For snart 7 år sidan kjøpte eg eit par SkiTrab Piuma Freerando. Dei var breie og fjærlette frikøyrings-rando ski. Midtbredda var heile 78 mm, men like vel vog ikkje skia meir enn 1290gr. Skia er bra og har den fortsatt. Den blir tatt fram for turar som krever lite vekt. Eg har blitt forundra over kor standhaftig SkiTrab har vert til kun å laga ekstremt lette ski. Få frikøyrarar har vel høyrt om SkiTrab, men det vil kanskje endra seg til neste år?

Dynafits geniale TLT patent er no 10 år gamalt og andre kan ta i bruk teknologien. Dette er det fleire som kastar seg på og G3 sin ONYX er vel den mest kjennte. SkiTrab viste fram ein prototyp på årets ISPO messe som ser svært interessant ut.

SkiTrab TR-1 vert ikkje tilgjengeleg før neste sesong men nokre tekniske fakta er klare:

• Vekt 560 gram(!)
• DIN opp til 14
• Ski til gå modus uten å løsna sko (som ONYX)

Samanlikna med årets Dynafit TLT Vertical FT12 som er 500 gram (m/skistoppar) er dette spennande. Om skistoppar er med i vekta påTR-1 er uvisst, men at bindingen kan bli ein verkeleg bra frikøyringsbinding er det gode sjangsar for. Er dette første steg mot meir frikøyrings orientert utstyr frå SkiTrab?

Les meir på http://www.tetonat.com/2009/02/new-skitrab-tr-1-alpine-touring-binding/

Julegaven som noen ikke fikk

Av og til kjøper man bare sjit – ting som overhodet ikke svarer til forventingene. De fleste ting er jo “greit” – det utmerker seg hverken hit eller dit, sånt du kan finne på å kjøpe en gang til, eller like gjerne prøver noe anna. Og av og til treffer man blink på og kjøper ting som tangerer genialt. De to første kategoriene er mest interessant her i våre utstyrsomtaler – ja  omtale ja – ikke test. For dette er og blir synsing sånn som tester flest. Først ut er en veldig usannsynlig greie jeg kjøpte som en overskuddsting mest for at det var billig i en eller annen bestilling fra backcountrygear og mest fordi jeg hadde tenkt at mitt hjelmbrukende søskenbarn kunne få det i gave ved en eller annen passende anledning. Ettersom jeg selv ikke brukte hjelm i kalde omgivelser noe særlig.

Greia er en Smartwool helmet liner – altså ei lita tynn hette i fineste merinoull som du kan ha under hjelmen. Hmm, nå ser det ut til at det heter headliner på sia til smartwool.  Eller bare på huet. Nå som tempen ganske lenge har ligget mellom 0 og 4 røde merka jeg at det ble kaldt på øra, og tildels i mitt uflidde og svette hår. I et øyeblikks klarsyn for en måneds tid siden kom jeg på denne greia i gaveskapet, og uten videre ble den forært til meg selv uten større sermoni.

Gjennomsvett helmet liner

Det viste seg nå etter et par runder med denne radiatoren over spekulatoren at denne lille greia er bortimot så genial som den er enkel. Det har ikke vært kaldt i det hele tatt, og i og med at den er av ull kan jeg bli så svett jeg bare vil. Og det hjelmen ikke fanger opp det fanger øyensynlig denne badehetta opp. Eller så er det så kaldt at jeg svetter litt mindre. Anyway, en sånn liten sak kan anbefales – fryser du på fingra ta på deg ei lue heter det jo. Det blir jo litt vanskelig med hjelm, så da kommer denne relativt hendig inn på banen.

+ Klør ikke. Tynn og behagelig. Varm nok i massevis. Catcher antakelig noe svette. Lukter ikke guano selv om den har vært gjennomsvett noen ganger uten vask. Passer i svært små lommer om nødvendig.

- Litt frøs/nupping fra reimer og sånt, så mulig den ikke lever evig.

Totalvurdering: Tangerer genialt

Jeg kjøpte Origins Clear Improvement Active Charcoal Maske for en stund tilbake etter å ha hørt at den var veldig bra. Det er en svart/grå maske som visstnok skal rense ansiktet ganske effektivt.

Konsistensen er ganske kremete og tykk, og jeg føler at jeg må bruke ganske mye hver gang. Så ikke drøy med andre ord.

Etter omtrent 10 minutter blir den stiv, og etter det svir det litt. Jeg merker ingen bedring i renheten av porene mine, og jeg har brukt den regelmessig en god stund. Prøvde også etter å ha sittet i badstue, og det var ikke merkbart mer effektivt det heller. Så ingen “clear improvement” for meg.

i tillegg til dette blir huden min ganske rød og følsom etter bruk, og er rød ganske lenge! Regner med at det er hudtypen min og denne som kræsjer et eller annet sted!

Kan være denne funker for noen, men for meg var det bare sløsing med penger!

Ifølge Michael White og Alice Morgan er dokumentation og erklæringer med til at fastholde hvor langt en person er kommet i forhold til sit problem.

Når en person genforfatter sit liv og sine relationer til andre mennesker, kommer personens indsigt i problematikken og personens præferencer i livet til at stå skarpere.

Den dominerende histories indflydelse aftager, i takt med at nye og foretrukne historier kommer til syne.

Et dokument over et afsluttet forløb registrerer personens præferencer, viden og beslutninger, så personen altid har adgang til dem.

Denne reference er et terapeutisk dokument for et afsluttet coaching forløb hos Spirit and Mind ApS.

