Încă un pahar,

Doar pentru tine Doamne!

Pelerin în Ceas.

Toată-i văpaie…

Prea încercat Pelerin

Stau eu și mă mir!

Efter att av en slump ha hört ett barn tilltalas med namnet Legolas började jag och sambon leka lite med Statistiska Centralbyråns namnsökningsfunktion. Några Tolkien-inspirerade namn (i någon sorts topplisteform) är:

125 personer i Sverige heter Arwen, varav 29 har det som tilltalsnamn.

54 personer i Sverige heter Bilbo, varav 13 har det som tilltalsnamn.

34 personer i Sverige heter Eowyn, varav 7 har det som tilltalsnamn.

44 personer i Sverige heter Legolas, varav 6 har det som tilltalsnamn.

25 personer i Sverige heter Gandalf, varav 6 har det som tilltalsnamn.

43 personer i Sverige heter Aragorn, varav 3 har det som tilltalsnamn.

22 personer i Sverige heter Frodo, varav 3 har det som tilltalsnamn.

36 personer i Sverige heter Galadriel, varav 2 har det som tilltalsnamn.

6 personer i Sverige heter Sauron, varav 2 har det som tilltalsnamn.

13 personer i Sverige heter Gimli, varav 1 har det som tilltalsnamn.

2 personer i Sverige heter Radagast, varav 1 har det som tilltalsnamn.

17 personer i Sverige heter Vidstige, varav ingen har det som tilltalsnamn.

3 personer i Sverige heter Peregrin, varav ingen har det som tilltalsnamn.

3 personer i Sverige heter Samwise, varav noll personer har det som tilltalsnamn.

2 personer i Sverige heter Bombadill, varav ingen alls har det som tilltalsnamn.

2 personer i Sverige heter Meriadoc, varav inte en kotte har det som tilltalsnamn.

1 person i Sverige heter Boromir, varav ingen har det som tilltalsnamn.

1 person i Sverige heter Eomer, varav ingen har det som tilltalsnamn.

Frågan är hur vi ska tolka detta. Att Arwen kommer först är kanske inte så förvånande, eftersom det både a) låter som ett riktigt namn och b) är riktigt snyggt, vilket gör det mindre konstigt, något som de flesta föräldrar (men uppenbarligen inte alla) anser vara hyfsat viktigt när de namnger sina barn. Det kan konstateras att Bombadill är det enda namnet på listan som en man och en kvinna har som förnamn. Annars föjer namnvalen könsgränserna, då alla som heter Arwen är kvinnor, alla med namnet Aragorn är män, alla som heter Gandalf har skägg, etc.

Apropå skägg har alla valt att tolka Gimli som ett mansnamn, trots att dvärgen ifråga i princip skulle kunna vara kvinna, med tanke på Tolkien-dvärgarnas idiosynkratiska hållning till kön. Visserligen används manligt pronomen i böckerna, men hela verket ska ju föreställa en översättning till engelska från Adûni, så som jag ser det finns det gott om tolkningsmöjligheter för den hågade. Folk är så jämrans konservativa, helt enkelt.

Kanske är förekomsten av Vidstige en tyst protest mot nyöversättningen av Tolkiens böcker? Iofs är det möjligt att han heter detsamma i den nya översättningen, vad vet jag, ser jag ut som någon sorts kunskapsbank, eller? I vilket fall är Vidstige knöligt att uttala, men ändå en rätt sjysst översättning av originalets Strider. Det ska också nämnas att tio personer har Vidstige som efternamn.

Att Bilbo hamnar så högt på listan beror förmodligen på att det etablerades som svenskt förnamn för relativt länge sedan, långt innan filmerna av Peter Jackson kom ut, något som jag antar påverkat många av de övriga. Själv är jag lite extra glad att Radagast finns med. Jag har alltid gillat honom. I grunden god men upptagen av oväsentligheter och extremt lättlurad; sådana är vi, Radagast den Brune och jag.

/Olov L

He’s a bird of prey and a man of prayer, with a surprising aristocratic streak.

Thanks to Cat for suggesting Peregrine as Name of the Day.

As a given name circa 2009, Peregrine is quite rare – in fact, he’s never ranked in the US Top 1000.  But there are Peregrines aplenty in the historical record.    

The name derives from the Late Latin Peregrinus.  It’s usually interpreted as traveller or wanderer.  Dig a little deeper, and you’ll discover that peregre originally meant outside the Roman world, from ager – land – and per – across or beyond.

