IKKE ACDC: Høyredronningen foretrekker Prince.

– Harstad må skaffe seg et rykte, sier Erna Solberg om byen med eget rottebad.

Høyre-lederen er innom Harstad, og har invitert Harstad Tidende inn på hotellrommet på Grand Nordic en stakket stund, klemt mellom besøk i Medkila og medlemsmøte i partiet.

– Synes du jeg bør si De?

– Nei, vi sier “du” i Høyre også nå, svarer hun.

Erna, la oss kalle henne det, har gjennomført besøk på den militære delen av Evenes, hos Statoil og hos Marios Musikk. Hun har også benyttet en mikroskopisk tidslomme til å mobiltelefon-administrere barna Erik (10)  og Ingrid (12) alene hjemme i Oslo.

– Faren deres er også borte, og de har laget seg middag alene, nudler og rester fra i går. De er flinke, men vi planla det nøye og handlet inn  lørdag, sier Erna, og det skjedde formentlig godt innenfor handlingsregelens stramme budsjettregime.

 - Hvordan kompenserer du ulempene ved å være bergenser?

-  Ulemper? Nei det ingen ulempe å være bergenser, men jeg snakker for fort og utydelig. Det jobber jeg med.

– La oss snakke om politikk. Jeg gir deg 30 sekunder.

– Ikke mer?

– 20 sekunder igjen.

– Se på slagordene. Arbeiderpartiet sier “Alle skal med”. Vi sier “Muligheter til alle”. Det høres likt ut, men er forskjellig. Høyre vil gi folk handlingsrom og en utvikling bestemt nedenfra.

– Og det er nå det avgjøres?

– Tiåret vi nå går inn i, er vår gylne sjanse til å sikre velferden, til å gi oss et handlingsrom. Uansett hva vi gjør, vil oljeinntektene synke, og i alle fall dersom det ikke blir mer oljevirksomhet her nord.

Så fikk hun sagt det om og til oljebyen i nord, som hun slett ikke føler sliter med et dårlig omdømme, som er et hett tema blant lokalpolitikerne akkurat nå.

– Harstad har ikke et dårlig rykte, men må rett og slett skaffe seg et rykte. Byen glemmes ofte når vi snakker om byene i nord, Bodø, Tromsø, Alta og Hammerfest.

– Hva bør byen foreta seg?

– Gjøre seg mer synlig. Harstad er jo en perle.

Sier hun om byen som hos familien Solberg oppfattes å ha et rottebad. I august 2004 var det kommunalpolitisk Høyre-konferanse. Erna hadde med seg mann og barn nordover. De var på sightseeing mens mor koste seg med kommuneøkonomiproposisjonen. Men tur i Grottebadet var barna skeptisk til; de hadde da  så tydelig hørt at sjåføren i flybussen hadde snakket om et rottebad.

Erna trekker pusten et øyeblikk, og jeg rekker å se meg om i rom 608 på Grand Nordic. Det er skuffende ryddig, badet er aldeles strøkent og minibaren uåpnet. På bordet står en enslig flaske Cola light, ifølge hotellets resepsjonist den siste som var til salgs i Harstad denne mandagskvelden.

- Det er sjelden jeg rekker å være mye på hotellrom. Det blir mest møter.

- Men hva gjør du på rommet når du er der?

- Jeg har Ipod. Den er faktisk fylt med musikk for åtte døgn, jeg deler Ipod-bibliotek med min datter på 12.

- ACDC?

- Nei, men mye Prince, Michael Jackson, klassisk og 80-tallspop.

Jeg trekker autografboka opp av herrevesken min.  Den tilhører junior på 13, og han insisterte på at jeg skulle be om Ernas underskrift. Fra før har størrelser som Odd Iversen, Andreas Thorkildsen og Jan Thomas skrevet seg inn, og på siden foran Erna er det Manchester Uniteds stjerner Edwin van der Sar og Evra som har skriblet ned sine navn.

Høyre-dronningen har havnet i selskap med de store.

Vi kjenner alle til Sør-Afrikas apartheidregime, hvor de svarte opprinnelige innbyggerne ble diskriminert og plassert i bantustans hvor det var lavere levestandard og fattigere kår enn i resten av befolkningen. Apartheidregimet i Sør-Afrika falt til slutt, etter mange år med kamp både innenfra og utenfra. Mange mener at Israel i dag også er et apartheidregime, ved at palestinere blir diskriminert slik de svarte ble det i Sør-Afrika.

Israel er definert som en jødisk stat. Det er altså jødenes stat. De som ikke er jøder, lever på nåde av den etniske majoriteten. Når Israel blir kalt både et demokrati og en jødisk stat, så er det et paradoks. Det er ikke særlig demokratisk å basere hele staten på én etnisk gruppe, og gi andre etniske grupper færre rettigheter. Palestinerne som bor i Israel har tidligere forsøkt å gjøre noe med dette:

A proposed constitution written by the Israeli Arab advocacy center, Adalah, states that Arab Knesset members will be able to bring about the disqualification of bills that impinge on the rights of Arabs, and classifies the State of Israel as a “bilingual and multicultural” country rather than a Jewish state. The proposal, entitled “The Democratic Constitution,” also calls for majority and minority groups to split control of the government in such a way that will strengthen the Arab minority on issues relating to the character of the state.

