Hvor går folkemusikken? Eller: hva gjør byråkratene med oss?

En gang i sommer satt jeg i båten ute blant Tjømes holmer og skjær, og hørte et radioprogram på P2. Det var en berømt indisk fløytespiller som snakket om livet sitt på den internasjonale arenaen. Han fortalte at det var gjengs over store deler av verden at kulturbyråkratene satte sammen grupper etter sitt eget hode. Det betydde som oftest at folk som ikke kjente hverandre eller hverandres musikk fra før av, kom sammen for én konsert. Det var vanlig at det ble kort tid til å bli kjent med hverandre og kort tid til å øve. Det viktige var at publikum skulle få servert en konsert der forskjellige deler av verden skulle møtes. Han likte det slett ikke. Det hjalp ikke engang at en av medmusikerne het Jan Garbarek, når de ikke hadde fått tid til å bli kjent med hverandre.

Musikere fra alle verdenshjørner. World music.

En gang for lenge siden tok Vågå-spelemannen Ivar Schølberg kontakt med meg. Ivar er en kjent spelemann som bl.a. har seier i Landskappleikens klasse A, vanlig fele, på merittlista. Nå hadde han og den baluchiske benjo-spilleren Bahram Ahoorani spilt på et stort arrangement i rådhuset i Oslo. (Her skylder jeg leseren å fortelle at en benjo ikke har mer til felles med en banjo enn at begge er strengeistrumenter. En benjo likner på en norsk langeleik, men er mer avansert. Der langeleikspilleren slår på strengene med et plekter, trykker benjospilleren ned en knapp som i sin tur slår ned på strengen og lager en langt kraftigere lyd.) Men tilbake til rådhuset, der Åse Kleveland var en av tilhørerne. Etterpå hadde hun kommet begeistret bort og sagt at ”dette må jo være noe for Rikskonsertene!”  Og Ivar hadde sagt til Bahram at det kunne vel alltids være noe, om Kristi kunne bli med.

Baluchisk musikk fra Lillehammer

Grunnen til at jeg skulle være med, var at Bahram Ahoorani og jeg også hadde begynt et samarbeid. Han hadde hørt meg synge og funnet ut at min stemme passet til hans musikktradisjon. Og det ble begynnelsen på at jeg smått om senn lærte folkeviser fra Baluchistan. Sakte lærte jeg melodiene og tekstene, det tar tid å legge lydene riktig. Vårt samarbeid, som kom til å vare i mange år, var altså ikke mellom to tradisjoner, ved at jeg for eksempel sang viser fra Hardanger med orientalsk komp. Nei, jeg prøvde etter beste evne å tilegne meg baluchiske sanger helt tradisjonelt, uten å være en del av tradisjonen. Det er selvfølgelig en risikosport, men det er morsomt. Og Bahram ville gjerne ha en sanger.

Han til hører et folk som tradisjonelt bor i et område som omfatter det vestlige Pakistan, det sørlige Afghanistan og  det østlige Iran. Balucherne har vært zoroastere, tilhengere av en religion der ilden spiller en stor rolle, men de fleste, eller kanskje alle, er nå muslimer. Særlig i Iran er det vanskelige kår for dem som vil praktisere baluchisk kultur, slik som å lese bøker og synge sanger på baluch. Bahram kom fra Iran med kone og en sønn som  FN-kvoteflyktning og ble bosatt på Lillehammer. Etter hvert som jeg ble godt kjent med familien og andre baluchere, ble det klart for meg at baluchiske kvinner ikke synger offentlig, jeg var kanskje den eneste i verden.

Skulle vi prøve å komme under Rikskonsertenes vinger? Vi snakket om det, ble enige, laget et opptak og sendte det inn.  Resultatet ble at Bahram fikk oppdrag for Rikskonsertene. Han skulle spille i en gruppe der musikerne representerte alle kontinenetene og skulle spille sammen. Det var visst ikke noen stor opplevelse, musikalsk sett.

Allikevel, vi fortsatte samarbeidet som ble godt mottatt av baluchere i Baluchistan og andre steder i verden. Etter en konsert på Cosmopolite i Oslo kom en dame bort til meg og sa: ”Jeg skal hilse deg fra min far i Iran, han hører på deg hver dag.” Det var mer enn hyggelig!

Byråkratene vet best.

En del musikere har i mange år snakket om at det er en bevisst politikk fra kulturbyråkratene, særlig i Rikskonsertene, at kultur skal blandes. Det norske musikk-miljøet er lite, og de som kritiserer er ikke så tydelige. Det er ikke så mange som tør å ta sjansen på å bli oppfattet som kverulanter.  En arrangør og pianist, som jeg snakket med for noen år siden, var virkelig irritert over hvor vanskelig det var å komme til, om du ikke hadde med utenlandske, dvs. ikke-europeiske musikere, som representerte noe helt annet en vår hjemlige musikk. Men han har løst problemet. Han har laget en gruppe sammen med musikere fra Latin-Amerika som synger gamle norske slagere. Og det er en suksess. La det være sagt: det blir ikke alltid feil. Men det blir best når det er musikerne selv som drar i gang samarbeidet, og ikke byråkratene.

