Oslo Internasjonale Teater presenterer:

Sju Jødiske Barn av Caryl Churchill og Sju Andre Barn av Richard Stirling

med etterfølgende debatt

Fra en iscenesatt lesning av Kim Atle Hansens Buy Nothing Day i London 2009, regi Øystein U. Brager, copyright ATC

Dato: 12. november kl 19:00

Sted: Vardeteatret. Rådhusgaten 19, 0158 Oslo

Pris: Fri entré, innsamling til inntekt for Medical Aid for Palestinians og One Voice Movement

Medvirkende: Torgny G. Aanderaa, Ingrid Askvik, Tor Itai Keilen, Thea Borring Lande, Terje Skonseng Naudeer og Sveinung Oppegaard.

Panel: Njål Mjøs (debattleder), Gunnar Germundson (dramatiker/ leder NDF), Toril Goksøyr (Goksøyr&Martens), Kjersti Horn (sceneinstruktør) og Rana Issa (litteraturviter)

Regi: Øystein Ulsberg Brager

Produsent: Michael Hallbäck Sciarrone

Oslo Internasjonale Teater inviterer til iscenesatt lesning av Sju Jødiske Barn av Caryl Churchill og Sju Andre Barn av Richard Stirling. Sju Jødiske Barn tar for seg hvordan Israelske foreldre forteller sine barn om okkupasjonen og andre sentrale hendelser i de siste 70 år med jødisk historie. Stykket vakte sterke reaksjoner internasjonalt etter premieren i London. Stirlings stykke Sju Andre Barn ble skrevet som en respons til Churchills stykke for å, ifølge Stirling, ”skape balanse”. Stykket er bygget opp på nøyaktig samme måte som Churchills stykke, men tar for seg hvordan palestinske foreldre forteller sine barn om okkupasjonen og andre sentrale hendelser i de siste 70 år med palestinsk historie.

Hvert av stykkene er 10 minutter lange. Sett i lys av disse to stykkene vil vi fortsette kvelden med en debatt med representanter fra norsk kulturliv. Vi ønsker å ta opp hvordan vi som medmennesker og gjennom kunsten kan forholde oss til en konflikt som denne, en konflikt som kan være vanskelig å forstå og vanskelig å forholde seg til. Debatten ledes av dramaturg Njål Mjøs, og blant andre Toril Goksøyr (halvparten av kunstnerduoen Goksøyr & Martens), dramatiker Gunnar Germundson (leder i Dramatikerforbundet) og litteraturviter Rana Issa stiller som debattanter.

Iscenesatte lesninger er framføringer av dramatikk der skuespillerne har manus i hånda og det er lagt en enkel regi. Iscenesatte lesninger gir publikum muligheten til å oppleve dramatikk på scenen, framført av skuespillere, men med fokus på teksten heller enn produksjonen rundt.

OIT vil etter dramatikernes ønske samle inn penger på slutten av kvelden som deles likt mellom Medical Aid for Palestine og One Voice Movement.

Oslo Internasjonale Teater er teaterkollektivet Imploding Fictions’ nyeste prosjekt og første store prosjekt i Norge. Imploding Fictions ble startet av Philip Thorne (DE/UK) og Øystein Ulsberg Brager (NO) i London i 2007, og vi har siden jobbet i en rekke land og knyttet kontakter over hele Europa. Thorne og Brager deler jobben som kunstnerisk leder for Imploding Fictions. Produksjonsleder for OIT er vår kollega i Norge Michael Hallbäck Sciarrone (NO/US). Oslo Internasjonale Teater starter for fullt i 2010 med jevnlige iscenesatte lesninger.

Det er begrenset med publikumskapasitet, så hvis du ønsker å sikre plass kan du sende en epost med navn og antall publikummere til oslointernasjonaleteater@gmail.com

Velkommen!

1. Joda, du er så voksen som kan lese engelsk, og joda, norsk er et taperspråk – ting blir ti ganger kulere straks de er på det germansk-romanske bastardmålet. Men, ok: Du får et poeng hvis du laster ned fansubber på tysk, fransk eller italiensk (spansk er muligens verdens minst nyttigste språk å kunne med mindre man har tenkt seg en karriere som svovelpredikant i sør-Amerika).

2. Astrid Lindgren likte etter sigende de norske oversettelsene til Jo Tenfjord bedre enn sine egne svenske tekster; meir kjent er vel det at folka bak Cowboy Bebop mente at den engelske dubbinga var bedre enn den japanske originalen.

3. Hvis du vil, så kan jeg godt skrive en analyse om hvorfor “Jeg skal gjøre mannfolk av deg” (fra Mulan) har en mye dypere klangbunn på norsk enn “I’ll Make A Man Out Of You” har på engelsk.

4. Hvis du insisterer på å lese Harry Potter, Ringenes herre eller Det gyldne kompasset på engelsk fordi de norske oversettelsene har andre navn, så har jeg tre ord til det: get a clue.

5. Og for øvrig: Ord deling krever ekstra taste trykk, og navn på språk, måneder og uke dager skrives ikke med stor for bokstav på norsk. Nei, jeg tar ikke folks engelskkunskaper seriøst før de lærer seg at forskjellige språk har forskjellig tegnsetting.

