Menara tower er verdens femte høyeste tårn. Det er 421 m høyt og er plassert i hjertet av Kuala Lumpur. (Tryvannstårnet er 118 m). Etter en papaya på gatehjørnet i china town, en kaffe på Starbucks og litt forvirret, retningsløs vandring, var tårnet min første virkelige attraksjon. Jeg tenkte det kunne være godt å komme litt opp i høyden for å få oversikt over denne kaotiske hovedstaden. I heisen på vei opp til toppen tenkte jeg på hvor praktisk det er i DC, der veiene logisk er navngitt med tall og bokstaver. Bildet er tatt i nord østlig retning, mot The Golden Triangle og Petronas Twin Towers.

.

Trygt nede på bakken igjen ser jeg tårnet fra utsiden. Det står å speiler seg kokett i en bygning med en stor kamel.

Kuala Lumpur har 1.8 millioner innbyggere. Allikevel opplever jeg å stå helt alene på LRT-stasjonen. Etter fire måneder i Asia er det aller første gang jeg opplever. Et lite øyeblikk var jeg litt ensom. Men det gikk over så snart jeg beveget meg ned på gaten for å finne en restaurant å spise lunsj. En Malaysisk dame, som viste å være engelsklærer, satt tilfeldigvis allerede ved et bord der jeg hadde lyst til å spise. Hun spurte om ikke jeg ville sitte ved samme bord å spise, og jeg satte meg. Etter ti minutter hadde hun pratet hull i hodet på meg, etter femten hadde jeg mobilnummeret og mailen hennes og løfte om at hun ville ta meg med på diverse utflukter. Etter en god halvtime fikk jeg betalt, lovt å sende en mail, og klarte å flykte. I en millionby er det minste man kan håpe på at man ikke treffer samme person to ganger.

Turen gikk videre til Petronas Twin Towers. Ved siden av å være verdens høyeste tvillingbygg med sine 88 etasjer, finnes det et kjøpesenter der inne som tilfredsstiller enhver vestlig turist som vet å sette pris på vindusshopping…

Det ble etter hvert middagstid og jeg fant Sakae sushi som i høy grad tilfredsstilte mine behov. Etterpå gikk jeg, av alle mulige ting man kan gjøre når man besøker en fremmed by, på kino.

2012. Filmen var underholdene, og malaysierne  rundt meg var fantastisk publikum, de klappet og lo, hvisket opphisset og hev etter pusten på de forunderligste steder. Bare når skuespillerne snakket fransk og tibetansk og tekstingen var på malay og kinesisk følte jeg meg litt tilsidesatt. Ellers synes jeg det var helt nydelig å betale 14,5 NOK for å se på kino.

I dag gikk turen til Bintang Walk litt øst i byen. Dette er en gate spekket av luksuriøse hotell og eksklusive shoppingmall. Jeg ble sittende på en café å lese ”History of moderen China, the fall and rise of a great power”. Selv introduksjonen kunne underholdt en gråsten. Det er nå under to uker til jeg selv skal til Folkerepublikken Kina, og jeg kan nesten ikke vente.

”I’m dreaming of a white Christmas, just like the one I used to know…” Bing Crosbys stemme klinger overraskende godt i 32 varmegrader. Jeg går i sommerkjole og ballerinasko og nynner forsiktig til den kjente melodien. Plutselig går det opp for meg hva han synger, og jeg innser at jeg nok er den eneste i gaten som kan rettferdiggjøre å gå å drømme om en hvit jul. Og sannsynligvis også den eneste som faktisk gjør det.

I Johur Bahru, den sydligste byen i Malaysia, rett ved grensen til Singapore har jeg funnet en yndlingsbutikk, Country Hide. De selger lærprodukter av kuskinn fra Argentina. Jeg ble ikke så overrasket da jeg googlet merket og oppdaget at de hadde butikk også her i Kuala Lumpur, men da jeg tilfeldig ramlet inn i den, var jeg himmelfallen. Og da damene i butikken lot seg fortelle at jeg faktisk var fast kunde og allerede hadde både lommebok og belte derifra, ble det forhandlet i øst og vest, og nå sitter jeg med et aldri så lite arsenal.

Jeg valgte naturligvis hotell i Chinatown, Hotel Chinatown (2). Gaten heter Petaling street og er kjent som det bankende hjertet i bydelen. På dagen er gaten proppet med salgsboder av den typen man går lei av etter bare noen få meter, på natten ligger den badet i søppel og neonlys. Jeg har dobbeltseng, tv, bad og internett. Det er litt lytt, men asiatisk småprating er nærmest som nattasang og regne, så jeg lar meg ikke akkurat affektere.

I morgen blir det logistikklesing på en cafe borte i gaten. Å som jeg skulle ønske alle eksamensperioder var som denne.

” Please do not turn the examination paper. Do not start writing before you are told to. This is a closed book examination. You are not allowed to bring any paper, books or pictures into the examination hall. Please consider the seriousness of cheating. If you are caught in cheating or attempt to cheat, you will be expelled from the university.  Please, do not turn the examination paper…”

Fra det tidspunkt dørene i eksamenslokalet åpnes, spilles denne beskjeden på høytalerne i Nanyang Auditorium. Om og om igjen spilles den. Vi sitter på forhåndsutdelte plassen, oppgavene ligger allerede på den knøttlille pulten, og det er knusk stille. Sekk, mobil og andre personlige eiendeler må ligge igjen utenfor eksamenslokale. Bare blyant, viskelær og kalkulator.

Ingen sier noe. Ikke på veldig lenge sies det noe. Over tusen asiater taster taktfast på sine kalkulatorer og noterer flittig. Det sitter noen europeere malplassert i mengden. De kommer fra NTNU i Norge og savner formelsamlingen sin, statistikktabellene og det gule arket.

