Nylig overhørte jeg en godt voksen kvinne som prøvde å forklare til en jente på omtrent 18 hvorfor overdreven soling ikke var en god ide, uten særlig hell. Ungjenta mente at hudkreft er ikke veldig farlig, for det kan jo opereres bort. Og at hun kom til å være et skikkelig skrukketroll når hun blir 40 gjorde ikke noe inntrykk heller. “Når jeg er 40 kommer jeg ikke til å bry meg.” sa jenta, helt skråsikkert.

Der tar hun feil, selvsagt. Man bryr seg akkurat like mye når man er 40 som når man er 18, og jeg burde vite ettersom jeg har erfaring med begge deler og god nok hukommelse til å huske da jeg var 18.

Jeg har ikke sånne dyper rynker, men jeg har nok av de små man får under øynene. De er ikke alltid så veldig tydelige og de plager meg ikke så veldig mye, men jeg ville ikke klaget om de bestemte seg for å dra sin vei og plage noen andre til senere en gang. Som når jeg er 80. Jeg kommer sikkert til å bry meg når jeg er 80 også, men kanskje ikke så mye om rynker.

Det er bare det at de siste få ukene har jeg merket disse rynkene mye mer enn tidligere, og jeg har en stygg mistanke om at dette ikke skyldes at jeg først nå legger merke til dem eller at synet mitt plutselig har forbedret seg. Det ville vært litt merkelig om slike ting skulle skje like etter at jeg slapp opp for øyekremen jeg har brukt de siste årene. Minst like merkelig som om det faktisk finnes en anti-rynkekrem som virker, og det er nettopp det jeg begynner å få mistanke om nå.

Ikke at jeg tror det finnes noen krem som reverserer eller på annet vis fjerner rynker, men den kan jo virke på annet vis. Som ved å skjule rynkene på en eller annen måte. Eller kanskje virker den bare på hodet mitt, og får meg til å hallusinere sånn at jeg innbiller meg at jeg ikke ser like mange rynker som det virkelig er?

I teorien er det jo lett å finne ut; bare kjøpe en ny tube og etter noen uker se om det er noen forskjell. Og så kan jeg få en venn til å ta en titt sånn at jeg kan få avklart om kremen virker på rynkene eller bare synet mitt. Funker sikkert bra; alle vennene jeg har her er menn, og vi vet jo alle at menn er mer saklige enn kvinner. Særlig når det gjelder rynker og hudkremer…

Men det er to alvorlige problemer med denne kremen. Et er at den koster $100 tuben. Det er litt drøyt, synes jeg, men ettersom en tube varer i omtrent et år kan man late som om det ikke er så ille.
Det andre problemet er at det eneste stedet jeg vet om der man får kjøpt den er Sephora. Det var ikke noe problem da jeg bodde i Midtvesten, hvor den eneste Sephora-butikken befinner seg omtrent midt på Michigan Avenue i Chicago.
Men i Los Angeles County er det et stort problem, for den Sephora-butikken som er nærmest der jeg bor befinner seg nemlig i kjøpesenteret Century City i Beverly Hills, og de andre er ikke stort bedre plassert.
Nå vet jeg at tanken på å handle i Beverly Hills for noen er så attraktiv at det er til å dåne over, men jeg ville heller dånt av for å slippe.

Jeg tror Beverly Hills opprinnelig ble opprettet som etslags fristed der film-”stjerner” og annet riff-raff kunne utfolde seg uten å plage skikkelige folk. Altså en slags ghetto.
Men nå ser det ut til å være stedet der falmede peroksydblondiner med sigende silikonpupper drar for å dø. Ikke akkurat som elefantenes kirkegård, men omtrent like skrukkete hud.
Avdankede golddiggere er ikke akkurat hyggelige mennesker og de har aldri lært å kjøre. I tillegg har de ingen hobbyer bortsett fra å handle, og resultatet av det er at parkeringsgarasjen på Century City er som en krigssone.
Nei, verre enn en krigssone. Jeg har vært i krigssoner og der kjører folk stort sett ganske fornuftig og de er stort sett høflige og vennlige. Iallefall de såkalte fiendene.
Golddiggerne som drar til Century City kjører for å drepe og de hater alle andre mennesker intenst og oppfører seg deretter.

Uansett, vi snakker om et kjøpesenter her. Sivilisasjonens endestasjon, avdeling Beverly HIlls. La gå de visstnok har et stoppested til på Rodeo Drive, og jeg har hørt rykter om noe på Melrose Avenue også, men det gir meg ikke noen grunn til å ville dra til Century City.

Så, det var en heller lang forklaring på hvorfor jeg handlet på internett og betalte $11 i frakt for en tube krem jeg kunne stukket innom det lokale kjøpesenteret og kjøpt på vei fra jobben. $11 er billig sammenlignet med hva det ville kostet å rette opp bulkene i bilen min.
Og det plager meg ikke det minste å vente en uke på produkter jeg kunne fått tak i på en halvtime. Å vente en uke på en tube krem er ikke noe problem sammenlignet med å vente flere uker på psykologisk hjelp når man har vært utsatt for umenneskelige kjøpesenter-mareritter og fått dype sår på sjelen i tillegg til flere rynker.