Jeg utfører oversettelser fra tysk, engelsk, dansk og svensk til norsk. Hos skrivrett.no får bedrifter, organisasjoner og privatpersoner en profesjonell oversettelse til rimelig pris. Oversettelse er et spørsmål om tillit, og oversettelsen din er i trygge hender hos meg. Du kan være sikker på at kvaliteten på oversettelsen er god, og at du får oversettelsen tilbake innen leveringsfristen. En oversettelse krever kunnskap om språk, og hos skrivrett.no blir oversettelsen din behandlet av en språkkyndig person

“Pervertert“, Dagbladet? Virkelig? Gidder dere å slå det opp i rettskrivningsordboka?

Jeg skulla da vitterlig tru at dere meiner “pervers”, et ord som på norsk ikke trenger adjektiv som påpeker at det handler om seksuelle avvik.

Som alle kan se på forsiden er en abolisjonistisk brosjyre nå tilgjengelig på norsk. Jeg oversatte den fra engelsk. Den er skrevet av jussprofessor Gary L. Francione. Han er forfatter av flere bøker om dyrerettighetsteori og den første til å undervise i dyrerettigheter ved et amerikansk juridisk fakultet. Hans blogg om dyrerettigheter kan besøkes her: http://www.abolitionistapproach.com/.

Jeg har alltid savnet en slik lett håndterbar pamflett som tar for seg kjernen i dyrerettighetsbudskapet. Selv om jeg har vært med på mange løpeseddelutdelinger og stands for dyrerettighetsgrupper har det hovedsaklig vært informasjon som går på enkeltsaker. Og etter hvert har jeg mistet mer interessen for slike enkeltsaker, i hvert fall hvis de ikke kommuniserer dyrerettighetsbudskapet på en tydelig måte.

Før jul var jeg med på noen løpeseddelutdelinger mot pels, en mann kom bort til meg å spurte om hvorfor pels var verre enn alt annet, som kjøtt for eksempel. Jeg sa meg enig i han at jeg heller ikke syntes at det er verre, samtidig som det ikke gjør noen av delene greit. Så sa seg litt om hva jeg mente mens han inspiserte skoene mine (det gjør de alltid) for å sjekke om de var av skinn. Det er flere ganger jeg har kommet ut for lignende situasjoner hvor folk spør hvorfor det og det, hva nå enn markeringen/standen fokuserer på, er så mye verre enn alt det andre, de ser at det er mange dobbeltstandarder for hvilke type dyremishandling som blir akseptert og hvilke som det blir reagert mot. Da har jeg savnet abolisjonistisk informasjonsmateriale å gi dem. For å regnes som dyrerettighetsaktivisme mener jeg alle kampanjer som går på enkeltsaker bør klargjøre dyrerettighetsargumentasjonen som ligger under med oppfordringen til veganisme.

Pamfletten eller brosjyren (jeg liker ordet pamflett) er et A4 ark, det er tekst i tre kolonner på hver siden, arket brettes i tre, så blir det plutselig et lite hefte. Den er lettlest, har god, grundig, og logisk argumentasjon. Den er det bare å laste ned, printe ut og distribuere for alle som vil være med på å opplyse om saken.

Jeg har selv tanker om å lage informasjonsmateriale, som løpesedler eller brosjyrer, om dyrerettigheter. Men er treg til å lære meg de tekniske programmene.

Det som e probleme med å ikke se på TV, det e at du aldri forstår kor ille det står til.

Eg såg på TV i helga. TV2, når faderen i huset tilfeldigvis zappa forbi en dokumentar om et kvinnfolk fra Oslo som hadde funne ut at mor hennes va same. Ho fór til Finnmark for å finne røttern sine, og prøvde å fatte koffer mora hadde fortrengt og benekta ka slags bakgrunn ho kom fra. Det va vel ikke mye nytt der for dem av oss som har levd med debatten de siste femten åran, men eg kan tenke meg at for folk hvis oppfattning av “same” e “folk som bor i Kauto og bruke kofte”, så va det opplysannes å få vite ka sjøsaman egentlig e.

At sama e eksotisk om vi e fjellfinna eller sjøsama, det har vi visst lenge – men at vestlendingan va like uforståeli for fleirtalle av seeran til TV2, det hadde eg ikke regna med.

La meg ta et skritt tilbake, og påpeke at eg, i barndommen min, har sotte nån tima i bil og hørt på Kramgoa låtar på tur til Bottenvika, sol og sjø. Sist gang va det rett nok ikke Vikingarna, men da va eg også gammel nok til å kjede meg, og kjøpte en bok i en kiosk. Og svenskan selg som kjent lite bøker på norsk, men det tok det meg fem side å glømme. Eg lar meg ikke forstyrre av at “Ekot kvart i sex” sendes på broderspråket – eg ynke meg når man tekste svenska på TV. Eg meine å huske at vi greide oss ganske bra uten det når Thomas von Brömssen lærte Sofie om filosofi for ti år sia (skjønnt, det kan vel ha vært en del svorsk han snakka for alt eg huske).

Eg har mine teoria om koffer nordmenn etter sigannes forstår svensk og dansk bedre enn svenskan og danskan forstår oss, og dem går kort og godt ut på at vi nordmenn e så vant med å høre forskjellige tonefall, syntaksa, semantikka, uttala, lydbilda – at vi nordmenn rett og slett e så vant til at folk snakke forskjellig, at vi ikke blir satt ut av at nån små detalja e forskjellig fra sånn dem snakke på TV.

