About an hour bus ride outside of Oslo is a little village called DRØBAK. It was a toss up whether we would venture out on Mon or Tues. Monday was a wash out because of the all-day rain. So we decided to see what Tue morning would bring. The forecast wasn’t hopeful but you never know. As it turned out it was a sunny day.

DRØBAK is known as the “Christmas Town” and for its public decorations. The town was in full swing getting the decorations up. It seemed all of the buildings around town have tree holders for decorating with these small lighted trees. DRØBAK was once Oslo’s Winter Harbor.

Pick a number, any number. We walked down by the water’s edge and came upon this little shop that featured hand carved signs, especially house numbers.

It’s beginning to look a lot like Christmas . . . A visit to the Christmas House, which is open all year round. It is chock full of all kinds of Christmas decorations.

The village is small and quaint and they’re just getting ready for Christmas. So, it was pretty quiet. We stopped at a little cafe called Hos Hanna for lunch. I had the rib special with red cabbage – it’s a popular dish that is served this time of year for the holidays. The “rib” is really more of a roast pork and served with a nice piece of crackling!!! It was delish! Mick opted for the tuna sandwich and found out that a “double-decker” sandwich here is really a sandwich as we call it in the States – two pieces of bread. The sandwiches here are normally served open-faced.

Off shore is a small island where Oscarsborg fortress, it dates back to the 1600s. With the short days and a late lunch we didn’t think we would have a lot of light left to explore the fortress and its grounds.  We’ll go back another time and start there. In the summer they hold open-air concerts and complete operas on the island. There is even a spa, hotel and restaurant if you want to stay overnight.

Jeg får ikke sove, men det burde ikke komme som en bombe. Jeg sov massevis i helgen, var nærmest i koma. Men nå er det kjempe irriterende å ikke få sove, å være lys våken med mange tanker er bare bånn i bøtta. Jeg skal være på skolen om 4 timer, klar i hauet til matte. Snakker vi kaffe-overdose i morgen?

De få flettene jeg har igjen i håret holder på å gi meg dreads bak i nakken. Det ser skikkelig sært ut med klumpen i det ellers alt for rette håret mitt. Mamma har forresten bestilt frisørtime til meg før jul. Overasket? Neppe. Det er slik mamma er, bestiller først, spør etterpå. Helst så betaler hun også timen på forhånd slik at man ikke kan droppe frisørtimen med fare for både ris og dårlig samvittighet. Det er vel slik mødre skal være. Passe på at datteren alltid skal være velstelt? Nåvell. Litt selvinnsikt har jeg da.

Nå er det ikke legne til jeg skal hjem til jul.

Ludwig vil også feire jul

16.desember flyr jeg. Jippi! Da blir det julebrus med lillebror, turgåing med hundene, kakebaking med Hedda, lange netter og sene morgener. Jeg gleder meg til å se familien igjen, pappa ser jeg allerede på mandag i Oslo. Det blir nok fint, kansje jeg får lokket han med på kafé?

Oi, tenk. På søndag er det allerede advent. Jeg har ikke kjøpt en eneste julegave. Ikke til noen som helst. Jeg aner ikke hva jeg skal kjøpe og til hvem jeg skal kjøpe. Hjelp!

Jeg er i grunnen ikke noe fan av jul og feiring. Det er koselig å være sammen med familien til et vist punkt, men all den maten, frotsingen (ikke at min familie er noe særlig gærne på det, takk og lov), kjøpepresset og være takknemmelig-presset passer ikke meg. Jeg rett å slett får litt noia. Jeg trekker meg tilbake og lar de andre bare kjøre på mens jeg blir blindpassasjer i baksetet. Jeg liker ikke julen, hvorfor kan vi ikke være glade i hverandre resten av året? Må vi spare det opp til én enkelt uke i desember hvor det som oftest blir litt for mye av det gode? Nei, jeg tror jeg skal konsentrere meg om å trimme både meg og hundene i ferien, så får vi mest mulig tid å pleie tankene og traske rundt på fjellet i Vadsø i et snøfattig vinterlandskap.

Snøfattig vinterlandskap

Du lurer kanskje på hva som skjer når man mikser superheltfest med seks herlige jenter og en godkveld på Hvelvet? Du får i alle fall dette:

Catwoman!