Jeg er sikker på jeg var blant verdens 10 % lykkeligste da stemmen i høytaleren påbød meg å legge ned blyanten. Det var andre gang på samme dag. To ganger hadde jeg mobilisert, vist muskler og levert inn mine skriblerier. Det var med seiersrus jeg forlot eksamenslokalet etter min siste matteeksamen noen sinne.

Og på flyet på vei til Kuala Lumpur samme dag innså jeg at jeg faktisk nesten var halvveis. Halvveis og på vei til nabolandet Malaysia for avkobling. Og her skal jeg altså være noen dager. Lykke.

Fenomenet er universelt. Man sitter på lesesalen i eksamensperioden, med pensumbøker, notater, blyant, pc  og allerhelst en kaffekopp. Her i Asia sitter vi gjerne med en plastikkflaske med grønn te også, den er varm og god i starten, og når den blir kald er den forfriskende og leskende. Alt er nesten som hjemme. Men når de spiller julesanger på campus-bussen og jeg sitter i singlet og shorts og stirrer ut på trærnes lysegrønne skudd, da blir jeg litt forvirret.

I går hadde jeg organisasjonseksamen. Det er forhåpentligvis den siste sosiologieksamenen jeg skal ha i livet. Man skulle kanskje tro at denne samfunnsvitenskapen lå latent, mitt opphav tatt i betraktning, og at kunnskapen dermed bare var å hoste opp, men sånn er det ikke. Weber, Habermas, Durkheim og alle de andre kan for all fremtid mene om sosiale organisasjoner hva de vil. Jeg har ment mitt. Og professoren min vil vel kalle det et “decent attempt” nesten uansett hva jeg skrev likevel.

Senere i dag har jeg markedsføringseksamen. Det hender når jeg leser at jeg svipper innom facebook. Mesteparten av reklamen der står på kinesisk når jeg har Singaporsk IP-adresse. Det lukter det markedsføring av.

Følgende fange er oppdatert med nye opplysninger:

Hans Julius Olsen

]]> http://kongensgate95.wordpress.com/2009/11/17/oppdatering-av-innlegg/ Tue, 17 Nov 2009 15:35:39 +0000 Åshild http://kongensgate95.wordpress.com/2009/11/17/oppdatering-av-innlegg/

Følgende innlegg er oppdatert med nye opplysninger:

Ludvig Severin Olsen Wang

Barack Obama, Lars Løkke Rasmussen og et knippe sørøstasiatiske statsledere (beklager den eurosentriske beskrivelsen, det er Aftenpostens skyld…) har bestemt seg for å se på København-møtet som slutten på en etappe, og ikke målstreken, for en global avtale om kutt av klimagasser. Dette skjedde under et improvisert frokostmøte i Singapore søndag.

Les saken hos Aftenposten.

In other news: Jeg har intervjuet Nikolaj Viborg som står bak filmen 69 som handler om rydningen av Ungdomshuset i Jagtvei 69. Jeg har også intervjuet direktøren for Bella Center og fått en omvisning der ute. Sjekk innom igjen snart for bilder og lydklipp.

Neste uke satser jeg på å få møte en fotograf for tabloidavisa B.T. Miljøveverndepartementet svarer ikke på epostene mine, noe som er overraskende, siden de var så imøtekommende i begynnelsen. Dermed spøker det for muligheten for å få intervjue en medlem av den norske delegasjonen. Sånn er det – jeg har uansett såpass med råmateriale nå at det blir vanskelig (og smertefullt) å redigere. Satser på å begynne den prosessen om en ukes tid.

Det kan kanskje synes forunderlig at navnet på en sidegate til Pasir Panjang road i hjertet av Singapore, plutselig skal utgi seg for å hete Kong Harald V’s vei. Ikke bare forunderlig, nærmest urimelig kan det virke. Men skulle du finne på å søke den opp på maps.google.com så vil du innse at den kun er et spill for galleri. Jeg vet ikke engang om det finnes noen vei i Norge med det navet, men det gir uten tvil en fornemmelse at man er i trakter der man er ønsket. Og velkommen var vi, der vi gikk ut av taxien ved sjømannskirken i Singapore, pyntet i hver vår sommerkjole på vei mot årets eneste julemiddag, mens “driving home for christmas” spiltes i bakgrunnen.

Det var hektisk på kjøkkenet, lukten av surkål og ribbe hadde akkurat rukket å gli inn blant studentene som hadde funnet veien til kirken denne torsdagskvelden. Med skade for å fornærme noen, kan jeg melde at det nok ikke var religiøse motiver som samlet oss, men en “urge” etter noe særeget norsk, etter det vi visste vi i år kom til å gå glipp av, og et lite ønske om tradisjon og kultur. Og vi kom selvsagt sultne. Det er ingen jeg kjenner som trekker frem julematen som yndlingsrett. Likevel er det ikke tvil om at når sosissene og medisterkakene ligger side om side i stekepannen, svoren godgjør seg med grillfunksjonen i moderne ovner, og potetene hentes ut av gryten, da fremkalles en helt spesiell følelse, som får norske mager til å rumle høyt i kor.

Og som vi spiste. Kålrabistappe, pinnekjøtt, poteter, kokte gulrøtter, ribbe, rødkål, Waldorfsalat (som ikke egentlig er noe godt engang), andre runde fikk jeg til og med sennepssild og tomatsild.

Det rareste var igrunnen at det enda var november, at jeg morgenen etter ville finne meg selv på lesesalen begravet i differentialer, transformasjoner og annen matematiske uforståeligheter, med 32 grader på utenfor, med en moden papaya og kopi-o, kanskje med troperegn bankende på glassruten, omgitt av tusen smaløyde, svarthårede lokale med samme formål med lesesaloppholdet som megselv… og at jeg ikke ville være små-gjespende på vei til domkirken, eller kanskje trefoldighetskirken hvis vedlikeholdet fremdeles holder på, vel vitende om at frokosten hos Kari og Ragnar ville gjøre den tidlige oppstandelsen den morgenen verdt det.

