Jeg har en meget lille tålmodighed og bliver edder rasende, når systemer ikke virker, lange ventetider i tlf eller forkert information i henhold til de 2 første punkter. Har derfor smækket røret på efter meget kort samtale med en support mand på Virk.dk. Det skulle være så “nemt” at registrere en virksomhed online med den digitale signatur… men tro mig, det er det IKKE! For det første er der helt andre spilleregler fordi man er Mac bruger, og for det andet kan det være ligemeget med høj internethastighed – Virk.dk kører i absolut slowmotion. Det har taget hele formiddagen og jeg er stadig ikke færdig.  Der hvor min indre rasende rabies pit-bull kommer frem, er så, når man bliver tvunget til at ringe til support igen og efter 20 min ventetid, får fat i den samme fyr jeg lige havde knaldet røret i hovedet på!!! Hvad er odds for det!!?? Grrrrr….

Venter stadig på at systemet tager imod min registrering…. stået “død” i nu 17 min……

Fremdeles problemer med magen, så hos legen i dag fikk jeg beskjed om å gå på en pulver-kur som skal holde tarmsystemet i orden og at det skal virke sånn som det skal. Akkurat nå sitter jeg her og synes synd på meg selv siden jeg er nødt til å tylle i meg MASSE vann med pulver, som gjør at vannet smaker melete…

Og det skal jeg gjøre i tre dager, før jeg kan roe ned med litt mindre doser. Skal fortsette med den helt til magen og tarmsystemet funker ordentlig igjen… Oh joy…

I radioen i sidste uge, snakkede de om influenza. Og en mand ringede ind og spurte om hvad man gjorde når man nu skulle stemme i dag og alle andre også havde rørt ved sammen blyant……. Man måtte jo ikke tage sin egen med og han ville gerne have nogle gode råd.

Ja tænkte jeg, det er også fint med sprit og  engangshandsker, men hvordan  mon han kom ind til valglokalet, uden at røre ved dørhåndtaget ?? Uha så er der godt nok mange problemer i vores lille samfund.

Ja selvfølgelig er det da synd for dem som influenzaen rammer, men jeg troede ikke at blyanten er det værste

Ha en god dag, med eller uden sprit og engangshandsker.

Her følger flere regler på hvordan du kan formulere målene dine mest mulig effektive.

Regel nr. 3: Skriv ned så mange detaljer som mulig om målet ditt

Beskriv ditt mål så detaljert som mulig. Det har to grunner: For det første gir du underbevisstheten din på dette viset bilder som gjør det lettere for den å jobbe mot målet. På den annen side kan du minske risikoen for at målet ditt senere utvikler seg helt annerledes enn du hadde forestilt deg.

Pass på at du oppnår det du virkelig ønsker deg

La oss si at du leter etter en leilighet. Du vurdere alt det ønsker deg og formulerer dine mål: ”Jeg eier tidlig i desember en 3-roms leilighet i et stille, grønt område.” I denne formuleringen, forblir et stort antall kjennetegn ved  ditt fremtidige hjem åpne. Du har for eksempel ikke sagt noe om at leiligheten skal være lys, hvor stor den bør være, i hvilken tilstand den skal være, osv.

Se på din målformulering som en bestillingsseddel

Forestill deg, at du bestiller ditt mål som det å bestille en kjole eller en dress i en katalog eller på internett. Her angir du størrelse, farge og pris, slik at du får det riktige plagget. Med mål er dette like viktig, fordi hvis du lar viktige detaljer være åpne, så blir resultatet av målet slik at du eventuell ikke liker det etterpå.

Eksempler

Hvis du f.eks. ønsker å eie mye penger, så skrive du ned nøyaktig hvor mye penger du ønsker, i hvilken valuta og hvordan du investerer disse pengene, F.eks. ”Om to år har jeg investert  500.000, – NOK i aksjer. Dersom du ønsker å gå ned i vekt, da skriver du ned hvor mye du ønsker å veie og hvor lenge du vil beholde din nye vekt. For eksempel: “Jeg reduserer vekten min med 10 kg i løpet av to måneder på en så naturlig måte, at  jeg uten problemer kan holde denne vekten i de neste årene. “

En ekstra detalj: Fokuser på motivasjonen din for å nå målet

Til en nøyaktig detaljert beskrivelse av et mål  hører også  motivasjonen din, hvorfor du ønsker å oppnå dette målet. Dette vil hjelpe deg, spesielt i perioder hvor du føler deg nedfor og kanskje tviler på målet. Du kan deretter stadig minne deg selv på hvorfor målet er så viktig for deg. Dessuten kan kanskje underbevisstheten din vise deg en måte hvordan du lettere kan oppnå det du ønsker.

Hvordan motivere deg selv til å nå målet

Still deg selv følgende spørsmål:

• Hva er det som spesielt gjør dette målet så attraktiv for meg?
• Hvilke fordeler får jeg om jeg oppnår dette målet?
• Hvilke vidunderlige fordeler har  er målet mitt på meg og andre?

