The Kindle is the biggie for this year! Or is it? I don’t want one, somehow it seems too sterile. I like to hold a book in my hands. I want to mark my pages, write notes in the margin, feel the words.  I don’t want a Kindle. Even though I love technology, and the thought of a new toy is intriguing.

But, last night I was watching Cash Cab when 2 women said Robinson Crusoe was the fictional character of Jonathan Swift who went to Lilliput.  At that moment I wanted to read Defoe’s book. In that moment, if I owned a Kindle I could have downloaded it.

Do I really need such immediate gratification? Can’t I wait for the library to open?  Here’s the problem, we’ve become so used to getting what we want, when we want it that we’ve become demanding. It’s a kind of narcissism; gimme, gimme.

When I’m taking a trip I carry more than one book. I come prepared. I’m not going to change my mind in the check-in line at the airport.  I pick up a book when I walk out the door in the morning, deciding what kind of book might work for waiting in line, or for an appointment. It’s not a lengthy or complicated process.  I have a stash of real books that could keep me reading for at least a full month, round the clock. At a minimum.

So, the money I save by not buying a Kindle  can be used on paper and cloth books, ones I can hold in my hand, save on the bookshelf and pass on to my children or donate to a bookfair.  Or I could buy a new pair of shoes. Ya know, some sexy black boots for motorcycle riding!

I started the week out with toys, so…, I decided that it would be very fitting if I ended this week with games. Chess. Or maybe checkers.My biggest problem was that although I knew I wanted to put some sort of game on this blog for Creative Christmas Gift Idea # 29, I really didn’t know what, how, or anything in between.

But when I think of Christmas, I have romantic visions of a roaring fire in a grand fireplace with a beautiful chess board set up to play right in front of the fire. I really don’t know why I have this vision… the reality is that I have no such fireplace, and even if I did, I can’t play chess. But still, I have the vision, so…

I made a chess board (or I suppose it could be a checkers board if you use different pieces).

Now, if you have read Daylilies newsletter for December, you will know that in addition to offering a Creative Christmas Gift Idea every day from now until Christmas, I am also trying to make them 2 hour-or-less ideas from here on in (so you still have plenty of time to try a little creativity this holiday season). Which means, that this chess board had to be creative, quick, easy, and most of all… gorgeous.

The answer? Papyrus.

Not what you were expecting? I grabbed 2 sheets of 12×12″  scrapbooker’s cardboard (sorry – I don’t know what it is called), some glue, a ruler, pencil, pair of scissors and 2- 8×12″ sheets of papyrus (2 different kinds). I measured off my design on one of the cardboard sheets, and then cut out on all the lines. Using the resulting cardboard shapes as pattern pieces, I cut out the papyrus accordingly. Then, I glued the cut papyrus onto its matching pattern pieces, and then glued the pattern pieces back together (like a puzzle) onto the remaining 12×12″ sheet of cardboard. (Okay, I admit. This wasn’t a 2 hour project. It is more like a 4 hour project, but because most of it is cutting and gluing, a second pair of hands would have made this chess board a lot faster. So I am going to say that this is a spend-time-together project. 4 hands can do this project in 2 hours (plus the time it takes to let the glue dry.)

As far as finishing the chess board, I can’t decide between a matte or glossy varnish, or whether I should just put the whole board into one of those photo frames where the image is sandwiched between two panes of glass (do you know the ones I mean?) – I think that the frame would look great sitting on the coffee table, and it would protect the papyrus, but then again, the varnish would be good too. I think either way this board is finished, it will look amazing. (It already does!)

For more detailed information on how I did this, and for an update on how I finished this gameboard, the instructions will be posted on the Daylilies site by December 7th, 2009. If you want detailed instructions sooner, email me and I will be glad to get them to you.

My friend Karin dragged me through the mall: I am not a shopper. It takes too much time and I don’t like it when sales clerks try to sell me stuff. I thought.

Not only was the NEW mall Karin pulled me into just lovely (Northridge Mall), they have a great Papyrus store there with finds that rival even the savviest of online shoppers. I picked up a few cards and at the cash register, the clerk asked me if I had seen their Waterford crystal vases. She proceeded to entice me with their beauty (yes), easy gift giving (yes), made in China? (No! Poland!) … but what really got me was the price for this 9″ tall vase.It comes in a beautiful box that I can wrap straight away.

Waterford. Crystal. How much? Made in Poland? All I have to do is join the free Card Club or something like that. Ok, I bit. How much? REGULARLY $69. SALE? $13.99.

Really? Really. $13.99. The list of people I need to buy for; Hubby’s nurse, the mail lady, pool guy, teachers, hair dresser.. well… it is healthy.

I bought 20.

Brett, Jan.  On Noah’s ark.  New York: G.P. Putnam’s Sons, 2003.

Summary: “Noah’s granddaughter helps him bring the animals onto the ark, calm them down, and get them to sleep.”

Jeg kom til Egypt! Nesten alt det jeg trodde var Egypt i forveien ble mer eller mindre avkreftet av mitt opphold i Egypt. Det var duket for en studietur uten like. Fordi grunnen til turen min var studierelatert – selv om det endt med å bli en ferie, noe som de som var i Norge og som var «innestengt» i en eller annen lesesal misunnet oss for.

Finnes det noe mer spennende å studere enn andre kulturer, mennesker og nasjoner? Man kan si seg uenig med meg, men jeg vil si nei.