Lara Croft!

Goldwoman!

Hun-som-aldri-visste-hvem-hun-var og Batwoman!

Og seff – ingen fest uten tingeling!

Kvelden endte langt nedi ølboksen og med at jeg absolutt ikke ville hjem! Klassisk Trine-kveld. Førstemann hjem er en pingle!

I am in the humanities library at the University of Oslo. I am terribly excited. I just had a chat with the people who established the postcolonial literature subject I’m going to teach. They are so lovely! As soon as I stepped onto the campus it felt like coming home. A university campus!!! With courtyards and large square glass-fronted buildings and students in coats and scarves! The library smells like old books. There are high windows above the shelves and sunlight slants in through the blinds. I am sitting opposite The Riverside Chaucer, two shelves away from Peter Carey’s Collected Short Stories. (This is a small library; they have a larger one a few buildings down.) The musty book smell and the yellow sunlight make my heart skip. This is where I want to be.

Jeg var ute i byen i et ærend i dag og da er alltid kameraet med. Motiva står som regel i kø hvis man bare har tid å se etter de og det er det ikke ofte jeg har.
Her er det en skinnende og fin fasade på sentrum politistasjon.

På Youngstorget fant jeg denne dekorasjonen eller kunstverket på en vegg som vender inn mot torget. Ikke aner jeg hva det er, men det virker noe gressaktig på meg.

Utsikt over Youngstorget. Byen skal pyntes til jul og det ser ut som de har begynt.

Det er mye detaljer å se hvis man bare løfter hodet litt.

Vi har mye glass og stål i Oslo etterhvert, men noen avrunda hjørner finnes visst også.

Oslo er vel den byen hvor det alltid bygges og det ser ikke ut som om man noen gang blir ferdig heller. Ofte når jeg vandrer rundt i gatene ser man veisperringer, omkjøringer osv. Det bygges, moderniseres osv. De gravde i gatene da jeg bodde innover her som liten og da jeg kom tilbake som ukependler i voksen alder har de siste 20-årene vært en sammenhengende veigravingsperiode. Nå er det klart at en by alltid vokser og trenger vedlikehold, men når jeg besøker andre storbyer ute får jeg ikke det inntrykket av gravearbeid og søppel overalt.

På Tullinløkka var det tidligere parkeringsplass, men nå ser det ut som landingsplass for et dårlig designet romskip fra Mars eller Venus.

No one’s ever doubted Oslo’s cool factor. “Trendy” is hardly the word to describe the coolness of this capital city with a great college town vibe. The capital of Norway’s capital of cool is the Grünerløkka neighborhood, a former mill town with a surprisingly cheery exterior. Like in a lot of post-industrial parts of town, when the factories left, the creative types moved in to Grünerløkka and brought with them a revitalization that makes the industrial look of the neighborhood somehow bright and whimsical. There’s no shortage of cafes and unique shops, attracting a crowd that is youthful and professional at the same time, so you can feel like you’re on the cutting edge of something while simultaneously feeling totally safe.

We’re happy to offer a whole block of super cool Grünerløkka apartments on our website. We think it’s better than staying downtown even though downtown is practically within spitting distance–either a 15 minute walk or a quick tram ride. We’ve listed a nice collection of  studios, 1 bedrooms and even spacious 2 bedroom apartments in the heart of Grünerløkka all with fresh and modern interiors. We especially like the potted plants that seem right at home in each of these apartments and the balconies are great for watching some of the coolest Oslovians walking their dogs in their cool neighborhood drinking their excellent coffee. The ground floor apartments have nice little private terraces and in the spring and summer months, the leaves are practically coming through the windows, providing a lushness you rarely get in such an urban area.

Now’s as good a time as any to visit Oslo and check out Grünerløkka. The leaves outside may have dropped, but these leafy interiors are just the thing to hold you over until spring.