Hvordan vil du beskrive dit liv/din hverdag før forløbet hos Spirit and Mind ApS?
Min hverdag var fuldt med mange tanker og bekymringer og da det så nærmede sig eksamenstid, kunne jeg ikke både overskue en familie, der ikke hang sammen, et arbejdspres der krævede overarbejde og så også læse til eksamen. Det gjorde, at jeg sov meget og ikke kunne komme op om morgen og det gik også meget ud over min træning og den rytme jeg havde i det. Og da jeg har gået både til coach og psykolog før, havde jeg tænkt tanken at opsøge en af delene igen, men gjorde først noget ved det, da en veninde bemærkede, at jeg ikke helt var mig selv mere.

Har du gået i terapi/coaching før? Er der nogen forskel på den terapi/coaching og den narrative tilgang? Hvilken effekt har denne eventuelle forskel haft på dit forløb?
Ja, som sagt ovenfor, så har jeg gået hos både en coach og en psykolog før, jeg har også gået i noget gruppe terapi, så har hørt mange teorier, men aldrig ordet ”den narrative tilgang” før hos Inge. Måske har de andre brugt den, det skal jeg ikke kunne sige, men jeg har ikke hørt ordet før. Da jeg gennem mine forløb hos forskellige behandler har fundet ud af, at man skal være åben og motiveret for at arbejde med sig selv, syntes jeg, det er spænende med nye tilgange og perspektiver at se ens liv ud fra. Så jeg syntes, at det for mig har været en positiv oplevelse at bruge den narrative tilgang til tilværelsen.

Køn og alder?
Kvinde, 27 år (26 da jeg startede hos Inge)

Hvorfor valgte du Spirit and Mind ApS?
Jeg har en veninde, som er inde i min familie situation og jeg snakkede med hende om at det hele var ved at være lidt uoverskueligt igen, men havde ikke rigtig lyst til, at jeg skulle til psykolog igen. (Hun havde dog også sagt til mig, at hun godt kunne mærke, at der var en del som gik mig på). På hendes arbejde, havde hun fået en mail af nogle kollegaer til en coach. Hun sendte mig linket og efter et par dag kontaktet jeg Inge, som hurtigt svarede tilbage og så var mit forløb i gang, nok hurtigere end jeg selv lige havde regnet med.

Hvad tager du med dig fra forløbet?
En fornyet tror på mig selv, og at de handlinger, jeg gør her i livet, er i orden. Samt en tro på, at mine “kære” godt kan klare sig selv, uden at jeg skal være der og gøre tingene for dem.

Jeg skal til eksamen i morgen og indtil nu har jeg ikke været nervøs, men har de sidste par dage lavet en god blanding af at lave opgaver til eksamen, slappe af, flyttet for min bror og tage til træning. På den måde har jeg både lavet det jeg godt kan lide at lave samt fået læst, så jeg føler mig klar til i morgen. Noget har hjulpet, hvilket føles meget rart.

Hvad har været mest betydningsfuldt ved forløbet?
At jeg har accepteret, at jeg ikke kan rede mine kære, men at de selv må tage ansvar for deres handlinger. Jeg er her som en støtte, når de beder om hjælpen. Samt jeg har fået øjnene op for, hvor meget vi mennesker har at være glade for, selv små hverdagsting sætter jeg nu pris på, og det har gjort mig til en mere glad person igen.

Hvor lang tid varede dit forløb?
Tja, hos Inge en 3-4 måneder, men før det har jeg gået hos en anden coach, psykolog og gruppeterapi over 2 år.

Hvor effektiv vil du vurdere forløbet til at have været?
Syntes det har været effektivt og fået mig til at komme på rette kurs igen, da jeg var på vej ned i en ond cirkel. Måske det har gået lidt hurtigere end normal, da jeg jo har haft gået andre steder før og er kommet ind i rytmen med at arbejde med mig selv, for det er helt sikkert en proces, som alle skal lære, før at det virker.

Ville du anbefale Spirit and Mind ApS til andre?
Ja, det vil jeg helt sikkert, hvis der er nogle, som står og har noget de tumler med og gerne vil have en at snakke med om det.

Hvad var din problematik/problematikker?
Der var flere problematikker, men den største var, at de alle sammen var ved at kører sammen oppe i mit hoved op til eksamen. Så første problematik var min eksamensangst, som vi over telefonen fik gjort noget godt for. Så er der problematikker med min familie, min søster som i 2007 prøver at begå selvmord, en nytårsaften, som går i hat og briller og min søster kommer på Ballerup psykiatrisk afdeling men hjem dagen efter. I marts 2008 beskylder min søster min far for incest og vi tager handling og vi starter alle i terapi (min bror, søster mig og min mor). Min far har i en periode sin egen psykolog. Min bror mister sin elevplads og går lidt ned en mindre depression. Min søster bliver gravid og går først til lægen i 8 måned. Og så er mine forældre i gang med at blive skilt. Min søster skulle ikke først have barnet, men nu skal hun have det og har den sidste måned boet på et observationshjem.

Hvad effekt har forløbet haft for din hverdag?
Vil sige at det har givet mig mere overskud til at koncertere mig om mig selv, og det jeg gerne vil have tid til i mit liv. Og ikke tænke helt så meget på de andre.

Er der sket nogen ændring i dit forhold til andre mennesker?
Tror ikke der er sket det store i forhold til mennesker generelt. Der er sket en forskel i forhold til min familie, da jeg har accepteret, at de selv kan og skal tage ansvar for deres egne liv også selvom tingene går langsommere, end jeg måske syntes, de burde.

Er der sket ændringer på dit arbejde og i din fritid?
Givet mig mere overskud og gjort mig mere positiv. f.eks. på arbejdet, hvis der er noget som går mig på, så går jeg ind og spørger til det i stedet for at gå og mugge over det, for som oftest er der en fornuftig forklaring bag.