Trudde eg. Heilt til TV2 sendte en dokumentar om et kvinnfolk fra Oslo, og teksta finnmarkingan. Ikke saman, for det va ingen der som kunne det språke lenger. Og når dem intervjua en mann som en gang i tida skreiv doktorgradsavhandling om rasismen i Finnmark? Ja, da fikk det ikke hjelpe at mann va vestlending og sikkert hadde tjukt vikingblod i åran. For stakkaren snakka heller ikke en dialekt som bar preg av at det det i tre hundre år va DANSK som va det fine språket her til lands.

Men på den andre sia: Eg lure ikke lenger på koffer Bjørn Sundquist snakka nordnorskbokmål i stede for dialekt i Berlinerpoplene.

Bibelselskapet oversetter nå Bibelen på nytt fra de antikke håndskriftene. Erfaring fra mange land har vist at Bibelen må revideres eller oversettes på nytt med 25-30 års mellomrom.

“Nytt om Bibelen” skriver at prinsippene for oversetterarbeidet er vedtatt av Bibelselskapets styre, og at de ønsker en oversettelse som følger kildetekstene. Dette vil si at den greske NT-teksten og den hebraiske GT-teksten er enda tettere oversatt enn tidligere. Dette vil blant annet si:

“en mer presis gjengivelse av metaforene (billedspråket) i kildetekstene.

en norsk språkstil som i større grad søker å formidle kildetekstenes stilistikk og litterære sjangere.”

Bibelteksten skal være preget av den nyeste norske språkutviklingen innenfor bokmål og nynorsk, men Bibelselskapet opplyser at det  samtidig ikke skal skjules at kildetekstene kommer fra en annen kultur enn vår. De skriver at: “Det kan bety at detaljer som oppleves som fremmede i forhold til dagens norske samfunn, blir mer synlige. Ny kunnskap om bibelteksten, spesielt fra nyere forskning på bibelhebraiske manuskripfter, skal tas hensyn til.”

Man kan gå inn på Bibelselskapets nettsider, bibel.no, og lese utkastene til de nye tekstene på bokmål og nynorsk, med innledninger og kommentarer. Publikum kan kommentere og komme med forslag til forbedring av oversettelsene via mail, opplyser “Nytt om Bibelen”.

Oslo S. Turisters port til Norge. Det er ikke fullt like vanlig at norsk blir lært som fremmedspråk på ungdomsskolen, slik som engelsk, så la meg bidra med noen sjappe oversettelser for å gjøre første-inntrykket lettere forstålig.

- Hasj? Speed?
= Velkommen til Norge.

- Har du noen ekstra kroner til litt “kaffe”?
= Et av verdens aller rikeste land.

- Vennligst bruk billett-automaten.
= Det er derfor du må betale flesk for en 5 minutters tog-tur, og gjøre alt arbeidet selv.

- Sorry, jeg må stikke, ass.
= Ikke konverser med fremmede. Bruk kartene, timetabellene, skiltene og brosjyrene. Alt på norsk.

- Toget fra Lillehammer er 50 minutter forsinket, i tillegg til den forsinkelsen vi nevnte i sta.
= Vi har veldig god tid, selv om vi springer til alle kanter.

- Stryk det. Toget til Lillehammer er avlyst.
= Landet ligger kanskje langt nord på kartet, men vi blir helt hjelpesløse dersom det begynner å snø.

- Vær så schnill, penga, penga.
= Ta del i vårt rike kulturliv.

- Byutviklingen har stengt de tre nærmete gatene, gå 700 meter lengre opp, du.
= Og nyt vår berømte, enestående natur.

- Øyh! Valium?
= Velkommen igjen.

Før jeg begynner å skrive innlegg om hva jeg jobber med nå, tenkte jeg å fortelle litt om hva jeg gjorde i 2008. Jeg jobbet bare de siste seks månedene av fjoråret, ettersom de seks første gikk med til innspurt i skrivingen av min masteroppgave. Studentavisa Universitas intervjuet meg om arbeidet i artikkelen “Å lese steder som tekst”. Jeg leverte i mai, og var veldig fornøyd med oppgaven. Det var berusende å gå strake veien fra trykkeriet til vinmonopolet og investere en del av min aller siste studielånsutbetalig i en flaske champagne.

Jeg hadde jobbet som korrekturleser, språkvasker og oversetter for både Gyldendal, CappelenDamm og Dinamo forlag ved siden studiene tidligere, og i sommer trappet jeg opp jobbingen igjen. Etter en kort periode med kvaler da jeg ble tilbudt en administrativ kontorjobb, bestemte jeg meg for at jeg heller vil leve av det jeg virkelig trives med: å lese og skrive, å jobbe med språk, å skape kommunikasjon som fungerer godt.

Så hva har jeg egentlig drevet med? Jo, det har blitt veldig mye forskjellig. Alt fra å oversette det som skal bli doktoravhandlingen til samfunnsviter Erling Dokk Holm til engelsk, til å transkribere intervjuer for et forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo. Jeg har også gjort språkvask og lest mye korrektur for flere ulike forlag; og det er bestandig artig når titler jeg har jobbet med ender opp på bestselgerlistene, sånn som Snåsamannen og Max Manus. En bok jeg personlig fikk veldig mye ut av å språkvaske var den norske oversettelsen av Lawrence Wrights The Looming Tower. På norsk ble den hetende De mektige tårn, men jeg er ikke sikker på om den er ute i bokhandlene.

