På min forrige arbeidsplass hadde jeg en kollega som var et muntrasjonsråd utenom det vanlige. Litt grov i munnen innimellom, men ellers var Tor snill og grei.
Fra tid til annen sørget han for at samholdet på arbeidsplassen ble styrket. Det skjedde ved at han arrangerte utflukter. Som regel var det en eller annen busstur med innlagt harry-faktor og kvoteregulering av kjent slag.
Turene ble etter hvert mer for den harde kjerne, for det er ikke alle som er like glade i handleturer til Strømstad som ikke varer lenger enn akkurat nok til å oppfylle kvotereglementet.
Blant de ansatte ble Tors turvirksomhet raskt døpt til “Tor-tur”.
Jeg jobber ikke sammen med Tor lenger. Jeg har en annen jobb nå. Jeg klager ikke spesielt på lønna eller vilkårene, men opsjoner er det lite av. En opsjon? Jo, det er en rett, men ikke en plikt, til på et tidspunkt å kjøpe eller selge for eksempel en aksje til en på forhånd avtalt pris. Opsjoner er en vanlig form for prestasjonsrettet belønning i næringslivet, og tilbys vanligvis først og fremst toppledere i børsnoterte selskap. Ordningen skal fungere som motivasjon. Dersom den som mottar opsjonen bidrar til en positiv økonomisk utvikling for selskapet, og dermed høyere aksjekurs, vil vedkommende kunne realisere sin opsjon og tjene penger på selskapets verdiøkning.
Som for eksempel Eivind Reiten i Norsk Hydro for et par år siden.
Han måtte realisere sine opsjoner fordi selskapet skulle fusjonere med Statoil. 210 millioner kroner ville opsjonene utløse til en rekke direktører i selskapet. Men den rødgrønne næringsminister Dag Terje Andersen ”bruset” med fjærene og oppnådde at Reiten og hans direktører frasa seg rundt 20 millioner kroner av de 210 millioene. Det er likevel en svimlende høy sum, men det kan vi dessverre ikke si om resultatet av statsrådens oppstandelse.
Nei, skulle jeg skaffet meg noen opsjoner, så måtte det være på været. Hva ville et visst antall “væropsjoner” være verdt hvis jeg løste dem inn neste sommer – omtrent når jeg selv skal ha ferie? Kunne jeg ha løst ut en fortjeneste på ca 28 soldager på sørlandskysten?
Solstrålen statsråden kunne jo ha nektet, og lagt ut noen regntunge restriksjoner. Det ville ikke akkurat ha kommet som lyn fra klar himmel, men ville avgjort ha avstedkommet mer enn en storm i et
vannglass i mine kretser.
Jeg ville ha jobbet under høytrykk for å påvirke ministeren. Jeg ville ha bedt om å få det jeg hadde krav på ifølge avtale. Akkurat som Reiten.
Nå ga Reiten litt etter, og det er mulig jeg også kunne ha gitt litt tilbake – kanskje et par soldager. Gråværsdagene kunne jeg bare ha anvendt til en ny reise med “Tor-tur”.
Men da hadde jeg i det minste forlangt at statsråden hadde bedt om godt vær.

Som leder i Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) er det ofte jeg blir sittende og reflektere over forskjellige sider av livet og samfunnet rundt oss – ikke minst hvor tilfeldig urettferdighet og andre ulykker kan ramme oss, som lyn fra klar himmel.

Det er mye vi mennesker ikke kan forstå her i verden, både når det gjelder endringer i naturen og når det gjelder teknologiens utvikling og virkemåter. Det kan være så vanskelig å forstå at en lett resignerer og sier at ”sånn er det”.
10-talls millioner i opsjoner har noe av den samme virkningen på mange av oss. Sommerens diskusjoner om opsjoner og hvordan de virker kan virke fremmed og nesten uvirkelig på oss dødelige. Det handler om en helt annen virkelighet en den vi ”andre” befinner oss i, og resultatet blir lett at vi resignerer – sånn er det vel bare blant toppdirektørene, og sånn må det vel være, tenker vi – må det det?