Det første stedet vi kom til var turistbyen Hurghada som skulle være vår base for resten av oppholdet. Ja, jeg vet det er utrolig kjedelig med å befinne seg eller være omgitt av turister når man først er i et fremmed sted, men jeg var personlig overveldet av ha satt mine bein i Afrika etter nesten 17 år, at jeg ikke gadd å beskjeftige meg slikt. Så lenge jeg fikk sett pyramidene og fikk høre de fem daglige bønneropene fordi jeg befant meg i en muslimsk nasjon så var det greit for min del. Fordi da fikk jeg bekreftet at jeg var ikke i Moskva eller Helsinki eller Malmø, men i Egypt. Grunnen til at jeg nevner de byene er fordi mesteparten av turistene i byen var sannsynligvis fra de stedene (ut ifra de språkene de snakket).

Hurghada er en by som ligger ved kysten av Rødehavet. Det er en forholdsvis ny turistby og er prismessig og utseendemessig ulikt den mer kjente turistbyen Sharm El Sheikh som de fleste av oss har hørt om. Eller det som popper opp i huet vårt når vi hører det stedsnavnet er det tragiske terrorangrepet som skjedde for noen par år siden? Noe av det som er gledelig med Egypt er at de siste årene med unntak av visse tilfeller så har det vært relativt trygt å være turist eller utlending i landet. Det er ikke sånn som tilstandene var i 90-tallet når Gamma`a al-Islamiya herjet, men nok om dette her. Dette innlegget handler ikke om min dype aversjon til ekstremisme eller brorskapet for den saks skyld, men om mitt møte med Egypt, og først fremst Kairo.

Hurghada var som sagt et ypperlig sted for turister som liker å få seg en «tan» (noe undertegnede som de fleste har fått med seg ikke trenger – hehe) eller snorkle. Men som tidligere nevnt så var dette bare en base for oss. Før jeg snakker om Hurghada – om menneskene jeg møtte, de innpåslitne selgerne – de hyggelige selgerne og de arrogante turistene så vil jeg skrive om Kairo.

Vi kom til Egypt på en torsdag og lørdagen den samme uken så dro vi til Afrikas største by – Al-Qariha som går også under navnet Masri for egyptere eller Kairo for den gjengse nordmannen. Jeg kunne sannsynligvis uten å fremstå som en skrytepave skrevet en avhandling om alle de impulsene og det jeg så i Kairo, men jeg lar være å gjøre det først og fremst for å ikke kjede leseren, men også fordi jeg har ikke noe interesse av å gjøre dette på det nåværende tidspunktet. Som de fleste som har vært i byen har observert – så var det dis over hele byen – det vil si en tåkelignende greia som følge av forurensing i byen. Og ja Kairo er veldig forurenset by, noe som ikke er overraskende når det bor rundt 16 millioner (ifølge Amal Wahab, journalist fra Klassekampen som vi møttet hevdet at det var rundt 18 millioner). Hvis det er så mange mennesker så vil det også ikke overraskende nok være mange biler i byen. Jeg satt igjen og funderte over hvor fort det ville vært noen reelle resultater i klimaforhandlingene hvis man befant seg i Kairo under klimatoppmøtet og ikke i København?

Da ville man vært omgitt av de ødeleggelsene som vi mennesker har gjort. For øvrig så må jeg nevne at jeg tok med meg to bøker på reisen som reiselitteratur – selv om jeg «syndet» og heller burde lese pensumlitteratur så lot jeg pensumlitteraturen ligge hjemme. En av disse bøkene som jeg har tenkt å lese ferdig under ferien er en bok skrevet av den amerikanske journalisten Alan Weisman – som heter på norsk «Verden uten oss» – det er en bok om hva som ville skjedde med jorda hvis ikke et eneste menneske eksisterte – hvis menneskeheten forsvant idag – akkurat der og da. Det handler om klimautfordringer og bygninger som ville forfalt. Om t-banesystemer (den New York) som ville blitt oversvømt av vann på under 36 timer som følge av det ville ikke eksisterte noen mennesker som kunne stoppet det.

Det handler om det at C02-nivået i jorda ville innen tusen år kommet tilbake til det nivået det var før menneskeheten eksistert. Interessant bok, som jeg så langt anbefaler. Den andre boken - Gebelawis barn var for å «hedre» (jeg vet dette høres en smule idiotisk ut) Egypts store sønn Naguib Mahfouz – en litterær gigant og kontroversiell individ. Og fordi jeg har aldri lest noe av det han har skrevet – så jeg gikk like godt for den mest kontroversielle boka hans som til og med ble oppfattet av en del hårsåre religiøse individer for å være blasfemisk (noe jeg fortsatt ikke har skjønt – og jeg har lest ¾ av boka). Den resterende fjerdedelen får jeg ikke lest fordi jeg glemte boka på flyet. Når forfatteren ble til og med skutt som følge av denne boka og hans forfatterskap som helhet av en eller annen rabiat ekstremist så ble min nysgjerrighet enda mer pirret og da måtte jeg bare lese den. Nå er det sannsynligvis en eller annen svenske som vil få en skikkelig leseropplevelse når han finner boka i setelomma. Som en (meget unødvendig) kuriositet så kan jeg nevne at Naguib Mahfouz var en av de første muslimer som tok avstand fra dødsdommen på Salman Rushdie – selv om han var uenig med det Salman Rushdie sto for – så var dødsdommen barbarisk, ifølge han.