Skriv ned hva som motiverer deg ved siden av målet ditt

Eksempel på en formulering av mål, med motivasjon:
Jeg seile i et halvt år rundt i  Karibia, fordi jeg ønsker å føle meg fri og uavhengig og fordi jeg kan reflektere over fremtiden min, og jeg dessuten er fri fra alle hverdagslige problemer.

Regel nr. 4: Du må også alltid skrive om hva du ønsker å beholde i livet ditt

Tips

Ulemper kan også motivere. En nyttig strategi kan det derfor være å forestille seg de personlige ulempene dersom målet ikke nås. Det kan motivere deg til å fortsatt å kjempe iherdig for å nå målet.

Hvis vi når et mål i livet vårt, da mister vi vi ofte et annet. Du kan f.eks. ha oppnådd ditt mål og fått den godt betalte jobben i drømmedirmaet dittt. I tilknytning til den jobben må du kanskje jobbe mye overtid og  mister tid som du tidligere har tilbrakt sammen med familien din. For at tapene ikke skulle bli for smertefulle, bør du alltid formulere hva du vil beholde.

Vær klar over hva du kan miste

 Det er veldig nyttig, allerede ved formuleringen av et mål, å formulere tanker om mulige negative konsekvenser. Spør deg selv alltid: “Hva er de mulige negative konsekvensene ve målet eller veien til målet mitt? Hva kan jeg eventuelt miste eller skade? Hvordan kan jeg på forhånd forhindre disse negative konsekvensene?

Artikler i samme serie

Å formulere effektive mål – Å formulere målene dine
Å formulere effektive mål – Riktig størrelse
Å formulere effektive mål – Uavhengig av andre personer
Å formulere effektive mål – Språklig formulering(A)
Å formulere effektive mål – Språklig formulering(B)
Å formulere effektive mål – Å gjøre målene målbare
Å formulere effektive mål – Å visualisere målene dine
Å formulere effektive mål – De første skrittene

Relatert lesning:

Allen, David: Getting things done
Blair, Gary Ryan: What Are Your Goals: Powerful Questions to Discover What You Want Out of Life
Bryant, Theodore: Self-Discipline in 10 Days: How to Go from Thinking to Doing
Burn, Gillian: Personal Development AllInOne For Dummies
Davidson, Jeff: The Complete Idiot’s Guide to Getting Things Done
Knobloch, Jörg: Gi livet retning
Koch, Richard: 80/20 Way
McWilliams, John-Roger: Do It!: A Guide to Living Your Dreams
Mumford, Jeni: Life Coaching for Dummies
O’Connell, Fergus: How to Get More Done: Seven Days to Achieving More
Seiwert, Lothar: Balance your life
Seiwert, Lothar: Mer tid til lykke
Seiwert, Lothar: Når du har det travelt gå langsomt
Sher, Barbara: Wishcraft
Sher, Barbara: Live the life you love
Tracy, Brian: Goals
Tracy, Brian: Thinking Big

Del på bloggen

Efter jeg er flyttet hjemmefra, er det som om jeg er begyndt at se min mor på en anden måde. Hvor vi før havde en masse problemer, har vi det nu faktisk godt sammen, når vi mødes..  Jeg tror det har noget at gøre med, at vi begge to anstrenger os lidt mere for at opføre os ordentligt, og bærer lidt mere over med, at den anden går en på nerverne, netop fordi vi gerne vil enes, når vi nu ses så sjældent. Og mit forhold til min mor blev kun bedre efter vores shoppingtur i lørdags, hvor vi faktisk havde en rigtig dejlig dag sammen. Jeg hjalp hende med at finde noget dametøj, og hun hjalp også mig med at finde det dametøj, der sad bedst. Shopping er altid hyggeligt, især nå man finder så meget dametøj der passer, som vi gjorde. Ud over shopping tog vi også på café

Kan bruke denne bloggen som en slags dagbok eller journal hvor jeg skriver ned tanker og følelser for hver dag. Det var i hvertfall det Venke (psykolog) sa at je burde prøve. Hvem vet, kanskje det hjelper? Man vet jo aldri før man har prøvd!

Da begynner jeg med hvordan jeg har opplevd helgen + mandag og tirsdag. Dette er de første dagene i den prosessen med å bli frisk og jeg kan forsikre dere om at det er alt annet enn lett! Jeg kjenner meg selv nesten ikke igjen når det nærmer seg måltidene! Frokost, lunch og kvelds er verst. Den siste frokosten (mamma øker inntaket for hver dag omtrent) måtte jeg spise et knekkebrød med kalkunskinke OG en skive med ost, i tillegg til et glass skummet melk. Det endte med at hun måtte “mate meg”, det vil si holde meg fast og presse maten inn i munnen min mens jeg gråt og var helt ustyrlig. Dette gjentar seg til lunch, hvor jeg må spise frokostblanding med biola. Også da må mamma mate meg. Til kvelds varierer det litt hva jeg må spise, i går kveld fikk jeg spise en salat, på den forutsetningen at jeg puttet litt ris og reker oppi den. Siden ris ikke hadde vært avtalt på forhånd, fikk jeg enda et av de anfallene.