Forskjellen på 18 og 40 er nemlig at når man er 40 finner man seg ikke i like mye tull, og man har penger nok til å kjøpe seg ut av ubehageligheter. Det er faktisk helt fin kompensasjon for litt rynker!

Iblant hater jeg motebloggere. De er alltid så entusiastiske om et eller annet moteplagg eller tilbehør at man føler seg litt sjofel hvis man ikke deler denne entusiasmen. Og når det gjelder årets mote greier jeg ikke ut med noe som engang ligner på entusiasme. Forakt er litt nærmere hva jeg virkelig føler. Og irritasjon. Jeg føler en god del irritasjon over årets moter.

Jeg kunne virkelig trenge noen nye klær.

Hva jeg ikke trenger er årets damemote. Der finner jeg ingenting jeg kan så mye som bruke.
I det hele tatt ser ikke klærne ut som om de skal brukes. De ligner på dukkeklær, laget for utstillingsdukker som bare står der og aldri går på jobb eller tar oppvasken. Det er massevis av rysjer og andre unyttige detaljer, sløyfer og glitter og dekorasjoner. Selve klærne består stort sett av korte små kjoler i blanke eller gjennomsiktige stoffer, slengbukser og topper som ikke har knapper eller glidelås, men massevis av flagrende tøystykker som ikke ser ut til å ha noen annen funskjon enn å være i veien.
Fargene minner meg om ting som hang i klesskapet mitt før jeg lærte å gå. Rosa, kyllinggult og babyblått. Pasteller, pasteller, og pasteller. Babyfargene går vel egentlig bra med de barnslige klærne; kombinasjonen av høye livlinjer og superkorte skjørt er noe enkelte av oss forbinder med småjenter med lubne knær og bamser i armkroken, ikke stilige voksne damer som har byttet ut barnehagen og lekene med egen leilighet, jobb og snasne voksne mannfolk.

Og skoene, vel, jeg har ikke engang lyst til å si noe om skoene. Ikke noe galt med platformer eller høye hæler, akkurat, men hvorfor skal ALLE skoene ha BÅDE platform og høye hæler? Selv i Los Angeles gjør de fleste kvinnene andre ting enn å posere for kameraer, og selv det må man være forsiktig med i dette fothyret. Hvis man faller av risikerer man både beinbrudd, hjernerystelse og flaue bilder.
Hvis man ikke faller risikerer man bare hammertær og stresskader.
Det nærmeste jeg kan komme å finne noe positivt å si om skoene er at de ikke ser ut som om de er laget for treåringer.

Etter at jeg er ferdig med å lure på om noen virkelig vil se voksne kvinner i kjoler så korte at alle cellulittene vises, kan jeg bare riste på hodet og lure på om oss kvinner noensinne skal få praktiske klær igjen? I det minste noe vi kan gå på jobb i uten å bli møtt med hevede øyenbryn og en kopi av firmaets kleskode. Kan vi ikke få noe vi kan bevege oss i uten å risikere at sømmene sprekker og rumpa vises? Kan vi ikke få noe som i det minste holder oss varme nok på en vårdag i Los Angeles? Det er ikke akkurat som om jeg ber om så mye.
Jeg behøver ikke høy hals; alt jeg ber om er at utringingen ikke går nedenfor puppene. I den sammenheng vil jeg be om at man er obs. på at jeg IKKE har hengepupper!
Jeg ville også gjerne hatt bukser jeg kan sykle i uten å risikere at løse deler henger seg fast i trær langs veien eller vikler seg inn i sykkelkjedet. Det ville vært ekstra hyggelig om de var lange nok og dekket hele rumpen min. Den er da ikke SÅ stor!
Og vaskbare? Er det for mye å be om klær man kan vaske uten at de faller fra hverandre eller mister formen?

Det kunne også vært hyggelig å finne et par en-etasjes sko.

Mens jeg venter på bedre utvalg i klesbutikkene skal jeg finne på et argument for at jeg kan gå på jobb i olabukse og t-skjorte til tross for at firmaets kleskode sier at det kan jeg ikke. Mange andre gjør det jo. Jeg kan ikke finne andre klær som passer! Olabukse og t-skjorte er nåtidens grå dress.
Ingen legger merke til hva jeg har på meg uansett…

Jeg er ikke død enda. Faktisk tror jeg ikke noen kunne komme til den konklusjonen ved å lese bloggen min, iallefall ikke på noen uker. Jeg er jo ikke blant de flittigste innlegg-innleggerne i Bloggebyen, akkurat, så noen dager uten skriverier fra meg er ingen grunn til bekymring.

Men faren er ikke akkurat fraværende. På onsdag neste uke skal jeg nemlig presentere alt som er viktig om hva jeg har gjort de siste tre månedene for diverse andre mennesker som jobber på prosjektet, samt diverse andre som kan beskrives som VIP-er innen amerikansk jernbane.