Tro det eller ei hadde jeg lenge lyst til å gå rundt juletreet, vi hadde ikke trengt til å synge alle versene av “Deilig er den himmel blå”, men kanskje mumlet noe om at jorden er deilig, at slekt skal følge slekters gang, og at englene fremdeles daler ned i sjul og ikke i en eller annen engleskole som enkelte skulle finne på å starte. Jeg mintes juletrefestene hver første søndag i advent på Holmenkollen, hvor mamma fikk meg til å proklamere dikt for den ganske forsamling (hvordan i all verden gikk jeg med på det?), jeg tenkte naturligvis på alle de tusen godteposene jeg har vært med å produsere på Smack, og på det enorme juletreet på Diakonhjemmet som ble til ved i peisen i Rødkleiva.

Men så stod det der fremfor meg. At det var pyntet med svenske flagg gjorde ikke noe, ei heller at stjernen var helt skjev, at det knapt nok var høyere enn meg eller at lysene var usystematisk fordelt. Juletreet var forsåvidt billedskjønt nok, det var bare ikke et tre, men en plastikk produsert illusjon.
Du grønne, glitrende, mister på mange måter litt glans i det øyeblikket man innser at det er produsert på en fabrikk, sikkert i Taiwan eller Kina, pakket i en pappeske og fraktet til Singapore, kjøpt i en butikk på et enormt kjøpesenter, sikkert med kredittkort, antagelig kjørt tilbake til Kong Harald V s vei for dermed å bli montert sammen med bruksanvisning, umbrako og kanskje til og med gaffa teip.

Fraværet av juletregang sluttet å plage meg etter at jeg kom på hvorfor jeg går med bunad og ikke med en stram sommerkjole når julemåltidet inntas. Så vidt jeg kan huske sa Rasmus at han aldri skulle spise igjen. De siste skjeene av riskremen burde antagelig blitt værende på tallerkenen. Jeg fantaserte om å kjøpe meg en brunost i butikken, G35 såklar, men innså dessverre at selv om jeg fikk Chris og Fredriks kjøleskap til disposisjon så ville 1kg’s prosjektet være en umulighet all den tid jeg ikke også fikk tak i en ostehøvel. Og på denne siden av kloden er de i høy grad mangelvare.

Julekvelden i sjømannskirken tok kaka. Det vil si, den var selvsagt en blek etterlikning av julemiddagen hjemme. Riskrem kan ikke uten videre konkurrere med sjokolademousse, karamellpudding, multekrem og cherry formage. Og pølsesnabbene var ikke akkurat som de fra Fjellberg. For ikke å nevne at å sitte på ekvator med bare et knippe kjentfolk ikke kan sammenliknes med å nyte måltidet med kjernefamilien. Så summer det seg altså opp til at borte er bra, men hjemme er best. Og igrunnen er det jo fantastisk å kunne lengte litt hjem iblant.

Til venstre

Kongen, dronningen og Fredrik. I gjensidig respekt

Under

Utsikten fra kirken.

Lee Wee Nam var formann i The four Seas Bank som nå er del av OCBC. Nesten 40 år etter hans død ble 10 millioner S$ donert til NTU i et fond, og universitetet svarte med å kalle hovedbiblioteket opp etter ham. Det er som alle andre bibliotek på skolen, iskaldt og systematisk, og ser man bort i fra det faktum at jeg er eneste lyshårede og trolig eneste europeer her inne, så minner det at jeg sitter med ullgenser og lange bukser litt om hjemme.

I nesten alle kantiner på Campus kan man kjøpe ferskpresset juice av alle slag og et titalls forskjellig typer frukt. Det er et konsept som ville vært langt kjedeligere i Norge fordi det naturlige utvalget der er mer begrenset. Min favoritt her nede er papaya, og etter hvert også drage frukt, hvilke jeg aldri har sett solgt i Norge.  Men av og til frister det vante;

-       Can I have this carrot, please?

-       No. Carrot juice only, one twenty.

-       Oh no, I just want this carrot, no juice, just this regular carrot.

-       Cannot. Only carrot juice.

-       Hm. How many carrots do you use in a carrot juice then?

-       Three.

-       So, can you give me three carrots and then charge me for a carrot juice.

-       Cannot.

Dette er ikke i utgangspunktet verdens mest seriøse busines. Hvis du vil ha mangojuice med en eple-bit oppi, så får du det, med eller uten sukker, med eller uten is. Hvis du vil ha bananjuice med en skvett melk, så kan det adderes uten de helt store komplikasjoner. Men hvis du altså vil ha en gulrot å knaske på, da synes det absolutt helt umulig.

Hvis man ikke, stikk i strid med all fornuft, velger å gå på Fair Price, en døgnåpen matvarebutikk bare noen få busstasjoner unna skolen, på Singapores største shoppingsenter Jurong Point. Der selger de selvsagt gulrøtter. Problemet er at der selger de også alt annet denne verden har å by på, døgnet rundt.

Det mest naturstridige å handle på Fair Price for en nordeuropeer er riktignok pasta. En gang bad Helena meg om å gjøre nettopp det, og jeg forvillet meg inn i 4 ganger 50 hyllemeter med nudler/pasta, fra gulv til tak. Til slutt kom en snill dame bort til meg med en pakke spagetti. Jeg tok henne på ordet og forsvant så fort jeg kunne. Melk er også en utfordring, og nøtter. Jeg tør ikke engang tenke på reolene med ris.

Ellers kan jeg opplyse om at jeg tok svineinfluensavaksinen i går(!) og skal på julebord og spise ribbe og pinnekjøtt på sjømannskirken i dag. Det blir sannsynligvis det nærmeste jeg kommer julemiddag dette året. Og selv om Johannes og mamma på mystisk vis alltid får svoren sprø, så er altså ikke det det viktigste denne gangen.