Baluchisk musikk for et rocka publikum.

Når Bahram nå spiller på festivalene i Førde og Falun er det med et band der folk fra Østen og Afrika spiller baluchisk folkemusikk som er rocka opp. Det er det publikum vil ha, sier de der. Folkemusikk med tradisjonelle baluchiske instrumenter blir liksom for stille og sært. Han synes ikke at det er det beste for musikken, men om han vil spille og tjene penger, må han snu kappen etter vinden. Han heter forresten ikke Bahram lenger, han har tatt navnet Abdul Rahman Surisehi. Og når han takker publikum etter konsertene, holder han håndflatene mot hverandre foran brystet, som om han var en hindu. Og publikum synes det er så etnisk!

Det snakkes musikere imellom. De fleste lar det bli med det. Men noen snakker høyt og snakker byråkratene midt imot. Men det er ikke dem som har lettest for å få oppdrag og støtte, for det er crossover som gjelder. Hvis du er en dyktig musiker, innstilt på å samarbeide og på å lage den musikkblandingen som byråkratene vil ha, går det deg vel i verden. Folkemusikk og jazz, tradisjonelt og moderne, alle verdensdeler skal klinge sammen.

Musikk mot rasime.

Det har vært snakket om at Rikskonsertene har hatt en politikk for å blande musikere og musikkformer for å motvirke rasisme. Det høres vakkert ut. Men blir det så vakkert når samarbeidet har et annet siktemål enn det å lage god musikk? I operaen møter vi sangere og musikere fra mange kanter, men det som er viktig, er at musikkopplevelsen blir bra.

Rikskonsertene hadde i årene 1992-2002 en flerkulturell avdeling som etter 2002 har fortsatt virksomheten i nye former. Sosialantropologen  Anne Ellingsen undersøkte virksomheten i den perioden avdelingen eksisterte. I 2008 skrev hun artikkelen Musikk som politisk virkemiddel, som kom på trykk i Aftenposten. I denne artikkelen tar hun opp problemer til debatt på en måte som få eller ingen musikere ville gjøre, ganske enkelt fordi hun ikke er musiker. Hun kan holde avstand både til problemene og personene hun vurderer. Hun peker på hvordan denne flerkulturelle avdelingen så det som sin oppgave å bidra til integrering ved å skape det de kalte ”krysskulturelle møtesteder i musikk”. Slike møtesteder skulle skape en ny form for musikk, en fusion, en sammensmelting.  Ellingsen mener at denne tanken ser ut til å springe ut av en postmoderne estetikk som står for raske møter, flyktige forbindelser og stadig skiftende konstellasjoner. Moderne mennesker har en flytende identitet, og det reflekteres i kunsten. (Ellingsen 2008)

Over hele verden har det skjedd voldsomme forandringer på kort tid. For hundre år siden var det lite sannsynlig at en balucher ville sått seg ned i Lillehammer. Folk over hele kloden påvirkes av musikkstiler fra andre steder, og mye av den musikken vi påvirkes av, kommer fra USA. Da kan det være en motvekt at Rikskonsertene lager samarbeidsprosjekter mellom norske og afrikanske musikere. Allikevel er det et ankepunkt at de får for kort tid til å lage den felles musikken, og det er et ankepunkt at ”Rikskonsertene (har) ført en policy som uttrykker et instrumentelt forhold til musikk – altså musikk som et middel til å oppnå noe utover musikkopplevelsen selv.” (Ellingsen 2008)

Publikum

Rikskonsertene skulle nok ønsket at et bredt publikum fra alle verdens kanter, i alle aldre skulle strømmet til konsertene. Men ”en spørreundersøkelse utført ved ett av Rikskonsertenes prosjekter i Oslo indikerer at yngre, etnisk norske kvinner var den største gruppen som benyttet seg av tilbudet.” (Ellingsen 2008) Ellingsen har sett det som mange andre også har sett: innvandrer-befolkningene går for å høre sine egne musikere, ikke på musikere fra andre steder og kulturer.