Opprinnelig skulle dette bare være en teknisk gjennomgang av prosjektet, og jeg så for meg en times tid med presentasjon og diskusjon av min del av helheten med noen få tekniske mennesker som jeg stort sett kjenner fra før tilstede. No sweat, lissom. Men så har begivenheten plutselig vokst til en tre-dagers konferanse om togsikkerhet generelt og prosjektet jeg jobber på i særlighet, og da blir det jo andre boller.
En av kollegene, jeg, og vår tapre leder greide ikke å dukke i tide og har fått beskjed om å forberede oss på å imponere og overbevise, og hva annet man gjør når man har et halvt dusin potensielle kunder samlet i et fancy konferansesenter og kan prate så mye man vil om et prosjekt som raskt kan bli verdt mange flere millioner enn det allerede er verdt.

Så denne uken har jeg strevet med å forberede et tretimers foredrag om designen min, med Power Point presentasjon og gode greier. Og det hele må være presentabelt i nærvær av mennesker som regelmessig går på jobb i dress og slips. Jeg er sikker på at folk har dødd av mindre.

Nå tør jeg påstå at jeg har mitt på det tørre teknisk. Denslags kan jeg. Men jeg har mindre erfaring med presentasjoner enn en nonne har med sex. Med mindre dama aldri har onanert, da…

Og tro det eller ei; jeg har aldri brukt Power Point før!

Så selv om det er lørdag og fint vær sitter jeg altså inne og svetter over en datamaskin i håp om å bli ferdig med denne presentasjonen, iallefall den skriftlige delen av den, før mandag når jeg må til med å kle meg pent og smile pent og være høflig og hva som enn forventes av meg i løpet av de første par dagene av dette haraballet. Selv etter at arbeidsdagen er over går jeg ikke fri da; jeg må pent være tilstede i tilfelle en eller annen VIP skulle komme med et teknisk spørsmål bare jeg kan svare på under middagen. Jeg kommer til å bli bedre kjent med fancy restauranter i Marina del Rey enn jeg noensinne har hatt planer om.

Overlever jeg dette er det bevis på at jeg har flere liv enn en katt…

Jeg lærer visst aldri. Etter alt strevet med de små blå smurflingene jeg hadde i fjor, lot jeg kreps av forskjellig kjønn være sammen i samme akvariet.

Dumme meg.

Nå har jeg dusinvis av splitternye små blå krepser som virker svært ivrige etter å gjenta hele sirkusrutinen. Og jeg har bare ikke hjerte til å la fiskene mine ha dem til lunsj.

Hvis noen av mine lesere ønsker seg en liten blå kreps kan de bare stikke innom om en måneds tid og hente en eller ti.
Eller alle femti.

Midt oppi alt snakket om subprime huslån og økonomiske kriser har jeg for alvor tenkt på å kjøpe hus. Ikke bare tenkt på, forresten, jeg har sånn bortimot prøvd å kjøpe hus. Og det går bare ikke an.

Nå er ikke jeg akkurat noen kandidat for subprime-lån. Jeg har grei inntekt og god kreditt, om enn liten formue. Noe med å ha hatt en ektemann med ekstravagant forbruk i nær fortid…
Jeg har faktisk lånegaranti fra banken min på $180,000, og det burde holde til ganske mye hus her i omegn. Problemet er at jeg ikke vil ha mye hus, jeg vil ha et hus jeg faktisk kan bo i. Og det er her amerikansk boligbyggingspolitikk skaper problemer.

Så godt som alle steder i USA må man betale eiendomsskatt på bolighus. Det er forsåvidt greitt, og de fleste steder er den rimelig. Problemet er at folk er sykelig opptatt av at ingen skal “slippe unna” med mindre enn dem selv. Derfor er det viktig for dem at nye hus som bygges er større og dyrere enn deres eget, og de fleste forstader og boligområder har lover og regler som krever at nye hus skal ha en verdi som er over gjennomsnittsverdien av hus i området.

Dette betyr selvsagt at nye hus som bygges blir stadig større og dyrere. Selv har jeg en teori om at dette til dels er skyld i subprime krisen, ettersom det finnes mange mennesker i USA som burde være i stand til å kjøpe seg hus, men ikke kan fordi alle husene som er tilgjengelige er over gjennomsnitts dyre, og de har bare råd til et som er under gjennomsnitts dyrt. Så de må vente til noen som allerede eier et billigere hus selger og håpe på at de da kan kjøpe til en pris de kan greie. Sjansene for det er vanligvis ikke så gode, men da hus ble det store investeringsobjektet noen år tilbake og folk som allerede eide hus løp ut og solgte dem for å kjøpe noe større og dyrere, forandret ting seg plutselig.

Dette var ikke noe problem så lenge lånebetingelsene var så noenlunde greie og huskjøperne faktisk hadde råd til å betale lånene sine. Men lån til folk med liten formue og beskjeden inntekt har høyere rente enn lån til mere velstående mennesker, og dette fikk bankene til å tenke på hvor stor inntjening det kunne være på huslån til relativt fattige mennesker og så begynte de å spekulere på hvordan man kunne få folk til å ta opp lån de egentlig ikke hadde råd til.
Og resten er selvsagt historie.