Tenker de annerledes
Likevel, det må dreie seg om mennesker som tenker og handler ganske annerledes enn de fleste av oss. Vi skulle nok klart å bruke en del mer penger enn det vi tjener i dag – men 10-talls millioner? Det hadde faktisk vært lettere å reagere hvis noen av våre kolleger tjente dobbelt så mye som oss for det samme arbeidet vi selv også utfører. Det kunne vi nok forholde oss til og sikkert hisse oss opp over, lik lønn for likt arbeid er jo opplest og vedtatt i de fleste sammenhenger. Uten at det er oppnådd i vårt ”inkluderende” arbeidsliv.

Argumentasjonen for og i mot opsjoner har vært en blanding av juss, økonomi, politikk og moral. Jeg er redd for at det igjen blir økonomene og juristene som vinner. Juristene finleser avtaler og økonomene hevder det er nødvendig med kjempeavlønninger for å få visse folk til å arbeide. Uten millionopsjoner til topplederne vil ikke bare Hydro og Telenor tape i den internasjonale konkurransen, hele Norge vil bli fattigere.

Toppsjefene har laget seg egne regler
Topplederne har altså forstått spillet: ikke full innsats uten store pengepremier.
Så må samfunnet stole på at det store flertallet IKKE har forstått hvordan det hele henger sammen, men fortsetter å utføre våre jobber etter beste evne uten opsjoner.
Det er altså noen regler som gjelder for toppsjefer og deres produktivitet, som ikke gjelder for det store flertallet av oss. Det er et tankekors i seg selv.

Noe annet som også er uforståelig for de fleste av oss er at når en toppleder må forlate en toppstilling fordi han, fortsatt er det flest menn, har gjort en ekstremt dårlig jobb så får han med seg utallige millioner i en sluttpakke for å forlate stillingen raskest mulig. En vanlig dødelig får knapt stå oppsigelsestiden ut, med sin vanlige lønn. Det er ikke dette jeg skriver om i denne bloggen, men tanken streifet meg – og jeg mener denne forskjellsbehandlingen er mildt sakt urettferdig og ikke minst umoralsk. Dette er også et tankekors.

Politikerne har laget omvendte regler for sosialklienter og trygdede
Problemet øker imidlertid når vi nærmer oss den andre enden av skalaen. De fattigste skal stimuleres til å gjøre mer ved å få så LITE som mulig å leve av. Våre velferdsordninger er utformet ut fra en bekymring for at sosialklienter og trygdemottakere skal få så mye at de ikke gidder og jobbe.
Mens toppsjefene inspireres til økt innsats ved millionutbetalinger skal sosialklientene stimuleres til økt innsats ved minimumsutbetalinger, forstå det den som kan!

”The moral hazard”
Begrepet ”The moral Hazard” brukes i økonomisk teori for å beskrive faren for at personer oppfører seg umoralsk fordi de forstår noe som det ikke var meningen at de skulle forstå.
I trygdemessig sammenheng har det vært brukt om sosialklienter og trygdemottakere som lar være å ta lønnsarbeid som de egentlig var i stand til (altså en umoralsk handling) fordi de oppdaget at de får nesten like mye å leve av hvis de klarer å oppnå trygd eller sosialstøtte.

Utgangspunktet for denne bloggen var ikke opsjonene, men en av AFOs medlemmer som også var sosialklient. Dette medlemmet ønsker å komme i arbeid, men stønadssatsene er så lave at alt initiativ og alt overskudd går med til en vedvarende konflikt med sosialkontoret for om mulig opprettholde et verdig liv. På sosialkontoret blir den moralske risiko vendt om ved å mistenke mennesker for å sluntre unna hvis de får anledning til det.

I et politisk bestemt forsøk på å få folk i arbeid ved å holde sosialhjelpssatsene nede, hindres folk i å få et verdig liv som en forutsetning for å komme i arbeid. Jeg kan forresten fortelle at det dette medlemmet ber om blir ganske beskjedent sammenliknet med opsjonenes millionbeløp.