De siste to årene har jeg også jobbet litt ved Universitetet i Oslo. Jeg er ansatt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, men er i praksis assistent for verdens eneste sakprosaprofessor, Johan L. Tønnesson. Hva som skjer i sakprosamiljøet kan man lese om på sakprosabloggen.

I året som kommer er det mye spennende på trappene. Jeg skal skrive bok for designteamet Ralston & Bau (mer om det i et senere innlegg), og jeg skal flytte ut av hovedstaden. Jeg fortsetter å ta korrekturer, oversettelser, skrivejobber og vasker fra mitt nye tilholdssted på Brekstad i Sør-Trøndelag fra april, og fram til det er det nok å henge fingrene i: akkurat nå leser jeg korrektur for Dinamo forlag og for Cappelen Damm, og skal snart gå løs på et nytt kapittel med oversettelse.

***

Before I start posting anything on what I’m working with right now, I thought I would write a little about what I did in 2008. I only worked the last six months of last year, as the first half was spent finishing my degree – writing my MA thesis. Because I studied Norwegian texts, I had to write the thesis in Norwegian, but I do plan to translate it one of these days. I handed in in May, and was very pleased with my paper. It was quite intoxicating to head straight from the printers’ and off to invest part of my final student loan payment in a bottle of champagne.

Previously, I had worked for various major Norwegian publishing houses – doing editing, proof-reading and translation – to support my studies. In the summer of 2008 I started to increase the work. After a short spell of ambivalence, when I was offered an administrative office job, I decided that I want to make a living doing what I thoroughly enjoy and am good at: reading and writing, working with language, creating communication that really works.

So what have I been up to? Actually, a number of very different things: everything from translating what will be the PhD thesis of social scientist Erling Dokk Holm into English, to transcribing interviews for a research project at the University of Oslo. I have also done plenty of editing jobs and proof-readings for various publishers; and it is always fun when titles I have worked with crop up on the best-sellers lists, such as Snåsamannen and Max Manus. One book that I personally got a lot out of editing was the Norwegian translation of Lawrence Wright’s The Looming Tower – very thought-provoking stuff.

For the past two years I have been working part time at the University of Oslo. I am actually employed by the Norwegian Non-Fiction Writers and Translators Association, but in effect I am the assistant of the world’s only professor of non-fictional prose, Johan L. Tønnesson. Among other tasks, I am in charge of the research community’s blog.

This year I have a lot of exciting prospects. I’m writing a book for a team of designers called Ralston & Bau (more on this in a later post), and I am leaving Oslo. From April and on I shall keep doing translation, writing, editing and proof-reading from my new location in Brekstad, Sør-Trøndelag. Until then I should have plenty to be getting on with: just now I am reading for Dinamo publishing house and also for CappelenDamm, and I have just received a new chapter for translation.

Nyttårsrallyet har begynt på Børsen, melder E24.no i dag. Hyggelig for investorene, det – men jeg tror artikkelforfatteren har forlest seg på amerikanske eller i alle fall engelskspråklige økonomi-sider.

For hva forbinder vi nordmenn med et rally? Jo, et billøp. Det er den eneste forklaringen i Bokmålsordboka, i alle fall. Så har de begynt med grisekjøring på Oslo Børs? Neppe.

Derimot har forfatteren spontanoversatt fra det engelske “rally”. Og jo, det kan bety et billøp på engelsk også – men ordet har flere betydninger. Et løft i flokk, nærmest en dugnad, ifølge Merriam-Webster. Det var vel betydningen vi var ute etter her. Så kunne ikke “Nyttårsdugnad på Børsen” vært en grei tittel på norsk?

Hver dag skal være sin egen glede. Og i dag skulle gleden være russisk. Jeg våknet som vanlig godt uthvilt, og hadde som vanlig en god søndagsfrokost med egg og rundstykker. Deretter var det å lese videre i “Дядя Ваня”, eller “Onkel Vanja”, som den heter på norsk. Jeg har en liten, original adventskalender for meg selv, med å lese de fire skuespillene til Anton Tshekhov de fire helgene frem mot jul. Riktignok ble ingen stykker lest forrige helg, da var det tur til Austevoll, til gjengjeld skal jeg lese et ekstra neste uke. Og det går på russisk og norsk, en bok i hver hånd, original og oversettelse, kjent stil, og meget oppmerksomt. Onkel Vanja skal jeg skrive om i morgen,

I dag skulle jeg ta turen ut til min lærerinne eller elev, alt etter hvilket språk vi snakker om. Hun er fra Ukraina og skal lære seg norsk, så vi bytter på å lære hverandre hverandres språk.

De bygger bybane i Bergen for tiden, noe som betyr at noen av perrongene i bystasjonen er flyttet ut til Vestre Strømkaien, et sted som var akkurat litt for langt i forhold til hvor jeg trodde det var, og litt for kronglete å komme frem til, til at jeg kunne rekke det når bussen gikk ett minutt for tidlig (eller om det var min klokke som gikk for sent). Irriterende. Klokken var 1420, og neste buss gikk 1620. Irriterende.

Men det var ikke noe å gjøre med det. Det var å hente frem Tsjekhov, og finne seg en plass på bystasjonen og lese videre. Der inne leste jeg ferdig tredje akt, som jeg hadde begynt på samme formiddag, og gikk så tilbake for å vente på bussen på selve holdeplassen. 15 minutter for tidlig. Denne bussen skulle jeg ikke miste.