Una immagine dell'Alaska. Apparentemente lontane, le zone artiche si trovano al centro degli interessi anche strategico economici di molti paesi, inclusi Italia e Francia che fanno parte, come osservatori, del Consiglio Artico

La Presidenza Svedese della Ue si caratterizza per il suo sforzo in direzione di politiche economiche ecosostenibili. Danimarca, Finlandia e Norvegia ne condividono la storia di valorizzazione ecocompatibile delle risorse naturali. L’ambasciatore canadese James Fox, nel corso di un incontro sull’Artico che ha avuto luogo a Roma il 19 novembre, ha espresso l’appoggio del Canada a strategie di lungo periodo a tutela del Polo Nord. Con questa breve cronaca dell’incontro introduciamo una serie di brevi articoli sulle questioni aperte e sul ruolo dei singoli paesi nordici, specialmente europei

 

Nella Unione Europea la Svezia, la Danimarca, la Finlandia e, nello spazio dell’European Free Trade Agreement, la Norvegia, promuovono politiche di sviluppo compatibile con le esigenze dell’ambiente nell’area dell’Artico. La regione del Polo Nord è al centro di un crescente interesse, non soltanto in Italia, a causa dei cambiamenti (peraltro molto problematici per più di un aspetto) indotti dalle trasformazioni del clima in questi ultimi decenni. Lo scioglimento dei ghiacci rappresenta una incognita per molti abitanti della zona (e del pianeta) ma anche una possibilità di accresciuti traffici e attività economiche, opportunità che come si intuisce facilmente hanno un rovescio molto difficile dal punto di vista della sostenibilità. Ed i paesi che si affacciano sulla regione ovviamente non sfuggono alla ricerca della valorizzazione economica delle risorse.

Nel corso di un incontro che si è svolto la scorsa settimana presso l’ambasciata del Canada a Roma, i rappresentanti di Svezia, Norvegia, Danimarca, Finlandia e del paese che ospitava l’iniziativa nella propria ambasciata (cioè il Canada) hanno voluto sottolineare il ruolo che la consapevolezza di sedere letteralmente sopra le risorse di cui si parla gioca per questi paesi. Molti mass media spesso mettono l’accento sulla corsa alle risorse, ma le nazioni nordiche sanno bene che la loro vita dipende dall’ambiente, molto ricco ma estremamente fragile, nel quale le loro culture si sono sviluppate.

L’ambasciatore del Canada, James Fox, ha ricordato che quest’anno la legge di bilancio del suo paese ha stanziato 350 milioni di euro per l’Artico, per promuovere la costruzione di infrastrutture, la ricerca scientifica, lo sviluppo delle fonti energetiche ed il commercio delle risorse ittiche. Altri fondi saranno destinati alla formazione, all’occupazione della popolazione locale, ai servizi sociali ed al sostegno ai popoli aborigeni, che nutrono una serie di preoccupazioni, fondate data l’esiguità numerica e la debolezza “politica” che ne deriva e di cui nei prossimi giorni si parlerà su queste pagine in un articolo specifico, così come verranno illustrati diversi aspetti (da quello ambientale a quello culturale) della questione dibattuta nell’incontro e approfondito l’impegno dei singoli paesi nella regione, in particolare di quelli europei.

Il dibattito della scorsa settimana a Villa Grazioli si è snodato in quattro tavoli dedicati ai seguenti argomenti: “La realtà artica – sviluppo economico e sociale delle comunità autoctone”, “Materie prime, sviluppo energetico e considerazioni geopolitiche”, “La realtà artica – Impatto e sfide del cambiamento climatico” , “Il Consiglio Artico – Un modello per la collaborazione internazionale nella Regione dell’Artico”.

Oltre agli ambasciatori delle nazioni interessate e ai rappresentanti delle popolazioni autoctone citati nell’articolo apparso il 20 novembre qui su Skapegoat, sono intervenuti molti esperti e specialisti come Dag Claes, Professore di Politiche Nazionali ed Economia presso l’Università di Oslo (Norvegia), Dante Casati (del dipartimento Affari Internazionali dell’ENI), Margaret Johansson (del Dipartimento di Fisica geografica ed analisi dell’ecosistema dell’Università di Lund, in Svezia), Giuseppe Cavarretta, Direttore del Dipartimento Terra ed Ambiente del Consiglio Nazionale delle Ricerche, il CNR italiano; Daniele Verga, inviato speciale per l’Artico del Ministero Affari Esteri e Francesco Eugenio Negro, il viaggiatore di lungo corso nell’area e medico.