Man skulle nesten tro middagen ville være verst, men det er det faktisk ikke. Greit nok, jeg bruker 1 time+ på å få i meg maten, men jeg får ikke de hysteriske anfallene med hyling og skriking. Og etter hvert måltid, må jeg ned på rommet for å trene. Jeg setter på en episode med anime og løper på stedet mens jeg ser på, med diverse øvelser innimellom. Etter det er det sit-ups, push-ups, planken… you name it, i rundt 10 min. Da er jeg fornøyd nok og kan begynne med å tenke på å jobbe med skolearbeidet.

Det er ikke så ille å måtte følge med på hva de andre driver med, men det er uneketelig vanskeligere enn om jeg skulle vært der selv! Kjenner jeg savner Framnes, det var lettere da, men skjønner jo at hvis jeg vil bli frisk er ikke det stedet for meg akkurat nå. Har egentlig litt gitt opp håpet om å komme tilbake før jul, men det tar forhåpentligvis ikke så lang tid etter jul! Kanskje kan jeg starte opp sammen med de andre, hvis jeg er heldig?

Oh, and by the way! Vilde, hvis du leser dette, så kommer jeg mest sannsynlig innom Framnes en liten tur, bare sånn for å si hei og hadet, neste torsdag i forbindelse med at jeg har time med Venke da! Timen er kvart over tre, så kommer en gang etter den! Mamma skal kjøre meg, så trenger ikke tenke på å nå noen buss. Gleder meg til å se dere, så satser på at dere er der ;P

Jeg holder på å bli sprø! Nå har jeg gått fra å ikke spise noe omtrent i en uke, til at mamma prøver omtrent å stappe mat ned halsen min! Til frokost måtte jeg sitte med mamma OG pappa hengende over meg. Jeg greide å snike den melka som mamma ville jeg skulle drikke, ned i kartongen igjen når hun gikk ut en liten tur. Heldigvis. Brukte femti minutter på å spise halve knekkebrødet (det var med kalkun-skinke på, ikke de vanlige tre skivene agurk og paprika) og da ble mamma og de nødt til å kjøre. Jeg gav resten av knekkebrødet til Bonnie (hunden min). Da var det i alle fall en som ble glad!

Når mamma og pappa kom tilbake måtte jeg spise et glass med 1 dl biola med litt müsli i til lunch, bare fordi vi skulle ha litt senere middag!? Det vil si at jeg må spise både frokost, lunch, middag og kvelds! Det kommer mamma til å sørge for, believe my words! Til middag har mamma laget kyllinglår og ris til meg og det eneste jeg tenker er hvor j*vlig stort det kyllinglåret er og hvor mange kalorier det er i ris! Det er masse!

Jeg har brukt hvert ledige minutt jeg har sneket til meg til å trene; har løpt fram og tilbake i en halv time etter frokost, tatt x antall spensthopp, sit-ups, minutter med “planken” etc. for å forsøke å i alle fall bøte litt på det. Og i tillegg er det farsdag! Meaning: kos på kvelden med ekstra mat… Kjenner at jeg bare har lyst til å sette meg ned å grine.

Et lyspunkt! Bursdagsfesten i går ble ganske gøy, satt oppe med vennene til mamma og pappa og hadde musikk-quiz til sånn borti ett-tida i natt xD Koselige, middelaldrene folkene! Skal poste bilder senere, når jeg greier å somle fram ledningen til iPhonen!

I dag skal pappa feire bursdagen sin og det kommer noen folk, bare nærme venner og familie. Mamma stod på kjøkkenet i hele går kveld å bakte kaker og de handlet inn i dag mens jeg var på jobb.

Jeg gleder meg ikke noe særlig. Ikke fordi jeg ikke unner pappa å feire bursdagen og jeg skal virkelig gjøre så godt jeg kan for ikke dempe stemingen, men jeg føler meg bare så utrolig nedtrykt hver gang slike tilstelninger skjer! Bare tenker på alt det jeg går glipp av på grunn av den forbanna anoreksien. Jeg har også lyst til å feire pappaen min sin bursdag med kake og hygge! Men slik denne uka har vært, er det så langt frem i enden av tunnelen at jeg bare kan glemme i det hele tatt å speide etter det.