Er der sket ændringer på områder, der ikke umiddelbart har noget med din/dine oprindelige problematik/problematikker at gøre?
Ved en øvelse omkring hvad jeg var taknemlig for, blev jeg bevist om hvor heldige vi som mennesker er og hvor meget jeg har i mit liv, som jeg bare skal være glad for. Og nu hvor jeg har fået mere ro på selv, føler jeg mig også parat til at gå ud og finde “prinsen på den hvide hest”.

Hvis du skulle navngive det du tager med dig i et ord, hvad ville det så være?
Accept

Klik her for yderligere information på Spirit and Mind ApS’s hjemmeside

Jeg kjøpte denne samtidig som jeg kjøpte foundationen min, som dere kan lese omtalen om her. Dette er da et veil som skal legges over foundation for å matte ned eller for å i glød. Denne er da for glød.

Som et all-over pudder syns jeg det blir litt mye, men som highlighter fungerer den helt perfekt! Grunnen til dette er at den har litt skimmer i seg, noe som sier seg selv ettersom den skal gi glød Skimmeret i seg selv er veldig fint, men under noe lys ser det litt grønt ut.

Så konklusjonen er at dette pudderet er veldig fint som highlighter, men for meg personlig passet det ikke så bra som pudder for hele ansiktet 4 pudderdåser

MAC sin studio sculpt foundation var kjempe stor akkurat idet den kom, og mange ville ha den, inkludert meg. Dette var da før jeg innså at mineralfoundation er “the way to go” for det aller meste!

Studio Sculpt er en krem, nesten gele, foundation, som skal gi medium dekkevne, med muligheter for å bygge til full dekkevne. Når det kommer til påføring vil jeg si at en kost à la MAC sin 109 (Sigma SS109) er best. Det er VANSKELIG med en kost som 190 (med andre ord, en pensel-kost).

MAC har jo NC og NW systemet sitt, hvor NC er for varme hudtoner og NW er for kalde. Jeg har lettere varm/nøytral hud, men NC i studio sculpt ble ALT for gul for meg. Så nesten syk ut.

Den legger seg oppå huden som en hinne, og ser med en gang kakete og jævlig ut. Utover dagen så sprekker den opp så det ser ut som huden din er i flak. Ikke pent for å si det sånn. På MAC sine hjemmesider så sies det også at denne skal være fuktgivende! NÆT! Man (det vil si, jeg) blir utrolig tørr i ansiktet av den!

Det som kanskje er værst med denne er at den gjør at huden min klikker helt. Har aldri hatt så mye urenheter som da jeg brukte denne. Jeg hadde jo så innmari lyst til å like den, og derfor tenkte jeg at hvis jeg bare fortsetter å bruke den, så blir huden min vant til den.. det skjedde ikke. Absolutt ikke en favoritt med andre ord. Vil aldri anbefale denne, og jeg angrer så sykt på at jeg kjøpte den!

bare en pudderdåse her…

Som tidligere nevnt har jeg gått til innkjøp av ny mineralfoundation, og det var på tide. Min EM-mix var litt for gul for meg, og jeg syns den er litt vanskelig å påføre! Fikk alltid en superkonsentrert flekk med foundation i ansiktet. Uansett, jeg fant ut av det, men da ble jeg pluttselig tom for foundation!

Så da gikk jeg for Tikei, som visstnok skal være den nye stjernen på mineralsminke-himmelen! Og fy fader så enig jeg er. Husker ikke helt hvilken farge jeg har (lurer på om det er N2), og den passer så innmari bra! Huden blir helt feilfri! Tikei er selvfølgelig helt trygt med tanke på Bismuth¨!

Hvis jeg kun trenger lett dekkevne (til trening og tur til butikken osv) bruker jeg tørr kabuki, men hvis jeg vil ha litt mer watter jeg opp med MAC sin Fix+, og da blir resultatet helt fantastisk!

Hvordan jeg kommer til å reagere på denne fremover vil vise seg, ettersom huden min går inn i tørke om vinteren, men jeg tror nok dette kommer til å ordne seg med en god fuktighetskrem. Har ikke fått noen som helst dårlige reaksjoner på denne, om ikke annet har huden min blitt bedre!

Kjøpte også et veil som det kommer omtale om senere, også fikk jeg med noen øyenskyggeprøver som jeg skal lage en EOTD med. Har Twilight fra tidligere, og den er helt NYDELIG!!!

konklusjonen med denne omtalen er at Tikei er den beste mineralfoundationen jeg har prøvd, og jeg elsker den av hele mitt hjerte! Fem stjerner (pudderdåser)!

Vil du ha foundation fra Tikei? gå inn her: http://www.tikei.se

Er du ikke abonnent? Som vanlig legger vi ut artikkelen her, dog med et lite forsprang til abonnentene. Det er forøvrig enkelt å sikre seg et abonnement; ta kontakt med Norske Sjømatbedrifters Landsforening.

Du nikker allerede genkendende til den, da den hårrejsende jingle spiller op til den og den irriterende overglade kvinde i tv’et åbner munden – ja vi taler om din hadereklame.

Ligesom alle har et sæt yndlingsreklamer har vi også alle en række hadereklamer, der kan få os til at krumme tæerne sammen. Men som de fleste måske så også har lagt mærke til, er det ikke blot favoritreklamerne, men også netop hadereklamerne, som man genfortæller, når snakken falder på emnet. Det er faktisk ofte sjovere at genfortælle de dårlige reklamer og grine af dem sammen med andre i hyggeligt lag end de reklamer, man synes er de gode. De dårlige reklamer klistrer sig på nethinden og forbliver i hukommelsen – det må man da sige er god reklame

Simon Spies havde en talemåde, der sagde, at dårlig omtale er bedre end ingen omtale. Så selv om produktet eller virksomheden bliver mindre flatterende omtalt, så bliver det i det mindste nævnt og husket. Det er helt sikkert en god pointe, og på det seneste er der opstået nye former for reklamestunts og markedsføringstiltag, der virkelig sætter Simon Spies’ ordsprog til debat.