Il dibattito ha toccato moltissimi argomenti e chiarito che in questa regione abbiamo molto di più del ghiaccio da proteggere, ragion per cui rimandiamo ad altre parti del servizio che appariranno su queste pagine ed in altri spazi web nelle prossime due settimane. Vi saranno proposti diversi spunti per inquadrare vari aspetti dell’ Artico, un articolo sui progetti ecocompatibili della Danimarca, uno sulle iniziative svedesi in favore dell’area, un pezzo sulle problematiche dei popoli autoctoni come i Sami e gli Gwich’in, opinioni e  politiche finlandesi per l’ambiente ed almeno due articoli sul ruolo della Norvegia nella regione. L’incombente vertice sul clima di Copenaghen rende il tema molto attuale.

Aldo Ciummo

Image via Wikipedia

La norvegese Statkraft, utility pubblica attiva nelle rinnovabili, ha inaugurato oggi, su un fiordo nel sud di Oslo, il primo prototipo di centrale elettrica al mondo che utilizza i processi di osmosi per generare energia mescolando acqua salata e dolce.

L’acqua dolce e quella salata vengono immesse in una camera unica, separate da una membrana artificiale. Le molecole di sale attirano l’acqua dolce attraverso la membrana semipermeabile, aumentando la pressione sull’acqua marina. Questa pressione può essere utilizzata per alimentare le turbine che producono energia. L’unico scarto che deriva dal processo è l’acqua salmastra.

Il primo prototipo al mondo produrrà pochissima energia (4 kilowatt), ma entro il 2015 è previsto il primo impianto commerciale con una capacità di 25 Megawatt, in grado di fornire corrente a 10mila case.

Da Sole24ore.it la notizia qui…

Autor: ryanairblog

Wie die irische Low-Cost-Airline in einer Pressemitteilung vom 24. November 2009 bekannt gibt, wird der norwegische Flughafen Oslo-Rygge neue Ryanair-Basis. Rygge ist somit die 37. Basis im Streckennetz der Iren und erhält zunächst drei fest stationierte Maschinen, die 16 neue Routen anfliegen werden. Buchbar sind die neuen Routen, ab dem morgigen Mittwoch, 25. November.

Auch deutsche Flughäfen profitieren von der Basiseröffnung im hohen Norden. Rygge wird ab März 2010 mit den deutschen Flughäfen Berlin-Schönefeld, Memmingen und Weeze verbunden. Von Bremen aus ist Oslo-Rygge bereits jetzt mit Ryanair zu erreichen.

Der Flughafen liegt etwa 60 Kilometer südöstlich der norwegischen Hauptstadt Oslo, welche mit dem Shuttlebus oder der Bahn zu erreichen ist.

Die Pressemittelung findet ihr auf www.ryanair.com

I’m sorry for not writing in such a long time, but my mind has been elsewhere for some time…

It’s been brought to my attention that  the bicycle activist and author, Chris Carlsson from San Francisco, is coming to Scandinavia this week. He will be talking about the importance of social change – how movements and social activism can reach immediate change towards greener societies.

The event in Copenhagen will actually be already tomorrow, Wednesday. I might be going, so give me a call if you’ll join in. The one in Oslo is on Saturday, and in december he’ll be in Stockholm. I urge everyone to consider it.

November 25th, 19:00
Bogcafé 61, Dortheavej 61, 2400 København NV

“American author Chris Carlsson comes to to discuss the ways in which people are creating alternatives to capitalism in the here and now. He argues that DIY activities such as free software and guerilla gardening point the way towards a profound social transformation.

KlimaX member Oskar Larsson will talk about the connection between capitalism and climate change. He will de-mystify some of the COP15 mechanisms and argue that the COP15 process does not present a real solution to climate change, but will only provide a green image for business as usual.” (Kilde: modkraft.dk)

November 28th, 14:00
Humla, Hausmania, Hausmanns gate 34, 0182 Oslo

Program:
14:00  Utopia starts now! – Nowtopia!
15:00  Planka.nu – Public transport and climate activism
16:00  Open Space discussion An open discussion to facilitate action and ideas.