..Har ganske mye skjedd. Jeg kom nettopp fra Berlin for mindre enn en uke siden, og ja – som vanlig blakket Berlin meg. Jeg var på MTV Europe Music Awards med en venninne, og det er egentlig litt morsomt at man treffer på bekjente der. EMA’s var kanon, tar meg definitivt en tur neste år og. Var litt creepy når folk stirret, noe som de gjorde hele tiden, og det var utrolig uvanlig for meg, trodde jeg hadde noe i ansiktet eller noe.

Ellers har egentlig ikke så mye skjedd, jobb tar livet av meg, bruker egentlig mesteparten av tiden min der nå. Det er litt irriterende og ikke ha tid til andre ting, men jeg krysser fingrene for at det skal endres!

Har egentlig ikke mye på hjertet nå, så avslutter dagens kapittel, good night!

av følgende innlegg:  Lars Erikson, en av fangene på kriminalasylet.

Jeg hadde loept min vanlige runde rundt Campus, nikket til mannen som hver morgen raker opp loevet under de majestetiske traerne langs Nanyang Crescent, sagt ‘morning’ til vaar kjaere vaskedame, som saa trofast vasker badet, toemmer soeppel og soerger for god hygiene paa kjoekken og i gangene i etasjen. Jeg moette henne som vanlig ved kaldtvanndispenseren i 6.etg. (Det slaar meg nesten hver dag hvor mye hun vet om meg, enda dette ‘morning’ sammen med et smil er den eneste kommunikasjonen vi har. Hun vet naar jeg kommer hjem fra joggetur, hvor mange pushups jeg tar, hva jeg spiser til frokost, og antagelig at kaffekoppen min er litt i stoerste laget. Hun vet hva jeg studerer, hvor mange skopar jeg og Kato til enhver tid har staaende utenfor rommet vaart, hvor lang tid jeg bruker i dusjen, hva jeg kaster i soeppelkassen, naar jeg staar opp, hvor ofte jeg vasker sengetoeyet og hvor lenge jeg pusser tennene. Jeg har antatt at hun er malaysisk siden hennes engelsk er begrenset til bare noen faa ord, men ellers vet jeg ingenting om henne.) Jeg dusjet, spiste frokost og sjekket mail, facebook, skrev noen notater til et kapittel i macro, og leste nyheter.

Saa gikk jeg til min siste forelesning i organisasjon. Jeg tok opp dataen, aapnet word, fikk gjentatte feilmeldinger og paafallende trege reaksjoner, innsaa at mac ikke har den gode ctrl-alt-delete funksjonen, forsoekte med gjenoppstart og fikk ikke startet den igjen.

Etter forelesning ringte jeg servicesenteret. Etter gode to timer ble jeg bedt om aa dra til Orchard for aa faa hjelp der.

- There is no hardware anymore. Destroyed. Crashed. Whatever you may call it.

- Is there any chance you can get anything out of it?

- We will do the best we can. But your harddrive is not considered a harddrive anymore. It doesn’t even appear here, you see..?

Hun pekte paa en slags monitor som tydeligvis skulle vise et harddsik ikon, men som glimret med sitt frahver. Jeg gikk igjennom alt som ikke fantes mer. Forelesningsnotater, repetisjonsnotater, reisedokumenter, tutorials saavel som andre personlige skriblerier. De fleste bildene hadde jeg enda paa minnebrikken i kamera og facebookalbum.

Og hvem er det egentlig som er det svakeste leddet? Er det harddisken som kraesjer eller jeg som ikke regelmessig tar sikkerhetskopi av den? Og hvilken rolle spiller egentlig det saa lenge kjeden ikke er sterkere likevel..

Oktober går mot slutten og professorene kaster ut de siste små brikkene til puslespillet slik at de flittige får fornemmelsen av et helhetlig bilde. De mindre flittige derimot er ikke engang sikre på at det er et bilde som skal dannes av alle brikkene, og vandrer derfor tidvis hvileløst omkring i jakten på mer forståelse og innsikt. Det er høst.

Men det er ingen regntunge skyer som legger seg varig over byen og er av den type skyer som bestemmer seg for å bli. Naturen forbereder seg ikke på et halvt års dvale, bladene faller ikke av trærne, natten er like lang som dagen, vi stiller ikke klokken og pakker ikke bort bikinier, sandaler og andre rester av sommeren. Det er høst, men det er ikke høst.

Jeg har lagt passet i skuffen for noen uker. Det er forresten ikke helt sant. På onsdag var jeg på den kinesiske ambassaden og leverte fra meg passet for å få visum. Å forlate passet sitt hos fremmede kjennes aldri helt trygt, men akkurat på den kinesiske ambassaden føler jeg ikke denne frykten, hvertfall ikke for tyveri. Forhåpentligvis får jeg visumet allerede i morgen, og da skal passet legges på hylla for noen uker.

Det er en del ting som er blitt klarere om juleferien. Helena og jeg reiser til Kunming i Kina 6.desember, etter to ukers adventure ender vi opp i Hong Kong. Hvis alt går etter planen drar vi derifra til Laos, feirer jul på elven Mekong, reiser videre til Hanoi der vi skal feire nyttårsaften og ender opp i Ho Chi Minh City før vi flyr hjem igjen til Singapore. Veien blir ikke helt til mens man går, så vi prøver å planlegge litt for å få med oss det vi vil i løpet av disse fem ukene. (For eksempel var gleden stor da vi bestemte oss for å unne oss litt luksus på nyttårsaften og booket Hilton Hanoi Hotel.) Så hvis noen har noen innspill og erfaringer fra området, feel free!

Jeg har vært på mange turistplasser i mitt liv. Middelhavslandene i Europa for eksempel kryr av byer som er forpestet av turister og dermed har mistet all sin sjarm. Vi elsker å hate at menyen gis på svensk, fransk, tysk og engelsk når vi er på ferie i Spania, vi oppsøker de lokale markedene, men forakter gateselgerne som prøver å selge real Oakley til very good price. Hver sommer trekkes vi likevel ut av Norge og sydover for å minne oss selv om alle disse turistene vi egentlig ikke liker.