Virksomheden Cult har jo flere gange været til heftig debat for deres outdoor reklamer med næsten nøgne piger. Reklamerne fanger da også helt sikkert en del mænds opmærksomhed og ikke mindst kvindernes opmærksomhed i total forargelse. Diskussionen gik – er det porno eller reklame?

Og Cult har fortsat sin provokerende markedsførings/reklamestrategi. Her i 2009 mente Cult så åbenbart, at der skulle mere til end blot en sexet nøgen kvinde til at få salget af Cult Shaker til at stige, derfor greb de til nye men igen ekstreme midler.

CULT BETALER DIN TATOO!!! – sådan lød det her i sommeren på www.cult-party.com. Valgte man at få Cults nye RAW logo tatoveret på sin krop, betalte Cult en for det. Der skulle ansøges om det og priserne lød på:

- Overarm 5000 kr.
- Skulder 4.000 kr.
- Underarm 6.000 kr.
- Ben 3.000 kr.
- Ryg 3.000 kr.
- Mave 3.000 kr.

Flere hundrede unge sendte en ansøgning men kun nogle få blev udvalgt og fik tatoveret Cults nye RAW logo på deres krop.

Dette markedsføringsstunt fra Cults side skabte hed debat og forargelse landet over. Flere aviser kommenterede endnu engang på Cults voldsomme markedsføring som her i ekstra bladet eller her på fpn.dk , og der blev diskuteret om det denne gang ikke var lige på kanten af, hvad der var acceptabelt.

Manden bag Cult, Brian Sørensen, var så d. 2. september 2009 i Go Morgen Danmark til en lille snak om deres seneste Guerilla marketing kampagne.

På sin egen blog skriver Brian Sørensen i ét af sine blogindlæg: ”Og ja jeg har sagt at Simon Spies ikke har levet forgæves, for jeg er da super glad for at det er mig medierne kontakter når der er så vigtig en sag, så som den kære Simon sagde; Al omtale er god omtale.”

Cult er altså endnu engang blevet landskendt for sin ekstreme markedsføring, hvor de denne gang har gjort unge til levende reklamesøjler. Brian Sørensen bliver inspireret til hans markedsføringskampagner, når han rejser rundt i verden, bl.a. Miami, New York, Ibiza, London og mange flere steder.

Er vi danskere blot mere forsigtige og beskyttende, hvad angår markedsføringsstunts. Er Cult innovative og nytænkende, eller overskrider de grænsen for, hvad vi i Danmark finder ansvarlig markedsføring? Det kan jo debatteres og diskuteres….hvad mener du?

Jeg er selv ikke i tvivl om, at vi her har med en virksomhed at gøre, der har forstået at tale til deres målgruppe, skabe interessevækkende markedsføring og udnytte deres ekstreme markedsføringsstrategi til at gøre sig bemærkede i medierne. Hvis det ikke er god markedsføring og reklame, hvad er det så?

Jeg er en fast bloggleser, og bloglovin er min beste venn på nettet! En eller annen dag forrige uke, satt jeg og kjedet meg og begynte å gå igjennom “beauty-blogger”. Så fant jeg noe… og gud som denne jenta kan sminke seg. Etter det jeg har skjønt så jobber hun på Make Up Store i Sverige, og hun har “skills”!!!
Jeg anbefaler denne bloggen på det sterkeste!!!
http://www.micromiss.se/

..i dagens Fremover

Fremover 221009

88 palettene fra http://www.coastalscents.com har vært enormt populære, særlig i youtube-miljøet! Noe som er meget forståelig! Det er en palett, men 88 farger, som burde være mer enn en person noen gang kommer til å trenge (men vi vet jo alle at det ikke holder ;P)!

Fargene er alt fra rød til gul til grønn til bronse osv osv osv! Så det er trygt å si at man har en del. De er en blanding av matte og satin/lett shimmer. Personlig hadde jeg satt stor pris på litt flere matte farger.

Selve skyggene har en god konsistens, men ikke like “myke” og “silkete” som MAC sine. CS skyggene er litt på kanten til smuldrete, som det det eneste jeg ikke liker. Det drysser jo ikke av øyenene når det først er på, men det gjør at mye skygge blir sløst bort, og skyggene sitter så tett at hvis du bruker to rett ved siden av hverandre, kan den ene drysse over i den andre, og du får ikke riktig farge.

Jeg liker denne paletten veldig fort, men det blir litt dumt å ha så mange farger som sitter fast i en palett uten mulighet til å skifte ut noen. Man bruker jo selvfølgelig favorittene sine først, og da er man stuck med en haug med farger man aldri bruker. Også er palettene ganske stygge utvendig, men det kan jo fikses skal legge ut noe om dette senere.

Totalt blir vel karakteren en 4. Gode farger, litt smuldrete og dumt at man ikke kan skifte ut

Jeg vet ikke om dere er like store neglenerder som meg, men jeg elsker alt som har med negler å gjøre! Neglelakk er den enkleste måten å endre neglenes utseende på, og i det siste har den store trenden vært matte neglelakker. Jeg ble selvfølgelig veldig tiltrukket av disse, men så tenkte jeg at jeg har en skuff full av neglelakk, så hva skal jeg med fler i samme farger som de jeg har, bare matte?