Lisa N. Peters

Hermann Herzog, "Norwegian Waterfall," oil on canvas, 17 x 24 inches

I am following up on my earlier post on American artists in Norway, spurred by reading Sigrid Undset’s trilogy Kristin Lavransdatter (1920-22) and my husband Jerry’s visit to Norway.  In addition to John Singer Sargent and Willard Metcalf, some other American artists who went to Norway include William Trost Richards (1833-1905), who painted the Romsdalsfjord on Norway’s central coast; his daughter Anna Richards Brewster (1870-1952); and the German-born artist Hermann Herzog (1832–1932) who settled in America sometime between 1869 and 1871 (see picture at right).  Then, there are several Norwegian-born artists who immigrated to America, but kept ties with their homeland.  Among these are John Olson Hammerstad (1842-1925), Paul Lauritz (1889-1976), and, of course, Jonas Lie (1880-1940).

Born in the southern Norwegian town of Moss, Lie grew up near Oslo, moved when he was twelve to Paris, and a year later joined his family in New York, which would be his permanent home.  He attended the Ethical Culture School and went on to study at the National Academy of Design and the Art Students League.  Also extremely peripatetic, Lie painted vibrant, realist landscapes and marines in many locales including Maine; the Adirondacks; Cape Ann, Massachusetts; and Passamaquoddy Bay, New Brunswick, Canada.  He was drawn to water, mountains, snow, and boats—subjects that suggest that he sought motifs that reminded him of his homeland and perhaps eased his homesickness.  The latter was temporarily cured during an eighteen-month stay in Norway in 1909-10, when he visited Oslo and Lillehammer and spent part of his time in Gudbrandsdalen—the location of Jørundgård, the home of Kristin, Undset’s stoic protagonist.

Jonas Lie, "Quiet Town, Norway," 1909, oil on canvas, 26 x 35 inches

As Carol Lowrey wrote in “Jonas Lie (1880-1940): Painter-Poet of His Era,” in William H. Gerdts and Carol Lowrey, Jonas Lie (1880-1940) (New York: Spanierman Gallery, LLC, 2006): “The rustic dwellings and timber-frame farmhouses in Quiet Town, Norway obviously struck a chord with Lie in terms of his Nordic heritage, for he went on to decorate interiors for several of his patrons, such as Malcolm D. Whitman of New York, for whom he designed a “splendid Viking room.”  (21) Quiet Town, featuring a two-story Stue of log and stave construction and a grass roof, seems out of Kristin’s world, and one can imagine it as the “Saemund house,” which Undset described as “an ancient little hearth building, warm and snug: the timbers were so roughly hewn that there were only four beams to each wall,” (III, 86) while the scene evokes a courtyard Undset described where “two serving maids were tending to the smallest children. They were sitting against the wall of the women’s house, basking in the sun.  Above their heads the evening light gleamed like molten gold on the small glass windowpane.” (III, 91)

Jonas Lie, "The Fleet," ca. 1925, oil on canvas, 30 x 45 inches

Other Norwegian scenes by Lie, some rendered in the 1920s, including The Fleet (at right), Norwegian Fjord Scene, another work entitled Norwegian Fjord Scene of 1925, and Norwegian Village (below), reveal that he continued to capture the “glittering light” and the “verdant smell in the air,” experienced by Kristin.   It is also interesting to compare Lie’s Norwegian paintings with his American images of similar subjects (below),  to see how he brought the sensibility of his native land to his adopted one and vice versa, or how differently he portrayed each.

Jonas Lie, "Norwegian Village," ca. 1909-10, oil on canvas, 43 1/4 x 50 1/2 inches

Jonas Lie, "American Factory Town, Winter," oil on canvas, 41 x 35 inches

Lie’s work continues to have a following among those who have made a journey similar to his.  At the time of our 2006 Jonas Lie exhibition at the gallery, we collaborated with the American-Scandinavian Foundation and our invitation to its members received an overwhelming response: more than four hundred people attended the show’s opening, many having to wait outside in the dead of winter until there was space in the gallery to fit them.

To Jerry: I hope, given the incredible beauty of Norway, as expressed in Undset’s books and in paintings of the land, that on your own Norwegian travels, you get to focus on the “nature” part of Norway rather than only on that of the “mind.”

Caveat: I’m sure this post only begins to consider the interconnections between American artists and Norway in the period I’ve focused on, but I hope it will open up new roads for further knowledge and information.

