok noe i Alusjta, men 15 griven timen er ikke noe å betale i sommervarmen, og internett er heller ikke noe å bruke kvalitetstid på under selveste bryllupsreisen. Så jeg har valgt å la det være.

Jeg er heller ikke sikker på hvordan det blir med blogging fremover. Jeg har jo tidligere bare hatt meg selv å stå til ansvar for (selv om min arbeidsgiver har prøvd seg, og laget etiske retningslinjer for offentlig ansatte i Hordaland fylkeskommune, for å hindre noe av det jeg har lagt ut her, gjette seg til hva den som kan), nå har jeg også en kone jeg ikke vil annet enn glede.

Nåvel, denne posten vil i det minste bli skrevet, og en gang postet, og så vil vi se fremover hvordan det blir. Denne posten vil jeg begynne med å fortelle om situasjonen akkurat nå. Jeg skrev så optimistisk i starten at jeg hadde litt tid for meg selv til å skrive. Knapt før hadde jeg skrevet det, så kom et kattehode ned fra vinduskarmen, den samme katten jeg nettopp hadde tatt mot til meg og fått kastet ut. At jeg greide å få ut den sovende katten – som spankulerer inn i denne leiligheten vi bor i som om den var dens egen, og hopper opp i fanget mitt som om det var et møbel – var nettopp noe av grunnlaget for den veldige optimismen jeg skrev om. Nå er katten i vinduskarmen, og derfra har jeg gitt opp å få den bort. Den glor bare olmt på meg når jeg prøver å dytte den bort, jeg gjør meg bedre i å skrive enn i å fjerne katter.

Dette med katter og dyr er ganske karakteristisk for hvordan vi bor her nede. Også i den andre leiligheten var det katter som vandret rundt på takene der vi bodde, og som kom seg ned i gårdsrommet når det gjaldt, som for eksempel når vi hadde etterlatt en god kjøttpølse på spisebordet vårt. Dette er et godt stykke unna den kliniske luksustilværelsen vi har sovnet inn i, i Norge. Her i Alupka har vi et lite rom i et forholdsvis stort boligkompleks, en ganske stor tomt, der det på enkleste vis er bygget små hus med en etasje og uten kjeller, og der alt som kan leies ut blir leid ut. I går bodde vi i et rom på 5-6 kvadratmeter, i dag har vi flyttet inn i et større rom på 9-10. Jeg er matematiker, og verken over- eller underdriver. Det er godt regnet ut på øyemål.

Dagen i dag begynte som alltid med at Olia laget frokost. Hun er utrolig slik, samme hvor kummerlige kjøkkenforholdene er, og samme hvor vi er, så lager hun alltid frokost til oss på morgenen, og den er alltid varm. I dag var det stekte poteter og kjærlige tomater. Fra det ørlille krypinnet vi hadde var det deilig å stige ut i friluften, med frisk luft fra Svarthavet og utsikt helt dit ned mellom trærne. Alt smaker godt under slike forhold, og frokost man beundrer smaker bare enda bedre. Det var beundringsverdig å få til denne frokosten på det gamle kokeapparatet hun benyttet. Se bare bildene.

Til dessert var det fersk lavash (Georgisk brød) og fersk honning, kjøpt fra det trivelige herskapet vi bodde hos i Alusjta. Og nå fulgte jeg rådet – eller kall det gjerne oppfordringen – hans om alltid å spise honning med skje, smører man den ut over brødskiven forsvinner den. Te var det selvsagt også, og mens jeg spiste og koste meg ordnet Olia opp med å flytte tingene våre over i den nye leiligheten vi bor i nå. Jeg unnlot ikke å takke henne, og gjør det på ny nå helt offentlig.

Etter at hun også hadde takket meg (hun er fantastisk slik, hun lager mat gjerne, så lenge jeg betaler den og spiser den), gikk vi ned til sjøen. De fem minuttene vertinnen vår snakket om dit måtte nok dobles litt, men det var grei gangavstand, og praktfull sjø. Sjø og strender her på Krim kan jo være så mangt, som jeg forhåpentligvis vil få skrevet litt om. Her kom vi etter å ha prøvd en annen vei enn den vi prøvde i går, ned til sjøen der vi hadde to alternativ: Til høyre lå en vanlig strand til fri benyttelse, nokså pakket med folk, nokså langgrunt vann, og nokså skittent syntes det meg sånn. Til venstre lå steiner og betong (Sovjetunionen ville gjerne hjelpe naturen litt, og slengte ut ubegripelige mengder bølgebrytere i betong, så stygt at ingen bølge ville kunne gjøre større skade enn disse bølgebryterne gjør). Vi gikk til venstre.