Det er her Orly Matte Top kommer inn! Det er en overlakk som gjør neglelakken du har på matt! Konseptet er helt genialt, og jeg syns det virket veldig lurt! Selve lakken er gjennomsiktig med bitte bitte små skimmerpartikler, som utrolig nok gir en veldig fin effekt! Lakken bruker en 3 til 5 min på å tørke godt nok, men 15 min til for at du ikke ødelegger den lett. Og den gjør for all del det den lover. Lakken du har på blir matt, noe som er moro i seg selv! Særlig rosa og grå neglelakk er veldig fint matt! Nå har jeg jo ikke testet med alle jeg har, men skal legge ut noen bilder om noen dager

Men nå skal vi over på det negative! Jeg vet ikke helt hvordan de andre matte overlakkene fra andre merker reagerer, men Orly Matte Top holder bare en dag… og det er langt ifra godt nok i min bok. Jeg har hverken tid eller energi til å lakke neglene hver morgen, og derfor trekker dette mye ned hos meg!

Jeg skal teste en annen en snart, og dere har sikkert hørt om den, Essie Matte about you! Når jeg har kjøpt den, og den er i hus skal jeg selvfølgelig skrive en omtale

Orly Matte Top får tre poeng av meg… trekket kommer fordi den slites av så fort!!!

I dagens Harstad Tidende har samarbeidsprosjektet fått omtale

Det er duket for den første i rekken av mange spillomtaler her på Livet i 8 biter. Første spill ut er et spill som kun kom ut i Japan, det kom til SFC eller SNES som den er kjent som her på våre breddegrader. Spillet er fra Hudson Soft som kanskje er mest kjent for sine Bomberman spill. La oss spille DoReMi Fantasy!

Siden spillet aldri ble sluppet utenfor Japan så er all teksten temmelig umulig å forstå med mindre man er en kløpper i japansk. Heldigvis er dette et plattform spill og de små filmene som kommer med jevne mellomrom er såpass enkle å forstå at man kjapt skjønner hvordan man spiller. Historien derimot er jeg litt mer usikker på, men du spiller en liten kar som er temmelig lik Link. Han har en stor lue som er animert helt fortreffelig, og som han gjemmer seg i hvis man ikke rører på kontrollen over tid.

Hva han heter vet jeg ikke, men jeg har valgt å døpe han for Alvin siden han minner meg om en liten alv. Han har fått i oppdrag av en jeg mistenker for å være Edvard Grieg om å samle sammen en haug med instrumenter som har blitt stjålet av noen merkelige skapninger. Disse er bossene og når man slår de får man instrumentet. Etterhvert begynner man også å samle deler av stjerner og jeg tror dette er for noteark til sanger eller noe slikt. Edvard gir deg iallefall oppdraget om å begynne jakten på instrumentene i starten av spillet, og da er det jo bare å kaste seg ut i DoReMi Fantasy sin herlige verden.

Måten man viser hvor mye helse Alvin har er veldig kul, når han har fullt liv har han grønne klær. Da tåler man 3 treffer før man dør og må starte banen på nytt. For hver treff man får mot seg bytter altså fargen på klærne, det går slik: grønt, blått og rødt. En ganske bra måte å komme unna den mer tradisjonelle livsmåleren. Man finner også masse ulike hjelpemiddel ettersom man spiller, tyggegummi og svevesko er to av de første man støter på. Sveveskoene er fantastiske og en stor hjelp på baner med mye hopping over farlig grunn. Alvin har et slags blåserør som han bruker som våpen, og han bruker det til å blåse blobler som man fanger fiendene inni for så å løpe inn i dem og sende de flyvende avgårde. Det går også å hoppe på enkelte fiender for å sprette videre og midlertidig nøytralisere dem.

DoReMi Fantasy er et spill som har latt seg inspirere av flere kjente spill, spesiellt Super Mario World (SMW) men også Sonic ser man referanser til i spillet. Verdenskartet er som i SMW og det er forståelig at de har valgt å gjøre det slik, det fungerer jo helt fantastisk bra og gir en bra oversikt over hva man har foran seg.

Fiendene i DoReMi Fantasy er veldig kreative og morsomme å møte. Alt fra fulger og vandrende grønne småbusker til hjemsøkte gjøkur og Lumière fra Skjønnheten og Udyret. Det er også en fiende spesiellt jeg lo godt av. Alle har vel møtt Lakitu fra Super Mario serien, han som sitter på toppen av en sky og kaster ned Spikys på Mario. Vel, han har en ukjent bror som jobber for Hudson Soft, en kokk som sitter i en flyvende stekepanne og kaster pannekaker ned på Alvin. Man finner også ulike power-ups og en av de som jeg likte veldig godt er en boble som gjør Alvin usårlig og superrask. Akkurat som boblen man får i Sonic spillene.

På hver bane finner man også et hjemsøkt hus, det låter sikkert kjent for de som har spilt SMW. Men selvom DoReMi Fantasy låner fra andre spill så er det hele gjennomført og omgjort på en måte som gjør det til noe helt eget. Det er tydelig at utviklerene har mye kjærlighet til de store klassikerene og med DoReMi Fantasy gjør de en herlig honnør til de spillene. Vanskelighetsgraden er veldig behagelig og selv jeg med min dårlige koordinasjon og reaksjonstid leker meg igjennom de ulike banene og bossene. Noen vil kanskje si at det er for lett, men personlig liker jeg at det ikke er så blodig vanskelig. Det finnes nok av slike spill fra de forrige generasjonene.

Etter man har bekjempet den første bossen i spillet reiser man til sjokoladeland og der begynner jakten på den første stjernen. Baner som inneholder en del av stjernen har en glødende stjerne på brikken sin, som forsvinner når man har funnet den. Noen er lette å finne, mens andre er gjemt langt bedre og krever litt grubling for å finne. Banedesignet er utrolig bra og veldig mye omtanke har blitt lagt ned i den. Spesiellt artig er det når Alvin hopper ned i halsen på en champagneflaske for så å bli skutt ut av den som en champagnekork. Sjokoladeland gjorde meg dessuten utrolig godtesjuk der man hopper rundt på toffepops og ballerinakjeks og sklir rundt i elver av melk.