Men tilbake til mine forsøk på å kjøpe et hus jeg faktisk kan bo i. Ettersom jeg enda ikke har sett et “FOR SALE” skilt utenfor drømmehuset, ringte jeg opp en eiendomsmegler for å få hjelp til å finne noe som passet. Hun var svært hyggelig og lyttet til min fortelling om at jeg kunne tenke meg et rekkehus med sånn omtrent 2-3 soverom og garasje med et smil om munnen. Så spurte hun hva mannen min ville ha…
Så jeg ringte opp enda en eiendomsmegler, som sånn bortimot kunne godta at jeg er singel og vil ha et hus jeg kan vaske alle gulvene i på en og samme dag. Han fortalte meg om dette nye boligfeltet som helt sikkert var helt perfekt for meg, og har jeg lyst til å ta en titt? Joda. Langt ute i huttiheita, på hva som engang var en maisåker hadde det vokst fram noen misfostre av den sorten som på godt amerikansk kalles “Mac Mansions”. “Mac” i dette tilfelle viser til McDonalds hamburgere, ikke Macintosh datamaskiner. Vi snakker om noen kjempe-enorme hus, alle mer eller mindre identiske, i lysbrun-beige farger, bygget langs veier som bare består av hva som på godt norsk kalles ingeniørsvinger. Det var vel derfor fyren trodde jeg ville like området?
Bare så trist at jeg er programvareingeniør, og ikke sivilingeniør. Og som sagt, jeg er ikke spesielt glad i gulvvask.

Jeg kunne fortalt flere historier om ignorante eiendomsmeglere med dårlig hørsel, men de blir egentlig ganske kjedelige. Så jeg skal nøye meg med å nevne at jeg kunne sikkert fått like godt resultat ut av husjakten om jeg tok med hagle, og at det ble ikke nytt hus til påske på meg, og jeg tror ganske enkelt at jeg må flytte ut av dette området eller gå fra forstanden.
Jeg tror jeg foretrekker å flytte…

Det ser ut til at jeg må gå direkte fra å være julesur til å være valgsur. Så fort det ble slutt på julefyllerabalderet og nyttårsfyllerabalderet er det nemlig primærvalg i Iowa, det berømmelige Iowa Caucus. Første delstat som holder primærvalg, og derfor mye viktigere enn en stat med litt over to millioner mennesker normalt ville vært.

I tilfelle noen lurer på hvordan normale mennesker i Iowa opplever dette sirkuset, kan jeg nevne at det eneste jeg har merket er at telefonen ringer som besatt. Den ringte og sto på da jeg kom hjem fra jobb, og sluttet ikke til jeg dro ut pluggen.
Og alle oppringingene var politisk reklame, stort sett lydavspillinger. Jeg hørte selvsagt ikke etter hva de sa eller hvem de reklamerte for.

Og i tilfelle noen lurer på om det ikke går an å reservere seg mot slike plager i USA, så er svaret nei. Det finnes en såkalt no-call liste, men den gjelder bare for dem som ringer opp folk for å selge ting. Ikke veldedighetsorganisasjoner, forsikringsselgere, politikere og annet pakk.
Dessuten er det mye som tyder på at folk som har nummeret sitt på den listen får flere oppringinger enn dem som ikke gidder. Noen har nemlig kommet fram til at folk som prøver å reservere seg mot å få middagen avbrutt av telefonselgere er bedre utdannet og har høyere lønn enn gjennomsnittet, og derfor er særdeles attraktive forbrukere. Og det finnes ingen måte å straffe dem som ringer folk på no-call listen uansett, så mange organisasjoner bruker den faktisk som ringe-liste.

Så mye for valg og dagligliv i Bakvendtland…

Enkelte kler seg ut som hekser og spøkelser. Andre forbereder seg ved å kjøpe inn massevis av godterier for alle ungene som kommer på døra og vil ha snop.

Noen legger seg på lur med hageslangen i tilfelle noen monstere skulle våge seg inn på deres territorie.

Jeg kjenner tilogmed folk som går i kirken, enten for å feire de Dødes Dag eller for å be om beskyttelse mot alle heksene og goblinene.

Selv feirer jeg ikke Halloween. Gidder bare ikke.

Men bare for opplysning, jeg har time hos tannlegen i dag.

Å bo i en universitetsby kan bli litt utfordrende på sensommeren/høsten når byen fylles opp med førsteårsstudenter, også kjent som lammekjøtt (fresh meat på amerikansk).

Ikke at jeg har noe imot ferskinger, akkurat, men det ville vært mye bedre hvis de hadde lært seg elementære ferdigheter som å gjøre enkle innkjøp på egen hånd, å tipse servitører og å krysse gata før de begynner på universitetet.
Det er ikke mye morsomt å bli stående i kø i matbutikken bak noen småttinger som behøver femten minutter for å betale for omtrent $10 i matvarer, og det er ikke engang verdt bryet å spise i restauranter for alle servitørene i byen er blakke og sure. Og når man kjører hjem vandrer de rett ut i gata som om de aldri har sett en bil før. Vel, de har sett min nå.
Up close and personal!

Men en løsning er nær. Da jeg var i byen i går så jeg et stort skilt ved den lokale katolske kirken. Under overskriften “ACTIVITIES” sto det med nesten like store bokstaver “Freshman barbecue!“.