Jeg skal ikke si annet enn at jeg er godt fornøyd over at jeg fikk lest ferdig hele fjerde akt, og dermed hele stykket, mens jeg satt der og ventet på buss nr 525, og bussen kom, litt forsinket, og kjørte til stoppet etter Hjellestad skole, enda litt mer forsinket. Med den forferdelige slutten på stykket og Sonjas uutholdelige skjebne i hodet, og litt sånn halvkvalm etter smårøff kjøring med brems og gass på de smale, svingete veiene innover der, så ble jeg i mørket plutselig kastet av bussen med beskjed om at her var det.

Det var helt mørkt og helt tomt og ingen å se, og jeg følte det akkurat som om jeg var i Russland igjen, dette er jo en følelse jeg kjenner en godt. Men Maria var der på andre siden av veien, og så var det inn til en bedre middag, et enkelt mesterverk med laks, potetstappe og agurker. Litt krydder og olje, og mer står ikke tilbake å ønske.

Språklæringen består i at vi snakker på hverandres språk. Det går mest i norsk, for samtalen bryter raskt sammen når det skal gå i russisk og bli litt komplisert. Men i løpet av 2009 tror jeg at jeg vil få orden på det, det nærmer seg nå. Og jeg la skamløst beslag på mesteparten av undervisningstiden etter middagen, med spørsmål fra oversettelsen av “Onkel Vanja”. Jeg føler liksom at jeg har noe å bidra med her, det er ikke mange som leser oversettelser så nitidig som jeg gjør. Vanligvis når man snakker om oversettelser, går det i hvordan det fungerer på språket det blir oversatt til, og om man har bevart tonen og stilen i originalen. Etterprøving ord for ord, setning for setning, er det lite av. Like greit, kanskje. Jeg vil i hvert fall ta med litt av det også, i morgendagens post.

Etterpå var det norsk, der Maria i en fin kontrast hadde en bok om norsk skatterett å spørre fra. – Jeg leser stor russisk litteratur, Tsjekhov og Dostojevskij, mens du leser norsk skatterett, sa jeg. Det hører med til historien at hun leser det, fordi hun har tenkt å studere det til våren. Og jeg fikk virkelig presset språkkunnskapene mine, da jeg skulle forklare ord som “Valgadgang”, “Skjermingsfradrag”, “Utestående fordringer”, “Pengeytelser”, “Utgiftsgodtgjørelse” og “latent skatt”. Det er ikke alt som er så lett å forstå på morsmålet heller.

Med bussen halv ti reiste jeg tilbake til Bergen sentrum, satte på Tell tale signs, og satte meg ned for å skrive denne posten. Etterpå blir det et nytt kapittel i  ”Брвтя Карамазовы”, eller “Brødrene Karamasov”, som det het heter på norsk. Det er jo en dag med russisk. Hver dag har sin glede.

Når du ser meir tegnefilm enn ting med levende skuespillere, så får du, på godt og vondt, et forhold til dubbing.

Jeg vokste opp med Disney, og elsker dubbing. Disneydubbingen til norsk er i alle fall i en særklasse som til tider overgår den engelske originalen (“Jeg skal gjøre mannfolk av deg” fra Mulan kan særlig nevnes), og – om man skal dømme etter youtube – et par-tre andre land som burde ha rimelig peiling. Det er ingenting anime-seere liker så godt som å beklage seg over hvor elendig dubbinga av en serie er, men jeg er altså en av dem som kjøper DVDene eine og aleine fordi jeg får sjansen til å høre dem snakke engelsk (med mindre de er fra Funimation, som har en lei tendens til å suge). Dubbing handler ikke bare om oversettelse og det å få det til å rime med leppebevegelser, men også troverdig dialog og ikke minst om stemining. I traileren til Chrono Crusade i forrige post får vi en voiceover med en forteller som intonerer i beste filmavis-stil, som seg hør og bør når serien tar plass i 1928. Men også den faktiske dialogen i serien har hatt en vis localization. Fleire ganger i løpet av serien vil figurene påstå at noe er “applesauce”, og forklaringa kommer til dem som hører på kommentarsporet på den første DVD-en: “Applesauce” var nemlig et ord som betydde noe sånnt som “nonsens” i Amerika på tjuetallet. Det mest fantastiske eksempelet må vel likavel være spillserien Ace Attorney (meir kjent som “Phoenix Wright”), hvor til dels kraftige omskrivinger var nødvendig for å bevare humoren fra den japanske originalen. Når spillene jevnte over har fått femmere og seksere og 9/10, så skjønner man jo at det å oversette noe ikke nødvendigvis forringer kvaliteten. TVtropes har eksempler i fleng.

Joda, jeg er en av dem som gjenkjenner et titalls skuespillere på stemmen og har mine favoritter til forskjellige typer roller. Mesteparten av dem amerikanske. Men jeg skal være den siste til å benekte at en dårlig dub – til og med en middels en – vil trekke heilhetsopplevelsen av en historie langt, langt ned. Men for å si det sånn: Du skal ikke klage før du har hørt hvordan Digimon hørtes ut på finsk.

For øvrig inspirert av at vi altså har fått dataspill dubba til norsk, og JEG VIL HA DET sjøl om jeg egentlig er en DS-taper som så fryktelig gjerne vil være Nintendo-fanboy. For jada, jeg har sett serier på youtube eine og aleine fordi jeg ikke har hjerte til å betale penger for tyske DVD-bokser når jeg allerede eier de engelske.