I sjokoladeland møter man også en gammel kjenning fra Hudson Soft, nemlig Bomberman i egen høye person. Der møter man også en karakter jeg har valgt å døpe til Professor Kakedeig som forteller om hvorfor man må sanke sammen stjernedelene. Musikken er noe av det deiligste jeg har hørt, fins ikke masete og slitsom men er bare helt deilig å sitte å høre på mens man spiller igjennom de mange banene.

Etter å ha spilt DoReMi Fantasy i noen timer sitter man igjen med en veldig god følelse. Spillet er akkurat slik man forventer av et godt plattformspill, noe som ikke er så vanlig å se lenger. Mange flotte og kreative baner, morsomme fiender og en dose humor og sjarm som varmer et retrohjerte. Det er helt klart verdt pengene dine, enten du kjøper det til SFC eller laster det ned til Virtua Console til Wii.

Pluss: Kule baner, kreativ design, fantastisk grafikk, deilig musikk.

Minus: Noen av banene er veldig korte, kun på japansk.

Dom: 9/10

Denne deodoranten fikk jeg vite om gjennom Hilde Christina. Eller, jeg har jo brukt den blå i flere år nå, men etter jeg fikk vite, fra HC igjen, at den inneholder aluminium salter, så tenkte jeg at jeg kunne jo prøve den grønne.

Mitt første inntrykk var at den luktet litt rart. Veldig sterk! ikke vondt, men rart! Det andre jeg la merke til var at den svei som bare f%&¤ når man nettopp har barbert under armene. Ikke akkurat store plus.

Først merket jeg at jeg luktet litt værre enn jeg pleier pleier jo selvfølgelig å lukte som en eng med roser.. nå var det mer som en eng med løvetann med en ku-ruke her og der. Tenkte først at det var fordi jeg var på et unormalt varmt sted (var i Hellas), så da jeg kom hjem begynte jeg å lure på om det var noe hormon-greier som var på gang, men det var det jo ikke. Det gikk til det punktet at kjæresten min sa at jeg luktet som en haug med menn som hadde trent i 20 timer i strekk under armene… det skal nevnes at jeg hadde nettopp trent selv, så jeg regnet ikke med å lukte fantastisk, men ærlig talt… er jo ikke akkurat det en jente vil høre.

Kjøpte selvfølgelig en ny deo, og denne gangen var det tilbake til det gode, gamle, kjente, Biotherm deo pure blå, som har brakt meg tilbake til rosene mine

karakteren er herved to, og det er bare fordi den visstnok er bedre for deg enn vanlig deo!

Då tikka den einogtjuande bloggomtalen inn, om eg ikkje har oversett noko der ute på nettet.

I starten var det mest skummelt, sjølv om eg har eit ganske avklart forhold til at ikkje alle folk kan like alle bøker. Men etterkvart som folk har tatt så fint imot boka mi, har det blitt berre kjekt å lese. Både fordi folk les så forskjellig, likar forskjellige karakterar, stussar over ting eg trudde var enkelt, og ingen nemner ting eg meinte var opplagte rarietetar. Men også fordi eg oppdagar så mange fine bokblogger der ute!

Tusen takk, alle saman! Og om nokon les dette og lurer på om det er noko vits i å skrive omtale til bøker som allereie er omtalt av andre, – så er i alle fall eg ikkje i tvil: Skriv! Det fins minst eitt menneske som les med stjerner i augo. Forfattaren sjølv.

EOS er den beste leppepomaden jeg noen gang har prøvd! Helt sant! Jeg har vært igjennom mange, og har fått mange skuffelser for å si det mildt. Alt fra 8 hour cream som ga meg ørkenleppe i en måned, til Blistex som gjorde at leppene mine hovnet opp til tredobbel størrelse. Har også, som de fleste av oss, vært fast bruker av lipsyl.

Lipsyl, som så utrolig mange andre leppepomader, er stappfull av lanolin. Det er en ingrediens som er høyt oppe på listen, noe som betyr at det er en av de ingrediensene det er mest av! Lanolin er fett eller olje utvunnet fra saueull.  Noen kan jo si at det er organisk og derfor bra, og det er helt sikkert bra… for sauen! Men ikke så mye for våre lepper. Leppene blir fine og fuktige mens leppepomaden er på, men sekundet den forsvinner, blir leppene tørrere enn før, og voila, du er avhengig av lipsyl!

EOS derimot inneholder bare godsaker, og er helt fantastisk! Jeg har Sweet Mint, og det er faktisk noe som jeg har begynt å elske, for jeg var nemmelig litt skeptisk til smaken/lukten i starten. Det fine med denne er at den har en konstant avkjølende effekt, og jeg liker å føle litt at produktet funker!

Leppene mine har blitt utrolig mye bedre, og flaker mye mindre enn før! Har ikke fått noen bieffekter til nå, og tviler veldig sterkt på at jeg kommer til å få noen. Formen på beholderen er kanskje det som er mest uvanlig med dette produktet, men det er ganske greit! Man slipper å tulle med å stikke fingeren ned i en krukke (noe jeg personlig syns er litt ekkelt), og man kan ta både underleppen og overleppen i en sveip! Er ikke helt sikker på om det er noe produkt igjen når kuppelen er flat, me det gjenstår å se EOS lipbalmen har blitt min faste følgesvenn, og jeg skal helt klart kjøpe en ny en når jeg er tom for denne!

ingredienser:

Cocos Nucifera (Coconut) Oil*, Olea Europaea (Olive) Fruit Oil*, Beeswax (cire d’abeille)*, Simmondsia Chinensis (Jojoba) Seed Oil*, Flavor, Butyrospermum Parkii (Shea Butter)*, Stevia Rebaudiana Leaf/Stem Extract*, Tocopherol, Helianthus Annuus (Sunflower) Seed Oil*, Vaccinium Angustifolium (Blueberry) Fruit Extract*, Fragaria Vesca (Strawberry) Fruit Extract*, Prunus Persica (Peach) Fruit Extract*.
*ORGANIC
Certified organic by VOF.
NOT TESTED ON ANIMALS

Ein er ikkje berre debutant med første bok. Ein er debutant alltid. Første gongen alt. No er det første gongen eg skal skrive andre og siste boka om Eirabu.