På grunn av at jeg måtte opp tidlig i dag for å jobbe, greide jeg å snike meg unna frokost og det samme med lunch. Det var ikke før jeg kom hjem sånn i tre-tiden at jeg ble nødt til å spise. Og det var litt salat som sto i kjøleskapet. Jeg innså da hvor mye dårligere jeg har blitt denne uken når jeg fikk dårlig samvittighet etterpå. Her var det snakk om SALAT! Med bare grønnsaker oppi! Det finnes ingen logisk forklaring på hvorfor jeg skal få dårlig samvittighet av det. Bortsett fra den vanlige; hjernen min er fucked up.

Det er krise her hjemme for tiden. Den eldste katten vår, Raggs, har rømt hjemmefra. Vi hadde halloweenfest hjemme hos oss på lørdag, og en gang iløpet av natten, har vi ikke passet på at ytterdøren var godt nok lukket, og Raggs har stukket ut. Hun er en innepus, så hun har aldri vørt ute før.

Så i år blir det ikke noe NaNo på meg i år, og det blir nok ikke noe mer aktivitet her på bloggen med det første. Vi bruker dagene på å gå rundt hele Nordnes og rasle med kattemat og puse, og henge opp savnet-plakater.

Kryss fingrene for oss, alle sammen! Vi trenger all flaks vi kan få!

Raggs, hvor er du?

PSYKOLOGEN!

Sitter her og aner virkelig ikke hva jeg skal mene eller tenke! I det ene øyeblikket er alt jeg vil å kunne sette meg ned sammen med andre folk og spise av hjertens lyst uten å vie en tanke til kaloriinnhold, hvor masse fett det er i det eller om jeg må løpe i en halv time eller en hel time etterpå. Neste øyeblikk nekter jeg for at jeg har noe problem og at jeg ikke er syk, slik som folk vil ha det til.

På en måte føler jeg at jeg nesten sitter og venter på at folk skal hjelpe meg, at jeg ikke vil ta tak i problemet selv, men hvis det kommer noen for å hjelpe meg, vil det å bli frisk være bare barnemat. Jeg vet ikke om det er sånn, men det er nesten sånn det føles. Jeg kan tenke at det å ta en skive med syltetøy og hvitost ikke er noen sak, men gjør jeg det? Nei. Hvorfor? Vet ikke.

Det er som om hjernen min og jeg er to separate vesener. Og hjernen er igjen delt i to. En spiseforstyrret del og en normal del. Til tider er den normale delen størst, men det er når jeg ikke er i nærheten av mat. Med en gang maten blir satt fram foran meg, dukker stemmene opp som sier at “du er så feit!” eller “du fortjener ikke denne maten!”. Og da ender jeg opp med ikke å spise, eller spise og nesten være på gråten etterpå av dårlig samvittighet.

Håper virkelig psykologen kan gjøre noe, nå er det snart på tide! Jeg er så sliten av dette her, det tærer sånn på, både psykisk og fysisk…

I dag har jeg hatt en svært deilig dag. Siden det er søndag og jeg er på internatet, sov jeg lenge og da jeg våknet, satt jeg bare i senga og sløvet i en time. Deretter gjorde jeg noe konstruktivt, det vil si gjorde leksene, øvde litt til en prøve og vasket klær. Eneste turen ut var en snartur nedom hovedbygget for å skrive ut noen ark. Grunnen til at jeg ikke gikk en tur eller noe er at det har blåst noe helt avsindig hele dagen og bare på min korte spasertur følte jeg at jeg virkelig måtte dra hodet godt ned mellom skuldrene og gå litt krokbøyd for ikke å blåse helt vekk!

Problemet er: når jeg ikke får gjort noe som kan brenne kalorier og jeg bare sitter stille hele dagen, føler jeg ikke at jeg “har lov” til å spise. Jeg må gjøre meg fortjent til det. Derfor er det eneste jeg har fått i meg i dag en kopp te. Punktum. Dette har nok også noe med at vekta ikke helt har lyst til å samarbeide med meg (det går nedover, men saktere enn det jeg vil). Jeg er bare så oppgitt over meg selv og tankegangen min! I det ene øyeblikket ønsker jeg fullt og fast å bli frisk, men så tenker jeg på hvordan bare et par kilo til vil føre meg videre nedover mot å bli tynn! Og det er nok til å sette hele mitt “bli-frisk”-prosjekt på vent.

Hvorfor er hjernen min sånn at den tror jeg kan spise BARE hvis jeg har vært fysisk aktiv den dagen?! Andre mennesker spiser og sitter på ræva hele dagen uten å legge noe på seg, så hvorfor kan ikke jeg?! Tror virkelig at den timen hos BUP på torsdag er nødvendig hvis de kan fikse opp i hodet mitt. Jeg er snart på grensen over hva jeg er i stand til, sånn rent psykisk.