Men palestinerne som bor i Israel er ikke storforlangende – de fleste krever ikke annet enn å få like rettigheter uansett etnisk opphav:

A vast majority of Israeli Arabs would support a constitution that maintained Israel’s status as a Jewish and democratic state while guaranteeing equal rights for minorities, according to a poll whose results were published on Sunday.

I 2006 ble en rasistisk ekteskapslov opphevet av høyesterett med begrunnelsen at: “This violation of rights is directed against Arab citizens of Israel. As a result, therefore, the law is a violation of the right of Arab citizens in Israel to equality”.

Men i 2008 ble den gjeninnført. Ha’aretz sin utgiver skrev at loven:  “severely discriminates when comparing the rights of young Israeli Jewish citizens and young Israeli Arab citizens” who marry, and that “Its existence in the law books turns Israel into an apartheid state.”

Israel-apologetene vil ikke kalle det apartheid når palestinere i de okkuperte områdene ikke har statsborgerskap, men det de “glemmer”, er at disse palestinerne blir utsatt for israelske lover og israelsk politikk, uten at de har noen innflytelse eller stemmerett. Restriksjoner i bevegelsesfriheten til palestinerne i disse områdene, og isolasjon av palestinske områder, har også blitt kalt en de facto apartheid-politikk. Palestinerne blir nektet tilgang til 450 mil med veier på Vestbanken, deres eget land.

Flere eksempler på diskriminering ift. bevegelsesfrihet her.

Så har man de nasjonale identitetskortene som sier om man er jødisk eller ikke. Ifølge The Guardians tidligere Israel-korrespondent bestemmer disse kortene hvor palestinere og jøder har lov til å bo, tilgang til endel av de offentlige velferdstilbudene, og hvordan de vil bli behandlet av sivilarbeidere og politimenn. Hvor moro er det ikke å hele tiden føle at det offentlige jobber imot akkurat deg, fordi dine foreldre tilfeldigvis ikke hadde jødisk blod?

Ifølge Human Rights Watch blir også palestinerne (i Israel) diskriminert i utdanningssystemet. Og så har vi ulik fordeling av vannressursene, checkpoints som hindrer palestinerne i fri ferdsel, apartheid-muren osv.

Det er nok å ta av.

Tilbake til Sør-Afrika. En av de som kjempet mot apartheid i Sør-Afrika, og som mottok nobels fredspris er kirkelederen Desmond Tutu. Han skriver om sine besøk i Israel:

I’ve been very deeply distressed in my visit to the Holy Land; it reminded me so much of what happened to us black people in South Africa. I have seen the humiliation of the Palestinians at checkpoints and roadblocks, suffering like us when young white police officers prevented us from moving about.

Desmond Tutu spør så om våre jødiske brødre og søstre har glemt sin egen historie, sine egne lidelser. Israel vil aldri få fred og sikkerhet gjennom å undertrykke et annet folk. Desmond Tutu kaller Israel et apartheid-regime.

Og hvem vil vel tro noe annet enn at Desmond Tutu vet hva han snakker om? Han har førstehånds-kjennskap til hva Apartheid er. Israel-apologetene påstår at de som kaller Israel for apartheid, ikke vet hva apartheid er. Mener de da også at Desmond Tutu heller ikke vet hva apartheid er? Hva gjør de så sikre på seg selv, til å påstå at det ikke skjer noe galt, alt er bare fryd og gammen, alle har like rettigheter osv – når det fins tonnevis av bevis imot?

Det er vel nå tid for å gå i seg selv, – spørre seg hva man egentlig vil. Hvor lenge skal man bruke palestinernes motstand som legitimasjon for massedrap, massakrer og apartheid-politikk? Nelson Mandelas ANC førte også væpna kamp mot apartheid-regimet i Sør-Afrika. Undertrykkelse skaper motstand mot undertrykkerne. Det er omtrent en naturlov. Se baskernes ETA i Spania (under Franco, og i dag). Se irene og IRA i Storbritannia. Se Russland og Tsjetsjenia. Se Marokko og Vest-Sahara. Se USA og Irak, USA og Afghanistan. Det ligger rett foran øynene våre, likevel er det så forferdelig vanskelig å se.

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

- Arnulf Øverland.

Prospect Magazine

“…more readable than the Economist, more relevant than the Spectator, more romantic than the New Statesman.”

–Sir Jeremy Isaacs

/Kenneth Tangnes

Det er lett å være tilhenger av trosfrihet.

På generelt grunnlag. For alle, overalt. Ikke minst for kristne trossøsken i land som Iran, Pakistan, Vietnam, Egypt, Kina.

