Twee dingen vandaag. Eén: Mozilla Firefox en de Myspace Player is een combinatie die níet werkt. Gisterenavond alleen al crashte mijn internetbrowser drie keer. Maar ik ben te lui om een nieuwe browser te installeren. En ook met een andere browser blijft de Myspace Player gewoon een strontplayer. Twee: volgens mij krijgen jonge Zweden al vanaf de lagere school lessen ‘hoe-schrijf-ik-de-perfecte-popmelodie’. Panter is weer zo’n Zweeds bandje dat niet voor Grote Gebaren of Grote Kunst gaat, maar gewoon frisse gitaarpopsongs wil maken. Lekker gepolijst. Zoals iedereen ze het liefst heeft, maar het niet wil toegeven. Toen de eerste noten uit de strontplayer klonken, moest ik onmiddellijk aan Ronderlin denken. Met minder opvallende synthesizers, maar wel met hetzelfde gevoel voor verfijnde, sprankelende melodieën. Panter heeft een pagina op Bandcamp. Daar vind je drie fijne nummers in de vorm van mp3’s. Hoge kwaliteit! Gratis!

Panter – Taste Like Yellow

Amund Dietzel som først tattoverte panteren er min Mormor’s Onkel! Helt sant! Han var en kjent tattovør som levde fra 1890 til 1973. Han tattoverte hele kroppen, bortsett fra hode, hender og føtter. Han opptråde tilogmed på sirkus xD

http://www.tattoosymbol.com/articles/panther.html

Mag sein, dass es mit mir dem Ende zugeht. Aber seit ich ihn im Schaufenster bei Cartier gesehen habe, denke ich Tag und Nacht an ihn:

Ist der nicht toll: riesig, Diamanten, Gold, Cartier-Tier (Panter, um genauer zu sein)? Ich meine, was will man mehr? Und in Kombination zu Ugg-Boots und Jogginghose doch mal was anderes.

P.S. Ja, ich wüsste auch gerne, was der kostet. Stand aber kein Preis dabei (das werte ich als schlechtes Zeichen)

Foto: Cartier screenshot

Ganzendries – Mechelen

I can’t believe all of the shit that was found at this compound.  Also, I think the national make up of the detainees is rather stereotypical.

Full Story

Airbrush habe ich auch schon gemacht

Aber meistens wurden Totenkopfhelme verlangt oder irgendwelche Monster

Helm

Helm

Wie wäre es mit einer Fassade

This is the continuation of the annotated bibliography I am producing, part two of five.  See the previous post, “bibliography part two,” for this section of my bibliography without my research notes.

Reference Type: Edited Book
Editor: Barry Panter, Mary Lou Panter, Evelyn Virshup, Bernard Virshup
Year: 1995
Title: Creativity and Madness: Psychological Studies of Art and Artists
City: Burbank
Publisher: American Institute of Medical Education Press
ISBN: 0-9641185-1-3

I was frustrated with DiGiovanni and Lee’s chapter “The Art and Suffering of Frida Kahlo.”  For whatever bizarre and pointless reason they tried to formulate an idea about Kahlo’s “fragmentation.”  I would have much rather learned the details of how the quality, quantity, content (etc) of her work related to the medicines she was addicted to/how alcoholism played a role in countering her physical pain/the relationship between her work and alcohol/if she was thought to suffer from minor or major depression/how long term pain effects the psyche/etc.  It is a painful chapter–”By the end of her life, Frida Kahlo’s physical condition was so complicated by addictions to pain killers and alcohol that, although her death certificate listed the cause of death as a pulmonary embolism, it was more likely a suicidal drug overdose (84).”

Reference Type: Edited Book
Editor: Bloom, Lisa
Year: 1999
Title: With Other Eyes: Looking at Race and Gender in Visual Culture
City: Minneapolis
Publisher: University of Minnesota Press
ISBN: 0-8166-3222-7

“This anthology addresses the impact of gender, race, and sexual politics of imperialism and nationalisms on contemporary visual culture and its practices (6).”  Most of the chapters seem far from my current study, however the first essay in Part 2 “Making Art, Making Citizens” might graduate to my reading list after all.  The most useful quote in this book so far is quoted from Black Popular Culture: “the insight of the most recent generation of feminists of color has been that blacks (or black women or women of color or black men) cannot be tacked onto formulations about gender without engaging in a form of conceptual violence. IN NO THEORETICALLY USEFUL WAY WHATSOEVER ARE BLACKS LIKE WOMEN (8).” (emphasis mine.)