Postscript: Last night I took my two boys to a Mexican restaurant; the table next to ours consisted of a large lively group or people visiting New York from Oslo.

Finally: I started reading a novel someone recommended, Per Petterson’s Out Stealing Horses (2007), which turns out to be by a Norwegian author.  It’s descriptive passages remind me of Kristin’s world.

Si sta realizzando in Norvegia, a Tofte, non molto distante da Oslo, la prima centrale elettrica a osmosi da 25 MW. Sarà messa in funzione il 24 novembre e a regime nel 2015. Un risultato che arriva a più di trecento anni dalla scoperta dell’osmosi da parte del fisico Jan-Antoine Nollet.

La centrale è il frutto di oltre dieci anni di ricerca della Statkraft, multinazionale dell’energia che si distingue per i forti investimenti nelle fonti rinnovabili. Il progetto, partito nel 1997, ha coinvolto anche parecchi ricercatori di paesi diversi dalla Norvegia. Dopo l’avvio della prima centrale è prevista una serie di test ed esperimenti finalizzati a industrializzare la soluzione per la sua commercializzazione entro alcuni anni.

Il funzionamento “osmotico” è abbastanza semplice. Quando acqua salata e acqua dolce sono divise da una sottile membrana semi-permeabile si crea un flusso d’acqua dolce verso quella salata. In questo modo è possibile creare una differenza di pressione tra i due contenitori, divisi dalla membrana, che può raggiungere 12 bar. Tale differenza di pressione può essere utilizzata per produrre energia elettrica rinnovabile e, com’è ovvio, disponibile liberamente in natura.

È importante evidenziare che questa tecnologia innovativa permetterà di accedere a una parte dei 1.600-1.700 TWh all’anno disponibile in natura, spiegano dalla Norvegia, pari al 50% dell’ attuale produzione di energia elettrica dell’intera Unione europea. Per capirci, il fabbisogno nazionale italiano attuale è poco oltre i 300 TWh.
Nell’approccio alla nuova tecnologia, i paesi del nord Europa sono favoriti per quantità di acqua dolce (la Norvegia, per esempio, ne dispone in quantità tre volte maggiori rispetto all’Italia). In compenso la salinità dei nostri mari è maggiore.

Fonte: E-Gazette
Subscribe to EcoPensiero – efficienza e sostenibilità by Email

I have heard a couple of variations of these analogies. I do not like them. I think they are simply absurd.

At last PDC, “M” was to “SQL” what C is to Assembler. This year it was, what VB is to C. And now I even read this:

The code name “M” language is like a more manageable (though more limited) form of Transact-SQL, the language normally used to describe data schema and values.

Kraig Blockschmidt, Microsoft Data Development Technologies: Past, Present, and Future 

“M” has some overlaps with T-SQL, ok. But far from every concept in “M” can be translated into T-SQL. What about structural subtyping? Types without identities? Polymorphic references and function arguments? Languages/DSLs? Ordered collections? Lot’s more.

And only a very small, although useful subset of T-SQL maps to “M”. Also most of the translation to SQL is opinionated, not natural.

What the schema and values part of M compares much more to, is XML and XSD.

Would you even try to compare XML to T-SQL?

Jeg er inneforstått med at det blir mye SATS om dagen, men det legger dere virkelig opp til selv, folkens. Under dagens økt noterte jeg følgende bak øret:

- tren aldri mer en mandag kveld
- hawaianas er tydeligvis den nye trenden (og surfeshorts)
- alle som ikke fikk napp i helgen, skal pumpe som rakkern i dag

For en mandags kveld må man nemlig sloss over apparatene. For ikke å snakke om alle bolerne! De herlige, oppblåste gutta i singlet, de jeg elsker. Men det positive i det hele er jo at jeg fikk en time på mølla. Og jeg fikk med meg den nye trenden; gutta som møtte opp i singlet, surfeshorts og hawaianas. Hva gjør man med slike mennesker? Setter de på første fly til Australia?