Men ofte blir det vanskeligere å være tilhenger av trosfrihet når det ikke er oss selv det gjelder. For eksempel når det dreier seg om trosfrihet for muslimer – i vårt eget land. Er vi fremdeles trosfrihetens forkjempere?

Som kristne, og som nordmenn, må vi reflektere over dette på forhånd; vi må komme de aktuelle problemstillingene i forkjøpet: Ville vi, og våre folkevalgte, ha akseptert et forbud mot å bygge minareter i Norge? Neppe i dag. Ikke i morgen heller. Men hva om ti år? Tredve år?

Trosfrihet kan forklares på mange måter. For eksempel gjennom en negasjon:

Vi vet ikke hva trosfrihet er før noen tar den fra oss.

Og kanskje forstår vi bedre hva trosfrihet virkelig er, når vi selv har kjent at det iblant kan koste noe å innrømme andre religioner den samme grad av trosfrihet som vi innrømmer oss selv?

Da er det viktig å minne hverandre om at trosfriheten ikke blir mindre når den deles med andre. Den vokser. Dét er alltid et gode.

Bellona-leder Fredrik Hauge forteller om et fantastisk spennende prosjekt i dagens VG. Det handler om å gjøre områder som er ørken om til fruktbart område slik at befolkningen kan skaffe vann, man kan plante trær osv til å binde CO2, og ikke minst kan man utvinne ren biodiesel som ikke konkurerer ut matjord.

Dette er et prosjekt det burde vært spennende å investere i, men det er ikke det for norske investorer som aldri vil vite hva regjeringen kommer til å gjøre med rammebetingelsene til en grønn industri i startgropa.

Det mest tragiske med avgiften som Stoltenberg tvang på lillesøstrene i regjering er at man skremmer vekk næringslivet. For å lykkes i klimakampen må man bruke næringslivet og markedsmekanismene for miljøet, ikke miljøet mot næringslivet som regjeringen nå gjør.

Prosjekter som kan redde kloden, skape arbeidsplasser og økonomiske verdier er gull verdt for Norge. Vi må bevege oss fra å være en ledende oljenasjon til å bli en nasjon som er ledende på alternative energieformer. Da er vi avhengige av at vi bruker av vår enorme formue for å fremme gode tiltak. Næringslivet og innvestorer må ha langsiktige avtaler og støtteordninger.

København neste.

Sveits har i folkeavstemning gått inn for et tragisk, rasistisk vedtak, nemlig å forby mulsimske bønnetårn, Minaretene. Det er et forbud, som helt sikkert vil bli applaudert av mange som ønske å begrense den såkalte “snikislamiseringen”.

Dette dreier seg ikke om hvor vidt man ønsker islams utbredelse i samfunnet, det dreier seg ene og alene om man ønsker tros- og religionsfrihet. En av postulatene i trosfriheten er retten til å tilbe som man vil, og til å forsøke å overbevise andre til å skifte tro. Det er jo jeg som kristen godt kjent med, gjennom misjon. Jeg støtter misjon. Og jeg er glad for at det er frihet til det i store deler av verden. Men jeg er IKKE glad for at andres frihet tråkkes ned på den måten.

Dette er intet annet en rasisme. Kampanjen mot bønnetårnene har vært preget av å sette likhetstegn mellom islam som religion og terrorisme. Bønnetårnene har på plakater vært utformet som raketter og kampanjen har spilt på følelser man ikke burde gi etter for – fremmedfrykten.

Hvorfor skal man frykte muslimer, og islam? Det store flertall av muslimer er fredselskende mennesker som ønsker et godt liv for seg og sin familie. Mange muslimer i vesten har flyktet fra regimer vi ikke liker, og ønsker demokrati og fred. Ikke la oss ødelegge det, pga noen ekstreme mennesker.  Vedtaket må stoppes av den Europeiske Menneskerettighetsdomstol.

Jeg er utrolig imponert og glad for at Anne Sender, som er leder av det mosaiske trossamfunn i Oslo har tatt sterk avstand fra vedtaket!

Tv2Nyheten: Pakistan Velferds Organisasjon etterforskes nå av Oslo-politiet.

– Jeg kan bekrefte at vi har innledet etterforskning etter at Utenriksdepartementet anmeldte organisasjonen, sier poltiadvokat Marianne Midtbø ved Oslo politidistrikt til TV 2 Nyhetene.
Arrangerte seminar

Det hele startet med TV 2s avsløring i mai, hvor lederen for organisasjonen innrømmet å ha forfalsket underskriften til en pakistansk høyesterettsdommer og en statsråd.

22. og 23. februar arrangerte Pakistan Velferds Organisasjon et seminar hvor de fikk 265.000 kroner fra Utenriksdepartementet. En rekke prominente gjester fra Pakistan var invitert til å delta.

I tildelingsbrevet fra UD stod det: «Dette initiativet er meget bra. Norge trenger mer dialog rundt islam og demokrati».