Kuta på Bali er turistenes Mekka i Indonesia. Det er strandselgere, lonely planet anbefalte hotell med 90%svensker, det er pågående taxisjåfører og brettutleiere, templer mellom husene og gudedyrkelse foran enhver butikk, det selges real american breakfast på hvert gatehjørne, og Starbucks, Hard Rock og McDonalds er naturligvis fremtredende ikoner i gatebildet.

Det fine med Kuta er riktignok at alle som er der elsker det. (Kanskje med unntak av energi og miljø studentene fra NTNU som er bekymret for naturressursene som kreves for å opprettholde den standarden turistene krever) Vi elsker det fordi vi vet hva som venter oss, det behagelige liv, solen varmer, bølgene er passe for alle surfere, jentene er ikke solariums-brune, men tvinges til å bruke forsvarlig solfaktor (selv om noen også blir brent)og de guttene som vil vise frem tatoveringene sine, de gjør også det. Hotellene er billige, maten er smakfull, ølet er godt, folkene glade og turistene for det meste unge og lovende. Man kan elske Kuta fordi det ikke stilles noen krav, man kan spise indonesisk eller europeisk, man kan ligge så mye man vil i skyggen, drikke Bintang fra morgenen og ta seg råd til fotmassasje på stranden.

Resten av Bali er vakker, religiøs og fattig. Vi kjørte en del rundt, opplevde trafikken på nært hold (Er det sånn at når man kjører på venstre side så skal man også vike for alt fra venstre?), klatret opp på en “aktiv”vulkan i stummende mørke med tre lokale guider, så mange solnedganger men bare en oppgang, surfet, kjøpte bintang singlet, og pusset tennene med flaskevann.

En kveld kom vi tilbake på hotellet. Det var kvelden før vi skulle hentes kl 0100 på natten for å gå på Mount Batur. Jeg gikk til resepsjonen for å be om nøkkelen til rom 35. De så tankefult på meg og forklarte at de nok hadde måttet flytte alle tingene våre til et annet rom. I mange situasjoner aner du når det er ugler i mosen, og dette var en slik situasjon. Men vennen din er der oppe nå, beroliget resepsjonisten meg og jeg gikk opp mot rom 24.

-       Ta det lungt, det komma ordna sig. Chris er svensk og bestandig veldig avslappet. Han er typen som elsker å finne restauranter med svensk meny og ikke kan forstå hvorfor man skal bruke krefter på å gå på en vulkan midt på natten for å se på soloppgangen. (Kan dere ikke bare filme solnedgangen og spille den i revers?)

-       Hva er det som skjer egentlig? Jeg var ikke så veldig nervøs, ingen tegn til brann og alle vi andre kom sammen og var uskadede. Men jeg så at det var kliss vått i hele gangen.

-       Da jeg kom hjem for en time siden, sa Chris, og åpnet døren til rommet (som for øvrig hadde en 20cm høy dørkarm) så nærmest fosset det ut, og der inne, i et rom oversvømt med vann så jeg vannspruten stå ut fra badet, og tingene våre, de svømte.

Takk gud for at jeg har vanntett sekk, tenkte jeg før jeg kom på at det eneste som enda lå inni den var passet mitt.

En oversvømmelse på Bali, ikke forårsaket av noe tsunami men av en dårlig pakning i dusjen. Jeg så bortover gangen og oppdaget økonomiboken min som var blitt omtrent dobbelt så tykk av alt vannet.

Dette er straffen for å ta med seg pensumbøker på ferie.

Dere skulle sett ansiktene til amerikanerne og canadierne da de så passene sine henge dryppende på en snor (Chris hadde gjort så godt han kunne). Panikk. Visumet var visket ut. Stemplene borte. ”Vi kommer oss aldri ut av Indonesia.”, og enda verre; ”Vi kommer oss aldri inn i USA igjen!”, gråt, ringe mamma og pappa, ambassaden er jo stengt(!), hvem andre kan vi ringe, presidenten?

Hotellet ble pent bedt om å vaske og tørke klær og sko før midnatt slik at vi hadde noe å gå på fjellet med, og så gikk vi å satte oss på en bar og så på en europeisk fotballkamp. Det kjentes veldig naturlig.

Jeg fikk noen høner å plukke med forsikringsselskapet, men ikke noe uerstattelig gikk tapt. Neste forsikringssak dukket opp da jeg ble matforgiftet på flyet hjem. En hinduistisk høytidsdag sørget for at alt av legekontorer var stengt og gjorde sykehuset til beste løsning. All ære til Helena og Fredrik som i åtte timer satt på venterommet og ventet på at jeg skulle komme meg litt. Men jeg er mye bedre nå og klart til kamp igjen.

Gode nyheter!

Nemesis fortsetter reisen på festivalmarknaden, og forrige veke var vi så heldige at vi vant prisen for beste kortfilm på Friars Club Comedy Film Festival i New York.

Samtidig har Liten Penis blitt nominert i kategorien beste kortfilm på Os Internasjonale Filmfestival. Noko som jo er veldig kjekt. I tillegg får vi filmen vist på tysk tv i forbindelse med ein festival i Køln. Så vi er strålande fornøgd:)

Ny telefon er i boks! For første gang på 19 år har jeg faktisk kjøpt meg en god, kvalitetstelefon. Samsung Tocco Lite.

Den kostet ca 83 pund, altså rundt 800 kr. Altså, meget billig.

Stay tuned for more. Bitches.
Xo <3

Så langt i dag har jeg gjort følgende:

1. Muligheten til å søke på bare levende spillere.
2. Bilde på finn spiller.
3. Muligheten til å sette inn/ta ut alle penger fra banken/handa med 2 små klikk.
4. En må være i samme by som den spilleren en skal drepe.
5. Ny bbkode [mittliv], viser hvor mye liv du har igjen.