Sin egen tradisjon

Både rotnorske musikere og musikere som kommer fra andre himmelstrøk og bærer med seg en annen tradisjon, får problemer når de vil rendyrke sin egen tradisjon. Landskappleiken ble i år til NM i folkemusikk. Ingvill Marit Buen Garnås er kvedar med solide tradisjoner i familien. Etter konkurransen tok hun et oppgjør med dommerne. Hun vil at det skal oppmuntres til å holde på det gamle stilpreget. ”Det som er gjennomgåande er at den gamle songstilen er meir direkte og talenær. I tillegg har ein mange stader att ein gamlare og reinare tonalitet enn den meir begrensa pianoskalaen.”  ”Me syng altså naturtoneskala, talenært, rett på konsonantane, flyt oppå takten, krullar inni og ikkje utanpå linene og kuttar der det passar oss. Ikkje fordi det er så viktig å ha ”den gamle slengen”, men fordi det er dette som er sjølve stilarten og det som tiltalar oss.”(Buen Garnås 2009) For henne er det utrolig at dommerne ikke slår ned på knoting i sjangeren. På den andre siden har hun opplevd at solide folkesangere får trekk fordi de ikke synger ”pent” nok. De synger ikke etter klassiske/moderne idealer.

Er samarbeid over grensene mulig?

Og så vil kanskje noen spørre: Hva med mor Agnes sin fantastiske CD Rosensfole, der hun synger til den før nevnte Jan Garbareks komp? Da vil jeg si: der kan du høre at de har hatt et langvarig og nært samarbeid, han kjenner musikken ut og inn og hun er så trygg på sitt som hun vel nesten ikke har vært på noen annen innspilling. En mørk natt var min baluchiske læremester og jeg på vei fra Dokka til Lillehammer etter et oppdrag. Da strømmet plutselig Rosensfole ut av bilradioens høyttalere. ”Stopp bilen!” ropte han, ”så fantastisk!”

Kilder

Ellingsen, A. (2008) Integrerende musikk. Artikkel i Aftenposten 30.06.08 http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1262965.ece

Buen Garnås, I.M. (2009) Ut med domaren, inn med kua! Leserinnlegg i Telen 30. 06.09

http://www.folkemusikk.no/ut-med-domaren-inn-med-kua.4611245-137198.html

Oppgaven:

Du skal finne fram til en dagsaktuell “eGovernmentsak” i mediene, lage lenke til innslaget og forklare hvorfor dette er aktuelt med tanke på kurset vi gjennomfører, evnt. også hvorfor det er interessant.

På NRK dagsnytt 25/01 kunne vi høre at et privat firma lagerer skjemaer med personsensitivt innhold. Firmaet det gjaldt var Sem og Stenersen som er en betydelig leverandør av elektroniske skjemaer til norske kommuner.

Hør hele saken her:  NRK dagsnytt 

Utgangspunktet for dette innlegget var innsending av elektroniske søknader til kommunen og selvbetjeningstjenester.  Innføring av selvbetjeningstjenester er et sentralt satsingsområde for norske kommuner. I eNorge 2009 – det digitale spranget ref. og St. meld. nr. 17.  kap. 7 er dette et av hovedmålene.

I dette innlegget blir det fortalt at innsendte søknader med personsensitivt innhold blir lagret hos leverandør på ubestemt tid.

Det er et svært viktig tema som er belyst her, nemlig sikkerhet og riktig behandling av data. Datatilsynet har egne lover som beskriver riktig behandling og oppbevaring av personopplysninger. Dette var et helt klart brudd på lovverket.

For den private aktøren det her gjaldt måtte det innføres nye rutiner for behandling av søknadsskjemaer med personsensitivt innhold.

Da Halden kommune skulle publisere de første elektroniske skjemaene i 2006, var sikkerhet et av de områdene vi brukte mye tid på. Vi innførte først elektroniske skjemaer uten personsensitivt innhold. I desember 2007 publiserte vi de første skjemaene med personsensitivt innhold. I begge tilfellene var det kun snakk om innsending av søknader uten integrasjon med fagprogram.

Hvilke spørsmål og utfordringer hadde vi:

• Kan vi behandle elektroniske skjemaer med og uten personsensitivt innhold på samme måte? Hva finnes av lover og regler rundt dette?
• Hvordan sikre at søknaden er sendt inn av rett person? Hvordan avverge ”tullesøknader”? Min ID sikker nok?
• Krav til overføring av skjemaer. Hva er godt nok?· Hvordan hindre at søknader kommer på avveie?
• Behov for avtaler mellom kommunen og leverandøren av skjemaer. Rutiner.

Vi sjekket først om Datatilsynet hadde en veiledning for bruk av elektroniske skjemaer, men det fantes ikke.  Vi fant ut at vi måtte ta utgangspunkt i lovverk gjeldende for behandling av personopplysninger i kommunen. Vi så at det var et klart skille mellom sikkerhets- og rutinekrav til skjemaer med personsensitivt innhold kontra elektroniske skjemaer med ”ufarlig” informasjon.

I Halden kommune hadde vi utarbeidet en sikkerhetspolitikk for behandling av personopplysninger og vi så at deler av dette innholdet var relevant ved innføring av elektroniske skjemaer.