Ap-politikeren Khalid Mahmood har i en årrekke hatt sentrale verv i Pakistan Velferds Organisasjon. Frem til slutten av februar var han sekretær i foreningen.

– Jeg var med å arrangere dette seminaret, men jeg hadde ikke noe med regnskapet å gjøre, sa Mahmood til TV 2 tidligere i år.
Innrømmet forfalskning

Lederen i organisasjonen, Fazal Hussain innrømmet tidligere i år at han har skrev underskriftene til både statsråden og høyesterettsdommeren.

– Hvorfor har dere forfalsket to signaturer?

– Jeg hadde dårlig tid og jeg hadde spurt dem. Dette er en frivillig organisasjon og det er ikke lett å gå til slike folk og be dem om å underskrive eller kvittere, sa Fazal Hussain.

Les mer tv2nyhetene.no

Denna her også da.

Hijab en del av Ruter AS’ uniform?
JA! Jøran Kallmyrs argumentasjon er ikke særlig solid, slik at meningene hans grenser til rasisme.

Hijab en del av politiuniformen?
NEI! Politipersonene skal være politisk, religiøst og kulturelt nøytrale. De er håndhevere av loven, som er lik for alle. Uniformen flytter fokuset fra personen til rollen.

Hijabforbud i rettssalen?
Godt spørsmål.

RIANovosti: – A Russian communist legislator on Tuesday suggested removing the word “God” from the national anthem in order to unite the multiethnic country.

KPRF representative Boris Kashin introduced an amendment to the Law on the National Anthem of the Russian Federation to the State Duma with the proposal of changing the line “By God saved as ever our dear native land” to “By Us saved as ever our dear native land.”

According to Kashin, the national anthem in its present form disunites the multiethnic Russian society consisting not only of Christians, but also Muslims, Buddhists, and Judaists, which are recognized religions in the country. He noted there are also thousands of atheists and believers of other religions throughout Russia.

A Moscow archpriest, Father Georgy Roshchin, has argued the proposed amendment, saying: “It is unnecessary to attempt to unite the society using doubtful principles of being absolutely non-religious.”Father Georgy said that the national anthem has an historic significance with the founding of Russia as a statehood after accepting Christianity in the tenth century. He said the idea of removing a reference to God would sooner disunite Russia rather than unite it.

The present Russian anthem was revised after the fall of the Soviet Union by changing the words to rid it of phrases referring to Vladimir Lenin and other communist ideological phrases.

en.rian.nuMOSCOW, November 17 (RIA Novosti) – A Russian communist legislator on Tuesday suggested removing the word “God” from the national anthem in order to unite the multiethnic country.

KPRF representative Boris Kashin introduced an amendment to the Law on the National Anthem of the Russian Federation to the State Duma with the proposal of changing the line “By God saved as ever our dear native land” to “By Us saved as ever our dear native land.”

According to Kashin, the national anthem in its present form disunites the multiethnic Russian society consisting not only of Christians, but also Muslims, Buddhists, and Judaists, which are recognized religions in the country. He noted there are also thousands of atheists and believers of other religions throughout Russia.

A Moscow archpriest, Father Georgy Roshchin, has argued the proposed amendment, saying: “It is unnecessary to attempt to unite the society using doubtful principles of being absolutely non-religious.”

Father Georgy said that the national anthem has an historic significance with the founding of Russia as a statehood after accepting Christianity in the tenth century. He said the idea of removing a reference to God would sooner disunite Russia rather than unite it.

The present Russian anthem was revised after the fall of the Soviet Union by changing the words to rid it of phrases referring to Vladimir Lenin and other communist ideological phrases.

Les mer en.rian.nu

Utsikt fra rådhuset i Keren

Men en slik tur – som noe nedlatende kan karakteriseres som bistandsturisme – gir selvfølgelig mange andre inntrykk enn de rent faglige. Eritrea er et land som har nådd sin selvstendighet gjennom lange kriger der store deler av befolkningen har deltatt i geriljaen, og samfunnet er den dag i dag mobilisert til kamp. Den siste krigen mot dent tidligere koloniherren Etiopia fant sted for få år siden, og situasjonen ved grensa er fortsatt spent.

En konstant mobilisering kan ha uønskede bivirkninger, og Oslosenteret for menneskerettigheter publiserte for få uker siden en rapport om menneskerettighetssituasjon i Eritrea som er deprimerende lesning. Her finnes ingen frie medier – landet har bare en eneste avis – og politisk opposisjon blir hardt undertrykt.

Den ferdige kaffen skjenkes opp

På hoteller og restauranter hadde de ofte lange menyer på engelsk, men det viste seg at de fleste matrettene ikke var å få. Vi lærte os derfor raskt å spørre hva de hadde, og det var gjerne eritreiske retter av ulike slag. Ofte ble et svært rundt surbrød kalt injera, en slags grov lefse, servert med ulike former for stuing til. Så tar man en bit injera og fyller den med linsestuing eller geitekjøtt . For meg var det gledelig at maten er sterkt krydret, men mine norske reisefeller hadde det med å plukke ut chili-bitene av omeletter og kjøttsauser.