Det er no boka er best. Det er no denne boka blir betre enn den førre, det er no alt samlast og løftast opp i dei geniale, litterære sfærer der intet menneske har satt sin fot, utanom favorittforfattarane mine sjølvsagt. Det er no eg kan sitje på altanen og drikke corona med limebåt i tuten mens eg intervjuer meg sjølv på engelsk, og må forklare om skriveprosess og korleis det er å slå gjennom i heile verda med eit brak. Som forfattar av mi andre bok er eg best, boka er best, alt er best, akkurat no.

Samstundes er førsteboka ute. Den er forlengst trukke ned frå dei geniale skylag, har gått gjennom heile realiseringsprosessen, og har blitt til bok i handelen. Ei bok som ein gong var like genialt svevande på planleggingsstadiets gyldne skyer over røynda. No er alle draumar og planar tilbakelagt, no er det ingenting som kan endrast, og det fins folk der ute som les.

Som forfattar av den første boka er eg ikkje mektig, genial, storslagen eller skråsikker. Der er eg sår, skjør, tilstades, høfleg, sit litt på sidelinja og takkar for gratulasjonar, mens eg har litt vondt i magen. Det er som med bryllup og gravferder. Du har kontrollen på deg sjølv heilt til det dukkar opp eit kjent ansikt du ikkje var budd på. Så kjem tårene.

Mine kom i dag.
Det har vore fantastiske lesarmeldingar rundt om på bloggar, avisene har vore meir “balanserte”, men jamnt over har eg fått skryt og folk har likt Song for Eirabu- Slaget på Vigrid.

Det begynte eigentleg i går. Ein knute eg ikkje visste var der, ga slepp. Aina Basso hadde skrive bokmelding, og eg merka at eg hadde vore nervøs på førehand. Ho skriv sjølv så poetisk og knapt, og er Samlagetforfattar med solid nynorskkunne. Ho les dikt og ho les høglitterære og kulturtrendy romanar, ho har god smak og kan meir enn meg om det meste som har med litteratur å gjere. Eg merka det var skummelt, eg følte eg hadde sendt boka mi på slottsmiddag utan å vere sikker på om den hadde skikkeleg bordskikk, om den ville klare seg greit, bra nok, drite seg ut, kjenne seg beklemt.
Aina si omtale ligg her.

Og så i dag, Idsartha. Dama som har møtt Neil Gaiman fleire gonger, ikkje fordi ho er amerikansk kjendisforfattar, men fordi ho har vore fantasylesar så lenge, kjent sjangeren og kven som er verdt å lese så lenge at ho har stått i små køar på Outland lenge før me andre fekk med oss at det sjørøvarskipet der, det brasar visst inn i himmelen.

Det knakar litt i nakken, noko brest, noko som har halde seg saman og budd seg på det verste: At dei som verkeleg har greie på det eg driv med skulle forkaste det.

Idsartha si omtale ligg her.

Eg skriv ny bok. Eg er den mektigaste forfattaren i universet.
Eg har gitt ut bok. Eg er skjør og lettrørt.

Drake, eg skal skrive deg. Ingen kan knuse Skjør Mektig på raude dagar.

Jeg er litt usikker på når det var jeg oppdaget Avil/Kristines (oversikt over alle de andre omtalene hos henne) blogg, og skjønte at hun var i gang med et bokprosjekt. Det er en stund siden, og jeg føler at jeg har fulgt skriveprosessen et godt stykke.  Innimellom har hun fortalt om kart og land og andre små glimt av det som skulle komme, til og med bokomslag (her fikk vi bloggleserne være med og mene noe om ulike alternativer / fargesettinger), og det har vært spennende å følge. Jeg har vært full av forventning, både basert på det Avil har fortalt omkring historien, og etter å ha lest avsnitt hun har publisert på bloggen. Jeg hadde store forventninger om vakkert, litt høystemt språk, og et nydelig nynorsk.

Så kom boka. Jeg hentet den i postkassa, pakket ut, holdt i den og kjente på papiret, snuste litt – slik jeg pleier med nye bøker. Så la jeg den til side, for jeg ble plutselig så nervøs for at den ikke skulle oppfylle forventningene mine. Jeg har opplevd det før, at noen jeg “kjenner” får bok utgitt, og den viser seg å falle gjennom noe så aldeles. Jeg ville ikke at det skulle skje denne gangen.
Så ventet jeg i et par uker, og omtaler fra andre bloggere begynte å komme. Noen hadde lest boka på et døgn og mange var veldig begeistret! Jøss, tenkte jeg – dette må bli bra. Dermed gikk jeg i gang.

Hos meg ble boka ingenlunde hurtiglest eller slukt.  Jeg leste langsomt, langsomt, og rullet språket i hodet som deilige drops. Jeg smattet! Noen ganger hviskeleste jeg høyt for meg selv. Så vakkert skrevet, så visuelt! Andre har også framhevet dette, at man kan se for seg alle steder og situasjoner, så levende og konkret.