Noe av det som jeg fant både fascinerende og samtidig skremmende var trafikken i Kairo. Det var tilfeller når jeg tok taxi – som var i flere tilfeller en Lada (det var for øvrig første gang jeg satt på en Lada!) fra tidlig 80-tallet – til og med før jeg ble født, at jeg følte at jeg ville til og med ikke unnet en slik tur min verste fiende – ikke det at jeg har noen «verst» fiende – men dette er bare hypotetisk sett. Fordi hvis det er noe som kan være risikosport i Kairo så er det trafikken. Selv om man vil føle seg trygg fordi det går så sakte inni byen så må man ikke la seg lure av farten. Den ene gangen så så jeg at en drosjesjåfør nesten påkjørte et lite barn som ble leiet av sin mor. Ja, bilen var i «trillefart», men likeså. Reaksjonen til mora var forklarende i seg selv. Jeg er kanskje ikke stødig i arabisk eller noe slikt, men jeg vil si ut ifra kroppspråket og de få frasene og ordene jeg fikk med meg så var mora innmari sint. Med et lite dunk på panseret i drosjen og en del ord som vi alle burde unngå å si (selv om vi er i en vanskelig situasjon) så gikk mora og det lille barnet videre. Hva med drosjen? Jo, sjåføreren fortsatt med den velkjente tutingen og kjørte avgårde. Hvis du vil komme fram i Kairo med bil så er det bare å trene med lydhornet. Fordi ved siden av pedalene og rattet så er dette lydhornet «viktig». Jeg kan tenke meg at under kjøreopplæringen så står tutingen sentralt i «pensumet» for unge egyptere? Hihihi..

Hvis man er i Kairo så er det en selvfølge at man må dra til Giza og få med seg pyramidene. Dette sto også i vår aktivitetsplan. Vi dro for å se pyramidene og selv om jeg ble mektig imponert over det at det var mennesker som bygde disse eksemplariske byggverkene, så satt jeg også igjen med det inntrykket at Kheops-pyramiden var mye mindre enn det jeg trodde det var når jeg så det på bilde eller TV? Men dette var ikke så viktig. Jeg må også nevne at vi dro til det egyptiske museet før vi dro for å se på pyramidene – noe av det jeg la merke til på vei dit var at det var fullt av politifolk i sentrumsområdet (ved Khan-el-Khalil – tror jeg det heter) – vi tenkte at dette hadde noe sammenheng med at presidenten eller førstedamen skulle på et eller annet. Kanskje det var besøk av en utenlandsk statsleder? Det var i alle fall et stort antall av politifolk i området.

Når vi var ved pyramidene så så jeg en side ved en del egyptere som jeg vil hevde er uheldig og beklagelig i seg selv. Når man går opp til Kheops-pyramiden så var det mange høylydte og aggressive egyptere ved området – mange av disse var der for å selge eller lure naive turister med å si at de ville gi dem en «gave». En gave i dette tilfelle er følgende. Du får noe og for å gi det tilbake så må du betale en viss sum. Men det mest patetiske var også de som hadde med seg kameler som man kunne ri på. Noen av disse (ikke de som var oppå ved platået) var uhederlig og hvis du aksepterte bare å sitte på deres kamel ville ikke de la deg gå av før du betalte penger. Noe annet jeg la merke til også var og dette var noe jeg bemerket meg i Kairo og Hurghada også. Var en rar lyd som en del egyptiske gutter og menn laget. De fleste av oss husker at vi hadde en tråd tidligere i år om den rapporten som omhandlet det at mange egyptiske jenter/kvinner opplever seksuell trakassering?

Denne klikkelyden var hvis du spør meg og de fleste rasjonelle mennesker en form av seksuell trakassering og et forsøk på å gi jenter/kvinner uønsket oppmerksomhet. Det var også noe som var beklagelig. Man kan ikke være sint over andres handlinger – men som en muslimsk mann så blir man særdeles skuffet over hvor lite enkelte besitter med grunnleggende islamsk etikette (adaab). Noe av det jeg spurte de fire politimenn som satt inni en Jeep utenfor pyramiden, som for øvrig lurte på om jeg var fra Aswan (sørlige delen i Egypt) som mange andre egyptere jeg møtte – inntil jeg på en humoristisk måte sa at jeg var bare en «altfor» mørk fyr fra Sumal (Somalia på arabisk) Det jeg spurte dem var følgende: Hvor har enkeltes adaab blitt av? Nå vil enkelte hevde at dette er naivt sagt av en vestliginspirert muslimsk turist, men jeg kunne ikke dy meg. Fordi saken er slik at til og med enkelte av disse politimennene som er for øvrig turistpolitiet (man har tre politistyrker der, hvis ikke mer og den ene er ment for turister) kom med disse klikkelydene som ut ifra deres egen overbevisning var «uskyldige».

Men nok om klikkelyden. Dette begynner å bli langt så jeg må nok avslutte snart.

Etter å ha først vært på Mohammed Ali moskeen, så til det egyptiske museet, så til pyramidene, for så å ha spist en flott lunsj på en resturant som flere av oss var skeptiske ovenfor som følge av at det til dels befant seg i et av de mindre pene strøkene i Kairo (den vestlige skeptisismen slår til igjen!) så var det tid for å dra til en butikk hvor vi fikk demonstrert hvordan man lager papyrus og man fikk mulighet til å kjøpe tegninger på papyrus. Mohammed Ali-moskeen og fortet til min «nickbror» Saladin Citadel var fantastisk å se og man blir som en som har interesse for denne perioden i historien fullt med en form av ydmykhet.