Nå nærmer det seg pappa sin bursdag og jeg lurer skikkelig på hva jeg skal kjøpe til ham! Til å begynne med vurderte jeg å kjøpe en sigar, bare fordi han liker dem og fordi det er noe han absolutt ikke hadde forventet at jeg gav ham! Men nå i det siste har jeg ombestemt meg litt… Problemet er å finne noe som er fint å gi i gave, men også gjerne kan ha en praktisk nytte. Og det må ikke være for dyrt. Å spørre han funker ikke, da får jeg bare noe sånt som “jeg ønsker meg bare snille barn, jeg!”. Det skjer hvert eneste år, hver gang jeg spør.

Så da er utfordringen til dere lesere: hva kan jeg kjøpe til pappa? Og hva ville dere ha kjøpt til deres fars bursdag?

Dette er kanskje i tidligste laget, men what the hell… Det er noe som jeg tenker mye på, og det er hvordan julen i år kommer til å bli. Jul er jo forbundet med masse gd mat, kaker og kos. Med en spiseforstyrrelse, er ikke akkurat dette noe å se fram til.Jeg har prøvd å fortelle meg selv at jeg kommer til å bli frisk til jul og derfor kan spise alle kakene som mamma så pliktoppfyllende lager hvert år, men jeg vet innerst inne at det ikke kommer til å skje.

I dag så jeg på vekta og jeg hadde gått opp hundre gram. Selv om dette nesten garantert er vannvekt, var det nok til å sende meg inn i en depresjon som varte hele formiddagen og som førte til at jeg løp rundt og rundt ute på gårdsplassen i en halv time, for å være sikker på å forbrenne det som har lagt seg på kroppen min mot min vilje. Ikke hadde jeg spist noe i dag heller. Kommer til å spise middag (fiskesuppe som jeg har laget, det vil si absolutt null mengde med fett bortsett fra det som finnes i vann, steinbit og kokte grønnsaker) og kanskje kvelds. Det spørs hvordan jeg føler meg.

Men tilbake til julen. Jeg er en av de personene som har veldig vanskelig for å si nei takk til godsaker. Jeg greier det fint hvis jeg vet jeg ikke har noen mulighet frór å bli kvitt det (enten ved å løpe det av eller kaste det opp), men hvis jeg har en sånn mulighet ender jeg ofte opp med å spise for mye. Siden jeg kvitter meg med det etterpå, legger jeg ikke på meg, men jeg føler meg helt forferdelig etterpå. Som en feit gris som ikke kan kontrollere seg. Disse følelsene kommer uansett, selv om det jeg definerer som “for mye”, gjerne er mindre enn det alle de andre spiser. Hvorfor må det være sånn? Hvorfor må min hjerne være så messed up at jeg ikke kan spise som vanlige folk? Jeg føler meg helt helt på bunnen nå.

Jeg er trukket mellom to sider, ambivalensen tar større og større plass i hodet mitt. Jeg vil bli frisk, men ikke hvis det fører til at jeg legger på meg. Jeg vil gå ned i vekt, men det fører meg bare videre ned i sykdommen.

Når mamma og pappa spør hva jeg ønsker meg til jul, er jeg helt seriøst fristet til å svare: Å gå ned i vekt. Men innerst inne vil jeg bli frisk også. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal greie det. Slik det ser ut nå, er det et umulig mål.

Da var det fastsatt. Time hos BUP 5. november klokka halv to. Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg så fryktelig! Det må være verdens kjipeste måte å starte dagen på, med en telefon fra psykolog om at jeg har fått time…

På den annen side ble jeg ganske overrasket over at jeg har fått plass så fort! Helsesøster sa at jeg antagelig måtte belage meg på en to-tre måneders ventetid! Hvorfor jeg har fått time så fort veet jeg ikke. Personlig ser jeg ikke på min situasjon som noe særlig alvorlig tilfelle som trenger å prioriteres framfor noen andre. Det er mange, mange andre som fortjener den plassen mer enn det jeg gjør og som sliter mer i hverdagen. Så lenge jeg fremdeles spiser litt, så er det vel ikke noe problem, er det det da?

Nåja, skal da gå på den timen, men kan ikke love noen at jeg kommer til å fortsette med det. Hvis jeg ikke liker det, nekter jeg. Selv om det er et bedre alternativ enn sykehus, så orker jeg ikke å dra meg til psykolog for å snakke med en eller annen fremmed person om meg og mitt. Tankene mine er mine egne, og jeg har ingen som helst grunn til å dele dem med noen jeg ikke vil dele dem med.

På et døgn har jeg klart å gå ned over ett kilo. Og det bare ved å være syk. Flinke meg, joda. Men må man lide for det?! OH YES! Herregud så vondt jeg hadde i magen i går kveld, det var så ille a jeg ikke greide å rette meg opp, men måtte gå krumbøyd. I tillegg til å våkne sånn cirka hver andre time i natt for å spy. Å hvilken herlig dag dette er! (sarkasme sarkasme).