Mere kommer nok =)

Waterfall i Doi Suthep-Pui nasjonalpark. Vår første dusj

I begynnelsen synes jeg det var rart å tenke på at vi begge var født og oppvokst på samme klode, med samme antropologiske behov. Etterhvert synes jeg mange av forskjellene mellom oss kunne forklares ved at jeg kom fra Norge og han fra Thailand. Det er tross land lokalisert på hver sin side av jorden. At han var annerledes enn de fleste singaporerne jeg kjenner kunne jeg også til en viss grad forstå, men at han skilte seg så radikalt fra menneskene bosatt i byen bare timer unna, det har jeg fremdeles litt problemer med.

Boon var en av få som faktisk hadde hørt på radio i denne landsbyen. Han sang Bob Marley med ny tekst. No money no honey.

-       The king is good, his daughter is also good but the son is very bad. A couple of years ago the king built schools for the hilltribe people. My school was only two hours walk away, so I could live with my parents and go to school every day. So I have many friends in many villages.

-       Do all children go to school?

-       For 6 years the school is free. Then the bright ones get more school, and those who are not bright they work as farmers. And everyone is happy.

På denne skolen kom det barn fra syv forskjellige landsbyer. De fleste byene lå mindre enn tre timers gangavstand unna. Barna som kom fra byer lenger unna bodde på skolen i ukedagene.

-       What did you do?

-       It was different when I was young. But I went to school in the city after a while. But I missed the jungle. So now I have the best job. I don’t like to be in the city. Too many bosses in the city, and paperwork. I like jungle. You see, eat bananas, walk with elephants (Japanese Toyota in the jungle, haha) swim in the river climb trees, drink wiskey, (but not as much as Nidkey, he drinks a lot of beer also, but he is strong, and is a good man, but he drinks too much beer) find food and help the farmers. And then I bring you safe in and out here. I meet many people and teach them about the jungle. No papers, no tourist police and no bosses in the jungle. And I have my family here

-       So, do you have a wife?

-       No. No money, no honey.. haha. Before people married when thy where 15. Very young, not good. But the king made a law, so now you have to be 18. See, the king is a good man.

Jeg vet ikke om Boon var betalt for å si nettopp det, sannsynligvis ikke. Jeg prøvde å finne ut hva folk flest mente om kongen I Thailand, men de fleste svarte vanskelig og unnvikende. Men min munkevenn i Chiang Mai likte ikke kongen. På papiret er munkene de med mest innsikt og visdom. Konklusjonen får bli at det er delte meninger om kongen av Thailand. Jeg er blitt fortalt at han er en av verdens rikeste menn. Det kan umulig være noe godt tegn.

Det er to kriterier for å spise sopp man finner i jungelen. Den må være tegn til at innsekter har spist av den, da er den ikke giftig. Og den må stå sammen med andre, da har den venner. Ensomme sopper skal ikke plukkes og hvertfall ikke spises.

-       Æsj! That was one BIG ant on my shoulder!

-       That one? Don’t be afraid, Kitina, the black ones don’t bite. Good ants.

-       That is one thing I miss with the Norwegian winter, no ants!

-       No ants in the winter? How come? Where do they go?

-       Hehe, well I guess they all die, it’s cold you know… Jeg var litt usikker på om jeg snakket helt sannferdig. Men der og da spilte det ikke noen rolle.

-       Oooh, so you don’t eat ants in the winter then?

-       Eat ants… No.

-       But you can still eat the ant eggs maybe?

-       We probably could, but we don’t.

-       So what do you eat in the winter then?

Og jeg fortalte ham om fårikål og kålrabistappe, om ribbe, fløtegratinerte poteter og rødvinssaus, jeg fortalte om indrefilet og lammelår, brunost, torsk og norwegian salmon (om han kanskje hadde hørt om den?) og Boon mente at alt dette hørtes smakfult ut. Men om vi ikke hadde chilli i ribben ?! Eller ingefær i brunosten?

Boon ser opp mot sitt barndomshjem

-       Boon, in your village, is the people Buddhists?

-       No. They are very poor in my village, but they are happy. Most of them don’t use money, they grow their own food, vegetables, rice, chilli, tea, have chickens, cows, pork and buffaloes. And in the jungle we find bananas, herbs and fruits. But the Buddhism requires us to offer our animals or our money. The people cannot afford that. So 40 years ago my village became a catholic village. Now we only need to go to church once a week, and we can use the animal as we want to. It’s much cheaper, and good for my village. People are happier now. They don’t have to offer their animals anymore. They are very poor you know. No money.

-       Tell me, do you know this guy Martin Luther. Jeg kunne ikke la være å tenke på reformasjonen, avlatsbrevene og hele regla.

-       Martin Luther, no. Would have been kind of a coincidence if we knew the same guy, ah? Is he a Norwegian?

-       No.

-       I know this guy Andre, he is a Norwegian, he visited my village twice, he is 29 now. Do you know him? Haha.

-       I’m afraid not.

Oppvasken. Det var et slags mekanisk bambusrørsystem som gjorde denne "vasken" mulig.

Komda, komda, komda...

På kvelden kom en gammel dame opp til hytten vår. Hun hadde et stort blad surret rundt fingeren. Boon tok henne inntil seg og bandt opp bladet. Hun hadde et dypt kutt i fingeren. De snakket sammen noen minutter før Boon spurte om jeg hadde førstehjelpsskrin med meg. Det hadde jeg. Problemet med dype kutt i fingrene, forklarte Boon, er at det så lett blir bakterier og infeksjoner når man vasker og mater dyrene. Jeg og de to spanske renset såret, stripset og satte på  plaster. Den gamle damen hadde tårer i øynene. Hun hadde kommet opp til hytta fordi hun visste at det var turister der, og at de pleide å ha førstehjelpsutstyr.