The peregrine falcon is found virtually everywhere on Earth, save for the extreme Arctic, the rain forests and the highest mountains.  If the link to a bird of prey puts you off, consider this: Talon – a falcon’s claw – ranked #437 for a boy’s name in the US in 2007.  Variant spellings Talan and Talen also charted.

There’s one other place that peregrine falcons don’t live, and that’s New Zealand.  But the name has a link to the land nonetheless.  JRR Tolkien’s Lord of the Rings trilogy was famously adapted for the big screen in the country.  Hobbit Pippin Took’s formal name is Peregrin.

Regardless of spelling, Peregrine is pronounced PER eh grin.

Besides birds and a Hobbit, many early Peregrines became saints, including:

• Emperor Commodus sent the first Saint Peregrine to his death sometime in the late 100s.  Believe it or not, his relics now reside in St. John’s Abbey in Minnesota;
• In the late 200s, another Peregrine set out for Gaul, converted the locals to Christianity and built a cathedral in Auxerre, before meeting his fate during the Diocletian persecutions;
• The sixth century Italian bishop Saint Cetteus is also known as Peregrinus;
• The thirteenth century Saint Peregrine Laziosi gave up his wild youthful ways following a vision, became a monk and is now considered the patron saint for cancer and AIDS patients.

The ancient world also gives us first century philosopher Peregrinus Proteus, who was raised a Christian but ended his life a Cynic.

By the sixteenth century, Peregrine was in use amongst English aristocrats.  I can’t confirm the link, but it is tempting to tie the name’s revival to the 1486 publication of the wildly popular Book of St. Albans, which included an essay on falconry.  (That’s hunting using a trained raptor to bring down your prey.)  In any case, I stopped counting when I hit twelve titled or well-born Peregrines from 1550 through the present day.  It’s safe to say that any Eton reunion would probably include at least one Peregrine.

In 1620, Pilgrims William and Susanna White chose the name Peregrine for their son – the first English child born in the New World.  The Whites named their firstborn Resolved, so it seems likely that they understood how very appropriate a choice they made.  Peregrine was actually born aboard the Mayflower while it was harbored in Provincetown.  (Visit the Pilgrim Hall Museum in Plymouth, Massachusetts and you can still see his cradle!)

There are also a few sci fi references to Peregrine.  DC Comics introduced a character called Alain Racine.  When Racine dons his winged superhero-suit, he becomes Le Peregrine – the flying falcon.  And on ITV’s series Primeval, Sir James Peregrine Lester is a ruthless British government official charged with keeping the team’s work containing supernatural occurences from becoming public knowledge.

It’s a startlingly unusual name, but it does offer the friendly nickname option Perry.  With choices like Julian and Sebastian in the Top 100, Peregrine almost fits in.

Peregrin pe abruptele cărări ale Absolutului, în mod inevitabil

Te loveşti de cel care ne-a eliberat de ignoranţă, prinţul tenebrelor

Duhul necurat al prăpăstioaselor noastre cugete, eterna întrebare

Spiritul îndoielilor şi artizanul minciunilor, veşnicul neliniştit – Satan.

Universul întreg îi simte răsuflarea, căci fără de el totul ar fi static

Mişcarea există datorită prezenţei sale printre particulele elementare

Neobosit călător, acest ins solitar pare un biet Sisif, veşnic condamnat

Să-şi poarte povara, oamenii fiind singurele fiinţe care îi înţeleg zbuciumul.

Însă el nu poate fi iubit, cel mult dorit, dar şi atunci condamnat la distrugere

Căci tot ce atinge cu fiinţa-i întunecată se transformă în praf şi pulbere

Toate descoperirile sale, toate misterele pier odată ce-au fost dezvăluite

Şi totul reîncepe din nou, iar şi iar la nesfârşit, dincolo de eternitate,

Pentru el nu există iluzia numită timp, răstignit pe crucea tainică a ignoranţei

Satan pare o victimă a mândriei şi slavei deşarte, transformat din călău în victimă

Pentru singura vină, singura sublimă dorinţă, de a fi propriul său călăuzitor.