Øh… Ikke at jeg skal delta, akkurat, men grilling er jo utrolig populært rundt her og iallefall vet man at kjøttet er ferskt…

Truth is a matter of perception*

Originally uploaded by SuperMarina

Noe merkelig har skjedd det siste halve året. Det vil si, mesteparten av livet mitt har forblitt normalt og litt kjedelig, men noe har skjedd som har gjort ting litt rare. En person har begynt å sende meg truende brev.
Jeg trodde aldri jeg var viktig nok til at noen skulle føle behov for å true meg.

Det vil si, brevene er slett ikke sent til meg. De er sent til tilfeldige titler i firmaet der jeg arbeider. Ettersom de ikke var addressert til en eksisterende person, åpnet direktøren det første. Det inneholdt et av bildene mine fra Flickr, et som jeg senere har slettet. Det var et bilde av ryggen min uten klær. Direktøren tok en titt, lurte på hva slags galning det var som hadde sent dette til firmaet, og hivde hele greia i resirkuleringskurven sin.
Så kom det flere; alle bildene jeg hadde postet på Flickr av tatoveringene mine ble sent til firmaet mitt, men ingen der kjente meg igjen fra de bildene. Litt merkelig, kanskje, men de vet jo ikke at jeg har tatoveringer eller hva jeg ser ut som uten klær.

Så kom det et brev som hadde navnet og addressen min festet til det. Det gav sekretæren til meg, ettersom hun ikke visste hvem det skulle til. Det inneholdt også hva som opprinnelig hadde vært et screenshot fra Flickr, men det var noen forandringer. Etter at jeg hadde lest gjennom det to ganger forsto jeg at senderen håpet på at en av sjefene mine skulle lese det og si meg opp på grunn av informasjonen i brevet. Veldig optimistisk! Programvareingeniører er mangelvare her i Midtvesten, og brevet var ikke akkurat troverdig. Men jeg nevnte til sekretæren at det mystiske brevet var en dårlig sjult trussel, og hun sa noe som “hjelpe og trøste! Mon tro om de andre også var trusler?”
Så fortalte hun meg om de tidligere anonyme brevene, og jeg stakk hodet innom kontoret til direktøren og spurte om han fremdeles hadde dem? Han hadde fremdeles ett. Så jeg tok en titt, og det som var mest slående ved brevene var at begge var postet i Vancouver, BC men hadde amerikanske frimerker. Dessuten brukte senderen Mac, for sidene fra Flickr var skrevet ut fra Safari. Det var lett å se, for Safari formatterer sidene forskjellig fra andre nettlesere.
Og papiret som var brukt var litt bedre kvalitet enn vanlig kontorpapir, men heller ikke den vanlig sorten “fint” papir som folk flest bruker.

Så jeg satte meg ned og lurte på hvilke gærninger jeg kjente i Vancouver som gjerne ville skade meg, på heller amatørmessig vis? Svaret var ganske enkelt ingen. Jeg kjente hele en person i Vancouver, og han var en gammel venn, og så kjente jeg nesten en fyr jeg hadde møtt gjennom Flickr og truffet da jeg var i Vancouver i fjor sommer. Den gamle vennen ville definitivt ikke gjort noe så amatørmessig, og fyren jeg bare nesten kjente virket igrunnen ikke gal. Mitt inntrykk var at han var smart men litt nerdete og kanskje litt kjedelig. Han var opprinnelig fra England, men hadde flyttet til Canada sammen med foreldrene da han var ganske liten; nå var han gift men separert, ingen barn, tidskrevende jobb, og lat katt.

Men jeg har ingen tro på tilfeldigheter i det hele tatt, så jeg bestemte meg for at sannsynligvis hadde brevene noe med fyren jeg nesten kjente å gjøre. Han bruker nemlig Mac, har endel venner og kjente som også gjør det, og han bor bare noen få kvartaler fra postkontoret der brevene var stemplet.
Så det var riktig nyttig at fyren jeg kjenner som bor i Vancouver er privatdetektiv…
Jeg ringte ham opp og fortalte hva som hadde skjedd, og spurte om han kunne ta en titt og la meg vite om han så noe interessant. Og det gjorde han selvsagt. Det første han kunne fortelle meg var at fyren jeg nesten kjente slett ikke var separert, men fremdeles bodde sammen med kona. Og at forholdet mellom dem var noe skrantende og at de hadde mye gjeld. Det var ikke spesielt informativt, egentlig, ettersom menn som lyver om at de er “opptatt” er langtfra mangelvare, og nesten alle i Nord Amerika har mye gjeld. Men det gjorde det bare mer trolig at han hadde noe med de anonyme brevene å gjøre.