Reference Type: Book
Author: Schor, Mira
Year: 1997
Title: Wet: On Painting, Feminism, and Art Culture
City: Durham and London
Publisher: Duke University Press
Section 2, Chapter 1, “From Liberation to Lack” deals with representations of female sexuality by women artists. The essay begins with a list of books and articles that are recognizable to me, but I can imagine this would turn me off if they were unknown.  Schor was trying to engage her readers:  Ignore the damn list, its a good essay.  Also, I dig the title of this book.  I don’t know how I breezed past the first section on masculinity.  I’ll be reading Section 1, Chapters 2-4 TOMORROW. (Representations of the Penis, Forensics: The Part for the Hole, and The Bitter Tea of General Yen: Paintings by David Diao)

Reference Type: Book
Author: Zamora, Martha
Year: 1995
Title: The Letters of Frida Kahlo: Cartas Apasionadas
City: San Francisco
Publisher: Chronicle Books

ISBN: 0-8118-1124-7

Kahlo’s writing is less ecstatic than her painting–still honest, tender and rarely cryptic… but less concentrated.  Unfortunately, this book is in English; I would rather do my own translation.  What was edited out and how were the letters selected?  We will place our faith blindly in the able hands of Zamora.  For English speakers, its the best book I’ve found for prying into Kahlo’s personal life.

“A Letter to [boyfriend] Alejandro Gómez Arias, December 5, 1925 [approx. three months after the trolley car accident]–

The only good thing is that I’m starting to get used to suffering (23).”

Barry Panter, M. L. P., Evelyn Virshup, Bernard Virshup (ed.) 1995. Creativity and Madness: Psychological Studies of Art and Artists. Burbank: American Institute of Medical Education Press.
Bloom, L. (ed.) 1999. With Other Eyes: Looking at Race and Gender in Visual Culture. Minneapolis: University of Minnesota Press.
Schor, M. 1997. Wet: On Painting, Feminism, and Art Culture. Durham and London: Duke University Press.
Zamora, M. 1995. The Letters of Frida Kahlo: Cartas Apasionadas. San Francisco: Chronicle Books.

Gary Panter interviewed by VBS.TV (part 1 of 4)

Gary Panter interviewed by VBS.TV (part 2 of 4)

Gary Panter interviewed by VBS.TV (part 3 of 4)

Gary Panter interviewed by VBS.TV (part 4 of 4)

Gary Panter interviewed by VBS.TV (Bonus)

Rüştü’yü panter eyle ya Rabbi

Lütfü hoca, Cuma namazı öncesinde Cami Camii önünde vatandaşlarla birlikte Mili Takım’a dua etti. Lütfü hocanın duası şöyle:

“Yarabbil âlemin şu anda büyük kapında sana inanlar var. Seni kabul edenler var. Senin peygamberini kabul edenler var. İslamı kabul edenler var. Son kitap Kur’an-ı kabul edenler var. Tek din İslam olduğuna inanlar var. Hepsi sence malum. Sana açılan elleri, sana yönelen gönülleri, seni sena eden dilleri, duamıza amin diyenleri, Avrupa’ya gidenleri, Türkiye’mizi temsil edenleri, vatanımızın nam-ı hesabında mücadele edenleri, takımımıza taktik verenleri, cennet yurdumuz için ter dökenleri, güzide milli takımımızın kötü gününde iyi gününde yanınlar olanları, Avrupa’nın her tarafında milli takımımızı yalnız bırakmayanları, iki cihanda azil eyle yarabbi. Bundan sonra imparator Fatih hocamıza ve ekibine takımımıza güzel taktik vermeyi, kalecimiz Rüştü’ye panterler gibi uçmayı, gelen topları doksandan yakalamayı, defansımıza Sabri’ye, Gökhan’a, Emre Aşık’a bir kalkan olmayı, aldıkları topları isabetli pas olarak arkadaşlarına atmayı, sağ açığımıza, sol açığımıza fırtına gibi esmeyi, santraforumuza güzel toplarını atmayı, kaptanımız Nihat’a, Arda’da, Tuncay’a Hırvatistan kalesine topları doksandan takmayı, Hırvatistan’ı yenmeyi, bizleri sevindirmeyi, yuvalarımızı neşelendirmeyi, kendilerine nasip eyle yarabbi. Hakkın batıla galip gelmesi için milli takımımızın başarılı olması için Türkiye’mizin Avrupa zaferi için Allah rızası için el fatiha.”