Neste dag i Kairo så møtte vi på en av de mest oppegående og veltalende politikere jeg noensinne har møtt på. Vi møttet Wasat-partiet (dette er i realiteten et parti som ikke er godkjent) partileder Abou Elela Mady som fortalte oss om de politiske, sosiale og økonomiske utfordringene som fantes i landet. Wasat-partiet kan sammenlignes med det norske KrF – det er bare en muslimsk versjon vil en del hevde. Selv om man kan stille seg uenig med han på et ideologisk grunnlag – så var hans tanker og ideer og det hans parti sto for noe interessant. Han var en eks-medlem av Brorskapet og meldt seg ut av Brorskapet for lenge siden.

Vi tok også selvfølgelig en tur til Kairo Universitet som med sine nesten 200000 studenter er en prestisjefylt utdanningsinstitusjon i Egypt. Der møttet vi en professor i statsvitenskap og to førsteamauensiser som begge hadde utdanning fra utlandet (den ene var Tyskland og den andre fra USA). Vi fikk et kort og uformelt foredrag av professoren – som var for øvrig bare for å nevne det en eldre kvinne med hijab. Etter det så ble det en samtale med alle tre. Det handlet mest om kvinnerettigheter i Egypt, religiøs fundamentalisme, myndighetene og veksten av det moderne Egypt.

Oppholdet i turistbyen Hurghada forløp bra. Det som var skuffende var at som følge av et eller annet kluss mellom myndighetene og lokale turistselskaper, så ble ikke noe av den planlagte ekskursjonen vår til Luxor og Kongenes dal. Så da endte studieturen med å bli reine ferien. Egypterne i Hurghada var påvirket av deres omgivelser – de var omgitt av turister og mange av dem jobbet innenfor turistnæringen, og deres levebrød var å selge ting til turistene. En del av dem var aggressive i sin væremåte, men mange av dem var hyggelige også. Jeg kom i prat og ble kjent med mange, jeg og en annen i klassen ga til og med et vennlig råd til en selger som lurte på hvorfor ikke så mange turister gikk på gaten når samtlige hoteller i området var fullbooket nesten? Han tenkte riktig når han sa at grunnen var fordi mange av turistene ble etterhvert lei av de innpåslitne selgerne som skulle på død og liv selge noe. Han lurte på hva butikkselgere i Norge gjorde og da forklarte vi han at de fleste kommer med et vennlig «hei» eller «hello» og spør deg om du trenger hjelp. Vi anbefalte han å forsøke dette her fordi neste gang turistene går forbi hans butikk så vil de huske på han ene som bare sa «hei» og som ikke plagte dem så mye som alle de andre de gikk forbi. Etter en uke så var det tilbake til det kalde nord og eksamenavvikling og juleferie.

Egypt er som jeg har tidligere nevnt et sted jeg sannsynligvis vil dra tilbake til. Det er et land med en ekstraordinær historie og kultur. Et land med et stolt folk og en sjarm som vekker din lyst etter å lære om andre folk og kulturer. Hvis noen spør meg hva det minst hyggelige inntrykket jeg sitter igjen med etter denne turen, så ville jeg svart uten å ha nølt, som jeg tidligere har fortalt andre – at det var fattigdommen og slumområdene i Kairo, som jeg kunne se fra bussvinduet. Som en som har afrikansk opprinnelse så satt jeg også igjen med følgende spørsmål: «Hvis menneskene er så vanskeligstilt i Nord av Afrika, i et land som er i en del øyners bedre enn de fleste steder i tredje verden, tenk deg hvordan det ser ut i slumområdene sørover i Afrika da?»

Jeg fortrenger ikke på grunn av mangel av empati eller solidaritet, men jeg fortrenger til tider med å forestille meg hvordan det ser slik ut. Særlig siden jeg så en reportasje på en somalisk nyhetskanal i sommer fra Mogadishu, hvor menneskene som ble intervjuet ba/spurte om noe så enkelt (og livsnødvendig og banalt for oss) som rent vann. Men det er ingenting som overrasker meg lengre disse dager. Det var tilfeller når den somaliske borgerkrigen var på sitt verste at mennesker til og med spiste gress. Dette her blir for mange av oss som lever i overflod og velstand i de lunefulle omgivelsene i Vesten noe som er vanskelig å forestille seg, men dette er realiteten for mange mennesker på kloden.

Det er tragisk. Akkurat når det ikke finnes mer mat i verden, så sulter 1 milliard mennesker, Mange vil spør seg selv hvordan dette er mulig? Det finnes mange forklaringer på dette her, men det finnes en løsning på problemet. De sosiale skillene som vi tror eksisterer i vår del av verden er ingenting sammenlignet med de som eksisterer i denne delen av verden (Egypt og Afrika generelt). Men nå avsporte jeg litt for mye. Men dette var mitt innlegg om mitt første opphold i Egypt.

Da er jeg hjemme igjen etter ei flott uke i Egypt, nærmere bestemt Sharm el Sheik som ligger helt sør på Sinai-halvøya ved Rødehavet. Vi var en gjeng på seks stykker, jeg, Jon Terje, William, mamma, pappa og broren min som dro. Siden flyet til Sharm el Sheik gikk fra Gardemoen måtte vi reise dit med bil, og reisen ble derfor ekstra lang. Vi startet reisen kl 04.00 fra Orkanger, og var framme på hotellet kl. 22.30. Reisen gikk over all forventning med tanke på William på 10 mnd. Han sov store deler av turen og når han var våken, sjarmerte han de fleste tilstede.