Der min venn bruktbokhandelen (ellers kjent som Tromsøs største langer av importerte tegneserier, fantasybøker og rollespillmateriale) ikke kunne hjelpe, var Libris i storgata parat: Jeg har Trollmannskeiseren, samleboka med de fire første albumene om Ridderne av Dor, og den siste Miranda-boka. Kommentarer vil sikkert komme, men nå er jeg nødt til å snakke om det mine øyne fallt på da jeg speida etter en Wergelandsamling:

Ringdrotten av J. R. R. Tolkien.

Nei, skam å si det, så var det Húrins barn jeg hadde med meg da jeg gikk ut av butikken en tusenlapp fattigere, for Ringenes herre er middagslektyren min denne høsten – faktisk så eier jeg intet mindre enn to utgaver av den. Jeg er ikke sikker på hvorfor, særlig med tanke på at min kjærlighet for den aldri heilt kunne nå opp til den jeg har til Hobbiten. Noe som muligens også forklarer hvorfor alle forsøkene (seks eller sju i tallet) på å komme gjennom den bibelen stranda halvveis gjenna tredje bok – det måtte filmene til før jeg kom meg gjennom heile historien.

Men om mitt forhold til Tolkien er litt utafor det normale, så har jeg aldri vært hun som benekter at Torstein Bugge Høverstad er MIN Jesus. Han var eineste grunn til at jeg leste Harry Potter 5 og 6 (og dessuten også Det gyldne kompasset), og han er mannen som lærte meg at folk som prater dritt om dubbing og oversettelser aldri er så kule som de sjøl trur de er. Ringenes Herre leste jeg aldri på originalspråket, men ett er sikkert: Ronny Wiltersen framsto for meg alltid som en mye meir levende figur enn Ron Weasly, og jeg trur nok at det har noe å gjøre med at Ronny snakka med en merkbar dialekt (muligens sosiolekt her?) som Ron meg bekjent mangla.

Så hvorfor ikke Ringdrotten? For jeg sto der og stirra på den i fem minutter, med den litt syke fascinasjonen til et menneske som slett ikke leser tysk godt nok til egentlig å kunne lese prosa sjøl om tegneserier går bra, men som også veit at du har glømt at en roman er på svensk etter fem sider. Jeg er ingen (god) lingvist, men jeg liker språk, og jeg liker særlig å se at de germanske ligner på hverandre. Og Kafka på stranden fikk meg til å elske dialektbruk i skjønnlitteraturen meir enn Ronny Wiltersen og Jokum Finnimann allerede hadde prestert. Jeg er meir enn normalt interessert i oversettelser, og en oversettelse hvor de forskjellige rasene i Midgard snakker forskjellige dialekter burde jo være som skapt for henne som forbanner bokmålet for å ha tatt fra henne sin egentlige skriftlige uttrykksform. Det at Tolkien sjøl var en språkentusiast av de sjeldne gjør jo også sitt for at prosjektet virker kulere enn “nynorsk-som-bruker-ord-jeg-ikke-skjønner” burde være.

Til slutt var det pengene og fornuften som talte i den saken. Men jeg skal ikke se bort fra at den kommer til å havne på ønskelista min til jul.

Jeg har irritert meg over det før, og trodde som sådan at fenomenet “norske journalister som oversetter fra engelsk uten å lykkes” snart burde være et utblogget tema.

Det var før jeg leste VG Nett i dag. Jeg forstår at det skal gå fort når man rapporterer fra den amerikanske valgkampen dagen før dagen, men likevel – denne oversettelsen av Springsteens tale er en oppvisning i slurv. Særlig denne passasjen merker jeg irriterer meg:

Jeg har brukt mesteparten av livet som musiker ved å måle avstanden mellom den amerikanske drøm og den amerikanske realitet. Når jeg ser meg rundt i dag ser jeg mange amerikanere som mister deres jobb, deres hjem og ser pensjonsfondet forsvinne, de mangler helsetilbud, de er etterlatt i byene.

Her vil vi vanligvis bruke et annet pronomen enn “deres” på norsk – nemlig “sin”. Amerikanere mister jobbene sine og hjemmene sine. Samme hvor mye The Boss kan ha snakket om “their jobs” og “their homes”.

Fra det store utland kommer denne lille rakkeren. Enten er dette verdens største håndgranat, eller et tappert, men dårlig forsøk på oversettelse. Jeg håper mest på det første.

Jeg hadde en drøm det var herlig kort vei mellom den oppsto og ble realisert. Sånn skal det jo alltid være, har man lyst til noe, bør man jo bare gjøre det. Sier man “jeg skulle gjerne…”, så er det bare å gjøre det man skulle. Det er ofte en god leveregel. For meg var dette en god motivasjon til å begynne å lære meg russisk. Etter at jeg var ferdig med studiene, angret jeg litt på at jeg ikke hadde lært meg flere språk, og ikke hadde reist mer. Så etter studieårene har jeg gjort noe med begge disse tingene. Jeg har brukt somrene til å reise rundt i mine to favorittland, Russland og Italia, og som en hobby prøvd å lære meg de to språkene nok til å unngå engelsk når jeg er der.