Jeg kan, her og nå, gå fra stranda opp til Fagerheimen. Jeg kan vandre mellom husene der og videre ut i landskapet, kjenne lukter, se trær og steingjerder og alt. Høre lyder fra folk og dyr. Småprat og latter på tunet, banking og øksehogg fra båtbyggeriet nede på stranda. Ansiktene er levende for meg, alle personene har  sine egne trekk, minespill og kroppsspråk. Jeg er nokså sikker på at jeg kan tegne Fagerheimen og Saksetunet i ganske stor detalj, og menneskene med sine ulike særtrekk også.  Forbløffende.  Jeg antar at Avil har et pre framfor mange andre i det at hun kan beskrive egenskaper og trekk, siden hun har menneskenes sinn og atferd som arbeidsfelt, men i tillegg har hun helt åpenbart et helt spesielt talent for å levendegjøre og beskrive, langt ut over det egentlig beskrivbare også. Om man skjønner hva jeg mener.

Historien, uten at jeg (heller) skal gå i særlig detalj, veksler mellom ulike steder og folk, som alle bidrar til å dra fortellingen framover. Dette foregår smidig og med god rytme, synes jeg, og jeg holdes hele tida i spenning og forventning om hva som nå skal skje, og hvordan går det nå med den-og-den.

Innvendinger – få og ikke så voldsomt betydningsfulle, kanskje, men dog:
Det som foregår med disse gudene er veldig uklart for meg, og skiller seg sånn sett fra resten av fortellingen. En gudeverden må vel forventes å være mer gåtefull og “uhåndgripelig” enn en menneskeverden. Likevel – det sluret litt for meg der.
Ellers synes jeg at en del navn og betegnelser ligner på ting jeg har lest før, for eksempel Tolkien. Dette kan jo ha sammenheng med at både Avil og Tolkien har hentet inspirasjon fra mye den samme mytologien, men er litt forstyrrende for meg.

Innvendingene er, som sagt, ikke så viktige. Det at jeg føler meg så visuelt inspirert, og har blitt kjent med alle disse menneskene, som ikke er bare vonde eller bare gode, men sammensatte og mange ganger ganske tvetydige, er viktigere. Det at jeg har glidd på en slette, sleip av blod, seilt på åpne havet, kjent dufter av trær og urter i nattestille skog, er viktigere.

Som du skjønner;  Jeg har hatt stor glede av å lese boka, og gleder meg til neste kommer.  Jeg synes det er litt lenge til…

I dag er det mandag. Ikkje ein heilt vanleg mandag, der ein kjem seg opp og pusser tennene om kapp med ungane og leverer i barnehage og tenker at jaja, det er no på eit vis fint å tilhøyre eit kollegie og ha pasientar og gjere nytte for seg og ha nokon å drikke kaffi saman med.

Nei, i dag er ein slik heilt uvanleg mandag der det er 25 grader og sol ute, det er høgsommar, ei av desse heilt og haldent avvikande mandagane, der det virkar meiningslaust og naturstridig å skulle sitje inne på eit kontor. Til alt overmål kjem den eine avbestillinga etter den andre, pasientane syns også det er meiningslaust og naturstridig å sitje på dette kontoret, så eg skal ikkje eingong gjere nytte for meg her eg sit. Berre vere her.

For å klare å komme gjennom slike dagar, trengs lure triks. Gullneglelakk, silkekjole, sjokolade og drops.

Og så tikkar det inn ei overrasking på eposten, som gjer mandagen litt gyldnare: Adresseavisen har anmeldt boka mi.

Sidan aviser flest ikkje legg slikt ut på nett, tek eg meg den fridom å gjengje omtalen her. Om nokon skulle klage, tar eg det prompte vekk, men før nokon skulle tenke på å klage, ber eg om at de ser for dykk ei dame som har gullneglelakk og sjokolade inne på kontoret sitt, mens sola skin der ute, ei av dei sjeldne sommardagane der alle burde ha fri, alle burde bade, alle burde få springe ut frå kontoret sitt og ta på seg bikini og solbriller, framfor å fryse under klimaanlegget på kontoret sitt.

Vi følger to unge søstre som har en særegen plass i spådommene om verdens undergang.
Ragna og Berghitte er utvalgte, men til hva må de selv velge. Den handlingsmettede boka fremstiller både sverdkamp, blodige kriger og inngripen fra gudene, og dreier seg om forholdet mellom den enkeltes skjebne og frie vilje.
Debutanten Kristine Tofte har bygget opp en egen verden basert på vikingenes mytologi, og har maktet å skape en unik stemning og et driv som varer stort sett gjennom alle de fem hundre og femti sidene. Vi lever oss inn i rørende skildringer av de unge søstrene, og kanskje spesielt i Ragnas utforskning av egen stemme og plass i tilværelsen.
«Song for Eirabu» har en kledelig gammelmodig tone, hjulpet av eldre nynorske uttrykk. En assosierer til de norrøne sagaenes knappe og underdrivende stil, og tidvis glimter teksten til med slike korte setninger som kan romme mer enn et vikingskip.
Om personene er seg selv nok, eller om de bryr seg om andre, er et spørsmål som stadig dukker opp. Perspektivskifter er mye brukt, og viser kontrastene mellom de forskjellige personenes inntrykk og meninger.
For hyppige skifter i perspektiv og scener kan dessverre senke drivet i denne boka som ellers pisker leserne videre.
Partiene med de såkalte «Herduegane» skiller seg også ut ved å være mer gåtefulle og distanserte enn godt er for å holde på leserinteressen.
Den svært visuelle handlingen i «Song for Eirabu» egner seg antakelig for lerretet.
Personlig ser jeg for meg en blanding av filmene «Brødrene Løvehjerte»og« Kristin Lavransdatter», spekket med storslåtte krigsscener.
Sett under ett er «Song for Eirabu» et, for det meste, velskrevet stykke norsk fantasy, noe vi ellers ikke er bortskjemte med. Debutanten, psykologen og bloggeren Tofte har lovet en oppfølger, og det er grunn til å vente med spenning på andre del av denne historien.

Anmeldt av MAREN AGDESTEIN