Vi bodde på Falcon Hills *** et hotell med god standard og serviceinnstilte og hyggelige ansatte. De fleste som jobbet der var svært opptatt av William og de byttet på å holde ham.  Det er mulig jeg velger samme hotell neste gang jeg drar til Sharm el Sheik.

Hotellet lå et stykke fra stranden, men det gikk buss til og fra stranden flere ganger om dagen. Denne bussen tilhøre hotellet, og var gratis for gjestene. Denne stranden tilhørte hotellet og var kun for hotellets gjester. Dermed slapp vi innpåslitne selgere, og fikk ligge å sole oss i fred. Vi fikk med oss badehåndklær til stranden fra hotellet, som vi byttet inn i nye når vi ønsket det. Stranden bestod av finkornet sand. Fra strandkanten og 50 meter ut var det korallrev. Det gikk en flytebrygge ut til kanten av revet, slik at vi kom oss uti uten å gå på revet. Her myldret det av liv, som vi fikk oppleve tett på. Vi svømte midt imellom fiskestimene. Uansett hvilken vei vi så var det fisk i alle regnbuens farger. Det var som å svømme i et stort akvarium. Fiskene var ikke akkurat redde, men de var heller ikke pågående. Vi måtte passe oss så vi ikke var borti dem, siden mange av artene var giftige.  

En dag dro vi til Old Market som er den eldste delen av Sharm el Sheik. Dette området består av basargater hvor de selger alle mulige slags souvenirer,  men hvor du også få følelsen av egyptisk hverdagsliv med butikker som selger frukt, krydder og duftoljer. Her var mange av selgerne svært pågående, men vi møtte også på flere trivelige mennesker. Et sted vi gikk inn fikk vi se hvordan man lager papyrus, en møysommelig og tidkrevende prosess.

Hvis man ønsker å kjøpe med seg papyrus hjem, bør man kjøpe den på et godkjent papyrusinstitutt som f.eks Sharm Papyrus Museum for å være sikker på at det man kjøper er ekte. Her får du med stempet og garanti når du kjøper papyrus. Mye av det gateselgerne har å tilby er nemlig laget av bananplanten. Disse tåler svært lite, og blir fort krøllete og ødelagt etter bare noen måneder. Ekte papyrus blir ikke ødelagt med tiden, og den tar ikke skade av å bli rullet sammen. 

Dette er papyrusen jeg kjøpte meg. Den er ca. 50 x 70 cm, og jeg betalte 180 pund for den. Fin pris med tanke på at det tar over en uke å lage det.  Det er en egyptisk kalender med mye symbolikk.

En dag dro hele gjengen på kameltur i Sinai-ørkenen, en utflukt jeg absolutt vil anbefale. William på 10 mnd. var også med, så jeg fikk bruk for Mei-taien jeg har sydd. Vi ble kjørt et godt stykke inn i ørkenen med buss, før vi red videre på kamel. Da vi hadde ridd et stykke kom vi fram til en beduin-leir, hvor vi fikk smake beduin-te. Her fikk vi lære litt om beduinene. Senere på kvelden fikk vi se hvordan de lager brød og etterpå fikk vi middag. Tilslutt var det leirbål med dans og musikk. Alle satt rundt bålet og klappet, og William klappet i hendene på egenhånd for første gang.

Ras Mohammed ligger utenfor Sharm el sheik og er et av verdens vakreste korallrev. Vi dro ut dit gjennom selskapet  Coral Diving Club med båten Royal 1, en flott båt med plass til mange mennesker. Vi fikk både dykke og snorkle. En unik opplevelse jeg sent vil glemme. Jeg så bl.a. tunfisk, barracuda, murene, skater og veldig mange andre arter jeg ikke vet navnet på. Vi fikk både mat og drikke ombord, så det eneste vi måtte ha med oss var badetøy og håndklær.

Egypt er kjent for sin parfyme. Parfymen inneholder verken alkohol eller olje, bare naturlige stoffer. Det ble noen flasker med hjem. Jeg kjøpte kun orientalske parfymer: Cleopatra, Nefertiti, Isis, Arabian Night og Omar el Khayam. Jeg har mer enn nok parfyme til jeg skal tilbake neste gang, så det blir nok noen julegaver også:)

Skarabeen – den hellige billen
Det vitenskapelige navnet er Scarabaeus sacer. Dette er en gjødselbille som lever av dyremøkk. De gamle egypterne trodde at det var en kjempeskarabe i gudeskikkelse som skjøv solen opp på himmelen hver morgenen. Skarabeen er et symbol på livskraft. Skarabeen selger nå som souvenir i alle slags farger og størrelser. Disse selges enkeltvis, men du finner dem også i halskjeder og armbånd. Denne kjøpte jeg med meg hjem. Den kostet ca. en femmer. Jeg synes jeg turkise fargen er veldig frisk. 

Jeg kjøpte også denne figuren av Nefertiti.

Noen tips og litt informasjon om du får lyst til å ta turen til Egypt

Været i Egypt er ganske stabilt, så du er garantert strålende sol om du skulle finne på å reise dit. Det er 8 år siden det regnet skikkelig sist, og da regnet det i 20 min. Siden det blir veldig varmt der om sommeren kan det være lurt å reise dit på vinteren (Oktober – april) da det ikke er alt for varmt. Vi reiste i oktober, og temperaturen var 34 - 39 °C midt på dagen.