P.S: Jeg er fullt klar over hvor usammenhengende dette innlegget er! Blir bare så frustrert hver gang jeg er syk (selv om jeg går ned i vekt av det) siden jeg ikke har tid til det! Nå er jeg hjemme for å bli frisk, men har en prøve i morgen og kan ikke fordra å måtte ta opp igjen ting på skolen! Det bare fører med seg masse stress, og stress er noe jeg absolutt IKKE trenger mer av!

Nå har hun gjort det igjen. Kommet med en ny regel. Denne gangen har mamma forbudt meg å jogge. Det er visstnok fordi jeg ikke skal jogge vekk alle kaloriene jeg spiser. Men både i går kveld og i dag greide jeg å snike inn en tur. Jeg bare kler på meg vanlige ute-klær og hvis de spør, sier jeg bare at jeg skal på en gå-tur.

Trikset er å gå helt til man ikke kan se meg fra huset, for deretter å løpe den strekningen jeg hadde tenkt. Jeg må gå den siste delen tilbake til huset for å ikke være anpusten når jeg kommer inn, men jeg får i alle fall jogget!

Men ærlig talt, jeg skjønner hvorfor hun lager den regelen, men hun må da skjønne at jeg ikke kommer til  å følge den! Jo flere regler hun lager, jo hardere går jeg inn for å bryte dem. Gjør det ikke en gang med vilje, det blir bare sånn!

Jaja, vi får se hvordan dette går. Det neste blir vel at hun ringer skolen og ber meg fritatt fra gymmen eller noe -.-

Jeg skulle egentlig jobbe i helga, men ble nødt til å bare sende en melding og si at jeg ikke kan. Jeg må hjem. Akkurat nå er det like før jeg bare sier til mamma at hun kan gjøre hva søren hun vil, jeg bryr meg ikke. Jeg føler meg bare sliten, trøtt, lei og ganske deprimert egentlig. Denne anoreksien har fullstendig tatt overhånd over livet mitt! I dag viste vekta 49.4. Jeg er glad for at jeg ikke har lagt på meg, men jeg innser at det er et nederlag for meg på vei mot å bli frisk. Jeg har nå forstått at jeg ikke greier dette alene, det går bare ikke lenger. Punktet for det er forlengst passert.

Jeg har store planer for helga! Spurte mamma om vi kunne ha hamburgere på lørdags-kvelden, og det var jo hun bare glad for at jeg spurte om. Jeg har planer om å lage mine egne karbonader av karbonadedeig (fant en oppskrift, men tok vekk mye av det som var i den) og så skal vi kjøpe noen grove hamburgerbrød på butikken. Jeg pleier å legge karbonaden på den ene halvdelen av brødet og legge grønnsaker på toppen for deretter å spise den med kniv og gaffel. Veldig mettende og du får halvparten så mange kalorier!

Da jeg regnet ut hvor mye hele måltidet ble (altså brød, karbis og grønnsaker), endte det opp på 190 kcal For en lørdags-kveld er ikke det så helt ille.

Personlig fiasko er desværre en fornemmelse, der kan følge i kølvandet på den vestlige kulturs individualisering af den enkelte.

Individualiseringen kan f.eks. være at man skal være ”selvsikker”, have det ”rigtige” job/studie og ”klare sig godt”, den ”rigtige kæreste” eller være kommet til det ”stadie i livet”, der stemmer overens med ens alder.

Man skal udleve sit ”potentiale” og nå ”sine mål”, dermed forstået, at man så også skal have nogle ”mål” og helst være godt på vej til at nå dem.

At skulle leve op til forventninger og normer omkring opførsel, tankegang og sociale relationer samt karriere eller studie kan opleves som en umulig opgave.

Følelsen af at ikke kunne leve op til egne og andres forventninger kan give følelsen af afmagt og opgivenhed.

Opgivenhed kan føre til følelsen af personlig fiasko på et eller flere punkter samtidig.

At give op kan lede til en trækken sig tilbage fra verden og føre til at man føler sig isoleret og bliver alene.

Aleneheden og ensomheden behøver ikke at betyder, at der ikke er mennesker omkring en, men måske forstår de blot ikke, hvordan man reagerer eller har givet op overfor en.
Personlig fiasko og opgivenhed kan føre til stress og et øget forbrug af stimulanser, som f.eks. cigaretter, alkohol, medicin m.m. samt eventuelt til selvskadende adfærd.

At tale, blive forstået og kunne give udtryk for sine meninger kan hjælpe til et bedre liv og måske kan være starten til en anden måde at se livet på.

Måske giver du dig selv skylden for, at du ikke kan leve op til det, du mener, du bør leve op til?

Ved narrativ terapi og coaching eksternaliserer vi problemet, så det ikke er dig, der er problemet, men problemet, der er problemet.

Eksternalisering gør det muligt at se på problemet og hvorledes det influerer på din tilværelse samt hvilken historie, der er bag problemet.