En særlig seremoni i var knyttet til servering av kaffe. Skal det være helt riktig må man beregne seg god tid, for det hele begynner med at rå kaffebønner ristes over åpen ild før de knuses og kokes i særlige små leirkanner. Det kokes opptil fire ganger på den samme gruten og den ferdige kaffen serveres i små kopper med mye sukker.

For de som har dårligere tid er det også mulig å kjøpe seg raskere kaffesorter fra de mange espressomaskiner som finnes i barer og restauranter. Kaffemaskinene er antakelig en del av arven fra den italienske koloniseringa. Italienerne behersket dagens Eritrea fra midten av 1800-tallet og brukte landet som utgangspunkt for sin erobring av Etiopia i 1936. Det var utenfor vår vennskapsby Keren at italienerne i 1941 led sitt avgjørende nederlag mot en britisk hær (bestående stort sett av afrikanere og indere med engelske offiserer ) . Både Keren og hovedstaden Asmara er idag preget av tiltalende italiensk byggekunst, med mange eksempler på den fascistiske futurist-bevegelsens formgiving.

Denne bensinstasjonen i Asmara, formet som et fly, regnes som et høydepunkt i futuristisk arkitektur.

Keren var også en sterk kontrast til europeisk bykultur gjennom fraværet av reklameplakater på husveggene. Bygningene viste seg fram i rein fasong. Det var heller ikke mange biler å se, noe som ikke skyldes miljøbevissthet men mangelen på drivstoff.

Dagene var varme. men etter solnedgang var det liv og lys i et stort antall barer og restauranter der de serverer øl og spiller eritreisk popmusikk på lydanlegg av vekslende kvalitet. Musikken har mye til felles med arabisk musikk, men det er også innslag av afrikanske rytmer.

Den store stjernen som også lanseres internasjonalt er Yohannes Tikabo, en annen populær artist er Awet Tekleberhan hvis album Tehawikela jeg er blitt svært glad i. De finnes begge på Spotify og Youtube.

En mere formell rapport fra reisen finnes her.

Denne teksten ble først publisert i Bergensavisen 31. oktober 2009.
 
Husokkupanter pleide å sove på kalde gulv og drikke lunkent øl. Nå velter de seg plutselig i luksus, skriver Kaspar Synnevåg.
 
DE ER RIKMANNSBARN, jusstudenter og børsmeglere. De overnatter i boliger i 100-millionerkronersklassen i Vest-London. De betaler ikke en krone i husleie. Husokkupanter er ikke som før.
 
JEG HAR ALDRI BODD i et okkupert hus, men da jeg var i tenårene tilbrakte jeg i en periode mye tid i en okkupert eiendom i et kvartal bak Nygårdsgaten. Den nedslitte rønnen var tilholdssted for punkere og ravere, kommunister og anarkister. De fleste av dem for unge til å forstå hva som egentlig lå i begrepene de stemplet seg med, men store doser iver, entusiasme og cannabis parkerte slike trivielle problemer.
 
STEDET BLE BARE omtalt som ”Huset”, og var en slags parallell til Blitz i Oslo. Den okkuperte eiendommen var myteomspunnet blant oss som vokste opp i sentrum på 90-tallet, og det var med ikke rent lite andaktsfølelse jeg første gang satte mine ben der. Anledningen var en konsert med det legendariske pønkbandet Tarmer. Klientellet på Huset var omtrent slik du kan forestille deg, de hadde hanekammer og skinnjakker, fargerike frisyrer og piercinger både her og der. I helgene dro de til Askøy eller Oslo eller hvor det måtte være for å krangle med nynazister og politiet. Om høsten dro de til Voss for å plukke fleinsopp. Jeg vet ikke hvem som bor i huset i dag, men med de som holdt til der på 90-tallet gikk det som det måtte gå, i dag er de fleste av dem enten gått i hundene, eller høyt posisjonerte på Universitetet, i mediebransjen eller i kreativ sektor.
 
I LONDON HAR en ny generasjon husokkupanter klort seg fast. Men de nye husokkupantene er ikke som de gamle, de er velstående paragrafryttere på jakt etter en snarvei til et bedre liv. Tøffe tider i britisk finans har medført en bølge av utkastelser for Londons rikinger. Og når boliger i hundremillionerkroners-klassen blir stående tomme, ser smarte ungdommer sitt snitt. Under dekke av et regelverk laget for å beskytte fattige leietakere og politiske aktivister, rykker de ressurssterke okkupantene nå inn i noen av Londons mest kaksete kåker.
 