Jeg behøvde ikke lure på hvordan det hele hang sammen veldig lenge. Omtrent tre uker etter breavet som sekretæren gav til meg, fikk jeg en “mystisk” oppringing sent på kvelden. For en eller annen merkelig grunn svarte jeg, og på andre enden var det en kvinne som kjeftet og bar seg og skrek noe om at jeg prøvde å ta mannen hennes fra henne. Jeg hang opp. Hun ringte igjen og kjeftet videre. Jeg hang opp og slo av telefonen. Så slo jeg opp nummeret hun ringte fra, og ikke overraskende hørte det til fyren jeg nesten kjente.
Så kona hans var litt paranoid. Det forklarte jo endel ting.
Siden dengang har jeg fått to brev til, med mer alvorlige trusler. Et av dem kan tydes som en dødstrussel.

Etter den tid var etterforskningen heller enkel. Ett av brevene hadde et riktig fint fingeravtrykk, så jeg ba kameraten i Vancouver om å få tak i fingeravtrykket til dama (ikke spør hvordan han gjorde det!), og så sendte vi dem inn for analyse. Det var nesten unødvendig, for selvsagt var det henne som hadde sendt brevene. Noen av dem hadde noen andre fingeravtrykk også, men de var utydelige og vi har aldri fått dem analysert. Jeg går ut fra at de tilhører fyren jeg nesen kjenner.
Kameraten tok også kontakt med fyren jeg nesen kjenner og lot som om han trengte hjelp med datamaskinene på kontoret. Det er nemlig sånt den karen driver med. I den sammenheng sørget kameraten for å få fyren til å skrive ut et eller annet hjemmefra. En rask analyse viste at papiret var identisk med det som var brukt i de anonyme brevene, og en mer gjennomgående analyse viste at skriveren også var den samme.

Så bevisene er mer eller mindre i boks. Jeg har sagt fra til postmesteren i Vancouver og alle postkontorene i hele byen har gått gjennom rutinene sine og gjør nå en mye bedre jobb av å stoppe brev med ugyldig porto. Iallefall har ikke jeg fått flere siden jeg sa ifra. Jeg har sjekket hva lovene i både Canada og USA sier om å sende anonyme brev, og de er ikke nådige. Særlig hvis brevene er av truende natur. Hvis jeg anmelder dette forholdet kommer kona til fyren jeg nesten kjenner til å få fengselsstraff både i USA og Canada, og mannen risikerer også straff for informasjonen brukt, som addressen min og hvor jeg jobber må hun jo ha fått fra ham.

Men det som virkelig plager meg med dette er hvorfor i allverden gjorde de det? De må ha visst at dette er straffbart, og det er vanskelig å tro at de innbilte seg at ingen kunne finne ut hvem som sendte brevene. Og jeg kan heller ikke fatte at et kvinnfolk i Vancouver virkelig tror at jeg er en trussel mot ekteskapet hennes fra over 3000 km unna. Det hele er bare så meningsløst at jeg er ikke sikker på at jeg kan anmelde det engang; kan noen i det hele tatt tro meg?

Dessuten skjer jo ikke denslags med oss normale mennesker, eller hva?

Da jeg kjøpte bilen min fulgte det med to nøkler og to av disse fjernkontrollene man kan åpne og lukke dørene med fra noen meter unna. Utmerkede greier det, men de har en knapp jeg ikke helt ser hensikten med. Jeg mener selvsagt horn-knappen. Den man kan trykke på og så begynner bilen å tute med hornet som om det helt har rabla for den, og det er nesten umulig å slå av.

Folk påstår at den knappen er der sånn at når man glemmer hvor man har parkert så kan man trykke på den og det blir lettere å finne bilen fordi den begynner å tute og bære seg som en tulling. Ettersom den greia bare virker innen en radius av kanskje 15 meter av bilen har jeg min tvil. Bilen min er riktignok ikke så stor, men jeg er ganske sikker på at hvis jeg var mindre enn 15 meter fra den så kunne jeg greie å finne den. Når jeg glemmer hvor jeg har parkert gjør jeg det grundig, som å glemme på hvilken side av bygningen jeg parkerte på. Den dumme tuteknappen virker ikke da.

Men det er ikke uvanlig at jeg glemmer hvor jeg har lagt fra meg bilnøklene, og da er de vanligvis inne i leiligheten min. Den er ikke så fryktelig stor den heller, så det er rimelig å tro at den lille fjernkontrollen kunne virke der inne.
Så hva jeg virkelig trenger er en knapp på veggen som jeg kan trykke og få bilnøklene til å tute. Men det har visst ingen tenkt på.

Det er få ting jeg misliker mer enn kjønnsroller. Hovedgrunnen til det er selvsagt at jeg ikke passer inn i dem særlig godt, men det er ikke den eneste grunnen. De er også veldig dumme.

For eksempel, hvis jeg sier til noen at jeg er halvt norsk og halvt nederlender fordi moren min var norsk og faren min nederlender, så er det ingen som motsier meg. Men selv synes jeg det er dumt å si jeg er halvt nederlender for jeg snakker ikke språket og jeg har aldri bodd i landet. Jeg har bare såvidt vært der.

Hvis jeg derimot sier at jeg er halvt kvinne og halvt mann fordi moren min var kvinne og faren min mann, da får jeg høre at det er helt feil og det går da slettes ikke an.