Öte yandan Türkiye A Milli Futbol Takımı’nın, Euro 2008 Avrupa Şampiyonası çeyrek finalinde Hırvatistan’la yapacağı maç için cuma namazında da dualar edildi.

Milli heyecan, Konya’da bir cami imamı tarafından da gündeme getirildi. Cuma namazı öncesi imam, milli takımın başarısı için dua etti. Konya merkeze bağlı İhsaniye Yeni Camii İmam hatibi İlyas Aktaş, cuma namazı hutbesinden önce bu akşam yapılacak maçta Türkiye A Milli takımın başarılı olması için dua etti. İmam Aktaş, “Bu akşam 7′den 70′e herkes bu maça odaklandı. Herkes milli takımın başarısı için dua edecektir. Bizler de bayrağımızı göndere çekecek takımımıza dua edelim. İnşallah maçı muvaffakiyetle tamamlar. Dualarımız ve gönüllerimiz onlarla olacak. Allah onları sakatlık ve hastalıktan korusun” şeklinde dua etti. Cami cemaati de imamın duasına “amin” diyerek katıldı. Cami cemaati daha sonra cuma namazı kıldı.

esi, golcülerin 90′dan rakip kaleye topu takmaları’ dileğinde bulundu.

Salvador, Brasil
Basement Jaxx – Where’s your head at ?

Vi hadde egentlig planlagt aa reise innom Colombia foer Brasil, men naar vi kom tilbake fra Galapagosoeyene fikk Lillepus oeyeinfeksjon for 3. gang, og Ymse hadde aua i magen. Saa fra 15. til 19. juni hang vi bare rundt paa hostellet og forsoekte aa bli friske, samt at vi besoekte den cubanske ambassaden og ordnet oss pvisum. Og bestilte flybilletter til Cuba, trodde vi.
Siden den gang har vi bestilt flybilletter til Cuba to ganger til, og alle gangene (inklusive den foerste) har transaksjonen gaatt til et sted hvor det er varmt og masse flammer. De som mener at man faar kjoept alt man vil med plastikk kan dra til Soer-Amerika og finne ut at slik er ikke verden bygget opp. Sist gang vi saa at transaksjonen ikke gikk gjennom, reserverte vi to billetter som maa kjoepes to dager foer avreise. Saa naa er vi sikret, haaper vi paa.

19. juni floey vi fra Quito til Manaus. Ser ikke saa langt ut paa kartet, men i Soer-Amerika er direkteruter noe som er mer eller mindre ikke-eksisterende. Derfor brukte vi hele dagen paa aa fly fra Quito i Ecuador til Lima i Peru, saa til Sao Paulo soer i Brasil foer vi endelig landet i Manaus i Brasil. Midt i Amazonas, midt paa natten, og heldigvis var det ledig plass paa hostellet vi hadde sett oss ut, og verten snakket engelsk. Portugisisk er nesten uforstaaelig selv naar man kan spansk.Dagen etter kjoepte vi oss billett til elvebaat: 2 dager i en hengekoeye paa Amazonas fra Manaus til Santarém. Vi reiste dagen etter, og fant akkurat plass til hengekoeyene vaare blant de innfoedte. Vi og David fra Colombia var de eneste utlendingene paa baaten, det var veldig saert og ble veldig eksotisk naar vi ikke lenger forsto et fnugg av hva de sa. Vi hadde et par stopp langs veien, men ellers toeffet vi paa floden i en bedagelig fart med vinden i haaret, og klokken 3 om morgenen 23.juni var vi framme i Santarém.

Aa reise med elvebaat er den mest idylliske maaten vi har reist paa. Dagen gaar til aa ta bilder, og slenge rundt i hengekoeyen, og lese bok. Man blir ikke daarlig, for det er ingen boelger. Og siden det er midt ute paa elven er det omtrent ikke mygg, og en frisk bris blaaser vekk det verste av varmen.
Men de sanitaere forholdene kan faa Indiana Jones til aa rynke paa nesen. Det lukter verre enn Roskilde, og du har innestengt varme og fuktighet i tillegg. Og kakkerlakker. Bring your own toiletpaper og vaatservietter. Maten som selges om bord er lunsj og middag, og det er: kylling, ris, pasta, boenner og en kjip salat. Og er ikke aa anbefale aa spise om du lett blir daarlig av litt luguber mat. Vil du ikke ha, maa du ta med din egen mat – det gjorde vi. 2 dager med hvitt broed, musli, epler og bananer som var veldig beske i smaken. David saa veldig rart paa oss naar vi spiste sistnevnte. ‘Don’t you cook them ?’, spurte han. ‘No, why should we do that ?’, spurte vi. Og da fikk vi vite at ikke alle bananer skal spises raa, og at de heter ulike ting. Platanó, som vi spiste, var store og harde og ble spist kokt eller stekt. Bare dyr (og vi) spiste de raa. Bananer var mindre og de spiste man raa. Jassaa ja.