Det er en del mygg på kveldstid, så det kan være lurt å kjøpe myggspray på et av de mange lokale apotekene. Jeg fikk en del myggstikk, og de klødde mer enn de en får hjemme i Norge. Man bør være veldig foriktig med hva man spiser. Det er en helt annen bakteriekultur der enn hjemme i Norge, så Idoform kommer godt med. Flere spisesteder skyller frukt og grønt kun i springvann, men frukten på hotellet var grei å spise. En flaske antibac eller annen desinfeksjonssprit kommer også godt med. Pengene er en stor bakteriekilde. Det kan være lurt å desinfisere hendene etter at man har tatt i dem, og når man skal spise. 

Egyptiske pund (EGP) er den lokale valutaen i Egypt, men de har også dollar og euro.  Da vi var der var ett egyptisk pund like mye verdt som en norsk krone. Plastres er det samme som øre. Det går mest i papirpenger og disse er ganske like for dem som ikke er vandt med dem, så en må passe på så en ikke blir lurt. At en får igjen 50 plastres istedenfor 50 pund. Det er ganske stor forskjell på det:)

Det er ikke påbudt med vaksine for å besøke Egypt, men det anbefales å ta vaksine mot Hepatitt A, Poliomyelitt, difteri og stivkrampe. Disse vaksinene skal tas i god tid før man reiser.

Her er jeg inne på en av de mange souvenirbutikkene. Nesten egyptisk! Ser ivertfall ut som jeg var fornøyd selv:)

Sketching on the train as a regular commuter is one of the great urban pleasures. What I enjoy most are the constant variety of faces and personalities, with familiar ones emerging over time; the near-constant movement of both people and the train itself making consistent balance impossible and you always drawing fast; and how it seems to open the door to conversation. I’ve talked to more people in the past month on the train than I have in a year. Also, I’ve given away two sketches to their subjects, which tickles me no end.

This gentleman moved around a fair amount and always resettled into a predictable position.

This lady was absorbed by her book and read quietly for the whole ride. Her ear is much more shapely than I managed.

Notebooks!

While rearranging the studio to make space for working with clay, I’ve had to clean out the disarray.  This has led to finding all kinds of things, including a set of blank notebooks, done to test bindings and materials.

This one’s had a hard traveling life. Interestingly, the binding seemed to wear and crack all at once. After two weeks of use, the binding had deteriorated noticeably but after about eight months of use, there has been little more.

Another papyrus notebook. By this time I made this one, I’d noticed both light and dark types worked better with thin pamphlet-style bindings. This example has been used nearly as much as the one above, but has sustained much less damage due to its lesser bulk.

But what about Herakles?

Yes, the big project. Working with clay as the basis for the page is proving troublesome in several key areas: scribing, sealing, storage, simultaneous display, to name a few. I have a few more ideas I’m working through before moving on, and hope to have those done in the next few days.

Take me to–

where the Autumn leaves call my name,

where the sun reflects on water  like painted glass,

where prairie grasses sing whispered songs,

where papyrus eternally sways and dances.

All photos taken by: Joanna Etshokin

]]> http://rangermikedesigns.com/2009/11/02/papyrus-strikes-again/ Tue, 03 Nov 2009 02:19:24 +0000 mtliang http://rangermikedesigns.com/2009/11/02/papyrus-strikes-again/ http://heavenhollywood.wordpress.com/2009/11/01/exclusive-orginizations-trying-to-get-rihannas-song-russian-roulette-off-the-radio-and-websites/ Sun, 01 Nov 2009 06:24:36 +0000 heavenhollywood http://heavenhollywood.wordpress.com/2009/11/01/exclusive-orginizations-trying-to-get-rihannas-song-russian-roulette-off-the-radio-and-websites/

Oh Lord we knew this was coming. 2 groups that are organized to help prevent suicide,teen suicide and depression  are livid and disgusted at the lyrics from the new cd from Platinum recording artist Rihanna. Rihanna’s new song ‘Russian Roulette” has been called out  by the organizations S.A.V.E  and PAPYRUS a uk organization against teen suicides.. ” we had to sit there and watch tv with our kids and watch lady Gaga Romancing and glorifying suicide at the V.M.A’s now this? said a member from S.A.V.E we will not stop until we get this song removed from the air” We are disgusted ad extremly dissapointed at this young lady” she said

of course this comes only 9 days after several websites and more publicized a singer /songwriter by the name of Tiffany Evans came out and called Rihanna “satanic” after hearing the song and lyrics..  I am hearing that the next move from jay-z is he is considering removing “Russian Roulette” from Rihanna’s cd (that is no longer called Rated R) hmmm and is now called “the wait is over”   i think that is step one.Jay-z doesn’t want anymore negativity surrounding Rihanna she already has enough..  Don’t be suprised that 1 the cd gets pushed back again closer to christmas ad 2 Russian Roulette is removed from this cd…  You tube has already started removing Rihanna’s song and lyrics from certain users

http://bookstove.com/book-talk/evolution-of-books/

In the books of Imaams Al-Bukhaari and Muslim it is narrated that Sahl Ibn Sa’d was asked about how the Messenger’s injuries in the battle of Uhud were treated. Sahl  said: “The Prophet’s  face was injured, his tooth was broken and the helmet he was wearing was smashed on his head. Faatimah  the daughter of the Messenger of Allaah was washing the blood off while ‘Ali  was pouring water on her hands with his shield. When Faatimah  realized that the bleeding did not stop, she took a burned mat (of palm leaves) and inserted the ash in the wound of Allaah’s Messenger  and the bleeding stopped.”