Der fant vi oss skam å melde en bølgebryter å sitte på. Olia foretrekker i motsetning til meg siviliserte byggverk og strender, fremfor naturlige steiner og berg, mens jeg i motsetning til henne foretrekker at det skal være høyt og stort og tøft. Denne vanvittige klossen av en bølgebryter utgjorde det høyeste punktet langs hele denne delen av den umiddelbare kystlinjen, så at vi satte oss der var et kompromiss.

Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å bade. Det tok imidlertid lang tid før jeg gjorde det. Jeg har nemlig fått det for meg at mannfolk ikke hopper i sjøen, hvis du ikke våger å stupe, kan du like godt la det være. Og det tar seg ikke ut at en mann driver og kryper og kravler seg ned i sjøen, det skal være skikkelig. Så det blir regelmessig et problem når jeg er usikker på bunnforholdene, som jeg var her, og jeg blir stående å gjøre det som er aller verst, nemlig å nøle.

Denne gangen nølte jeg så lenge at det begynte å regne. Da er jeg nødt til å ha en kone eller mor som kan rope meg inn under et teppe eller noe, slik at ikke blir kald. Det var en riktig koselig regnværsskur under teppet med Olia.

Etter regnet ville ikke Olia tilbake til steinen – eller betongklossen – som nå var kliss våt, og la seg lenger inne på en annen og helt uforståelig betongkonstruksjon. Jeg gikk og badet, denne gangen ordentlig.

Svømmende i Svartehavet ble jeg riktig sikker på at Alupka var et godt sted å være. Utsikten i sollyset var nydelig. I horisonten var en klokkeklar linje hvor havet møtte himmelen, frem dit bølget det og glinset det, og den lyseblå fargen til himmelen var vakker som den alltid er. Mot land kunne ikke engang den ufyselige betongen ødelegge inntrykket, det var fortsatt steiner å skvulpe inn på, og i riktig sollys blir til og med viltvoksende gress, trær og buskas vakker. Til og med alle de Krim-typiske gjerdene kunne jeg godta.

Høydepunktet var imidlertid Voronsovskij-palasset, og Aj-petri, som begge alltid var i sikte, og den vidunderlige utsikten mot øst. Det var til overmål den veien jeg svømte. Jeg kunne svømt så langt jeg ville, noe jeg for så vidt også gjorde, men jeg snudde der vi i går hadde vært på en slags Michael Jackson minnekveld, en minnekveld hvor minnet lå i at man spilte omtrent to låter i timen fra han som skulle minnes, og ellers høylytt amerikansk og russisk tekno. Vi gikk tidlig hjem, kan vi si, og jeg ble heller ikke lenge på betongbryggen der, før jeg stupte uti igjen og svømte tilbake.

Nei, det var en herlig dag. Olia møtte meg i vannet, og jeg var prins og reddet henne, og hun var havfrue, prinsesse og det ene og det andre, og alltid lykkelig over å bli reddet, og mange ganger skapte jeg større problemer med redningsaksjonene mine, enn hun ellers ville hatt, og begge var vi lykkelige i solen. Det gikk ikke lenge før jeg styrtet av gårde for å kjøpe middag til min vidunderlige kone, middag i betydningen mat midt på dagen, hva det ville bli, var det ingen som kunne vite.

Det ble Plov. Og som det av og til blir, ble det til at jeg kjøpte to porsjoner, og spiste begge porsjonene selv. Det var med min kones velsignelse og til min glede, for jeg var veldig sulten, og hun var ikke det. Og jeg fant på ny anledning til å gi en utlegning om hva jeg mener om mat, der noe av hovedpunktet altså er at smak, utseende eller pris aldri må gå bekostning av mengden. ”Hva er poenget at det ser godt ut, hvis man ikke blir mett av det?” er et argument også min kone liker godt, og jeg benyttet sjansen til å rose henne for det. I samme slengen roste jeg maten hennes, som er veldig god og alltid rikelig, og jeg roste også henne fordi hun er så pen og snill og god.