Artist desăvârşit în arta întrebărilor fără de răspuns, filosof al cruntei disperări

Răbdător ucenic al decăderii morale şi maestru în arta ratărilor, eternul revoltat

Nihilist până în măduva oaselor, se zbate între viaţă şi moarte fără să poată

Aproba odată în viaţă, măcar cu un simplu gest, negându-se până şi pe sine

Devine neant, cuprins de beţia propriei îndumnezeiri devine vidul suprem

Iluzia supremă, lovit de daimonul nebuniei înlocuieşte pe Dumnezeu cu Sinele

Şi astfel devine fiinţa veşnic pierdută în propriile-i iluzii, dincolo de Purul Adevăr …

Omul, această făptură plăpândă, zămislită din împreunarea energiilor celor doi Demiurgi, Satana şi bunul Dumnezeu, trebuie să aleagă între cunoaştere şi inocenţă

Între simplitate şi paradox, între o fericire searbădă şi o tristeţe melancolică.

Plângându-şi soarta, Omul descoperă că nefericirea-i nu este singulară, că în tot

Universul viaţa se zbate între lumină şi întuneric, odihnindu-se pentru o clipă

Adormit în tainicul vis al Creatorului, Omul, plângând pe Satan realizează misterul

Creaţiei, misterul dualităţii universale, Dumnezeu şi Satan sunt două chipuri ale

Uneia şi aceleaşi fiinţe, Abraxasul nemuririi noastre, infinitul finitudinii noastre.

Robert TRIF – din Volumul " Triumfătorul "

Rănit cumplit mi-e sufletul iar gându-mi răscolit

Adânc chiar din străfunduri mă simt acum golit,

Uitat-am de vreodată pe cineva-am iubit

Sunt trunchi uscat şi veşted de frunze dezgolit.

Uitarea aşternută-i pe sufletu-mi pustiu

Ce-am fost, ce sunt şi fi-voi cum oare să mai ştiu ?

Secat pe dinăuntru sunt mort ori poate-s viu

Ce-am fost putea-voi oare vreodată să mai fiu ?

Nimeni nu mă cunoaşte, de nimeni n-am habar

Străinu-mi-s de mine şi mă caut în zadar

Pierdut sunt pe vecie cu sufletu-mi cobzar

Plângând singurătatea-mi pe strune de coşmar.

De unde vin şi unde aiurea voi pleca

Ce sunt, de ce, şi care-i rostul să-mi spună cineva,

Sau cine a hotărât că eu voi exista

Hazard, fatalitate, destin sau altceva ?

Prin sufletu-mi pustiul umbla-voi nesfârşit

Găsindu-mă pe mine pierdut în infinit,

Ştia-voi atunci Doamne, ce sunt şi ce-ai voit ?

Cumplitu-mi dor de mine avea-va un sfârşit ?

Singurătate oarbă m-apeşi ca un blestem

Prin ploi de lacrimi Doamne, la mine eu te chem.,

S-a reaprins scânteia ce-n suflet mi-ai sădit

Ştiindu-mă pe mine, Doamne, pe tine te-am găsit.

Robert TRIF – din Volumul ” Peregrin spre Absolut “

Nu m-am considerat niciodată un intelectual şi nici nu am fost vreodat

Asta nu m-a împiedicat însă să plonjez spre necuprinsul tărâm al gândurilor

Magia ideilor eterne platonice mi-au îmbălsămat totuşi sufletul ros de

Veşnicele întrebări ale filosofiei, am fost un veşnic călător spre necunoscut

Un peregrin spre absolut, am fost vrăjit de chemarea infinitului şi-a nemărginirii.

În drumul meu şerpuitor printre idei şi sentimente am căutat fericirea

Chiar dacă ştiam că era puţin probabil să-mi intersectez calea cu ea

Am sperat să fim măcar pentru o clipă prieteni, şi ea nu mi-a înşelat aşteptările

M-a cuprins în braţele ei dulci preţ de câteva clipe, destul însă pentru a gusta din nemurire

Şi a şterge din minte şi suflet tot puhoiul de nefericiri acumulate într-o sărmană trecere

Prin lume.

Nu ştiu cât las în urma mea, nici cui vor folosi toate zbaterile mele, dar nu regret nimic

Am trăit cu intensitate totul atât în bine cât şi în rău, restul contează cred mai puţin

Mă prezint fără frică în faţa Universului, şi îi ofer drept palidă ofrandă trăirile mele

Nu ştiu dacă Spiritul a pierdut ceva prin actele mele necugetate sau dacă a câştigat ceva

De fapt nici nu cred că acesta ar fi scopul Fiinţei de lumină, asta dacă există un scop.

