Når jeg først har laget meg en blogg, så bør jeg jo skrive i den. Jeg har jo allerede fått noen lesere! Nå har jeg prøvd å begynne på 4 forskjellige innlegg, men alle blir ca 10 setninger lange før jeg sletter alt igjen.

Jeg leser så mange fine, og bra blogger! Alle har så mange meninger, og det virker som alle alltid har noe fornuftig å komme med. Det er vel gjerne derfor de skriver blogg… Jeg har veldig mye ufornuftig å komme med, som oppramsing av hva jeg gjør i løpet av en dag. Men det skriver jeg i den private dagboken. Det er ikke bloggmateriale.

Jeg greier ikke å ha en mening om noen ting. Jeg greier ikke å være bare for, eller bare mot noe (stort sett), og jeg greier ihvertfall ikke å skrive om det! Jeg er visst så flink til å ordlegge meg, både muntlig og skriftlig, men tydligvis ikke i blogg-stilen.

Foto: Privat

Det kiler i magen når jeg ser på bloggen. Jeg blir fylt av prestasjonsangst, og får bilder i hodet av forventningsfulle blogglesere (vel, venner som ikke har noe bedre å finne på). Jeg får tanker om at bloggen må fylles med noe meningsfullt hver dag – hele tiden. Selvsagt vet jeg at det ikke er sånn, en og annen stikker kanskje innom et øyeblikk og skumleser ordene som ramler ut av “munnen” på meg, og tenker ikke mer over det, før de fyker til neste blogg eller blogger litt selv. Når jeg ser på andres blogger syns jeg de er så mye finere og bedre enn min. De ER jo faktisk fylt av noe meningsfullt, fine bilder eller noe morsomt. Noe som er interessant å lese. Jeg vil også ha en interessant blogg, men tanken på det får angsten til å stige opp i brystet, og presse på som en ballong. I et tappert forsøk på å fylle opp bloggen, ender det opp med at jeg pumper den med syting om hvor vanskelig det er å blogge. En dag skal jeg komme sterkere tilbake, jeg skal ha noe interessant å blogge om, og mine trofaste venner, og andre som stikker hodet innom for å skumlese, skal sitte som i transe mens de leser, ivrig etter å lese mer, men tvilende, fordi de ikke vil at det skal slutte. Etter den bloggen kommer prestasjonsangsten til å blomstre som aldri før, og alle hjerter gleder seg.

Jeg har enkelte dårlige venner. Sånn i utgangspunktet synes jeg ikke det er to ord man bør se så ofte sammen. Dårlig og venn. Det er fryktelig nær fiende. Men disse er overhodet ikke fiender. De bare vet ikke at de ikke er så gode. Mennesker som synes det er kjempefint å forholde seg til deg når du har en bra dag. Men som ikke klarer å like deg når du har det kjipt. Kan du få så fryktelig billig av meg. Man kan lissom ikke velge. Enten så er man venn med hele meg, ellers så er man ikke venn i det hele tatt. Takke meg til.
Det kan gi meg prestasjonsangst. At noen har så stort problem med de dårlige dagene. Jeg liker de jo ikke selv, men de kommer jo bestandig tilbake. Det blir nesten som om de bra dagene blir ødelagt av tanken på at det blir verre snart. Tenk om, hvis at, dersom. Jeg er så himla lei av hele tiden å måtte ta forhåndsregler.
Men så har jeg de gode vennene. Som er der bestandig. Som alltid er klar for å drikke kakao og snakke. Som ikke tenker at det er fryktelig sent og at man egentlig skal på skolen dagen etter. Som stryker deg over håret de dagene da du trenger det mest. Som man kan leie triste filmer og gråte sammen med. Som sender deg oppmuntrende tekstmeldinger når du gruer deg.

Jeg elsker disse menneskene. Takk.