Min ID som id. for ”riktig” avsender, er ikke nok for å avverge ”tullesøknader”. Vi jobbet mye med endring av arbeidsprosessene ved innføring av elektroniske skjemaer og sikkerhetsaspekteret medførte at vi måtte ha en ekstra aktivitet i hver prosess hvor avsender ble sjekket ut før søknadsbehandlingen starter. Dette var spesielt viktig der det var snakk om søknader med personsensitivt innhold.

Da vi publiserte de første elektroniske søknadene i 2006, kom søknadene inn som vedlegg til e-mail. Denne løsningen hadde enkelte svakheter. Vi var klar over mail ikke var en sikker overføringsmåte, men etter å ha gjennomført en sikkerhetsvurdering før vi publiserte skjemaene mente vi det var ”sikkert nok” til våre ”ufarlige” skjemaer.

Vi opplevde alikevel et tilfelle hvor vi ikke mottok enkelte barnehagesøknader fordi mailserveren oppfattet søknadene som spam. Vi oppdaget et dette var en risiko som ikke engang var vurdert.

Denne løsningen hadde vi fram til i november i 2007 hvor vi ønsket å publisere de første elektroniske skjemaene med personsensitivt innhold.

Viktige ting vi jobbet med da:

• I følge Datatilsynet skal man ikke sende personsensitive opplysninger pr. mail. Oversendingen skulle være kryptert.
• Det måtte på plass en Databehandleravtale (som egentlig burde vært skrevet under året før)
• Rutiner både i Halden kommune og hos leverandøren ble viktige
• Temaet ”lagring av data” kom opp.
• Skjemaene skulle hentes inn til sensitivt nett i Halden kommune. De forskjellige søknadene skulle inn til forskjellige kataloger på sensitivt nett som var tilgangsstyrt for de forskjellige ansatte på de forskjellige løsningene.
• Kommunen skulle motta melding når det kommer inn søknader.
• Innsender skulle motta referansenummer til søknaden ved innsending av søknad.
• Ingen av meldingene (som foregikk på mail) skulle inneholde kopi av søknaden.
• Rutinene måtte være helt klare både hos leverandør og i kommunen.

Vi tok kontakt med vår leverandør som er Kommuneforlaget, og i fellesskap ble det utarbeidet tekniske løsninger som ble implementert og rutiner som skulle følges

Oppgave 2:
Du skal finne fram til en dagsaktuell “eGovernmentsak” i mediene (dagspresse, kringkasting etc), lage lenke til innslaget og forklare hvorfor dette er aktuellt med tanke på kurset vi gjennomfører, evt også hvorfor det er interessant.

Heidi Grande Røys vil bli kvitt pinkodekaoset: 20 millioner til utvikling av elektronisk ID for offentlig sektor.

Hele artikkelen fra 05.10.07 på Aftenposten.no, Pengene dine
” For å kunne benytte seg av offentlige tjenester på Internett, er brukere i dag nødt til å huske et utall ulike brukernavn, passord og pinkoder. For å forenkle hverdagen til brukere av nettjenester, skal de i fremtiden klare seg med et fåtall slike koder.”

Se også artikkel om samme sak på FAD hjemmeside
”En infrastruktur for elektronisk ID og signatur er avgjørende for videreutvikling og utvidelse av tjenestetilbudet i innbyggerportalen Minside og bedriftsportalen Altinn. Den vil gjøre det mulig å tilby funksjonaliteter som tilgang til personsensitiv informasjon, signering av vedtak og inngåelse av avtaler på nett.”

I vårt pensum, St.meld. nr. 17 kap. 7, Ei døgnopen forvaltning – Elektronisk samhandling i og med offentlig sektor, er elektronisk ID og elektronisk signatur for offentlig sektor et av underpunktene.

Skal innbyggerne begynne å bruke offentlige tjenester på nett i stor skala, må disse tjenestene bli bygd opp på en enkel måte og være lett tilgjengelig for alle.
Innbyggeren tenker ikke over om det er kommunen eller staten med alle sine virksomheter og direktorater som har tjenesten de søker, de ønsker en offentlig tjeneste. Det må derfor bli en felles kode for alle slike offentlige tjenester, som hver innbygger får og kan bruke til alt fra selvangivelse, søknad om byggetillatelse, søknad om barnehageplass, søknad om sykehjemsplass osv.
Staten bør kunne organisere og gjennomføre dette, slik at det blir enkelt for alle kommuner i Norge å få dette inn i sine ikt-løsninger og derved kunne gi dette tilbudet til sine innbyggere.

Jeg har tatt ut statistikk for Fet folkebibliotek fra perioden 2000 til 2004, og tallmaterialet er hentet fra SSB og ABM-utvikling.

Se: http://www.abm-utvikling.no/prosjekter/Interne/ABM/Statistikk/index.html

Her er min besvarelse av oppgave 2.