Hva gjør man når man har en ferdigstilt webside og ingen skole å gå til?
Jo, da drar man til NRK på Marienlyst for å snakke med sjefsredaktøren for NRK-Super småbarns TV. I skrivende stund er jeg på god vei ut døra for å dra til dette møtet. Planen bak det hele er å kunne få ut litt info på hvorfor NRK velger å legge over barne-tv på NRK super fra 1. desember. Informasjonen skal jeg bruke i mediehistorie-essayet vi skal levere inn på fredag. Det vil si at jeg har igjen å skrive mesteparten av dette, og lage en finfin rapport for websiden min. Og da kan jeg si meg ferdig med alle innleveringer for i år. Kun 4 eksamner igjen før jeg kan legge hele dette semesteret bak meg

Osloの件の続編です。　いろいろなコメントを受けて、自分の目で確認してほしい、といった内容のブログポストが出されています。

1. PDC 2009: Data and Modeling Talks

確かに2次情報にはバイアスが入っている可能性がありますからオリジナルに触れてみるのが一番です。　ご関心をお持ちの方は是非チェックして下さい。

[TamilNet, Wednesday, 18 November 2009, 03:18 GMT]
Norway is up to appease Colombo as the Tamil Tigers are out of the picture and the only way to do this is abetting Colombo’s discrimination of Tamils in the line of Iran, Burma and China, writes Professor Øivind Fuglerud of the University of Oslo adding that a revealing cue comes from Norway insensitively sponsoring a Buddhist organisation to conduct a music festival on 27th November in Galle, timed to humiliate Tamils on the Heroes’ Day. Norway sat silently like a mouse in the final phase of the war. Now its ‘humanitarian’ aid helps the internment camps of captivity and death. In future Norway’s aid may be integral to Colombo’s military complex cum Buddhist temple infrastructure to dominate Tamil areas, he further says. Not surprisingly, Norway’s leading news agency, NTB, on Monday came out with biased reporting on the first ever democratically elected council of diaspora Tamils.

(via)

Ich freue mich auf Oslo.
Und dann fällt mir einer der wenigen negativen Aspekte an meinem Umzug ein. Oder ich werde daran erinnert, weil jemand in einem Nebensatz erwähnt, dass ich nicht hier sein werde. In solchen Momenten habe ich mir angewöhnt, meinen Wehmut zu bekämpfen, indem ich mir Bilder von all den Dingen vorstelle, die in Norwegen auf mich warten. Fähren, die ich mit einer Kapitänsmütze am Kopf steuere, weil ich den Bootsführerschein nach rekordverdächtigen drei Tagen im Land bestanden habe. Schnee unter, auf, über, neben mir. Aksel Lund Svindal, in dessen Appartement ich wohl Mitte Februar einziehen werde. Musik, die ich erst in unzähligen Nächten auf unzähligen Konzerten entdecken muss, kann, darf. Elchfleisch.
Zwar fühle ich mich bei diesen Gedanken besser, aber noch weit entfernt von gleichgültig. Immerhin weiß ich nach der Bildergalerie im Kopf wieder ganz sicher, dass meine Entscheidung richtig ist. Ist sie nämlich wirklich. Auch wenn ich jetzt wenig, in einem Monat mehr zweifeln werde, und manche Menschen es mir nicht leicht machen.

Det er en stund siden jeg har skrivd sist, og grunnen til det har jeg skrivd litt om i forrige innlegg og Alexander har skrevet om det på sin blogg(som han forøvrig oppdaterer fryktelig sjeldent).

Den helga her har jeg vært i Oslo. Har besøkt Hannah som jeg gikk på barne- og ungdomsskolen med. På fredag var vi hjemme hos henne og så på film med de hun bor sammen med. Hun bor i et kollektiv med 3 andre. Det er 2 gutter som heter Kenneth og Tobias og ei jente som heter Fredrikke. Jeg vet ikke hva de driver med sånn til vanlig, men Hannah prøver ihvertfall å studere litt språk. Koselige folk i grunn. Vi måtte selvfølgelig se Madagaskar. Det er på en måte filmen til Hannah og meg. Lørdagskvelden gikk til å gå ut. Mye artig, men folk har en tendens til å bli alt, alt, alt for fulle. Var blant annet ei jente på utestedet vi var som rett og slett sovna. Ellers i helga har vi vært litt på Oslo City og shoppa litt og sånn. En god grunn til å like Oslo.