-       Hva gjør dere når noen blir syke? Jeg var antagelig like overrasket over å befinne meg i en landsby uten førstehjelpsutstyr som Boon hadde vært overrasket over at jeg ikke spiste maur om vinteren.

-       Det er veldig mange bra urter i jungelen. Nesten alt du ser er medisin.

Uten så mange referansepunkter føltes det i blant litt som å være i jernalderen. Men en seks timers bambusflåtetur og to timer i pickuptruck unna brukte man vanlige spilleregler. Nesten.

Nidkey har vært i det thailandske militære, på grensen til Mayanmar (Burma). Alle tatoveringene hans er interne koder og kart som de brukte. Primært var oppgaven hans å fange narkotikasmuglere. Ble samme langer fanget tre ganger var de nådeløse. "De kjenner terrenget så godt og løper fort som ville dyr over grensen. Våre våpen er raskere. Det blir færre og færre av dem."

Jeg er tilbake i Singapore nå, til varmen, til skolen til venner og hverdag. Det har vært en helt utrolig ferie. Bangkok var en kulere by enn jeg husket, og selv om selgerne var slitsomme var de fleste morsomme å kommunisere med, på mer eller mindre intellektuelle måter. Ellers var jeg i to andre byer av en viss størrelse, Chiangmai og Chiangrai, begge helt nord i Thailand. I fire dager gikk jeg i jungelen, med to guider, et spansk par, en brasilianer og tre amerikanske jenter. I løpet av ferien har jeg spist på bare en plass hvor det var engelsk meny(typisk middag ca 5kr), jeg tok tog, buss, fly, flåte, elefant, scooter, tuktuk, pickup, sykkel og bena fatt for å komme meg rundt, snakket med så mye lokale jeg kunne, bodde for rundt 20kr natten, spiste en levende orm (delikatesser er sjeldent veldig fristende), fikk i underkant av 100 myggestikk, men lurte meg unna malaria, drakk lokal te og lokal kaffe, våknet av meg selv i halv sekstiden fem dager på rad, og nøt inntrykkene og opplevelsene.

Etter fem timer på en bambusflåte begynner tegnene på sivilisasjon å vise seg, en bro, en vei. Vi måtte stoppe ved elvebredden så Boon kunne hugge ned en palme for at vi skulle få smake på en rar frukt.

Utrolig nok var det nesten mer slitsomt å ri på elefant enn å gå selv. Stiene var smale og bratte, og elefanten tar ikke akkurat hensyn til at det sitter et menneske oppå den som er vant til sikkerhetsbelte og støtdempere.

Hvor langt har jeg kommet nå? Litt lengre.

Som jeg har skrevet om tidligere har jeg gjort lengre intervjuer med to aktivister som arbeider frem mot klimatoppmøtet, og jeg har dekket aksjonen Shut it Down.

Neste uke skal jeg gjøre opptak og intervjuer under en politiøvelse, det blir noe slik som dette, kanskje med vannballonger og greier, hvor de skal forberede seg på å kontrollere demonstrasjoner. Jeg skal sannsynligvis levere en reportasje fra dette til Her og Nå på P1 samme ettermiddag.

Jeg har fått tilbakemelding fra Miljøverndepartementet om at jeg sannsynligvis kan få et intervju med noen fra den norske delegasjonen til COP15 når de sannsynligvis kommer hit for et planleggingsmøte i november. Det ser ut til at jeg må stryke en skjorte, altså.

Nå mens jeg skriver dette kom et brev fra Norsk journalistlag gjennom brevsprekken gitt (ja, postmannen kommer fortsatt på døra i København), så får jeg pressekort når jeg har betalt en regning og returnert et skjema. Det er bra – jeg savnet pressekort under Shut it Down. Det er en sånn liten ting som avgjør om du bryter loven eller om du er ute i offentlighetens tjeneste.

I går kveld fikk jeg også en epost fra det første intervjuobjektet mitt, den norske aktivisten. Jeg er lettet over at jeg får snakke mer med ham, enten i løpet av høsten eller når han kommer i desember. Det kommer litt an på om jeg strukturerer dokumentaren rundt ham eller rundt en gruppe aktivister: ham, Oscar og kanskje en til. Må tenke litt på dette.

I Honolulu er klokken 06.15, i Vancouver og San Diego 09.15, Buenos Aires 13.15, i Scotland 17.15 og Trondheim, Oslo, Zürich og Capetown er klokken blitt 18.15. Bare jeg skriver en annen dato. Jeg har lagt inn en funksjon på macen min så jeg kan vite hva klokken er der dere befinner dere. Sånn kjennes dere litt nærmere.

Egentlig burde jeg gitt meg for lenge siden, de siste timene har jeg sakte men sikkert jobbet meg gjennom forelesningsnotater på forecasting og inventory, med tankene et ganske annet sted. I morgen har jeg midtsemester i logistikk, men så er det også ferie! Som jeg gleder meg!! Og nå sitter jeg altså å fyller inn formler på et ark som jeg kan ha med meg på en midtsemester i logistikk som jeg i grunnen er mest irritert på.

Som et bilde på hvor lite rasjonelt jeg tenker er min største bekymring i skrivende stund hva jeg skal gjøre når jeg går lei av havregrøt, som jeg har spist til frokost hver dag de siste to månedene. I går kjøpte jeg nemlig en banan som jeg høstet fruktene av i dag, det gjorde altså måltidet betraktelig bedre og jeg innså at havregryn og kokende vann alene, er i kjedeligste laget. Til gjengjeld hadde Kato kjøpt ny tørrkaffe. Merket var ukjent og rettet seg åpenbart mot det kinesiske markedet. Kato kjøpte den fordi den var to dollar billigere enn den vi pleier å drikke, ikke fordi den var kinesisk. 8 kroner. Det er ikke så mye mer som skal til for å utvide markedet. (For dere som lurer på min plutselige interesse for markedssegmentering har jeg fremført en markedsstrategi for en industri i dag, og farges naturligvis av det.)