Jeg kan vel ikke nekte for at det er litt ulogisk at jeg skal være litt av hvert kjønn bare fordi foreldrene mine er en av hver sort, men det er like ulogisk at jeg skal være nederlender bare fordi jeg har fått halvparten av genene mine fra en mann som tilfeldigvis er født og oppvokst i Rotterdam. Og det er like ulogisk å forvente at fordi jeg ble født med et komplett sett x-kromosomer så kan jeg automatisk å bake kaker og skifte bleier og er svært empatisk og mangler evnen til å forstå matematikk eller skifte dekk eller skifte ut lysstoffrør.

Ja, nettopp. Lysstoffrør. Det er derfor jeg i dag er litt mer irritert over kjønnsrollene enn jeg er til vanlig.
Noen lysstoffrør over skrivebordet mitt på jobben måtte skiftes ut. Eneste stedet man kan nå disse fra er skrivebordet mitt. Jeg kunne fint greid å klatre opp på skrivebordet og jeg er høy nok til å nå lysstoffrørene og selvsagt vet jeg hvordan man skifter dem ut.

Men så enkelt er det selvsagt ikke. Det må da en mann til for å gjøre denslags! Og han er tilfeldigvis mye kortere enn meg så for å kunne gjøre jobben trengte han en gardintrapp som selvsagt måtte få plass på skrivebordet mitt som til vanlig er fullt av datamaskiner og ledninger og papirer og kaffekopper og, vel, diverse. Som alt måtte flyttes for at gardintrappen kunne få plass sånn at en mann kunne skifte ut lysstoffrørene sånn at verdens undergang ikke kom riktig enda.

Det medførte at jobben jeg kunne har gjort på fem minutter tok en halvtime eller mer, og nå har jeg i tillegg brukt over en time på å få alle tingene mine på plass igjen og jeg er litt mer enn passelig irritert på disse kontorrottene som tror det er bedre å sløse bort store deler av arbeidsdagen enn å la en kvinne skifte ut etpar lysstoffrør.

Idioter!

Og hvis de engang forventer at jeg skal bake kaker, ja, da smeller det! Eller kanskje jeg burde prøve den oppskriften på Ex-Lax kaker?

Her i Iowa gjøres det mye av hvor stor skade hjort, kaniner og ekorn gjør på hager. Jeg fikk tilogmed et rundskriv i posten i dag som forteller meg alt jeg behøver å vite for å holde hjorter unna hagen min for evig og alltid. Sikkert utmerket informasjon, men ettersom “hagen” min befinner seg på en balkong i tredje etasje er det så sjelden hjort kommer dit at jeg brydde meg ikke med å lese det.

Kaniner er heller ikke noe stort problem.

Ekorn, derimot kommer på besøk både titt og ofte, så jeg har en avtale med de lokale ekornene om at de skal la være å grave i blomsterpottene mine mot at jeg henger fuglebrettet sånn at de når det hvis de virkelig vil. Det hender selvsagt at en eller annen lodott glemmer seg, og det tar en stund før ungene helt skjønner opplegget, men stort sett er de greie.

Derimot har jeg et problem med stær. Det har ikke vært noe problem tidligere, men de siste ukene har de invadert som om de hadde funnet olje på balkongen min.
De tømmer fuglebrettet for frø så fort jeg får fylt det opp, jager andre fugler og plager ekornene, og når de er ferdige med det river de bladene av tomatplantene mine. Jeg er ganske sikker på at stær ikke spiser tomatblader, så dette er bare reinspikka hærverk.
Og som om det ikke var nok, driter de på balkongrekkverket, graver i blomsterpottene mine, og holder et hersens rabalder i eiketreet utenfor soverommet mitt om morgenen.

Så hvis noen vet hvordan man blir kvitt disse uforskammede fuglene, vær så snill å del kunnskapen!
I mellomtiden skal jeg lete etter oppskrifter på stekt stær…

Jeg fløy til Chicago siste helg. Grunnen til at jeg fløy istedet for å kjøre er at å kjøre tar 4 timer hver vei og koster tilsammen rundtom $80 og så må jeg finne et sted å parkere i Chicago. Å fly kostet meg $99 og tar 3 timer hver vei og jeg behøver ikke bekymre meg for parkering. Jeg fløy United Airlines, som jeg betrakter som et upålitelig flyselskap. Hva det betyr er at jeg vet aldri på forhånd om flyet blir kansellert, forsinket eller om de mister bagasjen min. American Airlines, derimot, betrakter jeg som pålitelige. Hvis jeg er på passesjerlisten for et American Airline fly blir det alltid kansellert og jeg må sitte rundt og vente på neste, som er forsinket.

Men det virkelig storartede med United er at med bekreftelsen av billettbestillingen min fikk jeg en linke til denne fine nettsiden som har nøyaktig informasjon om hva jeg kan og ikke kan ta med meg på flyet, hva som kan bli med inn i kabinen, og hva som må sjekkes. Utrolig nyttig informasjon!