SIR ANDREW LLOYD WEBBER, Roman Abramovich og Baronesse Margareth Thatcher har alle fått nye naboer de siste par ukene. En gruppe okkupanter som kaller seg “Belgravia Squatters” har tatt seg inn i eiendommer som på grunn av finanskrisen har stått tomme, det peneste av hjemmene er en 19 roms villa i Highgate med en antatt markedsverdi på en halv milliard kroner. Der velter okkupantene seg i luksus, med egne bad, svømmebassenger, antikke møbler og innendørs kinosaler. En annen gruppe okkupanter har tatt over 53 tomme kontorer midt på Leicester Square. Ungdommene som ser sitt snitt kaller seg politiske aktivister, men er alle ressurssterke med bakgrunn fra britisk overklasse, de er arvinger som kjenner til eiendommene fra før, de jobber innen finans eller de studerer jus.
 
”HUSET” VAR KUMMERLIG, sengeplasser var det dårlig med, og elektrisiteten kom og gikk. Ølet var lunkent og sengen var et hardt gulv. Mens min generasjon var middelklasseungdom og akademikerbarn som okkuperte for å søke spenning og en mer primitivt tilværelse, er de engelske okkupantene overklasseban som tenker slik folk flest gjør i vårt tiår, de er opportunister på stadig leting etter et smutthull til egen berikelse.

Denne helga er eg på landsmøte i Nei til EU. Det er eit ganske udramatisk landsmøte, utan dei store konfliktane. Den mest spanande røystinga så langt har vore om kor vidt forbodet mot replikk etter strek skulle opphevast. Men det er sjølvsagt mange kloke folk og gode innlegg.

Midt på laurdagen er det pause i sjølve møtet. Det er fleire parallelle seminar, eg er på seminaret om Island. Det er ein heil gjeng islendingar som er på landsmøtet som gjester frå Nei til EU sin systerorganisasjon på Island, Heimssyn. Når dei held føredrag snakkar dei eit slags skandinavisk blandingsspråk, midt mellom norsk, dansk, svensk og islandsk, som er overraskande forståelege.

Islandsk ja-side hadde håpa at søknaden skulle handsamast medan Sverige hadde formannskapen i unionen. Det kjem ikkje til å skje. Han blir diskutert på EU-toppmøtet i mars. Spania tek over formannskapet, ingen er i tvil om kva som er Spania sin agenda når det gjeld Island. Leiinga i Heimsyn trur difor at det kan ta tid før tingingane kjem i land.

Representantane frå Heimsyn argumenterer for at krisa på Island er alvorleg, men ikkje katastrofal.  Ting er sjølvsagt mykje verre en før krisa. Men arbeidsløysa er under 8 %, under snittet i EU-sona. Den svake krona hjelp no Island, gjer varene billigare og fører fleire turistar til sagaøya. Det er ikkje store suppekjøkkenkøar og rein naud, men folk har mindre kjøpekraft enn før.

Då krisa var på det verste var det 90% ja. No er det rundt 60% nei på meiningsmålingane, men mange er framleis i tvil. Spesielt euro er eit argument mange nyttar for medlemskap. Men det er eit søkt argument. I fylje ein ny rapport frå sentralbanken på Island er det 30 år til Island kan oppfylla konvergenskriteria for euroen. Euroen kan altså ikkje løysa krisa på Island, ei løysing på krisa er ein føresetnad for å få innføra euroen.

Det som overraska meg mest, er at det framleis er aktuelt at den islandske regjeringa fell på Icesave-saka. Spørsmålet om kor vidt Island skal betala for pengar som britar og nederlendarar tapte då bden oppblåste banken gjekk konkurs splittar parlamentet i to. Om nokre dagar kan regjeringa bli nedstemt, og falla. Då er det mulegheit for at det blir danna ei ny regjering, som trekk attende EU-søknaden. Sosialdemokratane er det einaste klare ja-partiet, og utan dei i regjering kan søknaden bli trukke tilbake. Eit anna alternativ er at det blir danna eit Forretningsministerium, altså ei upolitisk regjering.

Heimssyn har no 2000 medlemmar, som er ganske mange i eit land med 300 000 innbyggarar. Dei er dessutan i ferd med å binda opp ei ungdomsrørsle. Representantane for Heimssyn og den islandske nei-sida var i kvart fall ganske optimistiske på vegne av seg sjølve og Island.

Så held møtet fram med budsjett og arbeidsplanen og greier og greier. Og stadig nye kulturinnslag.

Det er ikke ofte jeg skriver om politikk her på bloggen. Enda sjeldnere er det at jeg går ut med støtte til eller meninger om et politisk parti. Jeg vil ikke at dette skal være en politisk blogg, og jeg vil være godt fornøyd hvis jeg kunne få det til slik at det ble god spredning hvis man skulle gjette hva jeg stemmer ved å lese bloggen min. Slik vil jeg gjerne at det skal fortsette.

Likevel vil jeg nå i dag som VG (eller om det var Dabladet) har forsiden at AP taper 18 % gå ut med en klar og fin støtte til Arbeiderpartiet, midt nå som det stormer som verst rundt dem. Uansett hva man har ment om dem før, mener jeg at det akkurat nå er grunn til å støtte dem. Jeg skal forklare hvorfor. Og jeg tror ikke engang folk vil bli særlig provosert.