Am orbecăit prin întuneric căutând lumina, şi chiar dacă nu am aflat-o întotdeauna

Ea mi-a zâmbit cu tâlc deseori, iar eu am înţeles să port pe veci în suflet chemarea ei

Am navigat cu mintea pe apele învolburate ale vieţii şi dincolo de ţărm m-am găsit pe

Mine însumi.

Veşnic nemulţumit am fost, şi pe bună dreptate cum aş fi putut să mă mulţumesc cu frânturi

Nu m-am săturat de jocul vieţii şi dacă s-ar putea aş lua totul de la capăt fără îndoială

Am iubit cu pasiune şi duioşie, am urât arareori şi doar având un motiv bine întemeiat

Dacă ar putea fi vorba de aşa ceva, am început multe proiecte dar am terminat puţine

În grăbita mea trecere am uitat de unde am plecat şi unde voi ajunge, nu aveam răbdare

Cu siguranţă mi-a lipsit simţul echilibrului, nu am ştiut când să mă opresc la timp

Conştiinţa mea a fost deseori aruncată într-un continuu balans între contrarii

Sfâşiată între bine şi rău a rezistat cu greu istovitoarelor încercări la care singură s-a supus Dar a rămas Vie.

I-am iubit cu o dragoste nebună pe Supraomul lui Nietzsche şi pe Idiotul lui Dostoievski

Le-am fost fidel prieten şi duhovnic amândurora fără să-i pot despărţi în vreun fel

Poate nici nu ar trebui să încerce cineva o asemenea crimă împotriva firii umane

Cei doi simbolizează cel mai bine cugetul fiinţei plăpânde dar mândre care este Omul

Această minune Vie a lui Dumnezeu care între oglinzi paralele străluceşte dincolo de Imensitatea infinitului cosmic, minune care dă sens şi împlineşte veşnicia, poate acesta sunt Eu, o biografie pierdută undeva în prea plinul dumnezeirii, una singulară însă,

Unică în felul ei.

No, no hablaré sobre lo que se puede ver en el video de la belinda, ya que a estas alturas del partido prestas todo mundo se lo ha de saber de memoria, solo quiero hacer la reflexión sobre la reacción que ha tenido el video, vamos a hablar de la reacción en hombres y mujeres, como aqui somos bien caballeros, vamos a empezar por las mujeres, las mujeres al ver el video lo primero que pueden decir es: dejenla pobrecita, eso a cualquier “chava” le puede pasar, ni que fuera algo del otro mundo, además ni se le ve nada, ni esta haciendo nada malo, en cambio la reacción de los hombres es: ¿Donde esta la segunda parte?… apoco no?, no se hagan gueyes, pero como se dan cuenta, es muy diferente la reacción de mujeres y hombres, el hombre dice lo que piensa tal cuál,  en esa pequeña frase se dice todo…¿Donde esta la segunda parte?, que es lo mismo que decir, si en este video no se le ve nada, pues avienten donde si se le ve todo, asi de claro, sin rodeos, ni tapujos, en cambio si interpretamos lo que la mujer quiere decir es: No sean exagerados, no se manchen, ella no es ramera, eso le pasa a cualquiera, si yo a cada rato le enseño las teleras al primer desconocido, hago cosas mucho peores y ustedes se asustan porque la belinda juega inocentemente con su novio.

Esa es mi percepción, si estan de acuerdo comenten y si no lo estan tammbién comenten.

PD, Tienes razón, este post, en parte es para atraer visitas, esperemos que al menos funcione.

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle “skurkene” ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de “motion capture”-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

Belinda ganhou de presente de aniversário o fim do RBD.

qqqq

plim.

19 yo singer,she was born in spain but have spent most of her life in mexico,extremely hot in my opinion

De griji si nevoi

Iar stai de caraula

Visului spre zori.

      Alaturi  de  HOMO  PEREGRINUS  si  de  HOMO  EUROPEUS , Pelerinul  spune  ca  am  avut  un  Sfant  Papa , episcop  al  ROMEI.  Acest  ultim  MARE  PAPA  le-ar  fi  spus  fara  sfiala  acestor  romani  din  mileniul  al  iii-lea  (  cu  privire  la  actualele  lor  porniri  de  xenofobie )  :  UITATI  CA  SUNTETI  CRESTINI !  VA  NUMESC  DE  ASTAZI  INANTE  O  GLOATA  DE  BARBARI :  inculti , salbatici , cruzi  si  grosolani.

       Actualul  episcop  al  Romei  prefera  sa  taca.  Este  prizonier  in  clopotul  de  sticla ,  care  acopera  totul .