Jeg stjal meg til enda et lite bad før det var tid for å gå hjem. På veien stakk vi innom butikken for å kjøpe vann for tørsten og kjøtt til middagen, det vil si at jeg stakk innom, mens hun gikk hjem. Jeg var i tre butikker og fant nok av vann, men kjøtt er ikke så enkelt alltid i fremmede land, og jeg valgte i stedet for å gjøre et bomkjøp, å gå hjem og glede meg over en ny god middag med poteter og tomater eller egg, eller hva hun måtte finne på. Hun fant på å gå i butikken selv.

Det var samme, råtne kokeapparatet, det tok en time å lage poteter med det, men nå kunne hun i det minste lage det inne i vårt eget rom på vår egen kjøkkenbenk, og ikke som sist ute på veranden med en ledning i spenn inne fra rommet og ut. Vi spiste ute på den lille, trivelige forhøyningen vi har for oss selv like utenfor, katten var selvsagt, selverklært gjest, og etterpå gikk vi inn for å se på dagens fangst av bilder.

Det var under bildeseansen hun ble aldeles trøtt og sovnet, og jeg fikk satt meg til med skriving (og kattefjerning). I løpet av dagen fikk vi også begge snakket med våre mødre, som skulle være godt informert. Som alle vil forstå har det vært en alle tiders dag, og jeg kan legge meg like fornøyd som jeg har sovnet alle de andre dagene her nede. Og våkne like lykkelig i morgen.

Denne dagen skulle vi til Pusjkina. Det er et stoppested mellom Alusjta og Jalta på Krim.

Som alltid går veien nedover, mot sjøen.

Vi prøvde oss på noen snarveier, og havnet i noe som lignet mistenkelig på gårdsrom.

Vi forsynte oss av plommer underveis.

Plutselig midt ute i ingenting kom vi til en veisperring. Det var plent umulig å komme gjennom dem, selv om vi var fottturister. Vakten som stod der, sendte oss i stedet ut i vinrakene ved siden av. – Det var ikke hans oppgave å passe på dem, som han sa.

Hele tiden hadde vi usikkerheten over oss at vi kanskje måtte snu, og gå opp igjen.

Olia fortalte hvordan husene og eiendommene rundt omkring var eid av rikfolk og deputater. De stengte av, så de ikke skulle få besøk av vanlige folk.

Til slutt kom vi oss ned til det som viste seg å være Utjos, like i nærheten av vårt kjære Santa Barbara.

Det var imidlertid sterk vind, så sterk at det var omtrent umulig å bade. I stedet tok vi bilder. Og Olia kunne sole seg, mens jeg kunne se på bølgene, og russere og ukrainere som mer eller mindre frivillig utfordret dem.

Når det kom til det punkt at vi var sultne, gikk vi til favorittrestauranten vår i Santa Barbara.

Til sist gikk vi på kino, Terminator 4. En kjempefilm  å se på russisk.

Vi var veldig godt fornøyde etterpå, selv om det var litt risiko. Det var ikke helt gitt at vi ville komme oss hjem. Men vi var heldige, og fikk en privatbil til å kjøre oss hjem for 30 griven. Det var en begivenhetsrik dag, som slett ikke er skildret i sin fulle bredde, her.

Denne bloggposten er meget passende skrevet på toget, om morgenen, på vei til Krim. Min kone sover ennå, jeg er våken, har vært det lenge, og har bestemt meg for skrive litt mens jeg nyter utsikten og tilværelsen. At jeg sitter på dette toget, viser at alt har gått bra, og at vi er i rute. Hvordan vi kom dit, er hva denne bloggposten skal handle om. 

Og før jeg fikk skrevet noe som helst, våknet min kjære kone, slik at skrivingen måtte vente, og foregå i huset vårt i Alusjta, lenge etter at vi hadde kommet helt frem og alt var godt. Sånn går det av og til. *** Og som om det ikke var nok, gikk det ytterligere noen uker, slik at deler av teksten også er skrevet i vår nye leilighet i Alupka. Så sammenhengen vil kanskje være så som så.