Ved narrativ terapi og coaching udforsker vi også dine mere foretrukne historier, som fortæller om hvordan du gerne vil leve dit liv, og hvad du har lyst til. Vi arbejder med hvordan de foretrukne historier kan blive mere tilstede og mere synlige i dit liv fremover.

I Spirit and Mind ApS tror vi ikke på, at ”det skal være skidt, før det bliver godt”, eller at genoplevelse af gamle traumer er nødvendigt for at kunne få det bedre.

Therapy and coaching in English is a possibility.

Priser:
250 kr for første time á 60 minutter. Efterfølgende timer 300 kr/time.
Der gives 20% rabat til studerende, efterlønsmodtagere og pensionister:
Første time 200 kr/time (60 min) herefter 240 kr/time

Henvend dig på 23397673 eller på kontakt@spiritandmind.dk

Klik her for yderligere information på Spirit and Mind ApS’s hjemmeside

I følge dagbladet.no (http://www.dagbladet.no/2009/10/14/nyheter/innenriks/trakassering/universitetet_i_oslo/8570331/), skal universitetene visst om den sextrakasseringen som finnes rundt om her i landet. At det ikke er blitt gjort mer for å hindre dette, er ganske provoserende! At man ikke skal kunne studere uten å bli nødt til å nedverdige seg selv for bare det å få et bedre resultat eller åpne noen nye dører er provoserende!

Men de som blir utsatt for denne trakasseringen må bli flinkere til å si ifra! Hva hjelper det hvis ingen tar det opp? Ingen kan gjøre noe med et problem hvis de ikke vet om det! Jo flere som sier ifra, jo større sjanse er det for at man er nødt til å ta det opp og gjøre noe med det!

]]> http://altund.wordpress.com/2009/10/11/klarer-ntnu-a-inkludere-studenter-med-langvarig-sykdom/ Sun, 11 Oct 2009 11:42:57 +0000 mariusro http://altund.wordpress.com/2009/10/11/klarer-ntnu-a-inkludere-studenter-med-langvarig-sykdom/

Foto: Flickr-bruker ivt-ntnu CC-BY-NC-SA

Da er jeg godt i gang med jobben min i AltUnd – jeg ønsker å kartlegge hvordan NTNU tar vare på studentene sine ved langvarig sykdom.

Som syk student har det vært mange ting jeg har lurt på i studiehverdagen. Hva hvis tilstanden min blir verre? Hva hvis jeg blir dårlig på eksamensdagen? Kan jeg be om å få utsatt innleveringsfristen på ei øving? Fellesnevner for slike spørsmål er at det ikke er lett å finne svaret. Derfor ønsker jeg å lage et skriv som er tilgjengelig for alle, der svarene på disse spørsmålene er samla.

NTNU har skrevet under “Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv“. Fundamentet i denne avtalen, som eksisterer mellom virksomheter i arbeidslivet og NAV, er å “… gi plass til alle som kan og vil arbeide.”. Med disse ordene i bakhodet ønsker jeg å finne ut på hvilken måte NTNU og den enkelte student bidrar til å gi plass til alle som kan og vil studere.

Spørsmål jeg ønsker å få besvart:

• Hva gjør NTNU for å sikre seg at de studentene som har behov for tilrettelegging faktisk får det?
• Prøver NTNU å bidra til et inkluderende arbeidsliv/studentliv?
• Hva innebærer det at en student får seg ei sykemelding?
• Hvem er min kontaktperson dersom jeg lurer på hvordan jeg skal få fullført studiene mine?
• Hvilke krav kan jeg stille til universitetet som syk student, og hvilke krav kan universitet stille til meg?
• Er det opp til hver enkelt fagkoordinator å vurdere hvorvidt en student kan få fritak fra obligatorisk opplegg?

Innspill?

Jeg var visst litt for optimistisk med hensyn til om mamma kom til å sette trusselen om tvangsinnlegging ut i livet.

I går kveld sa hun at jeg hadde tre valg:

• Bli tvangsinnlagt
• Gå til “konsultasjonstimer” hos Volvat. Hvilket vil si psykologer og jeg mener bestemt at jeg IKKE trenger noen fuckings psykolog!
• Eller vente til jeg får time hos psykolog gjennom Barne -og Ungdomspsykiatrien.

Uansett hva jeg velger, liker jeg det ikke. Tvangsinnlegging må være det verste alternativet. Det kommer ikke på tale, jeg kommer til å nekte. Hvis de allikevel greier å få meg inn der, skal jeg virkelig gå inn for å gjøre livet surt for dem! Vet jeg burde tenke at de gjør det for min skyld og alt det der, men akkurat nå føler jeg ikke for å være takknemlig, snill liten jente!

Jeg skal ikke legge på meg!!!