The ashes of burnt palm leaves are very effective in stopping bleeding, because it is a strong drying agent and because it has the least

papyrus

burning effect (on the exposed skin). Other strong drying remedies have a burning effect on the skin and cause the blood to be irritated and the bleeding to intensify. Further, when the ashes of palm leaves are applied alone or mixed with vinegar in a bleeding nose, it will stop the bleeding.

The author of Al-Qanoon  said: “Al-Bardi (papyrus) is effective in stopping bleeding and coating exposed flesh when it is placed on a wound. In old Egypt, paper was made of the Bardi which had a cold, dry condition. Bardi ash is effective in treating oral fungus and infection, hemoptysis (spitting up blood) and also prevents malignant infections from spreading.”

The Prophet’s guidance using honey, cupping and cauterizing as remedies

The Prophet  said: “There is cure in three substances, a drink of honey, a slash with a knife used for cupping and cauterizing by fire. I forbid my Nation from cauterizing by fire.” [Al-Bukhaari]

Abu ‘Abdullaah Al-Maziri said plethoric (excessive substances) conditions are either sanguineous (bloody), bilious, phlegmy, or melancholic. Curing sanguineous plethora entails extracting the blood. If plethora was from the other three types, its cure is in softening the stool as warranted for each disease. The Prophet has indicated that honey is used as a laxative and that cupping is used to extract [septic] blood. Some people said that when the slash by a cupping knife does not work, the last resort is branding by fire (cauterizing). The Prophet mentioned branding by fire as a last resort when the body has a strong resistance against medicine, rendering it ineffective. The Prophet  then said: “I forbid my nation from branding by fire (cauterizing),” and in another narration: “I do not like to be branded by fire.”

Cauterizing by fire should be the last resort and only used when warranted. The fire should not be the first choice because of the intense pain it causes and which will be used to remove a lesser pain!

Some doctors said that diseases related to the temperament are either material or non-material. The material types are either cold, hot, wet or dry or a combination of these conditions. The four conditions, hotness and coldness are effected, while the other two, wetness and dryness, are usually affected. When one of the two effective temperaments is stronger than the other, it is usually accompanied by one of the affected temperaments. Every type of temperament in the body has two parts, effective and affected.

Temperamental ailments are usually caused by whichever effective condition is stronger, hotness or coldness. The Prophet’s  statement directs us to the origin of ailments, hotness and coldness. If the ailment was hot, the cure entails extracting the blood by cupping or puncturing the veins, both of which help extract the septic matter, cooling the temperament. If the ailment iscold, we treat it with heat, such as by taking honey. If we also need to extract the cold material that has caused the ailment, honey also helps in this case because it leads the various substances to maturity along with its other qualities of cleansing, softening, soothing and purging the affected organs. In this case, the septic material will be gently extracted while saving the body the annoyance of using strong laxatives.

Physical ailments are either acute, not needing cauterization because they would soon be neutralized, or chronic ailments, for which cauterizing the proper organ is the best remedy after extracting the septic substances. Chronic diseases usually result from thick, cold septic substances residing in the affected organ, ailing it, spoiling its constitution and, thereby, inflaming the parts of the body that are directly connected to the affected organ. Therefore, cauterizing should be used to dissipate and extract the septic substances in the affected organ with fire

The narration explains treatments for all types of physical ailments, just as we learned the treatment method for all simple ailments (accompanied by fever) from the narration: “The heat of the fever is a breath of the Hell Fire: cool it with water.”

Source: Islamweb

I like to think of myself as very modern but in a lot of ways I also have some very old fashioned tendencies. One of those being “letter” writing. I love taking the time to sit down and write someone a brief note on my stationery or a send a card with a message written inside. I think it makes things very personal and thoughtful. I was watching “Mad Men” Sunday and the advertising team was trying to come up with an ad for telegrams and the concept was a phone call disappears when we hang up but a telegram can be framed and lasts forever. I think that holds true with any written correspondence. It’s a way that I keep memories and I know that I have letters, cards and notes from family members that are very significant to me from as far back as my 1st birthday. It also lets me send words of encouragement to my niece and nephews when they least expect it to show I love them. It’s one thing for me to say I’m proud of you it’s another to see it written. Also being in a LDR it adds something different to the mix- emailing, calling and texting gets kind of old but receiving a card or letter from someone you care for makes you feel special. So with all that said I thouhgt I’d share some of my favorite places to buy stationery and some of my favorite things from there.

Crane’s- To me this is just beautiful and classic correspondence material. I love the simplicity of a notecard with my initial(s) on it.

Paper Source- This store is the bain of my existence I can’t go in there without spending at least $20. It’s a great resource though and I’ve made everything from wedding invitations for my side gig to simple notecards with things from this store.

Papyrus- I love their cards and because Target sells them now they are even more accesible to the general public. I’ve given people cards from papyrus that they have a ctually framed because they are simply so beautiful.

Etsy- I’m addicted to this site in general and there are sooo many talented people on there that make beautiful stationery and notecards that I’d do an injustice to just name one. But I’ve got some amazing things from them including some gorgeous business cards (with my favorite damask print) and address labels to mail out on my correspondence.