Ikke at det overrasker meg at jeg ikke kan ta håndgranater inn i kabinen, og det er selvsagt bra at damer som bruker denslags ikke må ta av seg sine gele-fylte BHer, men det plager meg litt at jeg ikke kan ta med en hammer eller et balltre ombord. Slike ting må jo være utrolig nyttige når en blir sittende ved siden av bråkete unger eller fylliker? Hvorfor skal vi ikke få lov til å gjøre flyturen fredeligere for alle?
Kanskje de mener jeg kan greie meg med en paraply, en seks-tommers skiftenøkkel, eller dælje utyskene i hodet med et videokamera eller true med å stikke ut øynene deres med broderisaksen eller neglefilen. Alle de tingene er jo lovlige.

En ting som får meg til å lure litt er sigar-kuttere og fyrstikker. Hva i allverden skal en med slikt nå som det ikke er lov til å røyke på flyene?

Shampoo, balsam, og boblebad er derimot ting en ikke har noen som helst bruk for på et fly. En kan jo knapt vaske hendene i de elendige små vaskene, så å vaske håret, eller tilogmed ta et bad, kan en bare glemme. Det lille en kan få tak i av vann kan en heller fylle i vannpistolen. Så lenge den ikke ser ut som et ekte våpen, er lekevåpen nemlig helt greitt.

Og selv om jeg ikke får lov til å ta dem med inn i kabinen, lurer jeg på om jeg skal kjøpe meg noen “brass knuckles” (aner ikke om det finnes noe norsk navn for disse) for å ha i bagasjen min. Det kan bli interessant, for de er nemlig ulovlige i nesten alle stater.

Men den saken som virkelig tar kaka er vel “personal lubricants”. Vi snakker altså om glidemiddel her. Jeg prøver veldig hardt å ikke tenke på hva folk trenger det til på fly. Virkelig. Jeg prøver. Veldig. Hardt.
Men er det ikke i grunnen ganske hyggelig av TSA at de tenker litt på folk som absolutt skal ha seg på flydassen også?

Enkelte ting er uunngåelige. Iallefall er død og skatter uunngåelige. Og at sokker forsvinner på mystisk vis når vi trenger dem mest. Sånn er det bare, og vi må pent finne oss i det. Straffen for å bryte naturlovene er ikke hyggelig.

Men nå mener ellers ganske intelligente mennesker at det behøver ikke være sånn. En RFID tag i sokkene våre kan hjelpe oss å finne dem, uansett hvor de befinner seg, og er derfor nyttige ting. Jeg tror de tar feil.

Ikke at RFID tagger ikke er nyttige ting for mange formål, men jeg tror ikke det er så god en ide å ha dem i sokkene. Hvis elektroniske dingser kan oppspore sokkene mine der de gjemmer seg under sengen eller mellom t-skjortene i skuffen under sokkeskuffen, da kan andre oppspore dem når de driver med mer akseptable sokke-gjøremål, som å vandre rundt klemt inn mellom føttene og skoene mine. Og hvis noen kan finne ut hvor sokkene mine befinner seg, da kan de også finne ut hvor jeg befinner meg. Det er selvsagt det jeg ser et problem med.

Misforstå meg rett. Det er ikke at jeg driver med ulovlige og lyssky aktiviteter, akkurat. Livet mitt er så dødskjedelig at hvis noen holder øye med meg trenger de sikkert bøttevis med kaffe for å holde seg våkne. Jeg trenger iblant store mengder kaffe for å holde meg våken. Det mest spennende jeg har gjort på månedsvis var å fikse et programvareproblem som har plaget et av prosjektene våre i lang tid.
Gjesp!

Jeg foretrekker bare å være kjedelig i fred og ro. Hvis jeg vil vil jogge i skogen istedet for i parken, er det ikke noe andre behøver å vite om. Hvis jeg sitter i timesvis i en café i Iowa City er det helt og holdent mitt problem. Hvis jeg stikker innom Best Buy i dag, behøver de ikke vite hva jeg har i lommene når jeg går inn i butikken. Og de behøver slett ikke vite hvor jeg kjøpte sokkene mine eller hvor lenge siden jeg kjøpte dem.

Det er nemlig en av tingene RFID tagger mest sannsynlig kommer til å blir brukt til; å raskt finne ut av folks handlevaner, sånn at vi kan geleides til den delen av butikken der det regnes med at vi kommer til å bruke mest penger, og sånn at reklame kan tilpasses dem som ser den. Ideen er å få mest mulig penger ut av oss, og å få oss ut av butikkene så fort som mulig.

Vrang som jeg er, liker jeg ikke den ideen i det hele tatt. Iblant liker jeg nemlig å ta en titt på ting jeg vanligvis ikke kjøper. Eller jeg vil helst se på alle kameraene før jeg kjøper, og helst kommer jeg tilbake både tre og flere ganger før jeg bestemmer meg. Jeg vil slett ikke pådyttes et bestemt kamera fordi en eller annen markedsføringsekspert har bestemt at det er akkurat den modellen kvinner som også eier en iPod, tykke ullsokker og Victorinox ryggsekk skal ha. Jeg er visst en avviker; målrettet reklame som sendes til meg er alltid for produkter jeg ikke har den minste interesse i.

Og hvis ullsokkene mine heller vil ligge under senga og holde hybelkaninene med selskap enn å holde seg i sokkeskuffen min, så er det helt greitt. Jeg kan finne dem der. CIA, derimot, ville nok fått problemer.