Kinesisk kaffe, havregrøt med banan, presentasjon, papaya og logistikklesing. Også betalte jeg husleie for første semester. Kontant. 4300 Norske kroner. For fem måneder med aircondition. Jeg tror det oppsummerer dagen min. Men i morgen er det heldigvis fredag. Da er det Formel 1 og god stemning. Så reiser jeg på ferie til fjellene og jungelen i Thailand.

K

I singapore auksjoneres det på retten til å eie bil. Utropsprisen bestemmes av størrelsen på motoren.

oppdateringer.

Da har jeg vært i USA i to uker og to dager. Tiden har gått veldig fort, samtlidlig som det føles som om vi har vært hær ganske så lenge. Skolen har kommet ordntlig igang, og det er en del vi skal gjennom – og kunne til eksamen om tre måneder. Ganske mye egentlig. To lærebøker og to kompendier i ex.phil og ex.fac + engelsk. Og ei bok vi ikke har fått ennda. Helldigvis ser det ut til at fagene er interesanne.

Fine palmer og sykkelvei

Dagene går med til å slappe av, for en blir ganske utslitt av sola, lese litt lekser, se på serier – fordi noen var så lure å ta med hele sesonger av frustrerte fruer , spise god mat, gå på kino, ligge på stranden, trene på treningsenteret, sykle i byen eller langs stranda, gå på kafé eller bare sitte å surre på nettet. Det er koselige dager, rett og slett.

Forøvrig er onsdag drikkedag. Det er den kvelden i uka det er attenårsgrense på utestedet Sharkees og da skal alle ut. Amerikanere som norsker. Forskjellen er at amerikanerne fester hver dag. Jeg bor på La Brezza, som er 4-5 leilighetsbygg fullt av leiligheter. De fleste Gateway-studentene bor her, men flertallet er amerikanere som går på city-colleget vi er nabo med. De er veldig hyggelige, med óg veldig høylytte og spiller musikk som høres godt gjennom veggene. Helldigvis har jeg ikke hatt store problemer med å sovne om kveldene for det, for etter klokka ti skal det egentlig være stillt, og Cindy går rundt med lommelykt og får folk til å skru ned musikken og drikke inne. – Det er ikke lov å drikke offentlig, i allefall ikke når du egentlig ikke er gammel nok til å drikke.

Røde plastkopper er et must, slik som i amerikanske college-filmer.

Til helgen nå er vi en gjeng som tenker oss til LA, og se på stjernene. Walk of fame, kjendiser, Hollywood og restauranter. Det blir koselig og gøy. Vet ikke om kjæremac blir med, så vet ikke om bloggn blir oppdatert underveis, vi får se.

Siste oppfordring før jeg gikk ut fra MRTen på Marina Bay

Når man innser at man er på feil sted.

I dag har vært en whææ dag.

Weihao og Viknesh så på et bilde av meg og min bror fra i sommer, da vi var på fjelltur. ”Men hvorfor har dere på dere så mye klær?” Jeg forklarte at vi var på fjellet, og at det regnet og derfor var kaldt. Men Weihaos og Vikneshs forhold til kulde holder seg på den positive siden av 0, og begge kommenterte at det i grunnen var ganske kaldt i dag også, enda gradestokken viste 27grader.

I organisasjonsfaget diskuterte vi oppdragelse. Ble vi oppdratt posisjonelt eller personlig ut i fra et sosiologisk perspektiv? ”I think my parents hit me more than they have to.” Vi satt i en sirkel, jeg møtte umiddelbart blikket til Fredrik og vi hevet øynene forholdsvis åpenbart. Min professor fortalte oss at det ikke var uvanlig i Singapore to hit children, just to make them learn a lession. Jeg nikket uten å være helt tilfreds med forklaringen.

Ved lunsjbordet ble jeg sittende med en singaporsk jente. Hun pratet om løst og fast, men jeg forsto bare bruddstykker av historiene hennes. Senere på kvelden sendte hun meg en melding. Det er fristende å gjengi den i detalj, men det får holde å si at det visstnok var God’s blessing to know me, and that meeting me at lunch was the highlight of her week.

Etter skolen skulle jeg hente Formel 1 billetten min på et postkontor. Jeg hørte på musikk, gikk av på Marian Bay og ante fred og ingen fare. Inntil jeg fant meg selv midt i et anleggsområde der alle gikk med vernesko og hjelm og pustet gjennom gassmasker. Jeg fikk panikk, løp, hadde sikkert hundre tilskuere, ringte en venn og fikk direksjoner om hvilken stasjon jeg egentlig skulle gå av på. Da jeg kom dit møtte jeg på en kinesisk dame som tok meg med til kjøpesenteret der postkontoret lå. Vi gikk i omtrent 20 minutter, under bakken, i et slags underjordisk shoppeparadis, og prøvde å kommunisere så godt vi kunne før vi kom frem.

Etterpå møtte jeg Helena for å kjøpe sko til hiking turen jeg skal på neste uke. I butikken fortalte ekspeditrisen meg at hvis skoen var for liten, så ville den alltids utvide seg, og hvis den var for stor så var den utstyrt med lisser, og om ikke hun kunne hjelpe meg med å snøre den hardere. Tilslutt forsikret hun meg om at sålen ikke ville falle av, og at hvis Helena også kjøpte sko kunne jeg få 15%.

Da jeg tilslutt satte meg på bussen hadde jeg hikingsko o

Jeg blir mistenkt for ikke å ta denne sporten seriøst.

g en Formel 1 billett og innså at jeg kom til å være noen minutter for sent til ”Ballroom dancing class”. Men det gjorde ingenting. Jeg var glad for å være hjemme igjen. Glad for at jeg ble oppdratt i Norge og for at jeg har mange forskjellige highlights i løpet av en uke.

Klar for Nord-Thailand og Kina!!