Target – Also a really reasonable resource that everyone loves. They also have a variety of brands including some great designers like Erin Condren

En el mercado encontramos una amplia gama de procesadores de texto, unos más simples que otros, algunos gratis, otros de pago, y todos con funcionalidades muy parecidas. Acá tenés un link de DonationCoder.com que puede resultarte muy interesante si preferís analizar tus opciones antes de apostar por alguno de ellos. Entre los principales encontramos a OpenOffice (gratuito), Microsoft Word 2007 y WordPerfect X3. Luego disponemos de otros programas como TextMaker, Atlantis, Papyrus WORD, AbiWord, Ability Write, EIOffice, PolyEdit y procesadores “vía web”: GoogleDocs, ThinkFree Office Write y Zoho Write.

Procesadores de texto: Descargas

Many of the important things of my life are intangible:  That is, they’re digital.

Thousands of family pictures never made it to the printing kiosk at Wal-Mart, but they’re stored neatly on my hard drive.

The blog entries I’ve painstakingly written on topics like my menial job, to current events and bus rides are kept within WordPress’ servers.

Much of the contact I have with my friends and family is electronic, saved on my Facebook page.

The music I listen to is kept on a small, plastic device protected by a shealth of rubber, accessible through some wires and a plug.

Although I can interact with these things on a faily consistent basis (provided that Wi-Fi is as plentiful as air), they wouldn’t do me much good on a deserted island or even during a power outage.  This increasing level of disconnect from meaningful things has spread to my most treasured possession:  Knowledge.

I’ll never own an E-Reader.  No Kindle, no Papyrus, no Sony Reader, no sir–not for me.

I like being able to feel the pages beneath my fingers and underline with a regular yellow pencil (none of this “stylus” with a rubber tip and pixelated drawing lines).  I take comfort in knowing that my book can soak up a few drops of my morning coffee and shield my head in a brief dash through rain.  I’m more financially (and environmentally) responsible for spending $3 on a used copy of Republic than for hundreds on a fragile, technologically advanced gadget.

And I like being able to impress guests by lining my shelves with difficult-looking books.

Hi all, some exciting news! I was approached by Papyrus Inc to be part of their featured photographer event promotion they are having in their NYC stores. Each store features a local photographer and they are sponsering a raffle to win a portrait session with me. It’s a 300 dollar value! The particular store featuring my work is at 74th Street and 3rd Ave on the upper east side. I stopped by today to check out the displays, and I was uber excited to see the entry box super full with raffle tickets!! The drawing takes place at the end of the month so you still have some time to enter!

BTW, here is one of the pictures I have for display at the store, from Liz an Dwayne’s engagement session. I was so enamored with their session even though it was taken only days before I had to submit my pictures that I had this one rush printed because I loved it that much!

Papyrus card: Beauty mask

 Traffic report counts four thousand visitors! This calls for a mud pack, a celebration, and September 30 is National Mud Pack Day.

google image

L’idée d’un blogue me plait… modérément. La raison est particulière : la lecture d’un blogue m’apporte un inconfort physique. L’action de faire tourner à l’infini la roulette de ma souris à l’aide de mon index afin de faire défiler la page m’est insupportable. Par exemple, si je veux consulter le premier ou le deuxième article posté par un blogueur quelconque, je dois me rendre à la toute fin de la page. L’action de dérouler une page me fait penser au temps où on utilisait un rouleau de papyrus. Cela m’amène à me demander, plus ça change, est-ce que plus c’est pareil ? Tout comme l’invention du livre où on a pu tourner les pages au lieu de les dérouler, il me semble que le « clique » révolutionnerait le blogue.

C’est sur ce brin d’humour que je lance mes recherches sur la transformation de l’écrit.  Il sera ici question du passage du texte imprimé à celui de l’écran. D’ailleurs, dans un prochain post, je parlerai de Christian Vandendorpe et de son Essai sur les mutations du texte et de la lecture, Du Papyrus à l’hypertexte (Éditions la découverte, Paris. 1999).

Un blogueur en parle déjà : http://fichevandendorpe.wordpress.com/bibliographie/.

Je me pose actuellement plusieurs questions auxquelles je tenterai de répondre : Le livre de demain sera-t-il uniquement électronique? Qu’adviendront les adeptes des écrits sur papier ? Vers où l’industrie de l’imprimerie se dirige-t-elle ? À quand un véritable e-paper ? Et le métier d’éditeur, dans tout ça ?

Carving Hieroglyphs
http://www.welltrainedmind.com/wordpress/wp-content/uploads/2009/06/writing.jpg

More information about Hieroglyphs:
http://www.omniglot.com/writing/egyptian.htm

Hieroglyphics Translator
http://www.quizland.com/hiero.mv

Make Your Own Cartouche
http://www.harcourtschool.com/activity/cartouche/cartouche.html
And another version:
http://www.museumofidaho.org/Education/Add/Lesson/makecartouche.pdf

Cartouche Color Pages
http://www.joanlansberry.com/arch2008/jalhier2.png
http://etc.usf.edu/clipart/6100/6153/hieroglypics_1_lg.gif

Papyrus Paper to print:
http://www.museumofidaho.org/Education/Add/Lesson/papyruspaper.PDF

Make your own Papyrus
http://www.museumofidaho.org/Education/Add/Lesson/FauxPapyrusPaper.pdf

I’m not %100 sure this is papyrus, but it’s really close and still really bad.