Det er to ting som har ført til at AP har tapt stemmer. Det ene er saken med sykelønn, den er beintøff for dem, siden de må legge seg ut med kjernevelgerne i LO, det andre er saken med biodiesel. Jeg tar den siste først, siden det er den som ser ut til å skapt aller størst storm.

Biodiesel

Jeg må ta forbehold om at jeg har oppfattet saken korrekt. Jeg har den bare fra media, og jeg har verken lest aviser mer oppmerksomt eller fulgt nøyere med på radioen og debattprogrammene der i det siste, det kan være noe jeg ikke har fått med meg, eller noe jeg har misforstått. Da må bedre opplyste opplyse meg i kommentarfeltet.

Slik jeg forstår det er avgiften på biodiesel ikke en avgift på biodiesel, men en veiavgift også de som kjører med biodiesel må betale. Er ikke det rimelig, da, at de som bruker veien skal betale for den? Industrien og miljøvernere har selvfølgelig slått seg sammen, og mener dette er helt uhørt, siden biodiesel er mer miljøvennlig enn vanlig diesel. Jeg er imidlertid litt skeptisk til en industri som er avhengig av statlig hjelp for å tjene penger. Det blir jo bare til at den statlige hjelpen går rett i lommene til eierne uansett. De som regnet med lettjente penger på å gamble med at staten ville gjøre det lønnsomt med diesel uansett om det ellers ikke skulle være effektivt, de har rett og slett tapt veddemålet. Norske skog er en av dem som hyler høyest, det er et selskap hvor valgene og vurderingene de har gjort i alle fall etter år 2000 ikke akkurat har vært vinnervalg.

Miljømessig er biodiesel slett ikke det vidundermiddel hele Norge nå for en liten stund ser ut til å mene at det er. Det hadde kanskje vært det om det fungerte som i drømmen, men det gjør det ennå langt i fra. Det er foreløpig lite mer enn en gimmick. Jeg leste et sted at det var 44 % CO2 i biodiesel, i forhold til i vanlig i diesel, om jeg husker tallet eller forholdet rett. Uansett er det på ingen måte CO2-nøytralt. Biler som kjører med biodiesel forurenser fortsatt, og det er etter min mening slett ikke så urimelig at de skal betale litt for det. I alle fall er det rimelig at de skal betale veiavgift.

Hva jeg hittil har skrevet er noe man kan være enig eller uenig i. Det er imidlertid mer med denne saken, og hva som er med den videre mener jeg ikke har kommet frem i det hele tatt. Denne biodieselavgiften – eller veiavgiften også de med biodiesel skal betale – er en del av statsbudsjettet. Det kom for flere uker siden. Det var ingen – ikke en eneste en – ingen – null – nada – som den gang klaget eller hadde den minste innvending på denne avgiften, enda en samlet opposisjon, en samlet presse og utallige interessegrupper og små og store organisasjoner finleste budsjettet så godt de kunne på jakt etter noe å kritisere. De fant ingenting. Budsjettet ble sett på som kjedelig, visjonsløst, det var et gjesp, det var ingenting å gripe fatt i.

Nå har de plutselig fått den saken de så sårt savnet. Og de har fått den servert akkurat som de drømte om, og akkurat som kommentatorene sa det ville kunne dukke opp saker regjeringen kunne krangle om internt, da de som har tatt til seg navnet de rødgrønne vant valget i høst. Regjeringen har klønet det skikkelig til for seg, da et budsjett de vitterlig har laget sammen, plutselig har blitt vanskelig å godta for to av samarbeidspartnerne. Man kan spørre seg hvor SV og SP var mens budsjettet ble utarbeidet? Kristin Halvorsen – som den gang var Finansminister – har sagt at hun ikke visste hva hun gjorde da hun gikk med på dette foreslaget. Det samme har for sikkerhets skyld miljøvernminister Erik Solheim sagt. Er ikke det litt hårreisende, da? Man kan kanskje si at man ikke helt skjønte konsekvensene når man legger frem sitt eget familiebudsjett, men når man er finansminister og legger frem nasjonalbudsjettet, da skulle det gjøre vondt verre når man sier man ikke visste hva man gjorde.

Slik jeg ser det har SP og SV skammelig toet sine hender i denne saken, og lagt alt ansvaret hos AP, slik at de må ta hele støyten.

Jeg synes heller ikke opposisjonen kommer særlig godt ut av dette. De griller AP for alt det er verdt, skjønt i alle fall jeg tenker i mitt stille sinn at både FRP og Høyre ikke ville ha noenting i mot å gå med på et slikt forslag om veiavgift for biler med biodiesel, om det var de selv som satt i regjering og det ikke var noen oppmerksomhet rundt saken. Disse partiene er riktignok mot avgifter generelt sett, men de er også stort sett i mot å forferdele bedrifter og produkter som ellers ikke er konkurransedyktige.