I kjent stil ser jeg at innledningen som skal lede meg bort til tema, tvert i mot fjerner meg fra det. Siden jeg begynte å lære meg russisk, var selvfølgelig drømmen å lære det godt nok til å lese den store russiske litteraturen på originalspråket og ha utbytte av det. Og enda lenger enn det har jeg hatt en drøm om å reise med den transsibirske jernbanen. Nå i sommer realiserte jeg det siste, det er jo bare å kjøpe billett, det største problemet er å ordne visum. Ryddigere personer enn det jeg er, klarer det som ingenting, jeg får alltid hastverk og må betale overpris. Like før jeg reiste, bestemte jeg meg for å realisere drømmen fullt ut. Jeg skulle ikke bare reise tvers over Russland med jernbanen, jeg skulle også lese den store russiske litteraturen på originalspråket mens jeg gjorde det. Og jeg skulle gå like til det aller største, Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. Jeg tenkte at når jeg har gjort det, da har jeg realisert meg selv, da er det ikke mer, da er jeg klar.

Nåvel. Nå er mitt nivå i russisk så dårlig at jeg ikke klarer å lese en eneste setning, uten straks å måtte se på oversettelsen. Så jeg sitter med en bok i hver hånd, norsk og russisk, og jeg bruker omtrent halvannen time minst på hvert eneste russiske kapittel i boken, og det er mange av dem. Selv med den kadavardisiplin jeg er i stand til å innrette meg selv under i slike oppgaver, er jeg fortsatt ikke ferdig med 1/3 av boken, det går med sneglefart. Men å lese denne store romanen, samme hvor lang tid man bruker på den, ikke et sekund vil være bortkastet.

Lesing av to bøker på en gang - inkludert kaffekopp

Og med min oppmerksomme lesning, oppdager jeg en del valg i oversettelsen det ikke er så lett å oppdage. De fleste nordmenn leser jo boken på norsk, og de som kan russisk prøver på russisk, og de som er så dårlige i russisk som jeg, vil aldri gi seg i kast med en tungvekter som Brødrene Karamasov. I begynnelsen moret det meg når jeg kunne se at oversetter Geir Kjetsaa ikke helt hadde oversatt det som egentlig stod der. Etter hvert begynte jeg å ta notater, og skrive i min norske utgave hva som egentlig står på russisk. Når det så begynte å bli ganske mange slike notater, tenkte jeg dette her må ut i verden. Og da blir det selvfølgelig til det stedet hvor jeg selv er redaktør, til denne helt greie bloggen.

Geir Kjetsaa er sammen med Erik Egeberg guruene i norsk russisk litteraturforskning. Utgivelser av dem borger for kvalitet, jeg har stor respekt for dem, og har alltid tenkt at oversettelser av dem er det beste man kan få. Kjetsaa fikk seg imidlertid en liten ripe i lakken med den ikke helt overbevisende Gorkij-biografien, som jeg har skrevet om her, og nå blir det noen flere riper, etter valg i oversettelsen jeg ikke kan være enig i. Jeg ilker ikke når jeg som leser går glipp av informasjon. Her er noen eksempler.

Jeg har tidligere nevnt Katarina Ivanovna som i et brev til Dmitrij Karamasov skriver at hun vil bli hans møbel, oversatt til å bli hans slave, her er en annen liten en: “Og på den andre siden av diket, ved et gjerde omtrent tredve skritt fra flokken, sto det enda en gutt i tiårsalderen” er oversettelsen fra: “по росту лет десяти, не большу, или даже меньше того“, som bedre kunne bli oversatt til noe sånt som “som kunne se ut til å være i tiårsalderen, ikke mer, og heller mindre”, der slutten etter min mening er viktig informasjon det ikke er nødvendig å ta bort. Dostojevskij fremhever at den lille gutten Ilusja som står mot alle de andre, også er yngre enn dem. Når denne lille gutten senere biter Alosja i fingeren, har originalen teksten at fingeren ble holdt i “секунд десять”, eller omtrent 10 sekunder (“sekund desjat” er det med latinske bokstaver, russisk har den fine finessen, at når enheten kommer før tallet, så betyr det en omtrentlig angivelse, slik at “sekund desjat” blir cirka 10 sekunder, og “desjat sekund” blir akkurat 10 sekunder). Oversettelsen har at fingeren ble holdt “en lang stund”.

Dette er mindre unøyaktigher der jeg ikke kan forstå hvorfor det bare ikke er oversatt korrekt, men som det ikke er noe større å kranlge om. Dostojevskij er jo selv blant russere fryktet for sine lange, krøkkete setninger, og han tar også med hvor blek og sykelig han var, og litt om de svarte, brennende øynene, i en setning som også på norsk blir tung, om all informasjon skal inn. Jeg synes det er verre i neste kapittel, hos Khoklakovs, da Kjetsaa utelater mange av ordene i Lisas opphissede taleflom til moren. At hun bruker så mange ord, er jo karakteristisk for henne, spesielt i denne situasjonen, hvor ordvalgene er viktig for hvorvidt hun er beregnende, eller oppriktig ute av seg. Se bare:

Situasjonen er denne. Alosja kommer til Khoklakovene direkte fra møtet med skoleguttene, og han har en blødende, verkende finger etter at den lille gutten Ilusja bet ham. Fru Khoklakova er en smått skrullete, nokså intens mor, datteren Lisa sitter i rullestol, og er smått hysterisk. Hun har skrevet et brev til Alosja der hun vil gifte seg med ham, og er nå desperat etter å få Alosja til å tro at hun bare tullet med dette brevet, noe som kanskje kan skyldes at hun ikke føler seg verdig Alosja når hun sitter i rullestol, noe som kanskje er sant. Alosja, den godtroende munken som er fullstendig ærlig og oppriktig i alt han foretar seg, tror også det beste om alle, og er overbevist om at hun mener alvor, og er også klar til forlate klosteret og gifte seg med henne. Det har han også fått beskjed om å gjøre, fra den døende staretsen Siosima. Brevet fra Lisa er hemmelig, så det er veldig viktig for henne å snakke med Alosja under fire øyne, noe hun bare kan gjøre når han kommer på besøk, selv kan hun jo ikke gå noen steder.