Det siste som skjedde i går (altså dagen før bloggposten, smilefjes) var at vi fikk sendt av gårde søknaden om familiegjenforening i Norge. Dermed var alt klart for avreise, og starten på den egentlige ferien. Jeg hadde trodd vi bare kunne sende av gårde søknaden mandagen etter bryllupet, maks tirsdagen, og så reise påfølgende onsdag i ro og mak til Krim. Slik gikk det altså ikke, vi måtte vente en ekstra uke.

Men når den uken var gått, kunne vi altså sende søknaden. Det gjorde vi, og så gikk vi hjem og slappet av. Kampen mot ukrainske myndigheter er litt stressende, så vi lot være å kjøpe togbilletter med en gang, det holder med ett gjøremål hver dag, av og til.

Onsdag morgen eller det vil si formiddag gikk vi enkelt og greit og kjøpte togbillettene. Etter fjorårets togreise alene gjennom Sibir var jeg godt vant med å bestille billetter i små billettluker, men det var nå herlig å ha en innfødt til å gjøre det også. Hun visste sågar om et ekstra utsalg, hvor det var mindre køer enn på Hovedjernbanestasjonen. Og vi fikk akkurat de billettene vi ville: Til Krim samme kveld, 2305 var det vel, om jeg ikke husker feil, og til Simferopol neste ettermiddag. Plastkart. Det vil si en slags andre klasse, jeg har skrevet mer om det andre steder på bloggen, sjekk for eksempel tag “Russiske tog”, eller posten Å reise med den transsibirske jernbanen. Hjemreisen skulle være 12. august, første klasse.

Min driftige kone hadde også en plan. Da hun skulle sende søknaden om familiegjenforening dagen før, viste det seg at hun manglet en kopi av det ene dokumentet, og kunne skaffe seg det hos en notarius i nabobygningen. Denne hadde imidlertid ingen oversetter, og min arbeidsomme kone tenkte at dette kunne være en jobb for henne, eventuelt meg. Her var det sikkert mange som trengte en første og beste oversetter fra norsk til russisk eller engelsk. Så vi rakk innom hit for å forhøre oss om dette, før vi reiste hjem for å pakke.

Jeg var jo litt stresset med tanke på pakkingen, jeg hadde jo ikke begynt pakkingen i det hele tatt. Ei heller hadde jeg kjøpt flybillettene hjem igjen, eller sjekket når arbeidet startet opp igjen etter ferien. Jeg hadde i det hele tatt en hel del ting og gjøre, og kunne må jeg få lov til å si godt utsatt denne jobbsøknaden på notariuskontoret, men det er herlig å være gift med en kone som på noen felt er roligere enn jeg. Hun tok pakkingen med knusende ro, og var ferdig etter å ha pakket en sekk mindre enn min håndbagasje. Da hadde hun i tillegg tatt med to tepper for oss begge til å sitte på. Og alle klær, sminkesaker, alt en kvinne trenger, pluss norsk lesestoff i Dagbladet og Stavanger Aftenblad, pluss. Jeg gratulerer henne. Hun imponerer meg.

Selv skjønte jeg ikke før det var for sent at det tok seg aldeles pinlig ut at jeg skulle tumle rundt med hele store kofferten, pluss hånbagasje større enn hennes bag. Men gjort var gjort, pakket var pakket, både Olia og hennes mor lo av meg, og det gjorde de rett i. Jeg var førstereisegutt, og viste det med all tydelighet i pakkingen. Neste gang skal jeg klare meg med mindre.

Jeg tenkte å få oppdatert bloggen med en siste post om at nå reiser jeg, men datamaskinen til Olia streiket akkurat i det jeg var i ferd med å poste den. Viktigere var det da at jeg fikk kjøpt flybillettene hjem, og sjekket ut at jeg kom hjem i tide til jobben. Mens jeg gjorde alt dette, sørget Olia for vår utmerkede niste.

Og da tiden var inne og alt var klart, satte vi oss ned etter russisk tradisjon, og ventet litt i stillhet på koffertene, før vi forlot huset. Bryllupsreisen var begynt.

Vi fikk i det minste sendt soknaden. Det var som alltid litt stress. Og det var en spesiell følelse da hun gikk inn porten, mens jeg måtte stå igjen utenfor. Dette var en sak mellom henne og ambasseden. Hun ble svært lenge der inne, over en time. Og da hun endelig kom ut, var det bare for å hente enda en kopi. Så var det like inn igjen.

Nå er det til å vente på avgjørelsen.

Her inn på ambassadeområdet gikk hun...