I Santarém fant vi et billig hostell uten aircondition. Klarte etterhvert aa finne noe som liknet frokost ogsaa, og bestilte oss flybilletter til Belém – byen som ligger ved munningen til Amazonas. 3 dager til med elvebaat fristet ikke, mest fordi det ikke var noen maate aa sikre sekkene vaare paa ombord. Kjoepte ogsaa flybillett fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss i dette landet som aa fly. Saa da flyr man.

Dagen etter var Lillepus absolutt ikke i form. Og tivoliet, varmen og fuktigheten nevnt i forrige post gjorde ikke akkurat ting bedre. Vi brukte dagene i Santarém til aa gjoere saa lite som mulig – det var jo saa varmt. Dessuten var det helt aerlig ikke noe mye aa finne paa heller, og Lillepus trengte noen dager paa aa komme seg i form. 27. juni reiste vi med forsinket nattfly til Belém.

Belém var en stoerre by enn Santarém, men ellers var de ubehagelig like. Ingen restauranter som er aapne, ingen steder aa spise frokost enn paa gatekiosker (som man ikke gjoer med mindre man vil faa matforgiftning), det samme tivoliet bare enda stoerre. Glem aa finne supermarked. Hvis du spoer blir du pekt i retning av elkjoep-liknende forretninger. Vi forstaar ikke hvorfor, for naar vi finner en matvarebutikk staar det klart og tydelig ’supermercado’ paa skiltet. Veldig rart.
Etter en frokost bestaaende av bananer og epler og 3 timer med komasoevn, reiste vi til busstasjonen for aa kjoepe billetter til Salvador. Aa fly dit innebaer 2-3 flybytter, og det var vi virkelig ikke interessert i. Men selvfoelgelig, med all flaksen vi hadde hatt i det siste (sykdom, forsinkelser, flybillett til Cuba mas) saa var det ikke ledig plass paa en buss til Salvador foer om 3 dager. Og reisen i seg selv tar 2 dager. Vi hadde ikke planlagt aa bo 3 dager i Belém, vi skulle bare til Belém for aa komme oss til Salvador. Og aa ankomme Salvador 5 dager senere var uaktuelt. Dermed reiste vi til flyplassen og fant billetter til Salvador dagen etter, som egentlig var altfor dyre. Men hadde vi noe valg hvis vi ville fylle de dagene vi hadde igjen av reisen vaar med det vi hadde planlagt ? Eh.nei.

Saa dagen etter at vi hadde kommet til Belém, reiste vi videre. Flyet gikk paa ettermiddagen, saa vi tok en tur innom en zoologisk hage for aa se paa dyrene i Amazonasjungelen – vi fikk ikke tid til jungeltur. Pantere, masse skilpadder, kameleoner, krokodiller, dovendyr (!), spidermonkeys og masse tropiske fugler (arapapegoeyen blant annet) og et veldig fint og avkjoelende museum Saa dro vi til flyplassen, hvor flyet selvfoelgelig var forsinket. Men vi rakk vaar connection til Salvador, vi rakk bare ikke aa spise. Rundt midnatt landet vi i Salvador; ‘Known as the African soul of Brazil’, ‘hottest in terms of culture’, byen som ikke engang gidder finne unnskyldninger for aa feste.
Og det var kjempefest. Noe religiongreier som soerget for at gatene var like stappfulle som i Norge paa 17.mai, men der slutter ogsaa likheten. Det var scener med ulike konserter paa hvert hjoerne, og folk danset samba paa de ujevne brosteinene og unngikk saavidt dammene laget av vann, oel og urin. Det var oel og mennesker overalt, og vi foelte oss veldig utilpass med aa skulle gaa gjennom lurvelevenet alene med sekkene vaare, til et sted vi ikke helt visste hvor var. Taxien kunne nemlig ikke kjoere oss helt fram fordi gatene var stengt. Vi gikk ut av bilen, og to minutter senere hadde vi to unge, fulle menn som forsoekte aa snakke til oss, som vi gjorde vaart beste i aa ignorere. Taxisjaafoeren gjorde kort prosess og bestemte seg for aa foelge oss til hostellet vaart. Takk <3