Jo, du hørte riktig! Nå driver mamma, sadistiske kjerringa som hun er noen ganger, å truer med at hun kommer til å tvangsinnlegge meg hvis ikke jeg begynner å spise “normalt” igjen. Men jeg husker ikke en gang hvordan jeg spiser normalt! Det er blitt et helt ubegripelig konsept for meg, det der.

I dag kom jeg endelig hjem fra hytta. Tilbake til internett, takk og pris! Har nesten gått på veggene ved ikke å vite helt nøyaktig hvor mange kalorier jeg får i meg om dagen. Har nemlig et genialt lite program som heter Mat På Data som hjelper meg med å holde styr på det. Men spiste egentlig mye av det samme som jeg pleier (gikk mest i knekkebrød og salat), så visste jeg til en viss grad hvor masse jeg fikk i meg.

I går var vi på butikken og, i et anfall av optimisme, mente å kunne være i stand til å spise en pose meg nøtter på turen hjem i dag. Det var sånne nøtter som du plukker i løsvekt, sånn som smågodt vet dere. Tror det het “Exotic snacks” eller noe sånt… I alle fall var det VELDIG mye godt å velge mellom! Og jeg trodde at jeg skulle greie å spise det uten noe særlige problemer. Yeah right…

Endte meg at jeg spiste litt, for deretter å kaste det opp på nærmeste bensinstasjon-stopp (det blir en del av dem i min familie) og på ferjene. Er egentlig bare ganske letta nå for at jeg gjorde det. Hadde sikkert hatt noe sinnsykt dårlig samvittighet hvis je skulle ha beholdt det! Spiste ikke opp hele posen heller… Halve greia står i skapet oppe på kjøkkenet nå, men antar at mamma tar knekken på den for meg =)

Så, jeg bare satser på at dette med innleggingen bare er enda en av de mange truslene som mamma har kommet med, og at det ikke blir noe av. Det er noe jeg ikke kommer til å takle. Å bli tvangsfôret, legge på meg osv… Alt det jeg har jobbet hardt for i et år skal være til ingen nytte? Nei takk!

Endelig! Høstferie! De siste fire timene på skolen må være de lengste timene jeg noen gang har vært med på! Herlig å kunne slappe av hjemme! Greide å unngå middag i dag, og tilbrakte ettermiddagen/kvelden med å handle for mamma og bake skillingsboller til turen i morgen (Sverige). Jeg kommer ikke til å spise noen av dem, men fikk stekt noen champignoner til salaten i morgen! Det smakte kjempegodt, og ikke er det mange kalorier i det heller =D

Men en ting må jeg lære meg: nemlig å kunne unngå steder med mat når jeg vet at jeg kanskje ikke klarer å holde meg unna det. Noe som fører til at jeg sitter med hodet i dass etterpå, og spyr alt ut igjen. Herlig. (sarkasme, sarkasme).

Så i dag har jeg spist to ting: et knekkebrød til frokost (halv åtte) og et glass med cultura og müsli til kvelds (halv elleve om kvelden). Tilsammen blir det litt i underkant av 200 kalorier. Det er ikke så ille! Og det gjør ikke så mye at jeg spiser så sent, fordi jeg kommer til å være lenge oppe i natt, sånn at jeg kaaanskje greier å sove i bilen i morgen.

I dag, når jeg våknet og reiste meg fra sengen, var jeg utrolig svimmel! Så svarte og hvite prikker for øynene og svettet. Og var veldig kvalm. Det gikk sakte men sikkert over og jeg satser på at å spise det knekkebrødet jeg pleier å spise, vil “kurere” dette. For jeg har ingen planer whatsoever om å få fravær den siste dagen før ferien! Om jeg så må krype meg ned til hovedbygget, then so be it. Hvis denne her svimmelheten fortsetter, får jeg bare så godt jeg kan. Men tror egentlig at det knekkebrødet vil hjelpe. Antar at det er kroppens reaksjon på at jeg har spist veldig lite de siste dagene.

Men det jeg er bekymret for er om dette er kroppens beskjed til meg, de første tegnene på, at noe er galt med meg. Jeg aner ikke hva jeg muligens ødelegger etter å ha vært spiseforstyrret i et år, men skal man dømme etter helsesøster er det en god del. Men hun er jo alltid så dramatisk.

… over SKAT’s hjemmeside. Skulle lige finde toldsatsen/tariffen for import fra Kina og det tog jo en krig at finde rundt i alle deres underarkiver. Mage til rodet inddeling skal man vist lede længe efter. Efter 40 minutter endte jeg på telefonen, en muggen ansat på SKAT (der startede med at fortælle mig, at jeg skulle søge på deres hjemmeside!!!!) og stor trang til at skrige af raseri.

Nu har jeg fundet et tal: 6,50% (vil dog lige ringe til dem igen en dag hvor solen skinner!! og få bekræftet dette…)

Måske skulle jeg ha’ fået hendes navn, så vi kunne spørg efter hende, når vi har/får problemer med moms mm!!??