Da hun i dørsprekken på rommet sitt ser Alosjas blødende finger, åpner hun straks døren og ruller inn. Etter noen små scener med skrik og skrål, kommer denne oversettelsen her:

Mamma, for Guds skyld, hent litt vatt og såpevann, i det lille skapet til høyre inne på soveværelset

Den russiske originalen har alt dette: Мама, ради Бога, принесите корпию; корпию и этой едкой мутной воды для позеров, ну как ее зовут! У нас есть, есть, есть… Мама, вы сами знаете, где стклянка, в спальне вашей в шкапкие направо, там большая стклянка и корпия..

Altså noe sånt som dette: “Mamma, for Guds skyld, hent vatt, vatt og dette rensevannet, for sår, nå, hva het det igjen! Vi har det, vi har det, vi har det… Mamma, du vet selv hvor flasken er, på soverommet ditt i skapet til høyre, der er en stor flaske og bomull…”

Det er jo en viss forskjell. Den russiske versjonen får jo mye bedre frem hvor stresset Lisa er, og hvor gjerne hun vil ha moren ut av rommet. Det kommer jo også et senere poeng, da flasken slett ikke er der Lisa er anvist, men et helt annet sted, slik at moren må lete etter den, og følgelig blir ute en stund. Moren spør når hun kommer tilbake at flasken var jo ikke der, man skulle tro Lisa hadde gjemt den med vilje, og da jeg først leste historien bare på norsk, syntes jeg Lisa hadde et godt svar med at hun ikke kunne vite at Alosja ville være skadet i fingeren, nå begynte moren å trekke vel mange slutninger. På russisk er det klarere at Lisa kanskje ikke planla alt på forhånd, men ventet på første og beste mulighet, og benyttet seg av den, da  den kom. Kanskje hadde hun også gjemt den, da hun rullet inn.

Til sist for nå – men posten vil kanskje bli utvidet med flere eksempler, når jeg får tid, ganske sikkert, faktisk – forklaringen på overskriften. Det er munken Ferapont, som bor for seg selv i en liten slags hytte i hjørnet av bihagen. Denne munken har sitt eget kapittel nokså tidlig i romanen, og har sin store scene i forbindelse med Sosimas, ja, jeg skal kanskje ikke legge ut hva som egentlig skjer med Sosima, det er jo kjekt å lese selv, men Ferapont har altså kapittelet sitt for å være presentert på forhånd, når han skal ha sin store scene. Hele kapittelet er en lang beskrivelse om hvor streng han er i fasten, at han ikke følger klosterreglene, men sine egne regler, som er strengere, han tilbringer dagene i bønn, og snakker ikke med noen. Det blir gjort et poeng av at han ikke er presteutdannet, og altså bare en vanlig munk, noe som innebærer at han er ulærd og har trukket sine konklusjoner av seg selv. Så får han besøk av en munk langveisfra, som vil snakke med ham, og høre om hans tro, og om det er sannhet i alle historiene som går om ham. I den forbindelse er det at det står på norsk at han – altså Ferapont – talte på nordrussisk vis. I originalen står det

Говорил с сильным унарением на О.

Det betyr at han snakket med sterk uttale av ‘o’, altså at han sa ‘o’, der russere flest sier ‘a’. Dette er ganske riktig et nordrussisk trekk, og noe som nordrusserne blir ledd av. Men å bare skrive at han snakket på nordrussisk vis, får jo ikke frem at det er dette som er problemet. Og det er litt viktig her, fordi dette er en feil som blir ledd av, og det gir litt inntrykk av at den som snakker slik, er litt udannet. Det er vel mulig å ta sammenligningen om noen på norsk skulle si “holde” med ‘o’, i stedet for ‘å’, eller “norsk”, med ‘o’, det vil høres litt morsomt ut.

Det hadde ikke vært verre enn for oversetteren å skrive, han snakket med tydelig uttale av lyden ‘o’, slik man gjør det i nordrussland. Så hadde vi enkelt fått den informasjonen vi trengte om hvordan han snakket, og leseren hadde blitt gjort oppmerksom på det omtrent eneste dialekttrekket i hele Russland.

Jeg kjenner ikke noe særlig til Yeondoo Jung, men disse arbeidene er både artige og interessante. Jung har tatt utgangspunkt i barnetegninger og oversatt dem til fotografier.

Jeg har også arbeidet med oversettelse, men andre veien dvs. fra fotografi til tegning og maling. Under oversettelsene støtte jeg på de snodigste problemer f.eks. kunne en form som fungerte i fotografiet bli feil i maleriet eller tegningen og jeg måtte “dikte” for å få det til å fungere. Jeg tror det er det samme som når en oversetter fra ett språk til ett annet og at det ikke er uten grunn av gode oversettelser kalles gjendiktninger. 

Jeg vet ikke hvilke problemer Jung har støtt på underveis, men når jeg ser på barnetegningene og fotografiene ser jeg spor etter både kunstfaglige og praktiske problemer.