Tok Sørlandsekspressen til Kristiansand igjen i dag, og nå sitter jeg i stua sammen med Alexander og skal se søndagsfilmen på tv3. Også glemte jeg forøvrig å ta bilder i Oslo, så det blir ingen bilder gitt.

Back to my favorite concert location in Oslo, John Dee. This time for Chrome Division, this cool heavy metal band from Norway having Shagrath and Lex Icon among members. But first on stage I got to see Lucid, also from Norway. I wasn’t able to find anything about them online but what I can tell you is that they have a very hot bass player. The big guy singing did a really god job and the female vocalist has a good voice, yet a tad too strident at times. But the 30 mins of show were entertaining. To get an impression for yourself, checkout the video here.

The main show started with some minutes of darkness and a scene with the curtains down, while we were hearing motorbike sounds and a suave woman voice announcing the band, like in this video. My surprise was the new singer. Apparently they replaced Eddie Guz with Shady Blue (aka Athera from Susperia). Good lucking guy and the voice is not bad at all. But I was so looking forward to hear the other guy sing. I had the chance though, since he came on stage to perform Trouble with the law.

All of them them put on the ‘bad guys’ look with their tight pants, fancy sharp shoes, leather jackets, hats, cigarettes, etc. And the singer kept changing his looks by adding or removing items. He did a good job at keeping the crowd entertained. He went to the front of the stage, shaking people hands, looking them in the eyes and having them singing. During one of the songs he managed to fall off the stage. Hope he didn’t get hurt too badly. Other show pieces that we didn’t miss were whiskey drinking, all guitarists gathering in front of the drums and making the same moves with the guitar, an extra guy showing up on stage during one of the songs, the microphone passed to some drunk guys in the audience to sing along. And it was one of the biggest moshpits I ever saw in Norway. I mean, Norwegian crowd is actually able to move and dance. Surprising. And annoying when you try to film or take photos.

The songs they played (in the order I remember them): Doomsday overture, Boys from the East,  Raise your flag, Raven black Cadillac, Trouble with the Law, Lets hear it, Whole lotta Rosie, Rebel Yell and all ended with the great Serial Killer.

På torsdag kom det en superhandy mann til Klostergata 45, som fiksa parabolen. Det var sånn at vi var imponert over tempoet og at mannen bare tok med seg parabolen, gikk ut å hengte den på veggen og borra hull i veggen til ledningen. Hvis vi skulle gjort det selv hadde det sannsynligvis tatt flere dager bare å finne ut hvor og i hvilken retning parabol-tallerkenen skulle henge.

I går hadde Jorunn, som jobber på kontoret for Telemark Arbeiderparti, bursdag og ble 50 år. Dette feiret vi litt med en sammenkomst med litt folk som jobber på kontoret og folk fra partiet på Bøle på fredag. Var veldig koselig. Jorunn var veldig glad for oppmerksomheten vi gav henne, og hun fikk så mye blomster at hun kunne åpna blomsterbutikk hjemme i stua. Hun fikk også noen andre ting, som f.eks. en bok som heter The Secret, halskjede og en engel. Også var det hilsninger da, som var veldig koselig. Satt igjen med en veldig god følelse etter at vi hadde feira bursdagen til Jorunn litt.

I helga har jeg vært i Oslo, på årets siste møte i landsstyret i Ungdom mot EU. Har hovedsaklig innstilt på landsmøtepapirer til landsmøtet i januar. I går var det også en konsert arrangert av Ungdom mot EU med navnet “Vi taper aldri!”. Det er 15 år siden sist det ble avholdt EU-avstemming i Norge, og det måtte feires, siden det ble et nei den gangen som i 1972. Jeg var garderobevakt under konserten, men var egentlig greit det. Hørte lyden fra bandene, men fikk de litt på avstand så slapp å ødelegge hørsla helt. Var litt over 100 mennesker innom konserten også, så var relativt bra med folk egentlig.

Tida fremover går til jobb, julebord og tur til Warszawa. Det som sannsynligvis blir mest spennende med Warszawa-turen er at flyet fra Warszawa går klokka 06:00, og vi er da på Torp rundt 8. Blir tungt, men blir litt deilig å komme hjem og slappe av såpass tidlig også da. Vi drar også relativt tidlig ned, flyet går fra Torp 08:25, og det er egentlig også litt greit. Får mer ut av fredagen.