Den fantastiske, enestående, lenge forventede “Convention on CLuster Munitions” har vært, og hele 100 land har signert kontrakten. Hurra. Det er jo uhyre bra og viktig at Moldova, Cook-øyene, Niue, San Marino og Djibouti signerer! TENK hvis de IKKE signerte den kontrakten! DET hadde vært GRUSOMT! For en SKAM!

Vi lærte i geografitimen for noen år siden at FN har 192 medlemsland. Hvor ble det av de resterende 92 landene som burde ha skrevet under denne kontrakten. Og hvem har IKKE skrevet under på den? Surprise, SURPRISE!, så har ikke USA, Kina, Iran, Irak, Aghanistan og Saudi-Arabia signert. Hvorfor nevner jeg Afghanistan og Irak? Vel, landene er jo befridde, USA har reddet befolkningen og de har fått en ny, demokratisk, FANTASTISK regjering hver, så hvorfor skulle man IKKE nevne dem? Og hvor er det krig, egentlig? Hvilke land TRENGER å skrive under for at “kontrakten” i det hele tatt skal ha noen betydning?

En interessant ting å merke seg er, og jeg siterer på engelsk: “Upcoming elections in the U.S. may also influence policy, as Barack Obama voted to support a 2006 legislative measure to limit use of the bombs, while Hillary Clinton and John McCain voted against it.” Interessant å vite.

Men hvilken rolle spiller det egentlig? Jeg kan ikke vite sikkert at Norge ikke slipper klasebomber over sivilbefolkningen i Irak når det gå som verst, likegyldig om de skriver under en liksomkontrakt eller ei. Jeg vet ikke hvilke aksjer Oljefondet vårt – det o så fantastiske fondet som gjør oss så jævlig rike at vi blir helt apatiske – får sine penger fra, hva de har investert i. Jeg er ikke der når USA og Saudi-Arabia sine ledere snakker sammen om olje over en kopp Irish Coffee. Og jeg var ikke der da Norge lagde, kjøpte og solgte militærfly som skal brukes i Irak og Aghanistan og hvem vet hvilke andre land i fremtiden.

Men jeg er på skolen min, og der ser jeg plakater hver dag; store, SVÆRE, de aller største som er der, og som reklamerer for Forsvaret, det o så fantastiske forsvaret som redder oss alle. KOM OG BLI NOE STORT, BETY NOE, LYST TIL Å FLY?, SLUTT DEG TIL DINE LANDSMENN I ØSTEN, etc.. Og det går jeg ikke med på. Jeg nekter å bli med på det, jeg tillater ikke at min arbeidsplass (ja, en skole er en students arbeidsplass) skal reklamere for vold, krig, bomber og hva mer, og det på en slik måte. (Og forresten kan man finne disse på Peppes Pizza, også, men de er noe mindre.)

Kanskje betyr det ingenting at jeg ikke synes noe videre om det, kanskje er det ingen færre som verver seg, eller som nekter å tjene landet vårt på denne måten. Det gjør meg trist og kvalm at noen fortsatt tror i dag at krig kan bekjempes med krig. Ikke engang krigen mot Hitler var nødvendig; de kunne ha uskadeliggjort ham mange år før han remilitariserte Rhinland og Tyskland brøt traktaten og krigen brøt ut. Men nei. Det passet best å la det gå slik det gikk, og det er jo det som er politikk.

Jeg vet ikke hvordan et slikt ufint utbrudd best bør avsluttes, så jeg lar det ende slik… *Puster ut*

Grøftekanten skriver om debatt og dialog, og jeg fikk en del tanker i forhold til dette som jeg gjerne vil dele. De som har fulgt med meg en stund på nettet, vet at jeg tidligere la meg på en debattlinje og fikk mange “uvenner”.

Jeg tok opp upopulære emner på bloggen min eller viklet meg inn i diskusjoner andre steder. Jeg frontet det man vil kalle for konservativt tankegods. Jeg har ikke vært like offensiv i det siste. Jeg tror ikke det er sunt å bli for rund heller, men jeg har merket at jeg har snudd meg mot en mer dialog-linje enn det jeg gjorde før.

Dette har nok sammenheng med at jeg har sett fruktene av den debatt-linjen jeg la meg på, og kort sagt: Folk misforstod meg og intensjonene mine. Jeg bidro selv til dette bildet. Det å alltid fokusere på å ha rett hele tiden i diskusjoner, går også ut over medmennesker, fordi man lett kan glemme å høre hva den andre sier.

Jeg har nok lært å ta til meg denne kunnskapen, uten at dette nødvendigvis betyr at jeg er mindre sikker på de verdikonservative standpunktene jeg hadde før også (på noen områder har jeg nok skiftet mening). Men det har kommet en åpning for nyanser som gjør at man lettere respekterer de meningene andre har.

Jeg er enig med Grøftekanten i at den sterkeste parten gjerne vinner uten å nødvendigvis ha rett i debatter. Det er en svakhet. Filosofer som har hatt sterk påvirkning på vestlig etikk, er jo faktisk sofistene, som ble beskyldt av sine motstandere for nettopp å vinne debatter med retoriske knep for å få et dårlig argument til å lyde bedre. Det er alltids noe å ha i bakhodet.

Og debatter kan også, som hun sier, være meningsløse når det ikke kommer noe godt ut av dem. Og så sitter man der minst like forvirret som før *_*

Jeg har lært meg å sette mer pris på dialog etterhvert.Der det er mulig skal det være et mål. På alle områder er det dessverre ikke mulig.

I politiske debatter kan man spissformulere budskap og argumenter på det groveste. Det kan være svært uheldig, som Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen peker på, med en tabloidisering av politiske debatter. Allikevel må det være tydelig i debattene hva som skiller partiene, så det blir klarere for folk hvem som passer for dem.

Har man noenlunde like utgangspunkt og verdier, er dialog det beste. Men mangler man disse røttene er debatt faktisk uungåelig. (Med mindre man feiger ut.)

Man kan f.eks ikke ha en dialog med et parti som er for utslettelse av en stats eksistens, eller med mennesker som mener at du ikke er verdt noe pga din rase,legning,religion eller hva det enn skulle være.

Totalpasifisme fungerer ikke i tilfeller der ens motstander ikke nøler med å bruke de verst tenkelige midler til å knuse en, om det da er i debattmessig eller i bokstavelig betydning. Kan en holde seg unna uten at noen blir skadet, gjør en dèt.

Men av og til ER faktisk angrep det beste forsvar, for å verne om mennesker. Livet handler av og til om å velge det minste av to onder.

Dessverre.