29. juni var foerste dag i Salvador, og naa skulle vi fikse Cubabillettene. Frokost, dusj, reservarsjoner i vesken – og foerste turistkontor kunne fortelle oss at 1) alt slikt var stengt i dag siden det var soendag og 2) flyselskapet vaart hadde ikke kontorer i Salvador. Jassaa ja.  Saa vi dro og saa paa San Fransiscokirken istedet (den var saa overdaadig at det var kvalmt), og paa moderne kunstmuseum. Der hadde de kino, og vi saa ‘My blueberry nights’ av Kar Wai Wong. Vi dro ikke paa stranden fordi det begynte aa regne og skye over midt paa dagen. Neste dag, tenkte vi.
Men neste dag var helt lik. Saa vi brukte hele dagen paa det stoerste kjoepesenteret i Salvador. Lillepus fant seg endelig et par nye bukser – vi har lett siden Argentina. Ymse fant seg ny bikini – den som var med hjemmefra var utslitt etter 4 aars bruk. Kvelden ble avsluttet med altfor mye popcorn og ‘Sex&theCity – the movie’. Neste dag planla vi aa dra paa stranden.
Men neste dag var helt likt som den forrige. En rask vaermeldingsjekk fortalte oss at det skulle vaere slik under hele oppholdet vaart i Salvador, mens det i Rio de Janeiro var nydelig vaer. Saa vi reiste til flyplassen med buss (1 time) for aa faa byttet billettene vaare til en tidligere flight enn 5. juli. Men det var selvfoelgelig saa dyrt at det ikke kom paa tale. Typisk. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise og see paa nattelivet, og det var fint helt til medaljongen Ymse fikk av Ole til reisen, som hun har brukt hele tiden, ble revet av henne mens Ymse&Lillepus sto og saa paa danseshow. Artig. Typisk. Det staar i Lonely Planet at om man skal bli fratatt noe i Brasil saa er Salvador det mest sannsynlige stedet. Saa Ymse kan krysse av for det, og haaper at hun faar lov aa ha tingene sine i fred fra naa av.

Det var fest i Salvador da vi kom, og 2. juli var det skikkelig fest igjen: uavhengighetsdagen til distriktet byen ligger i. Det var tog med korps, trommer, dansere, kommunistflagg, kors, glitter, hoeye heler, korte skjoert og de fantastiske folkedraktene de bruker her nede. De danset samba og capoeira i gatene som aldri foer, og alle saa ut til aa kose seg skikkelig. Det gjorde vi ogsaa, og det foeltes som vi fikk feiret litt 17.mai paa etterskudd naar vi hadde korps og slik rundt oss.

I dag er det 4. juli, i morgen flyr vi endelig til Rio de Janeiro. Salvador er en fin by, men aa vaere her en uke naar stranden er utelukket blir for lenge. Og byen er full av farger og liv og lyd, noe som blir litt slitsomt for to backpackere som har krasjet i veggen jevnlig de to siste ukene. Det er ikke bare morsomt, idyllisk, enkelt og spennende aa reise. Noen ganger er det et slit ogsaa. Vi er klare for stranden, vi er klare for aa slappe litt av fra alle inntrykkene foer vi begir oss ut paa det som er igjen: Rio de Janeiro og Cuba.

Daha Fazlasi İçin Resmi Tıkla

“De Panter” gaat volgens mij over hoe je geest opgesloten kan zitten, zoals wilde dieren in een dierentuin achter tralies zitten. Ik vind ook dat het gedicht goed de sfeer meegeeft die je voelt als in de zoo een leeuw of panter achter tralies ziet. Je voelt ergens de vroegere wildheid, maar tegelijkertijd zie je de panter wild heen en weer lopen. Dat geeft dan weer het gevoel dat het dier helemaal gek geworden is.De reden waarom ik dit gedicht gekozen heb is de mooie verwoording samen met de sfeer, en dat is volgens mij ook waarom het andere mensen zou mogen interesseren.

De panter

La Navidad entra en los hospitales

Los personajes de Port Aventura abandonaron unas horas el parque temático para llevarles un regalo a los niños ingresados en Tarragona y Reus

Woody -la mascota de Port Aventura-, la Pantera Rosa y Shrek estuvieron ayer en Tarragona y Reus con una importante misión: acercar la Navidad a los pequeños ingresados en los hospitales Joan XXIII, de Tarragona, y Sant Joan, de Reus. Su primer destino fue el centro sanitario capitalino. A las 10.30 horas entraban en el área de pediatría cargados de peluches.