Sykelønn

Den andre saken er sykelønn. Det er en øm sak for Arbeiderpartiet som har så tette bånd til LO, og LO er en fagforening med plikt til å kjempe for arbeidstakernes sak. De kan jo ikke gå inn i forhandlinger med ønske om en dårligere avtale. Likevel er Norge blant de land i verden med aller flest av den arbeidsføre befolkningen på trygd, det vil si at i få andre land har de som jobber så mange som ikke jobber å betale for. Regnskapet er litt mer komplisert enn dette, men grovt sett stemmer det sånn noenlunde. Staten, samfunnet og fellesskapet tjener på å ha flest mulig i jobb, og taper på at mange står utenfor og må forsørges.

Når jeg skriver om dette, misunner jeg ikke politikerne. Det er svært vanskelig å formulere seg så man ikke virker støtende, man kan jo ikke godt skrive det som om de syke og uføre er en belastning for samfunnet. Det vil legge stein til byrden for dem som er oppriktig syke, og som ikke kan jobbe.

Men hvis man ikke kan bruke sånne formuleringer, kommer man heller ikke ordentlig inn i saken. Man har noen år snakket om at man må legge forholdene bedre til rette på arbeidsplassene, at det er arbeidsgivers ansvar å få arbeidstaker tilbake, men verken snakk eller tiltak har ført til at sykefraværet har gått ned. Tvert i mot har det økt, trass i alle gode tiltak som er iverksatt.

Jeg mener derfor kanskje snillheten har gått noe langt. Det må være lov å si at det finnes en del som utnytter systemet, når det er så godt. Jeg var for eksempel ute på en reise for noen år siden, der det var en mellomleder som også var med. Han kunne fortelle om en ansatt som hadde kommet til ham i en konflikt, og sagt om at han ikke fikk det som han ville i denne saken, så ville han sykemelde seg. Saken gikk ikke som han ville, og han sykemeldte seg.

Jeg er ikke så interessert i å betale sykelønnen til sånne folk. Jeg menrer ordningen er urimelig god, når staten skal ta absolutt all belastningen ved sykefravær. Ved at arbeidstaker og arbeidsgiver får ansvaret for noen små prosenter hver, så vil begge også få økt sin motivasjon til å å den syke tilbake i jobb. Og norske lønninger og norsk velstand er så god, at de aller, aller fleste har råd til å klare seg med noe mindre lønn en liten periode.

I dag er det nøyaktig 15 år siden Norge offisielt takket nei til EU, med et nei-flertall på 52,2 prosent. Jeg vil ikke engang prøve å forklare min egen reaksjon på resultatet, og tror heller ikke jeg orker, utover å henvise til dette.

France24: Warning of a “cyber arms race,” top Web security firm McAfee Inc. said Tuesday that China, France, Israel, Russia and the United States have developed “cyber weapons.”

“McAfee began to warn of the global cyber arms race more than two years ago, but now we’re seeing increasing evidence that it’s become real,” said Dave DeWalt, president and chief executive of McAfee.

“Several nations around the world are actively engaged in cyberwar-like preparations and attacks,” he said. “Today, the weapons are not nuclear, but virtual, and everyone must adapt to these threats.”

The Santa Clara, California-based McAfee, in its fifth annual “Virtual Criminology Report,” said China, France, Israel, Russia and the United States were countries that have developed “advanced offensive cyber capabilities.”

McAfee said cyberattacks were on the rise and “cyberwarfare is a reality.”

Les mer france24.com

LO-forbundet Fagforbundet har nettopp avslutta sitt 2. ordinære landsmøte (23.-27. november 2009). Dette er LOs største forbund, og de har vedtatt mye fornuftig i løpet av landsmøtet.

Et av de viktigste utspillene til Fagforbundet, er landsmøtevedtaket om uførepensjon. I sitt nye prinsipp- og handlingsprogram slår Fagforbundet fast at de vil gå imot en hver svekking av uførepensjonen, også de endringene som er foreslått av uførepensjonsutvalget.

“Skulle den uføre bli skattet som arbeidstaker og ikke lenger som pensjonist, vil det bety ganske mye. Det kan fort bety en skatteskjerpelse på 15.000-20.000 kroner i året” sier Klemet Aaby, leder av LO Kommune, til Fagbladet.

Fagforbundets vedtak er på linje med den politikken som ble vedtatt av LO-kongressen 2009. LO-kongressen slo fast at uførepensjonister fortsatt må skattes som pensjonister, at de må få beholde sitt behovsprøvde barnetillegg og at de ikke må rammes av levaldersjustering.

Fagforbundets landsmøtevedtak er enda et nederlag for forkjemperne for den usosiale pensjonsreformen. Det er bra. Det er veldig viktig at det ikke blir noe av uførepensjongsutvalgets endringsforslag.

Lenker:

Fagforbundet: http://www.fagforbundet.no/

Fagbladet om Landsmøtet: http://www.fagbladet.no/landsmotet2009/ 

Ingen svekking av uførepensjonertes rettigheter: http://www.fagbladet.no/landsmotet2009/article4728918.ece