Habitación por habitación fueron entregando los muñecos a los pequeños. Algunos de ellos llevan ingresados varios meses. El doctor adjunto de dirección, Joan Sirvent, explicó que «estas acciones son muy importantes porque en estas fechas tan señaladas los pacientes y sus padres tienen mucha ansiedad de verse aquí». Sirvent comentó que este tipo de sorpresas navideñas tiene muchos beneficios: «Estimulan el bienestar de los pequeños, relajan el ambiente y es muy favorable en todos los aspectos». El miércoles, los jugadores del Nàstic también visitaron a los menores ingresados y el resultado fue similar al de ayer: ilusión palpable en todos los pequeños. Algunos se espantaban al ver personajes tan grandes, especialmente Shrek, que en persona impuso incluso a padres y madres.

Los personajes de Port Aventura llevan unos trajes que pueden superar los 30.000 euros y que cuestan mucho de llevar. La ropa tan recia y las caretas producen tanto calor que las portadoras de los mismos tuvieron que hacer alguna parada para esconderse en el servicio y refrescarse la cara.

Con todo, la mayoría de los 27 niños y niñas que ayer se hallaban ingresados en el Joan XXIII tenían pocos meses, por lo que era poca la conciencia que tenían de la visita. Quienes sí se dieron cuenta de todo fueron los mayores. De hecho, todos se mostraron alegres y sorprendidos. Erik tiene seis meses y, tras una estancia en el Hospital Sant Joan de Déu de Barcelona, llegó el miércoles al Joan XXIII. Ayer su madre y su abuela recibieron a los personajes de Port Aventura con los brazos abiertos. Del mismo modo lo hicieron los padres de Àlex, un pequeño de cuatro meses que miró fijamente a Woody y a Shrek cuando ambos le acariciaban la cara. El resto de pequeños esperó ansioso que los tres muñecos entraran a su habitación para pasar un rato junto a ellos, darles la mano y algún que otro beso.

Elena Fontecha, adjunta de dirección general de Port Aventura, expresó su satisfacción por poder colaborar con estas acciones y explicó que «traemos más de 40 lotes a los pequeños hospitalizados aquí, como parte de un plan de responsabilidad social». Fontecha expresó ayer su voluntad de repetir esta experiencia el año que viene e incluso hacerla llegar a otros hospitales cercanos.

Regalos en Reus

Después de permanecer dos horas en el Joan XXIII de Tarragona, la Pantera Rosa, Shrek y Woody se fueron a Reus para repartir regalos entre los niños ingresados en la planta de pediatría del hospital Sant Joan. «¡Oh, qué guay! Muchas gracias». Las palabras salieron de la boca de Daniel Fernández, de 8 años, al ver el regalo que le ofrecía un gran Shrek. Completamente boquiabierto y sorprendido, Fernández no dejaba de observar a los tres personajes de dibujos animados sin soltar una gran rana de peluche. «Le han operado hace cinco días de apendicitis y mañana ya recibe el alta», decía Maria José Carrasco, su madre, mientras la abuela añadía que «por Navidad ya estará en casa. Se ha portado muy bien, seguro que los Reyes le traen muchos regalos».

«Saluda a la Pantera Rosa. ¡Venga!, no tengas miedo», exclamaba Ricardo Giosa a su nieta Celeste que, con un poco de miedo, terminó por abrazar a la pantera más conocida del mundo televisivo. Y es que este personaje se convirtió en la gran estrella de la visita. «La Pantera Rosa es mi preferida», decía con voz tímida Anna Molina, una pequeña recientemente ingresada en el centro, sin dejar de mirar los regalos. Una rana de peluche, dos camisetas y un pequeño tambor eran los regalos que los tres personajes repartieron entre los pequeños. Cuando Celeste tuvo en sus manos a la rana no la soltó en ningún momento. No en vano, en la carta que ha escrito a Sus Majestades ha pedido dos muñecas. «Le gustan mucho los peluches», comentaba su abuelo.

La comitiva visitó doce habitaciones sin dejar a ningún niño sin su regalo. Seguro que la experiencia será recordada durante mucho tiempo por los pequeños, ya que sus padres no dejaron de inmortalizar el momento con sus teléfonos móviles. Incluso las enfermeras realizaron más fotografías que la prensa invitada al acto.

fuente: Diari de Tarragona